Beccy - Lever livet med mann og to tette

[Nautika]

Har du prøvd cottermans grep før du pumper? Når puppene er steinharde motvirker de effektiv tømming fordi vevet ved brystvorten er hovent og derfor klemmer mot melkegangene. 

[Gjest Nori]

Det meste av sprengen man kjenner den aller første tiden er ikke melk, men at vevet fylles med væske. Derfor vil pumping ikke ha spesielt god effekt. Veldig irriterende og ubehagelig, men heldigvis går det ganske fort over. 

[miore]

Medfølelse herfra Den perioden der man nesten skriker av smerte bare noen ser litt hardt på puppene er ikke noe særlig! Heldigvis varer det ikke så fryktelig lenge  

Jeg er en beskjeden A-cup til vanlig, da jeg kom tilbake fra sykehuset hadde jeg en grei D  Og de var så steinharde og sprengte at det så ut som om jeg hadde lagt inn ALT for store silikoninnlegg. Det stabiliserte seg på C etter hvert, og jeg skal bare innrømme at jeg likte å være litt mer barmfager enn vanlig den perioden jeg ammet  

[sitronkake]

 til deg for både steinpupper, vann i kroppen og mann med selektiv hørsel. Savner ikke den aller aller første tiden kjenner jeg! Jeg hadde også enormt mye vann i kroppen etter forrige fødsel, det tok vel noen uker før det forsvant helt. Husker jeg sto i dusjen en dag og bare "hei! Føttene mine! De er tilbake i normal fasong!"  

Håper du fikk sovet litt i natt  

[Beccy87]

16 timer siden, Mumsy skrev:

Så kjedelig at det ikke ble noe etterlengtet søvn! Får virkelig håpe at mannen skrur opp volumet på høreapparatet i kveld

Ser at man skal slite med litt av hvert når ungen har kommet ut også Er det vanlig at du ikke før tømt puppene ordentlig? Hørtes veldig vondt ut. Vann i kroppen er heller ikke noe godt, så håper det trekker seg tilbake fort.

Sikkert godt for trollet å komme seg en tur i barnehagen, så han får boltret i fra seg der. Før han sikkert synes det er fint å komme hjem til deg å lillesøster igjen

Ja det er jammen meg litt av hvert man skal gjennom etter fødselen også, ikke uten grunn at det kaller det det 4 trimesteret.
Det er i alle fall vanlig at kroppen går helt bananas og at det tar litt tid før ting stabiliserer seg og det er det puppene mine driver med nå.  
You are in for at treat der altså, fordelen for deg er at du får lese om det inne i alle dagbøkene her så du kan være godt forberedt (og kanskje aldri så lite skremt) på forhånd!   

7 timer siden, Nautika skrev:

Har du prøvd cottermans grep før du pumper? Når puppene er steinharde motvirker de effektiv tømming fordi vevet ved brystvorten er hovent og derfor klemmer mot melkegangene. 

Nei, puppene er litt bedre i dag men kanskje jeg skal google det når jeg skal pumpe etterpå.. 
Jeg får jo ut melk så sånn sett så er det jo flyt i melkegangene, det bare er voldsomt mye på en gang... 

6 timer siden, Nori skrev:

Det meste av sprengen man kjenner den aller første tiden er ikke melk, men at vevet fylles med væske. Derfor vil pumping ikke ha spesielt god effekt. Veldig irriterende og ubehagelig, men heldigvis går det ganske fort over. 

Det viste jeg ikke, men det kjennes bedre ut i dag så vi er på riktig vei i alle fall.   

6 timer siden, miore skrev:

Medfølelse herfra Den perioden der man nesten skriker av smerte bare noen ser litt hardt på puppene er ikke noe særlig! Heldigvis varer det ikke så fryktelig lenge  

Jeg er en beskjeden A-cup til vanlig, da jeg kom tilbake fra sykehuset hadde jeg en grei D  Og de var så steinharde og sprengte at det så ut som om jeg hadde lagt inn ALT for store silikoninnlegg. Det stabiliserte seg på C etter hvert, og jeg skal bare innrømme at jeg likte å være litt mer barmfager enn vanlig den perioden jeg ammet  

Ja en C er helt greit, nå greier jeg ikke finne bher med bokstaver som passer en gang, bare sånne myke med str xl. Men det ser helt klart ut som om jeg har ramlet oppi silikonbassenget og blitt der over natten. 

4 timer siden, sitronkake skrev:

 til deg for både steinpupper, vann i kroppen og mann med selektiv hørsel. Savner ikke den aller aller første tiden kjenner jeg! Jeg hadde også enormt mye vann i kroppen etter forrige fødsel, det tok vel noen uker før det forsvant helt. Husker jeg sto i dusjen en dag og bare "hei! Føttene mine! De er tilbake i normal fasong!"  

Håper du fikk sovet litt i natt  

Noen uker sier du...  Blah.. Det var den tålmodigheten som skulle prøves da... 
Fikk sove masse på dagtid i dag.

[Beccy87]

På tide å få skriblet ned et par tanker om fødselen. 

Den forrige fødselen jeg var gjennom gikk jo ikke helt som man ønsket (de som vil kan lese helt nederst på siden her) og det var jo heller ikke planlagt å bli gravid igjen så fort så alt med fødsel og følelser rundt det hadde jeg egentlig ikke fått bearbeidet så mye som jeg ønsket før jeg stod der og innså at nå må vi snart føde igjen. 

Etter mange tanker og diskusjoner med meg selv kom jeg frem til at jeg ikke ønsket å prøve meg på en vaginal fødsel igjen. Mye av grunnen bak dette valget var fordi jeg ønsket å ha kontroll denne gangen og ikke måtte bruke hele svangerskapet på å gå å grue meg til noe jeg ikke kunne vite når og hvordan ville skje. 

Jordmor sendte henvisning til Ullevål og vi ble kalt inn til samtale med lege der, etter en kort prat og en del tårer fra meg fikk vi satt dato 18. Januar 20127, 11 dager før  OUL-termin 29. Januar 2017. 
Svangerskapet raste avgårde og jeg tenkte egentlig minst mulig på fødselen hele veien og plutselig var vi på info-kurs  på Ullevål og det var bare dager igjen. 
Fødebagen ble pakket kvelden før, jeg gjorde meg klar med klyx, full hår og kroppsvask med hibiscrub og fasting kvelden før.
Var kjempe spent og nervøs og fikk ikke sove mer en 2 timer den natten fordi tankene var så mange. 

Onsdag 18. Januar 2017; 
Alarmen går 05.10 og jeg vagger meg inn på badet for en ny runde med hibiscrub, veiing og et par speilbilder av magen for aller siste gang. Fikk beskjed om å møte fastende men at klar drikke var ok å få i seg så det ble et lite glass vann og en halv kopp kaffe mens jeg pakket toalettveska og vekte mannen. 
05.45 kom mamma for å tilbringe dagen med Trollet som fortsatt sov når vi satte oss i taxien kl 06.15.
Ankom Ullevål og henvendte oss i luken på Føde B kl 06.45, ble møtt av en veldig hyggelig jordmor som fulgte oss inn på venterommet hvor jeg fikk skiftet til sykehusskjorte og lagt meg i en seng. 
Vi var satt opp som nummer 1 i køen og fikk beskjed om at vi kom til å kjøre i gang litt over 07.30. Kontrabeskjeden kom litt over 07.00, noen hadde kommet hastende inn så vi fikk vente litt til. Vi var forberedt på at det kunne skje og siden vi var en hastesak forrige gang så hadde vi selvfølgelig full forståelse for det.  
Da fikk vi også ny jordmor som ikke passet min personlighet helt som jeg skulle ønsket. Hun var veldig forsiktig, litt usikker og stille av seg og jeg følte jeg måtte dra informasjon ut av henne. Ikke topp når jeg var så nervøs  som jeg var, hadde ønsket meg en som tok litt mer styringen rett og slett. 

Uansett, ventetiden ble ikke lang og den ble greit fylt med blodprøver, barbering og setting av kateter og veneflon. Alt dette ble jo gjort forrige gang også men da var jo jeg så ute å kjøre at det fikk jeg ikke med meg så det var jo også litt sært. 
Klokka nærmet seg 08.00 og vi fikk klarsignal, på med tøfler og morgenkåpe også tasset vi opp en etasje og mot operasjonstuen. 
Når dørene der åpnet seg og vi tuslet inn så sank det som forventet endelig inn at NÅ skjer det og jeg knakk ganske greit sammen i gråt og lett panikk. 
Mannen ble henvist til en stol i hjørnet og jeg ble godt tatt vare på av de som jobbet der inne (tafatt jordmor holdt seg i bakgrunnen med mannen, men det synes jeg egentlig var like greit). Jeg ble satt på operasjonsbordet og de satte i gang å stikke meg for å legge inn flere venefloner. Jeg er ikke alltid like lett å stikke på, er overhodet ikke redd for sprøyter, men blodårene mine har en tendens til å gjemme seg så det ble totalt 5 stikk i begge armene for å få lagt inn den ene ekstra veneflonen. Enkel sjel som jeg er så lot jeg meg avlede og fascinere av dette og panikken og tårene lettet og jeg greide å roe meg godt ned.
Ble også to bomstikk før de klarte å sette spinalbedøvelsen, men det også gjorde meg egentlig bare mer fokusert på å komme meg gjennom hele greia enn det gjorde meg redd. 
Når den så var på plass og jeg merket jeg ble varm og det begynte å prikke i bena så ble jeg vippet over og lagt ned på bordet. 
Opp med skilleveggen mellom meg og magen, fikk litt syrenøytraliserende å drikke, oksygen i nesen og generelle instruksjoner om hva som skulle skje også ble mannen plassert ved siden av hodet mitt. Spørsmålet ''kjente du noe nå?'' kom og det gjorde jeg jo ikke så da ble det nikket rundt bordet, alle presenterte seg for opptaket og vi var i gang. 

Jeg husket jo hvor grusomt det var forrige gang da de rev og slet i meg, at jeg ble dårlig og at jeg ikke fikk puste så jeg konsentrerte meg veldig om å holde pusten rolig og de rundt var flinke til å avlede og prate tydelig til både meg og mannen så jeg beholdt roen. Ikke var det noen riving eller sliting heller egentlig, de brukte god tid på å komme seg igjennom. 
Vi hadde fortalt at det var en jente vi ventet og så lød gratulasjonene kl 09.15 og vi hørte to små skrik! (da begynte jeg å gråte igjen men det var bare gledes tårer!) Så kommenterer anestesilegen noe sånt som at barnet tisset med en gang det kom ut, kanskje det ikke var en liten jente allikevel. Jeg trengte ikke speil der inne for å forstå at det må ha stått lyn ut av øynene på meg for mannen bryter ut i latter og forter seg å si at joda, det ER en jente og legen humrer at hun kanskje ikke burde har tøyset med sånt allikevel. 

En liten jente var det og plutselig var hun ved siden av hodet mitt og snuste på. Så våkent blikk og ganske ekkel inn smurt i både fett og blod, jeg fikk ikke tatt på henne og det var like greit, men det blikket kommer jeg nok aldri til å glemme og det var veldig fint. 
Så ble hun borte sammen med mannen og jordmor for litt tørking, veiing og måling før de kom tilbake og la henne på brystet mitt mens mannen satt ved siden av og støttet henne opp. Var overasket over hvor våken hun var og at hun ikke lignet på storebroren sin i det hele tatt bortsett fra at hun også hadde mørkt hår. Så rund i kjakene, og det var jo ikke rart siden hun veide hele 4450g fordelt på 50cm, hjelpes for en Bolle! 

Mannen og Bølla gikk etterhvert ut for at jeg skulle bli ferdig sydd og da tenkte jeg faktisk at det tok lang tid men det var helt greit for det betydde jo at det ikke var noe riving og sliting som sist så hele sammen-syingen var også en ok opplevelse denne gangen. 

Klokka 10.00 ble jeg trillet ut og over på post operativ avdeling så hele seansen på operasjonsstua tok halvannen time. Det tok litt lengre tid enn vanlig fordi de knotet sånn med å finne blodårene mine og fordi jeg hadde så fryktelig mye arrvev etter forrige snitt så de brukte mye lengre tid på å skjære seg inn og sy sammen igjen enn man vanligvis ville gjort. (Ble fortalt at en vanlig seanse tar rundt 40-50 minutter).
Etter en times tid kom mannen og Bølla opp på post operativ og vi satt der sammen i halvannen time til bedøvelsen min rant ut og vi ble flyttet over på barsel.

Alt i alt en veldig fin opplevelse denne gangen, sitter igjen med tanker som at KS slettes ikke er så grusomt allikevel og at jeg er veldig glad for at jeg fikk valget og at det var det rette for oss. 

[Marimba]

Det hørtes ut som en veldig fin opplevelse i forhold til forrige gang!  glad du fikk oppleve det! 

[Småkjekset]

Veldig glad for å lese om opplevelsen din denne gangen Høres ut som en flott og kontrollert fødselsopplevelse!

Hvordan gikk dagen i dag? Ble det barnehage? 

[maja87]

Hørtes ut som en flott opplevelse 😊 Godt å høre at ikke jeg var den enste som starta gråte og få panikk rett før det skulle skje 😂 

[miore]

Høres ut som en fin opplevelse  Så bra at du fikk oppleve en fødsel der du var i kontroll over situasjonen! 

[Gjest Nori]

Takk for at du delte fødselshistorien din. Leste igjennom den gamle igjen også og har ingen problemer med å forstå at du sitter igjen med en bedre følelse nå. 

[juliane]

For en fin fødselshistorie!  Så glad på dine vegne over at du fikk en ok opplevelse denne gangen, det fortjente du så inderlig! Håper du koser deg masse med lille BolleBølla!  

[Askmeagain89]

For en flott historie og opplevelse. Måtte lese begge, og skjønner godt hvorfor du var nervøs og hvorfor du valgte keisersnitt.  Utrolig godt å høre at det gikk så bra denne gangen Gratulerer igjen med den lille 

Håper dagene og nettene blir rolige og fine fremover. 

[Beccy87]

Her ruller dagene avgårde og det begynner å demre for meg hvordan sånne bittesmå mennesker fungerer. 
Hadde jo helt fortrengt at de faktisk ikke gjør noen ting annet enn å sove, spise og bæsje den første tiden. Ja sånn bortsett fra når de ligger og sjeler med øynene i kryss og skriker fordi jeg har brukt tre sekunder for lenge å ordne mat da! 

Bolla spiser godt og hittil er jeg fornøyd med å ha valgt avent flaskene. Hun har jo litt luft innimellom men ikke noe mer enn en kan forvente at et helt nytt system tar til seg, håper det fortsetter sånn! 

Trollet er også helt fantastisk. Når han kommer hjem fra barnehagen så kommer han løpende inn i stua ''maaammaaaa!!!' og ''beeeebbiiiii'' med verdens største smil og glede i stemmen. Jeg smelter helt! Han synes Bølla er kjempe fascinerende og vil gjerne både klemme, klappe og kose på. Litt vanskelig å få ham til å forstå at han må være forsiktig, han vet jo ikke hvor sterk han er og hvor liten hun er og at det ikke er ok å pelle henne i øynene og kna henne i hodet. 
Om noen har tips ang. små storesøsken og hvordan man burde gå frem her så skrik ut!   

 

[miore]

Jeg har null erfaring  Så ta alt jeg skriver med en god klype salt!

Det som hjalp for broren min da de fikk nr. to (eldstemann var 2, så litt eldre og sikkert litt mer verbal enn trollet - but still) var å la storebror gjøre nesten alt som lillesøster gjorde: Sitte i babynestet med smokk (...fyren har aldri brukt smokk), leke i babygymmen, smake på flasker. Og kose og klappe på henne under kontrollerte omstendigheter. Da følte han seg litt mer inkludert. I tillegg fikk han gjøre spesielt gjeve ting sammen med pappa de dagene med økedøgn eller der lillesøster gråt ekstra mye, f.eks leos lekeland eller gård med gravemaskiner (det var visst ikke så nøye med de dyrene, for de hadde tross alt MASKIN). Så godt det lot seg gjøre (dvs definitivt ikke alltid, men i alle fall noen dager) ga mammaen lillesøster til pappa eller la henne ned i det storebror kom hjem fra barnehagen, så han fikk 10-15 minutter med udelt oppmerksomhet - det fant de ut etter en stund med myyye sutring og ramping etter henting, da han tydeligvis følte seg oversett.

Jeg aner ikke om dette er gode eller dårlige råd, men jeg mistenker at dette er som alle andre ting som gjelder små barn, at ingen oppskrift virker på alle!

[Askmeagain89]

Jeg har ingen tips dessverre men sniker nok tips herfra ettersom vi er der selv i sommer. Det lille vi har snakket om er det miore skriver: alenetid med eldste og inkludere så langt det går.  Lese bok for frøkna mens jeg ammer eller se på barne-tv hvis det er tid for det, ha minsten i sjal og leke med eldste på rommet hvis neste blir lik som eldste. Vi har begynt å lese litt bøker frøkna og jeg om lillesøster /lillebror, hun ser på bilder av babyen i magen og av seg selv som baby, leker mye med dukken osv. Det er jo kanskje ganske mye lettere med en rolig jente enn en gutt

[Beccy87]

Takk for tips @miore og @Askmeagain89! 
Det er de samme tankene vi har hatt. 
Nå er det jo også litt enklere her siden jeg ikke ammer og mannen derfor kan ta del i matingen.
Gleder meg til jeg blir litt bedre i form for akkurat nå greier jeg jo ikke å herje med Trollet som jeg vil, det er vanskelig å sitte på gulvet med ham osv, osv. Men vi koser oss med sang og bok på fanget. Også er han blir kjempe glad i å tegne så jeg får bidratt mye der også.
Apropos tegne; det virker som om Trollet foretrekker venstrehånden akkurat som mammaen sin og selv om ca hele verden er tilrettelagt for høyrehendte og det i noen tilfeller kan være fryktelig frustrerende så er jeg kjempe fornøyd med det. Og som mannen så fint uttalte her i går så er det behov for venstrehendte håndballspillere og Trollet skal vist nok bli ''en sabla god håndballspiller'' etterhvert så det er jo fint.

Ellers leste jeg hos @juliane at 24. januar var forsket frem til å være årets dårligste dag, og det viste seg etterhvert å stemme her i alle fall.
Jeg kjenner på så mange følelser på en gang her nå, i tillegg til at vi var ute en litt for lang tur og jeg har fortsatt veldig vondt i magen og såret og bekkenet. Så etter at vi hadde spist middag (alt for lite i forhold til hva jeg skulle ønske for å ha stabilt blodsukker) i en hast med ett Troll som var ferdig før han fikk satt seg og en Bøll som var som babyer gjerne er og satte i gang kavingen med en gang maten kom på bordet så knakk det innvendig og jeg begynte å hikst- gråte fordi det var så langt ut på badet og jeg måtte hente saltvann til øyet til Bølla. 
Kom meg ut på badet og timet out et par minutter for ikke å skremme Trollet, klarte å holde det inni meg til han var i seng også demmet det over igjen.
Så fryktelig mørk på innsiden av hodet og det er så slitsomt når det blir sånn.
Fikk en lang klem av mannen og streng beskjed om å legge meg med lukket dør og ikke komme ut igjen før jeg hadde sovet i minst et par timer. 
Ble liggende å gråte i en halvtimes tid før jeg sovnet og sov i gode to og en halv time før jeg våknet og måtte tisse så da sa jeg meg ferdig og sto opp igjen litt lettere til sinns. 
I dag er formen bedre, jeg vet at jeg strakk meg for langt i går så i dag har jeg ikke vært lengre på tur enn inn på kjøkkenet og bare tatt alt i livet med ro. 
Gleder meg til formen blir litt bedre, jeg kan ikke huske at det gjorde så vondt så lenge forrige gang.. Men så kan jeg heller ikke huske når Trollet begynte å holde sitt eget hode eller når de retter ut bena sååå det meste som foregikk på den tiden har jeg tydeligvis fortrengt helt.  

[Askmeagain89]

Så kjipt å høre at dagen var så tung, men godt mannen din ser det og lar deg få hvile og ro. Du har tross alt vært gjennom en ganske stort inngrep og det er klart kroppen bruker tid på å hente seg inn. I tillegg er hormonene i kaos. Det er godt dagen i dag er bedre

Venstrehendte er definitivt de beste på håndballbanen

[sitronkake]

Godt at mannen passer på deg  Som @Askmeagain89 sa; det er ikke rart at man går på en liten smell etter et så stort inngrep og med masse hormoner på ville veier.
Nå kan man vel ikke sammenligne et keisersnitt-arr med min "sitte på en oppblåsbar ring for å i det hele tatt kunne sitte"-rift, men jeg husker jo at alt føltes ti ganger verre når man hadde vondt overalt. Sånn i tillegg til hele greia med ny baby og hormonkaos liksom. Håper dagene fremover blir bedre  

(Og jeg har helt glemt å kommentere fødselshistorien din. Så bra at du fikk en god opplevelse denne gangen! )

[miore]

Jeg hadde en superlett fødsel uten noe vondt etterpå, og likevel fant mannen meg strigråtende og ammende fullstendig uten grunn sånn noen dager etter fødsel De hormonene er ikke til å kimse av! Håper morgendagen blir litt bedre Rart hvordan små rakkere som kun er interessert i melk likevel klarer å lukte det HVER gang det er varmmat på gang.