Time.out

[Gjest imli]

Jeg skjønner jo at det er viktig at barna ser sammenhengen mellom oppførselen og konsekvensen, men i se episodene jeg har sett med type supernanny så understreker de jo at det er kjempeviktig at det gjøres klart og tydelig for barnet. Dersom barnet vet hvorfor det har fått time-out så greier jeg ikke helt å se hva som er så krenkende med det.

Husker selv å bli sendt på rommet, og jeg skjønte jo at det var fordi jeg hadde trekt strikken for langt. Kan ikke si jeg har hatt en fæl barndom av den grunn. Skjønner jo at det ikke funker på 2-åringer da, men de trenger jo ikke være så veldig gamle før de skjønner årsak/konsekvens når de blir det forklart.

Men ein 2-åring vil, som du sjølv påpeiker, ikkje skjønne noko av dette. Og det er jo for de meste små ungar me diskuterar her. Det er noko heilt anna med større ungar.

Eg hugsar og at eg blei sendt på rommet mitt då eg var lita, men då var eg minst 5-6 år.

[micci]

Jeg må først si at jeg er veldig enig med deg lille katt- du skriver utrolig mye klokt!

Jeg er ikke tilhenger av time-out, og bruker det ikke på mine barn. Det ville føltes helt ille å skulle sette bort barnet på den måten.. Har en 3-åring i hus, og det er mye trass her om dagen, men løser det på andre måter enn å bruke time-out.

[AnonymBruker]

Men ein 2-åring vil, som du sjølv påpeiker, ikkje skjønne noko av dette. Og det er jo for de meste små ungar me diskuterar her. Det er noko heilt anna med større ungar.

Eg hugsar og at eg blei sendt på rommet mitt då eg var lita, men då var eg minst 5-6 år.

OK, så da er greia at det er krenkende å bruke time-out på barn som er for små til å forstå advarsel og konsekvens? Det forstår jeg i så fall.

Hvorfor det er krenkende for barn som er gamle nok til å skjønne det skjønner jeg fortsatt ikke, men kanskje det ikke er det likevel da

[Gjest Gjest]

Fordi at dersom ungen skaper seg og lager ugang så blir det jo ikke så oppdragende effekt av å avlede han med noe annet/ gi en annan leke. Da lærer de jo ikke at det har konskvenser med dårlig oppførsel, heller at de får oppmerksomhet av det.

Men oppmerksomhet er det ikke noe galt med. Og det er heller ikke noe knapphetsgode, vanligvis. Det handler rett og slett om å se barna, selv den som har en travel hverdag, kan klare det. Oppmerksomhet er dessuten det kraftigste virkemiddelet vi foreldre har: Gir vi mer av det til ønsket oppførsel, mindre til uønsket, får vi mer av det vi vil ha, og det er det barna som tjener på. Det er sunt bondevett og forskningsbasert kunnskap i én og samme pakke.

Barn som er vant til å få foreldrenes oppmerksomhet, blir (dette har jeg erfaring med) overraskende tålmodige og klarer fint å få høre at "jeg skal hjelpe deg om litt, men du må vente på tur". Til og med toåringer skjønner turtaking. På den andre siden: Ikke engang 36-åringer (undertegnede) skjønner time out.

[Gjest imli]

OK, så da er greia at det er krenkende å bruke time-out på barn som er for små til å forstå advarsel og konsekvens? Det forstår jeg i så fall.

Hvorfor det er krenkende for barn som er gamle nok til å skjønne det skjønner jeg fortsatt ikke, men kanskje det ikke er det likevel da

Eg har ikkje så sterke meiningar når det gjeld eldre barn, sida eg ikkje har det enno.

Men eg ser for meg at det i enkelte situasjonar kan vere greit å sende større ungar, i alle fall frå skulealder, opp på rommet sitt, for å roe seg ned å tenkje over kva dei har gjort/sagt.

[Gjest Gjest]

OK, så da er greia at det er krenkende å bruke time-out på barn som er for små til å forstå advarsel og konsekvens? Det forstår jeg i så fall.

Hvorfor det er krenkende for barn som er gamle nok til å skjønne det skjønner jeg fortsatt ikke, men kanskje det ikke er det likevel da

Jeg vil si at det er krenkende å bruke time out fordi det innebærer en avvisning av barnet nettopp i den situasjonen hvor han/hun trenger mamma/pappa. For du tror vel ikke en sju–åtte–niåring synes det er gøy å oppføre seg slik at andre blir lei seg? Barna våre trenger hjelp fra oss for å klare å regulere følelsene sine.

Og helt på sida: Hva tror du egentlig det barnet tenker når det blir sendt på rommet for å tenke? "Å ja, nå skjønner jeg – jeg må være snill mot lillesøster" eller "Mamma er dum! Og jeg HATER lillesøster!"

[AnonymBruker]

Jeg vil si at det er krenkende å bruke time out fordi det innebærer en avvisning av barnet nettopp i den situasjonen hvor han/hun trenger mamma/pappa. For du tror vel ikke en sju–åtte–niåring synes det er gøy å oppføre seg slik at andre blir lei seg? Barna våre trenger hjelp fra oss for å klare å regulere følelsene sine.

Og helt på sida: Hva tror du egentlig det barnet tenker når det blir sendt på rommet for å tenke? "Å ja, nå skjønner jeg – jeg må være snill mot lillesøster" eller "Mamma er dum! Og jeg HATER lillesøster!"

Jeg forsto i alle fall alltid hvorfor jeg ble sendt på rommet. Jeg likte jo ikke å innrømme det såklart, men jeg skjønte det jo.

Syns ikke det virker som det er så stor tiltro til ungenes oppfatningsevne her. Hvis man sier til ungen:"hvis du ikke stopper med å slå søsteren din så må du ha time out" og deretter "nå blir det time-out fordi du ikke hørte etter og fortsatte med en oppførsel som ikke er bra, du vet at det ikke er lov til å slå"

Selvfølgelig forstår de da hvorfor de ble satt i time-out.

Det er ikke noen direkte konsekvenssammnenheng mellom å kjære for fort og å betale en sum med penger heller, men det er jo samme greia. Å gjøre noe du vet at ikke er greit får konsekvenser.

[AnonymBruker]

Fordi at dersom ungen skaper seg og lager ugang så blir det jo ikke så oppdragende effekt av å avlede han med noe annet/ gi en annan leke. Da lærer de jo ikke at det har konskvenser med dårlig oppførsel, heller at de får oppmerksomhet av det.

Man avleder samtidig som man sier klart og tydelig at "nei, det er ikke lov å hoppe i sofaen". Så gjør man heller alt man kan for å få barnet opptatt med noe annet enn å hoppe i sofaen fremfor å sende barnet i skammekroken (time out). Gjerne henvis de til et annet sted de har lov å hoppe (madrass på golvet på rommet til barnet kanskje?)

Time out er straffing av barn, noe jeg ikke er fan av.

Barn går ikke inn for å være slem. De hopper ikke i sofaen for å gjøre mor irritert og sint, de hopper for å teste grenser og for å få oppmerksomhet. Man trenger overhodet ikke straffe barnet for å få det til å slutte med hoppingen.

[Gjest Gjest]

Du har tydeligvis IKKE lest innlegget mitt ordentlig!

Og jeg mener fortsatt at det ikke finnes noen Fasit på oppdragelse..

Vi har funnet vår måte å gjøre det på som fungerer veldig bra.'

Vi har ei høflig jente som spør pent om å få noe,sitter pent ved bordet,

spiser pent og er snill mot andre.

Så VÅR oppdragelse fungerer på HENNE!

Men jeg har ikke tro på at den nødvendigvis fungerer på alle barn fordi de er så forskjellige..

Er alt for mange foreldre i dag som mener at deres mening er den rette!

Tydeligvis ikke lett å se at ting kan gjøres på forskjellige måter med gode resultater...

Som vi har vært inne på tidligere i denne tråden: Om resultatet er bra eller ikke, avhenger av hva målet var. Og hvis målet er at barnet skal bli indrestyrt, er ikke time out en vei til målet.

(...)

Jeg bruker time-out fordi jeg ikke føler det er meningsfyllt, nyttig eller fornuftig for barnet eller meg selv å f.ek. diskutere i langdrag og forklare og dulle med barnet hvorvidt det er greit å helle vann over middagen hver dag i en uke.

Time-out er en definitiv grense som barn er veldig rask til å oppdage og forstå.

Jeg finner meg heller ikke i oppførsel som vi (foreldrene) er enige om at vi ikke vil ha i vårt hus. Men time out er ikke nødvendig, og heller ikke det mest effektive. Det er da mye bedre å flytte vannet bort fra det barnet, eller gi det en tutkopp.

Jeg forsto i alle fall alltid hvorfor jeg ble sendt på rommet. Jeg likte jo ikke å innrømme det såklart, men jeg skjønte det jo.

Syns ikke det virker som det er så stor tiltro til ungenes oppfatningsevne her. Hvis man sier til ungen:"hvis du ikke stopper med å slå søsteren din så må du ha time out" og deretter "nå blir det time-out fordi du ikke hørte etter og fortsatte med en oppførsel som ikke er bra, du vet at det ikke er lov til å slå"

Selvfølgelig forstår de da hvorfor de ble satt i time-out.

Det er ikke noen direkte konsekvenssammnenheng mellom å kjære for fort og å betale en sum med penger heller, men det er jo samme greia. Å gjøre noe du vet at ikke er greit får konsekvenser.

For det første: De fleste her diskuterer mindre barn, i den alderen mange kaller "trassalderen". De kan ikke forstå time out.

For det andre: Det er utrolig mye mer effektivt å konsentrere seg om det barnet som blir plaget/slått/ertet. Den som slo, opplever at slaget utløser behov for trøst hos den som ble slått – og dermed blir mamma opptatt med å trøste søster. Det er det læring i, nemlig dette: Hvis jeg vil ha oppmerksomhet fra mamma, er det dumt å slå søster.

For det tredje: Hvis du ønsker å drive familien som en stat, med lover og bøter og husarrest, så får du heller gjøre det. Jeg har mer tro på å gi barna masse kjærlig veiledning og ekte konsekvenser.

[lille katt]

Jeg har bare en tilføyelse her: Utrolig imponerende hvor tålmodig du er, lille katt! Takk for at du tar forklaringsjobben, jeg tror det er mange barn som trenger at foreldrene tenker litt gjennom dette med time out og "konsekvenser" (straff).

Vet ikke om du sikter til tråden her, eller ovenfor barna mine . I praksis er jeg dessverre ikke så tålmodig som jeg forfekter her, men jeg er ihvertfall veldig opptatt av å gjøre mitt beste!

Hvis jeg fikk velge hvilken av de to jeg syns var minst krenkende så hadde jeg klart valgt trappa (uten at jeg mener du krenker barna dine altså).

Joda, jeg opplever det som krenkende å tvangskle/tvangsskifte på barna. Men å sette barnet i time-out gir jo ikke noen ny bleie, og man kommer seg heller ikke i barnehagen/på jobb. Pluss det som flere andre har skrevet om nå - dette med direkte konsekvens i situasjonen.

Hvorfor det er krenkende for barn som er gamle nok til å skjønne det skjønner jeg fortsatt ikke, men kanskje det ikke er det likevel da

Jeg synes det er krenkende fordi det er en straff, og jeg mener at det finnes mange metoder som er bedre enn straff. Vi voksne straffer jo heller ikke hverandre!

Min 4-åring fortalte om en time-out hun hadde hatt i barnehagen forleden (grrrr til barnehagen, sier jeg bare). Hun virket å ha taklet det fint. Hun skjønte godt hvorfor hun måtte sitte i trappa. Samtidig sa hun at hun var lei seg, men at hun skjulte det for de voksne . Det syntes jeg var trist å høre. Har også sett andre barn på avdelingen som har sittet gråtende i time-out i garderoben. Synes det er hjerteskjærende. Det er utrolig mye som skjer i barnehagen som de voksne ikke får med seg, og risikoen for at man straffer feil barn eller på feil grunnlag, er ganske stor!

Jeg har ingen personliger erfaringer med å sende f.eks. større barn på rommet, siden mine er 2 og 4, men jeg ser ikke helt for meg at det blir en hyppig brukt konsekvens her i huset.

[AnonymBruker]

OK, så da er det ikke time-out i seg selv som er galt, men straff i det store og hele? Hvor går grensen mellom konsekvenser og straff? Hvis jeg sier at: "hvis ikke du oppfører deg pent ved middagsbordet nå, så blir det ikke dessert" så er jo det like galt som time-out da, det er jo straff det også..

[lille katt]

OK, så da er det ikke time-out i seg selv som er galt, men straff i det store og hele? Hvor går grensen mellom konsekvenser og straff? Hvis jeg sier at: "hvis ikke du oppfører deg pent ved middagsbordet nå, så blir det ikke dessert" så er jo det like galt som time-out da, det er jo straff det også..

Er enig her. Det er en vanskelig gråsone. I en travel hverdag blir det fort en del dårlig trusselpedagogikk! Hva som kan kalles konsekvenser, og hva som blir tomme/tåpelige trusler - er jammen ikke lett å bedømme alltid.

[Gjest Gjest]

OK, så da er det ikke time-out i seg selv som er galt, men straff i det store og hele? Hvor går grensen mellom konsekvenser og straff? Hvis jeg sier at: "hvis ikke du oppfører deg pent ved middagsbordet nå, så blir det ikke dessert" så er jo det like galt som time-out da, det er jo straff det også..

Jeg mener at desserteksempelet ditt helt klart er straff, dessuten uegnet, av to grunner: 1) Manglende sammenheng mellom oppførsel og "konsekvens" 2) Ullent krav (vanskelig for barnet å vite hva som er "pen oppførsel")

Hvis du vil ha et ris bak speilet, så sørg i det minste for at det er helt utvetydig, opplagt og tydelig, f.eks. "Nå går jeg og handler. Hvis ikke du har ryddet bort skolesakene når jeg kommer tilbake, får du ikke se tv i kveld." Men jeg synes det også er unødvendig når det er så mye enklere å faktisk kommunisere med barnet.

Når det gjelder konsekvenser og straff, så er det jo ikke alltid helt opplagt hva som er hva. Men jeg orker ikke å bære to barn til byen, så de får gå på beina selv hvis de vil være med. Det å ikke gjøre det betyr at de ikke får bli med. Det er jo ikke helt det samme som at man blir våt i regnet, men likevel innenfor min definisjon av indre logikk. Men når folk sier "Hvis ikke du oppfører deg pent nå, drar vi ikke på badeland på søndag", synes jeg det er helt urimelig og dessuten gir barnet for mye makt over situasjonen (søsknene og jeg gleder oss, og så skal vi bli hjemme fordi han/hun er sinna, lizzm). Muligheten for manipulasjon er forresten noe man bør tenke alvorlig over hvis man vil bruke disse omstridte metodene i hjemmet sitt. Barn er ikke dumme, så hvis vi prøver å manipulere (det er jo det time out og annen straff handler om), kan vi fort bli manipulert selv …

[Caramba]

Man avleder samtidig som man sier klart og tydelig at "nei, det er ikke lov å hoppe i sofaen". Så gjør man heller alt man kan for å få barnet opptatt med noe annet enn å hoppe i sofaen fremfor å sende barnet i skammekroken (time out). Gjerne henvis de til et annet sted de har lov å hoppe (madrass på golvet på rommet til barnet kanskje?)

Time out er straffing av barn, noe jeg ikke er fan av.

Barn går ikke inn for å være slem. De hopper ikke i sofaen for å gjøre mor irritert og sint, de hopper for å teste grenser og for å få oppmerksomhet. Man trenger overhodet ikke straffe barnet for å få det til å slutte med hoppingen.

Jeg noterer og tar det til meg, men lurer på en ting: hva skal jeg gjøre med den andre tvillingen som er opptatt med å gå berserk mens jeg prater rolig med den første??? :gjeiper:

Jodda, jeg er en mester i å avlede, det blir man når man har tre små barn. Jeg tar dem på fanget og leser for dem, jeg tar frem duplo-esken, jeg løfter dem på rommet og så leker vi der.... Poenget mitt er at noen ganger går det en kule varmt med småunger, feks jeg er i en kritisk fase med middagen, pappaen er i dusjen og ungene gjør noe farlig, som feks å hoppe i sofaen eller klatre opp på spisebordet (ny variant vi opplevde i forrige uke) DA må jeg først å fremst få dem trygg før jeg kan slå av platene og berge unna maten. SÅ kan vi avlede med noe annet.

Alikevel, jeg vet at jeg har litt spesielle utforfdringer med 2 stk 1,5-åringer på en gang. Det er nok lettere å avlede når man bare har en liten en av gangen. Hvis den ene tvillingen er på besøk hos besteforeldre, så føler vi hvertfal at vi har ferie med bare to unger hjemme. Jeg synes bare at noen høres en smule prektige ut i denne tråden, kom ikke her og fortell meg at der emed to eller flere småbarn, alltid har full kontroll over alle situasjoner????

Endret 8. mars 2011 av Caramba

[lille katt]

Jeg mener at desserteksempelet ditt helt klart er straff, dessuten uegnet, av to grunner: 1) Manglende sammenheng mellom oppførsel og "konsekvens" 2) Ullent krav (vanskelig for barnet å vite hva som er "pen oppførsel")

Hvis du vil ha et ris bak speilet, så sørg i det minste for at det er helt utvetydig, opplagt og tydelig, f.eks. "Nå går jeg og handler. Hvis ikke du har ryddet bort skolesakene når jeg kommer tilbake, får du ikke se tv i kveld." Men jeg synes det også er unødvendig når det er så mye enklere å faktisk kommunisere med barnet.

Når det gjelder konsekvenser og straff, så er det jo ikke alltid helt opplagt hva som er hva. Men jeg orker ikke å bære to barn til byen, så de får gå på beina selv hvis de vil være med. Det å ikke gjøre det betyr at de ikke får bli med. Det er jo ikke helt det samme som at man blir våt i regnet, men likevel innenfor min definisjon av indre logikk. Men når folk sier "Hvis ikke du oppfører deg pent nå, drar vi ikke på badeland på søndag", synes jeg det er helt urimelig og dessuten gir barnet for mye makt over situasjonen (søsknene og jeg gleder oss, og så skal vi bli hjemme fordi han/hun er sinna, lizzm). Muligheten for manipulasjon er forresten noe man bør tenke alvorlig over hvis man vil bruke disse omstridte metodene i hjemmet sitt. Barn er ikke dumme, så hvis vi prøver å manipulere (det er jo det time out og annen straff handler om), kan vi fort bli manipulert selv …

Enig . Klarte ikke å svare noe selv.

Jeg synes bare at noen høres en smule prektige ut i denne tråden, kom ikke her og fortell meg at der emed to eller flere småbarn, alltid har full kontroll over alle situasjoner????

Jeg er kanskje en av dem som høres veldig prektig ut da... men jeg kan absolutt bekrefte at med to små på 2 og 4 har jeg absolutt ikke full kontroll på alle situasjoner . Spesielt har det vært vanskelig i dette svangerskapet, fordi jeg har vært så sliten selv.

Slitne foreldre er et svært dårlig utgangspunkt for å løse vanskelige situasjoner med småbarn.

[Gjest Gjest]

Jeg synes bare at noen høres en smule prektige ut i denne tråden, kom ikke her og fortell meg at der emed to eller flere småbarn, alltid har full kontroll over alle situasjoner????

Jeg har tre barn som er under fem år, og jeg har absolutt ikke alltid full kontroll. Men time out har jeg aldri brukt, ei heller straff. Likevel er de en harmonisk søskenflokk, og vi har koselige, rolige hverdager. Jeg kan uten problemer gå på butikken eller reise med tog med alle barna uten at det oppstår c-momenter. Og vi kommer oss i barnehagen og på jobb hver dag uten å bli uvenner. Av og til krangler vi (selvfølgelig!), men vi finner ut av det igjen og lærer noe. Det er ikke noen snarvei til gode hverdager, det er kanskje det viktigste budskapet mitt her. Time out "funker", men bare tilsynelatende, for det løser ikke noe underliggende problem.

Hvis man skal sammenlikne med bøtelegging (som noen trakk inn over her): Barn som "reguleres" av time out, har ingen tilskyndelse til "riktig oppførsel" når mor/far er utenfor høre-/synsvidde, akkurat som en bilist som kjører lovlig utelukkende av frykt for å bli tatt (og ikke fordi han/hun har respekt for den faren han/hun utgjør for seg selv og andre), trykker inn gasspedalen hvis alle fotoboksene er koplet ut.

[Caramba]

Enig . Klarte ikke å svare noe selv.

Jeg er kanskje en av dem som høres veldig prektig ut da... men jeg kan absolutt bekrefte at med to små på 2 og 4 har jeg absolutt ikke full kontroll på alle situasjoner . Spesielt har det vært vanskelig i dette svangerskapet, fordi jeg har vært så sliten selv.

Slitne foreldre er et svært dårlig utgangspunkt for å løse vanskelige situasjoner med småbarn.

Godt å høre og det er også mitt poeng!!! Jeg er en mester i å løse alle konflikter når jeg er våken og opplagt, utfordringen er å være like rolig og pedagogisk når man har sovet 3 timer om natten (ikke sammenhengende), vært travel på jobb og kommer hjem til unger som er sure eller ellevile. Vi foreldre er bare mennesker, og DA er det jeg må ty til lekegrinda når tvillingene tar helt av i heimen. Men, det er faktisk ikke ofte, bare når de prøver å ta kollektivt selvmord og jeg er alene med dem...

Til deg over, tro det eller ei, men jeg har ganske greie unger og de er supre å ha med på tur og besøk. Det er stort sett hjemme, alene med mor, at ting kan bli litt hektisk. Nå tyr jeg ikke til Time out særlig ofte, men det virker når ingenting annet hjelper og de sitter ikke lenge i lekegrinda før jeg løfter dem ut igjen.

Endret 8. mars 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

OK, nå begynner jeg å skjønne litt mer av ting her i alle fall.

Bare en ting til jeg lurer på så skal jeg slutte (håper jeg):Hvis en sier til en unge som griser/bråker ved matbordet at han skal oppføre seg pent, tror dere ikke at ungen skjønner hva som menes med det? Ikke helt bittesmå unger såklart, men de som er store nok til å ha språk og sitte selv har da vel fått med seg såpass?

[Caramba]

OK, nå begynner jeg å skjønne litt mer av ting her i alle fall.

Bare en ting til jeg lurer på så skal jeg slutte (håper jeg):Hvis en sier til en unge som griser/bråker ved matbordet at han skal oppføre seg pent, tror dere ikke at ungen skjønner hva som menes med det? Ikke helt bittesmå unger såklart, men de som er store nok til å ha språk og sitte selv har da vel fått med seg såpass?

Ja, min 4-åring får bare beskjed om å bøye seg over tallerkenen, eller spise med munnen igjen, det holder. Hvis de små kaster mat eller tallerkenen, så tolker jeg det dithen at de er mette, og tar maten fra dem og setter dem på gulvet. De kaster aldri mat når de er sultne, men det gjelder kanskje ikke alle unger.

[Gjest Gjest]

OK, nå begynner jeg å skjønne litt mer av ting her i alle fall.

Bare en ting til jeg lurer på så skal jeg slutte (håper jeg):Hvis en sier til en unge som griser/bråker ved matbordet at han skal oppføre seg pent, tror dere ikke at ungen skjønner hva som menes med det? Ikke helt bittesmå unger såklart, men de som er store nok til å ha språk og sitte selv har da vel fått med seg såpass?

Det kommer veldig an på alder og modenhet. Hvis problemet er at barnet klisser med maten, kan det mest effektive være å rett og slett minne om at "maten skal i munnen" eller spørre om han/hun er mett. Hvis han/hun snakker høyt eller ikke slipper andre til, må vi minne om innestemme og hjelpe de andre til å komme til orde. Generelt er det bedre jo mer konkret du klarer å være. Du har sikkert også opplevd å bli usikker (kanskje særlig i tenåra?) fordi noen sa "ikke drit deg ut i dag igjen, 'a" – for hva i all verden er det egentlig de sikter til? For den som sier det, er det tydelig, men for den som kanskje ikke engang er klar over at han/hun sitter og sparker i bordbeinet, kan det være uklart.