Time.out

[lille katt]

Her har vi brukt time out på guttungen siden to års alderen.

Nå er han tre og et halvt, og vi bruker sjelden time out lengre, siden han forstår og tar til seg vanlig irettesettelse.

For oss var var det en lettelse da vi begynte å bruke time out.

Når han trasset på sitt verste og hadde raserianfall, var det å plassere han på time out plassen sin (vinduskarmen i stua) det eneste som roet han ned.

Men som regel holdt det med å si "skal du sitte i vinduet...?" når han begynte å tulle, så oppførte han seg.

Noen er kanskje uenige i denne typen oppdragelse, men til syvende og sist er det foreldrene som vet best hvilken oppdragermåte som fungerer best på sitt barn.

(Og jeg er ikke typen til å sitte på huk foran en hylende smårolling og forklare og forklare til jeg blir blå i ansiktet. Det blir bare for dumt.)

Mulig det var en god hjelp for dere, men fortsatt helt unødvendig. Toåringen deres hadde antakeligvis raserianfall fordi han ikke klarte å kommunisere den sterke viljen sin. Hvorfor skal det være til hjelp for ham å måtte sitte i vinduskarmen? Man kan like gjerne være tydelig ved å være hos ham til det går over. Trenger ikke å forklare til man blir blå i ansiktet til en hylende smårolling. Og "skal du sitte i vinduet...?" er jo faktisk en trussel. Hvorfor skal det være en god metode?

Raserianfallene går stort sett over når barnet får bedre språk.

[Gjest bruden2010]

Er det noe jeg har lært hittil på mine korte 3 år som mamma så er det at

det finnes INGEN fasit på barneoppdragelse..

Det som fungerer på mitt barn trenger ikke fungere på ditt.

Vi har funnet løsningen på våres datter på 3.

Oppfører hun seg dårlig og ikke hører på oss,så sier vi klart og tydelig til henne hva vi vil hun skal gjøre-slutte med og hvorfor. Så får hun 1 advarsel,tar hun ikke den er det time out på sengen. Der sitter hun til hun har roet seg ned(2-5 min) så går vi inn og forklarer henne på nytt hvorfor hun sitter der. Da får vi en kos og unnskyldning(noe vi tidligere har krevd hun skal gjøre-som nå kommer veldig naturlig) og hun kommer ut med oss blid og fornøyd.

Funker alltid!

[Gjest Gjest]

Er det noe jeg har lært hittil på mine korte 3 år som mamma så er det at

det finnes INGEN fasit på barneoppdragelse..

Det som fungerer på mitt barn trenger ikke fungere på ditt.

Dette blir for lettvint, synes jeg. Det finnes kanskje ikke én fasit, men det er mange ting som er sanne og ugjendrivelige. Og en av dem er at det er fint mulig å oppdra barn og sørge for at de blir "gagns menneske i heim og samfunn" uten å krenke dem i ett kjør.

[Gjest Gjest]

I det store og hele så kopierer ungene mye (det aller meste) av foreldrene. Både av stress, konfliktløsning, egne indre konflikter og hvordan vi viser forskjellige følelser.

Så det beste er vel å se på seg selv og hva man lærer bort. Helt greit å be barn om unnskyldning HVIS man som voksen også gjør det hver gang vi misforstår eller ikke hører etter på hva ungene sier.

Men etter det jeg registrerer er det visst andre regler for folkeskikk og voksne:)

[Gjest Gjest]

Tankeeksperiment: Du er i en engasjert samtale med kollega/kjæreste/lærer/svigermor, blir frustrert over å bli misforstått, så du hever stemmen. Og så sier kollega/kjæreste/lærer/svigermor at "Nei, sånn godtar jeg ikke at du snakker til meg. Gå og sett deg i tenkehjørnet ditt!"

Hvorfor synes vi det er greit å slutte å prøve å forstå hva barna forteller oss? Vi (i hvert fall jeg) forventer jo å bli møtt med forståelse av andre.

[lille katt]

Dette blir for lettvint, synes jeg. Det finnes kanskje ikke én fasit, men det er mange ting som er sanne og ugjendrivelige. Og en av dem er at det er fint mulig å oppdra barn og sørge for at de blir "gagns menneske i heim og samfunn" uten å krenke dem i ett kjør.

I det store og hele så kopierer ungene mye (det aller meste) av foreldrene. Både av stress, konfliktløsning, egne indre konflikter og hvordan vi viser forskjellige følelser.

Så det beste er vel å se på seg selv og hva man lærer bort. Helt greit å be barn om unnskyldning HVIS man som voksen også gjør det hver gang vi misforstår eller ikke hører etter på hva ungene sier.

Men etter det jeg registrerer er det visst andre regler for folkeskikk og voksne:)

Tankeeksperiment: Du er i en engasjert samtale med kollega/kjæreste/lærer/svigermor, blir frustrert over å bli misforstått, så du hever stemmen. Og så sier kollega/kjæreste/lærer/svigermor at "Nei, sånn godtar jeg ikke at du snakker til meg. Gå og sett deg i tenkehjørnet ditt!"

Hvorfor synes vi det er greit å slutte å prøve å forstå hva barna forteller oss? Vi (i hvert fall jeg) forventer jo å bli møtt med forståelse av andre.

Enig, enig og enig.

[Gjest Annaires]

Helt greit å be barn om unnskyldning HVIS man som voksen også gjør det hver gang vi misforstår eller ikke hører etter på hva ungene sier.

Men etter det jeg registrerer er det visst andre regler for folkeskikk og voksne:)

Her er det likt for alle.

Selv om du tydeligvis ikke sier unnskyld, så gjør voksne her i huste det, og forventer det samme av barna.

Akkurat som å si takk for maten osv..

Jeg sier også til andre som roper, eller sutrer( uansett alder) at jeg ikke vil høre før de prater ordentlig. Akkurat som jeg sier til frøkna på to.

Det er liksom noen som skal forstå seg i hjel på barna. Barn er ikke små voksne, og bør derfor ikke behandles som voksne.

[Gjest Gjest]

Det er liksom noen som skal forstå seg i hjel på barna. Barn er ikke små voksne, og bør derfor ikke behandles som voksne.

Nei, barn er ikke små voksne. Men de er mennesker med tanker, følelser, håp og drømmer. Og det er sunt og godt for oss voksne også å prøve å forstå dem. I tillegg er det viktig for å gi dem mulighet til å utvikle sin selvtillit og integritet.

[Skravlebøtta]

Om man skal bruke time-out bør barnet være stort nok til å forstå hvorfor. Det helst lære så tidlig som mulig at å ikke oppføre seg gjør at mange andre rundt kan bli lei seg og sinna de også.

Endret 26. februar 2012 av Skravlebøtta

[Gjest Rampunge]

Bruker skammekrok eller time out på ekstrem atferd, feks å kaste mat på golvet. Resultat, barnet kaster ikke mat på golvet lenger, eller river ned potteplanter for moro! Det er ikke snakk om barnemishandling, bare et helt konkret tiltak som får barnet til å forstå det gale. Vi bruker mye tid etterpå med å si unnskyld, snakke om det. Avslutter med en god klem. Viktig å fullføre det ordentlig, og ikke avslutte ved at barnet står i skammekroken. Situasjonen etterpå er det viktigste!

[lille katt]

Resultat, barnet kaster ikke mat på golvet lenger, eller river ned potteplanter for moro!

Det gjør ikke våre barn heller, så det er fullt mulig uten time-out også.

[lille katt]

Her er det likt for alle.

Selv om du tydeligvis ikke sier unnskyld, så gjør voksne her i huste det, og forventer det samme av barna.

Akkurat som å si takk for maten osv..

Jeg sier også til andre som roper, eller sutrer( uansett alder) at jeg ikke vil høre før de prater ordentlig. Akkurat som jeg sier til frøkna på to.

Det er liksom noen som skal forstå seg i hjel på barna. Barn er ikke små voksne, og bør derfor ikke behandles som voksne.

Dette blir selvmotsigende for meg - først skriver du at du snakker på samme måte til barna som til de voksne, og forventer det samme? Og så skriver du at barn ikke er små voksne og bør derfor ikke behandles som voksne?

Små barn skal slett ikke behandles som voksne, nei. De har på ingen måte forutsetninger for å håndtere vanskelige følelser på en avbalansert måte slik voksne ha (bør ha). De har masse sterke, motstridende følelser, og lite språk til å uttrykke seg, og store vansker med å regulere følelsene på egenhånd. Det krever ganske mye av oss voksne - det er vi som må hjelpe dem med å håndtere og regulere følelsene. Og time-out er ikke måten å gjøre det på, sånn til hverdags.

[Gjest imli]

Eg vil ikkje seie eg brukar "time-out", i oppdragelsen, men eg har enkelte gonger måttet skille ungane frå kvarandre under krangling. Viss begge er slitne og trøtte, kan det bli litt krangling, og når storebror (snart 3) slår og dyttar lillebror (1,5), og alt er berre grin og spetakkel, har det hendt at han har måttet "sitte i trappa" (har trappegrind oppe og nede slik at trappa kan bli eit innesperra område).

Eg gidd absolutt ikkje å bruke noko skammekrok pga "ubetydelege" ting som roting, søling, sutring osv, men akkurat det å slå lillebror er uakseptabelt, så eg prøver å vere veldig streng akkurat på det området. Då sit eldstemann i trappa til han roar seg ned litt. Det har fungert variabelt, det kan vere at han berre blir meir sinna og krakilsk av det, og roar seg når eg kjem og hentar han i stadet. Uansett er det blitt mykje mindre slåing, utan at eg trur at "time-out" skal få æra for det.

Eg trur i grunnen verken på time-out eller forklaring og "forståsegpåing" når det gjeld små ungar - eg trur at når ungar gjer noko gale, ikkje høyrer på "nei", bør ein berre løfte dei vekk og prøve å avlede dei med noko anna. Eg ville aldri ha brukt time-out på 1,5-åringen min! Eldstemann var godt over 2 år fyrste gong eg prøvde ut det.

Viss ungar sutrar eller skrik, er det best å berre seie "eg skjønner ikkje kva du seier når du skrik sånn". Raserianfall o.l er ein del av trassalderen, der trur eg det er best å berre forhalde seg roleg og vente på at det går over, for så å forklare at slik kan me ikkje oppføre oss, når ungen er blitt roleg. Å drive å forklare seg for ein 2-åring som ligg på bakken og hylskrik, har lite for seg.

[AnonymBruker]

Eg vil ikkje seie eg brukar "time-out", i oppdragelsen, men eg har enkelte gonger måttet skille ungane frå kvarandre under krangling. Viss begge er slitne og trøtte, kan det bli litt krangling, og når storebror (snart 3) slår og dyttar lillebror (1,5), og alt er berre grin og spetakkel, har det hendt at han har måttet "sitte i trappa" (har trappegrind oppe og nede slik at trappa kan bli eit innesperra område).

Eg gidd absolutt ikkje å bruke noko skammekrok pga "ubetydelege" ting som roting, søling, sutring osv, men akkurat det å slå lillebror er uakseptabelt, så eg prøver å vere veldig streng akkurat på det området. Då sit eldstemann i trappa til han roar seg ned litt. Det har fungert variabelt, det kan vere at han berre blir meir sinna og krakilsk av det, og roar seg når eg kjem og hentar han i stadet. Uansett er det blitt mykje mindre slåing, utan at eg trur at "time-out" skal få æra for det.

Eg trur i grunnen verken på time-out eller forklaring og "forståsegpåing" når det gjeld små ungar - eg trur at når ungar gjer noko gale, ikkje høyrer på "nei", bør ein berre løfte dei vekk og prøve å avlede dei med noko anna. Eg ville aldri ha brukt time-out på 1,5-åringen min! Eldstemann var godt over 2 år fyrste gong eg prøvde ut det.

Viss ungar sutrar eller skrik, er det best å berre seie "eg skjønner ikkje kva du seier når du skrik sånn". Raserianfall o.l er ein del av trassalderen, der trur eg det er best å berre forhalde seg roleg og vente på at det går over, for så å forklare at slik kan me ikkje oppføre oss, når ungen er blitt roleg. Å drive å forklare seg for ein 2-åring som ligg på bakken og hylskrik, har lite for seg.

derfor tar man snakkinga etter de har roet seg i time out.

[Gjest imli]

derfor tar man snakkinga etter de har roet seg i time out.

Kvifor ikkje berre ta snakkinga etter at ungen har roa seg der han er? Eit raserianfall varar ikkje evig.

[Gjest Rampunge]

Kvifor ikkje berre ta snakkinga etter at ungen har roa seg der han er? Eit raserianfall varar ikkje evig.

Nei, det varer ikke evig, men noen barn takler ikke dette like bra som andre. Har hørt om barn som skriker så lenge at de begynner å spy eller sovner av utmattelse. Det kan umulig være en god opplevelse for et barn det heller.

[Gjest imli]

Nei, det varer ikke evig, men noen barn takler ikke dette like bra som andre. Har hørt om barn som skriker så lenge at de begynner å spy eller sovner av utmattelse. Det kan umulig være en god opplevelse for et barn det heller.

Det er eg einig i - men viss ungen er så "inne i" raserianfallet, gjer det då noko forskjell med ein "time-out"?

[Gjest Rampunge]

Ja, veldig! Jeg kan ikke helt forklare hva som skjer. Det hele er veldig fascinerende. Kanskje det er fordi barnet vårt vet at etterpå venter en god prat og en god klem, og situasjonen blir avsluttet. Jeg har forresten ikke sett Nanny eller hva det heter, så aner ikke helt hvordan hun praktiserer time out.

[AnonymBruker]

Hva gjør dere når ungen bare sutrer. Konstant. I kveld spurte jeg min toåring om han ville ha prim på skiva. Han setter igang og sutre og grine "vil ikkke, vil ikke ha priiim, neeeeeiii, vil ikke ha priiiiim, uæh!" Jeg sier gjentatte ganger at det er greit, han trenger ikke å spise prim, det er i orden, han kan få leverpostei i stedet osv, men det virker ikke som han hører det. Utifra reaksjonen hans skulle man tro at jeg prøvde å TVINGE ham til å spise prim.... Han bare fortsatte og fortsatte å sutre og grine om at han ikke vil ha prim, lenge etter at leverposteien var smurt på skiva... Jeg blir så matt....

Slike situasjoner har vi ofte. Han gjør jo ikke noe galt, egentlig, men han bare fortsetter og fortsetter å sutre om det samme. Han kan også sutre eller liksom-grine helt uten grunn. F.eks. ville han vaske hendene (selv om de ikke var skitne), og det er jo naturligvis helt i orden. "Vaske hender, uææææhh, vaske, u-huuuu, vaskeeeeee-ææææ". Hva ville dere ha gjort? Holdt ut og håpet at det går over etterhvert?

Sikkert (mye) lettere sagt enn gjort, men det er lurt å ikke gi respons på sutring. Bare si at man ikke skjønner hva ungen sier når han halvgriner eller at man ikke hører når han snakker på den måten. Han har vel en annen stemme også... og det går selvsagt over etter hvert, det er vel få som ender som Kirkvaags parodi Men det er utrolig slitsomt med sånne sutreunger, og de får jo mye negativ respons som kunne vært unngått.

[AnonymBruker]

Tankeeksperiment: Du er i en engasjert samtale med kollega/kjæreste/lærer/svigermor, blir frustrert over å bli misforstått, så du hever stemmen. Og så sier kollega/kjæreste/lærer/svigermor at "Nei, sånn godtar jeg ikke at du snakker til meg. Gå og sett deg i tenkehjørnet ditt!"

Hvorfor synes vi det er greit å slutte å prøve å forstå hva barna forteller oss? Vi (i hvert fall jeg) forventer jo å bli møtt med forståelse av andre.

Tja, når diskusjonene mellom samboern min og meg går over til krangler, og jeg hever stemmen (det er jo gjerne ikke BARE snakk om en liten volumøkning), provoserer det faktisk samboern min. Han sier jo ikke at jeg skal gå i tenkehjørnet/timeoutkroken, men han blir også tilsvarende frustrert og ber om/krever å ikke bli snakket til på den måten. Jeg/vi har også fått anbefalt av psykolog å avtale oss i mellom at man kan ta pauser/time out i stedet for å la krangler eskalere. Det er vanskelig å gjennomføre, men funker bedre enn å hyle stadig høyere og gjerne mer usaklig til hverandre... kombinert med at man gir hverandre tid til å snakke "ferdig" uten avbrytelser er det en metode som i hvert fall kan hjelpe de av oss som av ulike grunner ikke greier å holde oss på et dempet og fornuftig nivå av oss selv.