Time.out

[Gjest Jeg over]

Til deg over, tro det eller ei, men jeg har ganske greie unger og de er supre å ha med på tur og besøk. Det er stort sett hjemme, alene med mor, at ting kan bli litt hektisk. Nå tyr jeg ikke til Time out særlig ofte, men det virker når ingenting annet hjelper og de sitter ikke lenge i lekegrinda før jeg løfter dem ut igjen.

Jeg tviler ikke et sekund på at ungene dine er greie! Og heller ikke på at du (og alle andre i denne tråden, for den saks skyld) er en god mor. Men jeg er ivrig motstander av time out, og det er viktig for meg å få sagt at man ikke blir sittende der med uregjerlige bråkebøtter av å være vennlig mot barna. Det du kaller time out, er ikke egentlig det jeg tenker på med time out. Sånn du beskriver det, handler det jo om å finne et trygt sted til barna i en farlig situasjon, slik vi alle gjør når vi f.eks. spenner dem fast i et bilsete. Det er noe helt annet enn å sende dem til et "tenkehjørne".

[Caramba]

Jeg tviler ikke et sekund på at ungene dine er greie! Og heller ikke på at du (og alle andre i denne tråden, for den saks skyld) er en god mor. Men jeg er ivrig motstander av time out, og det er viktig for meg å få sagt at man ikke blir sittende der med uregjerlige bråkebøtter av å være vennlig mot barna. Det du kaller time out, er ikke egentlig det jeg tenker på med time out. Sånn du beskriver det, handler det jo om å finne et trygt sted til barna i en farlig situasjon, slik vi alle gjør når vi f.eks. spenner dem fast i et bilsete. Det er noe helt annet enn å sende dem til et "tenkehjørne".

Ja, da er vi jo enige. Jeg har aldri brukt noen form for "tenkehjørne" selv, har ikke opplevd at det virker de få gangene jeg har prøvd med min største. Han responderer best på en rolig prat, gjerne litt unna de andre. Krangling fører bare til at han går i vranglås. Cluet, og løsningen på det meste, er for meg å telle til ti, og forholde meg rolig, uansett hva ungene finner på. Jeg har blitt mye flinkere med tiden, før ble jeg lettere stresset og kunne rope eller prøve en mislykket time-out.

Lille Katt, den verste tiden for meg var da jeg var gravid med tvillingene og mi største var rundt 2 år. Da slet jeg daglig med å takle trass. Husker det som ganske tungt, det er ikke enkelt å være gravid småbarnsmor bestanding.

Endret 8. mars 2011 av Caramba

[Gjest bruden2010]

Som vi har vært inne på tidligere i denne tråden: Om resultatet er bra eller ikke, avhenger av hva målet var. Og hvis målet er at barnet skal bli indrestyrt, er ikke time out en vei til målet.

Det er DIN mening!

Jeg har en helt annen mening som jeg syntes er riktig!

Selv om du har en annen mening enn andre er det ikke dermed sagt at den er riktig!

[Gjest Gjest]

Det er DIN mening!

Jeg har en helt annen mening som jeg syntes er riktig!

Selv om du har en annen mening enn andre er det ikke dermed sagt at den er riktig!

Eh … jo? Alle er enige om at man kan oppnå å få høflige barn på flere forskjellige måter. Man kan for eksempel slå all opposisjon ut av dem, men det er vel særdeles få som synes det er noe særlig smart. Men andre varianter av "disiplinering" er (som vi ser) ganske utbredt, og foreldrene er ofte fornøyd i og med at barna viser ønsket adferd. Men vil man at barna skal bli indrestyrt (altså oppføre seg "bra" ut fra egne, indre motiver), kan man ikke bruke ytre påvirkning (time out og/eller straff).

[Jens]

Du glemmer en viktig ting, og det er at det er lov å være sint

Jo, men det er ikke lov å forpeste atmosfæren med bråk, når det er andre i rommet. Dette gjelder både hjemme, og ihvertfall sammen med andre. Dere som mener at barnet må få lov til å få ut raseriet. Hva gjør dere hvis dere er på en cafe/middag hos andre/bursdag etc..hvor det er mange i rommet?

[Gjest Gjest]

Jo, men det er ikke lov å forpeste atmosfæren med bråk, når det er andre i rommet. Dette gjelder både hjemme, og ihvertfall sammen med andre. Dere som mener at barnet må få lov til å få ut raseriet. Hva gjør dere hvis dere er på en cafe/middag hos andre/bursdag etc..hvor det er mange i rommet?

Hvis man lytter til barnet, vil raseriet for det første sjelden eskalere og for det andre ofte gå over ganske greit. Men selvfølgelig, iblant eksploderer femåringen likevel. Hvis vi er på et sted med mange folk, sier jeg at "Det er greit at du er sint, men du får ikke lov til å rope/slå/kaste", og hvis det ikke hjelper, tar jeg henne med ut en liten stund. Andre foreldre skjønner dette godt, det er aldri noe problem å få noen til å holde øye med lillebror så lenge. Ute i frisk luft klarner tankene, og vi prater litt om det som skjedde. Og så går vi inn igjen med blanke ark.

[Jens]

Eg har ikkje så sterke meiningar når det gjeld eldre barn, sida eg ikkje har det enno.

Men eg ser for meg at det i enkelte situasjonar kan vere greit å sende større ungar, i alle fall frå skulealder, opp på rommet sitt, for å roe seg ned å tenkje over kva dei har gjort/sagt.

Altså i denne tråden har jeg gått ut i fra mine egne barn på 3 og 6 år.

[Gjest imli]

Altså i denne tråden har jeg gått ut i fra mine egne barn på 3 og 6 år.

Eg ville i alle fall ikkje sendt 3-åringen på rommet sitt. Har som sagt ikkje noko sterk meining om eldre barn, rett og slett fordi eg ikkje har erfaring med ungar over 3 år enno.

[Gjest imli]

Eg trur for øvrig ikkje det er så farleg om me kallar det "straff", "konsekvensar", "grenser/grensesetjing" eller noko anna, det er handlingane som betyr noko. Og eg meiner det viktigaste når ein oppdrar ungar, er at straffa/konsekvensen for å gjere noko gale, har samanheng med det gale som blei gjort. Å nekte ungen å sjå på barne-TV fordi han kasta maten i golvet, blir forvirrande for ungen. Då er det betre å, som fleire har påpeika, berre ta frå ungen maten.

Eg er heller ikkje tilhengar av at alt må få ein konsekvens/straff. Fleire her i tråden skriv om time-out pga heilt enkle småting, som å rote, grise med mat/vatn osv. Eg tykkjer det blir veldig slitsomt om alt skal få ein konsekvens, både for foreldre og ungar. Viss ungen heller vatnet på middagstallerkenen, er det enklare og meir effektivt å berre ta frå ungen vatnet, enn å setje ungen i "time-out".

Verkar som om mange brukar barnehagepedagogikk i heimen. Sjølv om ting kan fungere fint, og vere bra, i ein barnehage, er det noko heilt anna heime. Heimen skal ikkje vere ein barnehage nummer to. Foreldra skal ikkje vere pedagogar.

[AnonymBruker]

Jo, men det er ikke lov å forpeste atmosfæren med bråk, når det er andre i rommet. Dette gjelder både hjemme, og ihvertfall sammen med andre. Dere som mener at barnet må få lov til å få ut raseriet. Hva gjør dere hvis dere er på en cafe/middag hos andre/bursdag etc..hvor det er mange i rommet?

Tar barnet med utenfor.

[cilja]

Eg trur for øvrig ikkje det er så farleg om me kallar det "straff", "konsekvensar", "grenser/grensesetjing" eller noko anna, det er handlingane som betyr noko. Og eg meiner det viktigaste når ein oppdrar ungar, er at straffa/konsekvensen for å gjere noko gale, har samanheng med det gale som blei gjort. Å nekte ungen å sjå på barne-TV fordi han kasta maten i golvet, blir forvirrande for ungen. Då er det betre å, som fleire har påpeika, berre ta frå ungen maten.

Eg er heller ikkje tilhengar av at alt må få ein konsekvens/straff. Fleire her i tråden skriv om time-out pga heilt enkle småting, som å rote, grise med mat/vatn osv. Eg tykkjer det blir veldig slitsomt om alt skal få ein konsekvens, både for foreldre og ungar. Viss ungen heller vatnet på middagstallerkenen, er det enklare og meir effektivt å berre ta frå ungen vatnet, enn å setje ungen i "time-out".

Verkar som om mange brukar barnehagepedagogikk i heimen. Sjølv om ting kan fungere fint, og vere bra, i ein barnehage, er det noko heilt anna heime. Heimen skal ikkje vere ein barnehage nummer to. Foreldra skal ikkje vere pedagogar.

Det er vanskelig å forklare når man bruker time-out, for det som skjer er at folk tolker ting ut av sammenhenger og tror at man slenger barna på gangen for småting i tide og utide. Det er ikke tilfelle for oss i alle fall (og neppe de andre pro-time-out snakkerne her inne).

Som sagt, jeg er en fullt oppegående, velfungerende og kjærlig mor. Jeg vet hva alternativene er, og mine barn får selvfølgelig maaaaaaaange sjanser til å venne seg til en regel. Likevel mener jeg å ha opplevt tilfeller der time-out har vært veldig passende, og det eneste rette. Det er ikke lov å slå, og når dette er blitt presisert, distrahering forsøkt, vist hvordan man heller gjør, forklart hvordan det føles for den som blir slått etc etc etc og barnet forsatt slår, da ER det greit med en tre minutters time-out.

Time-out betyr ikke at man slenger barnet på gangen som en ondskapsfull overraskelse. Man sier klart ifra en gang at oppførselen må stoppe ellers må man gå på gangen, så sier man strengt ifra og at dette er siste advarsel, og så åker det på gangen. Når minuttene er over, går man ned på kne, forklarer til barnet på en nøktern måte at derfor ble du satt på gangen. Da er det unnskyld og klem og ferdig med det. Man forsetter med det man holdt på med før den uønskede oppførselen startet.

Jeg har en gutt på ni og ei jente på tre, og jeg kan telle på to hender hvor mange ganger de har vært i time-out sammenlagt da de var mellom to og ca fem år. Glupe unger skjønner fort at når mamma eller pappa sier at jeg må slutte med dette, så må jeg slutte for de mener alvor og da vet jeg at jeg åker på gangen til slutt og det vil jeg ikke.

[AnonymBruker]

Time-out betyr ikke at man slenger barnet på gangen som en ondskapsfull overraskelse. Man sier klart ifra en gang at oppførselen må stoppe ellers må man gå på gangen, så sier man strengt ifra og at dette er siste advarsel, og så åker det på gangen. Når minuttene er over, går man ned på kne, forklarer til barnet på en nøktern måte at derfor ble du satt på gangen. Da er det unnskyld og klem og ferdig med det. Man forsetter med det man holdt på med før den uønskede oppførselen startet.

Jeg har en gutt på ni og ei jente på tre, og jeg kan telle på to hender hvor mange ganger de har vært i time-out sammenlagt da de var mellom to og ca fem år. Glupe unger skjønner fort at når mamma eller pappa sier at jeg må slutte med dette, så må jeg slutte for de mener alvor og da vet jeg at jeg åker på gangen til slutt og det vil jeg ikke.

Såklart skjønner de det. Du truer dem jo. Dressurkurs for alle penga.

[SummerJoy]

Jeg har en gutt på ni og ei jente på tre, og jeg kan telle på to hender hvor mange ganger de har vært i time-out sammenlagt da de var mellom to og ca fem år. Glupe unger skjønner fort at når mamma eller pappa sier at jeg må slutte med dette, så må jeg slutte for de mener alvor og da vet jeg at jeg åker på gangen til slutt og det vil jeg ikke.

Har vel ikke så mye med gluphet å gjøre. Det har vel heller med det å gjøre at de vet hvordan de må oppføre seg for å ikke bli straffet. De er kuet med andre ord. Det lærer dem ikke særlig mye om hvorfor det ikke er lov å slå. De slår derimot trolig, så fort mor eller far er ute av syne. Da vet de at de ikke blir straffet for det. Om en situasjon oppstår er det bedre å løfte ungen vekk og ut av situasjonen, men VÆRE DER med barnet, fremfor å overlate ungen helt til seg selv med sinnet sitt og skammen. "Her sitter jeg fordi jeg er en slem slem unge, og jeg får ikke klem før jeg har sagt unndskyld fordi jeg er en så slem og dum unge".

Du mener vel det funker fordi du har markert ditt maktbehov og har noe å "true" med så fort en situasjon oppstår.

Endret 10. mars 2011 av SummerJoy

[Gjest Gjest]

Likevel mener jeg å ha opplevt tilfeller der time-out har vært veldig passende, og det eneste rette.

Altså: Her sier du at et virkemiddel som ingen i denne milelange tråden har klart å hoste opp ett eneste forskningsbasert, velfundert, skikkelig argument for å bruke, i enkelte situasjoner er "det eneste rette"?

[cilja]

Såklart skjønner de det. Du truer dem jo. Dressurkurs for alle penga.

Dressur og oppdragelse er to forskjellige ting. Det jeg driver med er oppdragelse. Det enkleste i verden er å kue barn til å stå på pinne og reagere på hvert et nikk og kommando. Som alle vet er vi barna langt overlegne når det kommer til fysisk styrke og livserfaring. Og så har vi det motsatte, der foreldrene spør barna "hvordan vil du at dette skal gjøres", "vil du gå å legge deg nå"? Noe ethvert barn under en viss alder har liten forutsetning for å vite.

Det vanskeligste er befinne seg på "den gyldne middelvei" mesteparten av tiden.

[SummerJoy]

Dressur og oppdragelse er to forskjellige ting. Det jeg driver med er oppdragelse.

Du tar helt feil. Dressur og oppdragelse er to forskjellig ting ja, og time out er dressur.

[cilja]

Har vel ikke så mye med gluphet å gjøre. Det har vel heller med det å gjøre at de vet hvordan de må oppføre seg for å ikke bli straffet. De er kuet med andre ord. Det lærer dem ikke særlig mye om hvorfor det ikke er lov å slå. De slår derimot trolig, så fort mor eller far er ute av syne. Da vet de at de ikke blir straffet for det. Om en situasjon oppstår er det bedre å løfte ungen vekk og ut av situasjonen, men VÆRE DER med barnet, fremfor å overlate ungen helt til seg selv med sinnet sitt og skammen. "Her sitter jeg fordi jeg er en slem slem unge, og jeg får ikke klem før jeg har sagt unndskyld fordi jeg er en så slem og dum unge".

Du mener vel det funker fordi du har markert ditt maktbehov og har noe å "true" med så fort en situasjon oppstår.

Nå går du aaaaaalt for langt med tanke på at du hverken kjenner meg eller mine barn. Hvor har du fått det fra at barnet ikke er blitt forklart hvorfor det ikke skal slå?

Mener du alvorlig at fordi et barn er blitt satt i time-out for å lære leksen at det ikke er lov å slå, så er barnet kuet, og da slår andre når foreldrene ikke er tilstede? Verden er heldigvis ikke så svart/hvit!

Her kommer kanskje glupheten inn. Mine barn har lært hjemme at man ikke slår. Dermed slår de ikke andre. Hverken i barnehagen, på skolen, hos besteforeldrene, hos onkle og tante, på lekeplassen etc etc. De er glade og greie barn, de er selvstendige og fornuftige og ja, jeg kan ramse opp en hel haug med superlativer, men de er så absolutt ikke kuet...! Og kanskje viktigst av alt, de fungerer bra sammen med andre barn.

Når barna begynner på skolen blir det ganske raskt tydelig at "de slemme" (dvs de ondskapsfulle, storkjefta, slående, utestengende) barna former egne grupper, og "de greie" (dvs blide, tilfredse, lekende, ærlige) former sine egne grupper. Sammen med tilbakemeldinger fra lærer, medelever og andre barns foreldre vet man da hvordan barnet sitt fungerer "ute i den store verden".

[cilja]

Altså: Her sier du at et virkemiddel som ingen i denne milelange tråden har klart å hoste opp ett eneste forskningsbasert, velfundert, skikkelig argument for å bruke, i enkelte situasjoner er "det eneste rette"?

Ja visst gjør jeg det! Forskning er en ting, og ikke minst velkjent for å være skiftende og til tider forvirrende. Det ville være naivt å basere barneoppdragelse på forskning alene. Jeg har lest mange bøker jeg, og noen ting har vært fornuftige og andre ikke. Først og fremst er det viktig at foreldre skaffer seg peilig hvis de ikke har det, det være seg fra TV programmer, egne foreldre/besteforeldre, andre foreldre, bøker etc, og så er det viktig at man kjenner etter hva som føles riktig (instinkter) og stole på dem innen rimelighetens grenser. Når man er mor for første gang, og barnet gråter og man ikke nødvendigvis vet hvorfor barnet gråter, da gjelder det å lytte til instinktene/intuisjonen sin og handle deretter.

[cilja]

Du tar helt feil. Dressur og oppdragelse er to forskjellig ting ja, og time out er dressur.

Ja, ok da, så har jeg dressert barna mine i tre minutter. Kansellerer det resten av oppdragelsen? Slik at alt blir dressur?

[SummerJoy]

Nå går du aaaaaalt for langt med tanke på at du hverken kjenner meg eller mine barn. Hvor har du fått det fra at barnet ikke er blitt forklart hvorfor det ikke skal slå?

Mener du alvorlig at fordi et barn er blitt satt i time-out for å lære leksen at det ikke er lov å slå, så er barnet kuet, og da slår andre når foreldrene ikke er tilstede? Verden er heldigvis ikke så svart/hvit!

Her kommer kanskje glupheten inn. Mine barn har lært hjemme at man ikke slår. Dermed slår de ikke andre. Hverken i barnehagen, på skolen, hos besteforeldrene, hos onkle og tante, på lekeplassen etc etc. De er glade og greie barn, de er selvstendige og fornuftige og ja, jeg kan ramse opp en hel haug med superlativer, men de er så absolutt ikke kuet...! Og kanskje viktigst av alt, de fungerer bra sammen med andre barn.

Når barna begynner på skolen blir det ganske raskt tydelig at "de slemme" (dvs de ondskapsfulle, storkjefta, slående, utestengende) barna former egne grupper, og "de greie" (dvs blide, tilfredse, lekende, ærlige) former sine egne grupper. Sammen med tilbakemeldinger fra lærer, medelever og andre barns foreldre vet man da hvordan barnet sitt fungerer "ute i den store verden".

Nå snakker vi om time out som metode og da er det den metoden jeg kritiserer, og snakker på generelt grunnlag ut i fra den. Jeg mener ikke å angripe deg og dine barn. Ja, jeg mener at time out som straffemetode ikke lærer barn en dritt om hvorfor det er galt å slå. De lærer at om de slår blir de satt på gangen og mor blir sint. Små barn har heller ikke evnen til å skille mellom kritikk av oppførsel og kritikk av de som person.