Han vil skilles

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er helt klart destruktivt slik det har vært i det siste, men jeg har genuint tro på at terapi kan hjelpe, så lenge begge to er villige til å ofre litt og gå all in. 
 

Jeg maste jo og prøvde å vekke han for at vi skulle ta på sengetøy, så noe provokasjon var det. At han som er beruset og ligger å sover, blir vekket av at jeg ber han våkne for å ta på sengetøy, er nok ikke det lureste jeg kunne gjort den natten. Vi snakket jo sist på søndag face to face da han «endelig» sa ja, da var han og kompisen så og si ferdigpakket. Han tok med seg absolutt alt av klær, ladere, ps4 osv. Kompisen kom ned og trodde han skulle være med i samtalen virket det som, men da sa jeg at jeg skulle snakke med mannen min alene i kjellerstua. Da sier mannen min at «det du sier til meg kan du si foran *kompisen* også». Da sa jeg at jeg ønsket å snakke med han nede og at kompisen kunne gå opp i andre etasje og sette seg. Da vi begynte å snakke sa han med en gang at dette ikke fungerer og at vi ødelegger hverandre, han føler seg kvelt, at han er redd for hvilket humør jeg er i uansett. Jeg har nok prøvd å provosere frem reaksjon fra han mange ganger, for å være helt ærlig. Selvom jeg vet konsekvensen av det (altså at han kan eksplodere etter altfor mye hakking) så har jeg gjort det når det har vært ting jeg har blitt sint for eller irriterer meg over. Alt er jo egentlig bare små bagateller og jeg angrer meg som en hund nå. Er så utrolig lei meg. Sykt å si, men han er faktisk den eneste tryggheten jeg har. Jeg har selv provosert han til han eksploderer. 

Anonymkode: e87fc...2a8

Øh, nei. Det har du ikke. Han må ta ansvar for seg selv og sine følelser. Du må erkjenne at du ikke gjør ham noe godt. Han gjør ikke deg noe godt heller, du bare tror det nå.

Jeg er også ei "hakkehøne", men mannen min er en som ikke eksploderer. Så det vil bare si at våre personligheter går bedre overens. Jeg sier dog ofte unnskyld hvis jeg har vært urettmessig sur eller streng, og selvsagt gjør jeg også mye fint for mannen min. Og jeg vet at han elsker meg og tåler meg, så jeg har ingen  behov for bekreftelse og "tester" ham ikke. Poenget er bare at du kan ikke si at det er din feil, eller hans feil, dere bare passer ikke sammen. Det får du ikke gjort noe med tror jeg.

Men - hva liker du med ham? Får han deg til å le? Hvorfor vil du satse? Er det bare fordi "han er den eneste du har", så er det ikke godt nok. Det må være mer enn det.

Anonymkode: 5336d...806

[AnonymBruker]

Ser mange skriver at han dro meg etter håret. Dette stemmer ikke, han løftet meg ned fra sengen og dro meg langs gulvet slik at den revnet helt, så sparket han meg i magen. Ville bare oppklare. 

Anonymkode: e87fc...2a8

[regine]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er helt klart destruktivt slik det har vært i det siste, men jeg har genuint tro på at terapi kan hjelpe, så lenge begge to er villige til å ofre litt og gå all in. 
 

Jeg maste jo og prøvde å vekke han for at vi skulle ta på sengetøy, så noe provokasjon var det. At han som er beruset og ligger å sover, blir vekket av at jeg ber han våkne for å ta på sengetøy, er nok ikke det lureste jeg kunne gjort den natten. 

Anonymkode: e87fc...2a8

Greit - det var nok ikke det lureste du gjorde. MEN - det rettferdiggjør IKKE at han brukte vold mot deg!!!! Og du skrev også at du ble så redd at du ringte både politi og din mor, det sier MYE om hvor vanskelig dette var. 

Vold ER IKKE greit. Uansett. 

Og som en annen sa - jeg lurer litt på kompisen som bare står og ser på at du blir utsatt for vold. DET er heller ikke akkurat noe sjarmerende trekk. 

Ser at du har fått henvisning til psykolog - bra for deg Men husk likevel  det ER ikke slik at alt er din skyld , dere er to som har drevet dette destruktive forholdet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Slik jeg leser dette, så er det snakk om en kontrollerende og manipulerende mann. Det er klassisk at den voldelige legger skylden over på offeret og får denne til å ta på seg all skyld. Slik at det er offeret sin feil at hn blir sint og evt voldelig. Over tid er offeret helt sikker på at det er hn sin skyld, hn burde jo vite bedre og gjøre de rette tingene. Jeg har selv levd i et slikt forhold, og man blir blind, man ser ikke at man er underkuet. Man blir nervøs, man går hele tiden å tenker på hva som er rett og galt å si og gjøre. Og noe som er rett en dag, kan være helt feil neste dag. Og da tar man på seg skylden, man burde jo vite..

Jeg blir kvalm av å lese alle dem som legger skylden på ts her! Det er aldri, aldri offeret sin feil at partner er voldelig. Eier dere ikke skam her dere er med på å tråkke på en ung person i en sårbar og vanskelig situasjon?

Ts, ikke ta han tilbake, det kommer aldri til å bli bedre, bare verre. Han kommer til å få flere og flere grunner til å eksplodere og bli voldelig, og du kommer til å gjøre alt for at dette ikke skal skje, men du kan ikke forhindre det.

Anonymkode: 757cc...be5

Signerer,

Sikker på at det ikke er en cluster B?

Anonymkode: 3c6cd...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er helt klart destruktivt slik det har vært i det siste, men jeg har genuint tro på at terapi kan hjelpe, så lenge begge to er villige til å ofre litt og gå all in. 
 

Jeg maste jo og prøvde å vekke han for at vi skulle ta på sengetøy, så noe provokasjon var det. At han som er beruset og ligger å sover, blir vekket av at jeg ber han våkne for å ta på sengetøy, er nok ikke det lureste jeg kunne gjort den natten. Vi snakket jo sist på søndag face to face da han «endelig» sa ja, da var han og kompisen så og si ferdigpakket. Han tok med seg absolutt alt av klær, ladere, ps4 osv. Kompisen kom ned og trodde han skulle være med i samtalen virket det som, men da sa jeg at jeg skulle snakke med mannen min alene i kjellerstua. Da sier mannen min at «det du sier til meg kan du si foran *kompisen* også». Da sa jeg at jeg ønsket å snakke med han nede og at kompisen kunne gå opp i andre etasje og sette seg. Da vi begynte å snakke sa han med en gang at dette ikke fungerer og at vi ødelegger hverandre, han føler seg kvelt, at han er redd for hvilket humør jeg er i uansett. Jeg har nok prøvd å provosere frem reaksjon fra han mange ganger, for å være helt ærlig. Selvom jeg vet konsekvensen av det (altså at han kan eksplodere etter altfor mye hakking) så har jeg gjort det når det har vært ting jeg har blitt sint for eller irriterer meg over. Alt er jo egentlig bare små bagateller og jeg angrer meg som en hund nå. Er så utrolig lei meg. Sykt å si, men han er faktisk den eneste tryggheten jeg har. Jeg har selv provosert han til han eksploderer. 

Anonymkode: e87fc...2a8

TS. Ser at du hele tiden unnskylder volden fordi du har provosert og gjort slik og sånn. Det er også din feil, mener du. Svaret er NEI. Ingen ting unnskylder å være voldelig. 
Du har med å respektere deg selv. 
Et annet menneske gjør det verst tenkelige mot deg. Det skal du aldri tillate. Vil du ødelegge deg selv? Skal du fortsette dette forholdet vil du miste deg selv og all selvtillit. Vil du gjøre dette mot deg selv? Vil du gå på eggeskall og legge bånd på deg i evig redsel for spark og slag? Nei, det fortjener du ikke.

Skal også love deg at når barna kommer så vil stress og lite søvn, gjøre til at dårlig kontroll på aggresjon ikke er forenlig med et bra familieliv. 
Det er bra du vil oppsøke kyndig hjelp. Det du trenger nå er masse støtte for å gjøre de rette valgene for deg i resten av livet ditt. Det er vondt nå, men du trenger ingen som behandler deg så respektløst. Ha det klart for deg. Vern om deg selv❤️

Anonymkode: 71671...2c8

[Gjest HarryDotter]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan i huleste vet du dette? Jeg snakker også med mannfolk på byen. På samme måte som jeg snakker med kvinner. Det betyr ikke at man flørter, herregud. Hva er det med menn som tror at med en gang ei dame snakker til dem så er det flørting? 

For øvrig enig i at disse ikke bør være sammen, men mest fordi han er voldelig - noe som aldri er greit. Ser ut til at hun også har sine problemer, som hun bør ta tak i. På egen hånd. 

TS: Bare ta imot skilsmissen og ikke se deg tilbake. Finn deg en psykolog som du kan snakke med, så starter du på nytt. Dette går fint!

Anonymkode: fb10a...70e

Du har bare ts sin forklaring. Husk nå det.

Ts skriver selv at hun gang på gang provoserer typen sin. Ja det finnes crazy sjalue menn og kvinner, men ts beskriver ikke noe om at han reagerer slik HVER gang de er på byen sammen, men at dette skjedde SIST de var på byen, noe som var foranledningen til hele hendelsen vi diskuterer nå. Typen hennes gråt foran en kompis når han så henne "ikke flørte" med denne mannen på byen. Burde ikke det fortelle deg en ting eller to om situasjonen?

Jeg fordømmer volden til denne  fyren. Han bør ta seg en tur til psykolog han også, men det er TS som fremprovoserer disse reaksjonene. Hun bekrefter jo dette selv! Så istede for å hoppe inn som kvinnebeskytter, prøv å lese det som står og dann deg et fornuftig bilde av saken.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Øh, nei. Det har du ikke. Han må ta ansvar for seg selv og sine følelser. Du må erkjenne at du ikke gjør ham noe godt. Han gjør ikke deg noe godt heller, du bare tror det nå.

Jeg er også ei "hakkehøne", men mannen min er en som ikke eksploderer. Så det vil bare si at våre personligheter går bedre overens. Jeg sier dog ofte unnskyld hvis jeg har vært urettmessig sur eller streng, og selvsagt gjør jeg også mye fint for mannen min. Og jeg vet at han elsker meg og tåler meg, så jeg har ingen  behov for bekreftelse og "tester" ham ikke. Poenget er bare at du kan ikke si at det er din feil, eller hans feil, dere bare passer ikke sammen. Det får du ikke gjort noe med tror jeg.

Men - hva liker du med ham? Får han deg til å le? Hvorfor vil du satse? Er det bare fordi "han er den eneste du har", så er det ikke godt nok. Det må være mer enn det.

Anonymkode: 5336d...806

Det er nok det jeg og er, en hakkehøne.. prøver også å unnskylde meg så ofte som mulig for oppførselen min, får dårlig samvittighet. Han er tålmodig, men det sier vel stopp en dag uansett. Faen altså, om jeg mister han nå..

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

regine skrev (45 minutter siden):

Greit - det var nok ikke det lureste du gjorde. MEN - det rettferdiggjør IKKE at han brukte vold mot deg!!!! Og du skrev også at du ble så redd at du ringte både politi og din mor, det sier MYE om hvor vanskelig dette var. 

Vold ER IKKE greit. Uansett. 

Og som en annen sa - jeg lurer litt på kompisen som bare står og ser på at du blir utsatt for vold. DET er heller ikke akkurat noe sjarmerende trekk. 

Ser at du har fått henvisning til psykolog - bra for deg Men husk likevel  det ER ikke slik at alt er din skyld , dere er to som har drevet dette destruktive forholdet. 

Regner med at kompisen løp ned da han sliter med angst osv. men synes selv det var rystende å komme ned i stua og at kompisen plutselig forsiktig kommer opp igjen. 

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

HarryDotter skrev (28 minutter siden):

Du har bare ts sin forklaring. Husk nå det.

Ts skriver selv at hun gang på gang provoserer typen sin. Ja det finnes crazy sjalue menn og kvinner, men ts beskriver ikke noe om at han reagerer slik HVER gang de er på byen sammen, men at dette skjedde SIST de var på byen, noe som var foranledningen til hele hendelsen vi diskuterer nå. Typen hennes gråt foran en kompis når han så henne "ikke flørte" med denne mannen på byen. Burde ikke det fortelle deg en ting eller to om situasjonen?

Jeg fordømmer volden til denne  fyren. Han bør ta seg en tur til psykolog han også, men det er TS som fremprovoserer disse reaksjonene. Hun bekrefter jo dette selv! Så istede for å hoppe inn som kvinnebeskytter, prøv å lese det som står og dann deg et fornuftig bilde av saken.

Nei, TS sine eksempler på hva som framprovoserer disse reaksjonene er på ingen måte noe å reagere på. TS har internalisert begrunnelsene til en voldelig mann som sier "det er din egen skyld fordi du provoserer meg". Klassisk. 

Anonymkode: 3e1bf...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er nok det jeg og er, en hakkehøne.. prøver også å unnskylde meg så ofte som mulig for oppførselen min, får dårlig samvittighet. Han er tålmodig, men det sier vel stopp en dag uansett. Faen altså, om jeg mister han nå..

Anonymkode: e87fc...2a8

Han er ikke tålmodig, du sier jo han eksploderer med jevne mellomrom. Hvordan tror du et godt samliv er et liv der du oftest mulig må unnskylde deg?

Anonymkode: 3e1bf...7c6

[AnonymBruker]

Det er aldri noen unnskyldning for å bruke vold. Men å leve med noen som konstant hakker på deg og provoserer deg, og som du aldri vet om er i godt humør eller ikke, er ufattelig slitsomt. Det gjør noe med deg som menneske, og jeg blir ikke overrasket om han ikke vil snakke med deg igjen (annet enn om det praktiske). 

Som skrevet tidligere har jeg vært i samme situasjon. Hun var humørsyk, hun hånte meg og provoserte meg. Ikke alltid, naturligvis, men ofte nok til at følelsene for henne forsvant litt etter litt.

Til slutt fikk jeg bare veldig, veldig nok. Jeg hadde faktisk lyst til å bare dælje løs på dama jeg en gang elsket høyere enn noe annet. Jeg gjorde ikke det, men skjønte da at neste gang kom jeg kanskje ikke til å klare å kontrollere meg. Så jeg ga henne beskjed om at det var over. Da var det ikke måte på hvor mye hun angret, hvor høyt hun elsket meg og hva hun var villig til å gjøre for at vi skulle forbli sammen. Men for meg var det over. Jeg hadde ikke én eneste god følelse igjen for henne. 

Anonymkode: 223a4...0f9

[AnonymBruker]

Du provoserer og søker bekreftelse. Det er slitsomt. Her er det nok to sider av saken. Du våknet opp på sofaen hjemme. Husker du ikke at du la deg? Det betyr kanskje at du ikke husker hele historien fra byen / samtalene/fremtoningen når du møtte de to mennene. 

Når det er sagt er det jo selvsagt ikke greit av han å slå. 

Her gjør han det riktige. Dette funker ikke. Det har nok slitt på han en tid virker det som, og nå fikk han nok. Og du bør tenke det samme. Du vil ikke være sammen med en mann som har begynt å bli voldelig. Du kan faktisk anmelde også. Gå før det er fot sent!

Anonymkode: 65702...ccc

[TLR]

regine skrev (1 time siden):

Kjære TS - jeg syns oppriktig synd på deg. Situasjonen er vanskelig, men jeg tror egentlig at det grunnleggende problemet er at dere to rett og slett ikke passer sammen. Det er sånn noen ganger i livet, at man blir forelsket/betatt og tror og ønsker at dette skal vi få til, men så fungerer det dårlig likevel. 

Jeg vet om mange som har vært i forhold som ikke har fungert. Hvor begge har provosert hverandre/kranglet om bagateller, vært frekke/gjort dumme ting/tatt hverandre for gitt. Og forholdet har ikke vært bra, men de har likevel insistert på at "joda, vi må bare jobbe med det, alt er jo ikke bare idyll i et forhold" . Jada og neida, men å jobbe for forholdet betyr ikke at det skal være en daglig kamp. At alt ikke er idyll betyr ikke at det er greit med vold - verken psykisk eller fysisk. 

Dere høres ut som dere er litt der - altså at dere ikke er bra for hverandre, dere får ikke fram det beste i hverandre, men snarere begges dårlige sider. Med en annen person kan det godt være at dere begge IKKE hadde oppført dere sånn, men derimot vært greie med hverandre - og ikke minst - oppfattet at den andre ønsker deg godt. Fordi jeg oppfatter det ikke egentlig sånn nå - det virker som mannen tar alt du gjør/sier i verste mening. Du kan sikkert jobbe med hvordan du formulerer deg når du er irritert/sliten ol, men han kan også jobbe med hvordan han reagerer på det du sier. 

Det betyr ikke at verken du eller han er onde - men han har et større problem enn deg fordi han tyr til vold. Ikke bare en gang har dette skjedd i deres relativt korte forhold, men faktisk to. Og ikke bare som en dytt, men som harde slag. Det er IKKE akseptabelt, uansett hva en del bitre menn sitter her på forumet og sier. De som mener at alt alltid er kvinnens skyld.

Det er heller ikke noe godt tegn at du ikke fortalte han om spontanaborten. Hvorfor ikke? Fryktet du reaksjonen hans på noen måte? og da mener jeg ikke nødvendigvis at han ville bli voldelig, men på generelt grunnlag. 

Så - jeg tror, basert på det lille som har kommet fram her, at dere to dessverre ikke passer sammen. Han HAR en god del dårlig bagasje (å vokse opp med at far banker mor ER dårlig bagasje) og du må kanskje også se litt på hvordan du reagerer/agerer overfor en partner (men NB: hvordan oppfattes du av andre, altså ikke partneren din? har du venner - bekjente - kollegaer, som også har klaget over din væremåte? eller er det kun mannen som gjør dette? Det gir nemlig en liten indikasjon på om du er så uspiselig som han skal ha det til). 

Og at han ikke vil "snakke om det"? La det gå. Ikke sett igang noe rundt det. Kanskje han ombestemmer seg, men hvis ikke så kommer du deg helt fint videre også uten at dere "snakker om det".

Prøv å lær av dette forholdet, lær om deg selv, hvordan du vil ha det i et forhold, hvordan du vil være i et forhold. Ikke tro at alt er din feil, for dere er to som har levd i dette og påvirket hverandre. Hans sannhet om deg er ikke hele sannheten, det kan være litt, men må heller ikke være det. 

Ikke tro at dette forholdet havarerte mest eller bare pga deg. Det gjør det ikke. Du har helt sikkert dine feil - men det har han også, han er voldelig. og det skal du også huske på - han har slått to ganger allerede, og det betyr at terskelen for at han gjør det igjen er lav. Du skal ikke være uspiselig, men du skal ikke gå på eggeskall for ikke å provosere heller. 

Ta med deg erfaringen dette forholdet har vært og lær av det. Neste gang treffer du forhåpentligvis en mann som du passer bedre sammen med og det + det du nå har lært gjør helt sikkert at det forholdet blir et mye sunnere forhold enn det du har hatt nå. 

klem og lykke til. 

 

Menn som slår er ingenting å samle på. Er egentlig litt overrasket over at hans far mener at Hun er et dårlig valg for sønnen. Har faren mishandlet hans mor kanskje? Ungene lærer ofte etter foreldrene har jeg hørt. Trodde at vi hadde kommet litt lengre med likestillingen. Det er faktisk skummelt at det finnes så dårlige menn der ute. Vi må være enige i at menn som slår er siste sort! 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo, for svært mange kan det være det aller mest voksne man kan gjøre dersom man gir klar beskjed om at nå forlater jeg denne situasjonen fordi det er for opphetet. Det er til og med anbefalt av mange samlivsterapauter som den beste taktikken for å håndtere en krangel, fram til man lærer seg bedre følelsesregulering!

Det tar tid å endre sine reaksjonsmønstre og det krever mye innsats. I mellomtiden må man altså finne verktøy som kan hjelpe til, og høylydt krangling i par hvor én - eller begge - sliter med å holde seg saklige, er definitivt den beste metoden å gi det litt tid for å la begge to roe seg ned. 

Anonymkode: 18db1...99b

Det er jo det jeg mener, at man sier ifra og ikke bare går. 😉 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er helt klart destruktivt slik det har vært i det siste, men jeg har genuint tro på at terapi kan hjelpe, så lenge begge to er villige til å ofre litt og gå all in. 
 

Jeg maste jo og prøvde å vekke han for at vi skulle ta på sengetøy, så noe provokasjon var det. At han som er beruset og ligger å sover, blir vekket av at jeg ber han våkne for å ta på sengetøy, er nok ikke det lureste jeg kunne gjort den natten. Vi snakket jo sist på søndag face to face da han «endelig» sa ja, da var han og kompisen så og si ferdigpakket. Han tok med seg absolutt alt av klær, ladere, ps4 osv. Kompisen kom ned og trodde han skulle være med i samtalen virket det som, men da sa jeg at jeg skulle snakke med mannen min alene i kjellerstua. Da sier mannen min at «det du sier til meg kan du si foran *kompisen* også». Da sa jeg at jeg ønsket å snakke med han nede og at kompisen kunne gå opp i andre etasje og sette seg. Da vi begynte å snakke sa han med en gang at dette ikke fungerer og at vi ødelegger hverandre, han føler seg kvelt, at han er redd for hvilket humør jeg er i uansett. Jeg har nok prøvd å provosere frem reaksjon fra han mange ganger, for å være helt ærlig. Selvom jeg vet konsekvensen av det (altså at han kan eksplodere etter altfor mye hakking) så har jeg gjort det når det har vært ting jeg har blitt sint for eller irriterer meg over. Alt er jo egentlig bare små bagateller og jeg angrer meg som en hund nå. Er så utrolig lei meg. Sykt å si, men han er faktisk den eneste tryggheten jeg har. Jeg har selv provosert han til han eksploderer. 

Anonymkode: e87fc...2a8

Du tenker terapi vil hjelpe, men han er ikke engang villig til å gå. Han er ikke villig til å ofre litt av tiden sin på å redde forholdet. 
Men du mener terapi kan hjelpe, bare begge er villige til å ofre litt. (Svaret på "gå all inn" har du allerede. Han er ikke villig til å "gå all inn".) 

Av erfaring, er han villig til å ofre litt? Har du eksempler på noe han har ofret for forholdet deres tidligere? Noe han har gjort fordi du bare ønsket det? Noe ved sin væremåte han har endret for å hindre at dere krangler? 
For det du har beskrevet så langt, er at det er du som endrer og ofrer og gir, og han som litt etter litt etter litt forventer at du tilpasser deg hans behov. 

Hvorfor kunne ikke ditt ønske om å snakke uten kompisen telle mer enn hans behov for å ha kompisen der? 

Hvorfor kunne ikke han ha tatt på sengetøy selv, før han la seg? Så du slapp å vekke han for at dere skulle ta på sengetøy?
Burde ikke en oppegående mann klart det? 
Og, ok, han ble irritert av å vekkes, midt på natta, i alkoholrus. Men de aller, aller, aller fleste personer hadde reagert på dette verbalt. Ved å kjefte, rope eller bare surmule. 
Det forsvarer på ingen måte en reaksjon som er voldelig. (Med mindre du fysisk slo han for å vekke han.) 

 

Som utenforstående er også helt merkelig å se følgende beskrivelse av en mann som eksploderer og utøver fysisk vold: "Sykt å si, men han er faktisk den eneste tryggheten jeg har"

På hvilken måte utgjør han en trygghet for deg? Hvorfor er du tryggere med han, enn med din egen mor? 
Hvorfor er du tryggere med han enn alene? Hvorfor er du tryggere med han enn med venner? 
Å bo med en som plutselig eksploderer, kan da umulig føles trygt over tid? 

Det er sikker "trygt" i forhold til at "du vet hva du har" og "det er billigere å være to om kostnadene". 
Men jeg er ganske sikker på at om dere faktisk skiller dere, og du får stablet deg på bena igjen som singel, så vil ting være mye bedre enn de er nå. 

Hva med  å ta den telefonen til krisesenteret? Og fortelle dem hva som har hendt, og hvorfor du ikke vil at forholdet skal være over. 
Forhåpentlig kan du få hjelp til å finne trygghet uten han. 

Anonymkode: 9b7aa...7d1

[Cordelia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er nok det jeg og er, en hakkehøne.. prøver også å unnskylde meg så ofte som mulig for oppførselen min, får dårlig samvittighet. Han er tålmodig, men det sier vel stopp en dag uansett. Faen altså, om jeg mister han nå..

Anonymkode: e87fc...2a8

Du mister ham ikke, du lar ham gå. Å være avhengig av noen,er ikke det samme som kjærlighet. Men jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor du skriver her ts. Du vil jo tydeligvis ikke ta til deg noe av det som blir sagt. Dere skal ikke prate mer, dere skal gå deres separate veier til det beste for begge parter, og ikke minste fremtidige barn. Han har har et alvorlig sinneproblem, og kommunikasjonsproblemene deres kommer vesentlig lengre ned på lista. Du er vel det psykologene lenge har kalt medavhengig.  Gå videre alene, og gå til den psykologen og få litt perspektiv på forholdet.

Endret 3. august 2021 av Cordelia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nå mente jeg at jeg fort kan finne på å provosere han ubevisst, og det skjer ofte. Jeg vet jeg trenger hjelp med dette. Jeg ønsker bare å gi det en sjanse til med terapi. Bare tanken på at dette her er over knuser meg. Jeg vet vi begge kan jobbe med våre ting og få det bedre. Det krever bare innsats fra begge to. Og da spesielt meg.

Anonymkode: e87fc...2a8

Du skriver at du snakker med menn, men ikke flørter… ofte tror jeg damer ikke skjønner selv hvordan dette kan oppleves for den andre parten. Tror du må ta innover deg hvordan mannen fin opplever dette, kanskje er dette en av de «ubevisste» provokasjonene du driver med? Alt i alt tror jeg at du må belage deg på å være alene uten mannen din for det virker som han har fått nok!

Anonymkode: 2fbef...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, TS sine eksempler på hva som framprovoserer disse reaksjonene er på ingen måte noe å reagere på. TS har internalisert begrunnelsene til en voldelig mann som sier "det er din egen skyld fordi du provoserer meg". Klassisk. 

Anonymkode: 3e1bf...7c6

Man må bare elske slike hobbypsykologer som konkluderer så bastant ut i fra en historiefortelling på internettet. 

Skulle ønske jeg hadde en slik enkel tilnærming på sosiale forhold og dynamikk mellom personer altså.

 

Anonymkode: 09952...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du provoserer og søker bekreftelse. Det er slitsomt. Her er det nok to sider av saken. Du våknet opp på sofaen hjemme. Husker du ikke at du la deg? Det betyr kanskje at du ikke husker hele historien fra byen / samtalene/fremtoningen når du møtte de to mennene. 

Når det er sagt er det jo selvsagt ikke greit av han å slå. 

Her gjør han det riktige. Dette funker ikke. Det har nok slitt på han en tid virker det som, og nå fikk han nok. Og du bør tenke det samme. Du vil ikke være sammen med en mann som har begynt å bli voldelig. Du kan faktisk anmelde også. Gå før det er fot sent!

Anonymkode: 65702...ccc

Jo, jeg husker at jeg snakket i tlf, og etter at samtalen var avsluttet lå jeg og scrollet, sovnet av til slutt. Var ikke noe verre enn det. Var ingen krangling.

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

Måtte mannen din sparke deg i selvforsvar? Hvis ikke så ser jeg ikke hva som kan forsvare hva han har gjort!

Anonymkode: f113d...181