Hvis du var lite attraktiv

[Steinar40]

Jeg går aldri ut på byn, kino, restauranter, you name it. Jeg er jo sjenert, er klar over hvordan jeg ser ut, og jeg synker bare mer og mer sammen når jeg ser hvordan andre ser på meg.

Og ifølge flere tråder her inne er det helt normalt å være forskrekket over stygge folk, å stirre som om man var et misfoster. Det må jeg unngå.

Jeg har ikke lest disse trådene men en akseptabel oppførsel er det ikke, nei!

Dessverre er det en del folk som ikke eier vett.

På den annen side kan det godt være at du har blitt overfølsom etter mobbing på skolen. Det kan du tenke igjennom.

[AnonymBruker]

Vel, jeg kan jo fortelle hvordan det er å være stygg.

(...)

Jeg er sliten

Men du virker som en fantastisk fin person, klok og snill og flink til å skrive. Jeg er sikker på at noen kan elske deg. STOR KLEM!

[MalloryK]

Jeg har ikke lest disse trådene men en akseptabel oppførsel er det ikke, nei!

Dessverre er det en del folk som ikke eier vett.

På den annen side kan det godt være at du har blitt overfølsom etter mobbing på skolen. Det kan du tenke igjennom.

Selvfølgelig er jeg det, men det er ikke noe jeg kan gjøre. Det er samfunnet som må akseptere at folk kommer i alle farger og fasonger. Inntil det skjer står vi på stedet hvil

[Steinar40]

Selvfølgelig er jeg det, men det er ikke noe jeg kan gjøre. Det er samfunnet som må akseptere at folk kommer i alle farger og fasonger. Inntil det skjer står vi på stedet hvil

Kanskje du burde begynne å se litt mer på andre folk rundt deg?

Jeg ser faktisk folk i alle farger, fasonger og utseender.

Men du bor kanskje på et sted hvor det bare bor pene folk?

[Knirke]

Jeg hadde skaffet hund

[AnonymBruker]

jeg tenker en del på dette. Jeg har nemlig et barn med et fysisk medfødt handicap

Samme hvor pen hun blir som ungdom/voksen, eller hvor flott personlighet.. det vil alltid være noe som skiller henne fra andre jenter, og som gjør henne annerledes. Tenker mye på hvordan livet hennes blir, om det går greit - om det blir et hinder - hvordan hun vil tenke om dette når hun blir eldre...

[AnonymBruker]

Hvis du var så lite attraktiv at du ikke hadde sjans på kjæreste, hva hadde du gjort? Kan det være verdt å leve et liv i ensomhet?

Jeg har vært på forsiden av FHM noen år tilbake, så kan ikke si at jeg er mindre attraktiv.. Poenget er at jeg synes det er drit vanskelig å finne kjæreste. Har nok veldig lite med utseende å gjøre. Folk er forskjellige. Noen får seg ny kjæreste gang på gang, gjelder både superpene og stygge. Andre er konstant single, og ja finnes både stygge og pene i denne gruppen også.

Jeg tror som andre her skrev ikke at det er mulig å være sååå stygg at man ikke har sjans på kjæreste.. Finnes alltid noen på ditt nivå, haha. Dessuten har jeg inntrykk av at det nesten er lettere om man er mindre pen. Er då få "bra gutter som prøver seg på deg når du er pen. Du får en haug med drittsekker hengende etter deg som bare er ute etter en ting, mens de snille gutta ikke engang gidder å prøve å be deg ut på date.

[Gjest .-L-.]

Hvis du var så lite attraktiv at du ikke hadde sjans på kjæreste, hva hadde du gjort? Kan det være verdt å leve et liv i ensomhet?

Ja? Hvorfor tror folk at man må ha kjæreste for å være suksessfull i livet. Hvem er det som har laget den regelen? Jeg lager min egen definisjon av hva suksessfull er og følger den til jeg dør. Jeg ønsker jo meg en kjæreste, men jeg syntes livet er herlig uten en dame her også.

Endret 28. mars 2012 av .-L-.

[Steinar40]

jeg tenker en del på dette. Jeg har nemlig et barn med et fysisk medfødt handicap

Samme hvor pen hun blir som ungdom/voksen, eller hvor flott personlighet.. det vil alltid være noe som skiller henne fra andre jenter, og som gjør henne annerledes. Tenker mye på hvordan livet hennes blir, om det går greit - om det blir et hinder - hvordan hun vil tenke om dette når hun blir eldre...

Liten vits i å ta eventuelle sorger på forskudd.

Men det kan jo kanskje være konstruktivt at hun også har kontakt med andre som har samme type handicap.

[AnonymBruker]

Ja? Hvorfor tror folk at man må ha kjæreste for å være suksessfull i livet. Hvem er det som har laget den regelen? Jeg lager min egen definisjon av hva suksessfull er og følger den til jeg dør. Jeg ønsker jo meg en kjæreste, men jeg syntes livet er herlig uten en dame her også.

Tror det har lite med suksess å gjøre. Er vel heller det å ha en spesiell person som man deler noe med, som er annerledes enn det man har med venner og familie. Som gir den gode følelsen, en man kan bry seg om og som bryr seg tilbake. Ensomhet kommer i flere former, er mange behov som kun en kjæreste kan dekke!

[Silfen]

Jeg tror som andre her skrev ikke at det er mulig å være sååå stygg at man ikke har sjans på kjæreste.. Finnes alltid noen på ditt nivå, haha. Dessuten har jeg inntrykk av at det nesten er lettere om man er mindre pen. Er då få "bra gutter som prøver seg på deg når du er pen. Du får en haug med drittsekker hengende etter deg som bare er ute etter en ting, mens de snille gutta ikke engang gidder å prøve å be deg ut på date.

Jeg tror du tar feil. Ingen har bedt meg på en date på de siste, hmm, 11 år, omtrent. Om de snille/fine guttene ikke prøver seg på babene, så tror jeg nok de i det minste går for de i midtsjiktet, ikke i bunnsjiktet.

[Anglofil]

Og det gjør det greit å dykke ned i hva man ikke har, i stedet for i hva man har og hvilke muligheter man har andre steder i livet?

Jeg vil ikke forsvare at det er greit, poenget er man ofte ufrivillig gjør det enten man vil eller ikke. Jeg har hørt jeg er stygg hele livet, og når ingen andre forteller deg noe annet, når du aldri har fått føle gleden som en mann kan gi, en som stryker deg over kinnet og forteller deg hvor nydelig du er, gjorde ihvertfall veldig mye med meg.

For meg handlet det om å ha det reelle valget. For meg var ikke singellivet selvvalgt, det føltes som jeg var påtvunget et singelliv jeg mistrives særdeles mye i. Samtidig, jeg har aldri hatt liten tro på mine evner, og dermed undertrykket jeg mine følelser ved å gjøre de tingene jeg syntes var artige og gøy - de som gav meg mening.

Problemet mitt var dog at det ikke bare "ble borte", jeg undertrykket følelsene, men de ble ikke borte. Å føle seg så uelsket var vanvittig vondt, og hver eneste avvisning ble en bekreftelse på hvor uattraktiv jeg var. Og da ble det til at det kvernet i hodet mitt "men mobberne hadde rett, ingen vil jo ha meg". Og slik gikk det - til jeg møtte en som faktisk ville ha meg. Da møtte jeg meg selv i døra, for hvordan skulle jeg tolke dette? Var jeg attraktiv allikevel?

Man streber gjerne etter det man ikke har, spesielt hvis det for mange mennesker er en grunnleggende følelse i oss, slik som å føle seg akseptert og elsket, og da er det ikke rart at man får slike tanker, selv om man kanskje skulle ønske at man ikke hadde dem.

Jeg vil jo påstå at utseende må være det her i verden som gir aller minst mening(og innhold), så selv de mest fysisk attraktive bør jo strebe etter å utvikle dette "andre" i mye sterkere grad enn de blir oppfordret til å gjøre.

Noe mer kjedelig, platt og uinteressant enn personer som hviler hele seg og sitt liv på kropp og skjønnhet kan jeg ikke tenke meg.

Kjedelige som partnere, kjedelige som venner, og dødsens kjedelig å samtale med.

Det er jeg helt enig med deg i, samtidig, når man aldri føler man får bekreftelse for sitt utseende, så blir også det noe man kanskje henger seg opp i. Og jeg ser jo det i ettertid at jeg kanskje hang meg for mye opp i det, men det er vanskelig å la være når man aldri får den bekreftelsen. Å høre at man er stygg hele livet gjør noe grunnleggende med en, og selv om jeg aldri har latt mitt liv bli styrt av dette, dvs jeg har allikevel drevet med politikk, tatt utdannelse og hatt stor tro på mine evner, så har det ligget iboende i meg, gnisset litt inn mot følelsene mine kan vel kanskje si.

For min del har det hatt mye med bekreftelse å gjøre, de aller fleste ønsker jo å høre at man en gang i blant er flott/fin/vakker/attraktiv og det er jo ikke så unormalt. Man kan dog ikke basere sitt liv på dette og jeg er glad at den perioden i mitt liv er over, hvor alt handlet om å ikke være tvunget til å være singel. Nå derimot, når jeg er i et forhold, så føler jeg at jeg faktisk har et reelt valg, hvilket jeg aldri hadde tidligere. Og det gjør det jo enklere å forstå sin egen tankegang og reaksjoner den gangen.

Så det å ha kjæreste er liksom meningen med livet?

Nei, men når man føler at man ikke engang får det valget at man kan leve alene, man føler at det å leve alene ikke er et valg lenger, så får det plutselig ganske stor betydning. Dessuten var og er det fremdeles viktig å føle seg elsket, hvilket jeg ikke gjorde. Forskjellen nå og den gang er jo at man nå ser at man er verdt å elske, ergo er det ikke farlig å leve som singel og man føler man har mer et valg enn man hadde før.

Mvh Yvonne

Endret 28. mars 2012 av Yvonne

[Gjest Jim Jones]

Hvorfor skal det være jævligere å være lite attraktiv og singel i motsetning til å være attraktiv og singel?

Og forresten; det er utrolig trist at noen mennesker baserer sin egen lykke på det å ha en partner. Livet har jo så fantastisk mye annet å by på, som kan gi lykkefølelsen.

Bra poeng! Noen av oss er heite å se på men skys som pesten. Dvs, en er latterlig attrkativ for tilfeldige knull, men ikke pokker om noen vil stå ved en side. Men hallo, verden renner over av villige tuppehøner, så en klager da ikke.

[AnonymBruker]

Dessuten har jeg inntrykk av at det nesten er lettere om man er mindre pen. Er då få "bra gutter som prøver seg på deg når du er pen.

Så når du har få bra gutter som prøver seg på deg mens jeg har ingen, er det lettere for meg å finne en kjæreste blant dem?

[AnonymBruker]

Vel, jeg kan jo fortelle hvordan det er å være stygg.

Jeg har jo alltid visst det, husker jeg skjønte det allerede på barneskolen, jeg var mye styggere enn de andre på skolen. Og ja, har blitt mobbet for utseendet mitt hele livet (er nå i slutten av 20-årene).

Stygg og feit og en skam for familien, jepp, det er meg, det har jeg fått høre så mange ganger.

Jeg har aldri hatt et håp om å finne en mann, få barn og hus og hjem og slikt, så jeg vet ikke hvordan det er så ha et normalt liv. Jeg vet heller ikke hvordan det er å ønske seg det, da jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Å ha noen å snakke med om dagene? Å spise middag med noen hver dag, ha et barn, kjøpe hus, være glad i noen? Nei, jeg aner ikke.

Jeg er oppegående i hodet, ingenting galt med meg psykisk, men det er klart, når alle rundt deg er lykkelige, og har mål og mening med livet, så blir jeg litt "blue". Jeg er jo et menneske jeg og, har egentlig alle de normale tankene og behovene som andre har, men jeg må overse det. Man kan ikke gå rundt og tenke på ting som aldri kommer til å skje.

Jeg går aldri ut på byn, kino, restauranter, you name it. Jeg er jo sjenert, er klar over hvordan jeg ser ut, og jeg synker bare mer og mer sammen når jeg ser hvordan andre ser på meg.

Og ifølge flere tråder her inne er det helt normalt å være forskrekket over stygge folk, å stirre som om man var et misfoster. Det må jeg unngå.

Hvis jeg går på butikken, kjøper jeg det jeg skal, og går hjem. Jeg unngår å se folk i øynene, jeg er så redd for å få dritt slengt etter meg, det såret veldig selv om man har hørt det før.

Jeg har 0 selvtillitt. Selvtillitt, det er og et fremmed ord for meg. Hvordan er det å gå ute med hode hevet, hvordan er det å flørte, å være fornøyd?

Ja, men det er jo bare å sminke seg, så blir man pen?

Nei. Jeg har så mange allergier, tåler noen ganger mascara. Og hvorfor skal man kle på seg en maske? Jeg godtar folk som de er så lenge de er hyggelige og gode mennesker. Skulle ønske det var det som var viktig her i verden.

Jeg går mye på tur, siden jeg har hund. Jeg er sosial med folk som er hyggelige, mange hundefolk er det heldigvis. Så der har jeg noen å snakke med. Venner mister jeg, siden de får sine egne liv med mann og barn, og siden jeg ikke kan være med på så mye.

Jeg er sliten

Kjære Mallory.

Det er vondt å lese innlegget ditt, for det er veldig godt skrevet og så uendelig sant for noen av oss

Jeg er også en av de "stygge". En av de oppsiktsvekkende "stygge" som den jevne mannen i gata ikke klarer å la være å stirre på, kommentere eller tråkke på. Det er jo noe man på sett og vis venner seg til og som blir bittelitt enklere å takle med åra, men det gjør ikke mindre vondt likevel.

Likevel var jeg så heldig at jeg traff en fantastisk kvinne som greide å se meg og ikke bare utseendet mitt. Det har gjort noe grunnleggende bra for meg og gitt meg litt selvtillit. Jeg greier derfor å leve et mer sosialt liv enn det du greier, selv om det krever en del å stille seg lagelig til for hugg ute blant folk.

Nå, for bare noen få dager siden, endte forholdet vårt og jeg er igjen alene. Jeg vet nå at det finnes et og annet sjeldent menneske som ser det innvendige og som ikke lar seg skremme, men jeg har ingen håp om å noensinne finne noen igjen. Nå er det naturligvis tapet av kvinnen jeg elsker dypt og inderlig som er det verste midt oppe i denne situasjonen, men det gjør vondt å "vite" at jeg aldri vil få oppleve kjærlighet igjen noensinne også. At jeg aldri skal få barn, aldri ha sex med noen igjen, aldri våkne sammen med noen eller ha noen å fortelle små, dagligdagse ting til. Det å aldri skulle ha en absolutt fortrolig person du stoler 100% på igjen og som alltid er der for deg... Det er leit og vondt. Og skremmende.

Og jeg er også sliten.

[Gjest .-L-.]

Tror det har lite med suksess å gjøre. Er vel heller det å ha en spesiell person som man deler noe med, som er annerledes enn det man har med venner og familie. Som gir den gode følelsen, en man kan bry seg om og som bryr seg tilbake. Ensomhet kommer i flere former, er mange behov som kun en kjæreste kan dekke!

Jeg tror veldig mange føler at de ikke strekker til, og at det er derfor de går rundt og er single. Enkelte damer blir for eksempel påmindt i hver eneste familiebesøk mm at de er 27 år eller whatever, og er singel. Er det noe min mormor kan finne på å si så er det noe som: No må du snart finne deg en mann hvis det skal bli noe unger på deg. Dette sier hun da til mine kusiner etc. Når man får et slags press fra kulturen om at alle burde ha kjæreste så er det klart at folk blir påvirket.

Så er jo det også biologiske drifter inne i bildet, helt klart. Selv er jeg veldig glad i å kose

Når det kommer til visse behov bare kan bli dekket av en kjæreste så er jeg ikke enig. Sex og nærhet er vel det eneste et parforhold dekker som ingenting annet kan dekke. For eksempel, dersom man går og er utrygg på seg selv, og blir trygg på seg selv når man har en kjæreste så har man ikke fikset problemet. Hva skjer når man blir singel igjen da? Då går man rundt og er like usikker som man var når før man fikk seg kjæreste. Dette er et generelt problem i samfunnet. Folk velger den "billigste" og letteste løsningen på et problem, men problemet blir bare løst midlertidig. Det koster på en måte for mye å gjøre den innsatsen det trengs for å bli kvitt problemet helt, og den innsatsen er ikke folk villig til å gjøre.

Endret 28. mars 2012 av .-L-.

[AnonymBruker]

At lykken ikke avhenger av partner alene er riktig, men for sosialt oppegående mennesker vil det nok stort sett alltid kjennes svært deprimerende å føle at man ikke har reelle utsikter til noe livspartnerskap. Det å søke sammen med andre, ønske kjærlighet i livene våre og danne familie (barn eller ikke) er så essensielt for oss mennesker at det kan vanskelig gjøres å leve lykkelig uten, ihvertfall når man lever uten ufrivillig.

Jeg er faktisk ikke enig! Jeg har vært i både "lykkelige" og "ulykkelige" forhold, men dette har ikke påvirket min egen følelse av lykke på et litt dypere plan. Jeg har sett så mange eksempler på mennesker som "har alt", også når det kommer til kjærlighet, men som overhode ikke virker lykkelige. Personlig tror jeg lykke kommer av hvordan vi ser verden, hvem vi sammenligner oss med, hvilke mål vi har og om vi klarer å nå dem, og hvilket mindset vi trår gjennom livets korridorer med.

Dessuten er det jo noen som mener det handler om gener, og at lykke er no vi i høyeste grad kan være disponert eller indisponert for.

[Genesis]

Jeg har vært på forsiden av FHM noen år tilbake, så kan ikke si at jeg er mindre attraktiv.. Poenget er at jeg synes det er drit vanskelig å finne kjæreste. Har nok veldig lite med utseende å gjøre. Folk er forskjellige. Noen får seg ny kjæreste gang på gang, gjelder både superpene og stygge. Andre er konstant single, og ja finnes både stygge og pene i denne gruppen også.

Jeg tror som andre her skrev ikke at det er mulig å være sååå stygg at man ikke har sjans på kjæreste.. Finnes alltid noen på ditt nivå, haha. Dessuten har jeg inntrykk av at det nesten er lettere om man er mindre pen. Er då få "bra gutter som prøver seg på deg når du er pen. Du får en haug med drittsekker hengende etter deg som bare er ute etter en ting, mens de snille gutta ikke engang gidder å prøve å be deg ut på date.

Enkelte veldig attraktive jenter går rundt med et slags skjold, og virker helt utilgjengelige. De kan være fantastiske mennesker også på innsiden, men de har denne spesielle eimen av uoppnålighet som gjør at oppegående, normalt attraktive gutter skygger banen. De gidder rett og slett ikke, når de tror du allerede har 10 beilere som slåss om din oppmerksomhet hengende i halen. Ta initiativ selv hvis du treffer en du tror har mye å by på!

[AnonymBruker]

Om jeg var mindre attraktiv, så hadde jeg gjort det jeg kunne for å være mer attraktiv.

..for da løser all verdens problemer seg? Man er jo seg selv; på tross av alt man har skriftet antrekk, bleket tennene og farget håret.

Jeg er også en dame som faller utenfor kjærestemarkedet fordi jeg er mindre pen. Jeg har alltid vært ganske opptatt av utseende på den måten at jeg trener, spiser sunt, ser ren og "pen" ut...men jeg er jo fremdeles meg, ikke sant? Min erfaring er at har man det ikke, så har man det ikke.

Min måte å håndtere ensomheten på er at jeg bruker lite tid på å gruble. Hvis jeg kjenner meg nedstemt så trener jeg eller lager god mat. Jeg tenker heller ikke så langt frem lengre men tar en dag ad gangen. Og så prøver jeg å alltid legge merke til de på jobb, på byen, på treningssenter, butikken som er slik som meg. Fordi de er der, man er faktisk ikke alene om sånt.

[Månestråle**]

Enkelte veldig attraktive jenter går rundt med et slags skjold, og virker helt utilgjengelige. De kan være fantastiske mennesker også på innsiden, men de har denne spesielle eimen av uoppnålighet som gjør at oppegående, normalt attraktive gutter skygger banen. De gidder rett og slett ikke, når de tror du allerede har 10 beilere som slåss om din oppmerksomhet hengende i halen. Ta initiativ selv hvis du treffer en du tror har mye å by på!

Jeg har ofte fått høre at jeg har et "skjold" og at jeg er vanskelig å komme innpå. Men jeg faktisk bare innesluttet og sjenert! Hvis en mann sjekker meg opp blir jeg helt satt ut og syns situasjonen er fryktelig ubehagelig