Jeg liker ikke stebarnet mitt

[MammaMums]

Mitt råd er at du skal gi det tid .. Er enig med noen ovenfor her at det kan være baby og baby-tiden som tapper deg ekstra for energi..

Jobb med egne tanker i denne perioden, snakk godt med mannen din om følelsene dine- og selvom ingen av dere helt forstår de eller har løsning på de pr nå, så hjelper det å være der sammen. 
Trekk deg litt tilbake og se en episode f.eks når du kjenner disse følelsene kommer- la mannen din ha baby også- sånn at du er helt alene i en episode.. Når du da kommer ut fra «rommet ditt»- så prøver du aktivt å bekjempe følelsene som er negative mot stebarna❤️
Sett gjerne på en grine-serie, så får du tømt deg for litt tårer og sorg over egne barn som ikke er der❤️❤️ 
 

Lykke til, samle familiens overhoder i denne situasjonen, og jobb dere gjennom den❤️

[Mt3]

Klart du kan ha samtaler med familievernkontor evt psykolog ang hvordan du skal snu/endre dine følelser til familiens beste. 

Kan du bruke mer tid på venninner/gå turer/trening de ukene du ikke har dine barn der?  Far og hans barn klarer helt sikkert å se til minste en liten time eller to eller mer.

[AnonymBruker]

TS her.

Det at mor ikke betaler barnebidrag går utover vår økonomi og valgmulighetene våre. Barna har relativt dyre aktiviteter her vi bor og vi betaler de fullt. Mine barns utgifter deler vi med barnas pappa. Spesielt tenåringen «krever» det ene og det andre, så en sånn ting påvirker dessverre negativt. Vi klarer oss fint uten problemer, men jeg synes ikke det er riktig at hun har fått to barn uten ønske om å ta økonomisk ansvar for de (hun har en deltidsjobb og ønsker ikke fulltidsjobb fordi det krever at hun må betale bidrag). Hun har også folkeregisteret seg på annen adresse enn samboeren for å unngå bidrag. 
 

Jeg vet godt at det er jeg som må endre tankene og at barna aldri er problemet. Allikevel er det mange følelser rundt dette. At vi har baby samtidig som en tenåring er ikke problemet, det er hele omfanget. At mor ikke stiller opp på noe, det krever mer av mannen min og meg. Dette er en relativt ny situasjon (fra halvannet år tilbake) og noe jeg ikke forstod kunne bli en realitet da jeg gikk inn i forholdet. Dessverre tenkte jeg ikke lenger enn at de skulle bo 50% hos oss, og jeg klarte heller ikke å tenke konsekvensene av hva som ville skje dersom mor ikke lenger ønsket særlig med tid med de. Det er som sagt jeg som følger opp stebarna i hverdagen, kjører/henter og alt som jeg gjør med mine barn (i samarbeid med mannen min, så jeg har ikke eneansvar for de selv om jeg kanskje ikke var tydelig på dette i hovedinnlegget). 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

MammaMums skrev (2 minutter siden):

Mitt råd er at du skal gi det tid .. Er enig med noen ovenfor her at det kan være baby og baby-tiden som tapper deg ekstra for energi..

Jobb med egne tanker i denne perioden, snakk godt med mannen din om følelsene dine- og selvom ingen av dere helt forstår de eller har løsning på de pr nå, så hjelper det å være der sammen. 
Trekk deg litt tilbake og se en episode f.eks når du kjenner disse følelsene kommer- la mannen din ha baby også- sånn at du er helt alene i en episode.. Når du da kommer ut fra «rommet ditt»- så prøver du aktivt å bekjempe følelsene som er negative mot stebarna❤️
Sett gjerne på en grine-serie, så får du tømt deg for litt tårer og sorg over egne barn som ikke er der❤️❤️ 
 

Lykke til, samle familiens overhoder i denne situasjonen, og jobb dere gjennom den❤️

Takk for gode ord ❤️ I motsetning til noen få useriøse svar i tråden, så setter jeg pris på alle svarene. 
 

Jeg må presisere at jeg ikke ønsker å ha det sånn som dette. Og det kan jo være at dette med babytiden osv bidrar ekstra. Men helt ærlig har det vært slik helt siden vi fikk de 80%. 
 

Det er jo også sånn at når du kommer inn i livet til litt eldre barn, så har de allerede blitt oppdratt på en måte som du nødvendigvis ikke ville oppdratt de på. Og tenåringen er veldig satt i personligheten sin. Jeg tenker hele tiden på at jeg må holde ut de neste 6 årene før h*n flytter ut hjemmefra og jeg ønsker på ingen måte at livet mitt og hverdagen min skal være såpass preget av det 😔

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Og årets verste stemorspris går til deg

Dette burde du kanskje tenk på før du valgte å bli stemor. Skill deg, for barnas beste

Anonymkode: 103f7...e3b

Og der kom den «dette burde du tenkt på» - standard svar til alle stemødre på KG!!🤣

Anonymkode: 6f565...277

[AnonymBruker]

Forstår godt at dette er kjempeslitsomt.

Hvor godt kjente du barna før dere flyttet sammen? Det kan være vanskelig å 'fremtvinge' en god relasjon når man allerede er under samme tak, og spesielt når det kommer et nytt barn. En pre-teen vil være negativ til et lite halvsøsken, så da bør det gode forholdet være på plass allerede. Snakker her litt av erfaring, da min manns eldste var 12 da jeg ble introdusert, og mislikte alle, ikke minst meg.

Du kjenner nok på noen følelser av irritasjon over mor som ikke tar sin bør, og hennes manglende morsfølelse, på toppen av manglende økonomisk ansvar. "Jeg savner barna når de er borte - hvordan kan hun la barna hennes henge her hele tiden?". Det er din mann som kjenner sin ekskone best. Hva sier han om alt dette? Jeg har hatt utallige samtaler med mannen min om hans tidligere ekteskap, hva som slo feil, og relasjonen etterpå. Snakker dere godt om slike ting?

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

TS her.

Det at mor ikke betaler barnebidrag går utover vår økonomi og valgmulighetene våre. Barna har relativt dyre aktiviteter her vi bor og vi betaler de fullt. Mine barns utgifter deler vi med barnas pappa. Spesielt tenåringen «krever» det ene og det andre, så en sånn ting påvirker dessverre negativt. Vi klarer oss fint uten problemer, men jeg synes ikke det er riktig at hun har fått to barn uten ønske om å ta økonomisk ansvar for de (hun har en deltidsjobb og ønsker ikke fulltidsjobb fordi det krever at hun må betale bidrag). Hun har også folkeregisteret seg på annen adresse enn samboeren for å unngå bidrag. 
 

Jeg vet godt at det er jeg som må endre tankene og at barna aldri er problemet. Allikevel er det mange følelser rundt dette. At vi har baby samtidig som en tenåring er ikke problemet, det er hele omfanget. At mor ikke stiller opp på noe, det krever mer av mannen min og meg. Dette er en relativt ny situasjon (fra halvannet år tilbake) og noe jeg ikke forstod kunne bli en realitet da jeg gikk inn i forholdet. Dessverre tenkte jeg ikke lenger enn at de skulle bo 50% hos oss, og jeg klarte heller ikke å tenke konsekvensene av hva som ville skje dersom mor ikke lenger ønsket særlig med tid med de. Det er som sagt jeg som følger opp stebarna i hverdagen, kjører/henter og alt som jeg gjør med mine barn (i samarbeid med mannen min, så jeg har ikke eneansvar for de selv om jeg kanskje ikke var tydelig på dette i hovedinnlegget). 

Anonymkode: 5f330...a7c

Hvis du vet mor lurer seg unna kan du kontakte Nav. Dere kan kreve at bidraget blir beregnet etter 80% eller 100% stilling (husker ikke helt sikkert). Det at hun og det som egt er samboeren hennes er folkeregistrerte på forskjellige adresser bør det sjekkes.

Anonymkode: 1f9a9...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis du vet mor lurer seg unna kan du kontakte Nav. Dere kan kreve at bidraget blir beregnet etter 80% eller 100% stilling (husker ikke helt sikkert). Det at hun og det som egt er samboeren hennes er folkeregistrerte på forskjellige adresser bør det sjekkes.

Anonymkode: 1f9a9...130

Vi har vært i kontakt med nav flere ganger. De mener dessverre at hun ikke er betalingsdyktig, så vi får ingenting. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

Er hans barn. Hadde det vært meg så hadde jeg ikke brydd meg. Føler at andres barn har rottetryner som bare maser. Men elsker mitt eget barn.

Anonymkode: 2b89f...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Forstår godt at dette er kjempeslitsomt.

Hvor godt kjente du barna før dere flyttet sammen? Det kan være vanskelig å 'fremtvinge' en god relasjon når man allerede er under samme tak, og spesielt når det kommer et nytt barn. En pre-teen vil være negativ til et lite halvsøsken, så da bør det gode forholdet være på plass allerede. Snakker her litt av erfaring, da min manns eldste var 12 da jeg ble introdusert, og mislikte alle, ikke minst meg.

Du kjenner nok på noen følelser av irritasjon over mor som ikke tar sin bør, og hennes manglende morsfølelse, på toppen av manglende økonomisk ansvar. "Jeg savner barna når de er borte - hvordan kan hun la barna hennes henge her hele tiden?". Det er din mann som kjenner sin ekskone best. Hva sier han om alt dette? Jeg har hatt utallige samtaler med mannen min om hans tidligere ekteskap, hva som slo feil, og relasjonen etterpå. Snakker dere godt om slike ting?

Anonymkode: ed93d...438

Tusen takk for godt svar. Du har veldig rett i det du skriver. Jeg kjente de greit, men hadde jo aldri bodd med de og det er noe helt annet når du har ditt eget hjem. Hadde jeg møtt mannen min nå, så hadde jeg ventet lenger med å flytte sammen. Men nå er det jo uaktuelt å skille meg og la babyen bli skilsmissebarn (som flere mener jeg burde gjøre). Jeg vet også at det jeg føler er relativt normalt og jeg vet også godt at jeg ikke er en dårlig stemor. Jeg tar alt av det moderlige ansvaret og jeg snakker aldri negativt om deres mor så de hører det. Jeg forsvarer alltid moren dersom barna har noe de irriterer seg over med henne. 
 

Når mannen min snakker om eksen sin sier han at han aldri burde fått barn med henne, at hun er uansvarlig og mer opptatt av å være venninne med barna enn å være tydelig, konsekvent og omsorgsfull som mor. Hun er mer opptatt av YouTube og Snapchat enn å være mamma. Dessverre. Så vi blir de kjipe foreldrene som har regler og er strenge. 
 

Kan jeg spørre deg hva mannen din forteller deg om sitt tidligere ekteskap? Hva har hjulpet deg i deres relasjon og i din relasjon med hans barn hvis du også er stemor? Jeg synes ikke jeg får særlig svar av han, annet enn at han aldri var forelsket i henne. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvis du vet mor lurer seg unna kan du kontakte Nav. Dere kan kreve at bidraget blir beregnet etter 80% eller 100% stilling (husker ikke helt sikkert). Det at hun og det som egt er samboeren hennes er folkeregistrerte på forskjellige adresser bør det sjekkes.

Anonymkode: 1f9a9...130

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vi har vært i kontakt med nav flere ganger. De mener dessverre at hun ikke er betalingsdyktig, så vi får ingenting. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Må også nevnes at hun jobber kanskje 10 timer i uken. Det er derfor de beregner at hun ikke er betalingsdyktig. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[VOX]

Det er mulig det er synd på deg som blir belemret med stebarn, men ærlig talt ; hvordan i H....ete tror du det føles for ungene ? De er helt uforskyldt skviset inn i en situasjon med en stemor som tydelig ikke liker dem. Du burde skamme deg, tenk om det var dine unger som ble behandlet slik, ta en alvorsprat med ungenes far i kveld. Du burde av hensyn til ungene komme deg ut av huset snarest.  

[AnonymBruker]

Det er klart at livssituasjonen ble kraftig endret ved at stebarna bor fullt hos dere istedenfor 50%. Jeg har selv 3 stebarn. Jeg er veldig glad i barna, men har behov for den delte omsorgen og pausene jeg får til å hente meg inn. Det er helt annerledes med stebarn enn egne barn. For min del er det vanskeligste at jeg hele tiden må tenke på hva jeg sier og gjør, siden moren til barna og jeg har veldig ulik oppfatning av riktig barneoppdragelse. Og det blir ikke mindre krevende når de nå er i tenårene. 
 

Bestill deg en time hos en privat psykolog med spesialisering i familieterapi. Det kan hjelpe å si ordene høyt, få sortert tankene og se klarere på situasjonen. 
 

 

Anonymkode: e4d30...c28

[AnonymBruker]

Ville forsøkt å åpne for kommunikasjon med mor. Ikke som i å gå i krig mot henne, det vil i så fall kreve en skikkelig innsats. For alt dere vet, føler mor seg skikkelig underlegen, og da er det totalt blokkert for å samarbeide. 

Med det sagt; det er hèlt lov å ikke stormdigge alle barna. Man kan være glad i dem, uten å like dem hele tiden 🙂

Ville nok satt et ekstra press på mannen, og bedt han bli litt mer ydmyk ovenfor mor.

Det er utrolig hva man oppnår ved å tilby litt ekstra imøtegåelse. 

 

Anonymkode: 3b54b...7dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er klart at livssituasjonen ble kraftig endret ved at stebarna bor fullt hos dere istedenfor 50%. Jeg har selv 3 stebarn. Jeg er veldig glad i barna, men har behov for den delte omsorgen og pausene jeg får til å hente meg inn. Det er helt annerledes med stebarn enn egne barn. For min del er det vanskeligste at jeg hele tiden må tenke på hva jeg sier og gjør, siden moren til barna og jeg har veldig ulik oppfatning av riktig barneoppdragelse. Og det blir ikke mindre krevende når de nå er i tenårene. 
 

Bestill deg en time hos en privat psykolog med spesialisering i familieterapi. Det kan hjelpe å si ordene høyt, få sortert tankene og se klarere på situasjonen. 
 

 

Anonymkode: e4d30...c28

Du skriver det helt rett: Det er helt annerledes med stebarn enn med egne barn. Det har psykologen jeg har gått til sagt at alle som pratet om dette temaet også sa (som var steforelder). Jeg har også veldig behov for det pusterommet, men det får jeg ikke nå. 
 

Da mannen min og jeg flyttet sammen hadde vi de annenhver helg (han flyttet til min by en halvtime unna) inntil barnemor plutselig en dag sa hun skulle flytte sammen med kjæresten som bor halvannen time unna vårt nåværende bosted. Hun sa i samme melding (sms) at vi måtte bestemme samme kveld om barna skulle flytte til oss, hvis ikke tok hun de med seg. Vi hadde noen få timer på oss og mannen min ble så stresset og ville ikke bo uten å se barna sine mer enn annenhver helg lenger, så da svarte han at de kunne flytte til oss. 2 måneder etter hadde de byttet skole og bodde hos oss 80%. Det ble kastet veldig på meg og jeg var ærlig da han spurte om min mening, og jeg svarte at dette skjedde altfor brått for meg, men at jeg hadde gjort det samme om situasjonen hadde vært min egen. Derfor prøver jeg å legge så mye tilrette for at de tre får tid alene og at jeg trekker meg litt tilbake etter middag før babyen kom / etter baby er lagt etter baby ble født. Dette fører ofte til konflikt med mannen, fordi han mener jeg burde være mer sammen med de og ikke melde meg helt ut. Så er ikke bare-bare det heller. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for godt svar. Du har veldig rett i det du skriver. Jeg kjente de greit, men hadde jo aldri bodd med de og det er noe helt annet når du har ditt eget hjem. Hadde jeg møtt mannen min nå, så hadde jeg ventet lenger med å flytte sammen. Men nå er det jo uaktuelt å skille meg og la babyen bli skilsmissebarn (som flere mener jeg burde gjøre). Jeg vet også at det jeg føler er relativt normalt og jeg vet også godt at jeg ikke er en dårlig stemor. Jeg tar alt av det moderlige ansvaret og jeg snakker aldri negativt om deres mor så de hører det. Jeg forsvarer alltid moren dersom barna har noe de irriterer seg over med henne. 
 

Når mannen min snakker om eksen sin sier han at han aldri burde fått barn med henne, at hun er uansvarlig og mer opptatt av å være venninne med barna enn å være tydelig, konsekvent og omsorgsfull som mor. Hun er mer opptatt av YouTube og Snapchat enn å være mamma. Dessverre. Så vi blir de kjipe foreldrene som har regler og er strenge. 
 

Kan jeg spørre deg hva mannen din forteller deg om sitt tidligere ekteskap? Hva har hjulpet deg i deres relasjon og i din relasjon med hans barn hvis du også er stemor? Jeg synes ikke jeg får særlig svar av han, annet enn at han aldri var forelsket i henne. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Kan jeg spørre deg hva mannen din forteller deg om sitt tidligere ekteskap?

Om hans tidligere ekteskap; det er mange årsaker til skilsmissen, slik det som oftest er. De traff hverandre unge. Han syntes hun var pen og kul, og hun syntes nok han var kjekk. Hans foreldre hadde ikke "lært" ham hva han skulle se etter i en partner (slik mine har litt hos meg). I retrospektiv ser han at de ikke var spesielt begeistret for henne; hun kom fra en ganske annen bakgrunn (kulturelt og sosioøkonomisk), hennes foreldre hadde ingenting til felles med hans, og hun var generelt negativ til å tilbringe noe særlig tid med hans familie og hans venner. Hun hadde en trøblete barndom, som resulterte i at hun har noen problemer med temperamentet (noe hun har gått i terapi for). De har et helt ulikt verdisyn, er uenige politisk, og ble med tiden uenige om barneoppdragelse. Det er de selvsagt ennå. 

Så går tiden, hun blir gravid, de etablerer seg, og etterhvert føles det egentlig ikke som om det er noen vei tilbake. De har jo fine stunder sammen også, og fungerer stort sett bra som par, til det ikke holder for hennes del. Han er ikke fra en familie der folk skiller seg - det er hun.

Han veksler nok litt mellom å si "det ble bare sånn" og "hva tenkte jeg på". Han snakker sjelden om henne i stygge ordelag. Han kan si iblant at han synes synd på henne - hun er mye sint, og det virker som om hun ikke har det bra med seg selv. Jeg merker at han, som mange menn, har et litt uklart bilde av hva som egentlig skjedde opp mot skilsmissen. Han kan si ting som at det kom ut av det blå, samtidig som jeg vet de hadde separate soverom over lengre tid. Jeg tror 30-årene føles som om de suser forbi for mange mennesker, med karriere og småbarnsliv, og gjør det vanskelig å analysere denne perioden ordentlig når man ser tilbake. 

For din skyld bør din mann tørre å fortelle hva det var han egentlig falt for, selv om det nok kan være rart for deg å høre. 

Hva har hjulpet deg i deres relasjon og i din relasjon med hans barn hvis du også er stemor?

En forventningsavklaring. Han har sagt ordrett til meg: andres barn er noe dritt. Det høres brutalt ut, men det er bare slik han snakker (litt sleivete). Han er en fantastisk far for sine barn: åpen, ærlig, til stede, ufattelig omsorgsfull og flink til å snakke om følelser. Samtidig er han helt ærlig på at han ikke selv ville vært stefar for noen andres barn - det har han ikke tålmodighet til. Så med det i bakhodet, har han nok hatt lave forventninger til min involvering i hans barn. 

Jeg er en ganske harmonisk og nøktern person, det ligger ikke i min natur å heve stemmen eller kjefte. Så jeg kunne nok aldri vært slem mot hans barn, uavhengig av hvor sint jeg ble. Jeg lar ham ta oppdragelsen, og er heller tilskuer. Det krever litt styrke av meg iblant. Jeg vokste opp med en sterk autoritetsfølelse overfor foreldre - hans barn har ingen. Det har skjedd en eller to ganger at jeg har hevet stemmen overfor dem, og da ble det stille. Jeg er veldig var for å sette meg selv i dårlig lys overfor hans barn, men noen ganger sprekker det. Han er heldigvis bare takknemlig - de hører mer på meg enn på ham. Han har mye respekt for måten jeg ble oppdratt på, og hvordan både jeg og mine søsken ter oss. Det er nok en del av ham som håper at min egen mors pedagogikk og ordforråd vil smitte over. Jeg stoler på at han ikke ville bragt meg inn i familien hvis han ikke trodde jeg var en god innflytelse. Det gir meg også mer selvtillit i rollen. 

Anonymkode: ed93d...438

[AnonymBruker]

Det du erfarer er grunnen til at jeg holder meg singel til ungene mine er voksne.. 
 

Det at du klarer å stå i dette så godt som du gjør er imponerende. Du må være ganske omsorgsfull og snill. Og helt sikkert tynget ned av unødvendig mengder dårlig samvittighet ovenfor dine to eldste barn.

Dine stebarn ville nok helst vært hos mammaen sin, men må ta tii takke med deg. 
 

Jeg tror ikke følelsene dine er spesielt uvanlige. De er en blanding av sliten mamma som ikke strekker til/dårlig samvittighet / økonomi / savn, irritasjon  og sjalusi.
 

Du kan ringe helsestasjonen din og høre om det er noen der du kan prate med, det kan kanskje hjelpe litt? 

Anonymkode: ad0e4...7d6

[AnonymBruker]

Har disse følelsene oppstått nylig?

Man kan aldri elske andres barn like høyt som egne, men du må vise aksept og omsorg ovenfor de.  Familievernkontoret er ikke dumt, nei. 

Anonymkode: f520e...597

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ønsker kun seriøse svar. 
 

Jeg er gift med en mann og har to stebarn. Vi har et fellesbarn og jeg har to barn fra tidligere forhold. Vi har vært sammen i 5 år og samboere i 3 av de.

Stebarna bor hos oss 80%. Mine barn bor 50% hos oss. Stebarna er 10 og 13, fellesbarnet er baby og mine barn er 9 og 11. Barna hans flyttet til oss på fulltid for halvannet år siden.

Uka alle barna er hos oss går fint, men uka mine barn er hos faren sin hater jeg å være hjemme. Jeg elsker mannen min og vårt felles barn, men jeg klarer ikke å bli komfortabel med livssituasjonen min. Jeg har ikke lyst å være hjemme når det kun er stebarna som er her (og ikke mine) og jeg blir sur hele den uka. Jeg blir også irritabel og grinete dagen før alle kommer tilbake, for det holder ikke for meg at de er hos moren sin annenhver helg. Moren betaler heller ikke barnebidrag eller noe barna trenger. Dette påvirker forholdet til barna. Spesielt det eldste barnet irriterer meg. Personlighetene våre går ikke så godt sammen, så jeg trekker meg unna når mine barn ikke er her så mannen min får tid med sine to. Jeg er spesielt oppslukt i babyen uka det kun er stebarna som er her. 

Jeg har forsøkt å gjøre ting alene med de begge, både sammen og hver for seg. Jeg går på foreldremøter, kjøper klær, lager mat, har kontroll på treninger, kontakt med andre foreldre i klassene osv for begge stebarna. Allikevel misliker jeg sterkt at de bor hos oss. Jeg savner de heller aldri når de ikke er her. Det gjør jeg med mine barn. 
 

Er det noen flere i min situasjon eller som kan kjenne seg igjen? Det er veldig masete å ikke slappe av når jeg er hjemme og jeg går rundt som en misfornøyd og grinete person halvparten av tiden. Forholdet til mannen min blir også negativt påvirket av dette. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Dette er mer enn de fleste steforeldre gjør, har jeg inntrykk av. Hvordan stiller din mann opp for sine særkullsbarn? Skyver han alt over på deg, skjønner jeg at du er sliten, i så fall.

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.

Det at mor ikke betaler barnebidrag går utover vår økonomi og valgmulighetene våre. Barna har relativt dyre aktiviteter her vi bor og vi betaler de fullt. Mine barns utgifter deler vi med barnas pappa. Spesielt tenåringen «krever» det ene og det andre, så en sånn ting påvirker dessverre negativt. Vi klarer oss fint uten problemer, men jeg synes ikke det er riktig at hun har fått to barn uten ønske om å ta økonomisk ansvar for de (hun har en deltidsjobb og ønsker ikke fulltidsjobb fordi det krever at hun må betale bidrag). Hun har også folkeregisteret seg på annen adresse enn samboeren for å unngå bidrag. 
 

Jeg vet godt at det er jeg som må endre tankene og at barna aldri er problemet. Allikevel er det mange følelser rundt dette. At vi har baby samtidig som en tenåring er ikke problemet, det er hele omfanget. At mor ikke stiller opp på noe, det krever mer av mannen min og meg. Dette er en relativt ny situasjon (fra halvannet år tilbake) og noe jeg ikke forstod kunne bli en realitet da jeg gikk inn i forholdet. Dessverre tenkte jeg ikke lenger enn at de skulle bo 50% hos oss, og jeg klarte heller ikke å tenke konsekvensene av hva som ville skje dersom mor ikke lenger ønsket særlig med tid med de. Det er som sagt jeg som følger opp stebarna i hverdagen, kjører/henter og alt som jeg gjør med mine barn (i samarbeid med mannen min, så jeg har ikke eneansvar for de selv om jeg kanskje ikke var tydelig på dette i hovedinnlegget). 

Anonymkode: 5f330...a7c

Det med bidraget har en enkel løsning, nemlig å kontakte NAV og få dem til å kreve inn bidraget.

Hvorfor kan ikke mannen din ta hovedansvar for sine særkullsbarn?