"Det er ikke mer synd på deg enn andre" - for en tullebok for tungt traumatiserte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Haha, det er virkelig som meg. Og en av flere grunner til at det ikke ble trodd i årevis når jeg prøvde å si at det er traumer, fordi jeg leste jo, tok utdanning og jobbet og sto på. Helt til kroppen sluttet og fungere, og nå har jeg slitasjeskader fordi jeg gikk på akkord med kroppens tåleevne. Ts.

Anonymkode: c8a53...c20

Ja, tror det er mange som mestrer det slik. Og det "håpløse" er at all den innsatsen, all den smartheten, alt det jeg lærte, det sitter ikke. Det satt ikke, fordi jeg ikke hadde kapasitet til å lagre det i langtidsminnet, og når jeg endelig roet ned og kom inn i toleransevinduet så var det som at jeg var permanent kognitivt svekket og hadde glemt svært mye av det jeg hadde lært i den flight-tilstanden. 

Anonymkode: 39ed4...103

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg også ble irritert av den boken. Og kognitiv terapi generelt. Det er provoserende fordi det bare er svada. Det ER faktisk mer synd på noen enn på andre. Denne tittelen er liksom skrevet med en sånn liten provoserende og litt morsom snert for å få folk til å våkne opp og ta grep, men det finnes ikke morsomt eller konstruktivt, det er bare en fordummende forenkling.

Noen vokser opp i et hjem med rusmisbrukende overgripere, blir mobbet hele oppveksten, eller de befinner seg innesperret i Gaza og blir bombet, mens andre har en trygg og god oppvekst. Klart det er mer synd på barna i Gaza enn rikmannsdatteren fra et godt hjem! Som mennesker skal vi ha medlidenhet med hverandre. Å synes synd på handler bare i bunn og grunn om å se andres lidelse og å føle omsorg for den andre.

I tillegg blir jeg irritert over disse idiotiske spørsmålene de bruker i kognitiv terapi, som "hva er det verste som kan skje?" Poenget er å få den andre til å reflektere over automatiske negative forestillinger og innse feks at faktisk så er det verste som kan skje at jeg føler meg litt dum. Ergo skal man komme frem til at angsten for situasjonen var irrasjonell.

Men altså, når det er snakk om sosial angst og redsel for å nærme seg andre mennesker, så er det faktisk riktig mye som kan gå alvorlig galt. Alle menneskemøter og sosiale situasjoner krever visse sosiale ferdigheter, og alle slike møter har potensialet i seg til å bli fullstendig katastrofe. Det verste som kan skje er at folk ikke vil ha noe mer med deg å gjøre, og det er faktisk smertefullt på et helt eksistensielt nivå.

Anonymkode: 2988b...448

jeg er enig i at det er mye rart med kognitiv terapi. En venninne betrodde meg at " det med ABCD- skjemaer har jeg hatt store problemer med å forstå".  Jeg synes også at det virker håpløst tungvint å dra opp skjemaer når man skal snakke om en situasjon man ble følelsesmessig berørt av.  Er det meningen at man skal sitte sånn hjemme, på mobilen, skrive opp kolonner med  følelser rundt disse skjemaene?

ABCD-skjemaet-Kurs-i-mestring-av-søvnproblemer.pdf (kognitiv.no)

Og hvordan fungerer slike skjemaer når det pasienter som er underernærte på grunn av spiseforstyrrelser, er påvirket av rus, ME-pasienter uten mye energi, tungt traumatiserte som allerede bruker mye mental energi bare på å være i situasjonen?  Har det god effekt å lære å fylle inn i kolonner?  

Fordelen med kognitiv terapi er at den er fremtidsrettet. Det er ingen psykoanalyse hvor man er avhengig av å dykke tilbake i barndommen for å hente frem fortrengte minner.  Men de bruker noen velbrukte formularer som du nevner. Som de  vet svaret på, og som du ønsker at du skal fortelle dem. 

Men dette var en avsporing som kanskje blir slettet.

Endret 13. mars av Pipaluk

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har hatt en svært krevende opplevelse med kompleks dissosiativ lidelse og føler deg misforstått og ikke møtt med den empatien og forståelsen du trenger. Det er viktig å huske at alle opplevelser av traumer er unike, og hvordan man reagerer på dem, kan variere betydelig fra person til person.

Det er også viktig å huske at bøker og case-studier ikke alltid reflekterer den fulle kompleksiteten og variasjonen av menneskelige erfaringer. Det kan være at "Berit" i boken har fått en annen type støtte og empati enn det du har opplevd, og derfor er det forståelig at du føler deg frustrert eller misforstått når du sammenligner din situasjon med hennes.

Det er sant at traumeeksperter vanligvis anbefaler empatisk og støttende tilnærming til personer som sliter med traumer og komplekse traumatiske lidelser. Å bli fortalt å "ta seg sammen" eller at "det er ikke mer synd på deg enn andre" kan være skadelig og ikke hjelpsomt.

Det kan være lurt å søke støtte fra en terapeut eller kliniker som er spesialisert på komplekse traumatiske lidelser. De kan hjelpe deg med å utforske dine følelser og opplevelser på en trygg og støttende måte, og hjelpe deg med å utvikle mestringsstrategier for å håndtere symptomene på lidelsen din. Det er viktig å finne en behandlingsform og en terapeut som du føler deg trygg og forstått av.

Husk at det er viktig å være snill mot deg selv og å ta vare på deg selv mens du jobber med å håndtere dine traumer og komplekse lidelser. Du fortjener empati, forståelse og støtte i din helingsreise.

Hilsen ChatGPT

Anonymkode: 29c93...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det høres ut som om du har hatt en svært krevende opplevelse med kompleks dissosiativ lidelse og føler deg misforstått og ikke møtt med den empatien og forståelsen du trenger. Det er viktig å huske at alle opplevelser av traumer er unike, og hvordan man reagerer på dem, kan variere betydelig fra person til person.

Det er også viktig å huske at bøker og case-studier ikke alltid reflekterer den fulle kompleksiteten og variasjonen av menneskelige erfaringer. Det kan være at "Berit" i boken har fått en annen type støtte og empati enn det du har opplevd, og derfor er det forståelig at du føler deg frustrert eller misforstått når du sammenligner din situasjon med hennes.

Det er sant at traumeeksperter vanligvis anbefaler empatisk og støttende tilnærming til personer som sliter med traumer og komplekse traumatiske lidelser. Å bli fortalt å "ta seg sammen" eller at "det er ikke mer synd på deg enn andre" kan være skadelig og ikke hjelpsomt.

Det kan være lurt å søke støtte fra en terapeut eller kliniker som er spesialisert på komplekse traumatiske lidelser. De kan hjelpe deg med å utforske dine følelser og opplevelser på en trygg og støttende måte, og hjelpe deg med å utvikle mestringsstrategier for å håndtere symptomene på lidelsen din. Det er viktig å finne en behandlingsform og en terapeut som du føler deg trygg og forstått av.

Husk at det er viktig å være snill mot deg selv og å ta vare på deg selv mens du jobber med å håndtere dine traumer og komplekse lidelser. Du fortjener empati, forståelse og støtte i din helingsreise.

Hilsen ChatGPT

Anonymkode: 29c93...958

Creepy. 

Anonymkode: 39ed4...103

[AnonymBruker]

On 3/11/2024 at 12:11 PM, AnonymBruker said:

Den boka er IKKE skrevet for traumeutsatte.. 

Anonymkode: 88240...b86

Jeg vil si at det "Berit" opplever i oppveksten kan karakteriseres som svært traumatisk med store konsekvenser.

Om man tar poenget til forfatteren vil man også forstå at det er en svært empatisk bok og det er en av de viktigste bøkene jeg har lest for min helse.

Anonymkode: 5425b...46a

[AnonymBruker]

Den er like håpløs for mennesker i dyp depresjon som ledd av bipolar lidelse fek. Umulig å kognitivt tenke seg ut av en sånn tilstand og boka/hjelpemidlene fremstår latterlige i den konteksten 

Anonymkode: 240aa...b46

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig viktig å huske på at selv om man har opplevd traume, betyr ikke dette at du er traume ditt. Mange havner i en sånn sinnstemning at "jeg er det jeg har opplevd"  istedenfor å tenke at, "ja, dette skjedde med meg, men jeg skal ikke la dette definere livet mitt".

Sier ikke at det er enkelt, for gudene vet at det er det ikke. Men det at man føler seg truffet av denne boken, tyder vel egentlig til at man kanskje syns litt for synd på seg selv, eller?

Hvorfor fokusere på det som har skjedd? er det ikke bedre å jobbe mot å å tillate seg selv å heale? Man blir ikke friskere av å dvelle for mye på fortiden.

Snakker av erfaring.

Anonymkode: 17514...2ec

[AnonymBruker]

Man blir ikke frisk av å se på seg selv som et offer.

Det er selvfølgelig lov til å synes synd på seg selv for det man har opplevd, men poenget i boka er vel mer det at man ikke skal henge seg opp i offermentaliteten, for da kommer man seg ikke videre i livet.

Anonymkode: 17514...2ec

[AnonymBruker]

On 3/16/2024 at 2:26 PM, AnonymBruker said:

Jeg tror det er veldig viktig å huske på at selv om man har opplevd traume, betyr ikke dette at du er traume ditt. Mange havner i en sånn sinnstemning at "jeg er det jeg har opplevd"  istedenfor å tenke at, "ja, dette skjedde med meg, men jeg skal ikke la dette definere livet mitt".

Sier ikke at det er enkelt, for gudene vet at det er det ikke. Men det at man føler seg truffet av denne boken, tyder vel egentlig til at man kanskje syns litt for synd på seg selv, eller?

Hvorfor fokusere på det som har skjedd? er det ikke bedre å jobbe mot å å tillate seg selv å heale? Man blir ikke friskere av å dvelle for mye på fortiden.

Snakker av erfaring.

Anonymkode: 17514...2ec

 

On 3/16/2024 at 2:39 PM, AnonymBruker said:

Man blir ikke frisk av å se på seg selv som et offer.

Det er selvfølgelig lov til å synes synd på seg selv for det man har opplevd, men poenget i boka er vel mer det at man ikke skal henge seg opp i offermentaliteten, for da kommer man seg ikke videre i livet.

Anonymkode: 17514...2ec

Kritikken av boka er ikke målet, men fremgangsmåten.  Tror alle er enige i at man må prøve å komme videre i livet og ikke bruke all tid på å dvele over fortiden.  Spørsmålet er hvordan man skal klare det, Er det ved å lese denne boka eller må man kanskje bruke andre hjelpemidler? Som nevnt tidligere så er forfatteren psykiater og har jobbet 30 år med psykiatri. Han hadde ikke tatt i mot pasienter i 30 år om han trodde denne boka var løsningen for alle. Da hadde han jo bare levert pasientene boka og så hadde han kunnet bruke tiden sin på noe annet enn å lytte til hypokondere. 

Anonymkode: 50445...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 12.09):

Har fått anbefalt denne flere ganger. Lever med kompleks dissosiativ lidelse. I motsetning til case'et i boka, Berit, har jeg ikke møtt mye empati eller fått forståelse for å ha vært et offer. Jeg har blitt stilt høye krav til hele livet, har ofte feila, men reist meg og reist meg og reist meg til jeg nå ikke har mer fysiske ressurser å gå på. Jeg har heller ingen forståelse for at han kan si "Det er ikke mer synd på deg enn andre". For traumeutsatte er det store forskjeller på hvorvidt man har opplevd 1 traumatisk hendelse eller 1000. Det betyr ikke at man skal bli syntes synd på, men bli møtt med aksept for at det kan ta tid å få kontakt med kroppen, lære å slappe av og å lære seg å leve med føelsene sine. Å bli fortalt "ta deg sammen" og "det er ikke mer synd på deg enn andre" er helt stikk i strid med hva alle traumeeksperter anbefaler. Jeg kan til en viss grad forstå holdninga hans til de som har møtt masse empati, støtte og hjelp fra det offentlige som ofre, men det er jo nesten en hån for alle andre som aldri har fått lov å være svake og ivaretatt.

 

Dette er på bakgrunn av å ha lest 100 sider i boka.

Anonymkode: c8a53...c20

Jeg har jobbet som veileder for mennesker som har opplevd svært mye vondt, og er i stor grad enig med deg. Problenet er etter min mening virkelig ikke det at de synes synd på seg selv, men at de ofte har for lite selvmedfølelse og undertrykte behov (noe som ofte bunner i å ha møtt lite empati fra omgivelsene) og opplever å bli tolket som å ha inntatt en "offerrolle" når de gir uttrykk for at de behøver emosjonell støtte.

Noen få kan kanskje henge fast i en gammel bitter sorg, og vil ha godt av å få løftet blikket og tenke over dette, men det gjelder etter min oppfatning ikke flertallet. 

Anonymkode: 67d20...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har jobbet som veileder for mennesker som har opplevd svært mye vondt, og er i stor grad enig med deg. Problenet er etter min mening virkelig ikke det at de synes synd på seg selv, men at de ofte har for lite selvmedfølelse og undertrykte behov (noe som ofte bunner i å ha møtt lite empati fra omgivelsene) og opplever å bli tolket som å ha inntatt en "offerrolle" når de gir uttrykk for at de behøver emosjonell støtte.

Noen få kan kanskje henge fast i en gammel bitter sorg, og vil ha godt av å få løftet blikket og tenke over dette, men det gjelder etter min oppfatning ikke flertallet. 

Anonymkode: 67d20...526

Forfatteren skriver for øvrig bakerst i boka at dette ikke er en bok som er skrevet for dem som har traumer som ikke ligger langt tilbake. 

Anonymkode: 67d20...526

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har jobbet som veileder for mennesker som har opplevd svært mye vondt, og er i stor grad enig med deg. Problenet er etter min mening virkelig ikke det at de synes synd på seg selv, men at de ofte har for lite selvmedfølelse og undertrykte behov (noe som ofte bunner i å ha møtt lite empati fra omgivelsene) og opplever å bli tolket som å ha inntatt en "offerrolle" når de gir uttrykk for at de behøver emosjonell støtte.

Noen få kan kanskje henge fast i en gammel bitter sorg, og vil ha godt av å få løftet blikket og tenke over dette, men det gjelder etter min oppfatning ikke flertallet. 

Anonymkode: 67d20...526

I tillegg  så er jo spørsmålet hvor mottakelige disse er for innholdet i boka. Jeg vet om folk jeg mener burde ta seg sammen. Men de som burde ta seg sammen er ofte ikke mottakelige for den beskjeden.  Har man først gått fullstendig inn i offerrollen så slutter man ikke å være i offerrollen kun fordi noe ber deg ta deg sammen. 

Anonymkode: 50445...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 12.29):

Så er spørsmålet, hvor lenge skal man kjenne på " ekte følelser, selvmedfølelse etc" ? Ett år, 20 år? Det er nok det også han tar tak i, i boken. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

Gud bedre, dette skjønte du ikke. 

Å kjenne på ekte følelser og å ha selvmedfølelse, det er målet at man skal gjennom hele livet (det heter sunn psykisk helse).

Anonymkode: 67d20...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

I tillegg  så er jo spørsmålet hvor mottakelige disse er for innholdet i boka. Jeg vet om folk jeg mener burde ta seg sammen. Men de som burde ta seg sammen er ofte ikke mottakelige for den beskjeden.  Har man først gått fullstendig inn i offerrollen så slutter man ikke å være i offerrollen kun fordi noe ber deg ta deg sammen. 

Anonymkode: 50445...623

Hvorfor skal de være mottakelige for innholdet i boka, dersom det ikke er relevant for dem?

At du synes det er slitsomt å forholde deg til mennesker som bærer på smerte og traumer, og ser "offerroller" isteden for det som er naturlige reaksjoner og senskader, vil jeg heller mene at kan indikere at du bør lese noe gode bøker om traumepsykologi og empati.

 

Anonymkode: 67d20...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvorfor skal de være mottakelige for innholdet i boka, dersom det ikke er relevant for dem?

At du synes det er slitsomt å forholde deg til mennesker som bærer på smerte og traumer, og ser "offerroller" isteden for det som er naturlige reaksjoner og senskader, vil jeg heller mene at kan indikere at du bør lese noe gode bøker om traumepsykologi og empati.

 

Anonymkode: 67d20...526

Jeg har selv opplevd mennesker som ikke kommer over det de har opplevd  og fortsetter å snakke om barndom, selvom de har snakket om traumene sine i flere 10-år. Så det er nok endel som har gått inn i den berømte offerrollen. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

[AnonymBruker]

Bare tittelen i seg selv får meg til å mislike boka. Jeg fikk den av moren min for endel år siden, da jeg hadde det som verst. Har traumer og fått lite til ingen emosjonell støtte. Jeg bruker boka mest til å tulle og le av tittelen med datteren min med ujevne mellomrom. Vi ler av hvor brutal den er og hvor lite man vil ha en sånn beskjed når man er som lengst nede. Jeg har også forsøkt å lese i boka altså, men det er så lenge siden at jeg ikke kan uttale meg om innholdet. 

Anonymkode: 05d05...6fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

I tillegg  så er jo spørsmålet hvor mottakelige disse er for innholdet i boka. Jeg vet om folk jeg mener burde ta seg sammen. Men de som burde ta seg sammen er ofte ikke mottakelige for den beskjeden.  Har man først gått fullstendig inn i offerrollen så slutter man ikke å være i offerrollen kun fordi noe ber deg ta deg sammen. 

Anonymkode: 50445...623

Hva innebærer egentlig denne offerrollen? Jeg har faktisk ikke forstått det jeg. Når man har opplevd traumer i oppvekst-årene så har man med veldig stor sannsynlighet ikke lært seg å sette sunne grenser eller å be om støtte på gode måter. Derfor tenker jeg at om noen forteller om traumer, så prøver de egentlig å be om forståelse for at de ikke mestrer det "alle andre" mestrer og kanskje også å be om støtte. Helt konkret, hva er offerrollen og hva indikerer om du er i den eller utenfor den? Går grensen ved å være til bry/ være synlig for andre mennesker? 

 

Anonymkode: 05d05...6fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva innebærer egentlig denne offerrollen? Jeg har faktisk ikke forstått det jeg. Når man har opplevd traumer i oppvekst-årene så har man med veldig stor sannsynlighet ikke lært seg å sette sunne grenser eller å be om støtte på gode måter. Derfor tenker jeg at om noen forteller om traumer, så prøver de egentlig å be om forståelse for at de ikke mestrer det "alle andre" mestrer og kanskje også å be om støtte. Helt konkret, hva er offerrollen og hva indikerer om du er i den eller utenfor den? Går grensen ved å være til bry/ være synlig for andre mennesker? 

 

Anonymkode: 05d05...6fd

Jeg vil kalle mennesker som aldri kommer over uretten som har blitt forgått mot dem. De skylder på alle andre for å få bekreftelse om at de er et offer. Vedkommende er et  offer over andres urett, men hvor lenge skal man være  bitter over andres urett? Jeg selv er et typisk " offer", men har aldri kjent på bitterhet, selvom jeg har god grunn for det. Men hvor sunt er det? Den eneste bitterheten går utover, er en selv .  

Anonymkode: 2fdf3...4e6

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 11.3.2024 den 12.09):

Har fått anbefalt denne flere ganger. Lever med kompleks dissosiativ lidelse. I motsetning til case'et i boka, Berit, har jeg ikke møtt mye empati eller fått forståelse for å ha vært et offer. Jeg har blitt stilt høye krav til hele livet, har ofte feila, men reist meg og reist meg og reist meg til jeg nå ikke har mer fysiske ressurser å gå på. Jeg har heller ingen forståelse for at han kan si "Det er ikke mer synd på deg enn andre". For traumeutsatte er det store forskjeller på hvorvidt man har opplevd 1 traumatisk hendelse eller 1000. Det betyr ikke at man skal bli syntes synd på, men bli møtt med aksept for at det kan ta tid å få kontakt med kroppen, lære å slappe av og å lære seg å leve med føelsene sine. Å bli fortalt "ta deg sammen" og "det er ikke mer synd på deg enn andre" er helt stikk i strid med hva alle traumeeksperter anbefaler. Jeg kan til en viss grad forstå holdninga hans til de som har møtt masse empati, støtte og hjelp fra det offentlige som ofre, men det er jo nesten en hån for alle andre som aldri har fått lov å være svake og ivaretatt.

 

Dette er på bakgrunn av å ha lest 100 sider i boka.

Anonymkode: c8a53...c20

Har ikke lest boka . Men tenker forståelse , aksept og riktig hjelp er grunnleggende for å bli bedre . Det sies at de som er vanskeligst å hjelpe , er de som er havnet i offerrollen . Tenker tittelen er basert på det. Å hvis den trigger deg, er nok ikke dette riktig bok for deg. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hva innebærer egentlig denne offerrollen? Jeg har faktisk ikke forstått det jeg. Når man har opplevd traumer i oppvekst-årene så har man med veldig stor sannsynlighet ikke lært seg å sette sunne grenser eller å be om støtte på gode måter. Derfor tenker jeg at om noen forteller om traumer, så prøver de egentlig å be om forståelse for at de ikke mestrer det "alle andre" mestrer og kanskje også å be om støtte. Helt konkret, hva er offerrollen og hva indikerer om du er i den eller utenfor den? Går grensen ved å være til bry/ være synlig for andre mennesker? 

 

Anonymkode: 05d05...6fd

Jeg tror det handler litt om hvorvidt traumene er en stor del av identiteten til en person. 

Jeg fikk en kollega en gang. Etter veldig kort tid visste jeg om traumene hun hadde opplevd for over 15 år siden. Og hvilke behandlinger hun gikk til. 

Jeg rygget fort unna.. Hun hadde absolutt rett i at traumene ødela for henne fortsatt. Men jeg tror ikke hun tenkte over hvordan hennes fokus på traumene skremmer vekk folk i dag. 

 

Anonymkode: 88240...b86