Time.out

[AnonymBruker]

Vis meg én pedagog som kommer med forskningsbaserte argumenter for at time out er et adekvat virkemiddel overfor helt vanlige smårollinger (altså ikke tenåringer med adferdsvansker).

Huff nei, ikke spør pedagogene. Spør psykologene, som i det minste har grunnleggende kunnskap om barns tilknytningsbehov.

[~white lady~]

Vis meg én pedagog som kommer med forskningsbaserte argumenter for at time out er et adekvat virkemiddel overfor helt vanlige smårollinger (altså ikke tenåringer med adferdsvansker).

Hele poenget med time out er jo å kue barna, få dem til å oppføre seg slik foreldrene vil, for ellers …

kue = ydmyke = krenke (ordboksdefinisjoner, ikke noe jeg dikter opp)

Barneombud Reidar Hjermann er en av dem som er kritisk:

Og jeg spør igjen: Hvorfor vil du gjøre dette når det ikke er nødvendig?

Enten så har du misforstått det jeg skriver, eller så leser du ikke innleggene mine skikkelig. Tror jeg melder meg ut av denne tråden...

[Gjest Gjest]

Enten så har du misforstått det jeg skriver, eller så leser du ikke innleggene mine skikkelig. Tror jeg melder meg ut av denne tråden...

Nei, ikke gjør det, da! Det er da for dumt om bare de som er enige, skal ha noe å si hverandre. Og jeg lurer fremdeles på hvorfor du forsvarer bruken av en metode som er unødvendig og kan være skadelig.

Jeg har lest alle innleggene dine, grundig også, og jeg lurer på hva du mener jeg har misforstått. Du har fortalt om at dere brukte time out et års tid, at dere truet med vinduskarmen, at dere ikke trenger å gjøre det nå lenger, at gutten din er helt i orden (veloppdragen og empatisk). Men du forteller ikke hvilke argumenter som taler for denne omstridte metoden.

[Hedda-78]

Men det finnes jo andre situasjoner enn raseriannfall hvor time-out er et alternativ?

Eksempel: ungen står og hopper i sofaen, med en leke i hånda...

Du sier han skal slutte. Han slutter ikke. Du går bort, løfter ungen ned fra sofaen, og sier han skal slutte, for det er farlig og sofaen blir ødelagt. Han nikker og går bort. Når du er tilbake på kjøkkenet, hører du at han er igang igjen. Du går bort, løfter ungen ned, tar fra ham leken og sier at nok er nok. Det er farlig, han kan slå seg og få vondt, sofaen blir ødelagt og dette bestemmer mamma. Punktum. Han nikker og går bort.

Når du er tilbake på kjøkkenet, hører du at han løper tilbake til sofaen, og setter igang og hoppe enda en gang, denne gangen med et lurt smil om munnen når du kommer inn på stua og ser ham...

Hva gjør du?

[Gjest Gjest]

Men det finnes jo andre situasjoner enn raseriannfall hvor time-out er et alternativ?

Eksempel: ungen står og hopper i sofaen, med en leke i hånda...

Du sier han skal slutte. Han slutter ikke. Du går bort, løfter ungen ned fra sofaen, og sier han skal slutte, for det er farlig og sofaen blir ødelagt. Han nikker og går bort. Når du er tilbake på kjøkkenet, hører du at han er igang igjen. Du går bort, løfter ungen ned, tar fra ham leken og sier at nok er nok. Det er farlig, han kan slå seg og få vondt, sofaen blir ødelagt og dette bestemmer mamma. Punktum. Han nikker og går bort.

Når du er tilbake på kjøkkenet, hører du at han løper tilbake til sofaen, og setter igang og hoppe enda en gang, denne gangen med et lurt smil om munnen når du kommer inn på stua og ser ham...

Hva gjør du?

I dette eksempelet er det veldig tydelig at poden er ute etter oppmerksomhet. Det er jo et naturlig behov, så da ville jeg svart på det ved å ta ham med på kjøkkenet og la ham hjelpe til. Til og med en toåring kan skjære opp pølsebiter eller paprika (bare kniven ikke er for skarp).

[tingeling]

Barn er forskjellige, også barn innad i en familie er forskjellige. Noen hr mer temperament enn andre og noen er mer robuste enn andre.

Vår gutt på fem år har hatt minimalt med raserianfall. Han har som regel hørt etter og man har kunnet snakke til ham og forklare. Men han hadde en skikkelig sutre - vil ikke- periode i høst. Samtidig er han en 100% trygg og robust gutt. Når han satte i gang midt i middagsrusjet så bad vi ham gå på rommet sitt, med beskjed om å komme tilbake når han hadde lyst til å være sammen med oss. Når han så kom tilbake (han har hele tiden fått bestemme selv hvor lenge han har vært borte, som regel er det kanskje 5 min), så får han positiv respons ift at vi synes det er hyggelig å ha ham der. Hensikten har vært å lære ham at man kan gå ut av situasjoner og heller komme tilbake. Vi bruker ikke dette når han er sint, men det skjer ofte at han selv tramper ut av rommet hvis han synes at vi er dumme.

Datteren på 2 år har et helt annet temperament og vi har ikke helt funnet funnet ut hvordan vi skal håndtere hennes nykker enda. Hun gir fullstendi "F" når vi sier nei, ler og gjør det samme på nytt. Hvis jeg så sier "mamma blir sint når du gjør -hva hun nå driver med-", så faller hun sammen i gråt. Det er liksom ikke noe midt i mellom, enten bryr hun seg overhodet ikke eller så oppfatter hun det som at jeg avviser henne og skal overgi henne (og det vil jeg jo ikke at hun skal tro).

[Gjest Gjest]

Barn er forskjellige, også barn innad i en familie er forskjellige. Noen hr mer temperament enn andre og noen er mer robuste enn andre.

Det er helt riktig! Jeg har tre veldig forskjellige barn, en er skikkelig autoritetstro og har alltid vært det, en prøver stadig å strekke strikken, den siste er litt begge deler, men likner litt på toåringen din i det at hun blir helt knust når vi sier nei.

Nå vet jeg ikke hva slags "nykker" datteren din har, men hvis det for eksempel er hopping i sofaen, ville jeg rådet deg til å ta henne med bort og la henne hjelpe deg med et eller annet. Positiv oppmerksomhet er sukker, smør og snop for unger. Hvis det er et eller annet hun ikke får lov til å leke med: Ta det fra henne / legg det bort, uten å bli sint. Hvis hun piller seg i nesa, si nei og ta bort hånda hennes, hold den om nødvendig fast. Eller overse det og tenk at alle unger piller seg i nesa, så det kan vel ikke være livsfarlig, akkurat …

[~white lady~]

Nei, ikke gjør det, da! Det er da for dumt om bare de som er enige, skal ha noe å si hverandre. Og jeg lurer fremdeles på hvorfor du forsvarer bruken av en metode som er unødvendig og kan være skadelig.

Jeg har lest alle innleggene dine, grundig også, og jeg lurer på hva du mener jeg har misforstått. Du har fortalt om at dere brukte time out et års tid, at dere truet med vinduskarmen, at dere ikke trenger å gjøre det nå lenger, at gutten din er helt i orden (veloppdragen og empatisk). Men du forteller ikke hvilke argumenter som taler for denne omstridte metoden.

Vel, siden du spør. Vi begynte å bruke time out etter å ha sett et par episoder med "Nannyhjelpen", der time out ble brukt i nesten hver epiosode med varierende resultat.

Det var samboeren min sitt forslag å prøve det ut på vår gutt, siden vi ofte følte oss rådville når han ikke ville høre etter og var ulydig. Han er vår førstefødte, og ingen av oss hadde særlig erfaring med unger.

Men, jeg vil legge til at vi ikke alltid brukte time out som eneste utvei!

Jeg er klar over at når unger skaper seg og ikke hører etter, så trenger de egentlig bare litt oppmerksomhet. Dette fulgte jeg ofte opp, så han havnet ikke ofte i vinduskarmen, kun når ingenting annet fungerte.

[Gjest bruden2010]

Dette blir for lettvint, synes jeg. Det finnes kanskje ikke én fasit, men det er mange ting som er sanne og ugjendrivelige. Og en av dem er at det er fint mulig å oppdra barn og sørge for at de blir "gagns menneske i heim og samfunn" uten å krenke dem i ett kjør.

Du har tydeligvis IKKE lest innlegget mitt ordentlig!

Og jeg mener fortsatt at det ikke finnes noen Fasit på oppdragelse..

Vi har funnet vår måte å gjøre det på som fungerer veldig bra.'

Vi har ei høflig jente som spør pent om å få noe,sitter pent ved bordet,

spiser pent og er snill mot andre.

Så VÅR oppdragelse fungerer på HENNE!

Men jeg har ikke tro på at den nødvendigvis fungerer på alle barn fordi de er så forskjellige..

Er alt for mange foreldre i dag som mener at deres mening er den rette!

Tydeligvis ikke lett å se at ting kan gjøres på forskjellige måter med gode resultater...

[cilja]

I det store og hele så kopierer ungene mye (det aller meste) av foreldrene. Både av stress, konfliktløsning, egne indre konflikter og hvordan vi viser forskjellige følelser.

Så det beste er vel å se på seg selv og hva man lærer bort. Helt greit å be barn om unnskyldning HVIS man som voksen også gjør det hver gang vi misforstår eller ikke hører etter på hva ungene sier.

Men etter det jeg registrerer er det visst andre regler for folkeskikk og voksne:)

Barna lærer mye ved å observere andre. Samtidig er ikke barna helt like sine foreldre, dvs de har egne personligheter. Selv om jeg sitter som et lys og spiser middagen min dag ut og dag inn, er ikke det ensbetydende med at barna mine kopierer meg frivillig... Barn kan få fikse ideer, som f.ek at å spytte storebror i ansiktet er noe man gjør igjen og igjen og igjen uasett hvordan folk rundt reagerer. Da må det, etter mitt skjønn, et par advarsler og en utestegning til.

Utestegning fra fellesskapet (eller time out) er en kraftig men skånsom måte å gi barnet beskjed om at oppførselen ikke er akseptabel. Foreldrene har et konkret redskap som fungerer (og behøver derfor ikke å ty til roping og kjefting og trusler etc). Barnet lider ingen nød annen enn midlertidig.

Vår jobb som foreldre er å oppdra barna våre til å bli velfungerende voksne. Vi kjenner alle barn som ikke får til å være sammen med andre. De blir upopulære fordi de ikke har skjønt at man ikke får venner ved å være voldelig, ufin i kjeften og ugrei med andre. Disse barna har tydelig ikke lært det vi som foreldre plikter å gjøre vårt beste for å lære våre barn.

Mange foreldre mangler kunnskap når det kommer til barneoppdragelse, og mange gir opp...

Det sies at det man ønsker å lære barna sine må man lære dem før de fyller 10 år. Ved 10-årsalderen er det de jevnaldrede barna som bestemmer hva ditt barn gjør og ikke gjør i større og større grad.

[cilja]

...eller etter at de har roet seg i fanget, eller etter raserianfallet, som imli sier. Og ja, jeg har hatt et barn med noen heftige tantrums. Det er ikke behagelig for barnet å ha raserianfall, men det er betryggende for barnet at det er noen tilstede når det har det slik, framfor at barnet blir avvist.

Hele poenget med å unngå time-out er at barnet ikke skal bli avvist.

Når et barn begynner på skolen og ikke har lært hjemme hvordan man oppfører seg blir barnet avvist av medelevene sine. Barnet får ikke sitte på fanget å roe seg ned...

Å sitte på fanget til mamma eller pappa skal være koselig, positivt, rolig etc etc. Hvis barnet mitt feier vannglasset i gulvet med vilje for å se hvilken reaksjon det får, og gjentar dette med tallerkenen etter at klar beskjed er gitt, får ikke barnet sitte på fanget å gråte fordi det er fornærmet siden hun/han fikk tilsnakk... Det, for meg, blir forvirrende for barnet.

[cilja]

Vis meg én pedagog som kommer med forskningsbaserte argumenter for at time out er et adekvat virkemiddel overfor helt vanlige smårollinger (altså ikke tenåringer med adferdsvansker).

Hele poenget med time out er jo å kue barna, få dem til å oppføre seg slik foreldrene vil, for ellers …

kue = ydmyke = krenke (ordboksdefinisjoner, ikke noe jeg dikter opp)

Barneombud Reidar Hjermann er en av dem som er kritisk:

Og jeg spør igjen: Hvorfor vil du gjøre dette når det ikke er nødvendig?

Nåja... Her er det ikke snakk om Time-out-happye foreldre som slenger barna sine ut av situasjonen i tide og utide... Time-out er et redskap man skal bruke de yderst få gangene andre ting ikke fungerer.

Jeg bruker time-out fordi jeg ikke føler det er meningsfyllt, nyttig eller fornuftig for barnet eller meg selv å f.ek. diskutere i langdrag og forklare og dulle med barnet hvorvidt det er greit å helle vann over middagen hver dag i en uke.

Time-out er en definitiv grense som barn er veldig rask til å oppdage og forstå.

[AnonymBruker]

Her i huset har vi en sønn som snart er to år. Han har i det siste begynt å slå, både i sinne, trass og lek. Når han slår etter oss sier vi klart i fra at "det er ikke lov å slå" og så setter vi han rett ned på gulvet igjen (om vo holdt ham da han slo) og fortsetter han å slå så setter vi han "bort" - dvs vi setter han lenger unna oss. Han kommer alltid løpende inn igjen etter oss, men som regel så slår han aldri etter dette, men han faker gråt så vi skal trøste han,eller han prøver å snakke det bort (som i "see mamma, bilen!")

Problemet er bare at adferden ikke blir borte, vet liksom ikke hva jeg skal gjøre jeg...

[AnonymBruker]

Jøss...her var det mange perfekte foreldre!

Ja, vi bruker time out. Ikke bare fordi barna skal roe seg ned, men for at vi andre skal slippe å høre på hyl og skrik, som f.eks ved middagsbordet. Er det umulig oppførsel der, er det rett inn på vaskerommet og der er det ganske kjedelig å stå!Resten av familien skal da slippe å måtte høre på trassing og hyl og skrik??En annen ting er f.eks når vi er sammen med andre. Da tar jeg også barnet ut av rommet, så ikke resten skal måtte høre på bråket.

Dette har fungert veldig bra med vår eldste. Han skjønner veldig godt at mor mener alvor, og at det er mor som bestemmer. Mener at alt for mange barn idag er sjefen. Har sansen for den gammeldagse barneoppdragelsen hvor barna skal ha respekt for foreldrene, og hvor foreldrene ikke skal dikke og dulle for mye med dem. Samtaler fungerer ikke med ett krakilsk barn, men time out gjør det!

Du glemmer en viktig ting, og det er at det er lov å være sint

[SummerJoy]

Sist min toåring hadde raserianfall, lå hun på gulvet i flere minutter og raste fordi hun ikke fikk lov til å ta mer enn én Flux... Hun var virkelig rasende, og jeg satt bare der og ventet og sa 2-3 ganger at "du får bare én Flux om dagen". Jeg synes ikke det er å ta av mtp. å snakke til barnet. Etter å ha hylt fra seg, skiftet raserigråten over til leiseg-gråt, og da var jeg klar til å ta henne på fanget og trøste henne - klart hun må få lov til å bli skuffet over å ikke få flere Flux - hun er jo bare to år!!Hadde så vondt av henne når jeg så raseriet gå over i tristhet. Hadde vært forferdelig om jeg skulle satt henne på et annet rom når hun hadde det sånn.

Du sier så mye bra lille katt. Veldig enig med deg.

[lille katt]

Når et barn begynner på skolen og ikke har lært hjemme hvordan man oppfører seg blir barnet avvist av medelevene sine. Barnet får ikke sitte på fanget å roe seg ned...

Å sitte på fanget til mamma eller pappa skal være koselig, positivt, rolig etc etc. Hvis barnet mitt feier vannglasset i gulvet med vilje for å se hvilken reaksjon det får, og gjentar dette med tallerkenen etter at klar beskjed er gitt, får ikke barnet sitte på fanget å gråte fordi det er fornærmet siden hun/han fikk tilsnakk... Det, for meg, blir forvirrende for barnet.

Barna mine er 2 og 4. Får vondt langt inni sjelen min av å lese at de ikke skal sitte på fanget når de trenger trøst! Hvis du mener at toåringen gråter fordi det er fornærmet, har du virkelig ikke satt deg inn i småbarnas følelseliv. Et av de viktigste redskapene jeg har som mamma, er å tilby trøst når barnet kommer til meg for trøst. Samme hva som har utløst behovet for trøst.

Jeg bruker time-out fordi jeg ikke føler det er meningsfyllt, nyttig eller fornuftig for barnet eller meg selv å f.ek. diskutere i langdrag og forklare og dulle med barnet hvorvidt det er greit å helle vann over middagen hver dag i en uke.

Time-out er en definitiv grense som barn er veldig rask til å oppdage og forstå.

Jeg diskuterer ikke med min toåring, og klarer meg likevel uten time-out. Time-out er en definitiv avvisning av barnet som barnet forstår veldig godt, ja.

Han kommer alltid løpende inn igjen etter oss, men som regel så slår han aldri etter dette, men han faker gråt så vi skal trøste han,eller han prøver å snakke det bort (som i "see mamma, bilen!")

Han prøver desperat å rette opp avvisningen, stakkars! Gjør alt han kan for å bli "tatt inn i varmen" igjen.

Du sier så mye bra lille katt. Veldig enig med deg.

Takk!

[lille katt]

Kan jo anbefale litt lesning om temaet: Vær tilgjengelig for barnet ditt. Merk at dette ikke bare handler om søvn, men om tilknytning generelt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva som skal være krenkende med time-out? Hvis barnet har fått advarsel som at "det du gjør nå er ikke greit, dersom du ikke hører etter så blir det time out" så er det jo en helt klar og tydelig kommunikasjon på hva som er lov og ikke, samt hva som er konsekvensen. At barnet må sitte en spesiell plass i noen minutter kan jeg ikke forstå hvorfor er krenkende, i alle fall ikke når de har blitt gitt valget mellom å høre etter eller å sitte der.

Nå er ikke jeg noen superpedagog, men av det jeg husker så var tydelige kosekvenser og gresesetting en viktig greie i barneoppdragelse..

[lille katt]

Jeg skjønner ikke helt hva som skal være krenkende med time-out? Hvis barnet har fått advarsel som at "det du gjør nå er ikke greit, dersom du ikke hører etter så blir det time out" så er det jo en helt klar og tydelig kommunikasjon på hva som er lov og ikke, samt hva som er konsekvensen. At barnet må sitte en spesiell plass i noen minutter kan jeg ikke forstå hvorfor er krenkende, i alle fall ikke når de har blitt gitt valget mellom å høre etter eller å sitte der.

Nå er ikke jeg noen superpedagog, men av det jeg husker så var tydelige kosekvenser og gresesetting en viktig greie i barneoppdragelse..

Det er krenkende av mange grunner. Det brukes gjerne på små barn som ikke har språk eller rekkevidde til å forstå det voksne budskapet du skriver ovenfor. Det brukes på tvers av situasjoner med samme voksne budskap, uten å ta høyde for barnets opplevelse, situasjo, årsakssammenhenger og behov. Time-out er et tiltak fra de voksnes ståsted uten empatisk innblikk i barnets verden. Hvorfor oppfører barnet seg dårlig? Kanskje fordi det er frustrert, skuffet, rasende, føler seg urettferdig behandlet (han tok leken min) etc. Som voksne er vi utrolig flinke til å speile andre voksnes følelser. "Jeg skjønner godt at du er skuffet og frustrert over mannen din/sjefen din/broren din, og at du derfor reagerte som du gjorde". Hvorfor skal vi ikke gi barna våre samme behandling?

En time-out kommuniserer heller følgende til barnet: "jeg er sint/streng og avviser deg uten at du har forutsetninger for å forstå hvorfor, akkurat når du er mest fortvilet og opprørt".

[AnonymBruker]

Det er krenkende av mange grunner. Det brukes gjerne på små barn som ikke har språk eller rekkevidde til å forstå det voksne budskapet du skriver ovenfor. Det brukes på tvers av situasjoner med samme voksne budskap, uten å ta høyde for barnets opplevelse, situasjo, årsakssammenhenger og behov. Time-out er et tiltak fra de voksnes ståsted uten empatisk innblikk i barnets verden. Hvorfor oppfører barnet seg dårlig? Kanskje fordi det er frustrert, skuffet, rasende, føler seg urettferdig behandlet (han tok leken min) etc. Som voksne er vi utrolig flinke til å speile andre voksnes følelser. "Jeg skjønner godt at du er skuffet og frustrert over mannen din/sjefen din/broren din, og at du derfor reagerte som du gjorde". Hvorfor skal vi ikke gi barna våre samme behandling?

En time-out kommuniserer heller følgende til barnet: "jeg er sint/streng og avviser deg uten at du har forutsetninger for å forstå hvorfor, akkurat når du er mest fortvilet og opprørt".

Jeg tror barn skjønner godt hva "nei" og "dette får du ikke lov til" betyr. At det å gjøre ting du nettopp har fått beskjed om at ikke er lov har negative konsekvenser for deg er jo helt naturlig. Hvordan skal ellers barnet lære seg hvor grensa går dersom negativ oppførsel ikke har noen konsekvenser?

Dersom et barn gjentatte ganger hiver brødskiva i gulvet, blir det da riktig å bare si "jeg skjønner at du er sint"? Unnskyld, men det høres helt utrolig naivt og fjernt ut for meg.

Oså som voksen har negativ oppførsel tilsvarende konsekvenser. Nedsatt oppførselskarakter, utstøtelse sosialt og så videre. Jeg sier da ikke til en voksen som griser ved matbordet at "jeg skjønner at du ikke har folkeskikk". Jeg bare slutter i invitere personen i middag.