Utagerende bonusbarn

[AnonymBruker]

1 hour ago, nisselue said:

Jeg vil bare legge til hvordan min opplevelse med å møte dette systemet av profesjonelle forløp seg. Det er mulig det har vært anderledes hos TS, men det høres hvertfall ut som det sitter én psykiater og trekker i trådene mens mamma og pappa gjør som de blir fortalt av denne ene personen.

Altså... Først fikk vi en evalueringstime hos en terapeut etterfulgt av et visst antall sesjoner hvor min sønn ble videre evaluert. Etter dette endte gikk jeg på møte med terapeuten og fikk høre hva terapeuten kom frem til. Denne terapeuten anbefalte et sett sesjoner hos en annen terapeut med et spesifikt spesialområde mer passende til min sønn. Når det var over anbefalte denne spesialterapeuten nok en annen terapeut som var mer spesialisert innen nevrokjemi (hva det nå enn måtte innebære for en terapeut). Innimellom var vi innom psykiater for samtaler angående potensiell medisinering og annet, men hele tiden var det et forsøk på å finne noen som kunne gi gutten et godt resultat. Prosessen tok lang tid, men de prøvde hvertfall å hjelpe gutten tilbake til hverdagen i stedet for å hjelpe hverdagen til å passe gutten.

Her i tråden virker det som om det er en eneste person som evaluerer gutten, og det er det. Alle andre gjør hva denne ene personen sier. Forhåpentligvis er det ikke slik, men det høres forferdelig ut slik det kommer frem her.

Profesjonelle er bare mennesker. De kan ta feil, de kan være farget av et forkvaklet syn, de kan ha hatt ulidelig dårlige lærere, de kan være rasister, fordomsfulle, trangsynte og beint ut ondsinnede mot folk de ikke liker bare fordi. Man vet aldri.

Man liker ikke tenke slik om folk, men for barnets skyld - skaff mer enn bare én person til å si noe om noe så viktig som dette. Det er rett og slett galskap å ikke gjøre det.

EDIT: Og kanskje en av disse andre dere går til ikke har levd seg mer enn nødvendig inn i filmen "A Beautiful Mind".

Jeg deltok ikke på utredning, men forstod det slik at dette foregikk vha et tverrfaglig team. Det var timer med bup (tror jeg) og to tre, dager med tester. 

I forkant av disse testene hadde mor øvd mye sammen med gutten, for at han skulle score best mulig. 

Psykiateren er nok den på teamet med "høyest" kompetanse, og får derfor litt siste ordet. Han forsker også noe, og synes disse diagnosene er ulidelig spennende og fantastiske! 

Jeg kan forstå at han synes faget sitt er spennende. Men jeg opplever at han nærmest glorifiserer diagnoser. Det er utrolig demotiverende egentlig. Gutten trenger hjelp til å mestre hverdagen, ikke å dyrke diagnosen som en gave til omverden. 

Anonymkode: ce333...0bc

[Jadaomatte]

Du er med på møtene, sier du, har du prøvd å si rett ut at «Jeg er i forholdet bare pga jeg må beskytte minstemann»? Enkelt og greit? 
Han blir utsatt for vold, det er revnende likegyldig hva som feiler gjerningsmannen, minstemann blir uansett utsatt for vold. Om noen slår meg ned på gaten, skal ikke det «gjelde» siden gjerningspersonen hadde adhd?? 

 

[nisselue]

2 hours ago, Jadaomatte said:

Du er med på møtene, sier du, har du prøvd å si rett ut at «Jeg er i forholdet bare pga jeg må beskytte minstemann»? Enkelt og greit? 
Han blir utsatt for vold, det er revnende likegyldig hva som feiler gjerningsmannen, minstemann blir uansett utsatt for vold. Om noen slår meg ned på gaten, skal ikke det «gjelde» siden gjerningspersonen hadde adhd?? 

 

Dette er en glimrende idé. Det ligger en eneste ulempe i dette og det er at psykiateren vil at hele verden skal tilpasse seg gutten slik at han ikke trigges. Det betyr jo i praksis at hvis gutten slår deg er det din egen feil. Så her sitter en pappa og ser på at lillesøster har skyld i at storebror slår henne.

Hvis dette ikke er hva pappa mener, hva mener da pappa er grunnen og hvorfor vil han ikke gjøre noe med den grunnen?

Hele greia er så utrolig fjernt for meg at jeg klarer ikke pakke hodet mitt rundt denne måten å (ikke) forholde seg til verden på.

[nisselue]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg deltok ikke på utredning, men forstod det slik at dette foregikk vha et tverrfaglig team. Det var timer med bup (tror jeg) og to tre, dager med tester. 

I forkant av disse testene hadde mor øvd mye sammen med gutten, for at han skulle score best mulig. 

Psykiateren er nok den på teamet med "høyest" kompetanse, og får derfor litt siste ordet. Han forsker også noe, og synes disse diagnosene er ulidelig spennende og fantastiske! 

Jeg kan forstå at han synes faget sitt er spennende. Men jeg opplever at han nærmest glorifiserer diagnoser. Det er utrolig demotiverende egentlig. Gutten trenger hjelp til å mestre hverdagen, ikke å dyrke diagnosen som en gave til omverden. 

Anonymkode: ce333...0bc

Uff. Dette er bare trist.
Går det an å spørre psykiateren om hva man i paraksis skal gjøre? Hva skal vi gjøre når han slår av TVn for lillesøster? Dersom svaret på dette er noe som helst annet enn at TVn umiddelbart skal bli skrudd på igjen er da neste spørsmål om vi ikke skal få lov til å se på TV uten tillatelse fra gutten. Dersom psykiateren mener man skal ha guttens tillatelse til alt som skal gjøres, da hadde jeg begynt å lure på om kanskje diplomet på veggen er en forfalskning. Helt seriøst. Da kan det umulig være ekte.
Om det er hva psykiateren mener, da mener psykiateren at det ikke er mulig å leve et normalt liv sammen med gutten men vil ikke fortelle dere det.
Hva skal vi gjøre når han slår lillesøster? Og da er det ikke snakk om å forklare for gutten at dette ikke er bra. Det vet han. Det må være noe som gjør at lillesøster er tryggere.
Samme med bilkjøring. Hva skal vi gjøre når han starter luftvernssirenen for at han ikke får sitte foran? Ikke kom med forslag selv til å begynne med. Krev et svar, for jeg mistenker at denne psykiateren kommer med luftige svar som er nær på umulig å skape et handlemønster fra. For å være helt ærlig hadde jeg blitt overrasket om han har gitt dere noe som helst annet enn at man skal sørge for at gutten føler seg trygg og elsket samt at dere skal sørge for at han forstår hva som skjer.

Poenget er uansett å grave seg ned i det praktiske til man har et svar som er noe man kan skape en handling fra. Ikke ta til takke med luftige svar. Krev noe konkret.

Og så sier du at han forsker litt? Hvordan vet du det og hva forsker han på? Det som slår meg med at du sier det er at det er en rar ting å si i løpet av en pasientkonsultasjon dersom det ikke er relevant for pasienten.
Dere er ikke tilfeldigvis en del av forskningen hans? I så fall - og jeg kan ikke understreke dette nok  - bytt psykiater.

 

Utover det er en samtale jeg hadde villet tatt med pappaen er om han er klar over at gutten kommer til å havne på institusjon om han ikke får hjelp til å integrere seg i samfunnet. Og hadde det ikke vært bedre om vi kunne lære gutten dette.

Dette er også ting jeg hadde tatt med psykiateren. Det med fremtiden, altså. Hva ser psykiateren for seg at kommer til å skje de neste 10 årene. Hvor skal gutten bo. Hva blir opplegget rundt ham når han er ferdig på ungdomsskolen. For videregående blir det nok ikke om han ikke får hjelp nå. Så hva skjer da? Skal han bare gå hjemme å kalle alle stygge navn fordi han kjeder seg mens den da betraktelig sterkere gutten banker opp de som ikke gjør som han sier?

Endret 9. april 2022 av nisselue

[nisselue]

Jeg bare fikk en tanke som illustrerer hvor galskap jeg syntes dette er.

Se for deg at du tar noen terapitimer slik mange velger å gjøre. Du går dit for å snakke om livet og slikt. Etter et visst antall sesjoner får du et skriv fra terapeuten hvor det står instruksjoner til alle i familien og til kolleger. Din eneste instruksjon er å dele ut dette til alle slik at de kan behandle deg slik du burde bli behandlet.

Er det noen som ikke hadde sett galskapen i dette?

Det er også i praksis hva som skjer rundt denne gutten. Jeg mistenker at det er kun psykiateren, pappa og mamma som ikke ser problemet med denne måten å gjøre det på. Jeg garanterer at lærere og assistenter alle ser dette. Jeg har også døren på gløtt for at psykiateren tester ut noen egne løsningsmetodikker som er så bak mål at de aldri burde sett dagens lys. Slik denne gutten blir behandlet mistenker jeg vel mer at psykiateren har tatt sin utdanning innen humanistiske fag enn psykiatri.

Jeg har så mange spørsmål til denne psykiateren...

[lillevill]

nisselue skrev (På 5.4.2022 den 16.25):

 

Normalt ville en kort og konsis reprimane være på plass, men dette er ikke en normal situasjon så den hadde jeg latt være frem til familiesituasjonen har blitt rettet opp med foreldrene på toppen av hierarkiet. Slik er det jo ikke nå.

Dette er helt uhørt. Gutten har tydeligvis aldri lært empati. Ja, empati er noe som må læres. Det er ikke noe som oppstår av seg selv slik mange virker til å tro.

Og for å være helt ærlig - hva så om han blir sur? La ham bli sur. Hvis han plager andre når han er sur, be ham gå et annet sted hvor han ikke plager folk.

Igjen med empatien. Dette har han tydeligvis aldri lært samt at han tydeligvis aldri har lært konfliktsløsing eller kompromisser.

Det virker til å være mye barnelærdom som mangler her.

Igjen, noe man normalt ville tatt tak i, men her har man større problemer. Det er noe med å velge sine kamper, og disse er nok unødvendige foreløpig. Jobb med basis menneskelige egenskaper først.

La ham holde på. Blir det for høyt så be ham gå et annet sted slik at det ikke er så plagsomt. Si det også. "Kan du gå et annet sted og bære deg der slik at det ikke er så plagsomt å være her?"

En gang la min datter inn turbo med slik oppførsel. Det var snørr og tårer og hyperventilering. Og hun ga seg ikke. Leeenge holdt hun på. Jeg ventet tålmodig på at det skulle gi seg litt, men hun bare skrudde opp innsatsen så jeg sa til slutt at jeg har fryktelig tykk hud når det kommer til slik oppførsel. Kun sekunder etter var snørr, tårer og hyperventilering over. Kunsten er å ikke gi etter når man blir manipulert, men da må man først innse at man blir manipulert. Der antar jeg pappa har en vei å gå enda.

Feil, studier viser at empati har delvis med gener å gjøre. https://www.cam.ac.uk/research/news/study-finds-that-genes-play-a-role-in-empathy 

Det har jeg selv tenkt mye på og, er selv ekstremt empatisk, men mine foreldre var ikke det. De oppdro meg heller ikke til å bli det...

Men jeg synes nå ærlig talt at eksemplene til TS som du siterer ikke er så grusomme og forferdelige. Jeg har selv et add barn, vet ikke om barnet til TS har diagnose, men slike barn kan være veldig spontane. Kanskje kjenner han sine behov så sterkt at det føles som tampen brenner på den kaka. Kanskje er det tvang som gjør at han Må HA den NÅ, hvem vet. 

Slike vriene barn kan også slite mye med selvfølelsen, fordi alle rundt dem sukker og okker seg. Og foreldre får svi fordi folk sier at det handler om oppdragelsen. Det kan være diagnose. Det KAN være gener. Synes folk generelt burde være mer generøse og omtenksomme, både ovenfor barn og foreldre som står i slike kamper hver dag. Heller stille opp, enn å dømme. Heller prøve å forstå hvordan de kan ha det, både barn og voksne. 

Og i stedet for straff, snakke med barnet hvordan det føles når man blir såret og lei seg. Pappaen burde virkelig våkne opp her. Og hvor er mor?

[lillevill]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

eg kan forstå at han synes faget sitt er spennende. Men jeg opplever at han nærmest glorifiserer diagnoser. Det er utrolig demotiverende egentlig. Gutten trenger hjelp til å mestre hverdagen, ikke å dyrke diagnosen som en gave til omverden. 

Dette høres merkelig ut. Kan det være at du bare oppfattet at han ikke snakket ned diagnosene? 

Det finnes jo oss som har adhd, jeg har jo det, og jeg er faktisk ekstremt kreativ. Jeg har alltid tenkt i bilder og sterke farger, og jeg ser også for meg hvordan mennesker, dyr, elementer og miljøer kan bevege seg, billedlig i hodet. Jeg er også en slags kunstner. Jeg er også veldig god på å assosiere, og mitt barn scorer skyhøyt på problemløsende oppgavetester. Men vi er begge litt annerledes, og min største kamp er å akseptere meg selv. Å akseptere meg selv er nøkkelen til å elske meg selv. 

Det vil si, at jeg må tenke at ja, jeg synes jeg er bra, selv om jeg har en diagnose som gjør at jeg gjør så mye feil. Som gjør at folk okker og sukker. Som gjør at folk ler av meg bak ryggen min, når jeg sier rare ting. Det er så vanskelig å bli glad i meg selv, så vanskelig at jeg sier stygge teite bitch til meg selv hver dag, hver gang jeg tenker på noe dumt jeg gjorde eller sa. Det er så vanskelig. Skulle gjerne vært normal og fungert kjempebra, og ikke vært så spontan og avbrytende, og irriterende for andre. 

Men jeg er jo meg. Jeg må akseptere meg selv, og det hjelper om det er noen rundt meg som snakker positivt om diagnosen min. 

[nisselue]

2 hours ago, lillevill said:

Feil, studier viser at empati har delvis med gener å gjøre. https://www.cam.ac.uk/research/news/study-finds-that-genes-play-a-role-in-empathy

Nær sagt alt har en genetisk komponent i en eller annen grad. Ingen har samme kapasitet for en egenskap, og det kommer gjerne fra arv. Ting må likevel læres. Man kan sikkert sammenligne det med å lære og lese for eksempel. Noen kan lese en bokside på sekunder, andre bruker minutter. Intensiv og spesialisert opplæring kan lære en å lese fortere, men følger en den samme opplæringen vil folk ende opp på forskjellig resultat likevel. Det er ingen grunn til at empati skal være noe forskjellig. Det må likevel ligge opplæring i bunnen. Det er lite automatikk i det.

Tenk på det slik at med tilstrekkelig manglende oppdragelse, oppfølging og omtanke vil folk ende opp som sosiopater. En vesensforskjell fra psykopater som har et medfødt problem mot sosiopater som har en tillært problem.

Endret 9. april 2022 av nisselue

[nisselue]

1 hour ago, lillevill said:

Men jeg er jo meg. Jeg må akseptere meg selv, og det hjelper om det er noen rundt meg som snakker positivt om diagnosen min. 

Én ting er å snakke positivt om diagnosen. Noe annet er å totalt avskrive din evne til å tilpasse deg slik at du kan bli en fungerende person slik psykiateren gjør i dette tilfellet. Det er intet mindre enn barnemishandling.

[AnonymBruker]

12 hours ago, lillevill said:

Men jeg synes nå ærlig talt at eksemplene til TS som du siterer ikke er så grusomme og forferdelige. Jeg har selv et add barn, vet ikke om barnet til TS har diagnose, men slike barn kan være veldig spontane

Jeg har oppgitt barnets diagnoser. 

Mener du at utagering som gjør at et yngre barn gråter og gjemmer skal beskrives med "slike barn kan være veldig spontane"? Synes du det er ok at et yngre søsken viser tegn til å sette egne ønsker sist for å unngå "spontanitet" fra storebror? 

12 hours ago, lillevill said:

Dette høres merkelig ut. Kan det være at du bare oppfattet at han ikke snakket ned diagnosene? 

Selvsagt kan jeg ha misforstått. Alle mennesker kan misforstå. 

Han har sagt ting som at menneskeheten trenger mennesker med disse diagnosene. De fleste genier i historien har hatt autismespekter. Det ligger en fantastisk genialitet i nevrodiversitet. Den nevrodiverse hjernen er genial og kan utrette mer enn de ordinære. Han er glad for at denne genialiteten finnes. Nevrodiversitet driver menneskeheten fremover. Han er nesten litt misunnelig på de som har nevrodiverse barn! 

Hvordan ville du oppfatter det? 

12 hours ago, lillevill said:

Men jeg er jo meg. Jeg må akseptere meg selv, og det hjelper om det er noen rundt meg som snakker positivt om diagnosen min. 

Selvsagt skal du akseptere deg selv, og andre skal akseptere deg. Likevel ville jeg ikke akseptert at du slo et barn uten forvarsel, f eks fordi barnet "sitter så irriterende". Det er forskjell på å mislike en handling og å mislike et menneske. 

12 hours ago, lillevill said:

Kanskje kjenner han sine behov så sterkt at det føles som tampen brenner på den kaka. Kanskje er det tvang som gjør at han Må HA den NÅ, hvem vet. 

Kanskje gjør han det. Men skal man da alle rundt gi ham den kaka, eller lære ham å kontrollere følelsen?

Hva med når han blir voksen og er med fremmede? Ikke alle situasjoner tillater at man tar for seg med alt man vil. Hva da? 

16 hours ago, nisselue said:

Og så sier du at han forsker litt? Hvordan vet du det og hva forsker han på? Det som slår meg med at du sier det er at det er en rar ting å si i løpet av en pasientkonsultasjon dersom det ikke er relevant for pasienten.

Vet det fordi sekretæren fortalte det da hun ringte og flyttet en avtale. 

Anonymkode: ce333...0bc

[nisselue]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Han har sagt ting som at menneskeheten trenger mennesker med disse diagnosene. De fleste genier i historien har hatt autismespekter. Det ligger en fantastisk genialitet i nevrodiversitet. Den nevrodiverse hjernen er genial og kan utrette mer enn de ordinære. Han er glad for at denne genialiteten finnes. Nevrodiversitet driver menneskeheten fremover. Han er nesten litt misunnelig på de som har nevrodiverse barn!

Hvis denne personen faktisk er psykiater, selv om han kom helt sist i klassen, så vet han at selv om man lærer gutten å ikke oppføre seg som ustabil dynamitt så vil han fortsatt være "nevrodivers". Hvis gutten er dette er det noe som er medfødt og kan ikke endres verken med opplæring eller medisinering. Derimot kan man lære gutten å passe sammen med andre mennesker. Det er jo samme gutten for det.

Ingenting av dette er i nærheten av å være en grunn for ikke å lære gutten oppførsel.

Hva sier han egentlig når man spør om hvorfor man ikke skal forsøke lære gutten å ikke banke opp folk? Altså, jeg skjønner at han mener alle andre bare skal slutte trigge gutten, men hvorfor kan man ikke jobbe med selve triggingen? Hva er grunnen hans for denne merkelige holdningen?

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Vet det fordi sekretæren fortalte det da hun ringte og flyttet en avtale. 

Anonymkode: ce333...0bc

Ah, ok. Så det var ikke noe han selv nevnte i sammenheng med behandling. Phew. Det var da noe, hvertfall.

[nisselue]

Denne tråden kan være av interesse. Les noen poster og du vil skjønne hva jeg mener.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2022 den 14.52):

Eksempel på utagering:

Alle i stua. Barna fikk velge kortspill en runde hver. Eldste fikk velge først. Alle spilte med. Yngste valgte et spill han ikke liker, ble slått i hodet med kortstokk. 

Annen spillkveld. Han vant ikke, rev kortene fra far for å bytte så han kunne vinne. 

Yngste sitter og ser på nettbrettet sitt. Han kommer uten forvarsel og river det bort og kaster det i veggen pga irriterende lyd. 

Yngste står på badet og pusser tennene. Kastet en dorull på søsken fordi det var i veien når han skulle på do. 

Skulle kjøre bil i 30 minutter. Han ville sitte fremme og fikk beskjed om voksne fremme og barn bak. Klappet i hendene, sparket i setet foran, ristet med hele kroppen og lagde ulelyder til han fikk sitte fremme. Jeg opplevde dette som en ren straff mot oss som ikke lot ham få bestemme, far sa han har så vanskelig for å skjerpe seg. 

Kaste akebrett på yngre søsken. 

Slå fjernkontroll i hodet på yngre søsken. 

Sette seg på yngre søsken. 

Løpe etter yngre søsken som vil gjemme seg, fordi de "fortjener det" om de har vært irriterende. 

Svare "herregud krenka bitch" om noen ber ham roe seg/slutte slå/lignende. 

Om man forsøker prate med ham om noe han ikke liker, lukker han øynene stønner og sier "herregud PK" 

 

Anonymkode: ce333...0bc

Hvorfor har du ikke ringt barnevernet for lengst? Det er jo galskap å bare la dette gå så langt. 

Anonymkode: afeaa...d78

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor har du ikke ringt barnevernet for lengst? Det er jo galskap å bare la dette gå så langt. 

Anonymkode: afeaa...d78

Fordi jeg har blitt fortalt av barnepsykiater, foreldre osv at barnet er sånn pga diagnoser. Han kan ikke ta seg sammen. 

Jeg har snakket om det på FVK sammen med foreldre. Barnepsykiater, alle som deltar på ansvarsgrupper har også blitt fortalt om disse episodene. Dvs barnepsykiater, sosionom, vernepleier, lærer har fått vite om dette. (med mindre mannen faktisk lyver til meg om møtene og de glatter over all utagering der) 

Kanskje de har vært enige med den brukeren her som mente dette ikke var så ille? 

Jeg har også lest noen tråder om/av stemødre her inne. Må innrømme at jeg har blitt litt motløs av stemor kjenn din plass-mentaliteten. 

 

Anonymkode: ce333...0bc

[nisselue]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi jeg har blitt fortalt av barnepsykiater, foreldre osv at barnet er sånn pga diagnoser. Han kan ikke ta seg sammen.

Ikke før han har lært det, nei. Men da må jo noen lære ham det først.

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har snakket om det på FVK sammen med foreldre. Barnepsykiater, alle som deltar på ansvarsgrupper har også blitt fortalt om disse episodene. Dvs barnepsykiater, sosionom, vernepleier, lærer har fått vite om dette. (med mindre mannen faktisk lyver til meg om møtene og de glatter over all utagering der)

Hmm... Da faller tanken tilbake på det tverrfaglige utvalget som skulle evaluere gutten over et par tre dager. Moren brukte tid i forkant på å skolere gutten så han gjorde det bedre på testene (hva nå enn "bedre" er når man skal evaluere asperger/autisme). Det er ikke en mor som leter etter sannheten men heller vil at ting skal fremstå bedre enn det er. Og at pappa er nevneverdig rett nok i ryggen til å stå imot mamma tviler jeg på gitt at han ikke virker til å ha en selvstendig tanke om guttens tilstand. Så jeg hadde faktisk vært overrasket om lærer, hjelpepersonell og psykiater engang vet om at søster blir slått for å sitte på feil måte. Det hadde forklart psykiaterens rosenrøde holdning til guttens tilstand også.

Som jo er litt av grunnen til at jeg spurte hva psykiateren mener i praksis skal gjøres når disse episodene oppstår - for jeg er ikke så sikker på at han vet at det skjer utover i verste fall unntaksvis.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, nisselue said:

Som jo er litt av grunnen til at jeg spurte hva psykiateren mener i praksis skal gjøres når disse episodene oppstår - for jeg er ikke så sikker på at han vet at det skjer utover i verste fall unntaksvis.

Spørsmålene dine er gode. Jeg er åpenbart ikke med på alle møter. Som steforelder har jeg i hovedsak ikke tilgang til dette, men har blitt invitert med enkelte ganger. Dette har vært for å få informasjon. 

Mulig informasjonen har vært litt i regi av mor for å sksoe større forståelse for gutten. Hun er veldig opptatt av at han trenger forståelse, at alle skal lese seg opp på diagnosene utfra noen artikler hun sender på mail osv. I det siste har hun også vært veldig opptatt av formaninger om at gutten skal slippe å oppleve mer kjeft, fordi han trenger å bygge sin selvfølelse. Det er nå blitt svært viktig at vi aldri tar fra han selvfølelse og mestring ved å irritere oss over ting han ikke kan noe for. 

 

Anonymkode: ce333...0bc

[nisselue]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Mulig informasjonen har vært litt i regi av mor for å sksoe større forståelse for gutten. Hun er veldig opptatt av at han trenger forståelse, at alle skal lese seg opp på diagnosene utfra noen artikler hun sender på mail osv. I det siste har hun også vært veldig opptatt av formaninger om at gutten skal slippe å oppleve mer kjeft, fordi han trenger å bygge sin selvfølelse. Det er nå blitt svært viktig at vi aldri tar fra han selvfølelse og mestring ved å irritere oss over ting han ikke kan noe for. 

Anonymkode: ce333...0bc

Rare greier. Jeg har selv pløyd igjennom mange artikler om ADD, ADHD og Asperger men har aldri - ikke en eneste gang faktisk - kommet over det mor her sier er nødvendig. Det er så man skulle tro hun bare leter etter artikler som ikke "sårer et mammahjerte". Det var vel ordvalget hennes for behandling av gutten.

Jeg har ikke lett etter dette på en stund men et kjapt søk forteller vel at det mamma finner er mer enn bare litt håndplukket:

https://raisingchildren.net.au/autism/behaviour/understanding-behaviour/challenging-behaviour-asd
Key points

• It’s common for autistic children to behave in challenging ways.
• If you understand why autistic children behave in certain ways, you can work out how to change the behaviour and help children manage it.
• When autistic children can manage their own challenging behaviour, they can learn and get along better with others.

Det var bare første treffet jeg fikk. Det var mange flere som alle sammen uten unntak snakket om at barnet må lære seg å håndtere vanskelighetene.

Litt mer fra samme sted: https://raisingchildren.net.au/autism/behaviour/common-concerns/discipline-for-children-teens-with-asd

Discipline strategies for autistic children and teenagers

The following discipline strategies can guide all children towards appropriate behaviour and away from inappropriate behaviour:

• praise and rewards for appropriate behaviour
• clear rules about behaviour
• positive consequences for appropriate behaviour
• negative consequences for inappropriate behaviour
• everyday and social skills for handling unfamiliar or difficult situations.

These discipline strategies are explained below, along with some ways that you can adapt them to your autistic child’s development and understanding.

Som nevnt i siste linje står det mer detaljert om det der. Det som er verdt å merke seg er at absolutt ingenting av det du har nevnt at psykiater og mamma sier skal gjøres.

Det står faktisk det motsatte.

Hvor mamma har funnet artikler som sier at ingenting skal gjøres utover å fortelle gutten at alt er fantastisk og verden er bare regnbuer, enhjørninger og dessert til middag, det skjønner jeg ikke.

[Pilleville]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2022 den 7.08):

Nei, jeg tuller ikke. Enten har man autoritet eller så har man det ikke. Det er jo ditt hus! Og så kommer du og forteller at fordi «fagfolk» sier du ikke skal sette grenser (dette har jeg vanskelig for å tro på), så aksepterer du å bli behandlet på denne måten i ditt eget hjem.

Jeg kan si deg at ordet «fitte» ville aldri blitt sagt mer enn en gang i mitt hjem. Ikke noe barn eller ungdom ville fått slå meg. Jeg (og du) er jo faktisk den voksne her, og det er voksne som bestemmer. Hallo.
 

Det er mulig det er for sent, det høres it som du er redd for gutten. Men du kan da ikke mene at du går rundt og finner deg i mishandling fordi .. ja hvorfor egentlig? Hvis du ikke klarer å sette ned foten for dette, så må du jo bare flytte ut. Kan ikke skjønne at det er noe å lure på en gang. Har du virkelig tenkt å leve sånn?

Ser flere her nevner barnevernet, og ja, ring dem gjerne når du flytter ut - men da for å beskytte yngste. De kan nok ikke «fikse» den eldste de heller hvis ingen andre vil eller kan.

 

Anonymkode: 8c1e3...52e

Fagfolk seier alltid at barn/ungdom må ha grenser. Visst TS her og foreldrene ikkje klarer dette og er større, sterkere og klokere enn denne gutten må han nesten bo på institusjon/ familiehjem. Flytt og meld til barnevernet. Se og nanny( jojo) episoder i fleng. På fb wath. Alle barna takker henne etterpå, også dei som var utagerende. Ho gir foreldre mot og verktøy til å så i det.

Endret 11. april 2022 av Pilleville

[nisselue]

Det slo meg forøvrig akkurat nå at sjansen er overveldende stor for at mamma liker det psykiateren sier om hvor fint og flott dette er og at hun bygger på det fordi hun heller vil ha den flotte gutten med den vakre diagnosen enn en problemsønn hun ikke klarer lære hverdagsting. Da er man vel bare et lite museskritt unna Münchausen syndrom ved proxy.

For de som er sterke i engelsk er det en betraktelig mer utfyllende artikkel her.

Endret 11. april 2022 av nisselue

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2022 den 10.45):

Dette beskriver situasjonen bra. 

Jeg blir så frustrert når alt avfeies med at han kan ikke noe for det, psykiateren har sagt at behandlingen er å lage et tilretteleggende samfunn, de spesielle behovene er en del av menneskehistoriens genialitet osv. Psykiateren har sagt at det er vår oppgave å forstå hvorfor gutten slår, og tilrettelegge for at han ikke triggers. Han har sagt vi alltid må passe på at gutten føler seg trygg, uten press og at alt er som han kjenner fra før. 

Jeg opplever det som slitsomt og utmattende at "konsekvensene" for utagering er at alle andre skal tilpasse seg mer. 

Om jeg forsøker å påpeke noe spesielt på møtene med fvk, får jeg krass beskjed fra mor om at det er tydelig at jeg ikke liker gutten og derfor ønsker å straffe ham. 

Alle forslag eller argumenter jeg har er ugyldige, for hun kan si "vondt i mammahjertet" og "det er tydelig at du har litt stemoderlige følelser". 

Anonymkode: ce333...0bc

Det skjønner jeg godt at er frustrerende. Psykiateren er jo "en enabler", altså en som tilrettelegger for at atferden skal få fortsette. Det er greit nok at ungen har diagnoser han ikke kan noe for, men det er jo derfor psykiater og alle andre voksne må spille på lag slik at gutten kan lære å regulere sine egne følelser. Det er greit nok at de nærmeste kan tilrettelegge, men så kommer ungen ut i verden og verden er brutal. Ungen må få hjelp til å lære seg å regulere seg, ikke til å unngå at triggende situasjoner oppstår. For triggende situasjoner vil oppstå, helt garantert. Det er utopisk å tenke at alle han møter på sin vei vil tilrettelegge for ham. Han må læres til å stå i det vanskelige, ikke til å unngå det. Og han må også lære at verden ikke sirkulerer rundt ham og også til å ta hensyn til andres behov og følelser. Hvis alle tilrettelegger for ham kommer han til å få sjokk når han møter den virkelige verdenen. Bytt psykiater. Greit med forståelse, men en behandler som tilrettelegger for unngåelse og ansvarsfraskrivelse er ikke det gutten trenger nå. Gutten trenger hjelp, ikke kosesnakking.

Endret 11. april 2022 av Tvillingsjel