Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg det vil være ennå viktigere for deg å få avklart hvordan situasjonen din vil bli videre og legge en god behandlingsplan for hvilken oppfølging du skal ha, hvem som har ansvar for hva og hva du konkret trenger av hjelp o.l. Også en plan for hva du tenker å fylle dagene dine med når du er hjemme i forhold til ulike aktiviteter utover behandling, eventuell tilrettelagt jobb og annet. Ansvarsgruppe og kriseplan er også greie verktøy for enkelte (i alle fall for meg) om du ikke allerede har dette. Kan godt være du allerede har og vet om alt dette, men tenkte bare jeg skulle nevne det i tilfelle da jeg har møtt en del andre i psykiatrien som aldri verken har dette eller hørt om det til tross for at de har vert inne i psykiatrien i mange år allerede.  

Anonymkode: ae40e...ba5

Takk for enda et nytt og godt svar. Jeg har verken hørt om ansvarsgruppe eller kriseplan. Kan du forklare nærmere? 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for enda et nytt og godt svar. Jeg har verken hørt om ansvarsgruppe eller kriseplan. Kan du forklare nærmere? 

Anonymkode: 887d6...1c6

Kriseplan kan vel også kalles en plan for mestring. Det er en oversikt over hva som er dine varselsignaler (tegn på forverring og ting du sliter med), hva du kan gjøre selv som kan hjelpe deg og en oversikt over hvem du kan kontakte, som f.eks en venn, hjelpetelefon, psykolog, fastlege, legevakt. Man er jo som oftest klar over dette, men er ikke alltid like lett å tenke så klart når man står i det, så synes det har vert til hjelp å ha det skrevet opp. Jeg har den både på papir (eksempel her) og på telefonen på appen minplan (her). 

Ansvarsgruppe er enkelt forklart en gruppe bestående av de behandlerne du har kontakt med inkludert deg, du kan også inkludere andre om du vil (samboer, foreldre, andre).  For meg besto gruppen av psykiater, fastlege, psykiatrisk sykepleier og veileder i nav. Hensikten med en ansvarsgruppe er at alle som er del av den inkludert deg møtes ved behov for å diskutere behandlingsplanen din. Det er vanlig at både du og de andre sier litt om hvordan de synes det går, om det fungerer slik det er, evnt. hva som kan endres på og ellers andre ting som er relevante for deg og din situasjon. Er ofte veldig greit å ha slike møter dersom man har flere behandlere og behov for en del oppfølging, spesielt i en oppstartfase. For meg ble gruppen avsluttet etter 1 år (ca 3 møter) da jeg/vi ikke lenger følte det var behov for den. 

Ble visst litt vel lang forklaring, håper det går greit, hehe. 

Anonymkode: ae40e...ba5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kriseplan kan vel også kalles en plan for mestring. Det er en oversikt over hva som er dine varselsignaler (tegn på forverring og ting du sliter med), hva du kan gjøre selv som kan hjelpe deg og en oversikt over hvem du kan kontakte, som f.eks en venn, hjelpetelefon, psykolog, fastlege, legevakt. Man er jo som oftest klar over dette, men er ikke alltid like lett å tenke så klart når man står i det, så synes det har vert til hjelp å ha det skrevet opp. Jeg har den både på papir (eksempel her) og på telefonen på appen minplan (her). 

Ansvarsgruppe er enkelt forklart en gruppe bestående av de behandlerne du har kontakt med inkludert deg, du kan også inkludere andre om du vil (samboer, foreldre, andre).  For meg besto gruppen av psykiater, fastlege, psykiatrisk sykepleier og veileder i nav. Hensikten med en ansvarsgruppe er at alle som er del av den inkludert deg møtes ved behov for å diskutere behandlingsplanen din. Det er vanlig at både du og de andre sier litt om hvordan de synes det går, om det fungerer slik det er, evnt. hva som kan endres på og ellers andre ting som er relevante for deg og din situasjon. Er ofte veldig greit å ha slike møter dersom man har flere behandlere og behov for en del oppfølging, spesielt i en oppstartfase. For meg ble gruppen avsluttet etter 1 år (ca 3 møter) da jeg/vi ikke lenger følte det var behov for den. 

Ble visst litt vel lang forklaring, håper det går greit, hehe. 

Anonymkode: ae40e...ba5

Tusen takk for deling av gode ressurser. Jeg skal ta med meg dette her videre. Jeg vet ikke helt hvordan status for deg er nå, men jeg håper du har det bedre. Jeg håper jeg også en gang klarer å mestre hverdagen bedre og får litt mer faste rammer rundt behandlingsopplegget videre. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for deling av gode ressurser. Jeg skal ta med meg dette her videre. Jeg vet ikke helt hvordan status for deg er nå, men jeg håper du har det bedre. Jeg håper jeg også en gang klarer å mestre hverdagen bedre og får litt mer faste rammer rundt behandlingsopplegget videre. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Jeg har det mye bedre nå. Har selvfølgelig fortsatt vanskelige dager og perioder og det har vert en lang og tung vei med mye jobbing for å klare å bli bedre og komme hit jeg er i dag Bedring er jo heller ingen rett linje, har gått mye opp og ned. Har óg hatt mange større og mindre tilbakefall. Tenker det er noe av det viktigste å huske på når man påbegynner en slik prosess der man er klar for behandling og å jobbe mot å bli bedre. Bare fordi du plutselig har alle ressurser og hjelp tilgjengelig betyr det ikke at det vil være enkelt å bli bedre (eller frisk) til tross for at du selv gir alt og jobber beinhardt med deg selv og det du sliter med. Det vil fortsatt være jævlige dager der du føler at du er helt alene og ikke kommer noen vei og at ingen noen gang kommer til å klare å hjelpe deg til tross for et helt team av behandlere rundt deg.

Var i alle fall slik for meg og det var noe av det som overrasket meg mest. Min første tanke da jeg endelig fikk på plass alt hjemme og ble utskrevet fra avdelingen var at nå kom alt til å ordne seg for meg og at jeg aldri kom til å havne tilbake der jeg var da-  men akkurat det skjedde meg. Og det er viktig å vite at selv om du noen gang opplever tilbakefall så er det ikke over og alt det du allerede har jobbet for og oppnådd har ikke vert for ingenting eller forgjeves.  Ikke en gang de gangene det føles som at du har havnet tilbake til start og kanskje har det verre enn noen gang. Du vil kunne bruke det du har erfart og lært deg når du begynner å bygge deg selv opp igjen på nytt, for da har du jo allerede vert gjennom alt dette en gang før.

Du vil klare å mestre hverdagen etterhvert og du vil få det bedre, kanskje ikke akkurat nå og kanskje vil det også ta flere måneder eller år selv etter du har fått tilgang til all den hjelpen du trenger før du føler at det går litt bedre eller merker endring. Men du vil ikke føle det slik du føler det akkurat nå for alltid, det vil bli bedre en gang. 

Anonymkode: ae40e...ba5

[Missbehave]

I dag har jeg for fullt ramlet ned i et sort hull jeg ikke kommer meg ut av. Mine to behandlere er borte denne uken og akkurat nå lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg i én uke. Har telefonangst, så det å ringe noen er uaktuelt. Har ingen familie eller venner, så dette kan bli tøft...

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Missbehave skrev:

I dag har jeg for fullt ramlet ned i et sort hull jeg ikke kommer meg ut av. Mine to behandlere er borte denne uken og akkurat nå lurer jeg på hvordan jeg skal klare meg i én uke. Har telefonangst, så det å ringe noen er uaktuelt. Har ingen familie eller venner, så dette kan bli tøft...

Føler med deg 😕Har selv ingen familie og venner jeg kan ringe dessverre. Det er jo veldig kjipt.  Så må jeg feire julaften alene, så gruer meg veldig til jul kjenner jeg. Vil bare sove gjennom hele jula og bli ferdig med det. Står på venteliste for å komme til psykolog, men ventelisten er lang

Anonymkode: e30b0...524

[Missbehave]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler med deg 😕Har selv ingen familie og venner jeg kan ringe dessverre. Det er jo veldig kjipt.  Så må jeg feire julaften alene, så gruer meg veldig til jul kjenner jeg. Vil bare sove gjennom hele jula og bli ferdig med det. Står på venteliste for å komme til psykolog, men ventelisten er lang

Anonymkode: e30b0...524

Gruer meg også fælt til jul. Har barn, men far har omsorg for det, og jeg antar han skal reise vekk til sin familie. Blir sittende alene selv. Allerede nå overtenker jeg juletiden og lager mye kaos for meg selv.

Leit å høre at ventelisten for psykolog er høy. Håper likevel det går fort til du får plass.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Missbehave skrev:

Gruer meg også fælt til jul. Har barn, men far har omsorg for det, og jeg antar han skal reise vekk til sin familie. Blir sittende alene selv. Allerede nå overtenker jeg juletiden og lager mye kaos for meg selv.

Leit å høre at ventelisten for psykolog er høy. Håper likevel det går fort til du får plass.

At jeg er alene på nyttårsaften går faktisk helt fint, men julaften er verre. Veldig stusselig å måtte være alene. Håper bare det går fort over. Søsteren min som bor i USA har jeg ikke snakket med på lenge, men har uansett ikke råd til å reise. Hun er opptatt med barn og sin familie der borte, så kontakten er dabbet av

Håper jeg får time snart. Veldig kjedelig å vente på time

Anonymkode: e30b0...524

[AnonymBruker]

Alt er totalt mørkt i dag. Eneste gangen jeg har følt på at jeg må ringe psykologen etter hjelp. Men klarer det ikke. Vet ikke hva jeg skal gjøre, har ingen andre. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

På 19.10.2019 den 13.49, AnonymBruker skrev:

Jeg har det så vanskelig for tiden med både depresjon- og angstproblematikk at jeg såvidt klarer å være alene hjemme uten å ha på en serie eller film i bakgrunnen. Til vanlig elsker jeg å være alene hjemme. Jeg klarer nesten ikke å ivareta meg selv lenger. Det krever så mye energi å gjøre noe så enkelt som å dusje og å spise. Å lage maten gjør jeg aldri lenger. Her om dagen var jeg så skrøpelig at jeg trodde jeg skulle svime av ute da jeg måtte ut og kjøpe meg noe å spise siden jeg ikke hadde noe hjemme. Fordi jeg omtales som ressurssterk og kan ta meg sammen i de få øyeblikkene det gjelder så er det enkelte i behandlingssystemet som ikke klarer å se hvor mye jeg sliter. Jeg blir sendt tilbake til poliklinikken, samtidig som det polikliniske tilbudet mener det ikke er godt nok, og da blir jeg sendt tilbake med innleggelse på nytt. Kan de ikke bare bli enige og bestemme seg for hva som er best for meg sånn at jeg kan jobbe med å bli bedre? Sånn som det er nå fungerer det i alle fall ikke, og jeg merker at jeg bare visner vekk hjemme. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Hva er det du vil da? Du får behandling poliklinisk og du får innleggelse når du ønsker, hva mer trenger du?

Anonymkode: af12d...993

[AnonymBruker]

Hater at jeg har implantat og muligens må sette inn flere hvis en rotfylling går galt. Mens de fleste har sterke tenner mens de er gamle, må jeg deale med dette i så ung alder. Hvorfor meg? Føler meg så jævlig uheldig, bruke masse penger på dritt mens andre sparer pengene og koser seg og slipper tannlege ubehaget og fake tenner. 

Anonymkode: cb491...12c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du vil da? Du får behandling poliklinisk og du får innleggelse når du ønsker, hva mer trenger du?

Anonymkode: af12d...993

Her har du misforstått innlegget mitt. Det er de ulike behandlerne som er uenige om hvilket nivå som er den rette behandlingsinstansen for meg, og jeg blir sendt frem og tilbake på deres initiativ. Ikke mitt. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

På 20.10.2019 den 11.27, AnonymBruker skrev:

Jeg har det mye bedre nå. Har selvfølgelig fortsatt vanskelige dager og perioder og det har vert en lang og tung vei med mye jobbing for å klare å bli bedre og komme hit jeg er i dag Bedring er jo heller ingen rett linje, har gått mye opp og ned. Har óg hatt mange større og mindre tilbakefall. Tenker det er noe av det viktigste å huske på når man påbegynner en slik prosess der man er klar for behandling og å jobbe mot å bli bedre. Bare fordi du plutselig har alle ressurser og hjelp tilgjengelig betyr det ikke at det vil være enkelt å bli bedre (eller frisk) til tross for at du selv gir alt og jobber beinhardt med deg selv og det du sliter med. Det vil fortsatt være jævlige dager der du føler at du er helt alene og ikke kommer noen vei og at ingen noen gang kommer til å klare å hjelpe deg til tross for et helt team av behandlere rundt deg.

Var i alle fall slik for meg og det var noe av det som overrasket meg mest. Min første tanke da jeg endelig fikk på plass alt hjemme og ble utskrevet fra avdelingen var at nå kom alt til å ordne seg for meg og at jeg aldri kom til å havne tilbake der jeg var da-  men akkurat det skjedde meg. Og det er viktig å vite at selv om du noen gang opplever tilbakefall så er det ikke over og alt det du allerede har jobbet for og oppnådd har ikke vert for ingenting eller forgjeves.  Ikke en gang de gangene det føles som at du har havnet tilbake til start og kanskje har det verre enn noen gang. Du vil kunne bruke det du har erfart og lært deg når du begynner å bygge deg selv opp igjen på nytt, for da har du jo allerede vert gjennom alt dette en gang før.

Du vil klare å mestre hverdagen etterhvert og du vil få det bedre, kanskje ikke akkurat nå og kanskje vil det også ta flere måneder eller år selv etter du har fått tilgang til all den hjelpen du trenger før du føler at det går litt bedre eller merker endring. Men du vil ikke føle det slik du føler det akkurat nå for alltid, det vil bli bedre en gang. 

Anonymkode: ae40e...ba5

Takk for et så langt og utfyllende svar, og gode ord. Det varmer. Jeg setter nok litt høye krav til min egen fungeringsevne og hvor fort det skal gå for å bli frisk, men det er jo egentlig å gjøre meg selv en bjørnetjeneste da jeg opplever noen få skritt tilbake som et større nederlag enn det trenger å være. 

Jeg er litt ordknapp i svarene mine til deg, men det betyr veldig mye for meg at du tar deg tid til å skrive så lange svar til meg med god informasjon og egenerfaring. Jeg skal prøve å ta det med meg videre, selv om det er enklere sagt enn gjort. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hater at jeg har implantat og muligens må sette inn flere hvis en rotfylling går galt. Mens de fleste har sterke tenner mens de er gamle, må jeg deale med dette i så ung alder. Hvorfor meg? Føler meg så jævlig uheldig, bruke masse penger på dritt mens andre sparer pengene og koser seg og slipper tannlege ubehaget og fake tenner. 

Anonymkode: cb491...12c

Er du den som har laget hundre tråder om dette implantatet? Det er på tide at du legger dette vekk. Å ha et implantat eller to er ikke noe som bør få hele verden til å rase sammen. Jeg hadde aldri blitt et snev av deprimert på grunn av det. Kun litt irritert på grunn av pengebruk, men sånn er livet. Jeg har akkurat tapt 150 000 kr på grunn av en grov feil gjort av forsikringsselskapet. Som de rettet opp i for sent. Setter meg ikke ned og gråter av den grunn. For selv 150 K er en BAGATELL mot det jeg sliter med i livet. Virkelig. Og jeg har lav inntekt altså. 150 K er mye penger for meg. 

Du trenger å få satt ting i perspektiv. Jeg blir helt matt. Greit nok at det var jævlig kjipt at det ble som det ble med tanna di, men dette er en god stund siden og maaange tråder her på KG siden og noe du MÅ komme over nå. 

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et så langt og utfyllende svar, og gode ord. Det varmer. Jeg setter nok litt høye krav til min egen fungeringsevne og hvor fort det skal gå for å bli frisk, men det er jo egentlig å gjøre meg selv en bjørnetjeneste da jeg opplever noen få skritt tilbake som et større nederlag enn det trenger å være. 

 Jeg er litt ordknapp i svarene mine til deg, men det betyr veldig mye for meg at du tar deg tid til å skrive så lange svar til meg med god informasjon og egenerfaring. Jeg skal prøve å ta det med meg videre, selv om det er enklere sagt enn gjort. 

Anonymkode: 887d6...1c6

Takk selv for at du deler av deg selv og er ærlig. Synes det er fint å kunne dele egen erfaring og kanskje noen som leser får ny informasjon eller tenker litt annerledes fordi de ikke har tenkt på det på en slik måte før. Håper bare ikke det blir for mye av meg eller at det gjør noe at jeg aller mest bare kommer med praktiske løsninger fremfor å vise mer sympati og forståelse for hvor vanskelig det av og til er, det er ikke slik at jeg ikke bryr meg om dette selvom det kanskje ikke kommer så tydelig frem. Foretrekker bare å svare på en litt mer håpefull og løsningsorientert måte dersom jeg først føler at jeg har noe jeg kanskje kan bidra med. Håper det er greit og at svarene mine ikke blir for lange, blir bare litt vel engasjert enkelte ganger og klarer ikke alltid kutte ned på svarene, hehe. 

Ut i fra svaret ditt nå vil jeg gjerne legge til litt, som jeg ikke tenkte over å ha med i det jeg tidligere har skrevet. Det er virkelig enklere sagt enn gjort, jeg kjenner selv fortsatt på det du nevner til tross for at jeg i dag er mye, mye bedre og kanskje til og med i lange perioder kan regnes som symptomfri og tilnærmet frisk (har en kronisk psykisk lidelse det i utgangspunktet ikke er mulig å bli erklært frisk av). Jeg har likevel fortsatt også perioder der jeg ser bekmørkt på ting, føler jeg ikke kommer noen vei, at all innsatsen og jobben jeg har lagt inn i det å bli bedre var bortkastet,  ser bare alt det negative, setter alt for høye og uoppnåelige krav og mister alt håp.

Det er ofte jeg ikke klarer å følge mine egne råd, selv om jeg vet veldig godt hva som skal til og har vært gjennom akkurat det samme utallige ganger før. Der jeg nærmest mister evnen til å tenke, der jeg ikke klarer å se det store bildet, være rasjonell eller klare å se hvor langt jeg har kommet og at bare fordi man har tyngre og vanskelige dager betyr det ikke nødvendigvis at det verken er ett tilbakefall eller et skritt tilbake. Når man har vært psykisk syk lenge der man har hatt det vanskelig er det så lett å glemme hvordan livet var til vanlig og hvordan det var før man ble syk, og at det er helt normalt at livet har oppturer og nedturer og at enkelte dager fortsatt er ufattelig tunge.

Husker psykologen min en gang sa til meg i en slik periode: Hvordan vet du at du ikke hadde hatt denne reaksjonen uavhengig av diagnosen din og at det er helt normalt å føle det slik nå?... Jeg tenker at det ville vert helt normalt for hvem som helst å reagere slik du gjør på det du opplever akkurat nå i livet... Og dette har jeg prøvd å ta med meg videre, min erfaring er at både som pasient og behandler i psykiatrien er det lett å havne i en slags vond spiral ved at man knytter alt til den psykiske lidelsen og ser på enkelte reaksjoner, følelser og handlinger som ett symptom eller noe som er unormalt, og noe som må behandles. Dette til tross for at pasientens (din) reaksjon egentlig er en helt normal reaksjon å ha for de aller fleste, uavhenging av hvem man er, både som person, hvilken livssituasjon man er i og om man har en diagnose eller ikke.

Jeg er i alle fall ofte slik at jeg overtenker i forhold til egne følelser og tillegger dem mer mening enn det de reelt sett har, og ser på dem som verre enn de det virkelig er. Har jeg en dårlig dag betyr det ikke nødvendigvis at jeg er på vei inn i en ny depresjon, kanskje har jeg det bare slik denne ene dagen fordi det er normalt at man varierer i humør eller fordi jeg egentlig var sliten etter en lang uke o.l. Man skal selvfølgelig ikke slutte å ta ting på alvor, men det er også viktig å være bevisst på normalisere mye av det man tenker, føler og opplever. 

Anonymkode: ae40e...ba5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk selv for at du deler av deg selv og er ærlig. Synes det er fint å kunne dele egen erfaring og kanskje noen som leser får ny informasjon eller tenker litt annerledes fordi de ikke har tenkt på det på en slik måte før. Håper bare ikke det blir for mye av meg eller at det gjør noe at jeg aller mest bare kommer med praktiske løsninger fremfor å vise mer sympati og forståelse for hvor vanskelig det av og til er, det er ikke slik at jeg ikke bryr meg om dette selvom det kanskje ikke kommer så tydelig frem. Foretrekker bare å svare på en litt mer håpefull og løsningsorientert måte dersom jeg først føler at jeg har noe jeg kanskje kan bidra med. Håper det er greit og at svarene mine ikke blir for lange, blir bare litt vel engasjert enkelte ganger og klarer ikke alltid kutte ned på svarene, hehe. 

Ut i fra svaret ditt nå vil jeg gjerne legge til litt, som jeg ikke tenkte over å ha med i det jeg tidligere har skrevet. Det er virkelig enklere sagt enn gjort, jeg kjenner selv fortsatt på det du nevner til tross for at jeg i dag er mye, mye bedre og kanskje til og med i lange perioder kan regnes som symptomfri og tilnærmet frisk (har en kronisk psykisk lidelse det i utgangspunktet ikke er mulig å bli erklært frisk av). Jeg har likevel fortsatt også perioder der jeg ser bekmørkt på ting, føler jeg ikke kommer noen vei, at all innsatsen og jobben jeg har lagt inn i det å bli bedre var bortkastet,  ser bare alt det negative, setter alt for høye og uoppnåelige krav og mister alt håp.

Det er ofte jeg ikke klarer å følge mine egne råd, selv om jeg vet veldig godt hva som skal til og har vært gjennom akkurat det samme utallige ganger før. Der jeg nærmest mister evnen til å tenke, der jeg ikke klarer å se det store bildet, være rasjonell eller klare å se hvor langt jeg har kommet og at bare fordi man har tyngre og vanskelige dager betyr det ikke nødvendigvis at det verken er ett tilbakefall eller et skritt tilbake. Når man har vært psykisk syk lenge der man har hatt det vanskelig er det så lett å glemme hvordan livet var til vanlig og hvordan det var før man ble syk, og at det er helt normalt at livet har oppturer og nedturer og at enkelte dager fortsatt er ufattelig tunge.

Husker psykologen min en gang sa til meg i en slik periode: Hvordan vet du at du ikke hadde hatt denne reaksjonen uavhengig av diagnosen din og at det er helt normalt å føle det slik nå?... Jeg tenker at det ville vert helt normalt for hvem som helst å reagere slik du gjør på det du opplever akkurat nå i livet... Og dette har jeg prøvd å ta med meg videre, min erfaring er at både som pasient og behandler i psykiatrien er det lett å havne i en slags vond spiral ved at man knytter alt til den psykiske lidelsen og ser på enkelte reaksjoner, følelser og handlinger som ett symptom eller noe som er unormalt, og noe som må behandles. Dette til tross for at pasientens (din) reaksjon egentlig er en helt normal reaksjon å ha for de aller fleste, uavhenging av hvem man er, både som person, hvilken livssituasjon man er i og om man har en diagnose eller ikke.

Jeg er i alle fall ofte slik at jeg overtenker i forhold til egne følelser og tillegger dem mer mening enn det de reelt sett har, og ser på dem som verre enn de det virkelig er. Har jeg en dårlig dag betyr det ikke nødvendigvis at jeg er på vei inn i en ny depresjon, kanskje har jeg det bare slik denne ene dagen fordi det er normalt at man varierer i humør eller fordi jeg egentlig var sliten etter en lang uke o.l. Man skal selvfølgelig ikke slutte å ta ting på alvor, men det er også viktig å være bevisst på normalisere mye av det man tenker, føler og opplever. 

Anonymkode: ae40e...ba5

Jeg setter veldig stor pris på at du kommer med mest praktiske og løsningsorienterte innspill. Det er det jeg savner av store deler av apparatet rundt meg nå, da det nå bare er en suppe av behandlere som mener forskjellig og lite enighet om hvordan jeg skal klare å bli bedre. Jeg vet godt at jeg ikke blir bedre av bare sympati, og jeg synes at du viser at du bryr deg på en helt annen og bedre måte når du møter meg på den måten du gjør og i tillegg deler av deg selv. 

Jeg er glad for at jeg skrev i denne tråden nå og at det tilfeldigvis var deg som kom inn og svarte. Jeg er veldig enig i det siste du skriver, selv om det igjen er lettere sagt enn gjort. Jeg har heldigvis faste behandlere om er mer opptatt av meg som person og å se helhetsbildet enn en ensporet tankegang på diagnoser. Det er veldig vanskelig for meg nå at det foreslås mange ulike diagnoser for meg uten at jeg har blitt utredet. Jeg tenker således det verste. Jeg føler at alt er uavklart enda, og ikke minst føler jeg meg jo enda mer unormal nå enn da jeg først startet opp i poliklinisk behandling. Det hjelper heldigvis å ha mine dyktige, faste behandlere som normaliserer det jeg tenker og hvordan jeg er i større grad enn det jeg gjør, selv om det jo er åpenbart at jeg har store psykiske vansker per i dag. Fastlegen min på samme bølgelengde som deg/oss om å ha en praktisk og løsningsorientert tilnærming, og psykiateren min er også opptatt av at det blir tatt tak i situasjonen som det er nå og at vi ser en progresjon. Jeg føler at jeg er ganske heldig som har så dyktige faste behandlere, siden akkurat nå er det ingen progresjon å se og livet mitt står uheldigvis på stedet hvil. 

Takk for at du deler dine egne erfaringer om hvor vanskelig det er å følge sine egne (og andres) råd. Jeg er nok litt for streng med meg her også, og det gjelder vel flere andre. Jeg føler jeg skuffer meg selv når jeg ikke klarer det, og ikke minst de behandlere som gir meg konkrete råd. Det tar jeg nok enda tyngre enn jeg trenger. Det er jo ingen quick fix på psykisk sykdom. 

Anonymkode: 887d6...1c6

[Missbehave]

Mannen jeg har vært sammen med i 8 måneder jobber hele tiden, bokstavelig talt. Føler vi aldri får tid til å jobbe med det vi har. Nå har han jobbet 7 uker i strekk. Får møte ham i morgen noen timer før han igjen skal jobbe 4 uker. Kjenner på frustrasjonen over at han ikke har en normal jobb. Jeg vil ikke være sammen med ham 24/7, men jeg vil at vi kan være sammen for å jobbe med det vi har. Per nå er vi bare deltidskjærester...

Og så kommer jo julen i rakettfart. Jeg blir definitivt alene. Kunne fint vært alene med barnet mitt, men siden eksens bestemor har blitt dårlig og det kan være deres siste jul sammen, så blir det slik. Jeg har aldri hatt en ordentlig fin jul på grunn av dårlige opplevelser. Skulle ønske jeg kunne få oppleve det "alle" er så glad i. Tårene presser på av tanken. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Missbehave skrev:

Mannen jeg har vært sammen med i 8 måneder jobber hele tiden, bokstavelig talt. Føler vi aldri får tid til å jobbe med det vi har. Nå har han jobbet 7 uker i strekk. Får møte ham i morgen noen timer før han igjen skal jobbe 4 uker. Kjenner på frustrasjonen over at han ikke har en normal jobb. Jeg vil ikke være sammen med ham 24/7, men jeg vil at vi kan være sammen for å jobbe med det vi har. Per nå er vi bare deltidskjærester...

Og så kommer jo julen i rakettfart. Jeg blir definitivt alene. Kunne fint vært alene med barnet mitt, men siden eksens bestemor har blitt dårlig og det kan være deres siste jul sammen, så blir det slik. Jeg har aldri hatt en ordentlig fin jul på grunn av dårlige opplevelser. Skulle ønske jeg kunne få oppleve det "alle" er så glad i. Tårene presser på av tanken. 

❤ 

 

Jeg får vondt i hjertet av å vite at det finnes sånne som deg der ute, og de andre her som skriver om hvor vondt de har det de fleste dagene, og attpåtil i julen også. Klemmer fra meg. 

Han kjæresten din, jeg leste en gang noe, "hvis du vil så finner du en måte å gjøre det på, hvis ikke, finner du unnskyldninger". Han har tydeligvis en veldig srressende jobb og er opptatt lenge av gangen, men å ta opp telefonen og ta en effektiv og fin samtale er også å jobbe med det, eller skrive sammen, Connect til hverandre på forskjellige måter når ting er som de er. 

Anonymkode: 09071...c71

[Missbehave]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

❤ 

 

Jeg får vondt i hjertet av å vite at det finnes sånne som deg der ute, og de andre her som skriver om hvor vondt de har det de fleste dagene, og attpåtil i julen også. Klemmer fra meg. 

Han kjæresten din, jeg leste en gang noe, "hvis du vil så finner du en måte å gjøre det på, hvis ikke, finner du unnskyldninger". Han har tydeligvis en veldig srressende jobb og er opptatt lenge av gangen, men å ta opp telefonen og ta en effektiv og fin samtale er også å jobbe med det, eller skrive sammen, Connect til hverandre på forskjellige måter når ting er som de er. 

Anonymkode: 09071...c71

Takk ❤️ jeg hater at julen kommer uansett om jeg vil eller ikke. Har lyst til å stenge meg inne fra begynnelsen av oktober til midten av januar. Hele opplegget gjør meg sykere.

Det som er med kjæresten er at han jobber så mye og han blir sliten og vi sliter med å holde kontakten gående. Vi trenger fysisk kontakt også, men når han jobber 13 timer i døgnet og sover de resterende timene, så blir det ikke tid til meg. Jeg skjønner at han jobber, men jeg føler ikke han jobber for å holde på forholdet vårt. Det vi har er bra når vi er sammen, men når han jobber, føles det nesten som om jeg ikke eksisterer. Han er bare klønete følelsesmessig, så jeg tror ikke han skjønner at jeg blir usikker på hva han vil når vi ikke treffes. 

I morgen skal jeg på fest. Jeg hadde lyst fram til jeg hørte at en person som har mobbet meg som verst skal komme. Vi er voksne og det er lenge siden, men når det gjelder folk som har gjort meg så mye vondt, så klarer jeg hverken å tilgi eller glemme. Sårene gror ikke, og dette blir som å strø salt i såret som allerede er åpent. 

Skal treffe kjæresten i morgen, men akkurat nå har jeg ikke lyst til å treffe ham heller. Tror ikke det blir gøy engang. 

[AnonymBruker]

Alle kvinner som er mer eller mindre deprimerte. Jeg har et råd som har hjulpet meg i allefall: 

før dagbok hver dag over hvor oppstemt eller nedstemt du er på skala feks 1-10, der 1 er veldig deprimert og 10 er godt humør.

 Så sjekker du om det er et mønster.

for min del inntraff dype daler 1-2 «poeng» alltid ca3-4 dager før menstruasjon og rundt 3-4 poeng rundt eggløsning. Det hjalp meg å gi meg en forklaring og aksept på at jeg ikke var gal, men at jeg faktisk var deprimert knyttet til fallene i hormonene. 

Anonymkode: 1766a...d65