Hva det EGENTLIG handler om...?

[Gjest Gjest]

Jeg blir stadig overrasket over hvor lite tillit man har til menn i omsorgsbiten. Hvor lite ansvar de har for sitt eget barn og hvor mye som kan spores tilbake til en mor som tilsynelatende er skyld i alt og som skal stå takknemlig og se en annen kvinne ta over ansvaret til faren.

Hvor er faren????? Det er nå han som burde stå i takknemlighetsgjeld til vedkommende som gjør jobben for han.

Tror du at far ikke bryr seg?

Tror du at far ønsker at stemor skal forvises til enden av bordet på konfirmasjonsdagen? Dette skjer bare fordi mor tror hun har monopol på å bestemme hvem som skal være inne i varmen og hvem som skal fryses ut på barnets festdag.

[Gjest Gjest]

Tror du at far ikke bryr seg?

Tror du at far ønsker at stemor skal forvises til enden av bordet på konfirmasjonsdagen? Dette skjer bare fordi mor tror hun har monopol på å bestemme hvem som skal være inne i varmen og hvem som skal fryses ut på barnets festdag.

Hva med å svare på det jomfrua skriver når du først skal svare? Og hvem her har snakket om enden av bordet, bortsett fra et par stemødre som velger å spøke med "bak gardina"?

[Gjest Gjest]

Mulig moren til stebarnet føler det tilsvarende sårt å ha deg "altfor" nær akkurat denne dagen, og så lenge det er greit for hovedpersonen, dvs (ste)barnet/konfirmanten, så burde du vel kunne klare å akseptere at akkurat denne dagen så er det overhodet ikke deg det dreier seg om i det hele tatt, men heller sitte å være stolt litt lenger ned ved bordet?

Må si meg helt enig i dette. Det er ikke nødvendigvis bare du som synes at situasjonen er vanskelig, men det er enkelte som kun evner å se ting fra sin egen side.

Ta deg sammen og gjør ditt for å få konfliktnivået ned. Det er det beste for absolutt alle parter.

[Gjest Gjest]

Hva med å svare på det jomfrua skriver når du først skal svare? Og hvem her har snakket om enden av bordet, bortsett fra et par stemødre som velger å spøke med "bak gardina"?

Jeg ser det ikke som relevant.

Når samboende foreldre opplever at en annen person gir barnet deres mye omsorg og barnet er knyttet til den andre personen på en positiv måte for barnet, er det da naturlig at begge foreldrene ser at barnet har et gode i den personen.

Selv om barnas familie er splittet i to, og det gjerne kommer til flere personer enn det var i utgangspunktet, har barna de samme behovet for å føle seg viktig, godtatt og elsket, i begge hjemmene de bor i. Er barna små, er det naturlig for dem å søke omsorg også hos foreldrenes nye partnere.

Barnet søker ikke bare til sine gener, det søker til personlighetene det har å forholde seg til i sine hjem.

En god mor vet at barnet har behov også når hun ikke er tilstede. Og er glad når noen oppfyller behovene. At en annen som gir omsorg har samme kjønn som henne, og ikke samme genene som barnet, er ikke en legitim grunn til å behandle omsorgsgiveren som en ikke-person.

[Raven Emerald]

Dette skjer bare fordi mor tror hun har monopol på å bestemme hvem som skal være inne i varmen og hvem som skal fryses ut på barnets festdag.

Om mor ville fryse ut stemor, ville hun vel nektet stemor å komme i det store og hele..? Konfirmasjonsfesten er jo i hovedsak for familien, for å feire konfirmanten, og om mor virkelig ville demonstrere at hun ikke ser på stemor som et fullverdig familie-medlem, hadde hun vel nektet stemor adgang i det store og hele, vel? Eller iallefall prøvd seg på det...

Ellers lurer jeg litt på hvor mange stemødre som tilbyr mor sin hjelp til å gjøre i stand til konfen. Ikke nødvendigvis i forhold til planlegging, men pynting, og gudene vet nå hva. Har aldri tenkt på det før, ble plutselig nysgjerrig. Dere stemødre som har vært gjennom en eller flere konfirmasjoner, og gjerne dere som hjalp til, hvordan gikk det til? Var det dere som tilbød dere, eller mor som spurte?

Hva gjelder bordplassering, syns jeg det er litt trist om stemor tar det som et tegn på hvor viktig (eller uviktig) mor synes hun er. For noen mødre er det nok demonstrativt, for andre mødre er tradisjonen med at de med sterkest blodsbånd sitter nærmest, og så plasseres man etter slektsskap videre utover. Og det er ikke til å komme forbi at steforeldre skaper noe hodebry i sånne sammenhenger. Men jeg tror nok også at mange mødre mener at steforeldre er likeverdige familiemedlemmer, selv om de ikke blir plassert sammen med sin ektefelle. Simpelten fordi de er deltakere i et familieselskap. Og jeg tror de færreste andre som sitter i det selskapet, føler at de er mer eller mindre viktige en sidemannen, alt etter hvem som sitter nærmest. Burde isåfall jeg, som storesøster, føle meg skikkelig frosset ut, fordi jeg ble plassert på bordenden, lengst unna min søster, i hennes konfirmasjon? Imellom oss satt tanter og onkler, OG deres ektefeller, samt besteforeldre. Er knapt verdt å nevne, jeg, da, i familiesammenheng? Og bare for å påpeke det, har vi felles mor (hennes far er min stefar). For å være helt ærlig, gidder jeg ikke å filosofere over grunnen til det. Jeg hadde det hyggelig, jeg, og følte meg absolutt som et like viktig familiemedlem, som alle dem som satt nærmere min søster, enn hva jeg gjorde. Men hadde jeg vært stemor, skulle jeg altså tolket det som at jeg var degradert?

Endret 3. november 2009 av Raven Emerald

[Gjest Gjest]

Men hadde jeg vært stemor, skulle jeg altså tolket det som at jeg var degradert?

Hvis du var stesøster og bodde like mye med hovedpersonen som andre søsken, og hadde et godt forhold til ham/henne, ville du da reagere om du ble plassert et helt annet sted, sammen med perifer familie?

I min familie har det vært bordplassering ved konfirmasjon, men det har nok mest vært for å kunne bruke bordkort. Til dåp har vi ikke hatt bordplassering, ikke engang hatt avsatt plass til dåpsbarnets foreldre. Ingen blir fornærmet om de havner her eller der, men så er det også familier hvor det ikke er klikkdannelser og meninger om at noen hører til og noen er inntrengere, og ikke noe behov for å demonstrere.

I nyfamilier vet man at det er store potensialer for såre følelser ute og går, og det bør man være obs på og forebygge. Det vil derfor være lurt av stemor å ikke komme med ferdig layout på pynt, mat, bordsetting som hun ønsker at moren skal adoptere, og ikke gi en lang tale av en type som en mor ville holde for sitt barn, men være litt diskret. På samme måte er det lurt av mor å anerkjenne at stemor også er en person i barnets liv, og sette stemor der hun naturlig hører hjemme, som omsorgsgiver og som sin manns kone/samboer.

[Raven Emerald]

Hvis du var stesøster og bodde like mye med hovedpersonen som andre søsken, og hadde et godt forhold til ham/henne, ville du da reagere om du ble plassert et helt annet sted, sammen med perifer familie?

Hvorfor skulle jeg det? Jeg er biologisk søster. Bare ikke på farssiden. Selv om pappa er følelsesmessig like mye min pappa som hennes. Altså, jeg er et likeverdig medlem av familien, som ble plassert på bordenden lengst unna de andre (ja, våre brødre satt der opp sammen med dem). Dermed satt jeg faktisk lenger unna enn perifer familie, også.

Hvorfor legger man så mye vekt på bordplassering, at man tolker hvilken plass en har i et barns liv, ut fra det? Såvidt jeg kan se, er det barnas foreldre som har stolene ved sidene av sin unge håpefulle. Så er de øvrige setene fylt opp av øvrig slekt og familie, basert på et tilfeldig, tradisjonelt, eller annet mønster, som foreldrene (mor, dersom det nå engang er hun som har hovedansvaret) finner for godt. Om stemor blir plassert litt uti periferen, kan hun heller slå av en prat med meg, istedetfor å spekulere seg gul og grønn på hvorfor det ble akkurat sånn. =P

[Gjest Hilde K S]

Hehehe. Stemødre vet virkelig å sette seg selv i et dårlig lys. Rett og slett ved å omtale mødre i nedsettende vendinger.

Endret 3. november 2009 av Hilde K S

[Gjest Gjest]

basert på et tilfeldig, tradisjonelt, eller annet mønster, som foreldrene (mor, dersom det nå engang er hun som har hovedansvaret) finner for godt.

Hvorfor har mor en annen myndighet enn far til å bestemme over det felles selskapet til deres konfirmant?

Hvorfor er det greit at mor egotripper på denne dagen?

[Gjest Hilde K S]

Hvorfor har mor en annen myndighet enn far til å bestemme over det felles selskapet til deres konfirmant?

Hvorfor er det greit at mor egotripper på denne dagen?

Fordi far _egentlig_ er på pletten for å forsvare stemor til enhver tid, men mor er så ondondond at hun er umuuuuulig å overvinne.

[Raven Emerald]

Hvorfor har mor en annen myndighet enn far til å bestemme over det felles selskapet til deres konfirmant?

Hvorfor er det greit at mor egotripper på denne dagen?

Fordi enkelte fedre ikke ser på det som "sin greie", kanskje? Det er ikke alltid sånn at mødrene egotripper. Noen fedre synes sikkert at hele tilstelningen er et ork, og om mor ikke hadde "egotrippet", hadde lite blitt gjort.

[Gjest regine ii]

Hehehe. Stemødre vet virkelig å sette seg selv i et dårlig lys. Rett og slett ved å omtale mødre i nedsettende vendinger.

så enig, så enig.

Ellers må jeg bare si at jomfrua - som vanlig! - har mye fornuftig å komme med.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg ser det ikke som relevant.

Når samboende foreldre opplever at en annen person gir barnet deres mye omsorg og barnet er knyttet til den andre personen på en positiv måte for barnet, er det da naturlig at begge foreldrene ser at barnet har et gode i den personen.

Selv om barnas familie er splittet i to, og det gjerne kommer til flere personer enn det var i utgangspunktet, har barna de samme behovet for å føle seg viktig, godtatt og elsket, i begge hjemmene de bor i. Er barna små, er det naturlig for dem å søke omsorg også hos foreldrenes nye partnere.

Barnet søker ikke bare til sine gener, det søker til personlighetene det har å forholde seg til i sine hjem.

En god mor vet at barnet har behov også når hun ikke er tilstede. Og er glad når noen oppfyller behovene. At en annen som gir omsorg har samme kjønn som henne, og ikke samme genene som barnet, er ikke en legitim grunn til å behandle omsorgsgiveren som en ikke-person.

Så far kan ikke dekke barnas behov? Skal mor da være glad at endelig så er noen som kan ivareta barna for far?

Tror kanskje at dere ser på dere selv med noen mektige forstørrelses glass.

[Gjest Gjest]

Jeg må nok innrømme at jeg blir veldig skuffet om jeg ikke får sitte sammen med far om guttungen skal konfirmere seg. Og det er greit nok at det er konfirmantens store dag - helt greit. Men selv om det er hans dag, så skalman jo lære seg å ta hensyn? Og så lenge det er foreldrene som inviterer, så er det vel mest opp til dem hvem som skal sitte hvor? Vanlig bordplassering i de konfirmasjonene jeg har vært i, med nyfamilier, så har mor og far med nye partnere sittet på hver sin side av konfirmanten. Deretter søsken, besteforeldre, faddere, tanter og onkler, kusiner osv... Jeg har aldri sett en stemor/stefar sitte nederst ved bordet, rett og slett fordi de hører sammen med sin nye partner, og sitt stebarn.

Det er mange, mange hensyn å ta. Men hensynet skal jo tas begge veier. Og selv om man er konfirmant, så skal man vel ikke fritas fra å kunne tenke litt?

Jeg er stemor, og gjør alle de praktiske tingene som er naturlig i forhold til mitt stebarn. I tillegg til alle de følelsesmessige tingene, som trøsting, omsorg og kjærlighet. Og jada, jeg går aldri mor i næringa:) Jeg tar hensyn til mitt stebarn, hans mor og stefar og alle andre berørte i svært stor grad. Og ja, da forventer jeg at det vises en respekt i en evt bordplassering. Og så lenge det er mor og far som styrer showet, så er de jo to (+ konfirmanten) om å finne ut av dette.

Som steforelder skal man tie og tåle, elske og vise omsorg, men aldri tråkke over streken. Man skal utslette seg selv på mange vis, og dersom man føler "feil" eller synes ting er vanskelige - så må man huske at man har valgt det selv. Og når man faktsik gjør alt dette, så bør man i det minste få en viss respekt i egenart av sin person.

Men det er vel som å banne i kjerka...

[Gjest Hilde K S]

Som steforelder skal man tie og tåle, elske og vise omsorg, men aldri tråkke over streken. Man skal utslette seg selv på mange vis, og dersom man føler "feil" eller synes ting er vanskelige - så må man huske at man har valgt det selv. Og når man faktsik gjør alt dette, så bør man i det minste få en viss respekt i egenart av sin person.

Men det er vel som å banne i kjerka...

Tja. Banne i kjerka?

Jeg synes dette er noe stemødre skal ta opp med partneren sin. Er det en slags forsvarsmekanisme for de dysfunksjonelle delene i eget forhold, dette at mor alltid får skylden for å være vanskelig?

Det er faktisk far som skal samarbeide med mor. Gi ham skylden for at ting ikke blir gjort slik dere stemødre vil og ønsker. Få fram deres ønsker overfor hvordan dere vil ting skal være. Si det til far. Så er det hans oppgave å få ting til å funke.

Eller. Er det sånn at når far velger å la mor ture fram som hun vil, med patetiske unnskyldninger om hennes væremåte, så er det greit å angripe mor?

Er det ikke litt tøffel av far å ikke gå i bresjen og tale sin nye kjærlighets sak?

[Gjest Gjest]

Har ikke orket å lese alle innlegg i denne tråden.

Er stemor, sitter sammen med min mann ved konfirmasjonen til stebarna, barnas mor sitter på andre siden, helt fullstendig uproblematisk.

Hvis jeg ikke hadde vært velkommen i konfirmasjonen, hadde jeg heller ikke vært en del av familien. Jeg er en like stor del av familien som min mann er det, stebarna og fellesbarna, og ingen av oss ville finne på å trøble rundt det.

Hva slags mennesker er det egentlig som har tid, overskudd og interesse av å surre rundt i slikt relasjonsdritt? Lev livet! Hold gjerne en tale til konfirmanten! Ta en dans. Ha det gøy!!

Ikke la andres sur-tryner få ødelegge en elllers koselig dag!

[Gjest Gjest]

Så far kan ikke dekke barnas behov? Skal mor da være glad at endelig så er noen som kan ivareta barna for far?

Tror kanskje at dere ser på dere selv med noen mektige forstørrelses glass.

Jeg er ikke stemor, og ikke skilt mor, så jeg har ikke såre tær i denne diskusjonen.

Men jeg har hatt et forhold hvor han hadde barn, og selv om han var en god far, hadde det ikke vært et minus å ha et innslag av mer typisk kvinnelig omsorg der også. Jeg kjenner også mange andre fedre i forhold som har mange gode sider, men som også har sider hvor de med fordel kan suppleres av en kvinne når det er snakk om lengre tid. Det samme gjelder selvsagt kvinner, de er gode som mødre, men ikke som fedre.

Og ulikt enkelte andre her, så mener jeg at barn har best av helhetlig omsorg hele tiden, og ikke maks morsomsorg og maks farsomsorg på helt atskilte tider.

Alle barn jeg kjenner velger mellom foreldrene avhengig av hvilke behov de har i en gitt enkeltsituasjon.

Jeg lurer på hvordan mødre her tenker seg hvordan de selv ville reagert på en oppvekst med to separate hjem, og hvor steforeldrene skulle behandle dem som stebarn, mens de var varme og engasjerte overfor husets fastboende barn. Særlig i fars hjem, i den grad det gjerne er moren i huset som styrer familielivet, tar initiativ til koselige aktiviteter og gir omsorg. Hvem vil ikke være inne i varmen hos kvinnen i et hjem?

Det er så umodent av mødre å tro at barna ikke skal trenge et nært forhold til voksne de bor med, og at den nye voksne skal gi og gi, og få bare forakt og kritikk tilbake, uten at det skal påvirke lysten til å gi. Det hadde sikkert vært hyggelig om far satt og gråt alene og angret på bruddet, men det er ofte ikke oppnåelig, og fars partner blir en del av barnas liv også. Ingen eier barnas følelser, ikke engang mor.

[gompen]

Jeg startet denne tråden for å få fram at det er ikke selve bordplasseringen som er så viktig i stebarnets komfirmasjon. Tråden har sklidd litt ut og jeg svarer ogsp ting jeg ikke helt står inne for i frusrasjon.

Penget mitt var i alle fall at stemødre, som alle andre, har behov for å bli satt pris på. I alle fall de som legger inn en solid innsats i barnets liv. Så når stemor ikke er velkommen til å sitte sammen med sin familie, føles dette sårt. Men som vanlig er hun nødt til å rette seg etter foreldrenes ønsker (biomors ønsker)

Dersom biomor ikke er bitter, har hun en god annledning til å vise at hun setter pris på stemors innsats for barnet i denne sammenhengen.Altså ingen tale til stemor, eller evig takknemlighet hver dag. Bare en liten bordplassering som ikke koster biomor noe som helst.

Altså handler det ikke om hvor man sitter i lusne to timer, det handler om å få satt pris på mange års innsats.

Og dersom biomor ikke vet å sette pris på det, sitter jeg der jeg får beskjed om å sitte.

Du ser altså på denne bordplasseringen som et symbol på hvor mye barnets mor setter pris på deg eller ikke? Hvorfor er det så viktig for deg at hun setter pris på at du tar deg av barnet hennes? Er det henne du gjør det for, eller er det barnet og barnets far, eller deg selv?

Du gjør faktisk ikke mor en stor tjeneste ved å ta vare på barnet, og jeg ser i grunnen ikke hvorfor mor skal symbolsk vise for hele verden (familien) hvor mye din innsats som stemor har betydd, ved å plassere deg et bestemt sted rundt et bord.

Hvis du vil få bekreftelse fra noen på hvor stor din innsats har vært, hvor mye arbeid du har lagt ned i barnets oppvekst osv., burde du kune få det fra din mann. Hva mor mener om saken burde egentlig være likegyldig for deg. Hvorfor har du et så stort behov for hennes "velsignelse"?

Det høres ut som måten du takler dine såre følelser i forhold til mor, er en del av problemet her.

For å bare nevne det, er jeg selv steforelder på heltid, men jeg går ikke rundt og forventer at jeg skal bli satt pris på av forelderen barnet ikke bor med for innsatsen jeg gjør for barnet. Jeg har selv valgt å bo sammen med min samboer og barnet, hvorfor skulle jeg forvente at noen andre setter pris på meg for det? Belønningen min ligger i å se at barnet har det trygt og godt. Hvor jeg skal sitte i en eventuell konfirmasjon kunne ikke brydd meg mindre...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg er ikke stemor, og ikke skilt mor, så jeg har ikke såre tær i denne diskusjonen.

Men jeg har hatt et forhold hvor han hadde barn, og selv om han var en god far, hadde det ikke vært et minus å ha et innslag av mer typisk kvinnelig omsorg der også. Jeg kjenner også mange andre fedre i forhold som har mange gode sider, men som også har sider hvor de med fordel kan suppleres av en kvinne når det er snakk om lengre tid. Det samme gjelder selvsagt kvinner, de er gode som mødre, men ikke som fedre.

Og ulikt enkelte andre her, så mener jeg at barn har best av helhetlig omsorg hele tiden, og ikke maks morsomsorg og maks farsomsorg på helt atskilte tider.

Alle barn jeg kjenner velger mellom foreldrene avhengig av hvilke behov de har i en gitt enkeltsituasjon.

Jeg lurer på hvordan mødre her tenker seg hvordan de selv ville reagert på en oppvekst med to separate hjem, og hvor steforeldrene skulle behandle dem som stebarn, mens de var varme og engasjerte overfor husets fastboende barn. Særlig i fars hjem, i den grad det gjerne er moren i huset som styrer familielivet, tar initiativ til koselige aktiviteter og gir omsorg. Hvem vil ikke være inne i varmen hos kvinnen i et hjem?

Det er så umodent av mødre å tro at barna ikke skal trenge et nært forhold til voksne de bor med, og at den nye voksne skal gi og gi, og få bare forakt og kritikk tilbake, uten at det skal påvirke lysten til å gi. Det hadde sikkert vært hyggelig om far satt og gråt alene og angret på bruddet, men det er ofte ikke oppnåelig, og fars partner blir en del av barnas liv også. Ingen eier barnas følelser, ikke engang mor.

Du har misforstått.

Mulig du ikke er sår på tærna - men du har ikke fått med essensen til de fleste mødre her inne.

Det er ikke snakk om at stemor ikke gjør en jobb. Men poenget er at jeg føler ikke jeg står i noen takknemlighet til et menneske som har valgt å leve med min x-mann. Jeg synes det er fint at han har det bra - for da har barna det bra og bedre enn når han var alene, ja.

Men at jeg skal føle takknemlighet fordi det har "ordnet seg" for en voksen mann i livet....sorry - jeg føler bare ikke at jeg har noe ansvar og noen grunn til å være takknemlig.

Jeg føler ikke at jeg er stor moder jord som skal omfavne i takknemlighet alle voksne som oppfører seg og gjør det de burde gjøre.

Som en stemor/mor skrev her - man bør oppføre seg......men herregud skal jeg som mor sitte å vurdere og vise takknemlighet for det???

Sorry, for meg så handler det om respekt for andre - å det er å ta utgangspunkt i at andre greier å takle sin hverdag som voksen menneske. Jeg føler ikke jeg har noe "lederansvar" med å gi ros og stå i takknemlighet fordi folk har valgt som de har valgt.

Far til mine barn har ansvar for sine barn - at han har samboer som avlaster han med gjøremål - fint for han......men det er ikke mitt bord.

[leirbål]

Jeg er ikke stemor, og ikke skilt mor, så jeg har ikke såre tær i denne diskusjonen.

Men jeg har hatt et forhold hvor han hadde barn, og selv om han var en god far, hadde det ikke vært et minus å ha et innslag av mer typisk kvinnelig omsorg der også. Jeg kjenner også mange andre fedre i forhold som har mange gode sider, men som også har sider hvor de med fordel kan suppleres av en kvinne når det er snakk om lengre tid. Det samme gjelder selvsagt kvinner, de er gode som mødre, men ikke som fedre.

Og ulikt enkelte andre her, så mener jeg at barn har best av helhetlig omsorg hele tiden, og ikke maks morsomsorg og maks farsomsorg på helt atskilte tider.

Alle barn jeg kjenner velger mellom foreldrene avhengig av hvilke behov de har i en gitt enkeltsituasjon.

Jeg lurer på hvordan mødre her tenker seg hvordan de selv ville reagert på en oppvekst med to separate hjem, og hvor steforeldrene skulle behandle dem som stebarn, mens de var varme og engasjerte overfor husets fastboende barn. Særlig i fars hjem, i den grad det gjerne er moren i huset som styrer familielivet, tar initiativ til koselige aktiviteter og gir omsorg. Hvem vil ikke være inne i varmen hos kvinnen i et hjem?

Det er så umodent av mødre å tro at barna ikke skal trenge et nært forhold til voksne de bor med, og at den nye voksne skal gi og gi, og få bare forakt og kritikk tilbake, uten at det skal påvirke lysten til å gi. Det hadde sikkert vært hyggelig om far satt og gråt alene og angret på bruddet, men det er ofte ikke oppnåelig, og fars partner blir en del av barnas liv også. Ingen eier barnas følelser, ikke engang mor.

Veldig godt sagt, gjest.

Til dere som mener ts ønsker seg takknemlighet, og å bli likt av mor. Det er jo ikke det hun ønsker. Hun lufter jo kun at hun ikke ønsker å bli plassert et sted ved ordet som viser at hun er med i kjernefamillien til gutten. For det er hun, selv om hun ikke er med i kjernefamillien til mor.

Og å plassere henne et annet sted enn ved siden av mannen sin er unaturlig synes jeg.

Det er mange som også beskylder ts for å ville mase om dette på konfirmasjonsdagen. Kan dere ikke lese de innleggene hvor hun skriver at hun kun ønsker å forstå mor, men ikke vil lage noe styr utav det, hverken til mor eller konfirmanten.

Ts. Du høres ut som en meget oppegående dame.