Jeg liker ikke stebarnet mitt

[AnonymBruker]

TS her. 
 

Mannen og jeg har diskutert, snakket om og kranglet litt rundt dette med min oppførsel denne uken i hele går. Han ser det hele på en annen måte enn meg. Jeg sa selvfølgelig ikke at jeg ikke liker det eldste barnet hans, men at jeg har vært stresset over morsrollen og følelsene jeg tror de fleste rundt oss har forventet eller håpet på og det blir for mye press å skulle leve opp til en forventning jeg opplever at både mannen og andre rundt oss har. 
 Jeg må tenke litt annerledes og justere egne forventninger. Det er ikke lett å balansere stemorsrollen når du prøver å være der for de og gjøre alt en mor gjør i hverdagen, samtidig som jeg er mor selv og har enormt respekt for rollen som mamma. Når jeg i noen år har gitt deres mor det rommet til å ha den rollen og hun ikke tar den, så bygger det seg opp et sinne som jeg til stadighet lar gå utover mannen min. Nå er mannen min veldig såret og irritert på meg, fordi jeg ikke klarer å la være å være sur og grinete når barne hans barn er her. Dette ble betraktelig verre da vi pratet om det i går og vi har ikke snakket særlig sammen i dag. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-4 den 12.31):

De har en far som skal stille opp for dem. Er ikke stemor sitt ansvar. 

Anonymkode: 3284d...f29

Stemor kan ikke fraskrive seg ansvar. Det er også hennes ansvar når hun frivillig" invaderer barnas liv." 

Anonymkode: b984d...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er som om jeg skulle skrevet dette selv!

Og som ei anna skrev her tidligere er også min erfaring at dette dessverre ikke går over😔

Vi har og mine, dine og felles.

Jeg klarte aldri å bli komfortabel i eget hjem. Jeg ble sur dagen før de kom og var som regel irritabel hele den uka. Jeg hadde kun fokus på mine og felles. Samboer måtte ta alt ansvar for sine. Det kan diskuteres opp og ned og til alle bedreviterne her inne blir grønn.. Jeg vet jeg var den voksne, jeg vet det var mitt valg. Jeg vet det var mitt ansvar,  jeg klarte det bare ikke😔 
 

Det blir ikke bedre før de flytter ut dessverre. Så du må ta et valg, ha det sånn i flere år fremover eller forlate.

Jeg tror ikke jeg og samboer hadde vært sammen den dag i dag hvis ikke ungene hadde flyttet til den andre forelderen. Det hadde for øvrig ingenting med meg å gjøre, kun praktiske og tilfeldigheter gjorde at det ble sånn. Jeg hadde rett og slett flaks. 
 

Jeg vet jeg blir sett på som et ondt menneske her nå, men jeg er faktisk ikke det. Jeg var overhode ikke forberedt på at jeg fikk en sånn reaksjon. Jeg forteller bare hard og brutal fakta. Og jeg vet at det er mange andre som har det akkurat likt.

Det er kvinner som har skrevet bøker om hvor vanskelig det er. Kanskje du skulle lest den? Jeg mener hun fant en god løsning til slutt, men i starten gjemte hun bla pålegg fra stebarna🙈 Jeg klarer ikke finne den, mulig jeg husker feil, men mener hun var gjest på god morgen norge for noen år siden.

Fant denne artikkelen med en tilsvarende dansk bok;

https://www.aftenposten.no/norge/i/21Jxq/stemor-sliter

 

Lykke til❤️
 

 

Anonymkode: e32a5...507

Takk for at du deler - dette er likt som hos meg. Det er avgjort at barna skal bo her minst i 3 år til så de får fullført barne - og ungdomsskolen. Så jeg må rett og slett finne en måte å håndtere det på, for dette funker ikke for noen av oss. Barna hans er her og mine er det ikke. Ingenting jeg sier eller gjør vil endre det, så jeg må lære å akseptere tingenes tilstand. Men hvordan jeg skal få til det aner jeg ikke (er generelt dårlig på å gi slipp på ting og akseptere det jeg ikke får gjort noe med). 
Den boken har jeg faktisk bestilt, så jeg får den snart  Si gjerne fra hvis du kommer på den boken om hun med pålegget  

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor må man like stebarna? Jeg elsker kona mi. Men liker ikke unga hennes enda. For de er uoppdragne kontra hva jeg aksepterer. De bor hjemme hos meg, i mitt hus. Så jeg bestemmer. Streng som fy.men pga oppførselen demmers. 
De sier ofte til meg at de er glad jeg er streng.for da bryr jeg meg sier dem.jeg forklarer grunnen til det også. De er 12 og 17 år. 2 jenter. 
Jeg falt for kona mi. Ikke unga hennes eller eksen hennes. Da er det heller ingen selvfølge at jeg skulle like barna hennes. 
barna er sånn pga de har en far som gir faen, og heller bruker tid på nye dama si. Og at kona er slapp med regler, ikke har overskudd til og følge de opp.. men da trår jeg inn å har samtaler med dem, kjører dem hit og dit, tar dem med på morsomme ting. 
 

Jeg er ikke glad i dem, og ville helst i en perfekt verden at de bodde hos faren sin, Men jeg bryr meg om dem pga de er barna til kona mi. Så da får man det til og funke.

 

spørsmålet til ts er vell hvor høyt man elsker partneren sin. Jo høyere jo mere aksepterer man. 
jo mindre, jo mere burde man tenke på å gå. 

 

 

 

Anonymkode: 62b9f...aa9

Enig i flere ting du skriver. Her er det moren til barna som bryr seg om samboer og svært lite om barna sine. Ny samboer har ikke barn, så de prioriterer reiser, negler/spraytan ++ i stedet for klær og sko barna trenger. Da har hun plutselig ikke penger. 

Det er mannen min jeg falt for, ikke barna. Jeg er glad i de, men elsker de ikke betingelsesløst som jeg gjør med mine egne. Synes du klarer å hente frem gode egenskaper ved å gjøre ting for og med de selv om du ikke sier du er glad i de. Det synes jeg er beundringsverdig. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

TS, har du lest boken «Stepmonster»? Anbefales.

Anonymkode: 1ab73...740

[AnonymBruker]

Han har barna 80%, og du har dine 50% - overlapper dere periodene med barn?

Dvs. dere har alle (fire) barna 50% av tiden, 30% med bare hans og 20% barnefri?

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

TS, har du lest boken «Stepmonster»? Anbefales.

Anonymkode: 1ab73...740

Nei, men jeg skal sjekke den ut. Takk for tips! 

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han har barna 80%, og du har dine 50% - overlapper dere periodene med barn?

Dvs. dere har alle (fire) barna 50% av tiden, 30% med bare hans og 20% barnefri?

Anonymkode: ed93d...438

Vi overlapper ja, så 30% med kun hans og 20% barnefri i den forstand at vi kun har baby annenhver helg. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, men jeg skal sjekke den ut. Takk for tips! 

 

Vi overlapper ja, så 30% med kun hans og 20% barnefri i den forstand at vi kun har baby annenhver helg. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Så det er hovedsaklig den 30%-biten med bare hans som er slitsom og vanskelig?

Har du foreldre i nærheten som kan være barnevakt iblant? Tror dere trenger et par dager med bare dere to og litt kjærestetid.

Hjelper det ellers om dere finner på noe de dagene bare han har sine - et familieselskap, eller koble på flere mennesker? Hans eller dine foreldre? Jeg føler ofte at det å få andre mennesker inn kan "bryte opp" stemningen litt. Man kan komme litt ut av de rollene man har overfor hverandre til daglig.

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så det er hovedsaklig den 30%-biten med bare hans som er slitsom og vanskelig?

Har du foreldre i nærheten som kan være barnevakt iblant? Tror dere trenger et par dager med bare dere to og litt kjærestetid.

Hjelper det ellers om dere finner på noe de dagene bare han har sine - et familieselskap, eller koble på flere mennesker? Hans eller dine foreldre? Jeg føler ofte at det å få andre mennesker inn kan "bryte opp" stemningen litt. Man kan komme litt ut av de rollene man har overfor hverandre til daglig.

Anonymkode: ed93d...438

Det stemmer. Det er helt klart hektisk og mer å gjøre de ukene vi har alle samlet, men det er ikke et problem. Da har jeg mulighet å fokusere på mine barn og hans sine, så da blir det vi gjør likestilt. Jeg hjelper mine med lekser og han hjelper sine. Riktignok er hans eldste på sin aktivitet flere ganger i uken og i helgene, så det krever at han er mer borte, men det gir meg en form for egentid med mine. 

Det hjelper hvis vi har andre folk her ja, absolutt. Men ingen av foreldrene våre eller søsken bor i nærheten, og det nærmeste venneparet vi har vil gjerne treffe mine barn også når vi først treffes da hun er en nær venninne av meg. Så vi har rett og slett ingen som kan være barnevakt. Ikke at vi har tid til det heller, for alle hverdager er fullpakket av aktiviteter (enten hans eller barnas). Barna har aldri aktiviteter samtidig, så det er alltid en av de som er hjemme. Noen lurte også på dette med venner og vennskap tidligere opp. De begynte midt i skoleåret, så jeg tror ikke eldste har noen gode relasjoner i klassen og er derfor stort sett alene. Det har vært masse frem og tilbake i klassemiljøet den tiden de har gått der, så jeg tror tenåringen har godt av å komme på ungdomskolen og få miljøskifte. Hans yngste har venner, men gidder ikke gå ut og aktivt gjøre noe. Nå i sommer har ingen kommet og ringt på heller, men vanligvis er hans yngste litt med venner i hverdagen. 

Det var forøvrig noen tidligere i tråden som lurte på om mannen min drev med egne aktiviteter. Det gjør han, så han er borte to kvelder i uken. Han jogger stort sett annenhver dag i tillegg, men bare en times tid. Da er jeg alene med enten fem eller tre barn. Jeg har ingen aktivitet på den måten, så det kan også gjøre meg misunnelig at han har "hele dette livet" (med aktivitetene sine, barna sine fulltid og oppfølging + å se fotballkamper på tv som han gjør flere kvelder i uken). Jeg har i utgangspunktet ingenting, kun barna og han. Jeg trives ikke i jobben min, så det bidrar helt sikkert negativt i hverdagen og dynamikken. Jeg har forsøkt å finne meg en hobby, men det er ingenting jeg liker å drive med over tid eller er god i. Jeg er glad i å lese, så det gjør jeg når jeg har anledning. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Stemor kan ikke fraskrive seg ansvar. Det er også hennes ansvar når hun frivillig" invaderer barnas liv." 

Anonymkode: b984d...3ac

Attedetvar? Invaderer barnas liv? 

Hun skal ta ansvar, men hun invaderer barnas liv? 

Her må du bestemme deg. Skal hun ta ansvar og være delaktig/invadere, eller skal hun holde seg distansert? 

Jaggu ikke rart denne rollen har mange vanskelige tabubelagte følelser nåralt er feil. 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

En veldig god grunn til at kjæresten min er kun kjæresten min. 
Jeg har mitt hus og han har sitt hus. Så finner vi på ting sammen. Ser barna hans iblant og han ser min gutt iblant. Barna leker seg godt sammen. 
Men hadde aldri kunne tenkt meg å bodd sammen med de. Søte jenter han har, men holder med det. Ikke tenkt å ta på meg rollen som stemor. 
 

Du har flyttet sammen med han og fått en unge i tillegg oppi alt dette. Du får knipe igjen, hvis ikke ender du opp alene. Hva hadde du følt om mannen din hadde sagt at ikke liker dine barn ?

Anonymkode: dcd93...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-2 den 19.20):

Ønsker kun seriøse svar. 
 

Jeg er gift med en mann og har to stebarn. Vi har et fellesbarn og jeg har to barn fra tidligere forhold. Vi har vært sammen i 5 år og samboere i 3 av de.

Stebarna bor hos oss 80%. Mine barn bor 50% hos oss. Stebarna er 10 og 13, fellesbarnet er baby og mine barn er 9 og 11. Barna hans flyttet til oss på fulltid for halvannet år siden.

Uka alle barna er hos oss går fint, men uka mine barn er hos faren sin hater jeg å være hjemme. Jeg elsker mannen min og vårt felles barn, men jeg klarer ikke å bli komfortabel med livssituasjonen min. Jeg har ikke lyst å være hjemme når det kun er stebarna som er her (og ikke mine) og jeg blir sur hele den uka. Jeg blir også irritabel og grinete dagen før alle kommer tilbake, for det holder ikke for meg at de er hos moren sin annenhver helg. Moren betaler heller ikke barnebidrag eller noe barna trenger. Dette påvirker forholdet til barna. Spesielt det eldste barnet irriterer meg. Personlighetene våre går ikke så godt sammen, så jeg trekker meg unna når mine barn ikke er her så mannen min får tid med sine to. Jeg er spesielt oppslukt i babyen uka det kun er stebarna som er her. 

Jeg har forsøkt å gjøre ting alene med de begge, både sammen og hver for seg. Jeg går på foreldremøter, kjøper klær, lager mat, har kontroll på treninger, kontakt med andre foreldre i klassene osv for begge stebarna. Allikevel misliker jeg sterkt at de bor hos oss. Jeg savner de heller aldri når de ikke er her. Det gjør jeg med mine barn. 
 

Er det noen flere i min situasjon eller som kan kjenne seg igjen? Det er veldig masete å ikke slappe av når jeg er hjemme og jeg går rundt som en misfornøyd og grinete person halvparten av tiden. Forholdet til mannen min blir også negativt påvirket av dette. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Vet ikke hva andre har svart her, men kan være at du savner dine egne som går negativt utover barna som er der? 

Anonymkode: fb2b9...8ea

[AnonymBruker]

Som stemor selv føler jeg meg veldig stigmatisert. Vi kan omtrent ikke være menneskelige, uten at vi får stempel som ond stemor. Spesielt ille er det hvis det er snakk om ei stedatter/ stedøtre og ei mor som sitter og sprer eder og galle bak kulissene, på en meget subtil og pervers måte. 

Det er grusomt at barn blir skadelidende. Det jeg tror det hele bunner ned til er at det rett og slett på det jevne ikke er en ideell situasjon  Det har blitt så "vanlig" nå, med mine og dine barn. Men sannheten er at har du fått egne barn, så innser de aller fleste at kjærligheten til stebarn er ikke i nærheten av kjærligheten du har til eget/egne barn. Har du i tillegg den typiske problematikken med en far som oser av dårlig samvittighet, og ikke setter grenser, mens bonusmor ønsker grenser, så har du oppskriften på konflikt. Sier bonusmor noe som helst som jeg vil kalle sunn oppdragelse, som å f.ex rydde opp etter seg i fellesrom, vaske hender, spise maten de får ( og ikke dra på Maccern hver dag) så bruker disse barna fort trumfkortet sitt. Ringer mamma og sutrer over fæle stemoren. Og kan prestere å dra, og ringe pappa og si vil ikke komme tilbake før stemor oppfører seg. Så får du hele skylda. Fordi du forventer litt, bare litt folkeskikk. 

Anonymkode: 1e62d...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det stemmer. Det er helt klart hektisk og mer å gjøre de ukene vi har alle samlet, men det er ikke et problem. Da har jeg mulighet å fokusere på mine barn og hans sine, så da blir det vi gjør likestilt. Jeg hjelper mine med lekser og han hjelper sine. Riktignok er hans eldste på sin aktivitet flere ganger i uken og i helgene, så det krever at han er mer borte, men det gir meg en form for egentid med mine. 

Det hjelper hvis vi har andre folk her ja, absolutt. Men ingen av foreldrene våre eller søsken bor i nærheten, og det nærmeste venneparet vi har vil gjerne treffe mine barn også når vi først treffes da hun er en nær venninne av meg. Så vi har rett og slett ingen som kan være barnevakt. Ikke at vi har tid til det heller, for alle hverdager er fullpakket av aktiviteter (enten hans eller barnas). Barna har aldri aktiviteter samtidig, så det er alltid en av de som er hjemme. Noen lurte også på dette med venner og vennskap tidligere opp. De begynte midt i skoleåret, så jeg tror ikke eldste har noen gode relasjoner i klassen og er derfor stort sett alene. Det har vært masse frem og tilbake i klassemiljøet den tiden de har gått der, så jeg tror tenåringen har godt av å komme på ungdomskolen og få miljøskifte. Hans yngste har venner, men gidder ikke gå ut og aktivt gjøre noe. Nå i sommer har ingen kommet og ringt på heller, men vanligvis er hans yngste litt med venner i hverdagen. 

Det var forøvrig noen tidligere i tråden som lurte på om mannen min drev med egne aktiviteter. Det gjør han, så han er borte to kvelder i uken. Han jogger stort sett annenhver dag i tillegg, men bare en times tid. Da er jeg alene med enten fem eller tre barn. Jeg har ingen aktivitet på den måten, så det kan også gjøre meg misunnelig at han har "hele dette livet" (med aktivitetene sine, barna sine fulltid og oppfølging + å se fotballkamper på tv som han gjør flere kvelder i uken). Jeg har i utgangspunktet ingenting, kun barna og han. Jeg trives ikke i jobben min, så det bidrar helt sikkert negativt i hverdagen og dynamikken. Jeg har forsøkt å finne meg en hobby, men det er ingenting jeg liker å drive med over tid eller er god i. Jeg er glad i å lese, så det gjør jeg når jeg har anledning. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Da ser du vel her at du har flere ting å ta tak i?

Du må bytte jobb eller stilling til noe du trives med. Du bør ta opp noen aktiviteter som kan gi deg avveksling, pause fra familien og tid med andre. Du trenger ikke være god, bare trives med det. Kanskje hekte deg på noe venninnen din liker.

Jeg sier ikke at det vil løse alt, men du er i hvert fall nødt til å ta tak i tingene du ser kan ha noe å si for din velvære og ditt humør.

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. 
 

Mannen og jeg har diskutert, snakket om og kranglet litt rundt dette med min oppførsel denne uken i hele går. Han ser det hele på en annen måte enn meg. Jeg sa selvfølgelig ikke at jeg ikke liker det eldste barnet hans, men at jeg har vært stresset over morsrollen og følelsene jeg tror de fleste rundt oss har forventet eller håpet på og det blir for mye press å skulle leve opp til en forventning jeg opplever at både mannen og andre rundt oss har. 
 Jeg må tenke litt annerledes og justere egne forventninger. Det er ikke lett å balansere stemorsrollen når du prøver å være der for de og gjøre alt en mor gjør i hverdagen, samtidig som jeg er mor selv og har enormt respekt for rollen som mamma. Når jeg i noen år har gitt deres mor det rommet til å ha den rollen og hun ikke tar den, så bygger det seg opp et sinne som jeg til stadighet lar gå utover mannen min. Nå er mannen min veldig såret og irritert på meg, fordi jeg ikke klarer å la være å være sur og grinete når barne hans barn er her. Dette ble betraktelig verre da vi pratet om det i går og vi har ikke snakket særlig sammen i dag. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Du skriver det jo her at du ikke liker stebarnet ditt.. sikkert tøft for mannen din å høre. Du hadde vel ikke likt hvis det var motsatt 

Anonymkode: 3ac6e...445

[Klara-ikke-så-klok]

Jeg forstår deg godt. Å være stemor er en utakknemlig rolle som man ikke vet hva man går til alltid. Biomor og hennes adferd har veldig mye å si for hvordan man kan takle denne rollen🙈

[Juniper]

Hvordan har det gått, TS? 
Tror at å få dere begge på FVK for en liten forventningsavklaring ikke hadde vært så dumt. Mannen har jo mye høyere krav og forventninger til deg enn til seg selv! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2021 den 20.29):

Det er klart at livssituasjonen ble kraftig endret ved at stebarna bor fullt hos dere istedenfor 50%. Jeg har selv 3 stebarn. Jeg er veldig glad i barna, men har behov for den delte omsorgen og pausene jeg får til å hente meg inn. Det er helt annerledes med stebarn enn egne barn. For min del er det vanskeligste at jeg hele tiden må tenke på hva jeg sier og gjør, siden moren til barna og jeg har veldig ulik oppfatning av riktig barneoppdragelse. Og det blir ikke mindre krevende når de nå er i tenårene. 
 

Bestill deg en time hos en privat psykolog med spesialisering i familieterapi. Det kan hjelpe å si ordene høyt, få sortert tankene og se klarere på situasjonen. 
 

 

Anonymkode: e4d30...c28

Kjenner meg igjen i dette som stemor selv. 

Og de fleste kjipe kommentarer som kommer her tipper jeg er fra biomødre som ikke oppdrar andres barn. 

Det må være lov å anerkjenne negative følelser rundt stemortilværelsen, det betyr på ingen måte at barna nødvendigvis merker dette. 

Jeg liker stort sett mine bonusbarn, men må innrømme at jeg er mer komfortabel når de ikke er her på den måte at huset er mer tilgjengelig og jeg kan gjøre mer som jeg vil, heller enn å diske opp for slappe tenåringer. 

Selv om mor ikke er bidragsdyktig kan hun vel ha de 50 %? 

Anonymkode: dea11...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.8.2021 den 16.17):

Som stemor selv føler jeg meg veldig stigmatisert. Vi kan omtrent ikke være menneskelige, uten at vi får stempel som ond stemor. Spesielt ille er det hvis det er snakk om ei stedatter/ stedøtre og ei mor som sitter og sprer eder og galle bak kulissene, på en meget subtil og pervers måte. 

Det er grusomt at barn blir skadelidende. Det jeg tror det hele bunner ned til er at det rett og slett på det jevne ikke er en ideell situasjon  Det har blitt så "vanlig" nå, med mine og dine barn. Men sannheten er at har du fått egne barn, så innser de aller fleste at kjærligheten til stebarn er ikke i nærheten av kjærligheten du har til eget/egne barn. Har du i tillegg den typiske problematikken med en far som oser av dårlig samvittighet, og ikke setter grenser, mens bonusmor ønsker grenser, så har du oppskriften på konflikt. Sier bonusmor noe som helst som jeg vil kalle sunn oppdragelse, som å f.ex rydde opp etter seg i fellesrom, vaske hender, spise maten de får ( og ikke dra på Maccern hver dag) så bruker disse barna fort trumfkortet sitt. Ringer mamma og sutrer over fæle stemoren. Og kan prestere å dra, og ringe pappa og si vil ikke komme tilbake før stemor oppfører seg. Så får du hele skylda. Fordi du forventer litt, bare litt folkeskikk. 

Anonymkode: 1e62d...008

Dette! Men jeg håper at en dag så vil mitt stebarn se at jeg ikke er så forferdelig som han kanskje syntes i dag. Jeg kommer selv fra en familie som har tatt i mot avlastningsbanen og fosterbarn og samtlige som nå er voksne har kommet og takket mamma og pappa for grensene de satt en gang i tiden. Men faen, for et leven det var når vi sto i det og foreldrene mine satt grenser 🤯  

sammenligner ikke fosterbarn med stebarn, men alle har bagasje og faktum er barn behøver grenser og rammer uansett bagasje. Men som stemor så blir man omtrent spyttet på om man prøver å gi barnet rammer og grenser 

Anonymkode: e9981...4f0