For oss som er i mellomfasen

[AnonymBruker]

Jeg er "ny" her og er i mellomfasen med en fyr nå. Har ikke datet på år, da siste forhold varte i 6 år og nå har jeg vært singel i 2 år!(har bare hatt sex forhold) Han jeg treffer nå liker jeg utrolig godt, vi kan prate om alt og han har også betrodd seg til meg om private ting. Vi hadde sex på 2 date og jeg har hele tiden vært redd for at dette blir nok et sex forhold hvor han etterhvert mister interessen. Vi har gjort andre ting enn å ha sex også og har det skikkelig hyggelig sammen. Men jeg trenger kanskje litt mer bekreftelse på at han liker meg og ser på meg som en potensiell kjæreste. Kjenner jeg blir uvel av denne mellomfasen og ikke vite. Jeg har jo falt skikkelig for han, og er så redd for å bli såret, sånn som jeg har blitt av FF'ene jeg har hatt. 

Anonymkode: 1c114...24a

[Engel]

Den ‎27‎.‎01‎.‎2016 at 17.29, AnonymBruker skrev:

Vi i mellomfasen... Hvordan takle når daten opplever dødsfall i nær familie? Si man er her om de vil snakke og ikke mase mer? Eller bør man spørre hvordan det går Osv Osv? Vil ikke presse meg på og vil jo vise forståelse og omsorg, men kjenner ikke hverandre så godt ennå.. 

Anonymkode: 5c607...2c2

Jeg vill gjort akkurat det. Sagt at jeg er der hvis vedkommende vil snakke, eller bare vil ha noen å være sammen med. Og ellers ikke mast om det. Men man kan jo spørre om det går greit, og si at man tenker på vedkommende i den vanskelige tiden.

[lille_myyy]

Den 27. januar 2016 at 21.31, AnonymBruker skrev:

Jeg er "ny" her og er i mellomfasen med en fyr nå. Har ikke datet på år, da siste forhold varte i 6 år og nå har jeg vært singel i 2 år!(har bare hatt sex forhold) Han jeg treffer nå liker jeg utrolig godt, vi kan prate om alt og han har også betrodd seg til meg om private ting. Vi hadde sex på 2 date og jeg har hele tiden vært redd for at dette blir nok et sex forhold hvor han etterhvert mister interessen. Vi har gjort andre ting enn å ha sex også og har det skikkelig hyggelig sammen. Men jeg trenger kanskje litt mer bekreftelse på at han liker meg og ser på meg som en potensiell kjæreste. Kjenner jeg blir uvel av denne mellomfasen og ikke vite. Jeg har jo falt skikkelig for han, og er så redd for å bli såret, sånn som jeg har blitt av FF'ene jeg har hatt. 

Anonymkode: 1c114...24a

Hvor lenge har dere datet da? Jeg fortalte min at det jeg er usikker i "mellomfasen", og at det tar tid før jeg blir trygg på at dette blir noe seriøst. 

Men det er veldig skummelt å være i mellomfasen!!! Jeg har datet en i 2 1/5 mnd, og nå begynner jeg å bli skikkelig trygg på at han ønsker det samme som meg!! Og nå går jeg på en rosa sky HELE tiden, utrolig irriterende for alle rundt meg  Men for en fyr, han er så utrolig bra. Så jeg sitter heller med følelsen av "hva gjør han sammen med meg???" 

[AnonymBruker]

3 timer siden, lille_myyy skrev:

Hvor lenge har dere datet da? Jeg fortalte min at det jeg er usikker i "mellomfasen", og at det tar tid før jeg blir trygg på at dette blir noe seriøst. 

Men det er veldig skummelt å være i mellomfasen!!! Jeg har datet en i 2 1/5 mnd, og nå begynner jeg å bli skikkelig trygg på at han ønsker det samme som meg!! Og nå går jeg på en rosa sky HELE tiden, utrolig irriterende for alle rundt meg  Men for en fyr, han er så utrolig bra. Så jeg sitter heller med følelsen av "hva gjør han sammen med meg???" 

Snart 3 uker bare. Men han er en utrolig intressant fyr, som jeg trives i selskap med. Blir glad av å være rundt han. Også er han veldig kjekk, min type, fin klesstil. Ja, alt er liksom så bra med han. Så jeg også tenker at "hvordan kan han like meg?" Og går bare å venter på å bli skuffet igjen.

Anonymkode: 1c114...24a

[EvaLena]

Jeg er ute av mellomfasen og lider helt jævlig.

2 uker siden jeg så han sist og da jeg spurte om han ville bli kjæresten min. Vi har vært "sammen" i nesten 3 år ig er utrolig glad i hverandre. Folk rundt oss har sett på oss som ett par og syns vi passer så godt sammen.

Jeg var så dum og sa at jeg ikke klarte å ha noe med han å gjøre lenger når han ikke kan være kjæreste, det blir så vondt for meg. Jeg vet at han vil fortsette som vi har gjort og at han virkelig har forsøkt å få seg til å satse på meg. Han har sagt flere ganger at han kommer til å angre resten av livet hvis han ikke satser på meg.

Dessverre er det en del ting som gjør han skeptisk til damer og ikke tør å binde seg med meg eller noen andre.

Vi brukte all fritid sammen, vi jobber på samme sted og vil se hverandre innimellom på jobben. For tiden er jeg sykmeldt pga en skade og jeg grugleder meg til å se han igjen. 

Jeg er helt skjelven av å tenke på han, men har ikke sendt han mld siden Mandag denne uken, da var det bare noe han lurte på som jeg svarte på.

I morgen skal jeg øse ut alt det vonde sammen med ei venninne og høre hva hun synes jeg skal gjøre.

Spør samtidig dere her inne, syns dere jeg har ødelagt ALT og skal la han i fred eller skal jeg kontakte han og fortsette som før? Da jeg reiste fra han sist så gråt han og hadde det så vondt fordi jeg takket for meg. 

Han og jeg liker de samme tingene og kjemien er så til de grader tilstede, men han tør ikke å bli kjæreste. Dette har han sagt mange ganger og ut fra hans historie med eksen så forstår jeg han også, samtidig ikke ettersom vi har vært "sammen" i 3 år. 

Han har barn som bor hos eksen, derfor er det ikke bare å kutte ut den kontakten for han heller og det er ikke det jeg vil heller.

Jeg kan trygt si jeg elsker han og det har han sagt til meg også, men han var full da. Huff, så vanskelig ting skal være. Jeg klarer rett og slett ikke å glemme han, han er virkelig den jeg vil ha i livet mitt 😢

[AnonymBruker]

4 minutter siden, EvaLena skrev:

Jeg er ute av mellomfasen og lider helt jævlig.

2 uker siden jeg så han sist og da jeg spurte om han ville bli kjæresten min. Vi har vært "sammen" i nesten 3 år ig er utrolig glad i hverandre. Folk rundt oss har sett på oss som ett par og syns vi passer så godt sammen.

Jeg var så dum og sa at jeg ikke klarte å ha noe med han å gjøre lenger når han ikke kan være kjæreste, det blir så vondt for meg. Jeg vet at han vil fortsette som vi har gjort og at han virkelig har forsøkt å få seg til å satse på meg. Han har sagt flere ganger at han kommer til å angre resten av livet hvis han ikke satser på meg.

Dessverre er det en del ting som gjør han skeptisk til damer og ikke tør å binde seg med meg eller noen andre.

Vi brukte all fritid sammen, vi jobber på samme sted og vil se hverandre innimellom på jobben. For tiden er jeg sykmeldt pga en skade og jeg grugleder meg til å se han igjen. 

Jeg er helt skjelven av å tenke på han, men har ikke sendt han mld siden Mandag denne uken, da var det bare noe han lurte på som jeg svarte på.

I morgen skal jeg øse ut alt det vonde sammen med ei venninne og høre hva hun synes jeg skal gjøre.

Spør samtidig dere her inne, syns dere jeg har ødelagt ALT og skal la han i fred eller skal jeg kontakte han og fortsette som før? Da jeg reiste fra han sist så gråt han og hadde det så vondt fordi jeg takket for meg. 

Han og jeg liker de samme tingene og kjemien er så til de grader tilstede, men han tør ikke å bli kjæreste. Dette har han sagt mange ganger og ut fra hans historie med eksen så forstår jeg han også, samtidig ikke ettersom vi har vært "sammen" i 3 år. 

Han har barn som bor hos eksen, derfor er det ikke bare å kutte ut den kontakten for han heller og det er ikke det jeg vil heller.

Jeg kan trygt si jeg elsker han og det har han sagt til meg også, men han var full da. Huff, så vanskelig ting skal være. Jeg klarer rett og slett ikke å glemme han, han er virkelig den jeg vil ha i livet mitt 😢

Jeg forstår ikke hvorfor han sier han vil satse på deg, men ikke være kjæresten din? Høres ut som en selvmotsigelse for meg (som mann). Jeg syntes hvertfall det er totalt innenfor å spørre om dette etter 3 - tre år! Vil man ikke være kjæreste da, så vil man jo aldri det, noen gifter seg jo innen den tid

Er det selve definisjonen av "kjæreste" han er så redd for? Dere har jo praktisk talt vært det 3 år allerede, så jeg skjønner ikke at det å definere seg som kjæreste skal være så farlig. Det er jo livet man lever i praksis som teller, ikke definisjonene. 

Anonymkode: b71cf...88d

[EvaLena]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke hvorfor han sier han vil satse på deg, men ikke være kjæresten din? Høres ut som en selvmotsigelse for meg (som mann). Jeg syntes hvertfall det er totalt innenfor å spørre om dette etter 3 - tre år! Vil man ikke være kjæreste da, så vil man jo aldri det, noen gifter seg jo innen den tid

Er det selve definisjonen av "kjæreste" han er så redd for? Dere har jo praktisk talt vært det 3 år allerede, så jeg skjønner ikke at det å definere seg som kjæreste skal være så farlig. Det er jo livet man lever i praksis som teller, ikke definisjonene. 

Anonymkode: b71cf...88d

Han sier at han er redd for å binde seg, men samtidig så ser han egentlig ikke hva som skulle blitt forskjellen hvis vi blir kjærester. Han har virkelig ikke lyst til å miste meg, men nå føler jeg at det er jeg som har mistet han fordi jeg la meg flat og sa hva jeg ville. Han sliter med følelser, er helt tankeløs på hva han egentlig vil. Han sier også at vi kan være venner og han vil ikke date noen andre heller. Han vil ha meg for resten av livet som en venn, men tør ikke binde seg. 

Jeg må vel egentlig bare la han være, men fy fader så vondt det er å miste han. Jeg holder på å bli gal av savnet etter han 😢 

14 dager uten å ha sett han føles som en evighet, men jeg må vel bare være hard. Jeg har faktisk gitt opp livet nå. Jeg har kjærlighetssorg enda vi ikke var kjærester, jeg føler meg så dum 😢

[AnonymBruker]

1 time siden, EvaLena skrev:

Han sier at han er redd for å binde seg, men samtidig så ser han egentlig ikke hva som skulle blitt forskjellen hvis vi blir kjærester. Han har virkelig ikke lyst til å miste meg, men nå føler jeg at det er jeg som har mistet han fordi jeg la meg flat og sa hva jeg ville. Han sliter med følelser, er helt tankeløs på hva han egentlig vil. Han sier også at vi kan være venner og han vil ikke date noen andre heller. Han vil ha meg for resten av livet som en venn, men tør ikke binde seg. 

Jeg må vel egentlig bare la han være, men fy fader så vondt det er å miste han. Jeg holder på å bli gal av savnet etter han 😢 

14 dager uten å ha sett han føles som en evighet, men jeg må vel bare være hard. Jeg har faktisk gitt opp livet nå. Jeg har kjærlighetssorg enda vi ikke var kjærester, jeg føler meg så dum 😢

Husk at dette ikke er din skyld, for som sagt er det helt innenfor at man ønsker å definere seg etter tre år. Jeg vil si de fleste gjør det lenge før det. Det er helt normalt at man etter så langt tid med et udefinert forhold ønsker noe konkret å forholde seg til, særlig hvis man oppfører seg som kjærester og har et intimt samliv i hverdagen. Her er det han som ikke vil binde seg som eier problemet, og som må løse det hvis han ønsker å være i et forhold med deg, og det er bare han som kan finne ut av grunnene til at han ikke ønsker å binde seg og evt. løse dem. Du har jo sagt ditt og vært ærlig med tanke på at du ønsker et forhold.

Siden dere praktisk talt har vært sammen så skal du ikke føle deg dum fordi du har kjærlighetssorg, det er en helt normal reaksjon. Stå på og lev videre, selv om det er tungt nå blir det bedre. Angående det å være venner hvis dere begge har følelser men en/begge ikke ønsker forhold - så er det ikke alltid lurt å holde tett kontakt siden man da ikke blir ferdige med bruddet, det er hvertfall min erfaring. Hvis jeg virkelig har vært "into" noen og/eller har hatt et forhold av en viss varighet så behøver jeg selv mye plass og vennskap blir da ikke aktuelt før en god stund etterpå. 

 

Anonymkode: b71cf...88d

[LadyL]

Den 29. januar 2016 at 10.02, lille_myyy skrev:

Hvor lenge har dere datet da? Jeg fortalte min at det jeg er usikker i "mellomfasen", og at det tar tid før jeg blir trygg på at dette blir noe seriøst. 

Men det er veldig skummelt å være i mellomfasen!!! Jeg har datet en i 2 1/5 mnd, og nå begynner jeg å bli skikkelig trygg på at han ønsker det samme som meg!! Og nå går jeg på en rosa sky HELE tiden, utrolig irriterende for alle rundt meg  Men for en fyr, han er så utrolig bra. Så jeg sitter heller med følelsen av "hva gjør han sammen med meg???" 

Så bra at det går bra, lille_myyy, kjekt å høre at du begynner å bli trygg og ikke(??) er såå bekymret for at han skal få kalde føtter😊😊

Jeg går også på en rosa sky for dagen, og jeg har endelig fortalt min søster om min, og nå tror jeg hun begynner å bli lei😁 Han spurte meg i helgen om jeg snart ville treffe vennene hans, og det vil jeg jo veldig gjerne. Han her er også veldig bra, men jeg har hatt noen uker der jeg har vært veldig usikker fordi jeg synes det ble for intens, men nå går det veldig fint. Det er så utrolig befriende at jeg kan fortelle han akkurat hvordan jeg har det, jeg sa til han sist at jeg har behov for litt space og at han kan være litt for nær etter min smak i noen situasjoner, og det tok han veldig fint😅

Det må være noe bra med oss også da, siden de velger å være med oss 😉

[Engel]

Den ‎29‎.‎01‎.‎2016 at 14.21, EvaLena skrev:

Han sier at han er redd for å binde seg, men samtidig så ser han egentlig ikke hva som skulle blitt forskjellen hvis vi blir kjærester. Han har virkelig ikke lyst til å miste meg, men nå føler jeg at det er jeg som har mistet han fordi jeg la meg flat og sa hva jeg ville. Han sliter med følelser, er helt tankeløs på hva han egentlig vil. Han sier også at vi kan være venner og han vil ikke date noen andre heller. Han vil ha meg for resten av livet som en venn, men tør ikke binde seg. 

Jeg må vel egentlig bare la han være, men fy fader så vondt det er å miste han. Jeg holder på å bli gal av savnet etter han 😢 

14 dager uten å ha sett han føles som en evighet, men jeg må vel bare være hard. Jeg har faktisk gitt opp livet nå. Jeg har kjærlighetssorg enda vi ikke var kjærester, jeg føler meg så dum 😢

Han var jo som en kjæreste å regne for deg likevel, klart du har lov til å sørge. Samtidig syns jeg du har gjort det helt riktig. Nå er det opp til han. Du kan ikke sette hele livet ditt på hold fordi han er redd for å binde seg. Selv om det er grunner for at han er det så tror jeg også han forstår at dette er dårlig gjort mot deg.

Og du, det blir bedre etter hvert. Når jeg overlevde et brudd etter 18 år sammen, så overlever du dette. Det vil ta litt tid, men du kommer deg videre. Og livet er fullt av muligheter!

[pompdelux]

Den 13.1.2016 at 16.12, AnonymBruker skrev:

Som du selv sier så er det du som sliter med en del ting her og sånn sett er han kanskje ikke den ideelle partner pga hans tilbakeholdenhet når det kommer til å snakke om følelser. Jeg hadde vært veldig forsiktig med å snakke så mye om sjalusi, men det virker som du må få lette hjertet ditt for å komme videre. Og det du skriver med at du vil han skal forstå hvilken smerte du er villig til å gå gjennom osv. det burde du droppe. Om han ikke sliter med det samme vil han aldri forstå hvordan det er for deg. Men å ha en litt mer nøytral samtale og fortelle at du pga tidligere erfaringer har lettere for å bli usikker og sjalu enn andre er nok lurt. Du kan jo uttrykke at du får klump i magen og blir litt urolig når han går ut alene, og se hvordan han responderer? Og du kan jo spørre han rett ut om han føler at han er ferdig med eksen sin. Og ettersom hva han svarer si noe om bildet på fb. Når man er i nytt forhold burde sånt skjules/slettes på fb synes jeg. Håper han vil gi deg en tilfredsstillende tilbakemelding og at du får litt mer ro med deg selv. Det er ikke godt å ha det sånn som du har det

Anonymkode: 53f22...89c

Tok meg litt tid, men jeg satte ord på hvilke kaos det blir inne i meg når han er på fest alene, og han tok det kjempe fint.. Han sa til meg i fylla her en gang at jeg måtte sette ned beina til han, og det har jeg gjort i litt mer grad nå enn jeg turte.

Jeg har begynt å kreve at han sier noe om hva han tenker og føler, sa til ham at jeg er ikke 20 år og jeg har tre barn, så jeg er avhengig av at vi kan kommunisere og være tydelige med hverandre hva angår hverdagen vår for å sikre at vi vet hva vi driver med.

Jeg spurte og angående exen hans nå i helgen, sa jeg hadde forstått at det var ett tøft brudd og at det tok han tid å komme over det.. og spurte om han fortsatt elsker henne. Svaret var nei.. da sa jeg noe sånt som at; Så hvis hun plutselig sto på døren din og ville ha deg tilbake så hadde du ikke tatt henne tilbake? Nei.. det hadde han ikke.

Samtalene går litt lettere nå, og han lar seg presse mer og mer til å si ting høyt, noe som er en befrielse. jeg har og begynt å se på han når det er noe og ikke.

OG han sier han elsker meg.. så da tenker jeg at min mellomfase faktisk er over, og jeg er i ett seriøst forhold <3

 

Lykke til alle sammen! 

[EvaLena]

10 timer siden, Engel skrev:

Han var jo som en kjæreste å regne for deg likevel, klart du har lov til å sørge. Samtidig syns jeg du har gjort det helt riktig. Nå er det opp til han. Du kan ikke sette hele livet ditt på hold fordi han er redd for å binde seg. Selv om det er grunner for at han er det så tror jeg også han forstår at dette er dårlig gjort mot deg.

Og du, det blir bedre etter hvert. Når jeg overlevde et brudd etter 18 år sammen, så overlever du dette. Det vil ta litt tid, men du kommer deg videre. Og livet er fullt av muligheter!

Ja, det hendte innimellom at jeg så på han som en kjæreste og jeg snakket mye om han til folk jeg kjenner. Samtidig måtte jeg passe meg for å si alle detaljer om "forholdet" fordi vi ikke var kjærester, men gjorde kjæresteting.

Han er så lei seg for å ha såret meg, han gråt som bare det da jeg reiste fra han. Jeg trur ikke han tar kontakt igjen, men vi vil nok møtes på jobb innimellom. Da vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, trur det blir kjempevondt å se han igjen. Følelsene mine for han er ikke svekket akkurat. Jeg sa at jeg elsket han og det mener jeg virkelig.

Håper han tenker mye på meg og savner meg, men det er vel kanskje bare en ønsketekning fra min side.

Jeg overlevde såvidt ett brudd etter 25 år, så jeg overlever nok dette også.

[EvaLena]

Den 29.1.2016 at 15.56, AnonymBruker skrev:

Husk at dette ikke er din skyld, for som sagt er det helt innenfor at man ønsker å definere seg etter tre år. Jeg vil si de fleste gjør det lenge før det. Det er helt normalt at man etter så langt tid med et udefinert forhold ønsker noe konkret å forholde seg til, særlig hvis man oppfører seg som kjærester og har et intimt samliv i hverdagen. Her er det han som ikke vil binde seg som eier problemet, og som må løse det hvis han ønsker å være i et forhold med deg, og det er bare han som kan finne ut av grunnene til at han ikke ønsker å binde seg og evt. løse dem. Du har jo sagt ditt og vært ærlig med tanke på at du ønsker et forhold.

Siden dere praktisk talt har vært sammen så skal du ikke føle deg dum fordi du har kjærlighetssorg, det er en helt normal reaksjon. Stå på og lev videre, selv om det er tungt nå blir det bedre. Angående det å være venner hvis dere begge har følelser men en/begge ikke ønsker forhold - så er det ikke alltid lurt å holde tett kontakt siden man da ikke blir ferdige med bruddet, det er hvertfall min erfaring. Hvis jeg virkelig har vært "into" noen og/eller har hatt et forhold av en viss varighet så behøver jeg selv mye plass og vennskap blir da ikke aktuelt før en god stund etterpå. 

 

Anonymkode: b71cf...88d

Jeg trur aldri jeg kan klare å bli venn med han igjen. Vi er absolutt ikke uvenner, vi har ikke kranglet. Jeg trur bare de blir evig vondt å oppholde meg sammen med han og tenk om de følelsene kommer tilbake igjen. Han er rett og slett en drømmemann i mine øyne

[Nanami]

Jeg er så forelsket og jeg tenker på han hele tiden. Tiden vi har sammen går i bølger, noen ganger har vi tid til å være sammen hver dag, andre ganger kan det fort gå en uke mellom hver gang vi møtes. Fremtiden er usikker mtp bosituasjon, studier, oss generelt. Jeg vil så gjerne kalle han min, han er mer avventende. Jeg holder på å bli gal. Jeg er ikke vant til å være den som vil mest! jeg blir usikker på hele situasjonen, vil han ha meg? Nesten alt han gjør tilsier det, men så er det enkelte andre ting som skurrer. Samtidig kan alt forklares ut fra den noe usikre fremtiden vi har i møte. Ååååh!! 

[lille_myyy]

Den 2. februar 2016 at 23.22, LadyL skrev:

Så bra at det går bra, lille_myyy, kjekt å høre at du begynner å bli trygg og ikke(??) er såå bekymret for at han skal få kalde føtter😊😊

Jeg går også på en rosa sky for dagen, og jeg har endelig fortalt min søster om min, og nå tror jeg hun begynner å bli lei😁 Han spurte meg i helgen om jeg snart ville treffe vennene hans, og det vil jeg jo veldig gjerne. Han her er også veldig bra, men jeg har hatt noen uker der jeg har vært veldig usikker fordi jeg synes det ble for intens, men nå går det veldig fint. Det er så utrolig befriende at jeg kan fortelle han akkurat hvordan jeg har det, jeg sa til han sist at jeg har behov for litt space og at han kan være litt for nær etter min smak i noen situasjoner, og det tok han veldig fint😅

Det må være noe bra med oss også da, siden de velger å være med oss 😉

Så kjekt å høre at det går bra med dere også 😊😀 I går sa han at han tenker på meg hele tiden, og snakker om meg til nesten alle han møter 🙊 Det er godt når man bare blir mer og mer trygg, men syns det var forferdelig i begynnelsen!! 

Absolutt et bra tegn når de ønsker å introdusere oss for kompisene sine 👌🏼😍

Det må jo være noe bra med oss også, det hjalp å høre 😅 Lykke til, og bra du har funnet noen du kan prate sammen med, det er så viktig 😊

[AnonymBruker]

Dette er muligens litt krise. Jeg er 5 dager på overtid. Jeg går på p-piller, så mensen pleier komme nøyaktig andre dag etter siste pille på brettet. Hva om jeg er gravid?

Anonymkode: 2e3d5...5f5

[lille_myyy]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er muligens litt krise. Jeg er 5 dager på overtid. Jeg går på p-piller, så mensen pleier komme nøyaktig andre dag etter siste pille på brettet. Hva om jeg er gravid?

Anonymkode: 2e3d5...5f5

Ta en test du :-) Er ikke alltid mensen kommer selv om man tar p-piller. Kan være stress, engstelse for at du er gravid, endring i livssituasjon osv osv. 

Hvis test viser positiv, så må du snakke med han det gjelder først. Så får dere pratet om hvor dere står i forhold til det  Abort er noe man bør bli enige om sammen, og jeg tror det kanskje kan bli en mindre psykisk påkjenning av det. Hvis dere ønsker å beholde, så gjør dere det. 

Men før disse tankene om "hva skal jeg gjøre", så tar du en test. Sannsynligheten for å bli gravid på p-piller er lav, selv om den finnes

[AnonymBruker]

2 minutter siden, lille_myyy skrev:

Ta en test du :-) Er ikke alltid mensen kommer selv om man tar p-piller. Kan være stress, engstelse for at du er gravid, endring i livssituasjon osv osv. 

Hvis test viser positiv, så må du snakke med han det gjelder først. Så får dere pratet om hvor dere står i forhold til det  Abort er noe man bør bli enige om sammen, og jeg tror det kanskje kan bli en mindre psykisk påkjenning av det. Hvis dere ønsker å beholde, så gjør dere det. 

Men før disse tankene om "hva skal jeg gjøre", så tar du en test. Sannsynligheten for å bli gravid på p-piller er lav, selv om den finnes

Jeg stresser fælt over at mensen ikke kommer, og det kan jo være grunn til at mensen ikke kommer i seg selv. Jeg har vært ganske dårlig til å ta pillene, og det er han også klar over. 

Skullle jeg være gravid er det veldig flaut å ta opp med han, for jeg har snakket MYE om barn. Vi har begge lyst på barn, men vi er begge enig at man venter til studiene er ferdig, og man er i et fast og stabilt forhold. Vi er jo ikke sammen engang! Jeg er prinsipielt imot abort, men skulle jeg beholdt et barn som kommer så uanmeldt? Føler jo nesten at jeg har lurt han jeg dater. Jeg håper virkelig mensen kommer snart! Tar en test etterpå. 

Anonymkode: 2e3d5...5f5

[AnonymBruker]

Er nå inne i en såkalt mellomfase, vet ikke helt om jeg skal være glad eller ikke.

Det er ikke noe å lure på om den ene liker den andre osv. Er heller et spørsmål om jeg vil fortsette eller ikke. Han er en utrolig fin fyr, med gode verdier, er utrolig snill og støttende. 

Her forleden hadde vi et par dager sammen. Alt bare klikket og innen den andre dagen var det å holde i hendene når vi gikk, han holdt rundt meg når vi venter på t-banen.

Nå sitter jeg egentlig bare her å freaker litt ut, har aldri vært et forholds menneske og aner ikke hvordan dette kommer til å gå fremover. Er redd jeg kommer til å skremme han vekk ved å være kald og fraværende, samtidig som det føles veldig godt å ha en fyr som er oppriktig interessert og ikke redd for å vise det. 

Gah! Freak out time!

Anonymkode: b1fb6...128

[AnonymBruker]

Den 5. februar 2016 at 7.26, AnonymBruker skrev:

Jeg stresser fælt over at mensen ikke kommer, og det kan jo være grunn til at mensen ikke kommer i seg selv. Jeg har vært ganske dårlig til å ta pillene, og det er han også klar over. 

Skullle jeg være gravid er det veldig flaut å ta opp med han, for jeg har snakket MYE om barn. Vi har begge lyst på barn, men vi er begge enig at man venter til studiene er ferdig, og man er i et fast og stabilt forhold. Vi er jo ikke sammen engang! Jeg er prinsipielt imot abort, men skulle jeg beholdt et barn som kommer så uanmeldt? Føler jo nesten at jeg har lurt han jeg dater. Jeg håper virkelig mensen kommer snart! Tar en test etterpå. 

Anonymkode: 2e3d5...5f5

Jeg var i akkurat den samme situasjonen som deg. Min var forsinket, men jeg tenkte det bare var pga stess, så jeg tok en test 3 dager på overtid, og den viste at jeg var gravid. Gravid med en jeg har datet i 2 mnd..jeg hadde egentlig ikke tenkt å fortelle det til ham, men siden vi snakket så utrolig godt og åpent sammen, bestemte jeg meg for å gjøre det. Han tok det egentlig ganske fint, ble ikke sint eller lei seg, var bare utrolig forståelsesfull. Vi har også snakket om barn, og han sa før jeg oppdaget at jeg var gravid at han ikke hadde dårlig tid, og at han ville vente noen år.

Måten han uttrykte seg på når jeg hadde fortalt det, viste at han egentlig var klar for å satse, men jeg ønsket ikke det da jeg vil at vi skal være i er stabilt forhold og samboere før vi får barn. Han sa at han støttet meg uansett hva jeg valgte å gjøre, og jeg tok abort for 2 uker siden. 

Vi dater fortsatt, og ingenting har forandret seg negativt siden den episoden, vi har faktisk blitt mer knyttet til hverandre. Jeg har ikke hatt det tøft psykisk i det hele tatt, og det tror jeg er fordi han har støttet meg hele tiden og gitt meg tid når jeg har trengt det. Så får vi se om jeg, han eller begge får en reaksjon senere. Jeg vet med meg selv at jeg tok det riktige valget for meg.

Jeg tror du må kjenne etter på hva som er riktig for deg, og om du velger å beholde om du er gravid, må du jo uansett fortelle ham det. Han vet at du har vært dårlig med å ta ppillene, så det bør ikke komme som en overraskelse, selv om det kanskje gjør det. Mitt beste råd til deg om du bestemmer deg for å fortelle det til han, er å høre hva han har å si for så å fortelle hva du tenker, også finne en løsning på det. Ikke begynne å krangle for det gjør det så utrolig mye verre for begge.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 1d4b9...d41