Jeg liker ikke stebarnet mitt

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

TS her.

Jeg er enig i at ordlyden i tittelen ikke er særlig hyggelig. Det ble skrevet i frustrasjon og jeg burde selvfølgelig ikke omtale barnet på den måten. 

Jeg føler meg delvis fanget i et liv jeg ikke helt så for meg eller ønsket. Dette er noe jeg ønsker å gjøre noe med.

Jeg har pratet litt med mannen om det i kveld og sagt at han kan få masse alenetid med de uken mine er hos faren sin, så kan jeg være litt i bakgrunn «for meg selv». Men det vil ikke mannen. Han vil jeg skal være like entusiastisk og involvert som uken mine også er her. Dette er en krasj jeg synes er litt uheldig, for ønskene våre samsvarer ikke.

Hvordan kan jeg få litt pusterom annenhver uke samtidig som mannen min ikke føler at jeg melder meg helt ut? Jeg tar selvfølgelig fullt ansvar for babyen hver dag uansett uke, men det er stor forskjell på de ukene. 

Anonymkode: 5f330...a7c

For en situasjon du står i, ts💚 Mange av svarene du har fått er også direkte uhøflige. 
 

jeg har selv stebarn, men disse er hos moren 50%. Selv om vi har et kjempe godt forhold, har jeg også behov for å trekke meg unna med egne barn eller alene. Det samme gjør mannen min og vi har snakket mye om hva den andre trenger for å være best mulig voksenperson hos oss. Mannen din prøver kanskje å tvinge frem en slags morsfølelse i deg fordi han føler med barna sine? Noe som er forståelig. Men du bør forklare for han at du blir langt bedre morsfigur når dine behov blir dekt. Du kan ikke helle fra en tom kom. 
 

Du er flink som setter ord på disse følelsene. De er absolutt tabubelagt og vi stemødre bør være flinkere til å støtte hverandre. Kontakt meg gjerne hvis du trenger en å snakke med. Jeg har brukt tid, energi og ressurser for å få et godt forhold til mine stebarn. Det hadde kanskje ikke vært tilfelle hvis jeg måtte forholde meg til dem 80% av tiden med en partner som nekter å ta hensyn. 
 

Ta vare på deg.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har pratet litt med mannen om det i kveld og sagt at han kan få masse alenetid med de uken mine er hos faren sin, så kan jeg være litt i bakgrunn «for meg selv». Men det vil ikke mannen. Han vil jeg skal være like entusiastisk og involvert som uken mine også er her. Dette er en krasj jeg synes er litt uheldig, for ønskene våre samsvarer ikke.

Forklarte du at du både trenger egentid, og at dette er noe som kan være positivt for dem sammen? Skjønner ikke hvorfor du alltid skal engasjere deg i hans barn? Her er alle barna glade i pappatid, og jeg føler meg ofte forvist fordi fire barn alle ønsker en kveld helt alene med pappa. 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (1 minutt siden):

For en situasjon du står i, ts💚 Mange av svarene du har fått er også direkte uhøflige. 
 

jeg har selv stebarn, men disse er hos moren 50%. Selv om vi har et kjempe godt forhold, har jeg også behov for å trekke meg unna med egne barn eller alene. Det samme gjør mannen min og vi har snakket mye om hva den andre trenger for å være best mulig voksenperson hos oss. Mannen din prøver kanskje å tvinge frem en slags morsfølelse i deg fordi han føler med barna sine? Noe som er forståelig. Men du bør forklare for han at du blir langt bedre morsfigur når dine behov blir dekt. Du kan ikke helle fra en tom kom. 
 

Du er flink som setter ord på disse følelsene. De er absolutt tabubelagt og vi stemødre bør være flinkere til å støtte hverandre. Kontakt meg gjerne hvis du trenger en å snakke med. Jeg har brukt tid, energi og ressurser for å få et godt forhold til mine stebarn. Det hadde kanskje ikke vært tilfelle hvis jeg måtte forholde meg til dem 80% av tiden med en partner som nekter å ta hensyn. 
 

Ta vare på deg.

Tusen takk for fine ord og støtte 💙

Du har nok helt rett i det at mannen prøver å få meg til å være morsfiguren til barna sine. Han sa, da vi snakket om temaet litt i kveld, at han føler på sorg ovenfor barna sine og det faktum at hun er så lite interessert. Hun har ikke tatt kontakt med barna de siste ukene de har vært hos oss. Det er så klart fryktelig trist, men du gir et klart bilde når du skriver at jeg ikke kan hente noe fra et sted som er tomt. Det er litt sånn det føles for tiden. 

Har du egne barn? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Forklarte du at du både trenger egentid, og at dette er noe som kan være positivt for dem sammen? Skjønner ikke hvorfor du alltid skal engasjere deg i hans barn? Her er alle barna glade i pappatid, og jeg føler meg ofte forvist fordi fire barn alle ønsker en kveld helt alene med pappa. 

Anonymkode: df808...109

Jeg synes jo det må være positivt at jeg oppmuntrer til pappatid, men verken mannen eller barna synes det samme virker det som. Jeg tror de liker tiden alene med han, ikke misforstå, men de sier hele tiden at jeg alltid jobber når mine to ikke er der eller at jeg ikke er så mye hjemme. Annenhver uke har jeg pleid å ha en dag i uken hvor jeg treffer venner etter jobb fordi jeg heller prioriterer tid med barna mine uka de er her. Og den ene dagen er jeg hjemmefra ca 07-20. For å kunne følge opp barna mine slik de bør følges opp, jobbet jeg 09-15 uka de er hos oss og lenger dager uka de er his pappan sin (som helt sikkert mange andre). Dette var dog før covid-19 og jeg har 1 times pendling en vei. Når babyen begynner i Bhagen må det bli annerledes, men så langt har jeg ikke tenkt enda. Jeg synes jo det er merkelig at barna reagerer på at jeg er borte den ene dagen og jobber mer annenhver uke, når de ikke uttrykker (til oss) at det er rart at deres mor jobber eller har de hos besteforeldre de få dagene i måneden hun har de. 
Mannen min vil helst at jeg gjør ting sammen med de og reagerer på mitt ønske om egentid. Han forstår ikke helt dette og mener jeg melder meg ut annenhver uke, selv om jeg var helt tydelig på at annenhver uke må jeg få gjøre mine ting da vi sa ja til å ha de fulltid hos oss. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

Disse barna du ikke liker, trenger deg nok sårt. De har lite kontakt med sin egen mor og har nok ikke et nært forhold til henne. I tillegg avviser du dem og viser at du er mer opptatt av og mer glad i dine biologiske barn. Hvis du klarer å se at barna vil ha behov for deg, og at de vil knytte seg mer til deg om du bare legger til side dine vonde følelser. De er bare barn, du er voksen… 
Hvis du får et godt forhold til barna, vil du nok oppleve at de vil komme deg nærmere. 
Vær ansvarlig voksen, la dine vonde følelser være hos deg, ikke overfør de til uskyldige barn.

Anonymkode: e8cf2...ffe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2021 den 20.42):

Du skriver det helt rett: Det er helt annerledes med stebarn enn med egne barn. Det har psykologen jeg har gått til sagt at alle som pratet om dette temaet også sa (som var steforelder). Jeg har også veldig behov for det pusterommet, men det får jeg ikke nå. 
 

Da mannen min og jeg flyttet sammen hadde vi de annenhver helg (han flyttet til min by en halvtime unna) inntil barnemor plutselig en dag sa hun skulle flytte sammen med kjæresten som bor halvannen time unna vårt nåværende bosted. Hun sa i samme melding (sms) at vi måtte bestemme samme kveld om barna skulle flytte til oss, hvis ikke tok hun de med seg. Vi hadde noen få timer på oss og mannen min ble så stresset og ville ikke bo uten å se barna sine mer enn annenhver helg lenger, så da svarte han at de kunne flytte til oss. 2 måneder etter hadde de byttet skole og bodde hos oss 80%. Det ble kastet veldig på meg og jeg var ærlig da han spurte om min mening, og jeg svarte at dette skjedde altfor brått for meg, men at jeg hadde gjort det samme om situasjonen hadde vært min egen. Derfor prøver jeg å legge så mye tilrette for at de tre får tid alene og at jeg trekker meg litt tilbake etter middag før babyen kom / etter baby er lagt etter baby ble født. Dette fører ofte til konflikt med mannen, fordi han mener jeg burde være mer sammen med de og ikke melde meg helt ut. Så er ikke bare-bare det heller. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Jeg føler med situasjonen din og deler også dine følelser. Mannen min har 3 barn ov vi opplevde noe av det samme. Hun fant seg kjæreste 6 timer unna og flyttet til han 5 mnd etter de møttes. Her var det forøvrig ikke noen valg muligheter for hverken barna eller oss, hun satte de nærmest på trappen og dro. Jeg har ikke løsningen for deg men jeg kjenner meg så igjen i følelsen å ha blitt satt i en situasjon man ikke har valgt og sinne over den totale ansvarsfraskrivelsen som mor gjør. Som mor selv er det helt uforståelig og i perioder går det veldig utover forholdet til mannen min for hvilken idiot har ikke han vært som har barn med henne. Du et ikke en ond stemor av denne grunn, du jobbet med deg selv og krav til mannen din, jeg forsøker det samme❤️. 

Anonymkode: ada89...c44

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for fine ord og støtte 💙

Du har nok helt rett i det at mannen prøver å få meg til å være morsfiguren til barna sine. Han sa, da vi snakket om temaet litt i kveld, at han føler på sorg ovenfor barna sine og det faktum at hun er så lite interessert. Hun har ikke tatt kontakt med barna de siste ukene de har vært hos oss. Det er så klart fryktelig trist, men du gir et klart bilde når du skriver at jeg ikke kan hente noe fra et sted som er tomt. Det er litt sånn det føles for tiden. 

Har du egne barn? 

Jeg synes jo det må være positivt at jeg oppmuntrer til pappatid, men verken mannen eller barna synes det samme virker det som. Jeg tror de liker tiden alene med han, ikke misforstå, men de sier hele tiden at jeg alltid jobber når mine to ikke er der eller at jeg ikke er så mye hjemme. Annenhver uke har jeg pleid å ha en dag i uken hvor jeg treffer venner etter jobb fordi jeg heller prioriterer tid med barna mine uka de er her. Og den ene dagen er jeg hjemmefra ca 07-20. For å kunne følge opp barna mine slik de bør følges opp, jobbet jeg 09-15 uka de er hos oss og lenger dager uka de er his pappan sin (som helt sikkert mange andre). Dette var dog før covid-19 og jeg har 1 times pendling en vei. Når babyen begynner i Bhagen må det bli annerledes, men så langt har jeg ikke tenkt enda. Jeg synes jo det er merkelig at barna reagerer på at jeg er borte den ene dagen og jobber mer annenhver uke, når de ikke uttrykker (til oss) at det er rart at deres mor jobber eller har de hos besteforeldre de få dagene i måneden hun har de. 
Mannen min vil helst at jeg gjør ting sammen med de og reagerer på mitt ønske om egentid. Han forstår ikke helt dette og mener jeg melder meg ut annenhver uke, selv om jeg var helt tydelig på at annenhver uke må jeg få gjøre mine ting da vi sa ja til å ha de fulltid hos oss. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Det er klart han vil gi dem en morsfigur. Det ønsker vi foreldre for våre barn. Ja, jeg har egne barn 50% av tiden. Alle barna kommer godt overens, men mine er introverter som trenger mye alenetid. Hans er ekstroverter som trenger mye sosialt stimuli. Jeg pleier ikke å ha dårlig samvittighet for å ta med bare mine til hytta en helg i måneden. Så tar jeg med hans på hotellopphold/ hytta når det passer. Vi bytter også barn for å ha tid med hver av barna. Men aldri om jeg hadde klart å ha den omsorgen og entusiasmen hvis jeg aldri fikk tid til meg selv og barna mine 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg føler med situasjonen din og deler også dine følelser. Mannen min har 3 barn ov vi opplevde noe av det samme. Hun fant seg kjæreste 6 timer unna og flyttet til han 5 mnd etter de møttes. Her var det forøvrig ikke noen valg muligheter for hverken barna eller oss, hun satte de nærmest på trappen og dro. Jeg har ikke løsningen for deg men jeg kjenner meg så igjen i følelsen å ha blitt satt i en situasjon man ikke har valgt og sinne over den totale ansvarsfraskrivelsen som mor gjør. Som mor selv er det helt uforståelig og i perioder går det veldig utover forholdet til mannen min for hvilken idiot har ikke han vært som har barn med henne. Du et ikke en ond stemor av denne grunn, du jobbet med deg selv og krav til mannen din, jeg forsøker det samme❤️. 

Anonymkode: ada89...c44

God klem til deg, det er ingen lett situasjon du er i heller💙 Jeg kjenner også på det sinnet til tider; hvorfor i alle dager fikk han barn med en så uansvarlig dame som dessverre har påvirket barna så negativt? Eldste tar veldig etter moren sin og opphøyer henne til tider fordi mor legger ut YouTube videoer og generelt oppfører seg som om hun er 20 år. 
 

Hvordan jobber du og mannen dere gjennom dette? Hvordan håndterer du det? 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (1 minutt siden):

Det er klart han vil gi dem en morsfigur. Det ønsker vi foreldre for våre barn. Ja, jeg har egne barn 50% av tiden. Alle barna kommer godt overens, men mine er introverter som trenger mye alenetid. Hans er ekstroverter som trenger mye sosialt stimuli. Jeg pleier ikke å ha dårlig samvittighet for å ta med bare mine til hytta en helg i måneden. Så tar jeg med hans på hotellopphold/ hytta når det passer. Vi bytter også barn for å ha tid med hver av barna. Men aldri om jeg hadde klart å ha den omsorgen og entusiasmen hvis jeg aldri fikk tid til meg selv og barna mine 

Jeg elsker alenetid med barna mine og har alltid gjort det, men mannen min blir irritert og synes det er unødvendig når jeg bringer det på bane (da har det vært snakk om en natt borte med de eller en helg på hytta). Han synes ikke det bør være nødvendig at vi trenger såpass øye tid, men at et par timer her og det holder. Men slike ting som dette ville hjulpet psyken min veldig. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg elsker alenetid med barna mine og har alltid gjort det, men mannen min blir irritert og synes det er unødvendig når jeg bringer det på bane (da har det vært snakk om en natt borte med de eller en helg på hytta). Han synes ikke det bør være nødvendig at vi trenger såpass øye tid, men at et par timer her og det holder. Men slike ting som dette ville hjulpet psyken min veldig. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Da må du bare ta den tiden. Pakk sekkene og si dere kommer tilbake på søndag! Det er også veldig viktig for dine barn å tid med deg uten å ta hensyn til andre. Han kan ikke hindre ditt forhold til dine barn. 

[Chiubi]

Det er jammen flaks at det ikke er dine egne barn du misliker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 

Jeg synes jo det må være positivt at jeg oppmuntrer til pappatid, men verken mannen eller barna synes det samme virker det som. Jeg tror de liker tiden alene med han, ikke misforstå, men de sier hele tiden at jeg alltid jobber når mine to ikke er der eller at jeg ikke er så mye hjemme. Annenhver uke har jeg pleid å ha en dag i uken hvor jeg treffer venner etter jobb fordi jeg heller prioriterer tid med barna mine uka de er her. Og den ene dagen er jeg hjemmefra ca 07-20. For å kunne følge opp barna mine slik de bør følges opp, jobbet jeg 09-15 uka de er hos oss og lenger dager uka de er his pappan sin (som helt sikkert mange andre). Dette var dog før covid-19 og jeg har 1 times pendling en vei. Når babyen begynner i Bhagen må det bli annerledes, men så langt har jeg ikke tenkt enda. Jeg synes jo det er merkelig at barna reagerer på at jeg er borte den ene dagen og jobber mer annenhver uke, når de ikke uttrykker (til oss) at det er rart at deres mor jobber eller har de hos besteforeldre de få dagene i måneden hun har de. 
Mannen min vil helst at jeg gjør ting sammen med de og reagerer på mitt ønske om egentid. Han forstår ikke helt dette og mener jeg melder meg ut annenhver uke, selv om jeg var helt tydelig på at annenhver uke må jeg få gjøre mine ting da vi sa ja til å ha de fulltid hos oss. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Jeg merker jeg blir helt stresset inni meg når jeg leser dette. Alt hva man skal strekke til. Jeg tror menn er mye flinkere til å si nei, og trekke grensene - enten det gjelder jobb, hobbyer, sosialt eller egentid.

Jeg har en fleksibel jobb, som var ganske tidlig ute med hjemmekontor under korona. De ukene kjæresten ikke hadde barna, jobbet jeg mindre så vi kunne finne på ting, dra på hytta m.m. Jeg forsøkte også å legge sosiale ting til andre dager - dette på hans forespørsel, da han ville ha tid til "oss". Så fikk han barna, jeg jobbet mer og tok også mer tid til sosialt med venner. Han ville så at jeg skulle være mer med ham og hans barn, og et par ganger foreslo han noe sammen, men jeg måtte jobbe. Da fikk jeg litt surmaget respons, og et par ganger ble han nesten på tuppe, lurte på om "dette livet ikke var noe for meg". Jeg måtte sette ham på plass, og si at noen dager må jeg faktisk jobbe. Jeg kan ikke ta fri både torsdag og fredag for at vi skal dra på hyttetur, uten å ta timene igjen. Han forsto, men han måtte få det banket inn.

Jeg nekter å la meg brenne i begge ender, for å være kone, stemor, datter, søster, venninne og ansatt. Jeg har rett på et velbalansert liv jeg trives med, og det har også du.

Jeg tror din mann har en sorg knyttet til barnas mor som han ikke har bearbeidet. Det har egentlig ingenting med deg å gjøre. 

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

Jessic_a skrev (3 minutter siden):

Da må du bare ta den tiden. Pakk sekkene og si dere kommer tilbake på søndag! Det er også veldig viktig for dine barn å tid med deg uten å ta hensyn til andre. Han kan ikke hindre ditt forhold til dine barn. 

Utfordringen nå er at han kan si at han ikke vil at fellesbarnet (baby) skal være borte to dager. Men ettersom baby er veldig liten og fullammer må jeg nødvendigvis ta den med. Så da må jeg isåfall vente til baby er gammel nok til å være igjen hjemme  

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2021 den 19.20):

Ønsker kun seriøse svar. 
 

Jeg er gift med en mann og har to stebarn. Vi har et fellesbarn og jeg har to barn fra tidligere forhold. Vi har vært sammen i 5 år og samboere i 3 av de.

Stebarna bor hos oss 80%. Mine barn bor 50% hos oss. Stebarna er 10 og 13, fellesbarnet er baby og mine barn er 9 og 11. Barna hans flyttet til oss på fulltid for halvannet år siden.

Uka alle barna er hos oss går fint, men uka mine barn er hos faren sin hater jeg å være hjemme. Jeg elsker mannen min og vårt felles barn, men jeg klarer ikke å bli komfortabel med livssituasjonen min. Jeg har ikke lyst å være hjemme når det kun er stebarna som er her (og ikke mine) og jeg blir sur hele den uka. Jeg blir også irritabel og grinete dagen før alle kommer tilbake, for det holder ikke for meg at de er hos moren sin annenhver helg. Moren betaler heller ikke barnebidrag eller noe barna trenger. Dette påvirker forholdet til barna. Spesielt det eldste barnet irriterer meg. Personlighetene våre går ikke så godt sammen, så jeg trekker meg unna når mine barn ikke er her så mannen min får tid med sine to. Jeg er spesielt oppslukt i babyen uka det kun er stebarna som er her. 

Jeg har forsøkt å gjøre ting alene med de begge, både sammen og hver for seg. Jeg går på foreldremøter, kjøper klær, lager mat, har kontroll på treninger, kontakt med andre foreldre i klassene osv for begge stebarna. Allikevel misliker jeg sterkt at de bor hos oss. Jeg savner de heller aldri når de ikke er her. Det gjør jeg med mine barn. 
 

Er det noen flere i min situasjon eller som kan kjenne seg igjen? Det er veldig masete å ikke slappe av når jeg er hjemme og jeg går rundt som en misfornøyd og grinete person halvparten av tiden. Forholdet til mannen min blir også negativt påvirket av dette. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Hell yes, jeg misliker ikke, jeg hater stebarnet mitt. Han er en ufyselig drittunge. Håper han flytter permanent til mor. 

Anonymkode: 76b76...745

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Utfordringen nå er at han kan si at han ikke vil at fellesbarnet (baby) skal være borte to dager. Men ettersom baby er veldig liten og fullammer må jeg nødvendigvis ta den med. Så da må jeg isåfall vente til baby er gammel nok til å være igjen hjemme  

Anonymkode: 5f330...a7c

Jeg hadde ikke ventet. Han klarer seg fint uten babyen i to dager. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

God klem til deg, det er ingen lett situasjon du er i heller💙 Jeg kjenner også på det sinnet til tider; hvorfor i alle dager fikk han barn med en så uansvarlig dame som dessverre har påvirket barna så negativt? Eldste tar veldig etter moren sin og opphøyer henne til tider fordi mor legger ut YouTube videoer og generelt oppfører seg som om hun er 20 år. 
 

Hvordan jobber du og mannen dere gjennom dette? Hvordan håndterer du det? 

Anonymkode: 5f330...a7c

Jeg håndterer det delvis med avstand. Jeg ser mannen min er sår og ønsker at jeg stiller opp 100% som mor for de, det hverken kan eller vil jeg. Jeg stiller opp for de når det føles riktig og vet du hva? Det føles riktigere oftere og oftere. Jeg tror det er viktig å ta der i eget tempo og ikke etter forventningene til mannen din.

jeg har en leiligheten jeg leier i nærheten som jeg bruker så kan mannen min være med hvis det passer. Jeg ønsker ikke å bli en « grinete stemor» og tillater meg derfor pauser så han kan ta seg av sine barn uten meg. Jeg passer også på å la han være hovedomsorgsperson for barna hans, han hadde lett overlatt vesentlige oppgaver til meg selv om han er en god pappa.

Anonymkode: ada89...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg merker jeg blir helt stresset inni meg når jeg leser dette. Alt hva man skal strekke til. Jeg tror menn er mye flinkere til å si nei, og trekke grensene - enten det gjelder jobb, hobbyer, sosialt eller egentid.

Jeg har en fleksibel jobb, som var ganske tidlig ute med hjemmekontor under korona. De ukene kjæresten ikke hadde barna, jobbet jeg mindre så vi kunne finne på ting, dra på hytta m.m. Jeg forsøkte også å legge sosiale ting til andre dager - dette på hans forespørsel, da han ville ha tid til "oss". Så fikk han barna, jeg jobbet mer og tok også mer tid til sosialt med venner. Han ville så at jeg skulle være mer med ham og hans barn, og et par ganger foreslo han noe sammen, men jeg måtte jobbe. Da fikk jeg litt surmaget respons, og et par ganger ble han nesten på tuppe, lurte på om "dette livet ikke var noe for meg". Jeg måtte sette ham på plass, og si at noen dager må jeg faktisk jobbe. Jeg kan ikke ta fri både torsdag og fredag for at vi skal dra på hyttetur, uten å ta timene igjen. Han forsto, men han måtte få det banket inn.

Jeg nekter å la meg brenne i begge ender, for å være kone, stemor, datter, søster, venninne og ansatt. Jeg har rett på et velbalansert liv jeg trives med, og det har også du.

Jeg tror din mann har en sorg knyttet til barnas mor som han ikke har bearbeidet. Det har egentlig ingenting med deg å gjøre. 

Anonymkode: ed93d...438

Må legge til: mannen og jeg er begge priviligert mtp. plass og ferieboliger. Jeg har flere i min familie, så jeg kan hive meg i bilen og jobbe fra hytta i tre dager hvis jeg trenger avstand. Han tar iblant med sine barn to dager på sin hytte når han har dem - de får pappatid og jeg får alenetid. 

Men man må selvsagt ha en forståelse for at dette er nødvendig, og en ærlig samtale om behov. Det hadde vi lenge før vi flyttet sammen. Vi har hatt mange sene kvelder med gin tonics, der jeg har vrengt meg selv åpen og sagt det jeg føler, også det som er upopulært. I mine-dine-våre-familier må man legge alle kortene på bordet når man forbereder livet sammen.

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Må legge til: mannen og jeg er begge priviligert mtp. plass og ferieboliger. Jeg har flere i min familie, så jeg kan hive meg i bilen og jobbe fra hytta i tre dager hvis jeg trenger avstand. Han tar iblant med sine barn to dager på sin hytte når han har dem - de får pappatid og jeg får alenetid. 

Men man må selvsagt ha en forståelse for at dette er nødvendig, og en ærlig samtale om behov. Det hadde vi lenge før vi flyttet sammen. Vi har hatt mange sene kvelder med gin tonics, der jeg har vrengt meg selv åpen og sagt det jeg føler, også det som er upopulært. I mine-dine-våre-familier må man legge alle kortene på bordet når man forbereder livet sammen.

Anonymkode: ed93d...438

Hvordan tar mannen din dette imot? Altså når du vrenger følelsene og tankene dine? Jeg har forsøkt å være åpen og ærlig på mitt, men opplever ikke at det blir tatt imot på en ok måte. Han sier ofte at jeg må ta meg sammen og at det er jeg som er voksen, uten å prøve å se eller forstå mine behov. Og det kveler meg litt til tider.
 

Vi må låne hytte av familie i såfall, så det er jo en utfordring i seg selv da de som eier hytta bruker den hver helg, så der er dere heldige. 

Må håpe på at sommerferie, covid-19, hjemmeskole osv har forsterket det og at det blir bedre når skolen begynner igjen. Barna har ikke vært sammen med noen venner  i sommer, så de er hjemme 24/7. Det bidrar ikke til god stemning akkurat. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[velociraptor]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Utfordringen nå er at han kan si at han ikke vil at fellesbarnet (baby) skal være borte to dager. Men ettersom baby er veldig liten og fullammer må jeg nødvendigvis ta den med. Så da må jeg isåfall vente til baby er gammel nok til å være igjen hjemme  

Anonymkode: 5f330...a7c

Unnskyld meg, men er mannen din er slags psykopat? Bruke babyen deres som gissel for at du ikke skal få alenetid med dine særkullsbarn?

Jeg synes det virker som om problemet her er mannen din, ikke egentlig stebarna. Klart du føler deg kvalt når han mener du skal henge med hans barn døgnet rundt. Når man bare har barna sine 50 % blir det gjerne ekstra intens den uken man har dem, og så må man få ta seg litt inn igjen den andre uka, både mtp jobb, trening og egentid. Det må også være lov å innimellom finne på noe kun med særkullsbarna dine.

Jeg synes du skal prøve å få kontakt med familievernskontoret. Ikke si til mannen at du misliker hans eldste, det er ikke konstruktivt, men det er lov å si at du både trenger noe egentid den uka dine barn er hos sin far, og at du og dine særkullsbarn trenger å få gjøre ting alene innimellom.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan tar mannen din dette imot? Altså når du vrenger følelsene og tankene dine? Jeg har forsøkt å være åpen og ærlig på mitt, men opplever ikke at det blir tatt imot på en ok måte. Han sier ofte at jeg må ta meg sammen og at det er jeg som er voksen, uten å prøve å se eller forstå mine behov. Og det kveler meg litt til tider.
 

Vi må låne hytte av familie i såfall, så det er jo en utfordring i seg selv da de som eier hytta bruker den hver helg, så der er dere heldige. 

Må håpe på at sommerferie, covid-19, hjemmeskole osv har forsterket det og at det blir bedre når skolen begynner igjen. Barna har ikke vært sammen med noen venner  i sommer, så de er hjemme 24/7. Det bidrar ikke til god stemning akkurat. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Mannen tar det stort sett bra; han er veldig laid-back, åpen og ærlig selv. Han sier iblant ting jeg ikke liker, det er den andre siden av medaljen. Det har hendt at jeg har sagt ting om hans ekskone og barn som har vært over streken, og han har blitt sint. Man han er aldri langsint. Vi jobber oss gjennom det meste. Ingen av oss er hårsåre.

Hvorfor har ikke barna vært sammen med venner i sommer? Hans barn har vært på sommerskole, camp, med besteforeldre, vennepar og utenlands. Vi er jo forbi det verste covid. 

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

velociraptor skrev (14 minutter siden):

Unnskyld meg, men er mannen din er slags psykopat? Bruke babyen deres som gissel for at du ikke skal få alenetid med dine særkullsbarn?

Jeg synes det virker som om problemet her er mannen din, ikke egentlig stebarna. Klart du føler deg kvalt når han mener du skal henge med hans barn døgnet rundt. Når man bare har barna sine 50 % blir det gjerne ekstra intens den uken man har dem, og så må man få ta seg litt inn igjen den andre uka, både mtp jobb, trening og egentid. Det må også være lov å innimellom finne på noe kun med særkullsbarna dine.

Jeg synes du skal prøve å få kontakt med familievernskontoret. Ikke si til mannen at du misliker hans eldste, det er ikke konstruktivt, men det er lov å si at du både trenger noe egentid den uka dine barn er hos sin far, og at du og dine særkullsbarn trenger å få gjøre ting alene innimellom.

Enig! Og sånn synes jeg svært ofte det er i disse stemor-som-misliker-stebarna trådene. Det er nesten litt tragisk å se hvordan TS alltid legger skyld på barnemor og barn, men etterhvert kommer det fram at mannen er en dust.

Anonymkode: 1ab73...740