Han vil skilles

[AnonymBruker]

Jeg og min mann, begge i 20-årene, har vært sammen i 3 år, gift siden desember ifjor. Det har vært en del småkrangling i hverdagen, noe jeg har tenkt har vært relativt normalt. Mannen min er slik at han samler alt opp over en periode, og er veldig tålmodig, men eksploderer en dag. Det har nok mye med at jeg provoserer og søker bekreftelse. I helga som var, var vi en vennegjeng som dro ut på byen. Merket noe småirritasjon før vi dro ut fra han, men ellers ingenting spesielt før vi kom ut. Da begynte en annen fyr å snakke til meg (ikke flørting på noen som helst måte), men mannen min reiste seg opp, gikk bort til fyren og ba han om å sette seg ved sitt bord og ikke snakke til meg mer. Jeg var beruset, men husker godt at det ikke var Noe flørting slik han påsto. Etterhvert ble alle enige om å dra for å kjøpe nattmat, der kom jeg også i snakk med en annen fyr (igjen, ingen flørting). Min mann hadde visst nok begynt å gråte foran sin kompis og åpnet seg opp ang. min oppførsel. Uansett våknet jeg opp på sovesofaen hjemme rundt 5-tiden og gikk opp til soverommet vårt. Kompisen hans lå på sofaen og mannen min i senga. Jeg så at det ikke var tatt på sengetøy og prøvde å vekke mannen min for å spørre om sengetøyet. Han våknet opp totalt klikk, drar meg etter nattkjolen og bortover gulvet og avslutter med å sparke meg i magen. Jeg får totalt panikk og løper ned i stua, da har kompisen løpt ned i kjelleren for å distansere seg fra situasjonen tydeligvis. Jeg ender opp med å ringe politiet som kommer. Moren min dukker også opp og jeg blir med henne hjem for å sove. Dagen etter kommer jeg hjem igjen og ser det står masse søppelsekker med klær i boligen, både mannen min og kompisen pakker absolutt alt av klær og ting som tilhører mannen min. Da sier han at han skal til faren sin og at hele det forholdet her er over. Byggeklossene er ødelagt og det funker ikke mer. Han mener vi ødelegger hverandre, at jeg er kontrollerende, at han føler seg kvelt og at han er redd for at han en dag vil gjøre noe verre. Kall meg gjerne dum, men jeg ønsker veldig gjerne å fikse opp, søke hjelp gjennom parterapi slik at kommunikasjonen skal bli bedre. Jeg er helt knust og vil på ingen måte miste han. Jeg er så redd. Faren hans er ikke særlig begeistret overfor meg og jeg har fått høre nå at faren mente «det aldri er forsent å snu» i forhold til at mannen min dro. Jeg vet faktisk ikke hva jeg gjør om jeg mister han. Han er den eneste tryggheten jeg har.

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

Her gjør mannen din det eneste riktige. Det står det respekt av. 

Anonymkode: e5299...40c

[AnonymBruker]

Så du krangler og lager helvete hjemme hver bidige dag?

På byen er du respektløs og flærter med alle random mannfolk du kan se?

Du statter krangler og sover i trass på sovesofaen, for å drite ut mannen din foran kompisene sine?

Tom. svigerfar har fått nok av oppførselen din og hater deg?

Her var det myyye å ta tak i. Hvis du skal klare å redde ekteskapet ditt må du endre på MYE.

Anonymkode: ebf1d...837

[AnonymBruker]

Om du provoserer og starter krangler med vilje og han er eksplosiv/voldelig i respons, høres det ut som en sykt dårlig kombinasjon. 

Anonymkode: 1a1c2...821

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så du krangler og lager helvete hjemme hver bidige dag?

På byen er du respektløs og flærter med alle random mannfolk du kan se?

Du statter krangler og sover i trass på sovesofaen, for å drite ut mannen din foran kompisene sine?

Tom. svigerfar har fått nok av oppførselen din og hater deg?

Her var det myyye å ta tak i. Hvis du skal klare å redde ekteskapet ditt må du endre på MYE.

Anonymkode: ebf1d...837

Unnskyld meg, men hva i alle dager? Krangler og lager et helvete hver dag, dette stemmer absolutt ikke. Jeg snakket om småkrangling i hverdagen fra BEGGE sin side. Den såkalte «flørtingen» på byen har jeg allerede skrevet om. Vi kranglet heller ikke ute på byen, jeg hadde sovnet av på sovesofaen da jeg var nede for å snakke i tlf etter byturen. Faren hans har ikke likt meg fra starten av da det var hans siste sønn som flyttet ut og de hadde et kompisforhold og at faren følte seg sviktet og alene. Fyfaen så stygg det går an å bli i oppførselen. Lurer virkelig på hva slags menneske du egentlig er.

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Om du provoserer og starter krangler med vilje og han er eksplosiv/voldelig i respons, høres det ut som en sykt dårlig kombinasjon. 

Anonymkode: 1a1c2...821

Du har nok rett i det du sier der for det er vel det som er problemet. Jeg kan gjøre det ubevisst, og det kan være små ting som tonefallet mitt når jeg er sliten til at jeg ikke setter ordentlig pris på han. Jeg ønsker jo veldig gjerne å gå i terapi med han og at han kanskje gir det en sjanse. Gikk gjennom en spontanabort for en stund siden, som var helt jævlig psykisk.  

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ønsker jo veldig gjerne å gå i terapi med han og at han kanskje gir det en sjanse. Gikk gjennom en spontanabort for en stund siden, som var helt jævlig psykisk.  

Anonymkode: e87fc...2a8

Du kan jo starte med individuell terapi. 

Anonymkode: 1a1c2...821

[AnonymBruker]

Selvom du ikke ser det selv nå, så er ikke dette et ekteskap fundamentert på trygghet. Skal du akseptere å bli sparket i magen av  mannen din?

Jeg forstår at du ikke vil at han skal gå fra deg, men for å være ærlig med deg så hadde det vært mye verre for deg om han hadde blitt. Ikke la deg friste til å ta han tilbake når han kontakter deg igjen. Han har gått langt over streken og vist at han ikke har sperrer når det kommer til vold. 

Vær glad for at du ikke er alvorlig skadet, og for at du ikke behøver å oppleve det samme igjen.

Anonymkode: 9370e...471

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du kan jo starte med individuell terapi. 

Anonymkode: 1a1c2...821

Absolutt. Skjønner jo selv at det vil kreve enormt mye jobb fra min side, og det er jeg villig til å gjøre uten tvil. Jeg bare tenkte at parterapi kanskje ville gjøre saken lettere for han å få ut sine følelser i forhold til hvordan han har det foran en profesjonell, slik at jeg får konkret høre fra begge parter det jeg må Jobbe med for at dette skal fungere.

Anonymkode: e87fc...2a8

[AnonymBruker]

Det er for sent på natta til at du kommer til å få hyggelige svar nå. Vent med å lese til i morgen 👍

Anonymkode: 41658...f47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du kan jo starte med individuell terapi. 

Anonymkode: 1a1c2...821

Høres ut som fyren som dro kunne trengt terapien mer.. Iallefall et sinnemestringskurs!

Anonymkode: bb9a3...889

[Gjest NoDiablo]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg og min mann, begge i 20-årene, har vært sammen i 3 år, gift siden desember ifjor. Det har vært en del småkrangling i hverdagen, noe jeg har tenkt har vært relativt normalt. Mannen min er slik at han samler alt opp over en periode, og er veldig tålmodig, men eksploderer en dag. Det har nok mye med at jeg provoserer og søker bekreftelse. I helga som var, var vi en vennegjeng som dro ut på byen. Merket noe småirritasjon før vi dro ut fra han, men ellers ingenting spesielt før vi kom ut. Da begynte en annen fyr å snakke til meg (ikke flørting på noen som helst måte), men mannen min reiste seg opp, gikk bort til fyren og ba han om å sette seg ved sitt bord og ikke snakke til meg mer. Jeg var beruset, men husker godt at det ikke var Noe flørting slik han påsto. Etterhvert ble alle enige om å dra for å kjøpe nattmat, der kom jeg også i snakk med en annen fyr (igjen, ingen flørting). Min mann hadde visst nok begynt å gråte foran sin kompis og åpnet seg opp ang. min oppførsel. Uansett våknet jeg opp på sovesofaen hjemme rundt 5-tiden og gikk opp til soverommet vårt. Kompisen hans lå på sofaen og mannen min i senga. Jeg så at det ikke var tatt på sengetøy og prøvde å vekke mannen min for å spørre om sengetøyet. Han våknet opp totalt klikk, drar meg etter nattkjolen og bortover gulvet og avslutter med å sparke meg i magen. Jeg får totalt panikk og løper ned i stua, da har kompisen løpt ned i kjelleren for å distansere seg fra situasjonen tydeligvis. Jeg ender opp med å ringe politiet som kommer. Moren min dukker også opp og jeg blir med henne hjem for å sove. Dagen etter kommer jeg hjem igjen og ser det står masse søppelsekker med klær i boligen, både mannen min og kompisen pakker absolutt alt av klær og ting som tilhører mannen min. Da sier han at han skal til faren sin og at hele det forholdet her er over. Byggeklossene er ødelagt og det funker ikke mer. Han mener vi ødelegger hverandre, at jeg er kontrollerende, at han føler seg kvelt og at han er redd for at han en dag vil gjøre noe verre. Kall meg gjerne dum, men jeg ønsker veldig gjerne å fikse opp, søke hjelp gjennom parterapi slik at kommunikasjonen skal bli bedre. Jeg er helt knust og vil på ingen måte miste han. Jeg er så redd. Faren hans er ikke særlig begeistret overfor meg og jeg har fått høre nå at faren mente «det aldri er forsent å snu» i forhold til at mannen min dro. Jeg vet faktisk ikke hva jeg gjør om jeg mister han. Han er den eneste tryggheten jeg har.

Anonymkode: e87fc...2a8

I alle dager!
Jeg skjønner det var alkohol med i bildet. Men likevel. Hvis mannen din er voldelig mot deg, så har dette for lengst gått altfor langt. Hvorvidt du har bidratt med provokasjoner til dette punktet er forsåvidt uvesentlig da han for lengst skulle tatt det opp med deg. Om du alltid havner i konflikt med folk, så er det et tegn på at du bør endre ting med deg selv. Men det du her beskriver er et ikke-fungerende forhold der du gjør klokest i holde deg unna.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-3 den 1.55):

 

Nå skjønte jeg ikke helt om du var sarkastisk eller mente det du skrev. Bare for å oppklare, jeg synes ikke det er greit at folk troller rundt når det er snakk om ekte liv og skal gjøre narr av en forferdelig situasjon. 
 

Faren følte seg alene og sviktet. Han beklaget seg flere ganger i ettertid, men har hatt problemer med alkohol. Moren hans endte opp med å gå ifra han pga. alkohol og vold. Mannen min og faren har alltid hatt et sterkt bånd, men som kompiser, ikke som en forelder bør ha til barnet sitt. Dette er noe mannen min selv innså når faren var misfornøyd med at han skulle flytte ut. 
 

Jeg ser veldig godt at jeg ikke er perfekt på noe som helst måte. Jeg har mange feil og trenger hjelp av profesjonelle. 

Anonymkode: e87fc...2a8

Endret 7. august 2021 av Matas
Innlegget er ryddet for sitering av slettet innhold. - Matas, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ut som fyren som dro kunne trengt terapien mer.. Iallefall et sinnemestringskurs!

Anonymkode: bb9a3...889

Det er godt mulig han kunne hatt nytte av et sånt kurs. Men nå står ikke akkurat ts i en posisjon der hun kan sende mannen sin på kurs, han vil ikke være mannen hennes. lenger. 

Anonymkode: 1a1c2...821

[AnonymBruker]

NoDiablo skrev (4 minutter siden):

I alle dager!
Jeg skjønner det var alkohol med i bildet. Men likevel. Hvis mannen din er voldelig mot deg, så har dette for lengst gått altfor langt. Hvorvidt du har bidratt med provokasjoner til dette punktet er forsåvidt uvesentlig da han for lengst skulle tatt det opp med deg. Om du alltid havner i konflikt med folk, så er det et tegn på at du bør endre ting med deg selv. Men det du her beskriver er et ikke-fungerende forhold der du gjør klokest i holde deg unna.

Nå mente jeg at jeg fort kan finne på å provosere han ubevisst, og det skjer ofte. Jeg vet jeg trenger hjelp med dette. Jeg ønsker bare å gi det en sjanse til med terapi. Bare tanken på at dette her er over knuser meg. Jeg vet vi begge kan jobbe med våre ting og få det bedre. Det krever bare innsats fra begge to. Og da spesielt meg.

Anonymkode: e87fc...2a8

[Gjest NoDiablo]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nå mente jeg at jeg fort kan finne på å provosere han ubevisst, og det skjer ofte. Jeg vet jeg trenger hjelp med dette. Jeg ønsker bare å gi det en sjanse til med terapi. Bare tanken på at dette her er over knuser meg. Jeg vet vi begge kan jobbe med våre ting og få det bedre. Det krever bare innsats fra begge to. Og da spesielt meg.

Anonymkode: e87fc...2a8

Det er bra med selvinnsikt, absolutt. Men hvis du prøver å fortelle at du fortjente behandlingen, så er jeg uenig. Det rettferdiggjør ingenting. Dette har gått altfor langt, og er det totalt motsatte av trygghet. At han lar det gå så langt som å være voldelig mot den han "elsket" forteller alt.

Endret 3. august 2021 av NoDiablo
Reviderte formuleringen

[AnonymBruker]

NoDiablo skrev (1 minutt siden):

Det er bra med selvinnsikt, absolutt. Men hvis du prøver å fortelle at du fortjente behandlingen, så er jeg uenig. Det rettferdiggjør ingenting. Dette har gått altfor langt, og er det totalt motsatte av trygghet. At han lar det gå så langt som å være voldelig mot den han angivelig elsker forteller alt.

Jeg er helt enig, jeg fortjente det nok ikke, men skulle kanskje ikke vekket han midt på natten. Etterpåkloktenkning, men jeg ønsker virkelig ikke å gi opp. Jeg vil gi det en siste sjanse, til å endre meg også. Kanskje ting blir mye bedre, eller kanskje ikke. Da har man hvertfall gitt det et genuint forsøk.

Anonymkode: e87fc...2a8

[Catbert]

Ingen grunn til å tviholde på dette forholdet. Med mindre du ønsker et dramafylt og uharmonisk liv. Grip sjansen og la han gå

[Catbert]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er helt enig, jeg fortjente det nok ikke, men skulle kanskje ikke vekket han midt på natten. Etterpåkloktenkning, men jeg ønsker virkelig ikke å gi opp. Jeg vil gi det en siste sjanse, til å endre meg også. Kanskje ting blir mye bedre, eller kanskje ikke. Da har man hvertfall gitt det et genuint forsøk.

Anonymkode: e87fc...2a8

Han er voldelig… 😲

[AnonymBruker]

Når mannen først tar opp at han vil skilles, så lytt til han. Dette kommer neppe hèlt fra det blå.

Skjønner at det ikke er det du vil, men slik oppførsel bør vel få alarmen til å lyse. 

Anonymkode: e34e3...104