Jeg liker ikke stebarnet mitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er det bedre for alle at de går fra hverandre fordi ts opplever det vanskelig med stebarnet? 

Dersom ts får noen å snakke med, som ikke dømmer men faktisk prater, kan dette løse seg fint. 

Synes det virker som en dårlig løsning at ts, mannen og fellesbarn skal ofre seg fordi stebarnet KANSKJE synes brudd er bedre enn at ts gir plass og rom og er delvis særbo. 

Anonymkode: df808...109

TS her. 

Helt enig i dette. Jeg ofrer ikke min babys fremtid for dette, men jeg ønsker at situasjonen, samlivet og hverdagen skal bli bedre for alle. Jeg ønsker, som du skriver ovenfor, å prate med noen som ikke dømmer og få konstruktiv hjelp slik at dette kan fungere så godt som det kan. At personlighetene våre ikke matcher er helt greit, men jeg har ikke lyst å føle meg fremmed og fanget i eget hjem, noe jeg gjør nå. Jeg har lyst å løse det og jeg vet at løsningen ligger hos meg, ikke barnet / barna.

—————-

Til dere som legger igjen stygge kommentarer:

I stedet for å skrive at jeg er en fæl stemor kan dere lese skikkelig og se at disse følelsene er uønsket fra min side og noe jeg vil ordne opp i før det går for langt. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

TS her. 

Helt enig i dette. Jeg ofrer ikke min babys fremtid for dette, men jeg ønsker at situasjonen, samlivet og hverdagen skal bli bedre for alle. Jeg ønsker, som du skriver ovenfor, å prate med noen som ikke dømmer og få konstruktiv hjelp slik at dette kan fungere så godt som det kan. At personlighetene våre ikke matcher er helt greit, men jeg har ikke lyst å føle meg fremmed og fanget i eget hjem, noe jeg gjør nå. Jeg har lyst å løse det og jeg vet at løsningen ligger hos meg, ikke barnet / barna.

—————-

Til dere som legger igjen stygge kommentarer:

I stedet for å skrive at jeg er en fæl stemor kan dere lese skikkelig og se at disse følelsene er uønsket fra min side og noe jeg vil ordne opp i før det går for langt. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Skjønner godt hvordan det er, for følelser rundt stebarn er ekstremt tabubelagt. Uansett hva du opplever, burde du tenkt på dette da du ble sammen med en mann med barn. Man forventes også å tilsidesett alle egne behov, for stebarnets minste lille vink. 

Ikke minst skal alle, inkludert like uskyldige fellesbarn, ofre seg slik at det aldri er så mye som en ørliten sjans for at særkullsbarn opplever det minste lille problem. 

Jeg tror det er klokt av deg å anerkjenne følelsene før de vokser seg store. Skulle ønske det fantes forum eller lignende der man kunne diskutert dette uten fordømming og ramaskrik. 

 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner godt hvordan det er, for følelser rundt stebarn er ekstremt tabubelagt. Uansett hva du opplever, burde du tenkt på dette da du ble sammen med en mann med barn. Man forventes også å tilsidesett alle egne behov, for stebarnets minste lille vink. 

Ikke minst skal alle, inkludert like uskyldige fellesbarn, ofre seg slik at det aldri er så mye som en ørliten sjans for at særkullsbarn opplever det minste lille problem. 

Jeg tror det er klokt av deg å anerkjenne følelsene før de vokser seg store. Skulle ønske det fantes forum eller lignende der man kunne diskutert dette uten fordømming og ramaskrik. 

 

Anonymkode: df808...109

Akkurat dette! Det jeg har uthevet er akkurat det jeg prøver å få frem. 

Jeg er helt enig i at jeg burde tenkt nøyere gjennom dette da vi først ble sammen, som jeg har nevnt her inne tidligere. Jeg var ikke moden eller reflektert nok til å se at situasjonen kunne endre seg og at vi kunne ende opp med hovedomsorgen for de. Det er ris til egen bak, bigtime.

Samtidig er det så mange som ikke har vært i eller er i situasjonen som jeg er i, som dømmer steforeldre (særlig stemødre). Jeg har overhodet ingen forventning om at stemor til mine barn skal føle det samme for de to som sine egne. Det er urimelig å forvente. Jeg forventer heller ikke at hun skal betale / forsørge de, gå på foreldresamtaler, foreldremøter etc. Det eneste jeg forventer er at hun er snill med de og lar de får tid med pappan sin når de er der. Derfor gjør jeg akkurat det samme med mine stebarn, bortsett fra at den situasjonen krever mer aktiv deltakelse fra min rolle som stemor fordi mor ikke er særlig involvert. 
 

Jeg ønsker kun å diskutere og få innspill rundt denne rollen stemor / stebarn, men det går ikke an å gjøre på nettet uten å få stygge bemerkninger. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er det bedre for alle at de går fra hverandre fordi ts opplever det vanskelig med stebarnet? 

Dersom ts får noen å snakke med, som ikke dømmer men faktisk prater, kan dette løse seg fint. 

Synes det virker som en dårlig løsning at ts, mannen og fellesbarn skal ofre seg fordi stebarnet KANSKJE synes brudd er bedre enn at ts gir plass og rom og er delvis særbo. 

Anonymkode: df808...109

Men hva er det viktige oppi her? At barna føler seg godt ivaretatt og som en hel del av familien eller at ts skal slippe ‘unna’ stebarna?  
 

jeg dømmer ikke ts, det er helt normalt å få slike følelser, men det skal ikke gå på bekosting av barn. Barn er alltid en uskyldig part, uansett! 

Anonymkode: bf86a...4ea

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hva er det viktige oppi her? At barna føler seg godt ivaretatt og som en hel del av familien eller at ts skal slippe ‘unna’ stebarna?  
 

jeg dømmer ikke ts, det er helt normalt å få slike følelser, men det skal ikke gå på bekosting av barn. Barn er alltid en uskyldig part, uansett! 

Anonymkode: bf86a...4ea

Igjen, skal ALLE andre involverte ofre seg fordi det er en MULIGHET for at stebarnet ikke liker at ts er delvis særbo en periode? 

Hva med fellesbarnet? Hvor mye skal det barnet ofte for å verne særkullsbarnet mot å KANSKJE oppleve dette som litt leit? 

Noen ganger får jeg inntrykk av at særkullsbarn er ufeilbarlig og må vernes mot alt for enhver pris, mens fellesbarnet har med seg en slags arvesynd fordi mammaen er stemor. 

Hva med å se hva som er det beste for ALLE? 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Igjen, skal ALLE andre involverte ofre seg fordi det er en MULIGHET for at stebarnet ikke liker at ts er delvis særbo en periode? 

Hva med fellesbarnet? Hvor mye skal det barnet ofte for å verne særkullsbarnet mot å KANSKJE oppleve dette som litt leit? 

Noen ganger får jeg inntrykk av at særkullsbarn er ufeilbarlig og må vernes mot alt for enhver pris, mens fellesbarnet har med seg en slags arvesynd fordi mammaen er stemor. 

Hva med å se hva som er det beste for ALLE? 

Anonymkode: df808...109

Her er det snakk om at det er ts som ikke liker stebarn, ikke at fellesbarnet lider noen nød. I mine ører hører det ikke hjemme at stemor skal flytte ut annenhver uke med fellesbarn. 
 

På hvilken måte lider dette fellesbarnet hjemme? 

Anonymkode: bf86a...4ea

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Her er det snakk om at det er ts som ikke liker stebarn, ikke at fellesbarnet lider noen nød. I mine ører hører det ikke hjemme at stemor skal flytte ut annenhver uke med fellesbarn. 
 

På hvilken måte lider dette fellesbarnet hjemme? 

Anonymkode: bf86a...4ea

Om du mener ts heller bør gjøre det slutt enn å være særbo innimellom, vil jo både ts, mannen og fellesbarnet gjennomgå et uønsket samlivsbrudd? 

Hvordan er det en bedre løsning å gjøre noe som helt sikkert medfører vansker for tre personer, enn å forsøke noe som KANSKJE er litt leit for én? 

Skjønner ikke at den ENESTE løsningen her er å gå fra mannen, når ts sier flere ganger at det er ikke barnets feil og hin ønsker hjelp til å jobbe med seg selv. 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (5 timer siden):

Men dette er jo store barn, ikke småbarn. De trenger jo ikke at man fotfølger dem hvert ledige minutt for å "følge opp", det er noe han/dere velger. Litt avhengig av hvordan dere bor kan ungene gå/sykle til treninger og til vennebesøk, og de bør klare å gjøre lekser alene (selvsagt med mulighet for hjelp dersom de står fast, men det bør være deres eget ansvar). De MÅ heller ikke gå på ørten dyre aktiviteter. Det høres litt ut som om mannen din synes veldig synd på særkullsbarna sine og overkompenserer av den grunn. Det er ikke til barnas beste på sikt. Har du snakka med ham om det?

Jeg har barn på samme alder som deres, bare så det er sagt, og bruker overnevnte praksis med dem.

Er enig i det du skriver her. Det er veldig vanskelig å være den som tar opp slikt som steforelder, fordi man da blir den "onde" som synes barna krever for mye, og det er liksom gitt at man er ekstra kritisk fordi det ikke er egne barn. 

Men det er et ærlig faktum at mange overkompenserer når de er skilt. Mannen min har vært ærlig på at han kan gjøre det - han orker ikke ta alle kampene, fordi han ønsker at tiden han har med barna skal være positiv. Så han gir heller litt etter.

Hans 12-åring kan be pappa hente et glass vann til henne, kjør meg hit og kjør meg dit. Når hun er hos mor kan hun ringe ham 5-6 ganger ila. dagen, og får ham på tråden etter første ring hver gang - for å spørre om noe hun har lyst på eller han kan ordne noe for henne. Han sorterer og vasker alle hennes klær (jeg hintet til at jeg på den alderen begynte å legge i vask og vaske litt selv, og da var det visstnok jeg som var unntaket). Så ifølge ham selv har han "hendene fulle" når han har barna, og er utslitt som resultat. Og det er vel vitterlig ikke så rart, når de har en butler. 

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

Men TS, synes du ikke utrolig synd på disse barna som ikke har en fungerende mor? Kan du ikke åpne hjertet ditt og tenke at «skjebnen» har gitt deg en mulighet til å være i mors sted for disse barna? Den eneste måten dette kan fungere for deg på er hvis du begynner å se på dem som dine egne. 

Alle barn/tenåringer kan være ganske ufyselige iblant, også dine egne. Det er da kjærligheten og ansvarsfølelsen kommer inn. Du må nesten bare øve deg på å elske dem som dine egne. Da vil hverdagen bli en helt annen.

Anonymkode: 1ab73...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men TS, synes du ikke utrolig synd på disse barna som ikke har en fungerende mor? Kan du ikke åpne hjertet ditt og tenke at «skjebnen» har gitt deg en mulighet til å være i mors sted for disse barna? Den eneste måten dette kan fungere for deg på er hvis du begynner å se på dem som dine egne. 

Alle barn/tenåringer kan være ganske ufyselige iblant, også dine egne. Det er da kjærligheten og ansvarsfølelsen kommer inn. Du må nesten bare øve deg på å elske dem som dine egne. Da vil hverdagen bli en helt annen.

Anonymkode: 1ab73...740

Dette er nok altfor mye å forvente. Ingen elsker ens barn som en selv.

Husk at disse barna også lenge har bodd mest hos mor, og de er først kommet inn hos TS og mannen på nesten fulltid nå som de er blitt større.

Det er veldig mye lettere å 'ta inn' et barn som ditt eget som du kjenner godt fra de er veldig små. Da har de fortsatt åpenheten til et lite barn. Å etablere en ordentlig relasjon med en pre-teen er noe helt annet. 

Dette ser jeg i nesten alle relasjoner der det er steforeldre involvert. De som blir stemor eller stefar for en 4/5-åring får et helt annet forhold til barnet enn de som blir det på fulltid med en 11-åring, og det følger dem nesten hele livet.

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dette er nok altfor mye å forvente. Ingen elsker ens barn som en selv.

Husk at disse barna også lenge har bodd mest hos mor, og de er først kommet inn hos TS og mannen på nesten fulltid nå som de er blitt større.

Det er veldig mye lettere å 'ta inn' et barn som ditt eget som du kjenner godt fra de er veldig små. Da har de fortsatt åpenheten til et lite barn. Å etablere en ordentlig relasjon med en pre-teen er noe helt annet. 

Dette ser jeg i nesten alle relasjoner der det er steforeldre involvert. De som blir stemor eller stefar for en 4/5-åring får et helt annet forhold til barnet enn de som blir det på fulltid med en 11-åring, og det følger dem nesten hele livet.

Anonymkode: ed93d...438

Jeg mener fortsatt at det er den eneste løsningen. Eller skal TS gjemme seg på rommet det neste 10 årene? Kanskje 15? For alle barn flytter ikke ut på 18-årsdagen, og om de gjør det så kommer de hjem i helgene. TS må bare omfavne situasjonen 100%, ellers blir livet et mareritt.

Anonymkode: 1ab73...740

[AnonymBruker]

Til Ts

 

Jeg mener absolutt ikke at du er en dårlig person eller mener å være stygg med deg. 
 

Det viktigste er jo å finne en løsning som passer alle. Det å flytte ut annenhver uke er etter min mening ikke det riktige å gjøre. Det er fremdeles barn, og det er ikke deres feil at du føler det slik. 
 

Du er jo reflektert og åpen om det du føler, så å prate med noen, kan jo gjerne hjelpe, til å sortere disse følelsene. 

Anonymkode: bf86a...4ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ønsker kun seriøse svar. 
 

Jeg er gift med en mann og har to stebarn. Vi har et fellesbarn og jeg har to barn fra tidligere forhold. Vi har vært sammen i 5 år og samboere i 3 av de.

Stebarna bor hos oss 80%. Mine barn bor 50% hos oss. Stebarna er 10 og 13, fellesbarnet er baby og mine barn er 9 og 11. Barna hans flyttet til oss på fulltid for halvannet år siden.

Uka alle barna er hos oss går fint, men uka mine barn er hos faren sin hater jeg å være hjemme. Jeg elsker mannen min og vårt felles barn, men jeg klarer ikke å bli komfortabel med livssituasjonen min. Jeg har ikke lyst å være hjemme når det kun er stebarna som er her (og ikke mine) og jeg blir sur hele den uka. Jeg blir også irritabel og grinete dagen før alle kommer tilbake, for det holder ikke for meg at de er hos moren sin annenhver helg. Moren betaler heller ikke barnebidrag eller noe barna trenger. Dette påvirker forholdet til barna. Spesielt det eldste barnet irriterer meg. Personlighetene våre går ikke så godt sammen, så jeg trekker meg unna når mine barn ikke er her så mannen min får tid med sine to. Jeg er spesielt oppslukt i babyen uka det kun er stebarna som er her. 

Jeg har forsøkt å gjøre ting alene med de begge, både sammen og hver for seg. Jeg går på foreldremøter, kjøper klær, lager mat, har kontroll på treninger, kontakt med andre foreldre i klassene osv for begge stebarna. Allikevel misliker jeg sterkt at de bor hos oss. Jeg savner de heller aldri når de ikke er her. Det gjør jeg med mine barn. 
 

Er det noen flere i min situasjon eller som kan kjenne seg igjen? Det er veldig masete å ikke slappe av når jeg er hjemme og jeg går rundt som en misfornøyd og grinete person halvparten av tiden. Forholdet til mannen min blir også negativt påvirket av dette. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Dette må være vanskelige følelser å håndtere og bra du har reflekterer så mye over det. Jeg tenker at det er helt nødvendig at du og mannen diskuterer dette, og dere burde søke hjelp også utenfra. Snakk gjerne med fastlegen din og i forhold til henvisning til rett plass. Lykke til 🥰

Anonymkode: 7d63e...f50

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er enig i det du skriver her. Det er veldig vanskelig å være den som tar opp slikt som steforelder, fordi man da blir den "onde" som synes barna krever for mye, og det er liksom gitt at man er ekstra kritisk fordi det ikke er egne barn. 

Men det er et ærlig faktum at mange overkompenserer når de er skilt. Mannen min har vært ærlig på at han kan gjøre det - han orker ikke ta alle kampene, fordi han ønsker at tiden han har med barna skal være positiv. Så han gir heller litt etter.

Hans 12-åring kan be pappa hente et glass vann til henne, kjør meg hit og kjør meg dit. Når hun er hos mor kan hun ringe ham 5-6 ganger ila. dagen, og får ham på tråden etter første ring hver gang - for å spørre om noe hun har lyst på eller han kan ordne noe for henne. Han sorterer og vasker alle hennes klær (jeg hintet til at jeg på den alderen begynte å legge i vask og vaske litt selv, og da var det visstnok jeg som var unntaket). Så ifølge ham selv har han "hendene fulle" når han har barna, og er utslitt som resultat. Og det er vel vitterlig ikke så rart, når de har en butler. 

Anonymkode: ed93d...438

Nettopp. Foreldrerollen er litt hva man gjør det til (utover baby/småbarnsperioden). Velger man å kjøre full service med store barn så har man jo valgt den utslittheten selv.

[MammaMums]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS her. 

Helt enig i dette. Jeg ofrer ikke min babys fremtid for dette, men jeg ønsker at situasjonen, samlivet og hverdagen skal bli bedre for alle. Jeg ønsker, som du skriver ovenfor, å prate med noen som ikke dømmer og få konstruktiv hjelp slik at dette kan fungere så godt som det kan. At personlighetene våre ikke matcher er helt greit, men jeg har ikke lyst å føle meg fremmed og fanget i eget hjem, noe jeg gjør nå. Jeg har lyst å løse det og jeg vet at løsningen ligger hos meg, ikke barnet / barna.

—————-

Til dere som legger igjen stygge kommentarer:

I stedet for å skrive at jeg er en fæl stemor kan dere lese skikkelig og se at disse følelsene er uønsket fra min side og noe jeg vil ordne opp i før det går for langt. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Kjære Ts,

jeg har fulgt tråden din, og kommet med er råd før her. Nå leser jeg videre fra der jeg kom inn, og jeg syns selv at jeg et enda bedre råd til deg nå😉

Rydd huset- eller få dere en time på en benk med barnevakt til alle barna.

Så viser du mannen din denne tråden, lar han lese seg igjennom den (han luker nok fort bort sånne sure oppgulp) 

-så sitter dere inen time og prøver og snakke om dette som står her, dine følelser hans følelser. 
Så møtes dere igjen om 1uke (samme prosedyre med barnevakt og fri en time) - og setter dere med penn og papirblokka og prøver å finne løsninger sammen❤️❤️
 

Sammen om alt sammen- det blir slagordet deres fremover ❤️❤️❤️
Lykke til🥰

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener fortsatt at det er den eneste løsningen. Eller skal TS gjemme seg på rommet det neste 10 årene? Kanskje 15? For alle barn flytter ikke ut på 18-årsdagen, og om de gjør det så kommer de hjem i helgene. TS må bare omfavne situasjonen 100%, ellers blir livet et mareritt.

Anonymkode: 1ab73...740

Nei, selvsagt ikke. Men du formulerte det som at TS skulle tvinge frem en kjærlighet innenfra som kanskje ikke er der. Som om det bare var en emosjonelt rom hun ikke hadde sjekket. Hun prøver jo, hvis ikke hadde hun ikke skrevet her og bedt om råd. 

Hun kan ikke fremprovosere en morskjærlighet, men hun kan bearbeide følelsene hun har rundt egne barn, som fremprovoserer litt negative følelser rundt stebarna - det at de er mer der enn hennes egne. En terapeut kan kanskje hjelpe henne med det.

Videre må hun nok ta en god prat med mannen sin - om hvor mye han "styrer" med barna og er helikopterforelder, og at de muligens må foreta seg noe ang. økonomien og det manglende bidraget.

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Igjen, skal ALLE andre involverte ofre seg fordi det er en MULIGHET for at stebarnet ikke liker at ts er delvis særbo en periode? 

Hva med fellesbarnet? Hvor mye skal det barnet ofte for å verne særkullsbarnet mot å KANSKJE oppleve dette som litt leit? 

Noen ganger får jeg inntrykk av at særkullsbarn er ufeilbarlig og må vernes mot alt for enhver pris, mens fellesbarnet har med seg en slags arvesynd fordi mammaen er stemor. 

Anonymkode: df808...109

Sier meg helt enig i dette.

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

At det går utover barna synes jeg er kjempetrist. Det er overhodet ikke dems feil. Skilsmisse er nok det som må til så du ikke ødelegger for barna. Barna fortjener ikke en sur stemor. Jeg har en ond stemor som har ødelagt en hel familie og det er helt jævlig. Håper du ikke er slem mot de. 

Anonymkode: e3dca...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hun kan ikke fremprovosere en morskjærlighet, men hun kan bearbeide følelsene hun har rundt egne barn, som fremprovoserer litt negative følelser rundt stebarna -

Anonymkode: ed93d...438

TS igjen. Dette er egentlig akkurat det jeg ønsker. Jeg vil ikke påtvinge meg en morsfølelse for de, noe jeg har forsøkt i noen år nå. Jeg har blitt stresset over at det aldri har kommet, men etter mye refleksjon og lesing forstår jeg at mine følelser er helt normale. Jeg vil allikevel gjøre mitt beste for å få en bedre hverdag og ha lettere følelser rundt det hele. Jeg har forsøkt å ringe familievernkontoret i dag for å få time til samtale om dette, så håper jeg at jeg får time om ikke altfor lenge  

Det var også noen som skrev noe jeg synes er veldig treffende. Det er akkurat det jeg føler/tenker:

Husk at disse barna også lenge har bodd mest hos mor, og de er først kommet inn hos TS og mannen på nesten fulltid nå som de er blitt større.

Det er veldig mye lettere å 'ta inn' et barn som ditt eget som du kjenner godt fra de er veldig små. Da har de fortsatt åpenheten til et lite barn. Å etablere en ordentlig relasjon med en pre-teen er noe helt annet. 

Dette ser jeg i nesten alle relasjoner der det er steforeldre involvert. De som blir stemor eller stefar for en 4/5-åring får et helt annet forhold til barnet enn de som blir det på fulltid med en 11-åring

 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS igjen. Dette er egentlig akkurat det jeg ønsker. Jeg vil ikke påtvinge meg en morsfølelse for de, noe jeg har forsøkt i noen år nå. Jeg har blitt stresset over at det aldri har kommet, men etter mye refleksjon og lesing forstår jeg at mine følelser er helt normale. Jeg vil allikevel gjøre mitt beste for å få en bedre hverdag og ha lettere følelser rundt det hele. Jeg har forsøkt å ringe familievernkontoret i dag for å få time til samtale om dette, så håper jeg at jeg får time om ikke altfor lenge  

Det var også noen som skrev noe jeg synes er veldig treffende. Det er akkurat det jeg føler/tenker:

 

Husk at disse barna også lenge har bodd mest hos mor, og de er først kommet inn hos TS og mannen på nesten fulltid nå som de er blitt større.

Det er veldig mye lettere å 'ta inn' et barn som ditt eget som du kjenner godt fra de er veldig små. Da har de fortsatt åpenheten til et lite barn. Å etablere en ordentlig relasjon med en pre-teen er noe helt annet. 

Dette ser jeg i nesten alle relasjoner der det er steforeldre involvert. De som blir stemor eller stefar for en 4/5-åring får et helt annet forhold til barnet enn de som blir det på fulltid med en 11-åring

 

Anonymkode: 5f330...a7c

Det var jeg som skrev begge innleggene

For min egen del kan jeg si at det har hjulpet meg veldig at mannen er så fleksibel på disse tingene. Han er klar på at de har en mor, og om jeg kan bidra med noe jeg også, så er det kjempefint. Men han forventer ingen ny mor i meg, og alt han ønsker er at alle har det fint, og gjør det beste ut av situasjonen. Det var forøvrig hans ekskone som tok ut skilsmisse, så han har jo også i bakhodet at det ikke var han som startet det hele.

Kanskje din mann skulle blitt med på en time? Det kan være i hjelp i å få en tredjeparts innspill på dette. Kanskje det er vanskelig for ham å forstå situasjonen du er i, og alt dette som plutselig er krevet av deg. Det er anstrengende og krevende at alle rundt deg ønsker at du er "mor" for dem. Det er jo en situasjon kvinner støter på titt og ofte, barn eller ei - vi skal være alles mor og vise omsorg mot alle. 

Anonymkode: ed93d...438