Eget bønnerom på skolen

[AnonymBruker]

Cuckhold:

Nå er det ikke slik at ikke-religiøse er mindretall her i landet. Heller tvert i mot.

Argumentasjonen din om at det er forskjellsbehandlig faller på sin egen urimelighet. Jeg regner med at du også er i mot at det opprettes egne ammerom fordi du ikke har nytte av det.

[sebastianen]

Hva om man har et personlig livsyn som tilsier at man ligger naken på ryggen for å komme i kontakt med gud ? (ikke jeg ) da kan jo ikke bønnerommene kreve at man skal dekke seg til .

[Cuckold]

Cuckhold:

Nå er det ikke slik at ikke-religiøse er mindretall her i landet. Heller tvert i mot.

Argumentasjonen din om at det er forskjellsbehandlig faller på sin egen urimelighet. Jeg regner med at du også er i mot at det opprettes egne ammerom fordi du ikke har nytte av det.

Ta deg tid til å lese ett eneste av innleggene mine ordentlig, så vil du se hvor meningsløs innvendingen din er. Jeg godtar nettopp ikke den gruppetenkningen du legger opp til, jeg er ikke er mer glad i offentlig sponsing og legitimering av visse typer livssynsutfoldelse om det bare er ikke-religiøse med blant de som nyter godt av forskjellsbehandlingen. Jeg oppfatter livssyn som ethvert menneskes personlige tilnærming til livets alvor og de store spørsmål, jeg har ikke det samme livssyn som alle ikke-religiøse.

Endret 23. november 2011 av Cuckold

[Lutetium 71]

Cuckhold:

Nå er det ikke slik at ikke-religiøse er mindretall her i landet. Heller tvert i mot.

Argumentasjonen din om at det er forskjellsbehandlig faller på sin egen urimelighet. Jeg regner med at du også er i mot at det opprettes egne ammerom fordi du ikke har nytte av det.

Det er kanskje litt forskjell på en personlig overbevisning, og matauk?

Primærbehov vs sekundærbehov.

[AnonymBruker]

vi har stillerom på skolen. Kan man ikke bare lage et stillerom da?

Hvis de skal lage bare et bønnerom, så kan vel ikke folk gå inn der hvis dem ikke skal be?

Men på et stillerom kan du gjøre omtrent hva faen du vil bare du er stille...

[Lutetium 71]

Alternativet for de muslimske elevene blir vel også å be på et mye mer sjenerende sted, f.eks. midt i kantina, noe som vel heller ikke er ønskelig for noens del.

Om jeg hadde en personlig overbevisning om at jeg må være naken når jeg spiser matpakka mi, er det jo mulig jeg hadde gjort dette i kantina, for å presse skolestyret til å gi meg ett "nakenrom". Siden denne overbevisningen neppe deles av mange andre (unntatt kanskje Cuckold? :gjeiper: ), så hadde jeg nok blitt pent bedt om å få de jævla fillene på igjen.

Hensynsfullt?

[Gjest Wolfmoon]

Vel Cuckold, da har vi bare et grunnleggende forskjellig syn på hvordan vi ønsker vårt samfunn. Og det tror jeg ikke vi får gjort noe mer, da jeg neppe tror at du kommer til å skifte til mening, og jeg ikke ser fornuften i din

[The Kitten]

Der jeg studerer nå, har vi bønnerom som er åpent for alle, og prest man kan skrifte til.

Selv ser jeg ikke problemet med et bønnerom, uansett om det er for buddhister eller muslimer.

Når det kommer til f.eks fjerning av svinekjøtt i kantinen, mener jeg det er et ikke-eksisterende problem. Så lenge det er opplyst om hva man spiser, så får man velge selv.

[Gjest Cosette]

Vel Cuckold, da har vi bare et grunnleggende forskjellig syn på hvordan vi ønsker vårt samfunn. Og det tror jeg ikke vi får gjort noe mer, da jeg neppe tror at du kommer til å skifte til mening, og jeg ikke ser fornuften i din

Men hvordan vil du at samfunnet skal være mtp religion og livssyn, da?

Muslimer, eller kristne, eller buddhister har behov for et stille, lydisolert rom, for i deres tro så er bønn en viktig del av utøvelsen.

Jeg på min side har et egenkomponert livssyn inspirert av en personlig åpenbaring, og det føles uhyre viktig for meg å senke meg ned i et kar med lunkent sitronvann, helst tre ganger daglig. (Helt tilfeldig eksempel uten rot i virkeligheten.) Mennesker med andre livssyn må gjerne også bruke badekaret, men det må uansett være et badekar tilgjengelig for min trosutøvelses skyld.

Har ikke jeg rett til tilgang til et badekar?

Hvorfor er det kun de store, mektige livssynene som er verdig hensyn og tilrettelegging? Fordi de er store? Skal det offentlige bidra til disse livssynenes dominans ved å kun tilrettelegge for disse, mens andres livssyn ikke skal møte samme hensyn? Det hjelper ikke meg at jeg får lov til å dele andres bønnerom, det er ikke bønnerom jeg har behov for, jeg har behov for et badekar. På samme måte som at det ikke hjelper en katolikk å få dele mitt badekar, han trenger jo et bønnerom.

Man utfordrer jo sin egne vante måte å tenke på her, for de fleste av oss er opplært til at man skal ha respekt for og være hensynsfull mot religioner. Og man skal respektere andres rett til å tro på hva de vil, men å tilrettelegge for utøvelse, er en annen ting. I praksis så er det kun de store, mektige, dominerende religionene dette vil gjelde for, både fordi det er disse som skriker høyest (naturlig nok, siden de har mange troende), og fordi det er ugjennomførbart å skulle tilrettelegge for alle som fremmer krav om det. Alt taler derfor for at den enkeltes behov for trosutøvelse ikke er noe det offentlige skal ha noe med å gjøre, men at det er noe den enkelte selv har ansvar for.

[AnonymBruker]

Ta deg tid til å lese ett eneste av innleggene mine ordentlig...

Jeg hadde gjort det (gjør det med alle andre), men du bare gjentar deg selv i milelange avsnitt...

[Gjest Vampen]

Det er tydelig at jeg har problemer med å uttrykke meg forståelig, for det jeg har gjentatt i så å si hvert eneste innlegg i denne tråden er at dette innebærer en forskjellsbehandling mellom de som har livssyn der man føler man har nytte av et slikt rom og og de som ikke har et slikt livssyn. Hvert menneske har sitt livssyn, og det offentlige bør ikke tenke på livssyn som gruppetilhørighet men bestrebe seg på likebehandling på individnivå, se på oss som mennesker, ikke grupper. Og da hjelper det ikke meg om den store sekken ikke-religiøse også inneholder en del som kan ha nytte av et bønnerom, det er ikke skillet religiøs/ikke-religiøs jeg er opptatt av, det jeg er opptatt av er at det finnes utallige små personlig utviklede livssyn i verden, og det offenlige bør ikke forskjellsbehandle, derfor skal man ikke bruke fellesskapets ressurser på å sponse visse menneskers livssynsutfoldelse.

Å mene at alle tiltak det offentlige sponser må kunne brukes av alle er noe helt annet. For jeg er opptatt av at vi utvikler en ikke-diskriminerende stat i forhold til livssyn. Jeg er derfor mot at det offentlige skal sponse livssynsorganisasjoner, men det betyr ikke at jeg samtidig er mot at det offentlige skal støtte opp om kulturlivet, bygge opera og kulturhus, gi støtte til orkestere, teatere ol. Men skal vi få et samfunn der alle livssyn står på lik linje må det offentlige bestrebe seg på å overlate livssynsutfoldelsen til den enkelte. Det er noe riv ruskende galt i en stat som skal godkjenne livssyn og så sponse og legitimere disse med fellesskapets penger.

Jeg vil ikke påstå at du uttrykker deg uklart, men ja, jeg syntes det er vanskelig å få helt taket på hvor du vil. Men det er mye mulig det går på meg.

Uansett, jeg syntes det blir underlig å legge "de som ikke har et livssyn som gjør at de FØLER at de ikke har behov for et slikt rom" som grunnlag og bruke det til å argumentere om forskjellsbehandling. Det er mye jeg føler at jeg ikke har behov for, uten at det innebærer at jeg blir forskjellsbehandlet om andre har et slikt behov. Jeg tenker også at det er vanskelig å si på forhånd at man ikke har behov for det. Da tenker du utelukkende utifra merkelappen "livssyn", noe som igjen blir litt forvirrende når du ikke vil se på grupper. Et bønnerom/stillerom kan i mine øyne være vel så viktig for mer sekulære mål. Jeg skrev at jeg har benyttet meg av slike rom, og det var ikke i forbindelse med livssyn. Det var heller i forbindelse med tøffe perioder, f.eks tap av noen som stod meg nær. Da er det godt å ha et sted hvor man kan trekke seg tilbake i rolige omgivelser, bare for å få en pause fra hverdagens mas og bråk. Om man skulle ha behov for noe slikt en dag, er ikke noe man kan forutse på forhånd. Barn og unge opplever også tøffe ting. Et bønnerom/stillerom kan bli en ressurs for de som ikke nødvendigvis føler at de trenger det i dag. Det betyr ikke at alle må gå dit for å be, eller filosofere rundt religiøse spørsmål. Det er grunnen til at jeg mener at et slikt rom ikke er forskjellsbehandling. Alle har tilgang til det, og kan bruke det til sitt behov. Noen ber, noen ønsker bare en pustepause i rolige omgivelser. Begge deler er greit. Nå er det kanskje noen med religiøse behov som har fremmet forlaget i denne saken, men det betyr ikke at et slikt rom ikke kan bli en ressurs for flere enn de som har fremmet forslaget. Og jeg syntes det er trist når vi kommer dithen at alle rulleegardiene går ned i turbofart så fort noe lukter av religion. Spesielt om det fører til at vi ser oss blind på en faktor.

Jeg syntes faktisk at det å blankt avvise dette på det grunnlaget du gjør er å forskjellsbehandle grupper, fremfor å se på oss som mennesker og individer. Behovene vi har, de inidviduelle, kan også endre seg over tid. Og jeg syntes hele tanken om at det er forskjellsbehandling fordi noen IKKE har et behov er pussig. De som ikke har har et behov for et slikt rom blir ikke skadelidende av at de som har det får sitt ønske oppfyllt. Når et behovsbasert forslag fremmes, så syntes jeg det skal avgjøres i forhold om det er mulig å gjennomføre og om det eventuelt vil skape problemer for andre. Jeg syntes det skal være slik at andres mangel på behov automatisk skal overstyre det faktum at noen har et behov.

[Gjest Vampen]

Hva om man har et personlig livsyn som tilsier at man ligger naken på ryggen for å komme i kontakt med gud ? (ikke jeg ) da kan jo ikke bønnerommene kreve at man skal dekke seg til .

Vel, jeg vil tro at de fleste skoler, og offentlige bygg, har regler som innebærer at man helst skal ha på seg klær. Så der vil behovet ditt eventuelt komme i konflikt med andre regler, noe jeg ikke ser at et bønnerom/stillerom vil gjøre.

[Gjest Wolfmoon]

Men hvordan vil du at samfunnet skal være mtp religion og livssyn, da?

Muslimer, eller kristne, eller buddhister har behov for et stille, lydisolert rom, for i deres tro så er bønn en viktig del av utøvelsen.

Jeg på min side har et egenkomponert livssyn inspirert av en personlig åpenbaring, og det føles uhyre viktig for meg å senke meg ned i et kar med lunkent sitronvann, helst tre ganger daglig. (Helt tilfeldig eksempel uten rot i virkeligheten.) Mennesker med andre livssyn må gjerne også bruke badekaret, men det må uansett være et badekar tilgjengelig for min trosutøvelses skyld.

Har ikke jeg rett til tilgang til et badekar?

Hvorfor er det kun de store, mektige livssynene som er verdig hensyn og tilrettelegging? Fordi de er store? Skal det offentlige bidra til disse livssynenes dominans ved å kun tilrettelegge for disse, mens andres livssyn ikke skal møte samme hensyn? Det hjelper ikke meg at jeg får lov til å dele andres bønnerom, det er ikke bønnerom jeg har behov for, jeg har behov for et badekar. På samme måte som at det ikke hjelper en katolikk å få dele mitt badekar, han trenger jo et bønnerom.

Man utfordrer jo sin egne vante måte å tenke på her, for de fleste av oss er opplært til at man skal ha respekt for og være hensynsfull mot religioner. Og man skal respektere andres rett til å tro på hva de vil, men å tilrettelegge for utøvelse, er en annen ting. I praksis så er det kun de store, mektige, dominerende religionene dette vil gjelde for, både fordi det er disse som skriker høyest (naturlig nok, siden de har mange troende), og fordi det er ugjennomførbart å skulle tilrettelegge for alle som fremmer krav om det. Alt taler derfor for at den enkeltes behov for trosutøvelse ikke er noe det offentlige skal ha noe med å gjøre, men at det er noe den enkelte selv har ansvar for.

Vel, nå er det engang slik at et samfunn blir tilrettelagt for flertallet, både fordi vi er et demokrati der flertallet (i teorien iallefall) skal bestemme og fordi det som du sier er svært vanskelig å tilpasse seg alle enkeltmennesker. Om man mener at dette er feil, så må man gjerne gjøre det, men jeg er altså ikke enig.

Jeg mener at å tilpasse seg store grupper med praktise løsninger, så lenge det ikke går på bekostning av enkeltmennesker uten dette livssynet, ikke er et problem. Å sette av et rom som bønnerom går ikke på bekostning av andre, med mindre det er så stor plassmangel eller pengemangel at det går utover andre grupper.

Å ha andre alternativer enn svin i en kantine er heller ikke et problem for de som eventuelt bare måtte spise svin (nå har vel ikke de fleste kantiner bare svin hver dag heller, men ja som tenkt eksempel). Det å overhodet ikke skulle servere svin i en kantine der det er andre alternativer derimot, det går utover min valgfrihet.

Om du, f.eks. kan få gjennomslag for å sette inn badekar i garderoben på skolen for å utøve din religion (ja, jeg skjønte at det var et eksempel) så ser jeg heller ikke problemet med det. Da dette påvirker meg i særdeles liten grad. Det vil imidlertid være større sjans for å få gjennomslag hvis dere var en større gruppe, og det er sånn samfunnet fungerer.

Men som jeg sier, jeg har ikke noe problem med at andre er uenige med meg på dette området.

Edit: Må bare tillegge at jeg syntes Vampen sitt lange innlegg over her var veldig bra

Endret 23. november 2011 av Wolfmoon

[Mann 42]

Jeg ønsker å leve i et samfunn der det offentlige bestreber seg på at alle livssyn skal behandles likt, noe som blant annet vil innebære at man ikke kan bruke penger på eller sette av plass til visse typer livssynsutfoldelse da det ligger i kortene at dette er ressursbruk og indirekte anerkjennelse/legitimering som ikke vil komme alle små og store ikke-religiøse livssyn til del.

Bønnerom er noe mennesker med religiøse livssyn selv får bekoste av egen lomme, oppføres på privat grunn (ikke i et offentlig bygg som en skole eller universitet) og som det offentlige prinsippielt ikke bør bruke penger på, for ved å bruke penger på visse former for livssyn oppgir det offentlige sin nøytralitet og likebehandling og gir de religiøse livssyn et slags offentlig godkjentstempel (noe som i seg selv er kritikkverdig) i tillegg til man bygger opp under og styrker de store imperialistiske religiøse livssyns krav på dominans ved å bruke fellesskapets ressurser på mennesker med slike livssyn mens man naturlig nok ikke vil bruke penger på mennesker med små ikke-religiøse livssyn.

Langt på vei enig, selv om jeg kan spare meg litt for en del av retorikken din.

Men det er uansett ikke skolens oppgave å dekke slike behov. Og virkeligheten i de fleste skoler i landet er at de sliter med plassmangel og dårlig økonomi. Da er det ikke rett å sette av hverken rom, penger eller andre ressurser til religionsdyrking. Religion er en privatsak, og å sette av et eget rom til slikt, når det ofte er vanskelig å finne plass egnede grupperom for undervisning, kollokvier og selvstudier, er bare feil. Dette med forbehold om at jeg selvsagt ikke kjenner forholdene ved skolen til TS. Det kan jo være at det er en rik skole med mer plass enn de behøver, og i så fall: Knock yourself out!

[Mann 42]

Men er det en plikt å gjøre det på visse tider, eller kan det vente?

Så vidt jeg vet, så skal bønnen gjøres på bestemte tider, unntatt for dem som av en eller annen grunn er forhindret fra å be av en presserende årsak.

[Mann 42]

Et bønnerom/stillerom er som jeg har skrevet i innlegg på innlegg noe som kun er til nytte for en viss kategori livssyn, det handler med andre ord om en forskjellsbehandling i ressursbruk og en forskjellsbehandling i at det offentlige på denne måten bidrar til å gi legitimitet til akkurat denne kategori livssyn. Noe som er svært uheldig all den tid noen av disse livssynene allerede i utgangspunktet er aggresivt ekspansive imperialistiske livssyn med lang tradisjon for dominans i det offentlige rom der de er utbredt. Da er det offentliges oppgave definitivt ikke å gjøre disse enda mer dominerende.

Et evt rom må selvsagt kunne brukes av alle.

Muslimer har ingen spesifikke krav til den plassen de evt skal be. Den behøver ikke være viet eller helliget på noen måte. Den skal være ren, men selv ikke det er noe absolutt krav, som man kan se i muslimske land der folk ruller ut bønneteppet og ber på gata. Det er også legitimt å be stående eller sittende, dersom man ikke kan legge seg på kne av en eller annen grunn. Syke kan be liggende.

Så det er ikke særlige krav til utformingen av rommet, rituelle renselser av det, eller noen vielse som må være foretatt. Så sant alle er innforstått med at det skal være tilgjengelig for alle uansett livssyn eller religion, og at ingen kan kapre det som sitt bønnerom, så syns jeg at Chikako har et poeng med det hun skriver om behovet for et stillerom. Det har jeg ofte hatt nytte av selv. Et rom hvor det er støyfritt, luften er ren og det ikke foregår så mye, er et fint sted for stille ettertanke.

Men spm om skolen skal være ansvarlig for å ivareta folks spirituelle og religiøse behov, er selvsagt fortsatt høyst relevant, særlig i et ressurs-og plass-perspektiv. Vanligvis er det jo for lite av begge deler.

[Cuckold]

Det er tydelig at jeg har problemer med å uttrykke meg forståelig, for det jeg har gjentatt i så å si hvert eneste innlegg i denne tråden er at dette innebærer en forskjellsbehandling mellom de som har livssyn der man føler man har nytte av et slikt rom og og de som ikke har et slikt livssyn. Hvert menneske har sitt livssyn, og det offentlige bør ikke tenke på livssyn som gruppetilhørighet men bestrebe seg på likebehandling på individnivå, se på oss som mennesker, ikke grupper. Og da hjelper det ikke meg om den store sekken ikke-religiøse også inneholder en del som kan ha nytte av et bønnerom, det er ikke skillet religiøs/ikke-religiøs jeg er opptatt av, det jeg er opptatt av er at det finnes utallige små personlig utviklede livssyn i verden, og det offenlige bør ikke forskjellsbehandle, derfor skal man ikke bruke fellesskapets ressurser på å sponse visse menneskers livssynsutfoldelse.

Å mene at alle tiltak det offentlige sponser må kunne brukes av alle er noe helt annet. For jeg er opptatt av at vi utvikler en ikke-diskriminerende stat i forhold til livssyn. Jeg er derfor mot at det offentlige skal sponse livssynsorganisasjoner, men det betyr ikke at jeg samtidig er mot at det offentlige skal støtte opp om kulturlivet, bygge opera og kulturhus, gi støtte til orkestere, teatere ol. Men skal vi få et samfunn der alle livssyn står på lik linje må det offentlige bestrebe seg på å overlate livssynsutfoldelsen til den enkelte. Det er noe riv ruskende galt i en stat som skal godkjenne livssyn og så sponse og legitimere disse med fellesskapets penger.

Jeg vil ikke påstå at du uttrykker deg uklart, men ja, jeg syntes det er vanskelig å få helt taket på hvor du vil. Men det er mye mulig det går på meg.

Uansett, jeg syntes det blir underlig å legge "de som ikke har et livssyn som gjør at de FØLER at de ikke har behov for et slikt rom" som grunnlag og bruke det til å argumentere om forskjellsbehandling. Det er mye jeg føler at jeg ikke har behov for, uten at det innebærer at jeg blir forskjellsbehandlet om andre har et slikt behov. Jeg tenker også at det er vanskelig å si på forhånd at man ikke har behov for det. Da tenker du utelukkende utifra merkelappen "livssyn", noe som igjen blir litt forvirrende når du ikke vil se på grupper. Et bønnerom/stillerom kan i mine øyne være vel så viktig for mer sekulære mål. Jeg skrev at jeg har benyttet meg av slike rom, og det var ikke i forbindelse med livssyn. Det var heller i forbindelse med tøffe perioder, f.eks tap av noen som stod meg nær. Da er det godt å ha et sted hvor man kan trekke seg tilbake i rolige omgivelser, bare for å få en pause fra hverdagens mas og bråk. Om man skulle ha behov for noe slikt en dag, er ikke noe man kan forutse på forhånd. Barn og unge opplever også tøffe ting. Et bønnerom/stillerom kan bli en ressurs for de som ikke nødvendigvis føler at de trenger det i dag. Det betyr ikke at alle må gå dit for å be, eller filosofere rundt religiøse spørsmål. Det er grunnen til at jeg mener at et slikt rom ikke er forskjellsbehandling. Alle har tilgang til det, og kan bruke det til sitt behov. Noen ber, noen ønsker bare en pustepause i rolige omgivelser. Begge deler er greit. Nå er det kanskje noen med religiøse behov som har fremmet forlaget i denne saken, men det betyr ikke at et slikt rom ikke kan bli en ressurs for flere enn de som har fremmet forslaget. Og jeg syntes det er trist når vi kommer dithen at alle rulleegardiene går ned i turbofart så fort noe lukter av religion. Spesielt om det fører til at vi ser oss blind på en faktor.

Jeg syntes faktisk at det å blankt avvise dette på det grunnlaget du gjør er å forskjellsbehandle grupper, fremfor å se på oss som mennesker og individer. Behovene vi har, de inidviduelle, kan også endre seg over tid. Og jeg syntes hele tanken om at det er forskjellsbehandling fordi noen IKKE har et behov er pussig. De som ikke har har et behov for et slikt rom blir ikke skadelidende av at de som har det får sitt ønske oppfyllt. Når et behovsbasert forslag fremmes, så syntes jeg det skal avgjøres i forhold om det er mulig å gjennomføre og om det eventuelt vil skape problemer for andre. Jeg syntes det skal være slik at andres mangel på behov automatisk skal overstyre det faktum at noen har et behov.

Livssyn er slik jeg ser det hvert enkelt menneskes møte med de store spørsmål, dessverre har menneskers maktbehov kombinert med menneskets flokkdyrmentalitet bidratt til å pervertere våre livssyn slik at mange mister det individuelle alvor av syne, i stedet oppstår det store og små livssynsgrupper med en lære, et hierarki og ofte også en vilje til politisk og kulturell dominans, dette å påtvinge andre sine regler og forvente at andre "tar hensyn" og underkaster seg den religiøses krav og luner. Dette er ikke et ubetydelig eller oppkonstruert problem, det er faktisk slik våre største verdensreligioner har markert seg og ekspandert helt opp til i dag, og for de mest ekspansives del er dette ikke over, tvert imot, vi forventes å tilpasse oss denne imperialismen i toleransens og religionsfrihetens navn. Og det er dette jeg tar et oppgjør med. Virkelig livssynsfrihet innebærer ikke at de store skal dominere og få fortrinn på bekostning av de små, virkelig livssynsfrihet innebærer en stat som aktivt jobber for å motvirke de stores krav på dominans, en stat som bevisst velger å forholde seg til oss som enkeltemennesker i stedet for grupper når det gjelder rettigheter på livssynsområdet.

Selvsagt finnes det ulike livssynsbehov et større eller mindre segment av befolkningen kan dele, men så lenge slike behov ikke deles av alle blir det noe riv ruskende galt om det offentlige skal ta av fellesskapets ressurser og bruke lokaliteter i offentlige bygg for å sponse akkurat disse formene for livssynsutfoldelse. Som Cosette illustrerte finnes det i prinsippet en uendelighet av potensielle livssynsbaserte behov det ville vært bekvemt å overlate til det offentlige å finansiere, men det som gjør at bønnerom/stillerom har vunnet frem og blitt oppført på fellesskapets bekostning mens Cosettes badekar ikke er like utbredt er at antallet som krever bønnerom er langt større enn antallet som deler Cosettes behov. I tillegg til at de er langt mer høyrøstede og vant til at deres religiøse behov skal ha forrang i samfunnet. Men dette blir et samfunn som står for det stikk motsatte av det jeg taler for: et ikke-diskriminerende samfunn der det offentlige bestreber seg på at alle livssyn skal stille likt. Det offentlige bør slik jeg ser det hverken skulle godkjenne livssyn, sponse spesielle sider ved menneskers livssynsutfoldelse eller på annen måte blande seg inn i innbyggernes livssyn. Så lenge denne livssynsutfoldelsen skjer innen rammen av det som er lovlig og man ikke krever friheter og særrettigheter som går utover den generelle frihet arbeidsgivere og andre bør være pålagt å gi de ansatte/medarbeiderne.

At jeg eller et annet av de mennesker som i dag ikke har behov for bønnerom kan komme til å komme i en situasjon der man kan ha glede av et bønnerom betyr jo absolutt ingenting i denne sammenheng, som jeg skrev hadde jeg vært like mye mot at bønnerom skal være noe det offentlige skal bekoste om jeg hadde hatt veldig nytte av det. Ja, det finnes jo mange andre tiltak (utover badekaret til Cosette) som jeg også kunne finne nytte og glede i, men som jeg av samme grunn vil være imot: Jeg ønsker at det offentlige skal ha en bevisst holdning til ikke å bruke fellesskapets ressurser på enkelte livssynsgruppers behov eller gi anerkjennelse til visse livsynsgruppers praksis ved å legge spesielt til rette for denne - på bekostning av andres. Derfor er jeg mot bønnerom i offentlige bygg. Jeg er derimot ikke mot bønnerom oppført på de troendes egen regning på privat grunn. Det jeg er imot er at det offentlige skal finansiere dette og gi visse typer livssynsutfoldelse en spesiell status ved å ta på seg å lage egne lokaler for bønn og tilsvarende livssynsutfoldelse.

Endret 23. november 2011 av Cuckold

[Cuckold]

Et evt rom må selvsagt kunne brukes av alle.

Muslimer har ingen spesifikke krav til den plassen de evt skal be. Den behøver ikke være viet eller helliget på noen måte. Den skal være ren, men selv ikke det er noe absolutt krav, som man kan se i muslimske land der folk ruller ut bønneteppet og ber på gata. Det er også legitimt å be stående eller sittende, dersom man ikke kan legge seg på kne av en eller annen grunn. Syke kan be liggende.

Så det er ikke særlige krav til utformingen av rommet, rituelle renselser av det, eller noen vielse som må være foretatt. Så sant alle er innforstått med at det skal være tilgjengelig for alle uansett livssyn eller religion, og at ingen kan kapre det som sitt bønnerom, så syns jeg at Chikako har et poeng med det hun skriver om behovet for et stillerom. Det har jeg ofte hatt nytte av selv. Et rom hvor det er støyfritt, luften er ren og det ikke foregår så mye, er et fint sted for stille ettertanke.

Men spm om skolen skal være ansvarlig for å ivareta folks spirituelle og religiøse behov, er selvsagt fortsatt høyst relevant, særlig i et ressurs-og plass-perspektiv. Vanligvis er det jo for lite av begge deler.

Goddagmannøkseskaft. Det du skriver her går ikke på mine innvendinger overhodet. Les hva jeg har skrevet og gjentatt gjennom hele tråden så skjønner du hvor lite relevant dette er.

[Mann 42]

Ja, ok. Da er det er det jeg mener ja.

Finnes det nyanser i din virkelighet, Cuckold?

[Mann 42]

Det er tydelig at jeg har problemer med å uttrykke meg forståelig, for det jeg har gjentatt i så å si hvert eneste innlegg i denne tråden er at dette innebærer en forskjellsbehandling mellom de som har livssyn der man føler man har nytte av et slikt rom og og de som ikke har et slikt livssyn. Hvert menneske har sitt livssyn, og det offentlige bør ikke tenke på livssyn som gruppetilhørighet men bestrebe seg på likebehandling på individnivå, se på oss som mennesker, ikke grupper. Og da hjelper det ikke meg om den store sekken ikke-religiøse også inneholder en del som kan ha nytte av et bønnerom, det er ikke skillet religiøs/ikke-religiøs jeg er opptatt av, det jeg er opptatt av er at det finnes utallige små personlig utviklede livssyn i verden, og det offenlige bør ikke forskjellsbehandle, derfor skal man ikke bruke fellesskapets ressurser på å sponse visse menneskers livssynsutfoldelse.

Å mene at alle tiltak det offentlige sponser må kunne brukes av alle er noe helt annet. For jeg er opptatt av at vi utvikler en ikke-diskriminerende stat i forhold til livssyn. Jeg er derfor mot at det offentlige skal sponse livssynsorganisasjoner, men det betyr ikke at jeg samtidig er mot at det offentlige skal støtte opp om kulturlivet, bygge opera og kulturhus, gi støtte til orkestere, teatere ol. Men skal vi få et samfunn der alle livssyn står på lik linje må det offentlige bestrebe seg på å overlate livssynsutfoldelsen til den enkelte. Det er noe riv ruskende galt i en stat som skal godkjenne livssyn og så sponse og legitimere disse med fellesskapets penger.

Er det da din mening at de eneste tiltakene samfunnet skal bekoste, er de som ALLE har behov for? Da blir det mye som må legges ned eller privatiseres, tror jeg, særlig om det er den enkeltes LIVSSYN som skal legges til grunn. Pasifistene har ikke behov for et forsvar, de psykisk friske trenger ingen psykiatri. De som enn så lenge har helsa, kan klare seg uten et offentlig helsevesen. De som ikke er interessesrt i å lese, trenger ikke bibiloteker. Etc, etc.