Hva er din "hemmelighet" ?

[Fun Light]

Jeg kan ikke fordra samboeren til en av mine beste venninner, og skulle gjort mye for at de ikke gifter seg neste år!

Hun har bedt meg om å være forlover for mange år siden, men det blir neppe noe av siden hun ikke ble min. Stoltheten min er såret, men samtidig er jeg glad for at jeg slipper å holde en tale og støtte et bryllup hvor jeg misliger brudgommen så sterkt som her.

[Gjest fridun]

Jeg kan ikke fordra samboeren til en av mine beste venninner, og skulle gjort mye for at de ikke gifter seg neste år!

Hun har bedt meg om å være forlover for mange år siden, men det blir neppe noe av siden hun ikke ble min. Stoltheten min er såret, men samtidig er jeg glad for at jeg slipper å holde en tale og støtte et bryllup hvor jeg misliger brudgommen så sterkt som her.

Som jeg skulle skrevet det selv. Ei venninne av meg var ganske desperat etter å få seg en mann og tok den første og beste, virket det som. En skikkelig fyllik, svært usjarmerende og aggressiv mann. Jeg fatter ingenting.

Hun er ei oppegående dame med god utdannelse og god jobb. Hun eier også flere leiligheter. Mens denne nye kjæresten hennes jobber på et lager på kaien og bor på et værelse hos søsteren.

-Hadde han enda vært hyggelig, så skulle ikke det bety så mye, men han har også drukket opp alle pengene sine og har hverken bil eller lappen i tillegg til alt det andre.

Siste nytt er at de skal gifte seg. Jeg fikk bakoversveis, men det kan jeg jo ikke si.

Så det er altså min hemmelighet.

[Gjest Sativa]

Tja.... jeg har veldig mye angst, og er dermed ofte nødt til å ta beroligende medisiner for å greie å gå på jobb. Bare sjefen min som vet det. Vi diskuterer ofte medisinbruk osv på jobb, og flertallet av mine kollegaer tror at man blir utrolig ruset av slike medisiner, og fordømmer derfor brukerne av slike medisiner nord og ned. Så det sier seg selv at dette må jeg holde hemmelig.

[Gjesten]

Jeg blir veldig påvirket av rollefigurer i filmer/tv-serier som jeg liker.

Jeg og

- Jeg har hatt en spiseforstyrrelse som ikke helt har sluppet taket selv om de rundt meg tror jeg er frisk.

Jeg og

Og noe som i grunnen ikke er superhemmelig, men veldig flaut.. Jeg har sett alle episodene av Sabrina The Teenage Witch. Temaet ble tatt opp en gang, og jeg husket serien fra da jeg var liten, så jeg gikk på YouTube for å mimre litt.. Hvem skulle tro ALLE episodene ligger der i sin helhet?

[Gjest Gjest]

Jeg er fortsatt sammen med min samboer, selv om han i vinter innrømmet et 20-talls besøk hos prostituerte i inn- og utland i løpet av hele vår periode som par.

Jeg vet ikke om jeg på en måte har "tilgitt" ham pga jeg selv har vært utro mot min ham flere ganger (10 ganger) på tidligere tidspunkt med forskjellige menn (5stk) (ingen de siste 2 årene).

Har ikke fortalt samboer at jeg har vært utro.

Kanskje jeg fortsatt bor sammen med ham fordi jeg da slipper å flytte fra vår store, dyre leilighet, som verken jeg eller han har råd til å sitte med alene.

Lurer på hvorfor jeg ikke ble/er mer sint på ham.

[Gjest Gjest]

- jeg er redd for å aldri bli lykkelig

- jeg er livredd for at alle skal dø rundt meg, og at jeg står igjen alene

[Gjest Gjest]

- jeg har sagt til flere bekjente at jeg har hatt sex, men er egentlig jomfru i en alder av 19 år... og syns det er flaut!

- jeg savner broren min som bor på andre siden av landet (han har gjort det i 13 år) så mye noen ganger at det gjør fryktelig vondt. og kunne ønske at han aldri møtte sin samboer og fikk barn med henne. hadde han ikke gjort det ville han nok bodd nærmere!

- sliter psykisk

- føler at søsteren min er så mye bedre enn meg på alle måter

- føler at jeg aldri blir bra nok for mamma

- vet ikke om jeg kommer til å overleve de dagene kattene mine dør, de betyr alt for meg

- har vurdert om livet mitt er verdt å leve

- redd jeg aldri kommer til å få noen mann og barn

- er sterkt missfornøyd med kroppen min, og vil gå ned i vekt, emn klarer det ikke! ( er ikke overvektig, emn har noen kilo for mye) og tenker at om jeg hadde sett perfekt ut ville alt vært bra

- bryr meg alt for mye om hva andre tenker om meg

-

[Gjest Gjest_Alma_*]

Jeg har kjærlighetssorg over min første store kjærlighet - det er 9 år siden det ble slutt, fordi jeg var utro.

Han er det vakreste som noen gang har hendt meg, og jeg har enda ikke skjønt hvordan jeg skal klare å fortsette, og hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt.

Jeg elsker han enda like høyt. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, det var et innfall etter å ha blitt "kurtisert" av en annen mann, som jeg overhodet ikke ville ha.

Jeg kan egentlig fortsatt ikke tro at dette har hendt meg. Mennesker søker hele livet etter den store kjærligheten, mange finner den aldri.

Jeg ødela min/kastet bort min, og dette ødelegger meg innvendig. Han elsket meg av hele sitt hjerte, og gjorde alt for meg.

Jeg drar ofte til"plassen vår" når jeg er i hjembyen. Der kan jeg gråte fritt, og det kjennes som hjertet skal revne.

Jeg må være et helt forferdelig menneske som gjorde dette, og klarer ikke å tilgi meg selv. Ofte vil jeg bare legge meg ned og dø. Jeg vet ikke hva framtiden bringer, skulle jeg finne en annen mann, er jeg redd han blir en "dårlig nr. 2", og jeg klarer ikke tanken på å lure noen slik, jeg vil jo aldri kunne være helt hans, innerst i hjertet.

Etter at jeg gjorde dette, har jeg lovt meg selv å aldri såre/skuffe noen igjen. Ser egentlig ikke for meg at jeg skal kunne få et familieliv noengang, og det er også en stor sorg.

Så det er min hemmelighet.

[Gjest Gjest]

jeg har så dårlig selvtillitt at jeg tror at alle kan gjøre ting bedre enn meg, og at de er bedre enn meg. jeg føler at jeg ikke er bra nok til noen ting og at jeg rett og slett ikke duger. jeg stresser hele tiden, og gruer meg til alt jeg skal gjøre.. og syns det å leve er veldig vanskelig!

[Gjest Gjest]

* Jeg skal gifte meg om et år og elsker han over alt på jord, men hvis det viser seg at han senere får den samme sykdommen som faren kommer tror jeg at jeg til å skille meg fra han....

* Jeg dagdrømmer hvis jeg ikke har noe annet å gjøre, går mye i fremtidsdrømmer, "hva hadde skjedd hvis..." og sånn

* Jeg hater at jeg er så stille og sjenert når jeg møter fremmede jeg ikke har interesse av å bli kjent med. Skulle ønske jeg kunne fake og være hyggelig

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å få meg en jobb, sliter skikkelig med det. Alle rundt meg tror at det går så lett og snart har jeg jobb. Men sannheten er at jeg ikke får svar engang fra alle de jeg søker hos. For hvert nederlag går selvtilliten min enda lengere ned, og siden jeg vet vi ikke overlever uten at jeg begynner å jobbe så sliter det hardt på meg at ingen vil ansette meg.

[Gjest Gjest]

- jeg har sagt til flere bekjente at jeg har hatt sex, men er egentlig jomfru i en alder av 19 år... og syns det er flaut!

- jeg savner broren min som bor på andre siden av landet (han har gjort det i 13 år) så mye noen ganger at det gjør fryktelig vondt. og kunne ønske at han aldri møtte sin samboer og fikk barn med henne. hadde han ikke gjort det ville han nok bodd nærmere!

- sliter psykisk

- føler at søsteren min er så mye bedre enn meg på alle måter

- føler at jeg aldri blir bra nok for mamma

- vet ikke om jeg kommer til å overleve de dagene kattene mine dør, de betyr alt for meg

- har vurdert om livet mitt er verdt å leve

- redd jeg aldri kommer til å få noen mann og barn

- er sterkt missfornøyd med kroppen min, og vil gå ned i vekt, emn klarer det ikke! ( er ikke overvektig, emn har noen kilo for mye) og tenker at om jeg hadde sett perfekt ut ville alt vært bra

- bryr meg alt for mye om hva andre tenker om meg

-

[Gjest Gjest]

Jeg er betatt av Hans Rotmo

[Gjest Gjest]

Er 16 år og har ingen venner og har aldri på noen måte vært sammen med en, har aldri vært på noen som helst fest. Har slitt med selvtilliten siden barneskolen, siden jeg var litt mer moden i oppførsel og da ble utestengt.

Tenker hver dag på hvor kjipt livet mitt er, og meningsløse de siste 6-7 årene mine egentlig har vært.

Tenker på hver dag hvordan det hadde vært å "forsvinne" siden jeg så mange ganger har prøvd å gjøre det bedre men har feilet. Familien sier at jeg fremdeles er ung og alt kommer til å bra, men jeg er så redd for at fremtiden vil bli det samme som fortiden har vært. Selvtilliten er også såpass dårlig at å bli kjent med nye er vanskelig, for jeg vet som oftest ikke hva jeg skal gjøre eller si.

Tror at det meste av disse følelsene ikke vises til andre, er blitt ganske god til å skjule slike følelser.

Vet heller ikke hva jeg skal svare når folk spør et enkelt spørsmål som "Hva skal du gjøre i helgen da?", da de fleste på min alder enter er med venner, kjæreste eller på en fest.

Ble mye negativt her, men når jeg skriver anonymt er det så lett å bare buse ut med det jeg tenker

[Gjest Gjest_Senja_*]

- jeg forteller ikke noen at jeg ofte leser, og avogtil skriver her inne:=)

- jeg, som tydligvis mange andre føler nok noen komplekser ifht vennskap.

den venninnegjengen jeg før var i har på sett og vis blitt "oppløst" - og plutselig har jeg egentlig ingen veldig nære venninner......de som jeg anser som veninner anser nok ikke meg som den næreste venninnen.

- jeg gruer meg litt til mitt evt bryllup - for jeg tror kanksje at den jeg velge rsom forlover lurer på om hun virkelig er min næreste venn(og at det blir så tydelig at jeg og min egentlige næreste venninne ikke er det lengre) - og at han vil ha langt flere nære venner der enn meg.

- noe av grunnen til at jeg ikke knytter meg veldig nære bekjentskaper nå om dagen er nok todelt: fordi jeg har hatt kjæreste hele tiden og de regner med at jeg vil bruke tid på ham, og fordi jeg har slitt med angst i en periode.

- angsten har gjort at jeg har unngått veldig mye: reiser, treff ute(for da er jeg på usikker grunn), jobbmøter, besøk hjemme hos meg(for var det kjempesosialt i vårt hjem, aldri nå lengre). dette forteller jeg noen, men det er bare fordi jeg nå ikke akn la være siden det jo på sett og vis merkes.

- har ikke turt å fortelle i hvor liten grad jeg og samboeren min har hatt det virkelig sosialt sammen - han bruker pc som avslapning

- alle rundt oss tror vi er det "perfekte par" (bortsett fra at de legger merke til at han jobber hele tiden) - så det er nok også noe av grunnen til at jeg ikke tør fortelle om våre "mangler".

Å herregud, der beskriver du akkurat mine hemmeligheter!

Helt utrolig at det finnes flere som meg i samme situasjon.

[11kr]

Jeg trives ikke i mitt eget nervær. Noe som plager meg veldig om dagen da jeg bor langt unna de fleste jeg kjenner på et "nytt" sted, og samboeren min er mer borte enn hjemme ..

[Gjest Gjest tia]

Jeg vet at mannen min er utro, men han vet ikke at jeg vet

Ikke trist fordi jeg har vært på vei ut av forholdet allerede engang for 1år siden, men han ba på sine knær at vi måtte prøve på nytt.

Han er den typen mann som har veldig mye stygt å si om andre som er utro, at de skulle vært kasterert osv.

snakk om dobbelt moral. He, he....

Gleder meg til å ta mr. dobbeltmoral på fersken. Kan nesten ikke vente

Også kan jeg endelig skilles, uten at familien hans dømmer meg.

(fisefin familie, som ikke ser feil hos sine egene. Da jeg ba om skillsmisse så gikk ryktene om min dårlige løsaktige livsstil)hi,hi

men i virkeligheten så er det dydige"gullegutt" som "har" seg utenfor ekteskap. Jippidadida, jippidadeg...

Sorry folkens...vet det høres sykt ut....men det var deilig å lette sitt hjerte:-)

[Gjest 15 åring]

i 2 klasse var jeg sammen med fettarn min (han gikk i 3) og han sa: "skal vi pule" jeg ante jo ikke hva det var, så jeg sa ja , og vi gjorde det, men vet ikke om pikken hans kom ordentlig inn o.o

HAR ALDRI GLEMT DET!!!!!!!!!

Var redd for at jeg var gravid i 4 klasse xD

[Gjest meget flau]

Fikk mitt første kyss av min fetter da vi var 14 og 15.... Dette utviklet seg smått om sen til klåing og tafsing, men aldri noe mer enn det. Ble etterhvert en langvarig affære. Vi fikk etterhvert kjærester begge to, men klarte ikke å kutte hverandre ut.

Tilslutt var det jeg som brøt ut av "forholdet" til min fetter, etter at vi hadde holdt på i halvannet nesten to år.

[Gjest Gjest_Mia_*]

Godt å se at jeg ikke er den eneste som har hatt incestuøse forhold til en fetter her inne....Det skjedde da jeg var 12 og han 14. Litt klining og klåing men heldigvis gikk det over av seg selv. Jeg likte det ikke, men han er grei som person idag,derfor har jeg aldri fortalt det i familien.