"Det er ikke mer synd på deg enn andre" - for en tullebok for tungt traumatiserte.

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Til TS: Det er mange andre bøker du heller bør lese. Om du ikke har lest Gabor Mate anbefaler jeg dem først  

Anonymkode: 4074b...305

Ja, han er god. Har ikke lest den siste "Myth of normal", men har 3 av andre av han. Tidligere tung rusavhengig og med kptsd her:)

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Godt å høre det ikke er bare jeg som reagerer på det han skriver. Syns liksom det går helt imot hva alle de andre "store" innen traumepsykologi sier, som det å lære seg å ta det rolig, ta hensyn til seg selv m.m. Bøkene hans må være skrevet for helt andre type casuser. Det er ikke mange med dissosiative lidelser eller kptsd som får mulighet til å velte seg i offerrollen slik hjelpeapparaet er laget. Det er nesten en hån, altså.

Anonymkode: c8a53...c20

Poenget hans er at de som har gått til behandling lenge, over mange år, eller tiår, trenger på et eller annet tidspunkt å spørre seg selv om de skal la dette ta like stor plass hele livet deres? 

Så er det selvsagt slik at slike type råd ikke passer til alle, men det er da mange som trenger å gå videre i livet sitt på ett eller annet tidspunkt, å ikke stå fast til evig tid.

Anonymkode: 23452...fe6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor hjelper den da flere personer med traumer. En av de har vært utsatt for incest da hun var barn. Hun snakket så mye om det at døtrene trakk seg unna, de orket ikke lenger høre på det. Han ba henne parkere traumene sine på hylla, fordi de var ikke lenger nyttig for henne å snakke om det, hun hadde snakket ferdig. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

Poenget er ikke å snakke mest mulig om det. Poenget er å få riktig behandling. Det  er ikke nødvendigvis Wilhelmsen-style. 

Anonymkode: a1f72...8b0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvorfor hjelper den da flere personer med traumer. En av de har vært utsatt for incest da hun var barn. Hun snakket så mye om det at døtrene trakk seg unna, de orket ikke lenger høre på det. Han ba henne parkere traumene sine på hylla, fordi de var ikke lenger nyttig for henne å snakke om det, hun hadde snakket ferdig. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

Ærlig talt, hva slags person gjør det mot barna sine. 

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Poenget hans er at de som har gått til behandling lenge, over mange år, eller tiår, trenger på et eller annet tidspunkt å spørre seg selv om de skal la dette ta like stor plass hele livet deres? 

Så er det selvsagt slik at slike type råd ikke passer til alle, men det er da mange som trenger å gå videre i livet sitt på ett eller annet tidspunkt, å ikke stå fast til evig tid.

Anonymkode: 23452...fe6

Men da er vi jo enig. At det kan være han har et poeng dersom man har hatt anledning til å være (p)syk i år etter år, men den virker mot sin hensikt for de av oss som HAR tatt oss sammen og ikke ville tenkt at det var mer synd på oss andre til tross for tunge traumeplager helt til kroppen kollapser fordi man ikke tok hensyn til seg selv. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i første case'et i boka som har møtt masse støtte og empati for sin offerstatus i hjelpeapparatet og har vært "profesjonelt (psyk) " i mange år. 

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ærlig talt, hva slags person gjør det mot barna sine. 

Anonymkode: c8a53...c20

Tydeligvis noen. Barna var voksne. 

Anonymkode: 2fdf3...4e6

[AnonymBruker]

Jeg slutter liksom ikke å få mareritt og flashback av beskjeden "ti still og slutt og vær et offer!". 

Anonymkode: a1f72...8b0

[AnonymBruker]

Enig med noen andre her, den boka er nok ikke skrevet for de med ditt sykdomsbilde. 

Anonymkode: f8be0...e4a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg slutter liksom ikke å få mareritt og flashback av beskjeden "ti still og slutt og vær et offer!". 

Anonymkode: a1f72...8b0

Det er noe med det <3. Syns stort sett folk som ser ned på svakhet er ufordragelige, så må innrømme jeg var skeptisk helt fra jeg hørte boktittelen til Wilhelmsen. Har mer sansen for Gabor Mate som er nevnt lenger oppeher, som kan romme både svakhet og styrke.

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

Boken handler også om at vi kan velge hvordan vi forholder oss til ting som har skjedd. Å se på seg selv som et offer, skaper ingen endring.  "Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret". Det er viktig å bearbeide det som har skjedd og å plassere det i fortid,  men også å leve et så godt som mulig liv videre på tross av traumene. Det å ta ansvar for eget liv. Jeg har jobbet med overgreps utsatte i mange år, og vi har invitert han til oss flere ganger for å snakke om temaet med våre pasienter. Han har vært utrolig fin med de, og viser en stor forståelse for at seksuelle overgrep gir traumer som påvirker en resten av livet. Men at vi uansett har ansvar for eget liv videre og hvordan vi forholder oss til det som har vært. 

Anonymkode: 243bc...e0e

[JaVel]

Jeg har opplevd at mennesker med traumer gjerne kan snakke om sin barndom i 15-20-år, i en slik grad at folk trekker seg unna . 

[AnonymBruker]

Just now, JaVel said:

Jeg har opplevd at mennesker med traumer gjerne kan snakke om sin barndom i 15-20-år, i en slik grad at folk trekker seg unna . 

Det er jo en kronisk tilstand, men man burde være forsiktig med hvem man snakker om det til. Jeg har bekjente som ikke aner hva slags oppvekst jeg har hatt og jeg har nære venner hvor stort sett alle samtalene går på hvordan leve med kronisk traumelidelse. Ts.

Anonymkode: c8a53...c20

[AnonymBruker]

Jeg har/hadde en traumediagnose og hadde en ganske turbulent barndom. Både fysisk, psykisk og seksualisert vold. Selvskader og ut og inn fra psykiatrien fra 16 års alderen. 

Jeg identifiserte meg etterhvert som en psykiatrisk pasient, og dette ble hele livet mitt. Fordi jeg var syk selvsagt, og fordi det påvirket alle aspekter av livet mitt. Men, det ble også en trygg rolle, og det ble vanskelig å bryte ut - for hvem var jeg om jeg ikke var syk?

For meg er nok den boken både treffende og god. Det betyr ikke at den er det for alle. 

Og, det er også noe med timingen. Den hadde nok ikke vært noe for meg i starten av tyveårene, da alt raste som verst. Hadde nok blitt mektig provosert. Men, jeg leste den etter å fylt 30, og etter å ha blitt endel friskere - og da kunne jeg i større grad kjenne meg igjen i noe av det han skriver. 

Anonymkode: 5d94d...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er jo en kronisk tilstand, men man burde være forsiktig med hvem man snakker om det til. Jeg har bekjente som ikke aner hva slags oppvekst jeg har hatt og jeg har nære venner hvor stort sett alle samtalene går på hvordan leve med kronisk traumelidelse. Ts.

Anonymkode: c8a53...c20

Det er ikke korrekt for alle, og det er nok noe av kjernen her. 

Anonymkode: 5d94d...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg har kompleks ptsd selv og den boka er IKKE for oss. Ingen av de andre bøkene hans heller. Jeg har lest alle. 

Anonymkode: 4074b...305

Jeg har ikke lest boka, men har hatt Ptsd og er på miniversjon av kompleks nå.

Kan jeg spørre hvordan det var for deg å lese disse bøkene, gir det deg negative erfaringer? Jeg mener, jeg husker hvor vondt det var å få høre at jeg måtte "ta meg sammen og slutte å spille offer, MENS jeg opplevde det som gjorde meg til et offer! Det gjorde de jo 100 ganger tyngre å tørre å snakke åpent om hva som skjedde. Gjorde det heller ikke, på mange år. 

Anonymkode: 5f00c...dfb

[Silva Pluvialis]

Jeg stusset på en formulering ang oppvekst og kvinnen som var diagnostisert med narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det står noe om at hun mente det var en overlevelsesstrategi, men at hun ikke lenger trengte den eller diagnosen. Tenkte bare, hæ? Trodde ikke det var slik en pf fungerte, at man bare kunne si til den "jeg trenger deg ikke" og så er den borte? 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er en selvhjelpsbok som utgir seg for å være en bok som kan hjelpe alle. Men forfatteren er psykiater med spesialitet i hypokondri. Om han oppriktig trodde at denne boka kunne hjelpe alle så hadde han ikke brukt 30 år på gi terapi til hypokondere.  Tror også tittelen på boka henger sammen med at det er hypokondere han har jobbet med de siste 30 årene. Hadde han vært norsk barnelege som jobbet med barna på Gaza så hadde han neppe fortalt pasientene at det ikke er mer synd på dem enn andre.  

 

Anonymkode: 50445...623

Det er selvsagt ekstremt mye lettere å gi råd som "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" enn å etterleve dem.  Er også bare å se på selvhjelpsguruer som  Erik Bertrand Larssen og Jordan Peterson. De snakket mye om viktigheten ved å ta ansvar for eget liv, men da de selv begynte å slite så løste de problemene sine ved å ruse seg  og skyldte på alle andre utenom dem selv.  Jordan Peterson hadde i tillegg doktorgrad i psykologi. Er nok få som var så godt informert som han om hva man burde gjøre når man begynner å slite. Men det er forskjell på hva man vet man burde gjøre og hva man ender med å gjøre. 

For alt vi vet så sitter forfatteren av "Det er ikke mer synd på deg enn andre" og synes det er enormt mye mer synd på han enn alle andre.  Tror man er temmelig naiv om man tror at kun fordi han ber folk om å ta seg sammen så er han alltid i stand til å gjøre det selv. Det blir omtrent som å tro at katolske prester aldri gjør noe galt, for de sier jo i prekene sine at det er galt med sex utenfor ekteskapet. 

 

Anonymkode: 50445...623

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Boken handler også om at vi kan velge hvordan vi forholder oss til ting som har skjedd.

Anonymkode: 243bc...e0e

Men det stemmer jo ikke. Kanskje når man har blitt frisk igjen, men greia med KPTSD er jo at kroppen lever sitt eget liv, omtrent - hadde jeg kunnet velge at den oppførte seg normalt så hadde jeg jo gjort det. 

JaVel skrev (17 minutter siden):

Jeg har opplevd at mennesker med traumer gjerne kan snakke om sin barndom i 15-20-år, i en slik grad at folk trekker seg unna . 

Men da har de sannsynligvis ikke fått traumebehandling? Eller de har gått til en av de terapeutene som anbefaler fullstendig åpenhet for å «eie sin egen historie»? 

 

Anonymkode: 4074b...305

[JaVel]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Silva Pluvialis skrev (12 minutter siden):

Jeg stusset på en formulering ang oppvekst og kvinnen som var diagnostisert med narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det står noe om at hun mente det var en overlevelsesstrategi, men at hun ikke lenger trengte den eller diagnosen. Tenkte bare, hæ? Trodde ikke det var slik en pf fungerte, at man bare kunne si til den "jeg trenger deg ikke" og så er den borte? 

Kan ikke huske en dame med narsissistisk personlighetsforstyrrelse ?. Har boken, på hvilken side står det om henne? 

[AnonymBruker]

Min erfaring er litt lik. Har selv en traumelidelse, i tilegg til en del annet. Ble anbefalt Wilhelmsens bøker for flere år siden og ble helfrelst. 

Men har i senere år snudd litt på flisa. Mulig jeg er kynisk, men jeg oppfatter det litt som at han har funnet en gimmick han tjener store penger på. Det han sier er jo mer eller mindre at "fæle ting skjer ikke i virkeligheten og at problemene dine sitter i hodet." At alt du trenger å gjøre er å bestemme deg for å ikke ha et problem eller en bekymring. En "quick fix" som lett appelerer til de som strever eller føler seg gitt opp av systemet.

 

Anonymkode: 274ef...d00