Bør Downs og andre syndromer dø ut?

[AnonymBruker]

Nå har jeg jobbet en del med, de som er psykisk utviklingshemmede i forskjellig grad. Og vi får ikke målt deres livsglede. Og min erfaring er at den er veldig varierende. Men de krever utrolig mye av samfunnet vårt. En person har jo en assistent på seg til enhver tid, bortsett fra på natten. Da er det gjerne 2 assistenter på flere. Og noen må ha flere assistenter på seg til enhver tid. Dette koster samfunnet vårt ekstremt mye penger. Og det kommer en dag vi ikke har råd til det lenger.

Jeg synes i hvert fall det skulle bli obligatorisk med UL i ca uke 12, så de kan finne ut om noen diagnoser og feil tidlig. Men man kan jo ikke tvinge foreldrene til abort, det må bare være deres eget valg.

Anonymkode: 48d31...015

[Haru]

Ikke i min mening. Det høres forferdelig ut å for eksempel henrette eller ta massiv abort av mennesker med syndromer eller et handicap. Dessuten, om vi hadde fjernet en diagnose, ville vi kommet til et punkt i fremtiden der vi ikke lenger visste hvordan vi skulle behandle eller kurere mennesker som viser seg å ha den. Fordi om vi fjerner den, vil vi glemme det vi har lært om den.

Historie er ofte godt bevart, men selv den kan visne 

[ajarRun]

Ikke i min mening. Det høres forferdelig ut å for eksempel henrette eller ta massiv abort av mennesker med syndromer eller et handicap. Dessuten, om vi hadde fjernet en diagnose, ville vi kommet til et punkt i fremtiden der vi ikke lenger visste hvordan vi skulle behandle eller kurere mennesker som viser seg å ha den. Fordi om vi fjerner den, vil vi glemme det vi har lært om den.

Historie er ofte godt bevart, men selv den kan visne 

Ja, tenk om vi hadde glemt kuren for downs. Hvordan fungerte den igjen?

[Haru]

Ja, tenk om vi hadde glemt kuren for downs. Hvordan fungerte den igjen?

svaret mitt gjelder ikke downs eksklusivt, det handler om å fjerne noe helt og hvordan det kan gi negativ effekt på verden.

Og du kan spare meg for den sarkastiske tonen, skjerpings

[ajarRun]

svaret mitt gjelder ikke downs eksklusivt, det handler om å fjerne noe helt og hvordan det kan gi negativ effekt på verden.

Og du kan spare meg for den sarkastiske tonen, skjerpings

Nevn et syndrom vi kan kurere.

[Haru]

Nevn et syndrom vi kan kurere.

Det teller ikke hva det er, jeg mener at det blir feil om vi fjerner noe om det så er en diagnose eller en religion eller en rettighet osv. Anyway, det å behandle og det å kurere er to helt forskjellige ting. Å kurere har intensjonen av å fjerne eller minske en sykdom i betraktelig grad, mens det å behandle kan være så mye som sosial terapi. Ordet "behandling" kan selvsagt også brukes på samme måte som å "kurere". Et syndrom, for eksempel Downs kan behandles gjennom støtte og tilrettelegging. Asperger's for eksempel kan behandles med kognitiv terapi. Syndrom og sykdom er heller ikke det samme.

Endret 30. november 2015 av Haru

[AnonymBruker]

Nettopp det at vi for en hver pris ikke må framstille downs syndrom som noe negativt understreker for meg at det ER noe vi kunne klart oss uten dersom vi fikk valget. Ja, man gjør det beste ut av det, men det å få et barn med downs vil aldri være noe å juble over. Hvorfor kan vi ikke innrømme det? Jeg synes at hvis det finnes muligheter for å avdekke dette før fosteret er blitt for stort så bør det utnyttes, og jeg synes det er helt greit at slike foster aborteres. Jeg føler vel ikke at det såkalte mangfoldet disse menneskene gir er verdt utgiften det fører med seg, både økonomisk men ikke minst også for de pårørende. Mange sier at disse barna er solstråler, vel det er friske barn også.

Anonymkode: 2f2e5...59e

[AnonymBruker]

Jeg er lei av idylliseringen av mennesker med Downs.
Mennesker med Downs syndrom er like forskjellige som mennesker uten syndromet.   
Alle med Downs er ikke gledesspredere og solstråler slik som enkelte skal ha det til.
 

Som voksen har jeg større forståelse for hvorfor min tante med Downs var så utagerende.  Det må være vondt å gå gjennom livet uten å klare gjøre seg forstått.  Som barn derimot, hadde jeg ikke samme forståelse. Da opplevde bare at jeg var redd for å bli sparket, slått og spyttet på når hun ble frustrert fordi vi ikke skjønte hva hun ville. 
Foreldrene, og senere tantes søster, måtte hele tiden være på vakt for å forebygge slike episoder, og gripe inn der de ikke klarte forutse at hun ville miste temperamentet sitt.

Min erfaring er at det å ha et menneske med Downs syndrom i familien er krevende og utfordrende. 
Det kan gi både store gleder, og store sorger, både for den som har syndromet, og ikke minst for de pårørende.

Jeg har sett begge sider av å leve med Downs i familien, både det positive og negative, og jeg er 100% enig med @Cata Jeg skulle ønske at de som valgte å avbryte svangerskapet grunnet Downs ble møtt med like stor respekt som de som valgte å bære frem barnet.

Hadde jeg, under ultralyd, fått vite at mitt barn mest sannsynlig hadde Downs, hadde jeg tatt abort!  Og årsaken hadde ene og alene vært erfaringen jeg har med Downs syndrom fra barndommen.
 

Anonymkode: 259b9...3d3

[AnonymBruker]

På 30.11.2015 den 9.51, AnonymBruker skrev:

Jeg er lei av idylliseringen av mennesker med Downs.
Mennesker med Downs syndrom er like forskjellige som mennesker uten syndromet.   
Alle med Downs er ikke gledesspredere og solstråler slik som enkelte skal ha det til.
 

Som voksen har jeg større forståelse for hvorfor min tante med Downs var så utagerende.  Det må være vondt å gå gjennom livet uten å klare gjøre seg forstått.  Som barn derimot, hadde jeg ikke samme forståelse. Da opplevde bare at jeg var redd for å bli sparket, slått og spyttet på når hun ble frustrert fordi vi ikke skjønte hva hun ville. 
Foreldrene, og senere tantes søster, måtte hele tiden være på vakt for å forebygge slike episoder, og gripe inn der de ikke klarte forutse at hun ville miste temperamentet sitt.

Min erfaring er at det å ha et menneske med Downs syndrom i familien er krevende og utfordrende. 
Det kan gi både store gleder, og store sorger, både for den som har syndromet, og ikke minst for de pårørende.

Jeg har sett begge sider av å leve med Downs i familien, både det positive og negative, og jeg er 100% enig med @Cata Jeg skulle ønske at de som valgte å avbryte svangerskapet grunnet Downs ble møtt med like stor respekt som de som valgte å bære frem barnet.

Hadde jeg, under ultralyd, fått vite at mitt barn mest sannsynlig hadde Downs, hadde jeg tatt abort!  Og årsaken hadde ene og alene vært erfaringen jeg har med Downs syndrom fra barndommen.
 

Anonymkode: 259b9...3d3

enig.

Anonymkode: 649e3...0de

[Mari Y]

På 8.11.2015 den 10.06, AnonymBruker skrev:

Jeg vet dette er et sårt tema for mange og jeg mener ikke å tråkke folk på tærene. Jeg håper på en saklig diskusjon og uten personangrep. 

Dette er en ting jeg har tenkt på lenge. Jeg synes ikke mennesker med downs eller andre syndromer er mindre verdt, jeg behandler dem ikke dårlig eller ser ned på dem. Men jeg lurer på om det nødvendigvis er det beste for dem selv at de ble født? Stort sett så kan de ikke ta vare på seg selv, de har sjelden sjangs å være selvstendig eller stifte egen familie. Er ikke dette en livskvalitet alle burde få mulighet til?  Er det da virkelig det beste at mennesker med alvorlige syndromer blir født for å så leve et såpass begrenset liv? 

Jeg ønsker ingen vondt som er i livet, og er ikke for sjokkbehandlinger, andre tragiske påfunn som har blitt funnet på tidligere osv. Jeg mener bare at kanskje disse syndromene ikke skal bli født, at det blir påkrevdt abort når slike tilfeller blir oppdaget. Det må være vondt å leve så begrenset. 

Anonymkode: c27c0...80b

  Verken ja eller nei. Det er hvel et foster man fjerner ved abort, og ikke en baby(edit: noen fjerner dessverre barnet når det er flere måneder gammelt, og det mener jeg er umoralskt). Om det kan utvikle Downs eller ikke, så er det fortsatt et foster, ikke det samme som et menneske. Men så kan også sykdommer oppdages lenge etter at barnet er født, så abort er ikke nødvendigvis en garanti. Det er alltid en sjanse for at psykiske lidelser eller funksjonsnedsettelser kommer etterpå. 

Det er ikke alltid riktig, og det vet jeg av personlig erfaring. Psykisk utviklingshemmede kan godt klare seg på egenhånd, men det er ikke sikkert alle som mangler kjennskap til psykisk utviklingshemmede er klar over dette. Det er utviklingshemmede som er avhengig av hjelp hele tiden, det er utviklingshemmede som stort sett klarer seg, men får litt hjelp, og det er dem som klarer seg uten. Håper det gav noen oppklaringer:)

[Mari Y]

På 29.11.2015 den 11.43, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg jobbet en del med, de som er psykisk utviklingshemmede i forskjellig grad. Og vi får ikke målt deres livsglede. Og min erfaring er at den er veldig varierende. Men de krever utrolig mye av samfunnet vårt. En person har jo en assistent på seg til enhver tid, bortsett fra på natten. Da er det gjerne 2 assistenter på flere. Og noen må ha flere assistenter på seg til enhver tid. Dette koster samfunnet vårt ekstremt mye penger. Og det kommer en dag vi ikke har råd til det lenger.

Jeg synes i hvert fall det skulle bli obligatorisk med UL i ca uke 12, så de kan finne ut om noen diagnoser og feil tidlig. Men man kan jo ikke tvinge foreldrene til abort, det må bare være deres eget valg.

Anonymkode: 48d31...015

Ikke alle boliger for utviklingshemmede er som dette. Det finnes dem som er blanding mellom psykiatriboliger og boliger for utviklingshemmede, som krever kraftig tilrettelegging, men på andre kan man gjerne finne dem som klarer seg med ca 10 minutter i løpet av en uke, f eks. 

[Mari Y]

På 8.11.2015 den 21.31, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det burde være et tilbud om UL i uke 12 for å se etter DS. Så kan de som ønsker det abortere fosteret. 

Ser ingen grunn til å fremelske alvorlig sykdom. Men det får være opp til hver enkelt om de ønsker å føde et barn med alvorlig sykdom. At barnet senere kan få en alvorlig sykdom er jo så, det er en sjanse man må være villig til å ta når man får barn. 

Anonymkode: 03a6c...73c

En utviklingshemming er ikke en sykdom, men en nedsatt funksjonsevne. 

[Mari Y]

På 30.11.2015 den 9.51, AnonymBruker skrev:

Jeg er lei av idylliseringen av mennesker med Downs.
Mennesker med Downs syndrom er like forskjellige som mennesker uten syndromet.   
Alle med Downs er ikke gledesspredere og solstråler slik som enkelte skal ha det til.
 

Som voksen har jeg større forståelse for hvorfor min tante med Downs var så utagerende.  Det må være vondt å gå gjennom livet uten å klare gjøre seg forstått.  Som barn derimot, hadde jeg ikke samme forståelse. Da opplevde bare at jeg var redd for å bli sparket, slått og spyttet på når hun ble frustrert fordi vi ikke skjønte hva hun ville. 
Foreldrene, og senere tantes søster, måtte hele tiden være på vakt for å forebygge slike episoder, og gripe inn der de ikke klarte forutse at hun ville miste temperamentet sitt.

Min erfaring er at det å ha et menneske med Downs syndrom i familien er krevende og utfordrende. 
Det kan gi både store gleder, og store sorger, både for den som har syndromet, og ikke minst for de pårørende.

Jeg har sett begge sider av å leve med Downs i familien, både det positive og negative, og jeg er 100% enig med @Cata Jeg skulle ønske at de som valgte å avbryte svangerskapet grunnet Downs ble møtt med like stor respekt som de som valgte å bære frem barnet.

Hadde jeg, under ultralyd, fått vite at mitt barn mest sannsynlig hadde Downs, hadde jeg tatt abort!  Og årsaken hadde ene og alene vært erfaringen jeg har med Downs syndrom fra barndommen.
 

Anonymkode: 259b9...3d3

Dette er jo snakk om personlige erfaringer, og som du sier, ikke representativt for alle med Downs eller utviklingshemming. Handler hvel ikke akkurat om hvorvidt alle utviklingshemmede er solstråler eller ei. For nei, det finnes tullinger blant dem, også. Men om hvorvidt man skal la folk med en funksjonsnedsettelse leve. At du personlig velger abort, betyr ikke at alle andre skal gjøre det, og det betyr heller ikke at et barn med utviklingshemning blir akkurat som din slektning med Downs. I motsatt retning er det heller ikke slik at et barn uten funksjonsnedsettelse ikke kan utvikle atferdsproblemer eller andre psykiske problemer. Det er sjansen man tar ved å få et barn overhodet. Alternativet er å ikke få barn. 

[Nøste~]

De som vet at ungen har downs kan ta abort. Og så prøve på nytt med friskt barn.

[AnonymBruker]

På 8 November 2015 den 12.40, AnonymBruker skrev:

Du har ikke lest godt nok hva denne tråden handler om. 

Ikke våg å sammenligne mine tanker med hva Hitler gjorde. Jeg tenker ene og alene på livskvaliteten til de som er funksjonshemmet, ikke hvilken belastning samfunnet har eller at de er "uperfekte". Jeg skriver også at de ikke er mindre verdt, men at det må være forferdelig å ikke kunne leve livet slik det er ment å leve. 

Anonymkode: c27c0...80b

Flott å se deg uttale deg på vegne av folk med downs syndrom og multi-handikappede, hva livskvalitet angår, da.

Har du pratet med dem, kanskje? Spurt hvordan livet dems fortoner seg? Om de skulle ønske de aldri var født? Du skjønner ikke at livet dems kan ha en egenverdi, for dem selv og deres nærmeste, bare fordi de ikke er helt funksjonsfriske?

Jeg skjønner hva du forsøker å ta opp, men du fremstår som en eneste stor tufs.

Anonymkode: 6f231...871

[Mari Y]

På 30.11.2015 den 8.57, AnonymBruker skrev:

Nettopp det at vi for en hver pris ikke må framstille downs syndrom som noe negativt understreker for meg at det ER noe vi kunne klart oss uten dersom vi fikk valget. Ja, man gjør det beste ut av det, men det å få et barn med downs vil aldri være noe å juble over. Hvorfor kan vi ikke innrømme det? Jeg synes at hvis det finnes muligheter for å avdekke dette før fosteret er blitt for stort så bør det utnyttes, og jeg synes det er helt greit at slike foster aborteres. Jeg føler vel ikke at det såkalte mangfoldet disse menneskene gir er verdt utgiften det fører med seg, både økonomisk men ikke minst også for de pårørende. Mange sier at disse barna er solstråler, vel det er friske barn også.

Anonymkode: 2f2e5...59e

Her tror jeg folk egentlig er litt skråsikre, gjerne fordi erfaringene med utviklingshemmede er lite blant mange der ute. Du påstår at de ikke utgjør noen ressurs, men bør du ikke da også begrunne hvorfor de ikke gjør det? Min erfaring, blant de jeg kjenner, er at mange av dem er en enorm ressurs for samfunnet, mens folk er mer opptatt av det de ser på som negativt. 

[TinaChristina]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg forstår det ikke. Mennesker med feks Downs synes jo selv de har gode liv. Man kan jo også få en skade eller sykdom senere i livet der man blir totalt invalid. Skal man da avlives eller? Her lukter det fordommer.

[Mari Y]

På 30.11.2015 den 3.54, Haru skrev:

Det teller ikke hva det er, jeg mener at det blir feil om vi fjerner noe om det så er en diagnose eller en religion eller en rettighet osv. Anyway, det å behandle og det å kurere er to helt forskjellige ting. Å kurere har intensjonen av å fjerne eller minske en sykdom i betraktelig grad, mens det å behandle kan være så mye som sosial terapi. Ordet "behandling" kan selvsagt også brukes på samme måte som å "kurere". Et syndrom, for eksempel Downs kan behandles gjennom støtte og tilrettelegging. Asperger's for eksempel kan behandles med kognitiv terapi. Syndrom og sykdom er heller ikke det samme.

Nå er det hvel også dokumentert at autisme er medfødt. 

[Haru]

3 minutter siden, Mari Y skrev:

Nå er det hvel også dokumentert at autisme er medfødt. 

Alt for sent å sitere denne eldgamle kommentaren fra meg

[Mari Y]

På 29.11.2015 den 10.05, AnonymBruker skrev:

Downs syndrom må være den eneste sykdommen/syndromet så mange ønsker at barna sine/andres barn skal få. For det er jo så flott med mangfold, ikke sant? Da er det greit å ofre noen barn som skal tvinges til å leve med dette syndromet og alt det grusomme det ofte fører med seg gjennom et helt liv.

Anonymkode: dfa55...48f

For noe vas. Om man ikke kan komme med noe fornuftig , hvorfor gidde å skrive?