Focklop og lillemor <3

[Spiremor]

Haha, for en drøm Håper for din skyld at han ikke ender opp med sånne referatmeldinger til mor istedenfor å hjelpe deg

[Millimani]

Alt bra på UL Målt til å være 2002g i dag, og ca 7% under gjennomsnittet. Ikke så verst! Vi var også så heldige som fikk noen brukbare 3D-bilder, til tross for at hodet er langt nede! Derfor litt "grums" foran hodet Såå koselig å få se henne igjen

Så fantastisk nydelige bilder! Er jo helt utrolig at det går an å få det til så bra, å kunne se baby så godt

Takk! :D Hadde ikke forventet å få 3D-bilder, så det var skikkelig stas

I natt drømte jeg at fødselen begynte. Slimproppen gikk først og med den fulgte det med alt annet kliss, og jeg endte opp med å lete i alt griset for å se hva jeg fant! Æsj! x) Senere gikk vannet litt og litt, og imens satt samboer helt stille i et hjørne og tekstet med moren sin. "Nå gikk det litt vann. S tok et steg til venstre, S ser på klokka. S ser ut til å være litt sur" - jeg ble så forbanna på ham haha! Drømte også mye annet rart, våkner opp for tiden og er bare nødt til å le!

Ikke så lenge igjen til fullgått svangerskap nå da Godt du kan le av drømmene dine Satser på at samboeren din er litt flinkere med deg den dagen lille kommer

[Focklop]

Haha, for en drøm Håper for din skyld at han ikke ender opp med sånne referatmeldinger til mor istedenfor å hjelpe deg

Regner med han gir all oppmerksomhet til meg når ting begynner å skje, så er ikke bekymret, hehe! De vordende besteforeldrene får nok beskjed om hva som foregår

[Focklop]

Så fantastisk nydelige bilder! Er jo helt utrolig at det går an å få det til så bra, å kunne se baby så godt

Ikke så lenge igjen til fullgått svangerskap nå da Godt du kan le av drømmene dine Satser på at samboeren din er litt flinkere med deg den dagen lille kommer

Ble veldig overrasket over bildene selv, hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å få noen bilder i det hele tatt da det "bare" var en ekstra vekstkontroll! Så vi var veldig heldige, snill jordmor som tydelig syntes det var litt koselig å ta seg tid til det selv

Nå sa du det! Det er jo faktisk ikke lenge igjen :o Begynner å bli utålmodig nå, men håper selvsagt hun holder seg der inne i en god stund til siden hun i tillegg er mindre enn gjennomsnittet

[Lilleninja]

Så artig å få bilder, bra lille ikke var så veldig under snittet, da ^^

[Focklop]

På tide å innrømme for meg selv at jeg kanskje trenger hjelp. Humøret har bare stupt de siste ukene, og jeg kjenner meg så alt for godt igjen med tanke på tidligere perioder med depresjon. En trenger ikke nødvendigvis å kalle det for svangerskapsdepresjon, men frisk er jeg ikke. Nå har det gått så langt at jeg ikke klarer å føle glede lenger. Jeg vet at den er der, men klarer ikke føle den og uttrykke den for fullt. Jeg savner å føle at jeg elsker kjæresten min, ikke bare vite. Skal ikke føles ekkelt å bli kysset av ham, men det er sikkert en reaksjon som kommer av at følelsene jeg trenger for å gjengjelde kysset ikke kommer frem. Jeg gleder meg noe enormt til lillemor kommer til verden, men likevel finner jeg meg selv begravd i negative tanker og følelser. Har sterk tro på at det er hun som kommer til å hjelpe meg, men jeg setter ikke akkurat et godt utgangspunkt ved å allerede være deprimert om det skulle bli vanskelig for meg den første tiden!

Har tidligere i 2014 hatt samtaler med psykisk helsepersonell i kommunen, så får se og ringe tilbake til dem og sette opp ny avtale Skulle ønske jeg ikke hadde vært så skjør og følsom!

[Lilleninja]

På tide å innrømme for meg selv at jeg kanskje trenger hjelp. Humøret har bare stupt de siste ukene, og jeg kjenner meg så alt for godt igjen med tanke på tidligere perioder med depresjon. En trenger ikke nødvendigvis å kalle det for svangerskapsdepresjon, men frisk er jeg ikke. Nå har det gått så langt at jeg ikke klarer å føle glede lenger. Jeg vet at den er der, men klarer ikke føle den og uttrykke den for fullt. Jeg savner å føle at jeg elsker kjæresten min, ikke bare vite. Skal ikke føles ekkelt å bli kysset av ham, men det er sikkert en reaksjon som kommer av at følelsene jeg trenger for å gjengjelde kysset ikke kommer frem. Jeg gleder meg noe enormt til lillemor kommer til verden, men likevel finner jeg meg selv begravd i negative tanker og følelser. Har sterk tro på at det er hun som kommer til å hjelpe meg, men jeg setter ikke akkurat et godt utgangspunkt ved å allerede være deprimert om det skulle bli vanskelig for meg den første tiden!

Har tidligere i 2014 hatt samtaler med psykisk helsepersonell i kommunen, så får se og ringe tilbake til dem og sette opp ny avtale Skulle ønske jeg ikke hadde vært så skjør og følsom!

Jeg syns det står stor respekt av å kjenne det igjen, og erkjenne at du trenger hjelp! Flott at du tar tak i det Du gjør det jo ikke bare for deg sev, men for lillemor også

Sender deg en stor !

[Focklop]

Jeg syns det står stor respekt av å kjenne det igjen, og erkjenne at du trenger hjelp! Flott at du tar tak i det Du gjør det jo ikke bare for deg sev, men for lillemor også

Sender deg en stor !

Takk for klem! Da depresjonen var som verst tidligere ble jeg satt på medisiner, og det lover ikke godt å kjenne på de samme følelsene! Men som jeg sier har jeg stor tro på at lillemor kommer til å være medisinen jeg trenger Må bare forvente at det kommer til å bli tøft i starten, men det vil bli en helt annen utfordring enn hva jeg har opplevd tidligere

[Focklop]

Fra en sak til en annen; den siste tiden har jeg gått og irritert meg sånn over mamma. Vi har ikke et kjempegodt forhold og har en lang fortid med intriger, mangel på støtte i vanskelige perioder osv, og i starten av svangerskapet virket hun helt fraværende og snakk om graviditeten føltes som tabu. Men nå ser jeg at hun gleder seg veldig, hun engasjerer seg og det er mye lettere å snakke om ting.

Men så kommer hun med diverse utsagn da, som jeg regner med alle vordende bestemødre gjør. De vil jo gjerne gi råd. Men iblant sier hun ting som føles så feil, og jeg vet ikke om det er jeg som overreagerer med tanke på fortiden vi har eller om hun faktisk er urimelig...

For det første så virker det som om alle mine meninger og ideer blir veid opp og ned i alle retninger og sett på som feil. Det er noe jeg kjenner meg igjen i fra tidligere. Vi diskuterer hva vi har klart av utstyr, og jeg nevner at vi vil ha noen babypledd. "Men du har jo så utrolig mange pledd! Hva i huleste skal du med pledd?!" Og da vil hun ikke forstå at de svæære pleddene mine blir alt for store til å for eks legge i vogna, vugga eller over bilstolen. "Men da klipper du jo bare opp noen av de pleddene du har?" Nei, sier jeg, for jeg vil jo ikke ødelegge mine egne. "Du har jo vognpose og varme klær!!!" MEN - kan jeg ikke, vær så snill, få kjøpe et par mindre babypledd til jenta mi? Hvorfor er det så vanskelig å bare si "ja, det kan du sikkert gjøre"?

Her om dagen nevnte jeg at jeg savnet kroppen min, og at jeg så på gamle bilder og gledet meg til å komme i form igjen. Da fikk jeg høre at jeg ALDRI kom til å se slik ut igjen, og jeg måtte belage meg på å alltid ha litt hengemage og former, aldri mer skulle jeg se like fin ut i de gamle klærne mine. Da ble jeg egentlig litt lei meg, litt fordi jeg trodde på henne i starten, men mest fordi hun ikke tror på meg når jeg sier jeg har tro på at jeg faktisk kan klare å komme meg i form og se bra ut i jeans igjen... Virker som hun utelukkende gir råd kun basert på hennes egne erfaringer, tror ikke hun helt vil forstå at vi er forskjellige. Hun har jo alltid vært stor og kroppen hennes forfalt kraftig etter jeg ble født. Hun er sykelig overvektig i dag og det er jo uten tvil vanskelig for henne.

De siste gangene hun har begynt å si meg kraftig imot på ting har jeg satt ned foten og sagt bestemt "JO - det er slik jeg vil ha det", og da har hun holdt munn. Jeg tar gjerne imot råd, men vil jo føle at hun støtter mine meninger også? Overreagerer jeg eller har jeg grunn til å sette ned foten på sånt?

[Lilleninja]

Takk for klem! Da depresjonen var som verst tidligere ble jeg satt på medisiner, og det lover ikke godt å kjenne på de samme følelsene! Men som jeg sier har jeg stor tro på at lillemor kommer til å være medisinen jeg trenger Må bare forvente at det kommer til å bli tøft i starten, men det vil bli en helt annen utfordring enn hva jeg har opplevd tidligere

Tenker det kanskje kan hjelpe deg litt bare det å ha så god innstilling og være så forberedt på at det blir tungt? Så blir det en god start å få samtaler allerede

Jeg kjenner meg tildels igjen i det du forteller om mammaen din. Her også kommer mamma med "velmenende" råd og meninger når jeg sier at vi skal kjøpe "ditt og datt". Syns det er fornuftig at du setter foten ordentlig ned, det har jeg begynt med også Ett eksempel som ikke blir helt rett, men første jeg kommer på, er når hun var på besøk nå. Vi ordnet vugga sammen, hun hadde strøket himlingen og kappen for meg, og satt det på. Så spurte hun meg hvor sengesettet var, og da gav jeg klar beskjed om at det skulle JEG legge på, for det var tross alt MIN baby som skulle ligge der Hun ble litt snurt først, men så sank det nok inn (Selv om hun snek seg til å legge nedi putevaret...)

Klart man risikerer å ikke få fullstendig samme formen tilbake, men da tenker jeg mer på at hoftene kanskje er litt bredere etter å ha utvidet seg for å slippe gjennom en baby, og at brystene kan bli annerledes, resten kan man da jobbe med så det blir hvertfall ganske likt før

[Androide]

Syns du er kjempetøff som innser at du har behov for litt hjelp - det er et tegn på styrke og definitivt ikke at du er skjør. Håper du får den hjelpen du trenger!!

[Spiremor]

Det er kjempeflott at du selv har sett og gjenkjent tegnene og nå har tenkt til å ta skritt for å forhindre at det blir verre Det er ikke lett å innrømme for seg selv at man har kommet til det punktet, men det høres ut som om du har vært obs på det og det er bra Lykke til med samtalene videre, håper du får snarlig hjelp til å unngå en fortsettelse!

[Focklop]

Syns du er kjempetøff som innser at du har behov for litt hjelp - det er et tegn på styrke og definitivt ikke at du er skjør. Håper du får den hjelpen du trenger!!

Det er kjempeflott at du selv har sett og gjenkjent tegnene og nå har tenkt til å ta skritt for å forhindre at det blir verre Det er ikke lett å innrømme for seg selv at man har kommet til det punktet, men det høres ut som om du har vært obs på det og det er bra Lykke til med samtalene videre, håper du får snarlig hjelp til å unngå en fortsettelse!

Takk! Kom egentlig et godt steg videre ved å kun innse det selv og prøve å gjøre om noen tankemønstre, som faktisk ser ut til å ha fungert godt!

[Focklop]

Tenker det kanskje kan hjelpe deg litt bare det å ha så god innstilling og være så forberedt på at det blir tungt? Så blir det en god start å få samtaler allerede

Jeg kjenner meg tildels igjen i det du forteller om mammaen din. Her også kommer mamma med "velmenende" råd og meninger når jeg sier at vi skal kjøpe "ditt og datt". Syns det er fornuftig at du setter foten ordentlig ned, det har jeg begynt med også Ett eksempel som ikke blir helt rett, men første jeg kommer på, er når hun var på besøk nå. Vi ordnet vugga sammen, hun hadde strøket himlingen og kappen for meg, og satt det på. Så spurte hun meg hvor sengesettet var, og da gav jeg klar beskjed om at det skulle JEG legge på, for det var tross alt MIN baby som skulle ligge der Hun ble litt snurt først, men så sank det nok inn (Selv om hun snek seg til å legge nedi putevaret...)

Klart man risikerer å ikke få fullstendig samme formen tilbake, men da tenker jeg mer på at hoftene kanskje er litt bredere etter å ha utvidet seg for å slippe gjennom en baby, og at brystene kan bli annerledes, resten kan man da jobbe med så det blir hvertfall ganske likt før

Godt det er flere som setter ned foten, hehe Hun mener jo det godt, men kjipt å føle at man ikke får bestemme ting selv uten at noen andre absolutt skal ha en annen mening om det Tror det enda er vanskelig for henne å se at "litjpia" hennes er blitt voksen og blir mamma selv, men på sikt tror jeg nok det hjelper oss begge at jeg viser henne at jeg kan ta selvstendige valg

[Lilleninja]

Godt det er flere som setter ned foten, hehe Hun mener jo det godt, men kjipt å føle at man ikke får bestemme ting selv uten at noen andre absolutt skal ha en annen mening om det Tror det enda er vanskelig for henne å se at "litjpia" hennes er blitt voksen og blir mamma selv, men på sikt tror jeg nok det hjelper oss begge at jeg viser henne at jeg kan ta selvstendige valg

Hehe, ja, det er nok en rar overgang for dem tenker jeg Mamma sa jo også det, at jeg var fortsatt "lille jenta" hennes, så hun skjønte liksom ikke helt at jeg skulle få baby, jeg var jo hennes baby enda

Ja, vi må være flinke til å si ifra allerede nå, tenker jeg, for ellers blir det lettere for dem å prøve å overkjøre oss senere

[Saltsild]

Heihei! Jeg melder meg inn her jeg

Jeg skjønner godt at du sier ifra til moren din. Moren min gikk tilbake til hvordan hun så ut etter fødselen og det har ALLE gravide som jeg har kjent gjort også. Noen av dem har til og med blitt endel sprekere. Noen av dem har jo fått mer former, men de er jo fortsatt like nydelige.
Jeg syntes du bare skal drite i mora di (nå høres jeg ut som en 14-åring) og tenke på hva du faktisk vet og ikke hva hun innbiller seg.

[Focklop]

Heihei! Jeg melder meg inn her jeg

Jeg skjønner godt at du sier ifra til moren din. Moren min gikk tilbake til hvordan hun så ut etter fødselen og det har ALLE gravide som jeg har kjent gjort også. Noen av dem har til og med blitt endel sprekere. Noen av dem har jo fått mer former, men de er jo fortsatt like nydelige.

Jeg syntes du bare skal drite i mora di (nå høres jeg ut som en 14-åring) og tenke på hva du faktisk vet og ikke hva hun innbiller seg.

Hei!

Med tanke på hvor bra kroppen min har holdt seg utover dette svangerskapet har jeg god tro på at jeg kommer raskt tilbake igjen Det er så individuelt! En kollega la på seg 30kg sist, og hun ble kvitt alt og enda litt til på et halvår.

Blir ikke lei meg om jeg ikke passer inn i de gamle buksene altså, men må si jeg savner klærne mine Ryddet ut av skapet i går og la unna alt av ikkegravid-klær og kastet alt som var nedslitt, skapet ble skremmende tomt! Jeg har klagd lenge på at jeg har så lite å ha på meg, men samboer har ikke forstått hvorfor jeg klager når hele skapet er stappfullt av topper og gensere. Han kom med en unnskyldning og ga tillatelse for å dra ut og kjøpe noen topper etter han fikk se skapet i går

[Lilleninja]

Hehe, bra han forstod det litt bedre når du ryddet ut det som ikke var gravidklær, da

[Saltsild]

Hei!

Med tanke på hvor bra kroppen min har holdt seg utover dette svangerskapet har jeg god tro på at jeg kommer raskt tilbake igjen Det er så individuelt! En kollega la på seg 30kg sist, og hun ble kvitt alt og enda litt til på et halvår.

Blir ikke lei meg om jeg ikke passer inn i de gamle buksene altså, men må si jeg savner klærne mine Ryddet ut av skapet i går og la unna alt av ikkegravid-klær og kastet alt som var nedslitt, skapet ble skremmende tomt! Jeg har klagd lenge på at jeg har så lite å ha på meg, men samboer har ikke forstått hvorfor jeg klager når hele skapet er stappfullt av topper og gensere. Han kom med en unnskyldning og ga tillatelse for å dra ut og kjøpe noen topper etter han fikk se skapet i går

Jaaa, det er veldig individuelt! Folk må slutte å trykke hverandre ned.

Jeg skjønner godt at du savner klærne dine altså. Jeg elsker buksene mine, og jeg kommer til å bli smått aggressiv om jeg ikke får på meg de gamle buksene mine

[Focklop]

Lillemor har vært så rolig i dag... Har følt meg bortskjemt med så mye sprell fra henne hver dag, men i dag har det bare vært noe forsiktig dulting. Har tatt saft-testen, drukket cola og spist noe søtt, men har enda ikke kjent noe til de kraftige sprellene jeg er vant til. Vet ikke om det er grunn til bekymring, hun rører jo på seg! Men likevel er det ikke likt henne. Huff. Håper hun livner opp litt senere i kveld, og at hun er mer aktiv i morgen. Om ikke ringer jeg jm!