Utagerende bonusbarn

[nisselue]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du hørt om AUTORITET? Jeg ville reagert sterkt aller første gang og vært helt konsekvent på hva jeg aksepterer. Tror du autoritet er å være sterkest? 
Men man må selvsagt være MENTALT mye sterkere enn en 13- åring, og det burde de voksne være. Man må rett og slett belønne rett atferd og ikke belønne dårlig atferd. Trenger du eksempler på det? TS burde fra dag en vært krystallklar på hva som er akseptabelt for henne. Mulig det er for sent nå, når hun har godtatt dette så lenge.

Hvis ikke mannen min hadde backet meg så hadde forholdet selvsagt vært over. (Å helt frivillig bo sammen med en voldelig tenåring og hans tafatte far - uten å sette ned foten - er jo nærmest selvskading. Litt vanskelig å synes synd på dem som frivillig velger det).

 

Anonymkode: 8c1e3...52e

Jeg tror det er litt todelt dette her. Høyst trolig var pappa ganske klar på det fra begynnelsen at sønnen hadde adferdsvansker og at han fikk profesjonell hjelp som de følger. Det å da blande seg opp i hva man får fortalt er et profesjonelt opplegg er ikke en sak man vil vinne mot pappaen, for å si det litt forsiktig. Selvfølgelig er man med på opplegget, men etterhvert som tiden går og man ser at "opplegget" er å ikke gjøre noe og så frvente forbedring så begynner man jo å stille spørsmål. Men da sitter man jo mer investert i familien allerede, så... Det blir vanskelig.

Men jeg vet hva jeg hadde gjort i tilfellet med partner som oppdrar barn stikk i strid med mine egne overbevisninger. Da hadde det ikke blitt oss, for å si det slik. Dette har jeg forøvrig prøvd, og det ble ikke oss heller.

I tillegg vil jeg bare si at det slutter ikke overraske meg hvordan mange bare tar det profesjonelle sier for god fisk. Jeg mener ... ringer det virkelig ikke en liten bjelle når rådet er å ikke gjøre noe i det hele tatt? (*) Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å være sammen med en person som ser på det rådet og sier til seg selv "Så lurt! La oss gjøre det."

(*) Jada. Rådet var å forklare, men hvor mange forklaringer tror man 13-åringen trenger på at et slag gjør vondt for den som blir slått? Det er så idiotisk at man får litt vondt i hjernen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært redd, og jeg hadde flyttet.. 

Anonymkode: 0e1ce...261

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du hørt om AUTORITET? Jeg ville reagert sterkt aller første gang og vært helt konsekvent på hva jeg aksepterer. Tror du autoritet er å være sterkest? 
Men man må selvsagt være MENTALT mye sterkere enn en 13- åring, og det burde de voksne være. Man må rett og slett belønne rett atferd og ikke belønne dårlig atferd. Trenger du eksempler på det? TS burde fra dag en vært krystallklar på hva som er akseptabelt for henne. Mulig det er for sent nå, når hun har godtatt dette så lenge.

Hvis ikke mannen min hadde backet meg så hadde forholdet selvsagt vært over. (Å helt frivillig bo sammen med en voldelig tenåring og hans tafatte far - uten å sette ned foten - er jo nærmest selvskading. Litt vanskelig å synes synd på dem som frivillig velger det).

 

 

Anonymkode: 8c1e3...52e

Som hun har skrevet hadde hun gått for lenge siden viss ikke det var for det yngste barnet. 
 

Anonymkode: 70a56...b65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du hørt om AUTORITET? Jeg ville reagert sterkt aller første gang og vært helt konsekvent på hva jeg aksepterer. Tror du autoritet er å være sterkest? 
Men man må selvsagt være MENTALT mye sterkere enn en 13- åring, og det burde de voksne være. Man må rett og slett belønne rett atferd og ikke belønne dårlig atferd. Trenger du eksempler på det? TS burde fra dag en vært krystallklar på hva som er akseptabelt for henne. Mulig det er for sent nå, når hun har godtatt dette så lenge.

Hvis ikke mannen min hadde backet meg så hadde forholdet selvsagt vært over. (Å helt frivillig bo sammen med en voldelig tenåring og hans tafatte far - uten å sette ned foten - er jo nærmest selvskading. Litt vanskelig å synes synd på dem som frivillig velger det).

 

 

Anonymkode: 8c1e3...52e

Ja, det fungerer sikkert når det er snakk om vanlig tenåringstrass. Men dette er ikke det. Her er det snakk om en ungdom med atferdsforstyrrelse. Det er ikke uvanlig at de reagerer svært negativt på autoritet og trapper opp uønsket atferd hvis de møter grenser. Noe som er garantert forsterket her pga foreldrenes føyelighet. En i tenårene er uansett utmerket klar over at "det er ikke stemor som bestemmer". Men siden det er så enkelt, nøyaktig hva gjør du når ungdommen er ikke lydhør og konsekvent ignorerer din autoritet og/eller går til fysisk angrep på deg? Ts vil ikke oppnå noe med å "blande seg", tvert i mot blir det mest sannsynligvis som å helle olje på ild. Den eneste denne gutten muligens vil akseptere grenser fra i hjemmet er far. Og det vil ta tid og kreve hardt arbeid og ikke minst forpliktelse fra far! 

Ts har allerede sagt at det yngste barnet er en stor grunn til at hun ikke flytter. Jeg ville krevd at mor starter samvær med gutten igjen, men at barna er ikke samtidig med hverandre på samvær. Den yngste bør skjermes fra sin bror og Ts og far trenger avlastning. Det er vanskelig å sette grenser og stå i det, når man selv er psykisk utmattet. 

Anonymkode: 14e1d...1f9

[nisselue]

Hele dette opplegget psykiateren har lagt opp til her minner meg litt om en lege som forteller foreldrene at de skal kjøpe kokain til gutten fordi han vil slutte med det når han er klar for å slutte. Han kan jo ikke noe for det stakkar.

"Bare gi gutten alt han vil ha så slutter han etterhvert å ville ha det." Jaaaada.

Endret 6. april 2022 av nisselue

[AnonymBruker]

Dette med å bare sette seg i respekt osv. Tro meg jeg tenkte det samme om en venninne som ble stemor før jeg prøvde det selv. 

Oppfølging for ADHD, tourettes og asperger via barnepsykiater. Når mor og far og psykiater er enige om et opplegg, har jeg som stemor NULL jeg skulle ha sagt. Legg til utmattelse som har vart over flere år. 

(Skulle likt å se den tråden på KG. "stemor overprøve mor, fars og barnepsykiaters regler for barn med diagnose!") 

Jeg har forsøkt grensesetting når jeg har vært alene med barna. Noe som førte til at gutten fortalte mor at jeg var slem og urettferdig, og hun forsøkte å få mannen til å skrive under på at jeg aldri fikk være alene med dem. Han nektet. 

Jeg har, som omsorgsperson, deltatt på noen møter med barnepsykiateren. Det er utmattende. Psykiateren synes asperger og autisme er så spennende! Han prater så varmt om alle fordeler, om alle genier med diagnosen. Det er nesten som om han tror folk bør bli skuffet om de får et barn uten diagnosen. 

Jeg tar gjerne imot helt konkrete råd på hvordan det er veldig enkelt å sette grenser i min situasjon. 

Mannen er psykisk utmattet. Jeg har respekt for at man ikke alltid handler som man burde i krevende situasjoner. Nå som jeg står i noe krevende, forstår jeg at det er ikke så sort hvitt, det er ikke bare å gjøre sånn eller slik. Folk er ikke supermnnesker som alltid handler og opptrer like korrekt som andre på nett. 

Jeg blir mye pga yngste. Som en annen bruker har påpekt, kan jeg ikke kidnappe mannens særkullsbarn for skjerming hos meg om jeg flytter. Dette barnet spør etter meg når mareritt er skummelt om natten, betror seg til meg når noe er vanskelig på skolen, søker til meg for trygghet. SELVSAGT synes jeg det er vanskelig å forlate dette barnet! 

Selv om enkelte også synes det er skikkelig veikt av meg, er jeg også glad i mannen min. Han prøver hardt, selv om han feiler. 

Yngste er hos svigers nå. Jeg skal hente i morgen. Jeg har godt forhold til svigerfar, og vil be ham ringe bv. Gitt mors forsøk på å hindre meg å være sammen med barna, vil det være bedre for dem om meldingen ikke kommer fra meg. 

Anonymkode: ce333...0bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, det fungerer sikkert når det er snakk om vanlig tenåringstrass. Men dette er ikke det. Her er det snakk om en ungdom med atferdsforstyrrelse. Det er ikke uvanlig at de reagerer svært negativt på autoritet og trapper opp uønsket atferd hvis de møter grenser. Noe som er garantert forsterket her pga foreldrenes føyelighet. En i tenårene er uansett utmerket klar over at "det er ikke stemor som bestemmer". Men siden det er så enkelt, nøyaktig hva gjør du når ungdommen er ikke lydhør og konsekvent ignorerer din autoritet og/eller går til fysisk angrep på deg? Ts vil ikke oppnå noe med å "blande seg", tvert i mot blir det mest sannsynligvis som å helle olje på ild. Den eneste denne gutten muligens vil akseptere grenser fra i hjemmet er far. Og det vil ta tid og kreve hardt arbeid og ikke minst forpliktelse fra far! 

Ts har allerede sagt at det yngste barnet er en stor grunn til at hun ikke flytter. Jeg ville krevd at mor starter samvær med gutten igjen, men at barna er ikke samtidig med hverandre på samvær. Den yngste bør skjermes fra sin bror og Ts og far trenger avlastning. Det er vanskelig å sette grenser og stå i det, når man selv er psykisk utmattet. 

Anonymkode: 14e1d...1f9

Men altså! Hører dere ikke selv hvor sykt alt dette er!!! Jeg ville aldri levd en dag sammen med noen som gikk til fysisk angrep på meg, og jeg kan bare ikke forstå at folk her babler om FVK og barnevernet. Så TS skal altså bli boende for å beskytte yngstebarnet fra vold? Når hun ikke engang klarer å beskytte seg selv? Hva med når barna er hos moren, hvem skal passe på da?

Og hva slags mann er det TS har som bare ser på at kone og barn blir mishanslet?

Når det har gått så langt og det ikke er noen voksne som tar ansvar så må selvsagt TS flytte ut, og i samme slengen ta kontakt med barnevernet slik at de eventuelt kan ta minstemann ut av hjemmet. 

Anonymkode: 8c1e3...52e

[AnonymBruker]

1 hour ago, nisselue said:

Jeg tror det er litt todelt dette her. Høyst trolig var pappa ganske klar på det fra begynnelsen at sønnen hadde adferdsvansker og at han fikk profesjonell hjelp som de følger. Det å da blande seg opp i hva man får fortalt er et profesjonelt opplegg er ikke en sak man vil vinne mot pappaen, for å si det litt forsiktig. Selvfølgelig er man med på opplegget, men etterhvert som tiden går og man ser at "opplegget" er å ikke gjøre noe og så frvente forbedring så begynner man jo å stille spørsmål. Men da sitter man jo mer investert i familien allerede, så... Det blir vanskelig.

Men jeg vet hva jeg hadde gjort i tilfellet med partner som oppdrar barn stikk i strid med mine egne overbevisninger. Da hadde det ikke blitt oss, for å si det slik. Dette har jeg forøvrig prøvd, og det ble ikke oss heller.

I tillegg vil jeg bare si at det slutter ikke overraske meg hvordan mange bare tar det profesjonelle sier for god fisk. Jeg mener ... ringer det virkelig ikke en liten bjelle når rådet er å ikke gjøre noe i det hele tatt? (*) Jeg tror jeg hadde hatt problemer med å være sammen med en person som ser på det rådet og sier til seg selv "Så lurt! La oss gjøre det."

(*) Jada. Rådet var å forklare, men hvor mange forklaringer tror man 13-åringen trenger på at et slag gjør vondt for den som blir slått? Det er så idiotisk at man får litt vondt i hjernen.

Tusen takk for dette. Dette var på ingen måte slik at jeg gikk fra å være singel en dag DENNE situasjonen neste dag. 

Vi møttes da gutten var åtte og yngste var fire. Mor og far for lengst flyttet fra hverandre. Det gikk et år før jeg møtte barna, så da var de blitt ni og fem. Jeg syntes gutten var rar og vanskelig... Utredning og diagnose kom omtrent samtidig som jeg ble kjent med gutten. 

Selvsagt hører man på mor og far og profesjonelle når man kommer inn som barnløs stemor. 

Og nå sitter jeg her. Med dårlig samvittighet fra helvette for det yngste barnet. Med boliglån. 

Det kom krypende på. 

Far har gjort noen spede forsøk på genser. Fra gutten var elleve har han bokstavelig talt snudd seg bort fra alle grenser og sagt "jeg drar til mamma". Hvorpå han ringer mor og forteller om hvor slemme vi er. Deretter ringer mor far og viser til barnepsykiater og truer med å ta fra ham barna og spør om det er jeg som presser ham til å bryte rådene. 

Jeg vet ikke jeg... Noen ganger føler jeg at mor og gutten har funnet ut hvordan de skal drive aversjonsterapi på far så han ikke makter sette en eneste grense. 

Anonymkode: ce333...0bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi er på møter der hver tredje mnd. Jeg, mannen, mor og hennes nye partner. 

 

Anonymkode: ce333...0bc

Fire voksne mennesker og ingen er oppegående nok til å ta grep og gjøre det rette. Du TS har prøvd, men når ikke frem. 
Dette er en sak for Barnevernet, og en kraftinnsats må til for å rette opp alt som har gått galt i denne oppdragelsen. 
Gutten mangler smarte og handlekraftige foreldre 

Anonymkode: cde0b...650

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for dette. Dette var på ingen måte slik at jeg gikk fra å være singel en dag DENNE situasjonen neste dag. 

Vi møttes da gutten var åtte og yngste var fire. Mor og far for lengst flyttet fra hverandre. Det gikk et år før jeg møtte barna, så da var de blitt ni og fem. Jeg syntes gutten var rar og vanskelig... Utredning og diagnose kom omtrent samtidig som jeg ble kjent med gutten. 

Selvsagt hører man på mor og far og profesjonelle når man kommer inn som barnløs stemor. 

Og nå sitter jeg her. Med dårlig samvittighet fra helvette for det yngste barnet. Med boliglån. 

Det kom krypende på. 

Far har gjort noen spede forsøk på genser. Fra gutten var elleve har han bokstavelig talt snudd seg bort fra alle grenser og sagt "jeg drar til mamma". Hvorpå han ringer mor og forteller om hvor slemme vi er. Deretter ringer mor far og viser til barnepsykiater og truer med å ta fra ham barna og spør om det er jeg som presser ham til å bryte rådene. 

Jeg vet ikke jeg... Noen ganger føler jeg at mor og gutten har funnet ut hvordan de skal drive aversjonsterapi på far så han ikke makter sette en eneste grense. 

Anonymkode: ce333...0bc

Vel. Når du er livredd for både mor og sønn så er det jo ikke andre alternativer enn å flytt eller leve i helvete resten av livet. 
Barn har faktisk KRAV på å leve uten å bli utsatt for vold, så du forsømmer deg når du ikke varsler barnevernet om den yngstes situasjon.

Jeg skjønner ikke helt eksemplene dine. Hva så da, hvis gutten drar til moren? Er det så forferdelig? La ham dra hvis han ikke kan oppføre seg.  Med den logikken din så må jo alle barn få bestemme alt. 
Men alle skal trives i et hjem. Det er vel antakelig altfor sent for deg å sette ned foten nå, nå som hele familien (og du inkludert) aksepterer og tilogmed støtter oppførselen. Hvis du og mannen er så redd for at gutten sladrer til moren så er det selvsagt ingenting å gjøre.

Anonymkode: 8c1e3...52e

[nisselue]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Oppfølging for ADHD, tourettes og asperger via barnepsykiater. Når mor og far og psykiater er enige om et opplegg, har jeg som stemor NULL jeg skulle ha sagt. Legg til utmattelse som har vart over flere år.

Dette må dere få en second opinion på. Har virkelig gutten fått alle disse tre diagnosene? Har de betalt per diagnose der dere går?

Jeg lurer litt fordi ingenting du har sagt her indikerer noe av dette. Hva er grunnen til disse diagnosene? At han bruker ukvemsord når han er sur er jo ikke Tourettes, og at han gjør som han vil er jo ikke verken ADHD eller Asperger. At han trasser når han ikke får viljen sin kan være autisme, men da er man ganske langt ut på skalaen og det vil følge en hel haug andre rigide spesialregler barnet vil kreve.

Noen forklarte det slik en gang om autister som slår seg vrange: Etter skolen kan det være at et autistisk barn har en rutine om å gå inn på kjøkkenet og finne seg noe å drikke. Men en dag står en kjøkkenstol feil. For en autist av en gitt grad vil det bety at dette tidligere kjente rommet nå er et helt nytt rom. De reagerer med fortvilelse og da gjerne med en form av utagering.

Jeg mistenker at dere har en psykiater som stiller uhyre ledende spørsmål i en slik grad at når pappa svarer bare bekrefter det noe psykiateren allerede har bestemt seg for.

Ikke alle profesjonelle er flinke.

Og som en fotnote - hvordan er skolen? Et barn med så mye diagnoser får all mulig slags hjelp på skolen. Hvor ofte kaller han lærere og medelever for fargerike ting? Hvor ofte slår han lærere og medelever? For om han har en reéll diagnose gjør han dette også på skolen. Er det kun forbeholdt et par tre spesifikke folk er det jo noe annet som er problemet. Nettopp slik det var med min sønn som hadde konsentrasjonsproblemer med lekser. En meget spesifikk ADHD der altså. Det var nok den sjeldne leksevarianten.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

(Skulle likt å se den tråden på KG. "stemor overprøve mor, fars og barnepsykiaters regler for barn med diagnose!")

Ja det hadde blitt en spennende tråd.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har forsøkt grensesetting når jeg har vært alene med barna. Noe som førte til at gutten fortalte mor at jeg var slem og urettferdig, og hun forsøkte å få mannen til å skrive under på at jeg aldri fikk være alene med dem. Han nektet. 

Jeg har, som omsorgsperson, deltatt på noen møter med barnepsykiateren. Det er utmattende. Psykiateren synes asperger og autisme er så spennende! Han prater så varmt om alle fordeler, om alle genier med diagnosen. Det er nesten som om han tror folk bør bli skuffet om de får et barn uten diagnosen.

Dere må seriøst bli kvitt denne nissen. Hva sier han da dere forteller at han slår folk som ikke gjør som han sier? Er det en av fordelene også?

Det jeg sliter med å forstå her er hvordan pappa kan se på at sønnen blir værre og værre og samtidig insistere på å fortsette som før. Det er så fjernt for meg at jeg sliter med å tro at det er sant.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tar gjerne imot helt konkrete råd på hvordan det er veldig enkelt å sette grenser i min situasjon. 

Mannen er psykisk utmattet. Jeg har respekt for at man ikke alltid handler som man burde i krevende situasjoner. Nå som jeg står i noe krevende, forstår jeg at det er ikke så sort hvitt, det er ikke bare å gjøre sånn eller slik. Folk er ikke supermnnesker som alltid handler og opptrer like korrekt som andre på nett.

Det er når man er i en slik situasjon at man gjerne handler korrekt. Blir sinna. Bli sur. Ta deg nær av ting. Hev stemmen. Be ham dra til blokksberg. Det er slik alle andre vil reagere etterhvert, og å lære ham hvordan vanlige folk reagerer er ikke negativt. Nå lærer han bare at når han får det han vil vil noen forklare ham hvorfor ikke alle liker at han får det slik han vil. Ooohhhh! Ja det må være avskrekkende.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg blir mye pga yngste. Som en annen bruker har påpekt, kan jeg ikke kidnappe mannens særkullsbarn for skjerming hos meg om jeg flytter. Dette barnet spør etter meg når mareritt er skummelt om natten, betror seg til meg når noe er vanskelig på skolen, søker til meg for trygghet. SELVSAGT synes jeg det er vanskelig å forlate dette barnet!

All ære til deg for det.

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Selv om enkelte også synes det er skikkelig veikt av meg, er jeg også glad i mannen min. Han prøver hardt, selv om han feiler.

Det tror jeg nok, men likevel er det vel på tide at man ser at man må prøve noe annet snart. Et barn i en voksenstørrelse kropp blir fort farlig.

Ser ikke pappa at det man nå gjør ikke hjelper? Eller, og mye mer sannsynlig, har psykiateren fått pappa til å tro at det ikke er noe som kan gjøres?

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Yngste er hos svigers nå. Jeg skal hente i morgen. Jeg har godt forhold til svigerfar, og vil be ham ringe bv. Gitt mors forsøk på å hindre meg å være sammen med barna, vil det være bedre for dem om meldingen ikke kommer fra meg. 

Anonymkode: ce333...0bc

 

[nisselue]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Men altså! Hører dere ikke selv hvor sykt alt dette er!!! Jeg ville aldri levd en dag sammen med noen som gikk til fysisk angrep på meg, og jeg kan bare ikke forstå at folk her babler om FVK og barnevernet. Så TS skal altså bli boende for å beskytte yngstebarnet fra vold? Når hun ikke engang klarer å beskytte seg selv? Hva med når barna er hos moren, hvem skal passe på da?

Hvis gutten slår henne på noen måte er vel det eneste å gjøre å ringe politiet. Det hadde jeg gjort umiddelbart da. Ikke true med, men faktisk gjøre det og insistere på umiddlebar hjelp. Send bil med en gang.

Det kan hende gutten tenker seg om neste gang da.

[nisselue]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for dette. Dette var på ingen måte slik at jeg gikk fra å være singel en dag DENNE situasjonen neste dag. 

Vi møttes da gutten var åtte og yngste var fire. Mor og far for lengst flyttet fra hverandre. Det gikk et år før jeg møtte barna, så da var de blitt ni og fem. Jeg syntes gutten var rar og vanskelig... Utredning og diagnose kom omtrent samtidig som jeg ble kjent med gutten. 

Selvsagt hører man på mor og far og profesjonelle når man kommer inn som barnløs stemor. 

Og nå sitter jeg her. Med dårlig samvittighet fra helvette for det yngste barnet. Med boliglån. 

Det kom krypende på. 

Far har gjort noen spede forsøk på genser. Fra gutten var elleve har han bokstavelig talt snudd seg bort fra alle grenser og sagt "jeg drar til mamma". Hvorpå han ringer mor og forteller om hvor slemme vi er. Deretter ringer mor far og viser til barnepsykiater og truer med å ta fra ham barna og spør om det er jeg som presser ham til å bryte rådene. 

Jeg vet ikke jeg... Noen ganger føler jeg at mor og gutten har funnet ut hvordan de skal drive aversjonsterapi på far så han ikke makter sette en eneste grense. 

Anonymkode: ce333...0bc

Det er trist å høre. Men vær klar over at slike trusler om å frata ham barna er bare vås. For det første har 13-åringer selv lov til å velge hvor de skal bo. Han kan faktisk allerede nå velge å bosette seg 100% hos mor uten fars tillatelse. Sjansen er stor for at mor nok plutselig ikke syntes alt er så greit lengre da. Det kan være et lite smutthull for deg og den yngste der om gutten tilfeldigvis fikk vite dette. Det er mulig at selv pappa ville satt pris på dette.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, nisselue said:

Og som en fotnote - hvordan er skolen? Et barn med så mye diagnoser får all mulig slags hjelp på skolen. Hvor ofte kaller han lærere og medelever for fargerike ting? Hvor ofte slår han lærere og medelever?

Han får, pga vold mot medelever, sitte på grupperom med assistent. 

Du aner hvor mye steller i stand møter, ringer oss til alle døgnets tider for å snakke om guttens rett på sosialisering med jevnaldrende 

4 minutter siden, nisselue said:

Det er når man er i en slik situasjon at man gjerne handler korrekt. Blir sinna. Bli sur. Ta deg nær av ting. Hev stemmen. Be ham dra til blokksberg. Det er slik alle andre vil reagere etterhvert, og å lære ham hvordan vanlige folk reagerer er ikke negativt. Nå lærer han bare at når han får det han vil vil noen forklare ham hvorfor ikke alle liker at han får det slik han vil. Ooohhhh! Ja det må være avskrekkende.

Jeg gjorde det tidligere. På veiledning med barnepsykiater fikk jeg beskjed om at dette hjelper ikke. Gutten kan ikke noe for sine diagnoser, og det er vanskelig for ham at alle han møter blir irriterte på ham. Kan gjøre vondt verre. 

Jeg er enig med deg. Er man utagerende mot andre vil de selvsagt reagere negativt. Jeg er DYPT bekymret for hvordan dette ender. 

6 minutter siden, nisselue said:

han bruker ukvemsord når han er sur er jo ikke Tourettes, og at han gjør som han vil er jo ikke verken ADHD eller Asperger. At han trasser når han ikke får viljen sin kan være autisme, men da er man ganske langt ut på skalaen og det vil følge en hel haug andre rigide spesialregler barnet vil kreve.

Det er ikke bare ukvemsord. Mye at han sitter og roper lyd uten ord. 

Anonymkode: ce333...0bc

[nisselue]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Fire voksne mennesker og ingen er oppegående nok til å ta grep og gjøre det rette. Du TS har prøvd, men når ikke frem. 
Dette er en sak for Barnevernet, og en kraftinnsats må til for å rette opp alt som har gått galt i denne oppdragelsen. 
Gutten mangler smarte og handlekraftige foreldre 

Anonymkode: cde0b...650

...og kompetente profesjonelle.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Men altså! Hører dere ikke selv hvor sykt alt dette er!!! Jeg ville aldri levd en dag sammen med noen som gikk til fysisk angrep på meg, og jeg kan bare ikke forstå at folk her babler om FVK og barnevernet. Så TS skal altså bli boende for å beskytte yngstebarnet fra vold? Når hun ikke engang klarer å beskytte seg selv? Hva med når barna er hos moren, hvem skal passe på da?

Og hva slags mann er det TS har som bare ser på at kone og barn blir mishanslet?

Når det har gått så langt og det ikke er noen voksne som tar ansvar så må selvsagt TS flytte ut, og i samme slengen ta kontakt med barnevernet slik at de eventuelt kan ta minstemann ut av hjemmet. 

Anonymkode: 8c1e3...52e

Du har gjentatte ganger påstått at det er en enkel sak å sette grenser for ungdommen?? Kan du ikke heller dele dine råd i stedet for å gjenta hvor enkelt det? Eller kan det kanskje hende at du har svart uten å faktisk lese hva ts har skrevet om situasjonen? 

(Og om noe barn bør fjernes fra hjemmet er det virkelig ikke den yngste!) 

Anonymkode: 14e1d...1f9

[AnonymBruker]

nisselue skrev (Akkurat nå):

...og kompetente profesjonelle.

De er der allerede hvis foreldre gidder å sette i gang apparatet, men de er totalt handlingslammet 

Anonymkode: cde0b...650

[AnonymBruker]

16 minutter siden, nisselue said:

Dere må seriøst bli kvitt denne nissen. Hva sier han da dere forteller at han slår folk som ikke gjør som han sier? Er det en av fordelene også?

Han sier at all utagering er en reaksjon på noe, og vi som voksne må være i forkant. Han sier at behandling for gutten er å bygge opp et tilrettelegge de samfunn rundt ham. At vår oppgave som voksne er å tilrettelegge for at han ikke opplever ting som trigger utagerende atferd. 

Anonymkode: ce333...0bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har gjentatte ganger påstått at det er en enkel sak å sette grenser for ungdommen?? Kan du ikke heller dele dine råd i stedet for å gjenta hvor enkelt det? Eller kan det kanskje hende at du har svart uten å faktisk lese hva ts har skrevet om situasjonen? 

(Og om noe barn bør fjernes fra hjemmet er det virkelig ikke den yngste!) 

Anonymkode: 14e1d...1f9

Det jeg har sagt er at JEG ville umiddelbart (fra dag 1) ikke akseptert vold på noen som helst måte, verken fysisk eller psykisk. Du kaller meg fitte? Ingen ukepenger, blir ikke kjørt noe sted. Du kaster tallerkenen i gulvet? Jeg lager ikke mat til deg. Du slår lillesøster? Da avlyser vi turer til xxx. Hvis mannen ikke hadde vært med på dette så hadde jeg flyttet ut på dagen, ellers er det jo som å leve i et mishandlingsforhold - bare at mannen lar noen andre trakassere og slå kone og barn.

Men. Hvis denne tenåringen er så utagerende og syk at han er helt ukontrollerbar for alle så er det jo galskap å bo sammen med ham. Da må han på institusjon, eller så må TS flytte ut og minstemann tas hånd om av barnevernet.

Den yngste har krav på å leve uten å bli utsatt for vold, så når de voksne ikke evner å beskytte barnet så må andre gjøre det.

Anonymkode: 8c1e3...52e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han sier at all utagering er en reaksjon på noe, og vi som voksne må være i forkant. Han sier at behandling for gutten er å bygge opp et tilrettelegge de samfunn rundt ham. At vår oppgave som voksne er å tilrettelegge for at han ikke opplever ting som trigger utagerende atferd. 

Anonymkode: ce333...0bc

Lykke til med det.

Anonymkode: 8c1e3...52e