Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Da har økonomien ordnet seg i hvert fall. Jeg fikk flest avslag på utbetaling av uføreforsikring, men på helt uriktig grunnlag. Skrev en klage på tre sider hvor jeg gikk gjennom hvert eneste punkt de hadde ført opp. Gikk ut ifra at det ikke ville føre noen plass. Har jo hørt hvor vanskelig forsikringsselskap er, men i går fikk jeg altså brev om at jeg fikk medhold i saken min. Så jeg som nå bor i en alt for liten leilighet til å kunne ha barna hos meg mer enn en dag liksom har nå råd til å kjøpe meg ei treroms leilighet til to millioner uten lån..Hadde 800 K i egenkapital fra før, men med forsikringen har jeg nå 2,2 mill..Så nå går det greit at jeg har så lav inntekt siden jeg ikke må ha lån på boligen. Jeg må ikke snu på hver krone eller gå på økonomisk sosialhjelp. 

Nå kan jeg konsentrere meg om å håndtere livet og sykdommen uten å lide økonomisk i tillegg. Det føles...Uvirkelig. Men også vanskelig. Hvordan kan jeg nå velge å forlate livet når jeg har fått så masse penger. Nå må jeg virkelig kjempe for å finne glede og mening med livet. Jeg vet ikke hvordan det er mulig. Jeg har prøvd på det fryktelig lenge.. Men...Nå har jeg kanskje råd til en hund? Da får jeg kanskje innpass i hundemiljøet? Da blir jeg kanskje mindre ensom? Begynner ballen å rulle i positiv retning nå? Har en eller annen høyere makt bestemt at jeg har gjennomgått nok nå? 

Jeg har enda en del store, omveltende ting foran meg i form av rettsaker mot to stk som har gjort ulike ting mot meg, og jeg har en mulig sak hengende over meg som jeg ikke vet om blir henlagt eller ikke. Blir det tatt ut tiltale og dom så blir jeg erstatningspliktig på ca 300 000 (materielle greier) i tillegg til at jeg føler det vil være sosialt selvmord. Men når alt dette er ute av verden har jeg kun meg selv og min vei ut av helvete å fokusere på. Ikke alt annet i tillegg. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Elán]

Er det normalt å bli utålmodig når det kommer til dating? Har datet samme mannen eksklusivt siden mars, men føler det går i museskritt. Han vil ikke definere oss, han har ikke engang fortalt familien sin om meg. Jeg begynner å lure om dette kommer til å gå noen steder i det hele tatt. Jeg vet han ikke vil ha barn. Sp jeg frykter at det vi har bare vil være "friends with benefits". Det er slik vi er sammen. Møtes hver 3. uke. Drikker hver dag i en uke, så er det tilbake til "ingenting". 

De eneste gangene jeg føler vi får til å kommunisere er når jeg drikker. Sikkert på grunn av sosial angst. Jeg går ennå på tå hev rundt han fordi jeg er så redd han skal kutte meg ut.

Jeg prøver å virke mindre opphengt i ting. I det siste har humøret mitt vært mye preget av tanken på mamma. Jeg drømmer mye om henne, mareritt om at jeg treffer henne på byen eller i butikken. Jeg har nå begynt å få kraftig angst for å gå ut av huset. Jeg gråter, hikster, skjelver, er kvalm...

Alt dette gjør jo at jeg sliter sammen med han jeg dater. Han vet jeg har kuttet kontakten, og han sier at "det virker som om hun enda har kontroll over" meg. Ja. Det har hun. De er så å si naboer. Så om jeg er hos han og vi sitter ute, ser jeg meg alltid over skulderen. Dette har jeg vært veldig opphengt i de siste 3 månedene. Siden da jeg bestemte meg for å bryte kontakt med mamma (gjorde det først for snart to måneder siden). Det er klart han er lei av å høre om det. Men hva skal jeg svare når han spør om hvordan jeg har det? Kan ikke (VIL ikke) lyve. Og han vil ofte jeg skal gå inn på det om jeg sier jeg har det kjipt. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, Elán skrev:

Er det normalt å bli utålmodig når det kommer til dating? Har datet samme mannen eksklusivt siden mars, men føler det går i museskritt. Han vil ikke definere oss, han har ikke engang fortalt familien sin om meg. Jeg begynner å lure om dette kommer til å gå noen steder i det hele tatt. Jeg vet han ikke vil ha barn. Sp jeg frykter at det vi har bare vil være "friends with benefits". Det er slik vi er sammen. Møtes hver 3. uke. Drikker hver dag i en uke, så er det tilbake til "ingenting". 

De eneste gangene jeg føler vi får til å kommunisere er når jeg drikker. Sikkert på grunn av sosial angst. Jeg går ennå på tå hev rundt han fordi jeg er så redd han skal kutte meg ut.

Jeg prøver å virke mindre opphengt i ting. I det siste har humøret mitt vært mye preget av tanken på mamma. Jeg drømmer mye om henne, mareritt om at jeg treffer henne på byen eller i butikken. Jeg har nå begynt å få kraftig angst for å gå ut av huset. Jeg gråter, hikster, skjelver, er kvalm...

Alt dette gjør jo at jeg sliter sammen med han jeg dater. Han vet jeg har kuttet kontakten, og han sier at "det virker som om hun enda har kontroll over" meg. Ja. Det har hun. De er så å si naboer. Så om jeg er hos han og vi sitter ute, ser jeg meg alltid over skulderen. Dette har jeg vært veldig opphengt i de siste 3 månedene. Siden da jeg bestemte meg for å bryte kontakt med mamma (gjorde det først for snart to måneder siden). Det er klart han er lei av å høre om det. Men hva skal jeg svare når han spør om hvordan jeg har det? Kan ikke (VIL ikke) lyve. Og han vil ofte jeg skal gå inn på det om jeg sier jeg har det kjipt. 

Hva sier han når du spør? Jeg ville ikke fortsatt med en mann som ikke vil definere dere etter så lang tid. Det er ekstra vanskelig for oss med angst i tillegg. Beste tipset jeg kan gi er å åpne opp, stenger man dem ute blir det fort misforståelser og dårlig kommunikasjon. Det er mye som kan komme fram under samtaler hvor man virkelig får gått i dybden av hva begge behøver for å ha det bra. Så vil jeg bare si at det et håp selv for "sånne som oss". Jeg giftet meg med en mann som elsker og ser opp til meg selv om han må trøste meg månedlig, høre på uendelig lange avhandlinger om bekymringer og må gjøre de fleste ting utenfor huset alene. 

Klem til deg ❤

Anonymkode: 097f6...727

[Elán]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva sier han når du spør? Jeg ville ikke fortsatt med en mann som ikke vil definere dere etter så lang tid. Det er ekstra vanskelig for oss med angst i tillegg. Beste tipset jeg kan gi er å åpne opp, stenger man dem ute blir det fort misforståelser og dårlig kommunikasjon. Det er mye som kan komme fram under samtaler hvor man virkelig får gått i dybden av hva begge behøver for å ha det bra. Så vil jeg bare si at det et håp selv for "sånne som oss". Jeg giftet meg med en mann som elsker og ser opp til meg selv om han må trøste meg månedlig, høre på uendelig lange avhandlinger om bekymringer og må gjøre de fleste ting utenfor huset alene. 

Klem til deg ❤

Anonymkode: 097f6...727

Han sier han synes vi har det fint sammen og han trives sammen med meg. "Hadde ikke du vært akkurat den du er, ville jeg ikke datet deg" sa han til meg etter jeg fortalte om mine problemer med depresjon. "Jeg liker og aksepterer deg for den du er, med eller uten depresjon". Og når jeg klager på meg selv og vekten, så sier han jeg må slutte fordi han elsker alle kurvene og strekkmerkene mine ❤️ jeg elsker og hater det når han sier det fordi jeg ikke takler komplimenter, men jeg merker at jeg får bedre selvbilde med han. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Elán skrev:

Han sier han synes vi har det fint sammen og han trives sammen med meg. "Hadde ikke du vært akkurat den du er, ville jeg ikke datet deg" sa han til meg etter jeg fortalte om mine problemer med depresjon. "Jeg liker og aksepterer deg for den du er, med eller uten depresjon". Og når jeg klager på meg selv og vekten, så sier han jeg må slutte fordi han elsker alle kurvene og strekkmerkene mine ❤️ jeg elsker og hater det når han sier det fordi jeg ikke takler komplimenter, men jeg merker at jeg får bedre selvbilde med han. 

Men forstår jeg det riktig at dere drikker sammen hver gang dere er sammen? Og at du ikke føler deg komfortabel når dere ikke drikker sammen? 

Jeg har fulgt med på det du har skrevet i prosessen du er i med han og for meg virker det som at du egentlig sliter for mye til å være klar for et forhold. Fordi såpass psykisk syk som du er vil naturligvis tære på et forhold og det virker som at du blir veldig fort emosjonell og usikker med en gang du får en følelse av avvisning eller at du har sagt før mye/for lite etc. 

Kan det være derfor han holder igjen? Det at han sier at han ikke ville fortsatt den type relasjon hvis det ikke hadde vært for at du er du viser jo at han er skeptisk til å gå all in pga du sliter såpass. 

Jeg sier det ikke for å være negativ eller noe sånt, men jeg vet selv at jeg med mine problemer neppe hadde kunnet gått inn i noe forhold fordi jeg tror alt det jeg sliter med ville kommet i veien. Jeg må få meg selv på plass først hvis ikke går jeg fort inn i en avhengighet til den jeg er sammen og da styres mitt humør ut fra om forholdet går på skinner eller ikke. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[AnonymBruker]

Gruer meg sånn til sommeren. Føler meg alltid mer alene. Jeg har ikke bra helse så det gjør det hele enda verre..

Hvis helsa hadde vært bra, da hadde jeg taklet verden så mye bedre... Men når den er dritt og i tillegg at man er alene, det er vondt.

Anonymkode: ba08f...246

[Elán]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men forstår jeg det riktig at dere drikker sammen hver gang dere er sammen? Og at du ikke føler deg komfortabel når dere ikke drikker sammen? 

Jeg har fulgt med på det du har skrevet i prosessen du er i med han og for meg virker det som at du egentlig sliter for mye til å være klar for et forhold. Fordi såpass psykisk syk som du er vil naturligvis tære på et forhold og det virker som at du blir veldig fort emosjonell og usikker med en gang du får en følelse av avvisning eller at du har sagt før mye/for lite etc. 

Kan det være derfor han holder igjen? Det at han sier at han ikke ville fortsatt den type relasjon hvis det ikke hadde vært for at du er du viser jo at han er skeptisk til å gå all in pga du sliter såpass. 

Jeg sier det ikke for å være negativ eller noe sånt, men jeg vet selv at jeg med mine problemer neppe hadde kunnet gått inn i noe forhold fordi jeg tror alt det jeg sliter med ville kommet i veien. Jeg må få meg selv på plass først hvis ikke går jeg fort inn i en avhengighet til den jeg er sammen og da styres mitt humør ut fra om forholdet går på skinner eller ikke. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

Får bare bryte med han da. Det er vel det beste, for hans del. Jeg har kommet mye lenger etter jeg traff han, men ja, jeg er vanvittig redd for avvisning. Det har jeg kjent mye på opp gjennom og tar tegnene jeg tidligere har fått og bruker det som et faresignal. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Elán skrev:

Får bare bryte med han da. Det er vel det beste, for hans del. Jeg har kommet mye lenger etter jeg traff han, men ja, jeg er vanvittig redd for avvisning. Det har jeg kjent mye på opp gjennom og tar tegnene jeg tidligere har fått og bruker det som et faresignal. 

Spørsmålet er bare om dette vil kunne utvikle seg til et sunt, trygt og godt forhold. 

Skjønner selvsagt du ikke vil avslutte noe som føles så godt kun fordi alt ikke er perfekt, men jeg blir bare bekymret for hvordan dette vil være for deg dersom det ikke skulle gå når du er så langt nede i utgangspunktet. 

Tror i alle fall det er svært viktig med en god balanse mellom å slippe han inn og la han støtte deg og slik det skal være i denne nye, fine fasen dere er i. Uten at det må være alkohol i bildet. 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Elán]

Jeg er helt alene. Har ingen. Har trukket meg tilbake fra mannen. "Ghostet" han. Jeg er umulig bra for han selv om han er bra for meg.

Nå sitter jeg helt nedbrutt. Har vært sammen med datteren min i en uke. Jeg er ikke bra for henne heller. Jeg fortjener ikke å leve. Ser ikke hvorfor jeg skal gidde å fortsette. Hvorfor jeg skal fortsette å dra andre ned i møkka mi. Jeg har så vondt i hjertet. Kjennes ut som et hjerteinfarkt. Jeg takler faen ikke livet. Har ikke lyst å takle det engang. Jeg vil råtne vekk. Det er det eneste jeg er god for.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Elán skrev:

Jeg er helt alene. Har ingen. Har trukket meg tilbake fra mannen. "Ghostet" han. Jeg er umulig bra for han selv om han er bra for meg.

Nå sitter jeg helt nedbrutt. Har vært sammen med datteren min i en uke. Jeg er ikke bra for henne heller. Jeg fortjener ikke å leve. Ser ikke hvorfor jeg skal gidde å fortsette. Hvorfor jeg skal fortsette å dra andre ned i møkka mi. Jeg har så vondt i hjertet. Kjennes ut som et hjerteinfarkt. Jeg takler faen ikke livet. Har ikke lyst å takle det engang. Jeg vil råtne vekk. Det er det eneste jeg er god for.

Det var leit å høre. Det jeg tenker er at om du er bra for han eller ikke, er vel opp til han å avgjøre? Så lenge han sier han vil være med deg hvorfor skal du forlate han "for hans skyld"? Er du ikke egentlig i gang med å sabotere for deg selv? 

Altså det er jo ikke til å legge skjul på at det at du sliter så alvorlig som du gjør vil komme til å slite på han også, og at du vil kunne bli helt avhengig av han fordi det ofte er det som skjer når en som er så syk går inn i et forhold. Men la nå han avgjøre hva han selv takler eller ikke takler. 

Nå driver du han vekk og saboterer for deg selv. Hvis du virkelig vil og virkelig tørr så kan dere få det til med en god og tydelig dialog om hvordan forholdet deres skal være. 

Jeg kom nå egentlig inn i tråden for å skrive av meg egne vonde ting, men ble heller opptatt av å svare deg. 

Og hvis du er så dårlig som du skriver at du er så burde du kanskje dra til legevakten for en innleggelse før det blir farlig? 

Kan forresten skrive under på det du skriver du føler rundt deg og din datter. Jeg har også barn, men som ikke bor hos meg på grunn av min sykdom. I dag da jeg hadde de noen timer hos meg så følte jeg meg bare som ei utrolig mislykket mor og jeg tenkte at jeg burde bare slutte med samvær. Slutte å kjempe meg tilbake til morsrollen for det går bare ikke. Jeg klarer jo bare noen timer med de før jeg er helt ødelagt. Det er vondt. Har ikke noe godt å si der for den følelsen av å ikke være en god mor kjenner jeg så alt for godt...

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Gjest Parkeringsvakt]

54 minutter siden, Elán said:

Jeg er helt alene. Har ingen. Har trukket meg tilbake fra mannen. "Ghostet" han. Jeg er umulig bra for han selv om han er bra for meg.

Nå sitter jeg helt nedbrutt. Har vært sammen med datteren min i en uke. Jeg er ikke bra for henne heller. Jeg fortjener ikke å leve. Ser ikke hvorfor jeg skal gidde å fortsette. Hvorfor jeg skal fortsette å dra andre ned i møkka mi. Jeg har så vondt i hjertet. Kjennes ut som et hjerteinfarkt. Jeg takler faen ikke livet. Har ikke lyst å takle det engang. Jeg vil råtne vekk. Det er det eneste jeg er god for.

Ghoste en mann som er sårbar og interessert er jævlig mot han. Han vil lure på om han gjorde noe feil, om han er stygg, fæl. 

Det er greit at du er usikker, men ikke gjør andre mennesker usikre og få dem til å føle seg som om de er verdiløse. Som om de er mennesker kvinner kan ghoste uten å tenke seg om, fordi de ikke er verdt bryderiet. 

Menn er ikke supervesener. De har følelser og selvtillit. Du kan bryte en mann ganske hardt om du ghoster han. Fortjener han det?

Han fortjener at du sender en melding der du skriver at dette handler om dine problemer, at han ikke er håpløs fordi han gav deg en sjanse. 

[AnonymBruker]

Har lenge vært på vei inn i et nytt tilbakefall. Nå holder jeg på å knekke sammen. På nytt. Enda en gang. 

Livet. Kan jeg ikke få lov til å slippe? 

"Nei" sa det. "Du må reise deg opp. Det er ikke nok. Du får ikke lov til å gi opp."

Men hvorfor? Hvorfor må jeg leve? 

Jeg klarer ikke se det. Klarer ikke finne meningen i det. 

"Det gjør ikke jeg heller", sier livet, "men du får ikke dø. Du må leve til din naturlige tid har kommet. Ikke hast. Du får tidsnok bli kvitt din smertelige last". 

 

Anonymkode: 8b9a2...a4b

[Anonymburker]

Mitt stusselige liv; Det jeg gleder meg til er usunn mat og øl. Menneskelige relasjoner, hva er det?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Fornuftig-mann skrev:

Mitt stusselige liv; Det jeg gleder meg til er usunn mat og øl. Menneskelige relasjoner, hva er det?

Samme her, fornuftig mann. Kanskje vi ikke er så fornuftige likevel... Klem til deg.  

Anonymkode: ffb0e...1e5

[Anonymburker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Samme her, fornuftig mann. Kanskje vi ikke er så fornuftige likevel... Klem til deg.  

Anonymkode: ffb0e...1e5

Skjønner ikke hvorfor jeg lagde dette som nick, i grunn. Mangel på selvinnsikt, eller kanskje jeg burde brukt hermetegn på "Fornuftig".

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

Mitt stusselige liv; Det jeg gleder meg til er usunn mat og øl. Menneskelige relasjoner, hva er det?

❤

Anonymkode: 9ebcf...942

[lehangolta]

Jeg orker ikke mer. De fire ordene som så ofte gjentar seg i hodet. Likevel må jeg orke. Orke bare litt til. Jeg skal få tatt dette livet, bare ikke enda. Jeg er klar, egentlig vært klar lenge. Men det andre ting som gjør at det ikke går nå. For noe samvittighet må jeg ha langt der inne, som gjør at jeg venter. Eller kanskje jeg forveksler det med et håp? Lite håp om at ting skal bli bedre? Jeg håper det.

[AnonymBruker]

Har lyst til å grine når jeg leser i denne tråden. Kjenner meg så mye igjen i mye av det dere skriver. Er så vondt å være deprimert.

Jeg føler meg helt fanget i gjørma. Får den dårlige nyheten etter den andre klasket i trynet. Var litt på bedringens vei. Men. Denne uka slo samboeren min opp med meg. Jeg trodde det skulle bli oss for alltid. Nå kjenner jeg ham nesten ikke igjen, føler at han er en annen person. Jeg har ingen bakke å stå på. Faller ned i et sort hull. Jeg har bare ham og vår felles vennegjeng i byen jeg bor i. Jeg kan ikke flytte til foreldrene mine i hjembyen. Jeg har ikke råd til å bli boende i leiligheten og betale hele leia helt alene, og har ikke mulighet til å flytte til hybel/kollektiv. Føler meg hjemløs. Det er ikke en irrasjonell tanke engang, min mor sier også at jeg i praksis blir hjemløs hvis det blir slutt. Han sa at vi kan prøve i noen måneder til, men jeg tror helt ærlig at han er lei av meg og at det blir slutt på ekte. 😞

Sender dere alle en klem, og håper det er lysere dager i sikte for alle oss deprimerte. ❤

Anonymkode: b02ff...d19

[Anonymburker]

Ikke kom og si at livet mitt har noe håp.

Jeg misunner dere som enten har barn, kjæreste, god økonomi, mange venner, jobb, hus etc. Jeg har ingen av de tingene, og livet føles fastlåst.

Jeg er 33, og lider for evig av valgene jeg tok etter videregående. Det er EKSTREMT overveldende å innse at man ikke kan oppfylle drømmen om barn/familieliv, fordi man simpelthen ikke er god nok. Det føles som om det bare er meg ikke får noen ting til. Klart at mange andre sliter, men de har enten en kjæreste, barn eller et eller annet som jeg ikke har. I tillegg har jeg alle disse teite nevrotiske tingene som INGEN andre sliter med..

Skal jeg virkelig bli middelaldrende før jeg kan få egen bolig? Jeg har 70-80.000 i egenkapital, ingen som kan støtte meg økonomisk, og fast jobb kan jeg se langt etter. Det siste jeg skal gjøre er å pådra meg studiegjeld iallefall. Jeg må klare meg med fagbrevet jeg har. Om jeg må leie resten av livet, så skal jeg iallefall være gjeldfri og ha en sunn økonomisk sans.

Ingen jenter vil jo så klart ha meg.. Burde jeg bare innse tapet, og ikke håpe noe mer? I vårt materialistiske samfunn har jeg jo ikke en sjanse..

Livet er så vondt, og det er sjeldent oppturer. Jeg er ikke deprimert hele tiden, for ofte glemmer jeg problemene og har det helt fint, men så kommer alle overveldende følelser på en gang.

Føler meg også svak som mann både fordi jeg føler det slik, og at jeg ikke klarer å få orden på ting.

[AnonymBruker]

20 timer siden, Fornuftig-mann skrev:

Ikke kom og si at livet mitt har noe håp.

Jeg misunner dere som enten har barn, kjæreste, god økonomi, mange venner, jobb, hus etc. Jeg har ingen av de tingene, og livet føles fastlåst.

Jeg er 33, og lider for evig av valgene jeg tok etter videregående. Det er EKSTREMT overveldende å innse at man ikke kan oppfylle drømmen om barn/familieliv, fordi man simpelthen ikke er god nok. Det føles som om det bare er meg ikke får noen ting til. Klart at mange andre sliter, men de har enten en kjæreste, barn eller et eller annet som jeg ikke har. I tillegg har jeg alle disse teite nevrotiske tingene som INGEN andre sliter med..

Skal jeg virkelig bli middelaldrende før jeg kan få egen bolig? Jeg har 70-80.000 i egenkapital, ingen som kan støtte meg økonomisk, og fast jobb kan jeg se langt etter. Det siste jeg skal gjøre er å pådra meg studiegjeld iallefall. Jeg må klare meg med fagbrevet jeg har. Om jeg må leie resten av livet, så skal jeg iallefall være gjeldfri og ha en sunn økonomisk sans.

Ingen jenter vil jo så klart ha meg.. Burde jeg bare innse tapet, og ikke håpe noe mer? I vårt materialistiske samfunn har jeg jo ikke en sjanse..

Livet er så vondt, og det er sjeldent oppturer. Jeg er ikke deprimert hele tiden, for ofte glemmer jeg problemene og har det helt fint, men så kommer alle overveldende følelser på en gang.

Føler meg også svak som mann både fordi jeg føler det slik, og at jeg ikke klarer å få orden på ting.

Vet akkurat åssen du har det. Ingenting fungerer i mitt liv heller per dags dato. Jeg har kjempet og kjempet i to år nå og jeg får bare ikke til noen ting. Skal begynne på skolen til høsten og håper det går veien nå. Alt er så vanskelig. Håper jeg finner en jobb og kan bygge et liv jeg vil ha. Bor hjemme nå og måtte avlive min eneste bestevenn. Har ingen venner eller noen å finne på ting med. Har bare familie som er glad i meg. Ingen andre blir glad i meg og heller hater meg. Klarer ikke å holde på en kjæreste, som sa han elsket meg osv, men oppfører seg dårlig, ved å stenge meg ute, ignorere meg og kjefte på meg. Så er ganske langt nede, det er en jeg har kjent i mange år og har følelser for. Jeg gruer meg ofte til å dra ut blant folk, pga ting jeg har opplevd og opplever. Det blir ikke bedre. Jeg passer bare ikke inn i denne verden.  Drømmen om egen familie kan jeg bare legge på hylla. Får ikke gjort det andre jeg vil heller, vil reise og drive med hobbyer og sånt, men livet blir satt på vent, da alt baller seg på.

Anonymkode: b2ac4...b9f