For oss som er i mellomfasen

[Pottah]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mellomfase tok slutt i går.. Hun ville ikke treffes mer, ville bare være venner

Anonymkode: 63937...bca

Uff. Klem til deg 

[AnonymBruker]

Jeg er i evig mellomfase virker det som. Siden januar nå, pga avstand og lite tid sammen. Er helt fullstendig fortapt forelska, men dette er så slitsomt at jeg vurderer å avslutte. Må selvfølgelig ta en prat først, men nå er det nesten slik at enten blir vi kjærester eller så blir vi det IKKE, og da må jeg få gå videre... 

I tillegg har ikke han samme behov for daglig kontakt som meg og da har jeg ALTFOR mye tid til å gruble på hva, hvorfor, hvordan osv... Ikke bra. 

Anonymkode: 646df...522

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i evig mellomfase virker det som. Siden januar nå, pga avstand og lite tid sammen. Er helt fullstendig fortapt forelska, men dette er så slitsomt at jeg vurderer å avslutte. Må selvfølgelig ta en prat først, men nå er det nesten slik at enten blir vi kjærester eller så blir vi det IKKE, og da må jeg få gå videre... 

I tillegg har ikke han samme behov for daglig kontakt som meg og da har jeg ALTFOR mye tid til å gruble på hva, hvorfor, hvordan osv... Ikke bra. 

Anonymkode: 646df...522

Høres ut som min siste mellomfase, ekstremt slitsomt å være forelska i noen som ikke hadde samme behov for kontakt. Han dumpet faktisk meg før jeg fikk tatt en prat, og jeg har slitt en del i etterkant fordi han kuttet kontakten tvert. Sier ikke at du burde avslutte, men du bør definitivt prate med han og få noen ordentlige svar, så slipper du å tenke "hva hvis" i flere uker som jeg nå har gjort.  

Anonymkode: 9f39f...c19

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som min siste mellomfase, ekstremt slitsomt å være forelska i noen som ikke hadde samme behov for kontakt. Han dumpet faktisk meg før jeg fikk tatt en prat, og jeg har slitt en del i etterkant fordi han kuttet kontakten tvert. Sier ikke at du burde avslutte, men du bør definitivt prate med han og få noen ordentlige svar, så slipper du å tenke "hva hvis" i flere uker som jeg nå har gjort.  

Anonymkode: 9f39f...c19

Takk for svar ❤️

Ja, må få tatt den praten. Blir full hjertesorg her over at dette ikke blir det jeg hadde håpet, men jeg kan ikke dra det ut mer. Går ut over resten av livet mitt at hodet konstant er fullt av han. Enten blir det eller så blir det ikke. Aaaaaah, dritt 😔 Tror det går helt feil vei dette...

Anonymkode: 646df...522

[Nanami]

Gratulerer @Pottah Så koselig å høre at det går bra.

Nå sier min at vi er kjærester, og vi planlegger samboerskap og barn 

 

[Engel]

Så hyggelig Pompom! Ønsker dere alt godt for tiden framover!

[Pottah]

Den 17.4.2016 at 15.47, Pompom skrev:

Gratulerer @Pottah Så koselig å høre at det går bra.

Nå sier min at vi er kjærester, og vi planlegger samboerskap og barn 

 

Ååååh, samboerskap og barn og greier. Så utrolig koselig 

 

Jeg hadde besøk av fyren min i helgen. Hadde et bittelite håp om at mellomfasen skulle ta slutt, men det skjedde dessverre ikke.
Men det er fremdeles fint altså. 
Jeg har analysert meg frem til at han er redd for at vi ikke skal få det til å funke, ikke å være et forhold i seg selv. Og det skjønner jeg jo veldig godt. Det er vanskelig når det er 8 timer mellom oss.
Jeg møtte moren hans da jeg besøkte han i påsken. Og han spurte om jeg ville bli med han på hytta om noen uker, og da møter jeg i så fall både faren og søsteren hans. Og han snakker om sommerferie sammen og sånn. 

[Nanami]

2 minutter siden, Pottah skrev:

Ååååh, samboerskap og barn og greier. Så utrolig koselig 

 

Jeg hadde besøk av fyren min i helgen. Hadde et bittelite håp om at mellomfasen skulle ta slutt, men det skjedde dessverre ikke.
Men det er fremdeles fint altså. 
Jeg har analysert meg frem til at han er redd for at vi ikke skal få det til å funke, ikke å være et forhold i seg selv. Og det skjønner jeg jo veldig godt. Det er vanskelig når det er 8 timer mellom oss.
Jeg møtte moren hans da jeg besøkte han i påsken. Og han spurte om jeg ville bli med han på hytta om noen uker, og da møter jeg i så fall både faren og søsteren hans. Og han snakker om sommerferie sammen og sånn. 

Jaa  Han er så fin, altså. Vi snakker om å flytte sammen til høsten, og han sa at jeg gjerne kunne stoppe på p-piller til sommeren. 

Min var også veldig treg på dette med kjæreste-begrepet. Vi var jo kjærester, men han ville ikke definere det for fort. Han bruker lang tid på sånn, men til gjengjeld vet man jo at det er ekte når han først går all in. 

Når du har møtte store deler av kjernefamilien, og dere planlegger sommerferien sammen, så må dere vel være kjærester, uavhengig av om dere har satt ord på det eller ikke. Det synes i hvert fall jeg. 

[Pottah]

1 minutt siden, Pompom skrev:

Jaa  Han er så fin, altså. Vi snakker om å flytte sammen til høsten, og han sa at jeg gjerne kunne stoppe på p-piller til sommeren. 

Min var også veldig treg på dette med kjæreste-begrepet. Vi var jo kjærester, men han ville ikke definere det for fort. Han bruker lang tid på sånn, men til gjengjeld vet man jo at det er ekte når han først går all in. 

Når du har møtte store deler av kjernefamilien, og dere planlegger sommerferien sammen, så må dere vel være kjærester, uavhengig av om dere har satt ord på det eller ikke. Det synes i hvert fall jeg. 

Nå ble jeg nesten litt rørt Pompom. Så koselig å høre at det finnes menn der ute som er vil gå all inn i et forhold 

 

Takk!
Ja, det føles jo ut som vi er kjærester selv om han ikke vil definere oss som det. Kanskje jeg bare skal senke skulderne og tenke at vi er kjærester selv om han ikke har definert oss som det.
Jeg bare synes det er litt vanskelig å forholde oss til. Iallefall når jeg møter familiemedlemmene.
Skal jeg oppføre meg som vi er bare er venner, som om vi er kjærester eller hva? Det er så rart og gå fra å kysse/holde rundt hverandre til og liksom bare være venner. Iallefall når jeg vet at familien hans har skjønt at det er noe mer mellom oss.

[Nanami]

13 minutter siden, Pottah skrev:

Nå ble jeg nesten litt rørt Pompom. Så koselig å høre at det finnes menn der ute som er vil gå all inn i et forhold 

 

Takk!
Ja, det føles jo ut som vi er kjærester selv om han ikke vil definere oss som det. Kanskje jeg bare skal senke skulderne og tenke at vi er kjærester selv om han ikke har definert oss som det.
Jeg bare synes det er litt vanskelig å forholde oss til. Iallefall når jeg møter familiemedlemmene.
Skal jeg oppføre meg som vi er bare er venner, som om vi er kjærester eller hva? Det er så rart og gå fra å kysse/holde rundt hverandre til og liksom bare være venner. Iallefall når jeg vet at familien hans har skjønt at det er noe mer mellom oss.

Ja, jeg er så lykkelig. Han var så treg på alt, noe som gjorde meg megausikker. Men vi hadde en prat hvor jeg sa at jeg trengte ikke at vi skulle definere oss som kjærester, men jeg måtte vite at vi ikke gjorde noe med andre. At jeg altså hadde tid til å vente til han var klar, det var ikke noe hastverk å definere noe. 

Sålenge du vet at dere er eksklusive, ville jeg bare senket skuldrene. Når han presenterer deg for familien, så vet jo han også hvordan de tar det. Jeg tror ikke han ville introdusert deg som en venn, selv om han kanskje ikke sier eksplisitt at dere er kjærester. Min sa jo direkte til foreldrene sine at vi ikke var et par, men de bare feide det vekk. Haha! 

Jeg ville oppført meg som en kjæreste, men tonet det litt ned. Vi kysset ikke eller koste noe særlig foran familien hans, men vi holdt hender og jeg satt i armkroken da vi så film. Ellers benyttet jeg tiden til å la han snakke med familien sin, og jeg prøvde å bli kjent med dem jeg og. Min var veldig flink på å passe på at vi fikk litt egentid også. Vi kunne trekke oss tilbake på rommet et par timer, eller gå en tur alene bare vi to. Det var veldig greit når vi var på hyttetur med familien hans. Det kan fort bli veldig mye, for man vil jo gjøre et godt inntrykk. 

[Pottah]

53 minutter siden, Pompom skrev:

Ja, jeg er så lykkelig. Han var så treg på alt, noe som gjorde meg megausikker. Men vi hadde en prat hvor jeg sa at jeg trengte ikke at vi skulle definere oss som kjærester, men jeg måtte vite at vi ikke gjorde noe med andre. At jeg altså hadde tid til å vente til han var klar, det var ikke noe hastverk å definere noe. 

Sålenge du vet at dere er eksklusive, ville jeg bare senket skuldrene. Når han presenterer deg for familien, så vet jo han også hvordan de tar det. Jeg tror ikke han ville introdusert deg som en venn, selv om han kanskje ikke sier eksplisitt at dere er kjærester. Min sa jo direkte til foreldrene sine at vi ikke var et par, men de bare feide det vekk. Haha! 

Jeg ville oppført meg som en kjæreste, men tonet det litt ned. Vi kysset ikke eller koste noe særlig foran familien hans, men vi holdt hender og jeg satt i armkroken da vi så film. Ellers benyttet jeg tiden til å la han snakke med familien sin, og jeg prøvde å bli kjent med dem jeg og. Min var veldig flink på å passe på at vi fikk litt egentid også. Vi kunne trekke oss tilbake på rommet et par timer, eller gå en tur alene bare vi to. Det var veldig greit når vi var på hyttetur med familien hans. Det kan fort bli veldig mye, for man vil jo gjøre et godt inntrykk. 

Tusen takk for gode råd 

[Gjest Linaria]

Aah, vil ha mellomfase, men flytter fra dette landet om en måned, så til et nytt land i en måned, før jeg blir i Norge et år, og føler ikke det er noen vits i å date da. Alle jeg har truffet de siste månedene har hatt det i baktankene at snart flytter jeg og det blir ikke mer, så er ingen vits å bli interessert. Jeg skjønner det jo, men savner mellomfaser

[AnonymBruker]

Åååååh, så fint å lese at menn som bruker laaaang tid på å bli "kjæresteklar" faktisk kan bli det 🙈

 

Jeg har skrevet før i tråden. Fremdeles mellomfase... Vi bor langt fra hverandre, og slik vil det fortsette... Holdt på slik siden januar og bare møtt hverandre noen helger... Men jeg VIL ha denne mannen. Er ikke typen som må bo sammen eller være sammen hele tiden, men han må bli "min"..... Vi driver ikke med andre, har ikke kontakt med andre, men han er redd for at det ikke vil fungere over tid og dermed holder han igjen på den offisielle "satsinga"... Jeg skifter mellom å tenke at "da har han bare ikke sterke nok følelser" og "sånn er han, han må få den tiden han trenger".... Sliiiiiitsomt 😁

Gode råd??? 

Har hatt en oppvasksamtale på et tidspunkt der jeg følte meg nærmest desperat etter en avklaring, men konklusjonen ble bare at ingen av oss klarte å la den andre gå til tross for avstand og utfordringer.... 

Akkurat like langt altså... Men føler meg ikke SÅ følelsesmessig nede akkurat nå, kjennes ut som jeg vil klare å stå i det litt til... 

Anonymkode: 646df...522

[FrkIA]

Jeg ventet 5 mnd på min, vi bor langt unna hverandre og skal gjøre det noen mnd til. Men vi har det veldig fint og jeg er kjempeglad for at jeg ikke fikk panikk og avsluttet hele greia fordi han var "treig" sånn som jeg hadde lyst til, for det ordnet seg jo 

[Engel]

Jeg er vel i mellomfasen igjen jeg også, men i en litt annerledes mellomfase enn de fleste. Da jeg og min x, som jeg straks har vært separert fra i et år, har bestemt oss for å prøve på nytt. Dvs begynne å date og se om vi kan få følelser og forhold på plass. En ny start. Samtidig som vi jobber med bearbeiding av "gammelt gruff" hos samlivsterapeut. Helt ærlig så føles det veldig merkelig og rart. Men også riktig. Og jeg er ekstremt usikker på han (da det var han som valgte å gå for over et år siden). Men han sier jo at han ønsker dette, så jeg må jo prøve å stole på det.

Men vi har møttes en god del og pratet de siste ukene. Hadde bl.a. en hyggelig frokost i forbindelse med bursdagen til en av ungene hvor vi endte med å bli sittende å prate i nesten 3 timer. Om alt og ingenting. Det var veldig hyggelig og godt. Og når jeg dro derfra etterpå så kriblet det i magen. Jeg er veldig glad i han, har alltid vært det, selv om han har såret meg vannvittig. Om det er mulig å få tilbake andre følelser enn vennskap gjenstår å se. men den kriblingen i magen er jo et godt tegn sånn sett for min del. Så var det bare den der delen med hva han tenker og føler da. Jeg vet jo at han ønsker å få dette til å fungere, men man kan jo ikke styre følelser dessverre. Ikke er det lett å få til å date heller når vi ikke ønsker at hverken unger eller andre skal vite noe før vi ser om det går bra eller ikke. Nesten umulig. Men på onsdag om en uke blir det date i alle fall. Da skal han nemlig passe ungene for meg, hjemme hos meg, mens jeg er på et jobbarrangement. Det blir ikke så sent, så da er planen "date" når jeg kommer hjem. Litt vin og prat. Da har vi en unnskyldning for at han er der i forhold til ungene. Og det er fri dagen etter, så det går greit om det blir sent. Jeg gleder meg kjenner jeg. Og er samtidig kjempenervøs og egentlig redd for å glede meg. Dette er nesten enda verre enn når man dater en ny og ukjent altså.

[Okapi]

Er vel kanskje litt der selv. Har truffet en jeg liker, som det kanskje han bli noe med, men merker jeg blir ganske frustrert til tider. Hun er veldig positiv når vi faktisk er sammen, og har blant annet spurt meg om jeg vil være med på noe på 17. mai, noe som forsåvidt tyder på at hun er interessert. På den annen side tar hun sjelden initiativ til å treffes, og har avlyst flere avtaler, sånn at jeg tidvis får inntrykk av at kanskje betyr nei og og ja betyr kanskje. Er sikkert jeg som er sprø og krisemaksimerer ved alle typer avvisning, men får fortsatt inntrykk av at hun egentlig ikke bryr seg så mye.

[Pottah]

14 timer siden, FrkIA skrev:

Jeg ventet 5 mnd på min, vi bor langt unna hverandre og skal gjøre det noen mnd til. Men vi har det veldig fint og jeg er kjempeglad for at jeg ikke fikk panikk og avsluttet hele greia fordi han var "treig" sånn som jeg hadde lyst til, for det ordnet seg jo 

Åh, så fint å høre om tilfeller der det har gått bra selv om det tar litt tid!
Jeg har klart å slå meg litt til ro med situasjonen de siste dagene. Jeg har jo allerede møtt moren hans, og nå møter jeg resten av kjernefamilien. Det hadde han nok ikke gjort om følelsene ikke var tilstede  

 

2 timer siden, Engel skrev:

Jeg er vel i mellomfasen igjen jeg også, men i en litt annerledes mellomfase enn de fleste. Da jeg og min x, som jeg straks har vært separert fra i et år, har bestemt oss for å prøve på nytt. Dvs begynne å date og se om vi kan få følelser og forhold på plass. En ny start. Samtidig som vi jobber med bearbeiding av "gammelt gruff" hos samlivsterapeut. Helt ærlig så føles det veldig merkelig og rart. Men også riktig. Og jeg er ekstremt usikker på han (da det var han som valgte å gå for over et år siden). Men han sier jo at han ønsker dette, så jeg må jo prøve å stole på det.

Men vi har møttes en god del og pratet de siste ukene. Hadde bl.a. en hyggelig frokost i forbindelse med bursdagen til en av ungene hvor vi endte med å bli sittende å prate i nesten 3 timer. Om alt og ingenting. Det var veldig hyggelig og godt. Og når jeg dro derfra etterpå så kriblet det i magen. Jeg er veldig glad i han, har alltid vært det, selv om han har såret meg vannvittig. Om det er mulig å få tilbake andre følelser enn vennskap gjenstår å se. men den kriblingen i magen er jo et godt tegn sånn sett for min del. Så var det bare den der delen med hva han tenker og føler da. Jeg vet jo at han ønsker å få dette til å fungere, men man kan jo ikke styre følelser dessverre. Ikke er det lett å få til å date heller når vi ikke ønsker at hverken unger eller andre skal vite noe før vi ser om det går bra eller ikke. Nesten umulig. Men på onsdag om en uke blir det date i alle fall. Da skal han nemlig passe ungene for meg, hjemme hos meg, mens jeg er på et jobbarrangement. Det blir ikke så sent, så da er planen "date" når jeg kommer hjem. Litt vin og prat. Da har vi en unnskyldning for at han er der i forhold til ungene. Og det er fri dagen etter, så det går greit om det blir sent. Jeg gleder meg kjenner jeg. Og er samtidig kjempenervøs og egentlig redd for å glede meg. Dette er nesten enda verre enn når man dater en ny og ukjent altså.

Oi, masse lykke til! Håper dere finner tilbake til hverandre og at alt blir bedre nå  

1 time siden, Okapi skrev:

Er vel kanskje litt der selv. Har truffet en jeg liker, som det kanskje han bli noe med, men merker jeg blir ganske frustrert til tider. Hun er veldig positiv når vi faktisk er sammen, og har blant annet spurt meg om jeg vil være med på noe på 17. mai, noe som forsåvidt tyder på at hun er interessert. På den annen side tar hun sjelden initiativ til å treffes, og har avlyst flere avtaler, sånn at jeg tidvis får inntrykk av at kanskje betyr nei og og ja betyr kanskje. Er sikkert jeg som er sprø og krisemaksimerer ved alle typer avvisning, men får fortsatt inntrykk av at hun egentlig ikke bryr seg så mye.

Hmm..
Du skal ikke se bort ifra at du krisemaksimerer litt ved avvisning. Det gjør nemlig jeg også. Men som regel er det en annen logisk grunn bak avvisningen.
Kanskje du skal spille ballen tilbake til henne. Si noe ala "Si ifra når du har tid til å møtes da".

[Okapi]

21 minutter siden, Pottah skrev:

Hmm..
Du skal ikke se bort ifra at du krisemaksimerer litt ved avvisning. Det gjør nemlig jeg også. Men som regel er det en annen logisk grunn bak avvisningen.
Kanskje du skal spille ballen tilbake til henne. Si noe ala "Si ifra når du har tid til å møtes da".

Hun har alltid en god grunn, det er ikke det. Første gangen var hun utkjørt etter en uke i ny jobb, samt flytting, andre gangen var hun syk. I kanskje-tilfellene tok jobb/skole/reise mer tid enn forventet. Er bare det at hun aldri foreslår et annet tidspunkt, hun lar det bare ligge helt til jeg spør på nytt noen dager etter.

[Pottah]

59 minutter siden, Okapi skrev:

Hun har alltid en god grunn, det er ikke det. Første gangen var hun utkjørt etter en uke i ny jobb, samt flytting, andre gangen var hun syk. I kanskje-tilfellene tok jobb/skole/reise mer tid enn forventet. Er bare det at hun aldri foreslår et annet tidspunkt, hun lar det bare ligge helt til jeg spør på nytt noen dager etter.

Hm. Vanskelig å tolke...

Kan jeg forslå den gode gamle "kanskje du skal prøve å snakke med henne om det?"

Jeg og min date har hittil gått for full ærlighet. Det fungerer bra for meg. Så med en gang det er noe jeg tenker eller føler på, så sier jeg det. Noen ganger snakker vi om det, noen ganger forklarer han hvorfor han har gjort som han har, og andre ganger så vet han ikke hva han skal si.

Selvfølgelig oppstår det noen kleine og vanskelig situasjoner innimellom, men for meg fungerer det iallefall bedre å snakke om ting og så kan jeg gå videre. Det er bare viktig og ikke alltid forvente en god samtale eller respons, og det kan såklart være litt vanskelig.
 

[AnonymBruker]

Åååååh, jeg skal treffe en fyr for andre gang over helgen og jeg gleder meg noe så syyyyykt! Han har vært borte lenge og kommer tilbake igjen da. Man kan si at forventningene er skyhøye. Håper ingen av oss blir skuffet!! 

Anonymkode: 15d76...480