Jeg liker ikke stebarnet mitt

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Og årets verste stemorspris går til deg

Dette burde du kanskje tenk på før du valgte å bli stemor. Skill deg, for barnas beste

Anonymkode: 103f7...e3b

Hvordan tenker du dette svaret skal hjelpe ts? Håper på en forklaring, for jeg klarer ikke se hvordan dette var hjelpsomt eller konstruktivt. 

 

Til ts:

Hva med å starte med å anerkjenne disse følelsene, og innrømme at det er lovlig selv for en stemor å oppleve å være sliten, føle på andre ting en raushet og glede, og innrømme at hverdagen ofte er kjip? 

Hva med å bare trekke seg litt tilbake når de er der? Få mannen til å gå via rette instanser for å kreve bidrag slik at økonomien ikke blir rot til frustrasjon. 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

Jeg vet hva du mener med å føle sårhet fordi du er en morsfigur for noen andres barn samtidig som dine egne ikke er der hele tiden. Det tror jeg de fleste steforeldre kan relatere til. En kompis av meg hadde sønnen sin annenhver helg, og ble sammen med en alenemor. Det ble for tøft for ham av akkurat den grunnen. Det føltes feil å levere dette stebarnet i bhg og gjøre gøye ting med det, mens eget barn ikke var der like mye. 

Kanskje du vil føle mer glede rundt stebarna når du ser at din baby har glede av dem? Husk at de er søsken og kan potensielt få et viktig og godt forhold til hverandre. Tillat deg selv å kjenne på disse følelsene, men ikke tillat deg selv å grave deg ned i dem og bli sur og bitter. Ta deg selv i nakken på akkurat det. 

Anonymkode: 71197...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært i kontakt med nav flere ganger. De mener dessverre at hun ikke er betalingsdyktig, så vi får ingenting. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Du kan søke om bidragsforskudd hvis mor ikke har bidragsevne. Men kanskje dere tjener for mye? Husker ikke om det er inntektsberegnet. Søk det opp på Nav’s nettsider. 

Anonymkode: 0cad3...077

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (43 minutter siden):

Dette er mer enn de fleste steforeldre gjør, har jeg inntrykk av. Hvordan stiller din mann opp for sine særkullsbarn? Skyver han alt over på deg, skjønner jeg at du er sliten, i så fall.

Han stiller mye opp for sine særkullsbarn, men forventer nok mye at jeg tar morsrollen. Han synes nok veldig synd på de som ikke har en mamma som er nettopp det; en mamma. Hun er mer venninne og det tynger han endel tror jeg. Og det gjør at han ønsker at jeg skal ta den rollen. 

Anonymus Notarius skrev (41 minutter siden):

Det med bidraget har en enkel løsning, nemlig å kontakte NAV og få dem til å kreve inn bidraget.

Hvorfor kan ikke mannen din ta hovedansvar for sine særkullsbarn?

Han gjør det uken mine eldste ikke er hos oss. Men da tar jeg bortot alt med babyen alene, for han har fullt opp med lekser, aktiviteter og alenetid med sine eldste. Og alenetid er noe jeg veldig sjeldent får med mine eldste, fordi jeg aldri har de alene. Vi har vært i kontakt med nav flere ganger og de har beregnet bidragsevnen til 0,- så der er det ingenting å hente. 

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Har disse følelsene oppstått nylig?

Man kan aldri elske andres barn like høyt som egne, men du må vise aksept og omsorg ovenfor de.  Familievernkontoret er ikke dumt, nei. 

Anonymkode: f520e...597

Nei, de har vært der hele tiden vi har bodd sammen (opplevde det ikke slik da vi bodde hver for oss), men det er vel mer det at jeg tør å «si» eller innrømme at jeg føler det såpass sterkt. Det er dessverre såpass ille om dagen at jeg prøver å gå ut av rommet når tenåringen kommer inn. Tror og håper det blir bedre når skolen begynner igjen, har vært et fryktelig intenst år med corona, hjemmeskole, de som har flyttet til oss 80%, svangerskap, fødsel og barseltid. Jeg forsøker å snakke med mannen min om at det har vært veldig intenst, men han opplever det ikke på samme måte og har utfordringer med å forstå hvor ille jeg synes det er. 
 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du kan søke om bidragsforskudd hvis mor ikke har bidragsevne. Men kanskje dere tjener for mye? Husker ikke om det er inntektsberegnet. Søk det opp på Nav’s nettsider. 

Anonymkode: 0cad3...077

Ja, han tjener akkurat over det beløpet for å få noe fra nav. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

Dette er sikkert ikke det du ønsker å høre, men skriver av erfaring:

Min erfaring er at disse følelsene dessverre ikke går over..... de vil i verste fall bare forsterkes... å være stemor hvor barnas biologiske mor har masse greier og ikke stiller opp, er bare et stort irritasjonsmoment som aldri stilner.

Jeg hadde aldri orket denne konstellasjonen, spesielt når du føler det slik du gjør. Du har kun ett liv, og skal du bruke det til å irritere deg og bo med mennesker du ikke liker? Spiller ingen rolle om det er barn eller voksne. Ville ha kjøpt/leid meg en hybel hvor jeg trakk meg tilbake med babyen de ukene hvor dine biologiske barn ikke er der. Hvorfor skal du følge de opp og ikke barnas egen mor? Jeg skjønner ikke tegninga, bare fordi hun ikke jobber fullt så skal du og far følge dem opp (nesten) 100%? 

Jeg ville gått for følgende: 

Du følger opp dine barn, fellesbarnet, mens far følger opp sine barn. Du trekker deg tilbake når dine barn ikke er der. 

Anonymkode: 0cad3...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg vet hva du mener med å føle sårhet fordi du er en morsfigur for noen andres barn samtidig som dine egne ikke er der hele tiden. Det tror jeg de fleste steforeldre kan relatere til. En kompis av meg hadde sønnen sin annenhver helg, og ble sammen med en alenemor. Det ble for tøft for ham av akkurat den grunnen. Det føltes feil å levere dette stebarnet i bhg og gjøre gøye ting med det, mens eget barn ikke var der like mye. 

Kanskje du vil føle mer glede rundt stebarna når du ser at din baby har glede av dem? Husk at de er søsken og kan potensielt få et viktig og godt forhold til hverandre. Tillat deg selv å kjenne på disse følelsene, men ikke tillat deg selv å grave deg ned i dem og bli sur og bitter. Ta deg selv i nakken på akkurat det. 

Anonymkode: 71197...327

Jeg er enig i det du sier, samtidig som jeg synes det er utrolig trist at babyen vokser mer opp med stebarna enn mine barn (selv om alle fire er like mye søsknene dens). Mannen min forstår ikke dette med at det er tøft med stebarn og i steforelderrollen, fordi han er mye bedre på å behandle de likt. Helt enig med kompisen din, jeg kjenner på akkurat det samme. Takk for at du deler!

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hvordan tenker du dette svaret skal hjelpe ts? Håper på en forklaring, for jeg klarer ikke se hvordan dette var hjelpsomt eller konstruktivt. 

 

Til ts:

Hva med å starte med å anerkjenne disse følelsene, og innrømme at det er lovlig selv for en stemor å oppleve å være sliten, føle på andre ting en raushet og glede, og innrømme at hverdagen ofte er kjip? 

Hva med å bare trekke seg litt tilbake når de er der? Få mannen til å gå via rette instanser for å kreve bidrag slik at økonomien ikke blir rot til frustrasjon. 

Anonymkode: df808...109

Jeg har såvidt begynt å innrømme disse følelsene. Nå har jeg litt lyst til å innrømme og bli komfortabel ovenfor meg selv at jeg går bedre overens med det ene barnet og at det er greit. Jeg vet at forholdet mellom meg og det barnet blir helt fint med litt avstand, sånn er det for mange foreldre og barn når barnet blir eldre. Mennesker trenger space og jeg gleder meg til h*n flytter ut så vi kan få et bedre forhold. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[Alpelue]

Du kan jo fortelle stebarna at de allerede har ødelagt forholdet mellom moren og faren. Fortell stebarna at de holder på å ødelegge forholdet mellom deg og faren deres. De kommer nok til å bli lei seg, men det er da du gir de penger. Fortell at de skal få tusen kroner måneden de bor hos mor.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette er sikkert ikke det du ønsker å høre, men skriver av erfaring:

Min erfaring er at disse følelsene dessverre ikke går over..... de vil i verste fall bare forsterkes... å være stemor hvor barnas biologiske mor har masse greier og ikke stiller opp, er bare et stort irritasjonsmoment som aldri stilner.

Jeg hadde aldri orket denne konstellasjonen, spesielt når du føler det slik du gjør. Du har kun ett liv, og skal du bruke det til å irritere deg og bo med mennesker du ikke liker? Spiller ingen rolle om det er barn eller voksne. Ville ha kjøpt/leid meg en hybel hvor jeg trakk meg tilbake med babyen de ukene hvor dine biologiske barn ikke er der. Hvorfor skal du følge de opp og ikke barnas egen mor? Jeg skjønner ikke tegninga, bare fordi hun ikke jobber fullt så skal du og far følge dem opp (nesten) 100%? 

Jeg ville gått for følgende: 

Du følger opp dine barn, fellesbarnet, mens far følger opp sine barn. Du trekker deg tilbake når dine barn ikke er der. 

Anonymkode: 0cad3...077

Det er ikke noe alternativ å leie hybel og bo der med babyen annenhver uke, men jeg kan trekke meg unna. Selv om mannen min sier at jeg gjør det for mye og at han ønsker at jeg er der mer (er aldri hjemmefra, men går ofte på soverommet når babyen er lagt. Hvertfall en av kveldene den uken. 
 

Barnemor ønsker ikke (eller prioriterer ikke) å følge opp barna sine, så hun er aldri på foreldremøte, kamper, utviklingssamtaler med skolen, avslutninger etc. For at barna ikke skal gå glipp av noe og utelatt e.l stiller jeg derfor opp på dette når far ikke har mulighet.

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan jeg spørre deg hva mannen din forteller deg om sitt tidligere ekteskap?

Om hans tidligere ekteskap; det er mange årsaker til skilsmissen, slik det som oftest er. De traff hverandre unge. Han syntes hun var pen og kul, og hun syntes nok han var kjekk. Hans foreldre hadde ikke "lært" ham hva han skulle se etter i en partner (slik mine har litt hos meg). I retrospektiv ser han at de ikke var spesielt begeistret for henne; hun kom fra en ganske annen bakgrunn (kulturelt og sosioøkonomisk), hennes foreldre hadde ingenting til felles med hans, og hun var generelt negativ til å tilbringe noe særlig tid med hans familie og hans venner. Hun hadde en trøblete barndom, som resulterte i at hun har noen problemer med temperamentet (noe hun har gått i terapi for). De har et helt ulikt verdisyn, er uenige politisk, og ble med tiden uenige om barneoppdragelse. Det er de selvsagt ennå. 

Så går tiden, hun blir gravid, de etablerer seg, og etterhvert føles det egentlig ikke som om det er noen vei tilbake. De har jo fine stunder sammen også, og fungerer stort sett bra som par, til det ikke holder for hennes del. Han er ikke fra en familie der folk skiller seg - det er hun.

Han veksler nok litt mellom å si "det ble bare sånn" og "hva tenkte jeg på". Han snakker sjelden om henne i stygge ordelag. Han kan si iblant at han synes synd på henne - hun er mye sint, og det virker som om hun ikke har det bra med seg selv. Jeg merker at han, som mange menn, har et litt uklart bilde av hva som egentlig skjedde opp mot skilsmissen. Han kan si ting som at det kom ut av det blå, samtidig som jeg vet de hadde separate soverom over lengre tid. Jeg tror 30-årene føles som om de suser forbi for mange mennesker, med karriere og småbarnsliv, og gjør det vanskelig å analysere denne perioden ordentlig når man ser tilbake. 

For din skyld bør din mann tørre å fortelle hva det var han egentlig falt for, selv om det nok kan være rart for deg å høre. 

Hva har hjulpet deg i deres relasjon og i din relasjon med hans barn hvis du også er stemor?

En forventningsavklaring. Han har sagt ordrett til meg: andres barn er noe dritt. Det høres brutalt ut, men det er bare slik han snakker (litt sleivete). Han er en fantastisk far for sine barn: åpen, ærlig, til stede, ufattelig omsorgsfull og flink til å snakke om følelser. Samtidig er han helt ærlig på at han ikke selv ville vært stefar for noen andres barn - det har han ikke tålmodighet til. Så med det i bakhodet, har han nok hatt lave forventninger til min involvering i hans barn. 

Jeg er en ganske harmonisk og nøktern person, det ligger ikke i min natur å heve stemmen eller kjefte. Så jeg kunne nok aldri vært slem mot hans barn, uavhengig av hvor sint jeg ble. Jeg lar ham ta oppdragelsen, og er heller tilskuer. Det krever litt styrke av meg iblant. Jeg vokste opp med en sterk autoritetsfølelse overfor foreldre - hans barn har ingen. Det har skjedd en eller to ganger at jeg har hevet stemmen overfor dem, og da ble det stille. Jeg er veldig var for å sette meg selv i dårlig lys overfor hans barn, men noen ganger sprekker det. Han er heldigvis bare takknemlig - de hører mer på meg enn på ham. Han har mye respekt for måten jeg ble oppdratt på, og hvordan både jeg og mine søsken ter oss. Det er nok en del av ham som håper at min egen mors pedagogikk og ordforråd vil smitte over. Jeg stoler på at han ikke ville bragt meg inn i familien hvis han ikke trodde jeg var en god innflytelse. Det gir meg også mer selvtillit i rollen. 

Anonymkode: ed93d...438

Tusen takk for utfyllende svar ❤️

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

Om 2-3 år har dere en i beste trassalder og 4(!) tenåringer på 13,14,15 og 17. Det spørs jo om personligheten din vil matche noen av de fems i noen år framover da. 
Dette er livet du har valgt, og det må da være mye bra med det også? Mange søsken, liv i huset, minstemann vokser opp i en stor familie, ganske fleksibelt. Livssituasjonen din er selvsagt ingen dans på roser, det ville det vel neppe vært for noen. Men det må jo ha vært sterkt ønsket fra dun side. Fokuser på det positive. Jeg tror kanskje du savner dine egne  barn mervenn «misliker» stebarna, håper det i hvertfall for alle barnas skyld. 

Anonymkode: dee35...494

[AnonymBruker]

som man reder, så ligger man.

Kanskje folk skulle vært litt mer selektiv på hvem de får barn med så hadde vi alle sluppet dine-mine-våre-barn-kaoset.

Anonymkode: 3ae5e...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Om 2-3 år har dere en i beste trassalder og 4(!) tenåringer på 13,14,15 og 17. Det spørs jo om personligheten din vil matche noen av de fems i noen år framover da. 
Dette er livet du har valgt, og det må da være mye bra med det også? Mange søsken, liv i huset, minstemann vokser opp i en stor familie, ganske fleksibelt. Livssituasjonen din er selvsagt ingen dans på roser, det ville det vel neppe vært for noen. Men det må jo ha vært sterkt ønsket fra dun side. Fokuser på det positive. Jeg tror kanskje du savner dine egne  barn mervenn «misliker» stebarna, håper det i hvertfall for alle barnas skyld. 

Anonymkode: dee35...494

Det kan godt være det - at jeg savner de to eldste mine så mye at det utløses i en form for «mislik» av stebarna. 
Jeg regner med det blir utfordrende i årene fremover med mange tenåringer samtidig, og det er ikke slik at jeg er glad i alle sidene til mine egne barn, men irritasjonen og frustrasjonen ovenfor egne barn går mye fortere over. Det gjør dessverre ikke stebarna en tjeneste at jeg synes moren deres er en egoistisk og selvopptatt idiot, men dette gir jeg aldri uttrykk for ovenfor de. Som tidligere skrevet tar jeg ofte morens parti og prøver å finne en forklaring ovenfor barna når de er frustrerte eller usikre på noe. Så jeg biter i meg masse frustrasjon og sånn skal det uansett være fordi barna ikke skal behøve å høre kjipe ting om foreldrene sine. 
Jeg liker godt når vi er alle syv, mye liv, aktiviteter osv. Det blir bare så fryktelig tomt den uka mine eldste er hos pappan sin. Mannen min «forsvinner» jo også mer den uken, for da blir det tydeligere for meg hvor lye tid som går til barna når jeg ikke har det praktiske i hverdagen annet enn babyen. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[vinterdekor]

Kjære TS.

Du har ikke sagt noe galt i denne tråden. Her mottar du tydeligvis bare "pes". 

Kontakt meg gjerne på PM eller hva det heter. Jeg har støtte til deg om du trenger 💕.

 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Nøyaktig samme situasjon - bare med to fellesbarn. Det ble ikke som jeg hadde håpet og tenkt, desverre 😔 Jeg har også mine to annenhver uke, mens hans unger bor her 80%, ofte 100%. 

Fellesbarn nr to ble unnfanget på prevensjon. I en perfekt verden hadde vi aldri fått to, men jeg fant ut at jeg var gravid veldig sent.

Jeg jobber mye på kveldstid, trener og holder på med hobbyer for å rømme litt. Har tatt COS-kurs og vi har snakket med FVK. Livet ble bare ikke som jeg hadde håpet.

Anonymkode: faa98...3d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Nøyaktig samme situasjon - bare med to fellesbarn. Det ble ikke som jeg hadde håpet og tenkt, desverre 😔 Jeg har også mine to annenhver uke, mens hans unger bor her 80%, ofte 100%. 

Fellesbarn nr to ble unnfanget på prevensjon. I en perfekt verden hadde vi aldri fått to, men jeg fant ut at jeg var gravid veldig sent.

Jeg jobber mye på kveldstid, trener og holder på med hobbyer for å rømme litt. Har tatt COS-kurs og vi har snakket med FVK. Livet ble bare ikke som jeg hadde håpet.

Anonymkode: faa98...3d1

Stor klem til deg og tusen takk for at du deler! ❤️ Hva er cos - kurs? Hvordan har du det i hverdagen? Hvor store er stebarna dine? Det er så godt å høre at flere føler og har det likt, da føler jeg meg ikke så alene om det. Snakker du med mannen din om dette? Hva sier han? Beklager at jeg bombarderer deg med spørsmål, men jeg har ingen i tilsvarende situasjon jeg kan prate med❤️

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan søke om bidragsforskudd hvis mor ikke har bidragsevne. Men kanskje dere tjener for mye? Husker ikke om det er inntektsberegnet. Søk det opp på Nav’s nettsider. 

Anonymkode: 0cad3...077

Det er inntekstberegnet. De fleste med gjennomsnittslønn i Norge kommer over den summen som er lagt til grunn hos nav. Spesielt med to inntekter i hus. 

Anonymkode: c83d5...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har vært i kontakt med nav flere ganger. De mener dessverre at hun ikke er betalingsdyktig, så vi får ingenting. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Men har dere informert om at hun har samboer? Det påvirker bidraget betraktelig om man deler bolig med en annen voksen.

Anonymkode: 7240e...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men har dere informert om at hun har samboer? Det påvirker bidraget betraktelig om man deler bolig med en annen voksen.

Anonymkode: 7240e...216

Ja, vi har opplyst om det, men de har ikke sagt noe om det i begrunnelsen vi har fått, kun hennes og min manns inntekt. 

Anonymkode: 5f330...a7c