Han vil skilles

[Gjest NoDiablo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er helt enig, jeg fortjente det nok ikke, men skulle kanskje ikke vekket han midt på natten. Etterpåkloktenkning, men jeg ønsker virkelig ikke å gi opp. Jeg vil gi det en siste sjanse, til å endre meg også. Kanskje ting blir mye bedre, eller kanskje ikke. Da har man hvertfall gitt det et genuint forsøk.

Anonymkode: e87fc...2a8

Jeg mener at man ikke skal gi sånt flere sjanser, uansett hva som trigget det. Deg om det. Hvis du virkelig tror ting kan bli bedre, så skal jeg ikke påstå at det ikke er sant. Men HI sier ingenting om at han har beklaget volden. Hvis han selv mener det var greit, så er det ikke håp slik jeg ser det.

[Silva Pluvialis]

Du sier at du tidvis provoserer han… men dette kan aldri bli en unnskyldning for å utøve vold. Vold kan aldri rettferdiggjøres under noen omstendighet. Jeg skjønner at du er glad i han, men jeg ville holdt meg langt unna en som tyr til vold når han er sint.

[AnonymBruker]

På hvilken måte provoserer du ham? Du skriver at du gjør det ubevisst, at det er tonefallet ditt og at du søker for mye bekreftelse, du burde kanskje ikke ha vekket ham osv... Vet du at du faktisk er slem mot ham, eller er dette noe han sier for å rettferdiggjøre at han er stygg eller voldelig mot deg?

Det er veldig vanskelig å forstå hva som egentlig skjer utifra innleggene dine, Ts, men det at du kommer i snakk med noen menn ute på byen er altså ikke å provosere. Det er helt alminnelig oppførsel å snakke med andre og ikke noe man fortjener å bli banket opp for.

Anonymkode: dbe06...097

[AnonymBruker]

Blir helt svett av alt dramaet der ute.

Anonymkode: d402e...387

[SoWhat?]

Det er jo ikke normalt med småkrangling hver dag, og det virker som om mannen din er konfliktsky, biter i seg og så eksploderer. Det han gjorde er langt fra greit, men du skriver at du provoserer og søker bekreftelse, og det er mulig du bedriver psykisk vold? Jeg vet jo at du ikke vil høre det, men det er jo inntrykket jeg sitter med.

Uansett er dette et usunt forhold for å si det mildt, og jeg tror mannen din ble redd selv av volden han utførte. At han drar er faktisk det beste for dere, for hva vil skje neste gang han eksploderer? Han har nemlig krysset en grense, og da er det lett å gjøre det igjen.

Selvfølgelig skjønner alle at du ikke vil miste han, og at dette er vondt. Men gi det tid. Jeg vet ikke om det er mulig å redde dette forholdet, men det beste er at dere er fra hverandre en tid, og så tar en samtale på det. 

[Isambard]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg og min mann, begge i 20-årene, har vært sammen i 3 år, gift siden desember ifjor. Det har vært en del småkrangling i hverdagen, noe jeg har tenkt har vært relativt normalt. Mannen min er slik at han samler alt opp over en periode, og er veldig tålmodig, men eksploderer en dag. Det har nok mye med at jeg provoserer og søker bekreftelse. I helga som var, var vi en vennegjeng som dro ut på byen. Merket noe småirritasjon før vi dro ut fra han, men ellers ingenting spesielt før vi kom ut. Da begynte en annen fyr å snakke til meg (ikke flørting på noen som helst måte), men mannen min reiste seg opp, gikk bort til fyren og ba han om å sette seg ved sitt bord og ikke snakke til meg mer. Jeg var beruset, men husker godt at det ikke var Noe flørting slik han påsto. Etterhvert ble alle enige om å dra for å kjøpe nattmat, der kom jeg også i snakk med en annen fyr (igjen, ingen flørting). Min mann hadde visst nok begynt å gråte foran sin kompis og åpnet seg opp ang. min oppførsel. Uansett våknet jeg opp på sovesofaen hjemme rundt 5-tiden og gikk opp til soverommet vårt. Kompisen hans lå på sofaen og mannen min i senga. Jeg så at det ikke var tatt på sengetøy og prøvde å vekke mannen min for å spørre om sengetøyet. Han våknet opp totalt klikk, drar meg etter nattkjolen og bortover gulvet og avslutter med å sparke meg i magen. Jeg får totalt panikk og løper ned i stua, da har kompisen løpt ned i kjelleren for å distansere seg fra situasjonen tydeligvis. Jeg ender opp med å ringe politiet som kommer. Moren min dukker også opp og jeg blir med henne hjem for å sove. Dagen etter kommer jeg hjem igjen og ser det står masse søppelsekker med klær i boligen, både mannen min og kompisen pakker absolutt alt av klær og ting som tilhører mannen min. Da sier han at han skal til faren sin og at hele det forholdet her er over. Byggeklossene er ødelagt og det funker ikke mer. Han mener vi ødelegger hverandre, at jeg er kontrollerende, at han føler seg kvelt og at han er redd for at han en dag vil gjøre noe verre. Kall meg gjerne dum, men jeg ønsker veldig gjerne å fikse opp, søke hjelp gjennom parterapi slik at kommunikasjonen skal bli bedre. Jeg er helt knust og vil på ingen måte miste han. Jeg er så redd. Faren hans er ikke særlig begeistret overfor meg og jeg har fått høre nå at faren mente «det aldri er forsent å snu» i forhold til at mannen min dro. Jeg vet faktisk ikke hva jeg gjør om jeg mister han. Han er den eneste tryggheten jeg har.

Anonymkode: e87fc...2a8

Jeg synes du bør skille deg. Han er voldelig og sjalu. Han klikker bare du snakker med andre menn. Det er ikke din feil.

Kom deg vekk.

[Lorieen]

Dette er ikke et forhold dere burde bruke tid og krefter på å forsøke å redde. Dere burde også ha tilstrekkelig respekt for en eventuell samlivsterapeut til at dere ikke belemrer vedkommende med denne smørja her. La mannen gå, og søk hjelp for din egen del slik at historien ikke gjentar seg neste gang du går inn i et forhold. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker du er i sjokk, og da får et behov for å komme tilbake til en form for "normal".  Det er nok bedre å ta i mot hjelp og støtte for å bearbeide det som har skjedd. Jeg synes du bør ta kontakt med krisesenter for å snakke - da de har kunnskap om det du har opplevd, hva som er normale reaksjoner og kan hjelpe deg å sortere følelser og tanker eller fortelle deg hvor du kan få hjelp til det.

Lykke til 

Anonymkode: 355b7...293

[AllahBallah]

Skjønner ikke hvorfor du klamrer deg sånn til akkurat denne mannen. Etter hva du beskriver har du jo ikke akkurat problemer med å få menns oppmerksomhet. 😅

Og seriøst, du provoserer en usikker mann med vilje og viten, for å få en reaksjon? Omg. 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke denne mannen er noe bra for deg.

Anonymkode: 757cc...be5

[AnonymBruker]

NoDiablo skrev (6 timer siden):

Det er bra med selvinnsikt, absolutt. Men hvis du prøver å fortelle at du fortjente behandlingen, så er jeg uenig. Det rettferdiggjør ingenting. Dette har gått altfor langt, og er det totalt motsatte av trygghet. At han lar det gå så langt som å være voldelig mot den han "elsket" forteller alt.

Vel.,,TS har provosert mannen hun "elsker" i flere år...

Anonymkode: ba5d5...85f

[AnonymBruker]

Det er fullstendig uvesentlig hvem som har mest skyld i dette, men at dette er et giftig forhold virker å være åpenbart. Kom deg vekk før du får barn og dere ødelegger de også! 

Anonymkode: 5336d...806

[Loff77]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og min mann, begge i 20-årene, har vært sammen i 3 år, gift siden desember ifjor. Det har vært en del småkrangling i hverdagen, noe jeg har tenkt har vært relativt normalt. Mannen min er slik at han samler alt opp over en periode, og er veldig tålmodig, men eksploderer en dag. Det har nok mye med at jeg provoserer og søker bekreftelse. I helga som var, var vi en vennegjeng som dro ut på byen. Merket noe småirritasjon før vi dro ut fra han, men ellers ingenting spesielt før vi kom ut. Da begynte en annen fyr å snakke til meg (ikke flørting på noen som helst måte), men mannen min reiste seg opp, gikk bort til fyren og ba han om å sette seg ved sitt bord og ikke snakke til meg mer. Jeg var beruset, men husker godt at det ikke var Noe flørting slik han påsto. Etterhvert ble alle enige om å dra for å kjøpe nattmat, der kom jeg også i snakk med en annen fyr (igjen, ingen flørting). Min mann hadde visst nok begynt å gråte foran sin kompis og åpnet seg opp ang. min oppførsel. Uansett våknet jeg opp på sovesofaen hjemme rundt 5-tiden og gikk opp til soverommet vårt. Kompisen hans lå på sofaen og mannen min i senga. Jeg så at det ikke var tatt på sengetøy og prøvde å vekke mannen min for å spørre om sengetøyet. Han våknet opp totalt klikk, drar meg etter nattkjolen og bortover gulvet og avslutter med å sparke meg i magen. Jeg får totalt panikk og løper ned i stua, da har kompisen løpt ned i kjelleren for å distansere seg fra situasjonen tydeligvis. Jeg ender opp med å ringe politiet som kommer. Moren min dukker også opp og jeg blir med henne hjem for å sove. Dagen etter kommer jeg hjem igjen og ser det står masse søppelsekker med klær i boligen, både mannen min og kompisen pakker absolutt alt av klær og ting som tilhører mannen min. Da sier han at han skal til faren sin og at hele det forholdet her er over. Byggeklossene er ødelagt og det funker ikke mer. Han mener vi ødelegger hverandre, at jeg er kontrollerende, at han føler seg kvelt og at han er redd for at han en dag vil gjøre noe verre. Kall meg gjerne dum, men jeg ønsker veldig gjerne å fikse opp, søke hjelp gjennom parterapi slik at kommunikasjonen skal bli bedre. Jeg er helt knust og vil på ingen måte miste han. Jeg er så redd. Faren hans er ikke særlig begeistret overfor meg og jeg har fått høre nå at faren mente «det aldri er forsent å snu» i forhold til at mannen min dro. Jeg vet faktisk ikke hva jeg gjør om jeg mister han. Han er den eneste tryggheten jeg har.

Anonymkode: e87fc...2a8

Vel fylla har skylda;) Dere giftet dere nok litt for tidlig og er kanskje ikke modne nok ennå, gjelder begge to. Er jo ikke uvanlig å være høyt og lavt i den alderen og særlig etter inntak av alkohol, er dog litt bekymringsverdig hvis han faktisk sparket deg, vold er ikke greit

[Isambard]

Loff77 skrev (Akkurat nå):

Vel fylla har skylda;) Dere giftet dere nok litt for tidlig og er kanskje ikke modne nok ennå, gjelder begge to. Er jo ikke uvanlig å være høyt og lavt i den alderen og særlig etter inntak av alkohol, er dog litt bekymringsverdig hvis han faktisk sparket deg, vold er ikke greit

"Litt bekymringsverdig." Hva f.. skjer?

Jeg sto opp tidlig for å se Warholm, men det ser ut som jeg våknet opp i 1870....

[AnonymBruker]

Når han er voldelig, så skal du bare være glad for at han selv kom til den beslutningen. Det er nok til det beste for dere begge. Jeg tolker det slik at dere ikke har barn. Vær bare takknemlig for at du oppdaget denne siden med ham før du ble gravid.  

Anonymkode: 81157...5f0

[Gjest DramaTheLama]

Fyren er voldelig. Du finner MYE bedre. La han dra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vel.,,TS har provosert mannen hun "elsker" i flere år...

Anonymkode: ba5d5...85f

Nei. Hun tror at det er hennes feil fordi hun har feil tonefall, feil kroppsspråk, gjort feil ting. 

Ts: Jeg tror at mannen din, etter å ha laget masse drama, kommer til å ombestemme seg om skilsmissen. Jeg har vært borti sånne menn. De er usikre på seg selv og vil ha kontroll. Han har vært voldelig og vet at han har gjort noe alvorlig galt, men for at ikke du skal få for mye makt i forholdet truer han med skilsmisse. 

Det han ønsker skal skje er at du gråter, trygler og ber. Du lover gjerne at du skal gå i terapi, du skal bli «bedre», du skal være snill. Du ber om unnskyldning. Sannsynligvis vil han innrømme lite eller ingen skyld, men etterhvert vil han «ta deg tilbake». 

Og da er det gjort, ts. Han vil fortsette å være voldelig. Og du er hekta. Du vil tro at det er du som er problemet. Du vil la ham definere deg og din verden. Du vil tro at dette er kjærlighet. Og plutselig har det gått ti år og dere har to unger som har vokst opp i et helvete (som du tror de ikke merker, for han er jo snill også, og det er vel mest drama når de sover?)

Jeg anbefaler deg å ta imot skilsmissen og være glad. I tillegg terapi for å bygge opp grensene dine slik at du kjenner igjen å bli behandlet som dritt. 

Anonymkode: 2dc9f...466

[Syrinia]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er helt enig, jeg fortjente det nok ikke, men skulle kanskje ikke vekket han midt på natten. Etterpåkloktenkning, men jeg ønsker virkelig ikke å gi opp. Jeg vil gi det en siste sjanse, til å endre meg også. Kanskje ting blir mye bedre, eller kanskje ikke. Da har man hvertfall gitt det et genuint forsøk.

Anonymkode: e87fc...2a8

Nei,det var dumt å vekke han. Og hva er greia med at du må prate med flere mannfolk,når du er ute? Du fortjener ikke juling da.

[AnonymBruker]

Syrinia skrev (Akkurat nå):

Nei,det var dumt å vekke han. Og hva er greia med at du må prate med flere mannfolk,når du er ute? Du fortjener ikke juling da.

Menn som mener at damer ikke kan snakke med andre menn når de er i et forhold, passer nok best til å bo i Somalia, Afghanistan eller Saudi-Arabia. Det er sikkert andre steder å velge også. 

Anonymkode: 2dc9f...466

[AnonymBruker]

"Vil bare prate litt"-menn på byen...du vet jo godt hva de er ute etter. Hadde selvsagt vært noe annet om dere var på fest dammen og det var andre på den festen som du snakket med (bekjente og venner av venner). Tilfeldige forbipasserende menn på byen er ute etter en ting og en eneste ting, flørting og kos. 

Men det er ikke poenget - du må bare slutte å klamre deg til dette forholdet som gjør ingen av dere noe godt!

Anonymkode: 5336d...806