Jeg liker ikke stebarnet mitt

[AnonymBruker]

Her var det mange temaer og ting som kom opp som kan jobbes med.

Familievernkontoret eller familieteam/familiehus (hvis det finnes i din kommunen) er et godt sted å starte. Familieterapi er supert og vil gi dere alle bedre livskvalitet!

Mitt råd vil være og IKKE prøve å ordne opp i dette uten profesjonell hjelp. 

Først og fremst vil jeg si at med god og riktig hjelp vil dette "gå over". Om noen år kan det være du sitter og undrer deg over all energi og ressurser dette tappet deg for. Og priser deg lykkelig over at du var villig til å få hjelp, hadde vett nok til å reflektere over din rolle og dine behov, og var villig til å ta ansvar for familien din.

Det vil være til hjelp å få en profesjonell samtalepartner,  og jeg vil tro at det kan være godt med alenetimer der man får ut gruff. 

Av det jeg leser står du nå midt oppi et liv som ikke er slik du så for deg. Det kan oppleves som er tap og det er viktig å anerkjenne.

At livet ikke blir sånn som man bevist eller ubevisst så for seg, er det mange som sørger over. Det betyr ikke at det livet man lever er dårlig, men det er annerledes. 

Jeg leser også at det er en mismatch mellom din opplevelse og partneren sin opplevelse av situasjonen dere er i. Det er helt normalt og skjer for par stadig vekk.

Så jeg synes du virker klok og modig i måten du forsøker å formidle din opplevelse til partneren din på.

Jeg ville også vært varsom med å være dønn ærlig, det tror jeg kan bli mer å rydde opp i senere. Med mindre mannen din er helt eksepsjonell da

Det høres ut som mannen din lever drømmen! Endelig får alle 5 barna det samme, to ressurssterke foreldre rundt seg hele tiden. Og kanskje dere også er kvitt masse bekymringer om hvordan barna har det når de er hos mor. 

Jeg leser også at du prøver å gi han det det virker som du savner selv, mer alenetid med særkullsbarn Det er raust av deg! Vi prøver ofte å gi andre det vil ønsker oss selv, og får ikke alltid den reaksjonen vi forventer. 

Det kan virke som om han drømmer om å gi barna sine det han opplever at de ikke har hatt, en kvinnelig rollemodell som er tilstedeværende hele tiden. Og ikke bare 50% slik det var før de flyttet inn hos dere. Mens barna kanskje ønsker seg noe helt annet igjen. Det å få utforsket det sammen med en terapeut er gull verdt! 

Å få avklart forventninger og ønsker og se på mulige løsninger for at alle får mange av sine behov dekket er viktig. Og gir alle mer av det de trenger. 

Økonomi er også et tema, og er gjelder det å få snakket skikkelig sammen og finne ulike løsninger. Her tror jeg det mest forutsigbare er å bare satse på egen økonomi uten evt. bidrag. Finn ut av hva som er viktig for dere og ungene og juster etter det. Hvis dette blir en vedvarende situasjon, der all økonomi ligger på dere, så synes jeg at dere skal sørge for at ungene får så like forutsetninger som mulig. Selv om det kan bli urettferdig i kroner og øre, vil det forhåpentligvis hjelpe dere å nå målet jeg tror dere har for alle 5.

At de skal bli voksne som lever gode liv (utifra deres egne forutsetning og ønsker), med god psykisk helse og masse gode minner og erfaringer fra en god nok barndom, som de kan trekke veksler på og hente styrke i når de blir voksne. Og at de får være ressurser for hverandre og familiene de får😊

Jeg synes også det er viktig å anerkjenne at stebarna opplever et slags brudd. Uansett hvor lite forelder den mammaen er og har vært, har hun nå tatt et valg som nok gjør ganske vondt for ungene. Ikke bare velger hun vekk tid med de, de mister et hjem og relasjoner i nabolaget, hun velger også å ikke bidra til å gi de så gode forutsetninger som mulig. Det er fryktelig for hvem som helst å bli valgt vekk og avvist på den måten. Vi voksne strever med det. Så at disse barna står i mer enn dere tenker over eller de gir uttrykk for er viktig å ha i bakhodet.  Jeg synes IKKE du skal forsvare moren deres når de klager.  Ikke i det hele tatt. Din jobb er å anerkjenne de følelsene de har og de opplevelsene de har. Du har gjort helt rett i å ikke snakke stygt om henne, og du behøver heller ikke henge deg på hvis ungene klager. Men slutt med å forsvare henne. Du oppnår ikke noe positivt med det, tvert imot så viser du manglende forståelse for hvordan de opplever verden og det er ikke det de har behov for av deg. I tillegg blir du frustrert over å gjøre det...

Alt dette baler du/dere med midt i en pandemi som er traumatiserende for mange av oss og skaper utfordringer i de mest harmoniske hjem. Og med en baby i hus samtidig. Det kan ikke være lett. 

 

 

 

Anonymkode: 7930b...9bf

[AnonymBruker]

Tips til deg TS: Les om Nacho Kids

Anonymkode: 1ab73...740

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2021 den 19.27):

Hvorfor er det så mange som absolutt må få flere barn sammen, her var det 4 fra før? Hvis dette forholdet også ryker er kaoset komplett.

Anonymkode: 2b000...b1b

Alle må jo ha det berømte «kjærlighetsbarnet» da virker det som. Ellers fullstendig enig. Syns synd i de to stebarna. De har ikke valgt dette. Det er det de voksne som har påtvunget dem pga egoisme egentlig hvis man ser objektivt på det. De merker at de ikke er likt. Tro meg. 
 

ts det skal du ha . Bra at du tar tak i det og er ærlig ovenfor deg selv og erkjenner at du har et problem. Jeg håper nå det løser seg.

Endret 4. august 2021 av Bente1234

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Her var det mange temaer og ting som kom opp som kan jobbes med.

Familievernkontoret eller familieteam/familiehus (hvis det finnes i din kommunen) er et godt sted å starte. Familieterapi er supert og vil gi dere alle bedre livskvalitet!

Mitt råd vil være og IKKE prøve å ordne opp i dette uten profesjonell hjelp. 

Først og fremst vil jeg si at med god og riktig hjelp vil dette "gå over". Om noen år kan det være du sitter og undrer deg over all energi og ressurser dette tappet deg for. Og priser deg lykkelig over at du var villig til å få hjelp, hadde vett nok til å reflektere over din rolle og dine behov, og var villig til å ta ansvar for familien din.

Det vil være til hjelp å få en profesjonell samtalepartner,  og jeg vil tro at det kan være godt med alenetimer der man får ut gruff. 

Av det jeg leser står du nå midt oppi et liv som ikke er slik du så for deg. Det kan oppleves som er tap og det er viktig å anerkjenne.

At livet ikke blir sånn som man bevist eller ubevisst så for seg, er det mange som sørger over. Det betyr ikke at det livet man lever er dårlig, men det er annerledes. 

Jeg leser også at det er en mismatch mellom din opplevelse og partneren sin opplevelse av situasjonen dere er i. Det er helt normalt og skjer for par stadig vekk.

Så jeg synes du virker klok og modig i måten du forsøker å formidle din opplevelse til partneren din på.

Jeg ville også vært varsom med å være dønn ærlig, det tror jeg kan bli mer å rydde opp i senere. Med mindre mannen din er helt eksepsjonell da

Det høres ut som mannen din lever drømmen! Endelig får alle 5 barna det samme, to ressurssterke foreldre rundt seg hele tiden. Og kanskje dere også er kvitt masse bekymringer om hvordan barna har det når de er hos mor. 

Jeg leser også at du prøver å gi han det det virker som du savner selv, mer alenetid med særkullsbarn Det er raust av deg! Vi prøver ofte å gi andre det vil ønsker oss selv, og får ikke alltid den reaksjonen vi forventer. 

Det kan virke som om han drømmer om å gi barna sine det han opplever at de ikke har hatt, en kvinnelig rollemodell som er tilstedeværende hele tiden. Og ikke bare 50% slik det var før de flyttet inn hos dere. Mens barna kanskje ønsker seg noe helt annet igjen. Det å få utforsket det sammen med en terapeut er gull verdt! 

Å få avklart forventninger og ønsker og se på mulige løsninger for at alle får mange av sine behov dekket er viktig. Og gir alle mer av det de trenger. 

Økonomi er også et tema, og er gjelder det å få snakket skikkelig sammen og finne ulike løsninger. Her tror jeg det mest forutsigbare er å bare satse på egen økonomi uten evt. bidrag. Finn ut av hva som er viktig for dere og ungene og juster etter det. Hvis dette blir en vedvarende situasjon, der all økonomi ligger på dere, så synes jeg at dere skal sørge for at ungene får så like forutsetninger som mulig. Selv om det kan bli urettferdig i kroner og øre, vil det forhåpentligvis hjelpe dere å nå målet jeg tror dere har for alle 5.

At de skal bli voksne som lever gode liv (utifra deres egne forutsetning og ønsker), med god psykisk helse og masse gode minner og erfaringer fra en god nok barndom, som de kan trekke veksler på og hente styrke i når de blir voksne. Og at de får være ressurser for hverandre og familiene de får😊

Jeg synes også det er viktig å anerkjenne at stebarna opplever et slags brudd. Uansett hvor lite forelder den mammaen er og har vært, har hun nå tatt et valg som nok gjør ganske vondt for ungene. Ikke bare velger hun vekk tid med de, de mister et hjem og relasjoner i nabolaget, hun velger også å ikke bidra til å gi de så gode forutsetninger som mulig. Det er fryktelig for hvem som helst å bli valgt vekk og avvist på den måten. Vi voksne strever med det. Så at disse barna står i mer enn dere tenker over eller de gir uttrykk for er viktig å ha i bakhodet.  Jeg synes IKKE du skal forsvare moren deres når de klager.  Ikke i det hele tatt. Din jobb er å anerkjenne de følelsene de har og de opplevelsene de har. Du har gjort helt rett i å ikke snakke stygt om henne, og du behøver heller ikke henge deg på hvis ungene klager. Men slutt med å forsvare henne. Du oppnår ikke noe positivt med det, tvert imot så viser du manglende forståelse for hvordan de opplever verden og det er ikke det de har behov for av deg. I tillegg blir du frustrert over å gjøre det...

Alt dette baler du/dere med midt i en pandemi som er traumatiserende for mange av oss og skaper utfordringer i de mest harmoniske hjem. Og med en baby i hus samtidig. Det kan ikke være lett. 

 

 

 

Anonymkode: 7930b...9bf

Først og fremst: tusen, tusen takk for utrolig objektiv, saklig og informerende svar. Det varmer at du (og dere andre) tar dere tid til å svare meg på den måten. Det betyr mye. 

Jeg kjenner meg truffet i det du skriver. Det er så mye som er riktig og jeg lærte også noe nytt ved å lese det. Det er godt å få følelser og tanker nedskrevet for å få litt oversikt, og jeg skjønner at mye av min frustrasjon og sårhet stammer fra en sorg over det livet jeg ikke fikk. Det har jeg faktisk snakket med mannen om før, men som han har rett i, så valgte jeg tross alt det bort fordi eksen min og jeg vokste fra hverandre. Han er allikevel en fantastisk person og pappa for barna mine, så jeg har lenge kjent på en sorg og skam for at jeg ikke fikk det forholdet til å fungere. Det lar jeg dessverre gå utover nåværende mann, som jeg tross alt er mer forelsket i og har valgt å dele livet med. 

Jeg har også vært åpen med mannen min om at noe viktig mangler for meg annenhver uke og at situasjoner som middager blir veldig sårt, for da blir det ekstra tydelig at mine ikke er her.

Jeg tror du helt sikkert har rett i at stebarna har en form for sorg de også, uten at de helt forstår det kanskje. Eldste spesielt (som jeg sliter mest med), har jeg hatt timevis samtaler med om klassemiljø, vennskap, tanker generelt og det har tappet meg mye. Jeg har alltid stilt opp for tenåringen som samtalepartner selv om jeg synes forholdet der er ekstra utfordrende. Vi venter på time hos forebygging barn og unge for at tenåringen skal få en litt mer objektiv samtalepartner. 
Jeg er også klar over at stebarna ikke nødvendigvis trenger å gi uttrykk for sorg selv om de har det. Jeg synes det var veldig påfallende at de aldri hadde noen reaksjon på eller stilte spørsmålstegn rundt hvorfor de flyttet hit i en hui og hast, og hvordan vi gir de så mye mer (omsorg og oppfølging) med 5 barn og moren+samboer kun hadde de to. Dele langt etter faglig pga lite oppfølging og spesielt eldste sliter veldig med relasjoner og er litt umoden for alderen. Jeg var en helt annerledes 13-åring og både tok og fikk mer ansvar, så derfor kan jeg bli ekstra frustrert når jeg ser hvor stor forskjellen der er ettersom jeg helt sikkert forventer mer. 

Det dårlige forholdet til moren bidrar dessverre ikke til et bedre forhold, selv om jeg selvfølgelig forstår (når følelsene har lagt seg) at ingenting hun har gjort eller gjør er deres feil. Allikevel farger det forholdet når jeg er lei meg for at mine eldste har reist. 

Jeg føler meg, som tidligere skrevet, fanget på en plass i livet hvor jeg ikke ønsker å være og annenhver uke misliker jeg livet mitt så sterkt. Dette ønsker jeg å endre, men jeg klarer ikke komme meg ut av den dårlige tankespiralen uten hjelp. 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

Les om disengaging stepparent/ Nacho kids. Du må ta grep.

Anonymkode: 1ab73...740

[AnonymBruker]

Boblerone skrev (13 timer siden):

Men for å sitere meg selv. Når noen skriver et innlegg med tittelen «jeg liker ikke stebarna mine» Så mister man all sympati fra meg. Ordleggingen er direkte stygg. Og bare fordi det er stebarn er det liksom greit å skrive det. Er det greit å skrive «Jeg liker ikke innvandrere»? Nei. Så hvorfor er det liksom innafor at en voksen kvinne skriver lik om noen stakkars barn som er så uheldige at deres stemor ikke liker dem? Nei jeg synes det er direkte stygt.

Jeg gir deg rett i dette, det går ikke an å starte en samtale på en slik måte. Om premisset ditt er at du misliker stebarn, så er man på ville veier. Det er greit å synes det er vanskelig å være ste/bonus, og det kan være så vanskelig at et forhold ødelegges grunnet dårlig relasjon med ste/bonus. Men man kan ikke mislike et barn, utfordringer/vanskeligheter/problemer er bedre ord.

Anonymkode: 43064...073

[AnonymBruker]

Synes synd på de stebarna....tenk å vokse opp med en mor som svikter dem og en stemor som misliker dem....

Anonymkode: b984d...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes synd på de stebarna....tenk å vokse opp med en mor som svikter dem og en stemor som misliker dem....

Anonymkode: b984d...3ac

De har en far som skal stille opp for dem. Er ikke stemor sitt ansvar. 

Anonymkode: 3284d...f29

[AnonymBruker]

TS her. 
 

Familievernkontoret tar kun imot oss som par, så de kunne ikke hjelpe meg. De anbefalte fastlegen som kan henvise til psykolog. Men jeg har gått til både privat og kommunal psykolog siden 2017 uten at det har hjulpet mtp disse følelsene, så nå føler jeg meg enda mer alene og fortvilet rundt denne situasjonen  

Mannen og jeg hadde akkurat en samtale om temaet og vi står langt fra hverandre for det vi mener er utfordringene, hvem sitt ansvar de ulike tingene er og hvordan vi skal gjøre det fremover. Dette er en veldig fortvilende situasjon kjenner jeg.

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

TS her. 
 

Familievernkontoret tar kun imot oss som par, så de kunne ikke hjelpe meg. De anbefalte fastlegen som kan henvise til psykolog. Men jeg har gått til både privat og kommunal psykolog siden 2017 uten at det har hjulpet mtp disse følelsene, så nå føler jeg meg enda mer alene og fortvilet rundt denne situasjonen  

Mannen og jeg hadde akkurat en samtale om temaet og vi står langt fra hverandre for det vi mener er utfordringene, hvem sitt ansvar de ulike tingene er og hvordan vi skal gjøre det fremover. Dette er en veldig fortvilende situasjon kjenner jeg.

Anonymkode: 5f330...a7c

Kan det hjelpe at du skriver ned hvilket ansvar du mener du har, og en liste for dine behov? Så kan han gjøre det samme? Hva mener han du SKAL gjøre, og hva ØNSKER han seg? 

Min kjæreste har aldri forventet at jeg stiller opp for hans barn, men jeg tilbyr meg ofte å passe om han jobber ekstra, lage middag osv. Ikke fordi det forventes, men fordi jeg vil hjelpe partner og husstanden jeg lever i. 

Anonymkode: df808...109

[AnonymBruker]

Ta et laaaangt skritt tilbake fra alt som har med hans barn å gjøre. Les masse om dette emnet, så vil du se at du gjør dem alle en tjeneste.

Anonymkode: 1ab73...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

TS her. 
 

Familievernkontoret tar kun imot oss som par, så de kunne ikke hjelpe meg. De anbefalte fastlegen som kan henvise til psykolog. Men jeg har gått til både privat og kommunal psykolog siden 2017 uten at det har hjulpet mtp disse følelsene, så nå føler jeg meg enda mer alene og fortvilet rundt denne situasjonen  

Mannen og jeg hadde akkurat en samtale om temaet og vi står langt fra hverandre for det vi mener er utfordringene, hvem sitt ansvar de ulike tingene er og hvordan vi skal gjøre det fremover. Dette er en veldig fortvilende situasjon kjenner jeg.

Anonymkode: 5f330...a7c

Jeg ser du skriver litt om økonomi. Her må du kanskje skille mer, du er ikke ansvarlig for å forsørge hans barn. Og slett ikke i den grad at det går ut over deg og dine. 
 

Her må far sette tydeligere grenser om hva han faktisk har råd til, selv om tenåringen «krever» og maser. Ingen barn har vondt av å få nei i blant om noe er for dyrt. 

Anonymkode: 20f54...420

[Svartfugl]

VOX skrev (19 timer siden):

Greit nok at en ikke styrer følelser, men om ikke ungene er hjernedøde merker de garantert motviljen. Når unger er involvert er det alltid den voksne som må ta følgene, og enda en ting hvordan kan far unngå å få med seg det som skjer?Alle unger fortjener å vokse opp med gode omsorgspersoner. 

Hun prøver jo å gjøre noe med det. Hunvil ikke ha det sånn.Tror ikke krasse svar om å flytte ut hjelper verken henne eller ungene...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan det hjelpe at du skriver ned hvilket ansvar du mener du har, og en liste for dine behov? Så kan han gjøre det samme? Hva mener han du SKAL gjøre, og hva ØNSKER han seg? 

Min kjæreste har aldri forventet at jeg stiller opp for hans barn, men jeg tilbyr meg ofte å passe om han jobber ekstra, lage middag osv. Ikke fordi det forventes, men fordi jeg vil hjelpe partner og husstanden jeg lever i. 

Anonymkode: df808...109

Det synes jeg høres veldig fornuftig ut. Det skal jeg foreslå.

Anonymkode: 5f330...a7c

[Lønnesirup01]

Må stille et spørsmål her: hvor nær står far barna? Da mener jeg ikke bare "de har et godt forhold", men har de et ordentlig nært forhold? Synes han det er gøy å være med dem, snakker de åpent om følelser og føler de seg ordentlig nær sin far?

Jeg forstår godt at mannen din er lei seg på barnas vegne for at de har en mor som har "sjekket ut". Men jeg synes det er rart at han ikke vil ha alenetid med barna, og at selv barna spør etter deg som en "manglende bit" når de tre er sammen. 

Jeg tenker det er vanlig når man har særkullsbarn at barna både har fellestid med stemor, OG tid med far på egenhand. Det setter som regel både far og barna stor pris på.

 

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (13 timer siden):

Må stille et spørsmål her: hvor nær står far barna? Da mener jeg ikke bare "de har et godt forhold", men har de et ordentlig nært forhold? Synes han det er gøy å være med dem, snakker de åpent om følelser og føler de seg ordentlig nær sin far?

Jeg forstår godt at mannen din er lei seg på barnas vegne for at de har en mor som har "sjekket ut". Men jeg synes det er rart at han ikke vil ha alenetid med barna, og at selv barna spør etter deg som en "manglende bit" når de tre er sammen. 

Jeg tenker det er vanlig når man har særkullsbarn at barna både har fellestid med stemor, OG tid med far på egenhand. Det setter som regel både far og barna stor pris på.

 

Nei, de snakker nok ikke om slike ting. Mannen min har litt utfordringer med å snakke om og håndtere andres følelser, så jeg har aldri hørt at de har pratet om slikt. Barna hans er ikke så åpne om følelser som mine er, for vi snakker jevnlig om slike ting. 
Mannen min sliter med å finne på ting alene med barna sine, så jeg tror det er derfor han ikke gjør det såsant jeg ikke «påtvinger» han dette. Mens jeg er bedre akkurat der. Det er jeg som har tatt med hans barn på kino, cafe, juleverksted, baking og diverse ting etter interessene til barna. Jeg vil ikke skryte på meg at jeg har gjort det masse, spesielt ikke det siste året. Ettersom jeg er glad i og ønsker mer alenetid med egne barn foreslår jeg dette for han. 
 

Anonymkode: 5f330...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2021 den 19.20):

Ønsker kun seriøse svar. 
 

Jeg er gift med en mann og har to stebarn. Vi har et fellesbarn og jeg har to barn fra tidligere forhold. Vi har vært sammen i 5 år og samboere i 3 av de.

Stebarna bor hos oss 80%. Mine barn bor 50% hos oss. Stebarna er 10 og 13, fellesbarnet er baby og mine barn er 9 og 11. Barna hans flyttet til oss på fulltid for halvannet år siden.

Uka alle barna er hos oss går fint, men uka mine barn er hos faren sin hater jeg å være hjemme. Jeg elsker mannen min og vårt felles barn, men jeg klarer ikke å bli komfortabel med livssituasjonen min. Jeg har ikke lyst å være hjemme når det kun er stebarna som er her (og ikke mine) og jeg blir sur hele den uka. Jeg blir også irritabel og grinete dagen før alle kommer tilbake, for det holder ikke for meg at de er hos moren sin annenhver helg. Moren betaler heller ikke barnebidrag eller noe barna trenger. Dette påvirker forholdet til barna. Spesielt det eldste barnet irriterer meg. Personlighetene våre går ikke så godt sammen, så jeg trekker meg unna når mine barn ikke er her så mannen min får tid med sine to. Jeg er spesielt oppslukt i babyen uka det kun er stebarna som er her. 

Jeg har forsøkt å gjøre ting alene med de begge, både sammen og hver for seg. Jeg går på foreldremøter, kjøper klær, lager mat, har kontroll på treninger, kontakt med andre foreldre i klassene osv for begge stebarna. Allikevel misliker jeg sterkt at de bor hos oss. Jeg savner de heller aldri når de ikke er her. Det gjør jeg med mine barn. 
 

Er det noen flere i min situasjon eller som kan kjenne seg igjen? Det er veldig masete å ikke slappe av når jeg er hjemme og jeg går rundt som en misfornøyd og grinete person halvparten av tiden. Forholdet til mannen min blir også negativt påvirket av dette. 

Anonymkode: 5f330...a7c

Det er som om jeg skulle skrevet dette selv!

Og som ei anna skrev her tidligere er også min erfaring at dette dessverre ikke går over😔

Vi har og mine, dine og felles.

Jeg klarte aldri å bli komfortabel i eget hjem. Jeg ble sur dagen før de kom og var som regel irritabel hele den uka. Jeg hadde kun fokus på mine og felles. Samboer måtte ta alt ansvar for sine. Det kan diskuteres opp og ned og til alle bedreviterne her inne blir grønn.. Jeg vet jeg var den voksne, jeg vet det var mitt valg. Jeg vet det var mitt ansvar,  jeg klarte det bare ikke😔 
 

Det blir ikke bedre før de flytter ut dessverre. Så du må ta et valg, ha det sånn i flere år fremover eller forlate.

Jeg tror ikke jeg og samboer hadde vært sammen den dag i dag hvis ikke ungene hadde flyttet til den andre forelderen. Det hadde for øvrig ingenting med meg å gjøre, kun praktiske og tilfeldigheter gjorde at det ble sånn. Jeg hadde rett og slett flaks. 
 

Jeg vet jeg blir sett på som et ondt menneske her nå, men jeg er faktisk ikke det. Jeg var overhode ikke forberedt på at jeg fikk en sånn reaksjon. Jeg forteller bare hard og brutal fakta. Og jeg vet at det er mange andre som har det akkurat likt.

Det er kvinner som har skrevet bøker om hvor vanskelig det er. Kanskje du skulle lest den? Jeg mener hun fant en god løsning til slutt, men i starten gjemte hun bla pålegg fra stebarna🙈 Jeg klarer ikke finne den, mulig jeg husker feil, men mener hun var gjest på god morgen norge for noen år siden.

Fant denne artikkelen med en tilsvarende dansk bok;

https://www.aftenposten.no/norge/i/21Jxq/stemor-sliter

 

Lykke til❤️
 

 

Anonymkode: e32a5...507

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, de snakker nok ikke om slike ting. Mannen min har litt utfordringer med å snakke om og håndtere andres følelser, så jeg har aldri hørt at de har pratet om slikt. Barna hans er ikke så åpne om følelser som mine er, for vi snakker jevnlig om slike ting. 
Mannen min sliter med å finne på ting alene med barna sine, så jeg tror det er derfor han ikke gjør det såsant jeg ikke «påtvinger» han dette. Mens jeg er bedre akkurat der. Det er jeg som har tatt med hans barn på kino, cafe, juleverksted, baking og diverse ting etter interessene til barna. Jeg vil ikke skryte på meg at jeg har gjort det masse, spesielt ikke det siste året. Ettersom jeg er glad i og ønsker mer alenetid med egne barn foreslår jeg dette for han. 
 

Anonymkode: 5f330...a7c

Da ligger nok deres problem her. Skrev du ikke tidligere at barna går på noen fritidsaktiviteter? Er han ikke delaktig her? Og er ikke barna med venner? 

I vårt hjem har far masse alenetid med barna. Det har han som tar hovedansvar for dem i det daglige, men de har også nok av ting å gjøre i helgene. Jeg kan besøke min egen familie en helg, og jeg vet det går i ett med greier mens jeg er borte.

Bare som et eksempel;

- Begge barna går på fritidsaktiviteter et par ganger i uken, den ene flere ganger. Han kjører dem fra og til, og er iblant og ser på, følger med og snakker med andre foreldre. En gang iblant har han også vakt.

- Han besøker sine egne foreldre og tar med barna. Jeg treffer også hans foreldre, men de er der mange ganger uten meg ettersom foreldrene vil se sine barnebarn.

- Han har gamle venner med barn på samme alder (venner han kjente før meg), og de er på hytta sammen og på besøk hjemme.

- Han tar dem med ut på tur og kjører dem til venner. I ferien har de hatt camp og sommerskole også.

Er han rett og slett litt passiv i farsrollen? Hvordan er han selv med aktiviteter og sosialt for seg selv?

[Nooni]

Har ikke lest hele tråden så det er mulig jeg har gått glipp av noe, men her høres det ut som at pappaen må på banen. 

Du er i en lei situasjon som du ønsker å komme ut av, men fordi du er den som eier følelsene (i det minste sette ord på dem) så betyr ikke det at dette er noe du skal være alene om å fikse dette. Jeg foreslår at du og mannen din setter dere ned og forsøker å finne ut av hva som er årsaken til at du ikke liker stesønnen. Har det noe med handlingene hans å gjøre - hvordan han behandler deg/andre? Mangel på respekt? Mangel på bidrag inn i familien? Eller annet. 

For at en familie skal fungere må ALLE bidra praktisk og emosjonelt. Din stesønn er stor nok til å kunne involveres i dette etter at du og mannen din har lagt en strategi. 

[AnonymBruker]

Hvorfor må man like stebarna? Jeg elsker kona mi. Men liker ikke unga hennes enda. For de er uoppdragne kontra hva jeg aksepterer. De bor hjemme hos meg, i mitt hus. Så jeg bestemmer. Streng som fy.men pga oppførselen demmers. 
De sier ofte til meg at de er glad jeg er streng.for da bryr jeg meg sier dem.jeg forklarer grunnen til det også. De er 12 og 17 år. 2 jenter. 
Jeg falt for kona mi. Ikke unga hennes eller eksen hennes. Da er det heller ingen selvfølge at jeg skulle like barna hennes. 
barna er sånn pga de har en far som gir faen, og heller bruker tid på nye dama si. Og at kona er slapp med regler, ikke har overskudd til og følge de opp.. men da trår jeg inn å har samtaler med dem, kjører dem hit og dit, tar dem med på morsomme ting. 
 

Jeg er ikke glad i dem, og ville helst i en perfekt verden at de bodde hos faren sin, Men jeg bryr meg om dem pga de er barna til kona mi. Så da får man det til og funke.

 

spørsmålet til ts er vell hvor høyt man elsker partneren sin. Jo høyere jo mere aksepterer man. 
jo mindre, jo mere burde man tenke på å gå. 

 

 

 

Anonymkode: 62b9f...aa9