Hvis du var lite attraktiv

[Gjest Maruwan]

Jeg er dame. Bestemt meg for det, tja, til en viss grad kanskje. Jeg har lav selvtillit og synes ikke selv jeg er så pen (som jeg kanskje egentlig er). Trives derfor best blant mindre pene mennesker.

Jeg anser dem ikke selv som under meg på skalaen, men alle andre gjør det. Type "Du kan da få mye bedre"-kommentarer. Dette er ikke noe jeg selv mener. Et eksempel med en jeg datet, som ikke var spesielt heldig fra naturens side og heller ikke gadd å gjøre en eneste ting for å forbedre seg. Jeg er ikke verdens peneste, men liker i alle fall å gjøre så godt jeg kan i form av fine klær/sminke/hårfrisyre.

Klart jeg sikkert kunne fått en som var mer lik meg på det området.

Men utseendet har ikke den store betydningen når jeg faller for personligheten først og fremst.

Hehe, ok. Pene damer som ikke vet de er pene er digg for oss normale menn.

[Gjest Maruwan]

Så det å ha kjæreste er liksom meningen med livet?

Ikke nødvendigvis det å ha kjæreste, men vi er sosiale vesener som speiler oss i det andre mener om oss.

Klart at det å vite at en ikke har sjans på noen da kan være en tung bør å bære, selv om en ikke vil ha en kjæreste uansett. Derfor er det også stor forskjell på det å være singel og attraktiv og det å være singel og uattraktiv.

Hvis vi ikke brydde oss om hva andre mener, folk som ikke engang betyr noe særlig for oss, ville heller ikke mobbing være et problem.

[AnonymBruker]

Hehe, ok. Pene damer som ikke vet de er pene er digg for oss normale menn.

Hehe. Uansett så er jeg evig singel. Ironien i det å faktisk bli droppa av en som anses som uattraktiv og "ikke bra nok for deg"...

[Gjest NozMonster]

Hæ?

Er ikke vivil-lekene for psykisk utviklingshemmede? Mener du å gjøre narr av den du siterer? Nå ble jeg faktisk ganske provosert.

NEI! så absolutt ikke! vilvil lekene er jo for alle med funksjonshemming!

er det ikke?

[Silfen]

Hehe. Uansett så er jeg evig singel. Ironien i det å faktisk bli droppa av en som anses som uattraktiv og "ikke bra nok for deg"...

Men sånn vil det vel alltid være, uanhengig av hvor på skalaen en selv ligger? Her kommer jo personlig synsing med i bildet og mens du syns en er fin nok, så syns en annen den ikke er det og omvendt.

[Perelandra]

NEI! så absolutt ikke! vilvil lekene er jo for alle med funksjonshemming!

er det ikke?

Nei, det er idrett for psykisk utviklingshemmede

Sitat Vivil idrettslag: Vivil-lekene er et landsomfattende idrettsstevne for utviklingshemmede som hvert år arrangeres i månedskifte mai/juni på Nadderud stadion i Bærum.

Nå forstår du kanskje hvorfor jeg ble provosert?

[Gjest Cosette]

Så det å ha kjæreste er liksom meningen med livet?

Slike utsagn som sitert her provoserer meg. Det er fullstendig naturlig for mennesket å ønske noen gå veien med, å elske og bli elsket tilbake. For 99% av oss er det en del av meningen med livet. Ikke hele, men en del av det. Selv jeg, som er et svært frihetshungrende, selvstendig menneske ville vært dypt ulykkelig og deprimert om jeg følte jeg kom til å slite veldig og kanskje ikke lykkes med å finne en sjelevenn å dele livet med. Heldigvis sliter jeg ikke med slikt selv, men jeg har ingen problemer med å sette meg inn i situasjonen TS og flere andre i denne tråden skisserer. Alle ønsker kjærlighet, og de fleste ønsker seg også familie og barn med tiden.

Det disse menneskene trenger er ikke å høre at kjærlighetsforhold ikke er så viktig, for selvsagt er det viktig, men de må flytte fokuset bort fra alt de ikke er og aldri kan bli til det de er og det de kan bli. Utseende er ikke be-all-end-all, man kan gjøre seg interessant på annet vis, og man kan forsøke alternative måter å komme i kontakt med potensielle partnere. Det man absolutt ikke må gjøre er å mure seg inne og ikke ta den plassen man har rett på her i verden bare fordi man ikke har fått utdelt de sterkeste kortene hva fysisk attraktivitet angår.

[AnonymBruker]

Men sånn vil det vel alltid være, uanhengig av hvor på skalaen en selv ligger? Her kommer jo personlig synsing med i bildet og mens du syns en er fin nok, så syns en annen den ikke er det og omvendt.

Viser vel at utseende ikke alltid er det viktigste, og de som er mindre attraktive ikke tar hva som helst de heller!

[Silfen]

Viser vel at utseende ikke alltid er det viktigste, og de som er mindre attraktive ikke tar hva som helst de heller!

Nei, selvsagt tar vi ikke hva som helst. Det ER tross alt en grunn til at man er singel.

[Gjest "gjest"]

Så det å ha kjæreste er liksom meningen med livet?

Ikke for enhver pris, nei.

[Rainbow]

Tråden er ryddet for diskusjon rundt selvmordstanker, jmf. Kvinnneguidens regler

Rainbow81, mod.

[MalloryK]

Vel, jeg kan jo fortelle hvordan det er å være stygg.

Jeg har jo alltid visst det, husker jeg skjønte det allerede på barneskolen, jeg var mye styggere enn de andre på skolen. Og ja, har blitt mobbet for utseendet mitt hele livet (er nå i slutten av 20-årene).

Stygg og feit og en skam for familien, jepp, det er meg, det har jeg fått høre så mange ganger.

Jeg har aldri hatt et håp om å finne en mann, få barn og hus og hjem og slikt, så jeg vet ikke hvordan det er så ha et normalt liv. Jeg vet heller ikke hvordan det er å ønske seg det, da jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Å ha noen å snakke med om dagene? Å spise middag med noen hver dag, ha et barn, kjøpe hus, være glad i noen? Nei, jeg aner ikke.

Jeg er oppegående i hodet, ingenting galt med meg psykisk, men det er klart, når alle rundt deg er lykkelige, og har mål og mening med livet, så blir jeg litt "blue". Jeg er jo et menneske jeg og, har egentlig alle de normale tankene og behovene som andre har, men jeg må overse det. Man kan ikke gå rundt og tenke på ting som aldri kommer til å skje.

Jeg går aldri ut på byn, kino, restauranter, you name it. Jeg er jo sjenert, er klar over hvordan jeg ser ut, og jeg synker bare mer og mer sammen når jeg ser hvordan andre ser på meg.

Og ifølge flere tråder her inne er det helt normalt å være forskrekket over stygge folk, å stirre som om man var et misfoster. Det må jeg unngå.

Hvis jeg går på butikken, kjøper jeg det jeg skal, og går hjem. Jeg unngår å se folk i øynene, jeg er så redd for å få dritt slengt etter meg, det såret veldig selv om man har hørt det før.

Jeg har 0 selvtillitt. Selvtillitt, det er og et fremmed ord for meg. Hvordan er det å gå ute med hode hevet, hvordan er det å flørte, å være fornøyd?

Ja, men det er jo bare å sminke seg, så blir man pen?

Nei. Jeg har så mange allergier, tåler noen ganger mascara. Og hvorfor skal man kle på seg en maske? Jeg godtar folk som de er så lenge de er hyggelige og gode mennesker. Skulle ønske det var det som var viktig her i verden.

Jeg går mye på tur, siden jeg har hund. Jeg er sosial med folk som er hyggelige, mange hundefolk er det heldigvis. Så der har jeg noen å snakke med. Venner mister jeg, siden de får sine egne liv med mann og barn, og siden jeg ikke kan være med på så mye.

Jeg er sliten

[Steinar40]

Hvis du var så lite attraktiv at du ikke hadde sjans på kjæreste, hva hadde du gjort? Kan det være verdt å leve et liv i ensomhet?

Det er nok mange som lever i par og som allikevel er direkte ensomme. Vil tro at det må være det aller verste egentlig.

Klart at livet er verdt å leve som singel. Må bare fylle det med noe annet enn å slite seg ut på kravstore barn etc.

Det er fordeler og ulemper med det meste.

[AnonymBruker]

Hvis du var så lite attraktiv at du ikke hadde sjans på kjæreste, hva hadde du gjort? Kan det være verdt å leve et liv i ensomhet?

Man må ikke ha sex med andre. Man kan fint ha sex med seg selv.

Synes mennesker som MÅ ha kjæreste hele tiden virker kåte og svake.

[kubrak]

Rent bio-logisk så lønner det seg å gå etter de som er litt lavere på skalaen, da sjansen for å få seg noe øker.

rent biologisk lønner det seg å gå etter noen som man faktisk er tiltrukket av. Selv om jeg har blitt forsøkt sjekket opp av homofile et par ganger, så betyr det ikke at det "rent biologisk" lønner seg for meg å slå til i disse tilfellene.

[Steinar40]

Litt stygg tanke, men... kan det tenkes at noen faktisk skulle ønske at vi hadde skikk for tvangsekteskap i Norge?

Tvangsekteskap er ikke noe å ønske seg.

Men at foreldrene ofte kunne finne en bedre partner enn man klarer selv er rimelig sikkert.

[Steinar40]

Det kan kanskje hjelpe å reise litt og oppleve verden.

Ja, det er nok mange i Norge som hadde hatt veldig godt av å oppleve noe av alle elendigheten som finnes ute i verden. Blir litt annet perspektiv da.

[AnonymBruker]

Vel, jeg kan jo fortelle hvordan det er å være stygg.

Jeg har jo alltid visst det, husker jeg skjønte det allerede på barneskolen, jeg var mye styggere enn de andre på skolen. Og ja, har blitt mobbet for utseendet mitt hele livet (er nå i slutten av 20-årene).

Stygg og feit og en skam for familien, jepp, det er meg, det har jeg fått høre så mange ganger.

Jeg har aldri hatt et håp om å finne en mann, få barn og hus og hjem og slikt, så jeg vet ikke hvordan det er så ha et normalt liv. Jeg vet heller ikke hvordan det er å ønske seg det, da jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Å ha noen å snakke med om dagene? Å spise middag med noen hver dag, ha et barn, kjøpe hus, være glad i noen? Nei, jeg aner ikke.

Jeg er oppegående i hodet, ingenting galt med meg psykisk, men det er klart, når alle rundt deg er lykkelige, og har mål og mening med livet, så blir jeg litt "blue". Jeg er jo et menneske jeg og, har egentlig alle de normale tankene og behovene som andre har, men jeg må overse det. Man kan ikke gå rundt og tenke på ting som aldri kommer til å skje.

Jeg går aldri ut på byn, kino, restauranter, you name it. Jeg er jo sjenert, er klar over hvordan jeg ser ut, og jeg synker bare mer og mer sammen når jeg ser hvordan andre ser på meg.

Og ifølge flere tråder her inne er det helt normalt å være forskrekket over stygge folk, å stirre som om man var et misfoster. Det må jeg unngå.

Hvis jeg går på butikken, kjøper jeg det jeg skal, og går hjem. Jeg unngår å se folk i øynene, jeg er så redd for å få dritt slengt etter meg, det såret veldig selv om man har hørt det før.

Jeg har 0 selvtillitt. Selvtillitt, det er og et fremmed ord for meg. Hvordan er det å gå ute med hode hevet, hvordan er det å flørte, å være fornøyd?

Ja, men det er jo bare å sminke seg, så blir man pen?

Nei. Jeg har så mange allergier, tåler noen ganger mascara. Og hvorfor skal man kle på seg en maske? Jeg godtar folk som de er så lenge de er hyggelige og gode mennesker. Skulle ønske det var det som var viktig her i verden.

Jeg går mye på tur, siden jeg har hund. Jeg er sosial med folk som er hyggelige, mange hundefolk er det heldigvis. Så der har jeg noen å snakke med. Venner mister jeg, siden de får sine egne liv med mann og barn, og siden jeg ikke kan være med på så mye.

Jeg er sliten

Må bare spørre hvordan du ser ut? Vanskelig for å tro at det kan være så ille!! Har sett mennesker som ikke akkurat er supermodeller, men er da grenser. Så lenge man ikke har noe syndrom eller sykdom.

Skal litt til for at folk snur seg på gata og fordi et menneske er mindre pent. I såfall denne typen mennesker det er synd på! Alle har i mine øyne NOE pent ved seg.

Så kan jeg trøste deg med at jeg ikke er stygg, men ofte har de samme tankene og følelsene som deg. Føler meg aldri pen, ingen som forelsker seg i meg eller vil dele livet med meg... Fungerer overhodet ikke med andre mennesker. Har infunnet meg med at jeg skal tilbringe livet alene. Evt. får et donorbarn om jeg ønsker meg barn i fremtiden! Så har jeg dyr som gir meg selskap.

[Gjest O___o]

[Cata]

Hvis du var så lite attraktiv at du ikke hadde sjans på kjæreste, hva hadde du gjort? Kan det være verdt å leve et liv i ensomhet?

Jeg hadde nær sagt : hva er det egentlige spørsmålet her?

Jeg hadde selvsagt levd alene. Faktisk er det det jeg har gjort hele livet, og det må jeg da tolke slik at jeg er så lite attraktiv at ingen egentlig ønsker å være kjæresten min. Og hva skal jeg gjøre med det, da liksom?

Som ung var det forståelig, for da var jeg mindre pen og som ung går man vel i noe større grad etter utseendet enn man gjør som voksen.

I voksen alder skjønner jeg mindre av det. Jeg er definitivt blitt penere (i forhold til min alder, så klart) og regner meg nå som "gjennomsnitts +". Det er ikke utseendet det står på. Muligens har jeg personlighet som en giftig kobra, men av en eller annen grunn så er det hittil ingen som har fortalt meg det rett ut og folk flest later til å like meg rimelig godt. (Muligens er de gode skuespillere? )

Et par forhold har det vært, men ingen som har vart utover et par års tid.

Så jeg er pr. def ikke attraktiv hos det annet kjønn, ergo aner jeg ikke hva jeg skulle gjøre med det i så fall. Og skal jeg være helt ærlig så ville jeg heller ikke gjort noe særlig med det. Tro det eller ei, jeg liker meg selv rimelig godt slik jeg er, så da føler jeg ikke for å gjøre noen gjennomgripende forandring "bare for å kapre meg en mann". I så fall ville jeg trolig ende med en mann jeg likte bare sånn passe, og en Cata jeg slett ikke likte.

Dårlig bytte.