Bør Downs og andre syndromer dø ut?

[Mari Y]

8 minutter siden, CaramelDevil skrev:

Jeg skjønner hva du mener, men jeg forstår det ikke. Mennesker med feks Downs synes jo selv de har gode liv. Man kan jo også få en skade eller sykdom senere i livet der man blir totalt invalid. Skal man da avlives eller? Her lukter det fordommer.

Så en artikkel om hvor sykelig opptatt samfunnet er av sykdom og svakhet. Forfatteren mente at vi gjerne hater de som er mentalt syke, osv, fordi vi er redd for selv å bli syke. Vi ser oftere de mer negative sidene med mennesker fremfor de positive. Men mentalt syke er ingen immune mot å bli, selv om man ikke har en medfødt diagnose eller utviklingshemming i tillegg. Man kan være advokat og likevel tryne i grøfta, noe folk ser ut til å glemme 

[Mari Y]

22 minutter siden, Haru skrev:

Alt for sent å sitere denne eldgamle kommentaren fra meg

Det er fortsatt relevant hva autisme angår

[AnonymBruker]

På 8.11.2015 den 12.24, AnonymBruker skrev:

Slikt som dette er vondt å lese for en som er mor til et barn med Downs. Slike barn er like mye verdt som "friske" barn. Vi ser ikke på datteren vår som en belastning. Hun er en fantastisk gave.

Jeg fatter ikke hvorfor vi hele tiden skal hige etter det som er perfekt. Mennesker med Downs er perfekte og de lærer oss hva som er viktig her i livet.

Slike holdninger som enkelte har vedr. Downs og andre sykdommer, minner sterkt om holdningene som en viss person hadde for 75 år siden.

Anonymkode: f678e...7c9

Jeg har en onkel med Downs og for hele den siden av familien vår har det vært en kamp fra han ble født. Downs syndrom har svært mange forskjellige grader og ikke alle mennesker med Downs er en "fantastisk gave" som du sier om din datter.
Han er fem år i hodet, men femti i kroppen. De aller fleste med hans grad av Downs, dør rundt 35 år, dermed har han allerede levd 15 år lenger enn forventet. Han søsken (min far og tante) har måttet ta over jobben som foresatte for ham, da hans egen mor (min farmor) har blitt alt for gammel.
Hele hans voksne liv har familien sloss mot kommune og stat for å få en trygg og sikker plass for ham å bo. Hver gang han har fått plass på et bofelleskap for mennesker med psykisk utviklingshemming av hans grad, har det bare gått et par måneder før det blir lagt ned.
Det siste bofelleskapet han havnet på ble truet med nedleggelse, men da fikk vi nok og fikk alle pårørende med på et alvorlig klagebrev til kommunen. Det endte foreløpig med at de ikke la det ned, men det er hele tiden fare for at kommunen bestemmer seg for at bofelleskap for psykisk utviklingshemmede ikke er økonomisk bærende.

Han har nesten ikke noe språk. Han har overhodet ikke noe konsept om tid, alt skjer forrige uke eller neste lørdag, uavhengig om det er noe som allerede har skjedd eller noe som skal skje.

Ved å ha min onkel i familien, har jeg lært to ting; Skulle jeg hatt barn, ville jeg krevd tidlig ultralyd ved hvert svangerskap i tilfelle det skulle vise seg Downs. Og ikke alle med Downs syndrom er søte og koselige og fantastiske hele tiden. Jeg kjenner flere, mange av dem er nærmere min onkel i utviklingshemming, på linje med små barn, mens noen få er høyfunksjonelle og det går an å føre en samtale med dem på lik linje med en ungdom.
Det er en diger, svart bakside av medaljen som de aller fleste Downs-forkjempere ikke ser. Enten fordi de bare har opplevd høyfunksjonelle personer med Downs, eller fordi de har et generelt glanset bilde av verden.

Downs syndrom vil heller aldri bli utryddet i verden, mye fordi Downs syndrom kommer i to typer; Den ene krever at minst en av foreldrene er bærer av et mutert gen, den andre er en fullstendig tilfeldig mutasjon som oppstår hvor som helst, når som helst og med hvem som helst, selv om risikoen er noe høyere for godt voksne par.
Nå vil mange likevel få/ønske ultralyd og velge abort, men det vil alltid være noen som velger å beholde barnet. All kudos til de som orker den oppgaven, uavhengig om de får et høyfunksjonelt barn eller et barn som minner mer om min onkel.

Anonymkode: 15f37...673

[Mari Y]

På 8.11.2015 den 10.32, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver jo at det ikke gjelder de som er i livet, og da mener jeg både nå og i fremtiden. Oppdages sykdommer sent så er det lite å gjøre med det. Jeg ønsker ikke"avliving" som en annen her skriver.

Jeg mener at når det blir oppdaget under graviditeten at noe bør gjøres. Det handler ikke om livets rett, men at mennesker som lever så begrenset fysisk, psykisk og emosjonelt ikke kan ha det noe særlig godt. 

Se på multihandikappet; å bli matet gjennom sonde, ikke kunne snakke og redegjør for seg, ikke ha kjæreste og fysisk kontakt, ikke kunne være selvstendig, gjøre eget arbeid osv må være frustrerende på så mange måter jeg ikke ser for meg. Og mennesker som har familiemedlemmer med slike handikapp og syndromer får heller ikke leve hele sitt ubegrenset liv. 

Downs syndrom hvor de skjønner og forstår mye men alikevel så fysisk begrenset for eget selvstendig individ, følelser osv

Vi er jo lagt for hjernestimuli, fysisk kontakt og bevegelser, stifte familier, lage egne stammer osv. Det må være vondt å ikke kunne oppleve det. 

Nå er jeg fullt klar over at det finnes flere typer syndromer, handikapp og grader av dette. Noen er arvelige, noen er komplikajoner under fødsel og noen skylder faktorer som ikke er synlige. 

Anonymkode: c27c0...80b

Jeg tror mange av dem har det like forskjellig som folk flest, i hvert fall blant dem jeg kjenner. For å ta min bekjentskapskrets: Det er ikke noen mal på å ha angst eller andre psykiske problemer, på samme måte som å ikke ha det. En med angst kan være hvem som helst. Til og med sies det gjerne at psykiske problemer ofte er hyppige blant topp-yrker. Folk jobber angivelig så mye at de sliter seg ut mentalt. En jeg kjenner med utviklingshemning kunne nærmest ikke vært et mer utadvendt og blidere menneske. Jeg vet også at en nær slektning fikk kreft og døde,den personen hadde ingen utviklingshemming. 

[Mari Y]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en onkel med Downs og for hele den siden av familien vår har det vært en kamp fra han ble født. Downs syndrom har svært mange forskjellige grader og ikke alle mennesker med Downs er en "fantastisk gave" som du sier om din datter.
Han er fem år i hodet, men femti i kroppen. De aller fleste med hans grad av Downs, dør rundt 35 år, dermed har han allerede levd 15 år lenger enn forventet. Han søsken (min far og tante) har måttet ta over jobben som foresatte for ham, da hans egen mor (min farmor) har blitt alt for gammel.
Hele hans voksne liv har familien sloss mot kommune og stat for å få en trygg og sikker plass for ham å bo. Hver gang han har fått plass på et bofelleskap for mennesker med psykisk utviklingshemming av hans grad, har det bare gått et par måneder før det blir lagt ned.
Det siste bofelleskapet han havnet på ble truet med nedleggelse, men da fikk vi nok og fikk alle pårørende med på et alvorlig klagebrev til kommunen. Det endte foreløpig med at de ikke la det ned, men det er hele tiden fare for at kommunen bestemmer seg for at bofelleskap for psykisk utviklingshemmede ikke er økonomisk bærende.

Han har nesten ikke noe språk. Han har overhodet ikke noe konsept om tid, alt skjer forrige uke eller neste lørdag, uavhengig om det er noe som allerede har skjedd eller noe som skal skje.

Ved å ha min onkel i familien, har jeg lært to ting; Skulle jeg hatt barn, ville jeg krevd tidlig ultralyd ved hvert svangerskap i tilfelle det skulle vise seg Downs. Og ikke alle med Downs syndrom er søte og koselige og fantastiske hele tiden. Jeg kjenner flere, mange av dem er nærmere min onkel i utviklingshemming, på linje med små barn, mens noen få er høyfunksjonelle og det går an å føre en samtale med dem på lik linje med en ungdom.
Det er en diger, svart bakside av medaljen som de aller fleste Downs-forkjempere ikke ser. Enten fordi de bare har opplevd høyfunksjonelle personer med Downs, eller fordi de har et generelt glanset bilde av verden.

Downs syndrom vil heller aldri bli utryddet i verden, mye fordi Downs syndrom kommer i to typer; Den ene krever at minst en av foreldrene er bærer av et mutert gen, den andre er en fullstendig tilfeldig mutasjon som oppstår hvor som helst, når som helst og med hvem som helst, selv om risikoen er noe høyere for godt voksne par.
Nå vil mange likevel få/ønske ultralyd og velge abort, men det vil alltid være noen som velger å beholde barnet. All kudos til de som orker den oppgaven, uavhengig om de får et høyfunksjonelt barn eller et barn som minner mer om min onkel.

Anonymkode: 15f37...673

Disse kommunene skal tydeligvis legge ned ting som er viktig for folk. Vi har hatt samme problem her i bydelen: Det var alltid et teit forslag som stod mellom den lokale bondegården og kafeen for psykisk syke. Samtidig er det ikke akkurat svindyrt å holde disse i drift, men jeg antar at en svær park i Ekebergåsen er så fordømt mye viktigere for disse politikerne😛

[Jus sanguinis]

På ‎08‎.‎11‎.‎2015 den 10.06, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: c27c0...80b

Ja, jeg er helt klart for å utrydde mongolisme og andre sykdommer med genteknologi eller abort hvis ikke førstnevnte er mulig.

[Mari Y]

1 minutt siden, Jus sanguinis skrev:

Ja, jeg er helt klart for å utrydde mongolisme og andre sykdommer med genteknologi eller abort hvis ikke førstnevnte er mulig.

Noe jeg egentlig tviler på at det er. 

[AnonymBruker]

På 11/8/2015 den 10.06, AnonymBruker skrev:

Jeg mener bare at kanskje disse syndromene ikke skal bli født, at det blir påkrevdt abort når slike tilfeller blir oppdaget. Det må være vondt å leve så begrenset. 

Anonymkode: c27c0...80b

Jeg tenker at dette er veldig opp til foreldrene. Noen tar senabort når de får vite at barnet har for eksemplel downs, Da har de besluttet at de ikke vil/kan gi barnet ett verdig liv. Men de som beholder barnet har nok vurdert dette og kommet frem til at de vil ta på seg det ekstra ansvaret ett barn med ett handikap er og gi det ett verdig liv. Jeg tror ikke disse barna lider selv om livene deres er begrenset om en ser det utfra et friskt perspektiv. De fleste med downs er nå helst ganske muntre

Dessuten er det mange svært handikappete barn som fødes uten at man kan kontrollere dette gjennom seleksjon. Barn kan for eksempel skades sent i svangerskapet og under fødsel eller bli født altfor tidlig. En hjerneskade etter fødselskomplikasjoner kan gi ett mye mindre verdig liv enn et liv med downs. 

Vi kan ikke kontrollere alt. 

Anonymkode: 31386...ff7

[Jus sanguinis]

12 minutter siden, Mari Y skrev:

Noe jeg egentlig tviler på at det er. 

Ikke vet jeg, men om det ikke er mulig per i dag sitter jeg med det inntrykket at det vil bli mulig i fremtiden.

[Mari Y]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dette er veldig opp til foreldrene. Noen tar senabort når de får vite at barnet har for eksemplel downs, Da har de besluttet at de ikke vil/kan gi barnet ett verdig liv. Men de som beholder barnet har nok vurdert dette og kommet frem til at de vil ta på seg det ekstra ansvaret ett barn med ett handikap er og gi det ett verdig liv. Jeg tror ikke disse barna lider selv om livene deres er begrenset om en ser det utfra et friskt perspektiv. De fleste med downs er nå helst ganske muntre

Dessuten er det mange svært handikappete barn som fødes uten at man kan kontrollere dette gjennom seleksjon. Barn kan for eksempel skades sent i svangerskapet og under fødsel eller bli født altfor tidlig. En hjerneskade etter fødselskomplikasjoner kan gi ett mye mindre verdig liv enn et liv med downs. 

Vi kan ikke kontrollere alt. 

Anonymkode: 31386...ff7

Det kan også oppstå i ettertid. Som at et lite barn faller og slår hodet, eller vold i familien. Eller at mor misbruker narkotika. Psykisk utviklingshemning. 

[AnonymBruker]

På 8. november 2015 den 12.15, AnonymBruker skrev:

Jeg er langt på vei enig med TS. Samtidig vet jeg ikke helt hva som egentlig er saken her - for dette praktiseres jo av de fleste allerede i dag? De aller fleste som får beskjed om at barnet de venter har Down syndrom (eller vil bli multihandikappet, der man ser det underveis i svangerskapet) velger da også abort.

De som gjør det frivillig gjør det jo allerede. Det fødes færre og færre med slike handikap. Så hva er egentlig idéen? At vi skal bruke makt til å sørge for svangerskapsavbrudd hos de som ønsker å bære frem et barn man vet at vil ha et alvorlig handikap av typen Down syndrom? Eller at man skal kutte i velferdstilbud til disse barna, for å gjøre det enda mindre attraktivt å bære frem et slikt barn?

Jeg er som sagt enig i prinsippet. Å snakke om at multihandikap i seg selv er en "berikelse for samfunnet" synes jeg bare er tøv. Det er snakk om meget store handikap som forringer livskvaliteten betraktelig, og vi skal selvsagt ta minst like godt vare på de som blir alvorlig syke i løpet av livet. At det vil ende med NSDAPs eugenikkmentalitet, og at vi til slutt kommer til å skyte alle med skalldyrallergi, er som de fleste andre "slippery slope"-argumenter bare skremselsretorikk fullstendig uten noen empiri å støtte seg på. Men de fleste vordende foreldre i dag velger jo allerede bort et barn med f.eks. Down syndrom når de kan. Vi kan jo ikke gå lengre enn å tilby frivillige svangerskapsavbrudd.

Anonymkode: b6586...c78

Som å lese fra "mein kampf"! Disgusting!!!!!!!

Anonymkode: 2e419...274

[Monky]

Denne tråden er til å spy av...

[Jus sanguinis]

41 minutter siden, Monky skrev:

Denne tråden er til å spy av...

[jabx]

På 8.11.2015 den 10.18, AnonymBruker skrev:

Hvordan skal man liksom få til at det dør ut? Drepe babyer? Hva med tilfeller der avvik ikke blir oppdaget før toårsalder. Gi dem en giftsprøyte? Også unge kvinner kan føde barn med Downs. Fødselsskader kan oppstå hos alle. Etc etc 

 

Ser fram til mange gode forslag her.  

Anonymkode: 56ca8...931

Man kan gjøre noe der det er mulig å gjøre noe, for eksempel tidlige tester. Hvor har du det fra at man må drepe babyer eller toåringer? Troller du?

[Mari Y]

8 minutter siden, jabx skrev:

Man kan gjøre noe der det er mulig å gjøre noe, for eksempel tidlige tester. Hvor har du det fra at man må drepe babyer eller toåringer? Troller du?

Jeg tror objektivt sett at det er lite tester egentlig kan hjelpe på. Det kan avsløre Downs Syndrom, f eks, men så finnes det andre nedsatte funksjonsevner eller nevrologiske forstyrrelser som ikke er synlige. Så er det jo dette at barnet utvikler seg etter fødsel også. Ingen ekspert, men tviler litt på at det overhodet er mulig. Er noe som sier meg at vi hadde måttet gå til ganske drastiske virkemidler om man ville eliminere alt som  KAN minne om svakhet, avvik eller sykdom. 

[Gjest Catalina Culès]

Motbydelig tråd.

[AnonymBruker]

På 8.11.2015 den 22.10, Blod skrev:

Mange med downs syndrom føler ikke på det å ikke få stifte egen familie, eller det at de alltid har tilsyn. De som er høytfungerende kan jo tenke over dette såklart, men de er jo også forholdsvis oppegående. De som ikke er er jo oftest de lykkeligste menneskene uten bekymringer. Å ikke la dem få leve basert på hva de ikke har muligheten til er et dårlig argument.

Dem med downs syndrom kan jo ikke reprodusere seg selv på grunn av kromosomfeil? 

Anonymkode: 61ca7...943

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dem med downs syndrom kan jo ikke reprodusere seg selv på grunn av kromosomfeil? 

Anonymkode: 61ca7...943

Det stemmer faktisk ikke. Fertilitet hos jenter med downs er på omkring 50%, mens hos gutter er dette noe lavere. Det er en myte at alle med downs syndrom er sterile. Det er 50% sjanse for at barn av foreldre med downs syndrom vil ha downs selv. 

Anonymkode: a4d0e...3fc

[Mari Y]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dem med downs syndrom kan jo ikke reprodusere seg selv på grunn av kromosomfeil? 

Anonymkode: 61ca7...943

Jeg tror de kan få barn, jo. Psykisk utviklingshemmede kan i alle fall det. Har hvel mer med kjønnsorganene å gjøre, det da. 

[jabx]

20 timer siden, Mari Y skrev:

Jeg tror objektivt sett at det er lite tester egentlig kan hjelpe på. Det kan avsløre Downs Syndrom, f eks, men så finnes det andre nedsatte funksjonsevner eller nevrologiske forstyrrelser som ikke er synlige. Så er det jo dette at barnet utvikler seg etter fødsel også. Ingen ekspert, men tviler litt på at det overhodet er mulig. Er noe som sier meg at vi hadde måttet gå til ganske drastiske virkemidler om man ville eliminere alt som  KAN minne om svakhet, avvik eller sykdom. 

Man får aldri elimintert alt, men i dag er det jo et hylekor uten like bare man våger seg på å foreslå at det er greit å fjerne syke fostre. Man får for eksempel latterlige svar som det AB kom med, om at man må drepe nyfødte og bla bla bla. Det er ikke en jævla kjeft som har tatt til orde for å drepe babyer, så AB og andre må klappe igjen med stråmannidiotien sin.