"Det er ikke mer synd på deg enn andre" - for en tullebok for tungt traumatiserte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tror det handler litt om hvorvidt traumene er en stor del av identiteten til en person. 

Jeg fikk en kollega en gang. Etter veldig kort tid visste jeg om traumene hun hadde opplevd for over 15 år siden. Og hvilke behandlinger hun gikk til. 

Jeg rygget fort unna.. Hun hadde absolutt rett i at traumene ødela for henne fortsatt. Men jeg tror ikke hun tenkte over hvordan hennes fokus på traumene skremmer vekk folk i dag. 

 

Anonymkode: 88240...b86

Forskjellen er at noen snakker høyt om det til alle og andre sier ingenting. Det ene er plagsomt for deg (forståelig nok), det andre ikke. 

Anonymkode: a1f72...8b0

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Forskjellen er at noen snakker høyt om det til alle og andre sier ingenting. Det ene er plagsomt for deg (forståelig nok), det andre ikke. 

Anonymkode: a1f72...8b0

Hårfin balanse mellom åpenhet og delingstrang. Heier på åpenhet , men da til folk som står nær . Har opplevd folk komme med betroelser jeg hadde klart meg fint uten . Alt kommer an på intensjonen til den som deler . Om det er for å få sympati , eller om det er for å forklare seg om personlige begrensninger som er jobb -relatert . Har gått i traumebehandling selv , men det er det ingen på jobb som vet. Ikke fordi jeg skammer meg over det, men fordi det er privat . 

[Andrine&]

NiceOrNothing skrev (12 minutter siden):

Hårfin balanse mellom åpenhet og delingstrang. Heier på åpenhet , men da til folk som står nær . Har opplevd folk komme med betroelser jeg hadde klart meg fint uten . Alt kommer an på intensjonen til den som deler . Om det er for å få sympati , eller om det er for å forklare seg om personlige begrensninger som er jobb -relatert . Har gått i traumebehandling selv , men det er det ingen på jobb som vet. Ikke fordi jeg skammer meg over det, men fordi det er privat . 

Dette handler om sosial intelligens, ikke evt traumer. Man kan være syk og være både sosialt dum og sosialt smart. Folk flest har grenser for hva som deles med folk fordi det rett og slett er uhøflig. Jeg holder stort sett alt for meg selv, når folk spør så svarer jeg direkte og ærlig om ting, har opplevd at folk da blir veldig lei seg… Men jeg gidder ikke pakke inn sannheten av hensyn til andre. Det er vanskelig å ha hatt et liv som støter andre hvis man snakker om det. 

[NiceOrNothing]

Andrine& skrev (2 minutter siden):

Dette handler om sosial intelligens, ikke evt traumer. Man kan være syk og være både sosialt dum og sosialt smart. Folk flest har grenser for hva som deles med folk fordi det rett og slett er uhøflig. Jeg holder stort sett alt for meg selv, når folk spør så svarer jeg direkte og ærlig om ting, har opplevd at folk da blir veldig lei seg… Men jeg gidder ikke pakke inn sannheten av hensyn til andre. Det er vanskelig å ha hatt et liv som støter andre hvis man snakker om det. 

Enig i det. Men jeg ser ikke på det som å pakke inn sannheten, men å delegere det. Ingen vits å fortelle om mine traumer til folk som uansett ikke vil forstå det. Folk forstår oftest kun det de har kjennskap til . Det er derfor man har fagfolk og behandlere . For å kunne lufte seg til folk med innsikt. 

[Andrine&]

NiceOrNothing skrev (25 minutter siden):

Enig i det. Men jeg ser ikke på det som å pakke inn sannheten, men å delegere det. Ingen vits å fortelle om mine traumer til folk som uansett ikke vil forstå det. Folk forstår oftest kun det de har kjennskap til . Det er derfor man har fagfolk og behandlere . For å kunne lufte seg til folk med innsikt. 

Ja sant men det blir litt vanskelige når folk stiller konkrete spørsmål som hvordan det er med min mor, da svarer jeg at jeg ikke vet, når de sier at hun var så snill må jeg kontre med å si at det er feil, dette gjør folk forlegne. Mor var en tyran hjemme men godt likt av andre her i bygda. Disse sosiale tingene er utenfor det å snakke med fagfolk. Nå er jeg snart femti å kun en person har vist forståelse for hvorfor jeg ikke snakker med mor. Sosialt sett er det vrient å ha blitt mishandlet fordi jeg fremstår som slem når jeg snakker sant. 
Men dette blir en avsporing. Jeg liker boka! 

[NiceOrNothing]

Andrine& skrev (9 timer siden):

Ja sant men det blir litt vanskelige når folk stiller konkrete spørsmål som hvordan det er med min mor, da svarer jeg at jeg ikke vet, når de sier at hun var så snill må jeg kontre med å si at det er feil, dette gjør folk forlegne. Mor var en tyran hjemme men godt likt av andre her i bygda. Disse sosiale tingene er utenfor det å snakke med fagfolk. Nå er jeg snart femti å kun en person har vist forståelse for hvorfor jeg ikke snakker med mor. Sosialt sett er det vrient å ha blitt mishandlet fordi jeg fremstår som slem når jeg snakker sant. 
Men dette blir en avsporing. Jeg liker boka! 

Da blir det noe annet ja, skjønner det. Da kommer du i en situasjon du må være mer direkte . Da hadde jeg bare svart : hun var ikke snill med meg , så jeg holder meg unna henne. Men sikkert noen andre som kan svare på hvordan det går med henne, hvis dere lurer. Om de bli forlegne av det, er det ikke ditt problem . Ikke din feil at din mor er to-faced . Du har lidd nok pga henne , å trenger ikke forsvare eller forklare henne. Ta godt vare på deg selv ❤️ . Å på sikt klarer du kanskje tenke at det er henne det er synd i, som ikke klarer å være snill med sine aller nærmeste . Hvordan man oppfører seg mot andre , sier en hel del om hvordan man har det inni seg . 

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2024 den 13.15):

Jeg tror det handler litt om hvorvidt traumene er en stor del av identiteten til en person. 

Jeg fikk en kollega en gang. Etter veldig kort tid visste jeg om traumene hun hadde opplevd for over 15 år siden. Og hvilke behandlinger hun gikk til. 

Jeg rygget fort unna.. Hun hadde absolutt rett i at traumene ødela for henne fortsatt. Men jeg tror ikke hun tenkte over hvordan hennes fokus på traumene skremmer vekk folk i dag. 

 

Anonymkode: 88240...b86

Kanskje det handler om at traumene har blitt et språk for noen traumatiserte? At å snakke om traumene er slik de er vant til å kommunisere med andre. De har kanskje vært  på behandlingssteder hvor det forståelig nok har vært mye fokus på det vonde. Og så mangler de kanskje egenskapen til å kunne se det på avstand og ikke gi det plass?  Det handler også om regulering av følelser.  Mange med traumer kan ha vansker med det. Noe trigger, og traumet dukker opp i en samtale hvor det ikke trenger å nevnes.  

Det er greit å bli bevisst på at man ikke trenger å gi fortiden og traumene så mye plass. Men løsningen er nok mer komplisert enn Wilhelmsen gir uttrykk for i boka si. Pasienter må lære å ta ansvar for eget liv,men de må de også møtes med aksept for de livsvalgene de har tatt. 

Nå er ikke dette en bok i traumeterapi. De skriver han også.  Det kan vel heller sees på som et supplement til annen behandling.  Det er for alle på en eller annen måte føler at de har lite innflytelse og styring i eget liv. Og det fungerer best om man selv velger boka, ikke at andre anbefaler deg den.