Jeg er singel fordi

[AnonymBruker]

Jeg er vag fordi jeg bare skrev generelt, det var ikke rettet mot en enkelt person.

Alle er forskjellige og i ulike livssituasjoner, er vanskelig å rådgive uten å vite mer om dette. Så med andre ord så kommer det helt ann på hvorfor du har dårlig selvtillit i første omgang (og på hvilke områder i livet) og hvilke opplevelser du har hatt. Hvordan man kommer seg videre avhenger jo av hvilken situasjon du er i? Hva er dilemmaet ditt?

Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit. Det har ingen spesiell årsak jeg kan komme på, virker nesten som det er medfødt. Jeg takler avvisning og kritikk veldig dårlig. Ikke som om at jeg blir grinete og vanskelig (jeg gjør alt jeg kan for å skjule det), men jeg tar det veldig tungt og unngår ofte situasjoner der jeg kan risikere sånt. Har virkelig ingen anelse om hva jeg skal gjøre med det, og psykologene har heller ingen fornuftige råd å komme med.

På grunn av dette er utdannelsen litt lappeteppe, og jeg har langt mindre og mindre relevant arbeidserfaring enn jeg antar jeg burde hatt i min alder, samt mindre sosial erfaring, siden de fleste sosiale settinger rett og slett er svært ubehagelige for meg. Det er vanskelig å se attraktiv ut når man kaldsvetter.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

[gjest 321]

Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit. Det har ingen spesiell årsak jeg kan komme på, virker nesten som det er medfødt. Jeg takler avvisning og kritikk veldig dårlig. Ikke som om at jeg blir grinete og vanskelig (jeg gjør alt jeg kan for å skjule det), men jeg tar det veldig tungt og unngår ofte situasjoner der jeg kan risikere sånt. Har virkelig ingen anelse om hva jeg skal gjøre med det, og psykologene har heller ingen fornuftige råd å komme med.

På grunn av dette er utdannelsen litt lappeteppe, og jeg har langt mindre og mindre relevant arbeidserfaring enn jeg antar jeg burde hatt i min alder, samt mindre sosial erfaring, siden de fleste sosiale settinger rett og slett er svært ubehagelige for meg. Det er vanskelig å se attraktiv ut når man kaldsvetter.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

Høres for min del ut som om du sliter med selvbildet ditt? Og ikke nødvendigvis selvtilliten. Eller har du generelt dårlig selvtillit i flere sammenhenger? selvtillit er jo ofte god på noen livsområder, man kan jo ha god selvtillit når det kommer til skole, men lav selvtillit i sosiale settinger. Jeg bare spør for å gjøre det klart hvilke av disse to tingene du snakker om.

Når det kommer til at du takler kritikk og avvisning svært dårlig,(som ofte handler om selvbildet) så lurer jeg jo såklart på om du har opplevd noe form for avvisning tidligere som har preget deg? (Mangel på en forelder, eller en forelder som ikke var emosjonelt tilstede for eksempel. skilsmisse, et forhold du har følt deg avvist i e.l.)

Du skriver jo også at du unngår situasjoner hvor det er fare for å bli avvist eller kritisert, dette vil jeg si er med på å bygge opp redselen rundt å bli avvist. Og derfor gjøre hele problemet verre eller skape en sterkere angst knyttet til dette.

Har du sosial angst forresten?

Vet svært lite om deg, så jeg svarer jo bare utifra det lille du har skrevet.

[MsDreamer]

Fordi jeg ikke er klar for aa stole paa en mann enda. Jeg har nettopp kommet ut av et forhold hvor jeg har blitt bedratt og lyvet til hele veien. Jeg er ikke klar for aa la noen saa tett innpaa hjertet mitt igjen enda.

[Nettinettet]

Jeg har faktisk gått til psykolog og fått masse hjelp. Jeg har en dårlig dag i dag, så generelt er ikke selvtilliten min verst. Men jeg gikk hele ungdomstiden uten å oppleve alle de klønete forsøkene på å date og starte forhold. Jeg har ikke fått erfaring med at man overlever all flauheten og at folk generelt liker at andre liker dem. Så jeg har aldri i mitt liv sagt til en mann at jeg liker ham som noe annet enn venn og hvordan starter man en sånn prat når det er første gang man tar den? Hvordan hopper man i det når alt i deg stritter mot? Jeg opplevde en gang at en mann jeg var glad i som venn sa at han ønsket noe mer og jeg syntes det var veldig vondt at jeg ikke følte det samme og at jeg ved å avvise ham gjorde ham vondt. Jeg er så glad i den aktuelle mannen nå at jeg feiger ut.

Anonymous poster hash: de9c2...fdc

Det handler i hovedsak om to ting. Å innse at man overlever vonde følelser, og å innse at andre overlever vonde følelser.

Livet blir bedre når man tør føle smerte/sorg og andre vonde følelser, fordi man da også vil sette mer pris på de gode tingene og de gode følelsene. Du har ikke ansvar for hva andre måtte føle så frem du er tydelig og gir beskjeder med respekt for den andre og deg selv.

Hopp i det, og går det ikke bra denne gangen så blir det lettere neste gang.

[Nettinettet]

Det er akkurat det samme. Ingenting vurderes i et vakuum. "Bra nok" betyr bra nok i forhold til noe; i dette tilfellet hennes smak.

Så lenge andre mennesker har makt over meg er jo deres vurdering av meg høyst relevant. For meg er det ikke hva folk synes så viktig som hva de gjør, og dersom jeg skulle bli avvist av alt av venner, jenter og arbeidsgivere hadde det ikke hjulpet spesielt mye om jeg satt helt for meg selv og syntes jeg var superflott. Jeg ville fortsatt vært ensom.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

Men hvis du hadde blitt avvist av alle i livet ditt, men trudde selv at du var superflott så hadde jo ikke du hatt et sunt selvbilde. Det handler om å forstå hva man kan forvente av seg selv, være fornøyd med det man ikke kan gjøre noe mer med, og ta tak i de tingen man ser at man faktisk kan bli bedre på.

Du velger å ikke gjøre noen ting, men bare klage. Da kommer du deg ikke noe vei videre i livet heller og får ikke noen andre resultater enn du får i dag.

Kanskje du er mer enn bra nok for henne du vil ha, men holdningen din gjør at ødelegger for deg selv og skaper et dårlig inntrykk. Det er DU som er ansvarlig for deg selv og ditt liv. Ingen andre! Og det gjelder også ensomheten din!

[Gjest KateW]

Grunnen til at jeg er singel er en kombinasjon av at jeg har valgt "feil", at vi har vært på ulike sted i livet, samt at det tidvis kan være vanskelig å møte noen, kombinert med et forhold det tok lang tid å komme over. Før jeg var over det, ønsket jeg heller ikke å involvere meg med noen andre. Nå er jeg klar, og på plass i meg selv, samt rolig og avbalansert i forhold til hele prosessen, så får vi se.

[AnonymBruker]

Høres for min del ut som om du sliter med selvbildet ditt? Og ikke nødvendigvis selvtilliten. Eller har du generelt dårlig selvtillit i flere sammenhenger? selvtillit er jo ofte god på noen livsområder, man kan jo ha god selvtillit når det kommer til skole, men lav selvtillit i sosiale settinger. Jeg bare spør for å gjøre det klart hvilke av disse to tingene du snakker om.

Når det kommer til at du takler kritikk og avvisning svært dårlig,(som ofte handler om selvbildet) så lurer jeg jo såklart på om du har opplevd noe form for avvisning tidligere som har preget deg? (Mangel på en forelder, eller en forelder som ikke var emosjonelt tilstede for eksempel. skilsmisse, et forhold du har følt deg avvist i e.l.)

Du skriver jo også at du unngår situasjoner hvor det er fare for å bli avvist eller kritisert, dette vil jeg si er med på å bygge opp redselen rundt å bli avvist. Og derfor gjøre hele problemet verre eller skape en sterkere angst knyttet til dette.

Har du sosial angst forresten?

Vet svært lite om deg, så jeg svarer jo bare utifra det lille du har skrevet.

Det er ingen arenaer jeg har god selvtillit på. Jeg har aldri opplevd å ikke bli avvist om jeg har prøvd meg på en jente, og jeg blir som regel avvist om jeg prøver å få venner med på ting. Er ikke så populær hos arbeidsgivere heller, pga. tidligere nevnte. Avvisning er heller regelen enn unntaket hos meg, så det er ikke som om jeg ikke har blitt, og ikke blir eksponert for det hele tiden. Blir ikke lettere av den grunn.

Vet ikke om jeg har sosial angst, men det kan godt være.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

[Okapi]

Jeg har også en del selvbildeproblematikk, og skulle gjerne hatt en god løsning på det. Har prøvd terapi, men følte det bare var anerkjennende nikking fra terapeuten, uten så mye konkret tilbakemelding. Blir for litt oppgitt av alle flosklene jeg ser her på forumet; det virker ikke som rådgiverne har så mye reell erfaring med denslags problemer. Jeg har vel egentlig heller lært meg å leve med et dårlig selvbilde fremfor å forandre det.

Men for all del, tar gjerne i mot forslag, man vet jo aldri.

Endret 20. oktober 2014 av Okapi

[Inwe]

Jeg er singel fordi jeg ikke gidder å jobbe for å få meg kjæreste

[gjest 321]

Det er ingen arenaer jeg har god selvtillit på. Jeg har aldri opplevd å ikke bli avvist om jeg har prøvd meg på en jente, og jeg blir som regel avvist om jeg prøver å få venner med på ting. Er ikke så populær hos arbeidsgivere heller, pga. tidligere nevnte. Avvisning er heller regelen enn unntaket hos meg, så det er ikke som om jeg ikke har blitt, og ikke blir eksponert for det hele tiden. Blir ikke lettere av den grunn.

Vet ikke om jeg har sosial angst, men det kan godt være.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

Hva er det du ser på som en avvisning da?

Alle har en subjektiv opplevelse av dette og i en situasjon hvor du føler deg avvist, kan det godt hende at jeg ville opplevd det som at "personen har lyst til å finne på noe med meg, men har ikke mulighet av årsaker jeg kan forstå" - Altså det er ikke noe jeg bør ta personlig og jeg opplever det derfor ikke som en avvisning. Vet ikke helt om du er med meg her? Var litt dårlig formulert.

Poenget er altså at med et godt selvbilde så vil man som regel være mindre varsom mot avvisning, og terskelen for hva som oppleves som avvisning vil også være mye høyere (Ergo man blir avvist mindre) Og tar seg ikke like nær av dette.

Jeg forstår selvsagt at hvis du opplever å bli avvist på flere arenaer så er det godt mulig at du får en grunnholdning som gjør at det hele blir en selvoppfyllende profeti. Dette er noe som kan snus på!

Har du har aldri følt at du mestrer noe? Sport, sosialt, skole, familierelasjoner, musikk, kreativitet? Ingenting?

Hvordan har du det med deg selv ellers da? Er det noe med deg selv du liker? eller er du stort sett misfornøyd?

[AnonymBruker]

Hva er det du ser på som en avvisning da?

Alle har en subjektiv opplevelse av dette og i en situasjon hvor du føler deg avvist, kan det godt hende at jeg ville opplevd det som at "personen har lyst til å finne på noe med meg, men har ikke mulighet av årsaker jeg kan forstå" - Altså det er ikke noe jeg bør ta personlig og jeg opplever det derfor ikke som en avvisning. Vet ikke helt om du er med meg her? Var litt dårlig formulert.

Poenget er altså at med et godt selvbilde så vil man som regel være mindre varsom mot avvisning, og terskelen for hva som oppleves som avvisning vil også være mye høyere (Ergo man blir avvist mindre) Og tar seg ikke like nær av dette.

Helt med på den, altså. Når jeg snakker om avvisning mener jeg helt konkret, av typen "nei, jeg vil ikke være sammen med deg/ansette deg/finne på noe med deg i dag/". De første to er ganske utvetydige, synes du ikke? Den siste treffer nærmere det du beskriver, men dersom man blir avvist sosial 9/10 ganger, og aldri invitert, så sier vel det noe? Er helt enig i at man kan overtolke iblant, så jeg prøver å holde meg til det konkrete.

Jeg forstår selvsagt at hvis du opplever å bli avvist på flere arenaer så er det godt mulig at du får en grunnholdning som gjør at det hele blir en selvoppfyllende profeti. Dette er noe som kan snus på!

Har du har aldri følt at du mestrer noe? Sport, sosialt, skole, familierelasjoner, musikk, kreativitet? Ingenting?

Hvordan har du det med deg selv ellers da? Er det noe med deg selv du liker? eller er du stort sett misfornøyd?

Nei, jeg har aldri vært flink på noe. For all del, jeg har jo interesser, men ingenting som medfører ferdigheter av noe slag. Jeg liker i utgangspunktet meg selv som person da. Jeg synes jeg ser helt grei ut, og klarer det jeg må. Problemet mitt er bare at ingen andre synes jeg er bra nok.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

[gjest 321]

Helt med på den, altså. Når jeg snakker om avvisning mener jeg helt konkret, av typen "nei, jeg vil ikke være sammen med deg/ansette deg/finne på noe med deg i dag/". De første to er ganske utvetydige, synes du ikke? Den siste treffer nærmere det du beskriver, men dersom man blir avvist sosial 9/10 ganger, og aldri invitert, så sier vel det noe? Er helt enig i at man kan overtolke iblant, så jeg prøver å holde meg til det konkrete.

Nei, jeg har aldri vært flink på noe. For all del, jeg har jo interesser, men ingenting som medfører ferdigheter av noe slag. Jeg liker i utgangspunktet meg selv som person da. Jeg synes jeg ser helt grei ut, og klarer det jeg må. Problemet mitt er bare at ingen andre synes jeg er bra nok.

Anonymous poster hash: 9846b...daf

Sier vennene dine ofte: "Jeg vil ikke finne på noe med deg?" Uten å oppgi grunn for eksempel: De er svært opptatt med jobb/skole e.l. eller at du foreslår å gjøre ting de absolutt ikke interesserer seg for?

I så fall ville jeg absolutt spurt hva grunnen var, eventuelt revurdert de som venner.

Når det kommer til jobb, og jobbavslag så har alle fått endel "avvisninger" på det punktet. Men det kan jo rett og slett være at man bare ikke passer til jobben eller andre naturlige årsaker. Det trenger ikke å handle om at de ikke syntes du er god nok, bare at du ikke er rett til akkurat den jobben.

Jeg aner jo heller ikke noe om hvilke type jobber du har søkt på, dette er jo også litt relevant.

Hva er grunnen til at du ikke har fått jobbene? Dette er jo greit å være bevisst på ettersom det kanskje er en konkret grunn som går igjen. Hvis det er tilfellet ville jeg jobbet med å rette opp i akkurat denne tingen.

Når det kommer til det å aldri bli invitert, så kan det også være flere grunner til dette utover at "man ikke er bra nok". Det kan være at man virker uinteressert? eller gir inntrykk av at man ikke vil være med på de aktuelle tingene.

I tillegg vil jeg understreke at hvis man har en holdning om at: man ikke er bra nok, så vil dette ofte vises veldig tydelig ovenfor andre folk. Og de vil også begynne å kopiere din tankegang om at du ikke er bra nok. Selv om dette kan være langt fra sannheten.

Eks: Personer som oppfører seg selvsikkert og er optimistiske i forhold til sitt eget liv og selv syntes at de er morsomme. Vil sannsynligvis utstråle dette og "lure" andre til å tro det samme om dem. Som igjen fører til at folk vil henge med dem. Og omvendt.

Når det kommer til det du sier om at du aldri har vært flink på noe, så tror jeg deg ikke her. Etter det lille du har skrevet her så syntes jeg du virker som en langt over gjennomsnittet reflektert person (som er en vanvittig bra egenskap) I tillegg er du flink til å uttrykke deg skriftlig og virker empatisk. Så utifra dette vil jeg anta at du har masse arenaer du kan gjøre det veldig bra på hvis du selv har troa.

Det eneste som slår meg er at selv om du skriver at du liker deg selv, så gjenspeiles det ikke i det du sier ellers. Dessuten bør du slå ifra deg tankegangen om at ingen andre synes du er bra nok. Fokuser heller på hva du syntes om deg selv og jobb utifra dette!

[Nettinettet]

Sier vennene dine ofte: "Jeg vil ikke finne på noe med deg?" Uten å oppgi grunn for eksempel: De er svært opptatt med jobb/skole e.l. eller at du foreslår å gjøre ting de absolutt ikke interesserer seg for?

I så fall ville jeg absolutt spurt hva grunnen var, eventuelt revurdert de som venner.

Når det kommer til jobb, og jobbavslag så har alle fått endel "avvisninger" på det punktet. Men det kan jo rett og slett være at man bare ikke passer til jobben eller andre naturlige årsaker. Det trenger ikke å handle om at de ikke syntes du er god nok, bare at du ikke er rett til akkurat den jobben.

Jeg aner jo heller ikke noe om hvilke type jobber du har søkt på, dette er jo også litt relevant.

Hva er grunnen til at du ikke har fått jobbene? Dette er jo greit å være bevisst på ettersom det kanskje er en konkret grunn som går igjen. Hvis det er tilfellet ville jeg jobbet med å rette opp i akkurat denne tingen.

Når det kommer til det å aldri bli invitert, så kan det også være flere grunner til dette utover at "man ikke er bra nok". Det kan være at man virker uinteressert? eller gir inntrykk av at man ikke vil være med på de aktuelle tingene.

I tillegg vil jeg understreke at hvis man har en holdning om at: man ikke er bra nok, så vil dette ofte vises veldig tydelig ovenfor andre folk. Og de vil også begynne å kopiere din tankegang om at du ikke er bra nok. Selv om dette kan være langt fra sannheten.

Eks: Personer som oppfører seg selvsikkert og er optimistiske i forhold til sitt eget liv og selv syntes at de er morsomme. Vil sannsynligvis utstråle dette og "lure" andre til å tro det samme om dem. Som igjen fører til at folk vil henge med dem. Og omvendt.

Når det kommer til det du sier om at du aldri har vært flink på noe, så tror jeg deg ikke her. Etter det lille du har skrevet her så syntes jeg du virker som en langt over gjennomsnittet reflektert person (som er en vanvittig bra egenskap) I tillegg er du flink til å uttrykke deg skriftlig og virker empatisk. Så utifra dette vil jeg anta at du har masse arenaer du kan gjøre det veldig bra på hvis du selv har troa.

Det eneste som slår meg er at selv om du skriver at du liker deg selv, så gjenspeiles det ikke i det du sier ellers. Dessuten bør du slå ifra deg tankegangen om at ingen andre synes du er bra nok. Fokuser heller på hva du syntes om deg selv og jobb utifra dette!

Jeg synes du kommer med utrolig mye bra i denne tråden, men hovedproblemet til mange er at de ikke klarer å se noe bra i seg selv og da har de ikke noe utgangspunkt å jobbe fra.

Mange ønsker heller ikke å stille spørsmål om hva det er som gjør at de ikke blir likt, eller ikke er bra nok for andre. Frykten for å høre negative ting om en selv og få kritikk gjør at de heller bare takler avvisning eller velger å være for seg selv og alene.

Så hva gjør man da?

[Sola de]

Jeg er kresen.

[Yme]

Jeg er singel fordi jeg ikke har møtt noen jeg har fått noe spesiell interesse for. Vil ha en jente som ikke bare ler av det jeg sier, men som også sier og gjør morsomme ting selv, og sånne er det veldig få av.

Innlegget er ryddet for svar til slettet innhold.

Yvonne (mod)

Endret 20. oktober 2014 av Yvonne

[Gjest brutal_mann]

Jeg har faktisk gått til psykolog og fått masse hjelp. Jeg har en dårlig dag i dag, så generelt er ikke selvtilliten min verst. Men jeg gikk hele ungdomstiden uten å oppleve alle de klønete forsøkene på å date og starte forhold. Jeg har ikke fått erfaring med at man overlever all flauheten og at folk generelt liker at andre liker dem. Så jeg har aldri i mitt liv sagt til en mann at jeg liker ham som noe annet enn venn og hvordan starter man en sånn prat når det er første gang man tar den? Hvordan hopper man i det når alt i deg stritter mot? Jeg opplevde en gang at en mann jeg var glad i som venn sa at han ønsket noe mer og jeg syntes det var veldig vondt at jeg ikke følte det samme og at jeg ved å avvise ham gjorde ham vondt. Jeg er så glad i den aktuelle mannen nå at jeg feiger ut.

Anonymous poster hash: de9c2...fdc

Kan fortelle om min egen erfaring.

Først flere kvelder på rad nesten uten søvn. Så flere runder med mine nærmeste venner. Så innse at om en ikke gjør noe så går ting til helvete uansett. Så flere dager til med skjelvende hender, lite søvn og mye kvalme. Før en i et øyeblikk med stoisk ro overbringer budskapet. Joda, det gikk til helvete, det svei som faen. Men, en overlever om en bare holder hodet kaldt og fokuserer på at det vil gå over. Til slutt vil det gå over. Og så vil det komme nye mennesker i livet ditt som fortjener din oppmerksomhet og dine følelser.

Et steg på veien er muligens da å jobbe med å se på alle sine gode egenskaper. De finnes og en må tørre å tro på dem og være stolt av dem. Dette er ikke noe som skjer over natten men over tid. Det vil være flere tilbakeslag, men så lenge en holder blikket på målet så vil det gå fremover.

[Yme]

Kan fortelle om min egen erfaring.

Først flere kvelder på rad nesten uten søvn. Så flere runder med mine nærmeste venner. Så innse at om en ikke gjør noe så går ting til helvete uansett. Så flere dager til med skjelvende hender, lite søvn og mye kvalme. Før en i et øyeblikk med stoisk ro overbringer budskapet. Joda, det gikk til helvete, det svei som faen. Men, en overlever om en bare holder hodet kaldt og fokuserer på at det vil gå over. Til slutt vil det gå over. Og så vil det komme nye mennesker i livet ditt som fortjener din oppmerksomhet og dine følelser.

Et steg på veien er muligens da å jobbe med å se på alle sine gode egenskaper. De finnes og en må tørre å tro på dem og være stolt av dem. Dette er ikke noe som skjer over natten men over tid. Det vil være flere tilbakeslag, men så lenge en holder blikket på målet så vil det gå fremover.

En forbanna kjip situasjon som nesten alle mennesker må gå gjennom. Jeg forstår meg ikke på mekanismene som gjør at man skal ha det sånn der, når det egentlig bare kommunisere med et annet menneske, som på ingen måte er noe bedre enn det man er selv... Det er bare et menneske, og i det store og det hele, spiller det ingen rolle hva denne personen mener om ting... Like fullt føler man seg helt rævva, og det varer en god stund. Plagsomt dritt.

[Nettinettet]

Kan fortelle om min egen erfaring.

Først flere kvelder på rad nesten uten søvn. Så flere runder med mine nærmeste venner. Så innse at om en ikke gjør noe så går ting til helvete uansett. Så flere dager til med skjelvende hender, lite søvn og mye kvalme. Før en i et øyeblikk med stoisk ro overbringer budskapet. Joda, det gikk til helvete, det svei som faen. Men, en overlever om en bare holder hodet kaldt og fokuserer på at det vil gå over. Til slutt vil det gå over. Og så vil det komme nye mennesker i livet ditt som fortjener din oppmerksomhet og dine følelser.

Et steg på veien er muligens da å jobbe med å se på alle sine gode egenskaper. De finnes og en må tørre å tro på dem og være stolt av dem. Dette er ikke noe som skjer over natten men over tid. Det vil være flere tilbakeslag, men så lenge en holder blikket på målet så vil det gå fremover.

AMEN! (sånn selv om jeg ikke er kristen.... )

[Nettinettet]

En forbanna kjip situasjon som nesten alle mennesker må gå gjennom. Jeg forstår meg ikke på mekanismene som gjør at man skal ha det sånn der, når det egentlig bare kommunisere med et annet menneske, som på ingen måte er noe bedre enn det man er selv... Det er bare et menneske, og i det store og det hele, spiller det ingen rolle hva denne personen mener om ting... Like fullt føler man seg helt rævva, og det varer en god stund. Plagsomt dritt.

Helt enig! Men jeg tror at hvis vi lærer ungene våre å være snille mot hverandre og fremheve det positive og ikke det negative hos seg selv og andre, så kan det skje en samfunsendring.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med depresjon. Jeg har valgt å leve alene nå. Jeg finner bare menn som ikke er bra for meg, finner meg i for mye og gir for mange sjanser. Dette gjelder forsåvidt fra venner, og. Finner de som ikke er bra for meg. Syns lang vei at jeg ikke har noe respekt for meg selv.

Anonymous poster hash: cd65d...fa3