Time.out

[Concertina]

Vi bruker ikke time-out av de samme årsakene som lille katt allerede har nevnt. Men jeg kan fint ta henne ut av situasjonen og sitte sammen med henne/ha henne på fanget mens hun roer seg hvis hun har gått i "lås". Som oftest så holder det med en klem/bli løfta opp og vi kan snakke sammen.

[lille katt]

derfor tar man snakkinga etter de har roet seg i time out.

...eller etter at de har roet seg i fanget, eller etter raserianfallet, som imli sier. Og ja, jeg har hatt et barn med noen heftige tantrums. Det er ikke behagelig for barnet å ha raserianfall, men det er betryggende for barnet at det er noen tilstede når det har det slik, framfor at barnet blir avvist.

Hele poenget med å unngå time-out er at barnet ikke skal bli avvist.

[Jens]

Jøss...her var det mange perfekte foreldre!

Ja, vi bruker time out. Ikke bare fordi barna skal roe seg ned, men for at vi andre skal slippe å høre på hyl og skrik, som f.eks ved middagsbordet. Er det umulig oppførsel der, er det rett inn på vaskerommet og der er det ganske kjedelig å stå!Resten av familien skal da slippe å måtte høre på trassing og hyl og skrik??En annen ting er f.eks når vi er sammen med andre. Da tar jeg også barnet ut av rommet, så ikke resten skal måtte høre på bråket.

Dette har fungert veldig bra med vår eldste. Han skjønner veldig godt at mor mener alvor, og at det er mor som bestemmer. Mener at alt for mange barn idag er sjefen. Har sansen for den gammeldagse barneoppdragelsen hvor barna skal ha respekt for foreldrene, og hvor foreldrene ikke skal dikke og dulle for mye med dem. Samtaler fungerer ikke med ett krakilsk barn, men time out gjør det!

[Gjest Gjest]

Jøss...her var det mange perfekte foreldre!

Ja, vi bruker time out. Ikke bare fordi barna skal roe seg ned, men for at vi andre skal slippe å høre på hyl og skrik, som f.eks ved middagsbordet. Er det umulig oppførsel der, er det rett inn på vaskerommet og der er det ganske kjedelig å stå!Resten av familien skal da slippe å måtte høre på trassing og hyl og skrik??En annen ting er f.eks når vi er sammen med andre. Da tar jeg også barnet ut av rommet, så ikke resten skal måtte høre på bråket.

Dette har fungert veldig bra med vår eldste. Han skjønner veldig godt at mor mener alvor, og at det er mor som bestemmer. Mener at alt for mange barn idag er sjefen. Har sansen for den gammeldagse barneoppdragelsen hvor barna skal ha respekt for foreldrene, og hvor foreldrene ikke skal dikke og dulle for mye med dem. Samtaler fungerer ikke med ett krakilsk barn, men time out gjør det!

Men hvor skal respekten komme fra? Hvis man vil bli møtt med respekt, må man møte andre med respekt. Og det gjelder også i relasjonen til barna. Jeg er hellig overbevist om at de beste foreldrene er de som reflekterer over sin egen rolle, som prøver å møte barna med empati, og som holder fast ved "kontakt for enhver pris". Jeg vet at jeg er en god mor, men perfekt er jeg ikke. Men da er det jo nettopp viktig å evaluere sin egen oppførsel – og også si unnskyld til barnet når jeg har oppført meg urimelig. Ved hjelp av den gylne regel (gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg) har vi oppnådd å få en harmonisk søskenflokk, gode hverdager og mye trivelig familietid. Jeg er så takknemlig! Og da er det klart jeg vil dele med andre det som har vært veien hit – for jeg synes så mange forteller om stress og kamp og kaos i barneoppdragelsen.

Og du Jens: Kan det ikke hende at barnet blir krakilsk når samtalen ikke fungerer? Sånn er det i hvert fall her. Våre barn er ikke i tvil om hvem som bestemmer, og selvfølgelig prøver de iblant å utfordre vår autoritet. Men så lenge vi oppriktig ønsker å forstå dem, unngår vi de verste krisene.

[Jens]

Yngstemann på snart tre blir krakilsk f.eks hvis hun ikke får smøre smør på skiven etter å brukt opp halve pakken. Da tar jeg den fra henne og sier nå er det nok. Vi forstår hverandre veldig godt der. Hun vil smøre mer, jeg mener at hun har smørt nok. Ikke noe mer å snakke om. Klikker hun da, er det rett på vaskerommet. Enkelt og greit. Hvor mye skal man snakke om smør da??

Eldstemann klikker ikke. Han gir seg veldig fort, da han vet at han blir sendt på rommet eller vaskerommet hvis han griner.

[Jens]

Og, jeg tør faktisk påstå at våre barn er de enkleste å ha med å gjøre i forsamlinger med mange barn. Ikke noe tull ved leggetid, ved bordet etc...så noe riktig har vi definitivt gjort!!

[Gjest Gjest]

Yngstemann på snart tre blir krakilsk f.eks hvis hun ikke får smøre smør på skiven etter å brukt opp halve pakken. Da tar jeg den fra henne og sier nå er det nok. Vi forstår hverandre veldig godt der. Hun vil smøre mer, jeg mener at hun har smørt nok. Ikke noe mer å snakke om. Klikker hun da, er det rett på vaskerommet. Enkelt og greit. Hvor mye skal man snakke om smør da??

Eldstemann klikker ikke. Han gir seg veldig fort, da han vet at han blir sendt på rommet eller vaskerommet hvis han griner.

He he, det er som å høre om min datter (hvorfor er alle unger ville etter smør?), hun vil også ha en kilo smør på skiva. Men vi sier nei, flytter smøret vekk, ikke noe bråk. Da hun var yngre, kunne hun bli helt vill, men etter å ha sagt "jeg skjønner at du har lyst på smør, det er jo veldig godt, men nå kan du ikke få mer" overså vi henne og pratet med de andre. Hvis hun ble helt rabiat, tok jeg/pappaen henne med litt unna. Å sende en liten unge på rommet virker utrolig unødvendig. Klart vi andre har krav på matro, men det kan oppnås uten at man trenger å herse med et lite barn.

[Gjest Gjest]

Og, jeg tør faktisk påstå at våre barn er de enkleste å ha med å gjøre i forsamlinger med mange barn. Ikke noe tull ved leggetid, ved bordet etc...så noe riktig har vi definitivt gjort!!

Den som måler suksess i barneoppdragelsen etter barnas "lydighet", vil gi deg rett. Den som måler suksess i barneoppdragelse etter hvorvidt barna er trygge og tilfredse, selvstendige og indrestyrt, vil be deg om mer info.

[Jens]

da burde man kanskje definere hva man mener resultatet av god barneoppdragelse er først da. I mine øyne er det nemlig lydige, høflige barn. Glade og tilfredse er da alle barn i utgangspunktet.

[Gjest Gjest]

da burde man kanskje definere hva man mener resultatet av god barneoppdragelse er først da. I mine øyne er det nemlig lydige, høflige barn. Glade og tilfredse er da alle barn i utgangspunktet.

Ja, ikke sant – det nytter lite å diskutere virkemidler hvis man er uenig om målet. For meg er det viktigste målet at barna skal bli trygge, selvstendige og indrestyrt. Og da er ikke time out et egnet virkemiddel. Høflighet og respektfull fremferd er for øvrig en hyggelig bivirkning av de egenskapene jeg setter høyt, og det er ikke sånn at jeg gir barna frie tøyler. Barn blir trygge av å ha grenser og forutsigbarhet, de får selvrespekt av å bli møtt med respekt.

Påstanden din om at "glade og tilfredse er da alle barn i utgangspunktet" slår meg som ganske merkelig – der jeg ferdes, møter jeg rett som det er barn som er utrygge, engstelige, oppmerksomhetssøkende eller fulle av destruktivt raseri.

[~white lady~]

Mulig det var en god hjelp for dere, men fortsatt helt unødvendig. Toåringen deres hadde antakeligvis raserianfall fordi han ikke klarte å kommunisere den sterke viljen sin. Hvorfor skal det være til hjelp for ham å måtte sitte i vinduskarmen? Man kan like gjerne være tydelig ved å være hos ham til det går over. Trenger ikke å forklare til man blir blå i ansiktet til en hylende smårolling. Og "skal du sitte i vinduet...?" er jo faktisk en trussel. Hvorfor skal det være en god metode?

Raserianfallene går stort sett over når barnet får bedre språk.

Jeg mener fortsatt at foreldrene vet best hva som fungerer.

Vi hadde prøvd det meste. Hvis vi forsøkte å sitte hos han/ holde rundt han, ble han om mulig, enda mer rasende.

Raserianfallene kunne komme av bagateller, som at jeg la blomkål på middagstallerkenen hans. På feil side...

Som sagt så bruker vi nesten ikke time out lenger, fordi det nå går an å snakke til han på en fornuftig måte.

Btw; han fikk altid en klem og en forklaring på time outen etterpå.

[Gjest Gjest]

Raserianfallene kunne komme av bagateller, som at jeg la blomkål på middagstallerkenen hans. På feil side...

Dette er helt typisk, brødskive med feil pålegg eller det at *jeg* (ikke hun selv) tok tannkrem på børsten, har utløst mye sinne hos datteren min. Men da er det faktisk viktig å huske at "følelser er fakta" og prøve å minne seg selv om at det jeg synes er en bagatell, faktisk er viktig for en annen. Og da kan man for eksempel si at "det er greit at du er sint, men du får ikke kaste ting" (og samtidig hindre ham/henne fysisk i å fortsette å kaste).

Og når det gjelder mat, valg og sånt: Forutsigbare regler er en nøkkel til suksess. Hvis barnet lærer at det skal litt av alt på tallerkenen, men barnet selv bestemmer hva det spiser, blir det få konflikter. Og vi foreldre kan naturligvis si at "du får ikke mer kjøttkake før du har spist opp potetene".

[lille katt]

Og, jeg tør faktisk påstå at våre barn er de enkleste å ha med å gjøre i forsamlinger med mange barn. Ikke noe tull ved leggetid, ved bordet etc...så noe riktig har vi definitivt gjort!!

Våre barn er også enkle å ha med å gjøre sammenlignet med andre barn vi kjenner - så vi har åpenbart ikke feilet vi heller - uten time-out.

Påstanden din om at "glade og tilfredse er da alle barn i utgangspunktet" slår meg som ganske merkelig – der jeg ferdes, møter jeg rett som det er barn som er utrygge, engstelige, oppmerksomhetssøkende eller fulle av destruktivt raseri.

Enig. Dessverre .

Jeg mener fortsatt at foreldrene vet best hva som fungerer.

Vi hadde prøvd det meste. Hvis vi forsøkte å sitte hos han/ holde rundt han, ble han om mulig, enda mer rasende.

Raserianfallene kunne komme av bagateller, som at jeg la blomkål på middagstallerkenen hans. På feil side...

Som sagt så bruker vi nesten ikke time out lenger, fordi det nå går an å snakke til han på en fornuftig måte.

Btw; han fikk altid en klem og en forklaring på time outen etterpå.

Klart time-out fungerer - men det er fortsatt en unødvendig avvisning av barnet. Min erfaring med raserianfall er at de går over av seg selv. Ser at mange skriver i tråden at det er meningsløst å snakke så mye med krakilske småbarn. Vi har ikke snakket med våre når de har hatt raserianfall. Som også har kommet av feilplassert blomkål eller begrensninger i smørmengde på brødskiven. Når det gjelder f.eks. smør har jeg sagt til barnet at "nå har du smurt på nok", og tatt bort smøret. Og ventet til raserianfallet har gitt seg. Ser absolutt ikke noe poeng i å avvise/sende bort barnet. Nå har våre sluttet med raserianfall i toårs-alderen, da. Jeg ser heller ikke noe poeng med å komme med trusler om "nå må du gå på vaskerommet" eller lignende fordi barnet freser av seg. Det er jo en del av greia med småbarn - de har sterke, uhåndterlige følelser.

Sist min toåring hadde raserianfall, lå hun på gulvet i flere minutter og raste fordi hun ikke fikk lov til å ta mer enn én Flux... Hun var virkelig rasende, og jeg satt bare der og ventet og sa 2-3 ganger at "du får bare én Flux om dagen". Jeg synes ikke det er å ta av mtp. å snakke til barnet. Etter å ha hylt fra seg, skiftet raserigråten over til leiseg-gråt, og da var jeg klar til å ta henne på fanget og trøste henne - klart hun må få lov til å bli skuffet over å ikke få flere Flux - hun er jo bare to år!!

Hadde så vondt av henne når jeg så raseriet gå over i tristhet. Hadde vært forferdelig om jeg skulle satt henne på et annet rom når hun hadde det sånn.

[Gjest Gjest]

Det er kanskje nettopp det at det fungerer, og sånn sett lett oppfattes som en quick-fix, som gjør at så mange foreldre er forelska i time out og de såkalte konsekvensene (straff, kaller jeg det). Felles for disse (og i grunnen også klistremerkeskjemaer med oppspart belønning) er at det er en bra metode hvis man skal lære … fisk å sykle. Men ikke for å veilede barn. Det er jo dressur, og det er vel ingen som vil dressere barna sine?

[Gjest imli]

Oi, såpass heftige raserianfall som skildra i fleire innlegg her, har eg vore forskåna for. Eg kan til tider tenkje at snart 3-åringen min kan vere rimleg trassig og vrang, men han har aldri klikka for sånne småting. Ikkje rart eg skjelden føler behov for "time-out" då

Eg trur i alle fall på dette med at ungar fortset med den oppførslen dei får mest oppmerksomheit på. Får dei masse oppmerksomheit for negative ting som raserianfall og trass, vil dette berre trigge enno meir raserianfall og trass. Sjølv om oppmerksomheita dei får frå dei vaksne når dei trassar er negativ.

Ungar vil ha oppmerksomheit, og det er lett å gi negativ oppmerksomheit på dårleg oppførsel, og så overse god oppførsel. Då blir det ein ond sirkel. Viss me blir flinkare til å gi positiv oppmerksomheit når ungane våre oppførar seg bra, trur eg mykje dårleg oppførsel kunne vore unngått. Dette er noko eg trur alle kan bli flinkare til. Fokusere på det positive, så blir det negative mindre framtredande.

[Gjest imli]

Det er kanskje nettopp det at det fungerer, og sånn sett lett oppfattes som en quick-fix, som gjør at så mange foreldre er forelska i time out og de såkalte konsekvensene (straff, kaller jeg det). Felles for disse (og i grunnen også klistremerkeskjemaer med oppspart belønning) er at det er en bra metode hvis man skal lære … fisk å sykle. Men ikke for å veilede barn. Det er jo dressur, og det er vel ingen som vil dressere barna sine?

Einig i dette. Eg er skeptisk til klistremerkesystem av same grunn. Det einaste eg kunne tenke meg å bruke det til, er bleieslutt - eit konkret, forståeleg mål. Å bruke klistremerkebelønning for alt, slik det verkar som ein del foreldre gjer, trur eg etterkvart berre enten blir demotiverande, eller ungane forventar stadig meir belønning/belønning for alt dei gjer.

[~white lady~]

Våre barn er også enkle å ha med å gjøre sammenlignet med andre barn vi kjenner - så vi har åpenbart ikke feilet vi heller - uten time-out.

Enig. Dessverre .

Klart time-out fungerer - men det er fortsatt en unødvendig avvisning av barnet. Min erfaring med raserianfall er at de går over av seg selv. Ser at mange skriver i tråden at det er meningsløst å snakke så mye med krakilske småbarn. Vi har ikke snakket med våre når de har hatt raserianfall. Som også har kommet av feilplassert blomkål eller begrensninger i smørmengde på brødskiven. Når det gjelder f.eks. smør har jeg sagt til barnet at "nå har du smurt på nok", og tatt bort smøret. Og ventet til raserianfallet har gitt seg. Ser absolutt ikke noe poeng i å avvise/sende bort barnet. Nå har våre sluttet med raserianfall i toårs-alderen, da. Jeg ser heller ikke noe poeng med å komme med trusler om "nå må du gå på vaskerommet" eller lignende fordi barnet freser av seg. Det er jo en del av greia med småbarn - de har sterke, uhåndterlige følelser.

Sist min toåring hadde raserianfall, lå hun på gulvet i flere minutter og raste fordi hun ikke fikk lov til å ta mer enn én Flux... Hun var virkelig rasende, og jeg satt bare der og ventet og sa 2-3 ganger at "du får bare én Flux om dagen". Jeg synes ikke det er å ta av mtp. å snakke til barnet. Etter å ha hylt fra seg, skiftet raserigråten over til leiseg-gråt, og da var jeg klar til å ta henne på fanget og trøste henne - klart hun må få lov til å bli skuffet over å ikke få flere Flux - hun er jo bare to år!!

Hadde så vondt av henne når jeg så raseriet gå over i tristhet. Hadde vært forferdelig om jeg skulle satt henne på et annet rom når hun hadde det sånn.

Det er flott at du har dine erfaringer, men jeg har også mine.

Det som har fungert på ditt/dine barn hadde kanskje ikke fungert på mitt, siden unger er forskjellige og reagerer på ulik måte.

[Gjest Gjest]

Det er flott at du har dine erfaringer, men jeg har også mine.

Det som har fungert på ditt/dine barn hadde kanskje ikke fungert på mitt, siden unger er forskjellige og reagerer på ulik måte.

Men hvorfor vil du bruke en metode som innebærer å krenke barnet ditt, når den ene etter den andre forteller at det er unødvendig? Empatisk kommunikasjon er ikke en "metode" som "fungerer" eller "ikke fungerer", det er en måte å forholde seg til medmennesker på som både du og medmenneskene har godt av. Også om disse medmenneskene er barna dine.

[~white lady~]

Men hvorfor vil du bruke en metode som innebærer å krenke barnet ditt, når den ene etter den andre forteller at det er unødvendig? Empatisk kommunikasjon er ikke en "metode" som "fungerer" eller "ikke fungerer", det er en måte å forholde seg til medmennesker på som både du og medmenneskene har godt av. Også om disse medmenneskene er barna dine.

Meningene her er delt; flere skriver her at de bruker/ har brukt timeout.

I vårt tilfelle så brukte vi det i ca. et år. Nå har vi ikke behov for det lengre. Jeg ser ikke på time out som en krenkelse. Noen ganger må barna bare forstå at de ikke kan ture frem som de vil- det fins grenser, og det fins konsekvenser.

Ungen min er forøvrig en glad, fornøyd og empatisk gutt, men han vet også at mamma og pappa ikke tolererer hva som helst.

[Gjest Gjest]

Meningene her er delt; flere skriver her at de bruker/ har brukt timeout.

Vis meg én pedagog som kommer med forskningsbaserte argumenter for at time out er et adekvat virkemiddel overfor helt vanlige smårollinger (altså ikke tenåringer med adferdsvansker).

I vårt tilfelle så brukte vi det i ca. et år. Nå har vi ikke behov for det lengre. Jeg ser ikke på time out som en krenkelse. Noen ganger må barna bare forstå at de ikke kan ture frem som de vil- det fins grenser, og det fins konsekvenser.

Ungen min er forøvrig en glad, fornøyd og empatisk gutt, men han vet også at mamma og pappa ikke tolererer hva som helst.

Hele poenget med time out er jo å kue barna, få dem til å oppføre seg slik foreldrene vil, for ellers …

kue = ydmyke = krenke (ordboksdefinisjoner, ikke noe jeg dikter opp)

Barneombud Reidar Hjermann er en av dem som er kritisk:

Det blir mer dressur enn læring. Det er høyst problematisk å fjerne barnet fra situasjonen og plassere dem på et rom for seg selv. Det løser ikke situasjonen. Det lærer barnet ingenting av sier barneombud Reidar Hjermann.

Og jeg spør igjen: Hvorfor vil du gjøre dette når det ikke er nødvendig?