Hva er din "hemmelighet" ?

[Gjest Gjest]

Men kjære dere da, det er jo derfor det er en hemmelighet FORDI jeg skammer meg over det! Dere behøver ikke fortelle meg at jeg skal skamme meg. For øvrig kan jeg også fortelle at jeg så motorsyklisten reiste seg... sikkert derfor alle de andre bilene foran meg kjørte forbi også. Kunne sikkert trengt litt hjelp til å få den tunge sykkelen på hjula igjen, og jeg hadde garantert kommet til kort.

Hjelpes meg, KG er en forpult kakleklubb!

Ja, det er den som har kjørt forbi det er verst for, fordi man må ha det på samvittigheten. Nå hørtes det jo ikke ut som ditt tilfelle var så ille da. Det blir liksom litt unødvendig å rette pekefingeren mot noen som utmerket godt vet at de har gjort noe galt...

[Gjest Gjest]

Ja, det er den som har kjørt forbi det er verst for, fordi man må ha det på samvittigheten. Nå hørtes det jo ikke ut som ditt tilfelle var så ille da. Det blir liksom litt unødvendig å rette pekefingeren mot noen som utmerket godt vet at de har gjort noe galt...

Selvfølgelig er det ikke meg det er verst eller noen av de andre som kjørte forbi. Derimot ville det verst for motorsyklisten dersom han ble skadet (hvilket han ikke ble), eller i verste fall verst for de pårørende dersom motorsyklisten hadde dødd å vite at absolutt ingen stoppet for å hjelpe. Det er klart hadde motorsyklisten blitt liggende nede ville jeg og sikkert de fleste foran meg også ha stoppet. Dog kom jeg så langt bak i køen at jeg sikkert hadde blitt vinket forbi siden de fleste i dag kan livredning.

[Gjest Gjest nå]

*Jeg gjorde det slutt med samboeren min fordi han bedro meg, men egentlig hadde jeg alt bedratt ham i to år før han bedro meg.. Jeg bedro ham med en mann som jeg har hatt et hemmelig forhold til i et tosifret antall år. Han er gift.

*Faren til bestevenninna mi forførte meg når jeg var 18 år og vi hadde sex. Blant annet befølte han meg med kona si i naborommet og venninna mi i underetasjen - og mange år senere sa han til meg at han var veldig lykkelig nå og jeg hadde ikke greid å "lure" ham i dag. Han var tjue år eldre, så det var selvsagt bare bullshit.

*Jeg var en dreven butikktyv da jeg var tenåring, men sluttet med det før jeg ble tatt.

*Jeg er utrolig god til å lyve.

*I mange år var jeg helt sikker på at faren min hatet meg.

* Jeg er livredd for at noen skal oppdage hvor inkompetent jeg er og avsløre meg, selv om jeg egentlig vet at jeg er ganske smart.

[Gjest Gjest]

NR1: Jeg kan ikke kjøre i byen med kone og barn. Får raserianfall over treige billister, og folk som ikke kjører som jeg skulle ønske de gjorde. Derfor sitter jeg mye på siden når familien er med i bilen. Kjører jeg alene, sitter jeg og banner og steiker for meg selv, men vil ikke vise dette overfor barn og kone.

Dette er av en eller annen grunn kun i byen, og det er ikke så ofte vi drar inn dit heller da. På landeveien går alt mye bedre, mindre trafikk der.

NR2: Fanatiker med å ha doen ren. Vasker lett toalettet før jeg skal sette meg på ramma. Vet ikke hvorfor, men det startet i 15-16års alderen. Kona kjenner til denne uvanen/hemmeligheten.

NR3: Hadde sex med en jente på 13 da jeg var 16 selv. Var nok litt for pågående den gang. Aldri fortalt det til noen enda. Skammer meg over det i dag... men det er over 20år siden.

NR4: Kjørte over hunden til naboen for noen år siden 10 år faktisk, skulle flytte bilen i fylla. Hunden kasta jeg over i hagen til en annen nabo, og ingen vet hva som egentlig skjedde.

Uff... jeg har masse dritt på meg... men jeg har distansdert meg fra det da...heldigvis.

Håper jeg ikke dømmes ut fra mine hemmeligheter her da!!

[Gjest fresia]

-Kunne skrevet en roman om mine hemmeligheter, tror jeg. Ikke at de er så fantastisk spennende, men jeg dikter og fantaserer om andre folk.

Derfor skriver jeg dagbok, hver dag. Og jeg er blitt helt avhengig av å skrive der. Poenget er at jeg skriver ned ordrett det jeg tenker, uten noen form for sensur og det gjelder spesielt folk jeg kjenner og folk jeg jobber med. Jeg kaller en spade for en spade og legger ikke noe mellom.

Det er også mulig at jeg tillegger dem egenskaper de ikke har, men siden det er hemmelig,og ingen skal lese det, så er det ikke så farlig regner jeg med.

Og noen ganger føler jeg meg helt paranoid, for jeg driver og konstruerer opp masse som sannsynligvis ikke har rot i virkeligheten. Mulig det er en slags form for terapi jeg bedriver.

Når jeg er på ferie, har jeg alltid med meg en notisbok jeg kan skrive i. Den brenner jeg opp i peisen når jeg kommer hjem.

Min store skrekk er at noen skal få tak i hva jeg skriver. Jeg har jo lagra det her på pcen min da, og jeg får alltid panikk når noen skal låne pcen min eller sjekke noe som er galt. Hvis noen velmenende skal hjelpe meg å legge inn et nytt program, er det rett før jeg går i taket. Selv om jeg vet at de ikke kan komme inn uten mitt passord. Men man vet jo aldri. Om alt jeg skriver om noen skulle komme ut i dagslys, kunne jeg bare hoppe i fossen.

Det er min hemmelighet.

[desperate]

Jeg føler meg mislykket.

Jeg klarer ikke ta til meg komplimentene jeg får.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde en annen far enn den jeg har.

Jeg hater farmor.

Jeg bruker for mye penger på shopping.

Og en positiv hemmelighet:

Jeg er verdensmester i noe.

[angeleyes]

-Kunne skrevet en roman om mine hemmeligheter, tror jeg. Ikke at de er så fantastisk spennende, men jeg dikter og fantaserer om andre folk.

Derfor skriver jeg dagbok, hver dag. Og jeg er blitt helt avhengig av å skrive der. Poenget er at jeg skriver ned ordrett det jeg tenker, uten noen form for sensur og det gjelder spesielt folk jeg kjenner og folk jeg jobber med. Jeg kaller en spade for en spade og legger ikke noe mellom.

Det er også mulig at jeg tillegger dem egenskaper de ikke har, men siden det er hemmelig,og ingen skal lese det, så er det ikke så farlig regner jeg med.

Og noen ganger føler jeg meg helt paranoid, for jeg driver og konstruerer opp masse som sannsynligvis ikke har rot i virkeligheten. Mulig det er en slags form for terapi jeg bedriver.

Når jeg er på ferie, har jeg alltid med meg en notisbok jeg kan skrive i. Den brenner jeg opp i peisen når jeg kommer hjem.

Min store skrekk er at noen skal få tak i hva jeg skriver. Jeg har jo lagra det her på pcen min da, og jeg får alltid panikk når noen skal låne pcen min eller sjekke noe som er galt. Hvis noen velmenende skal hjelpe meg å legge inn et nytt program, er det rett før jeg går i taket. Selv om jeg vet at de ikke kan komme inn uten mitt passord. Men man vet jo aldri. Om alt jeg skriver om noen skulle komme ut i dagslys, kunne jeg bare hoppe i fossen.

Det er min hemmelighet.

Jeg skriver også mye dagbok og er redd for at andre skal lese den. Det jeg har gjort er å kjøpe meg en ekstern hardisk og lagret mine dagboknotater på den. Den kobler jeg fra pcen når jeg ikke bruker den og legger den et sted det er svært usannsynlig at noen finnner den.

[tøydokka]

sommeren for to år siden stjal jeg en ost i en butikk. Jeg vet ikke hva som gjorde at det skjedde.. tok den først opp for å se på den. var en litt spesiell og veldig dyr ost(i forhold til størrelsen) av geitemelk. klarte liksom ikke å legge den tilbake. la den i handlekorgen som om jeg skulle kjøpe den. tok den opp igjen for å se på den igjen, så la jeg den rett ned i håndvesken!.. gikk til kassen for å betale de andre varene. det var en bisarr opplevelse. føltes som en eller annen slags kortslutning. gikk "ut av meg selv". veldig spesielt. for jeg er ikke noe butikktyv- type.. ærligheten selv. betaler alltid for meg.. men denne osten har jeg altså på samvittigheten..

[Gjest nattens dronning]

sommeren for to år siden stjal jeg en ost i en butikk. Jeg vet ikke hva som gjorde at det skjedde.. tok den først opp for å se på den. var en litt spesiell og veldig dyr ost(i forhold til størrelsen) av geitemelk. klarte liksom ikke å legge den tilbake. la den i handlekorgen som om jeg skulle kjøpe den. tok den opp igjen for å se på den igjen, så la jeg den rett ned i håndvesken!.. gikk til kassen for å betale de andre varene. det var en bisarr opplevelse. føltes som en eller annen slags kortslutning. gikk "ut av meg selv". veldig spesielt. for jeg er ikke noe butikktyv- type.. ærligheten selv. betaler alltid for meg.. men denne osten har jeg altså på samvittigheten..

Pinlig pinlig.. la det forbli hemmelig :-)

Har også en hemmelighet: jeg blir jevnlig kidnappet av aliens. De utfører eksperimenter på meg, noe som ikke er så rent lite interessant i seg selv.. Jeg er en av deres utvalgte. En sårbar og utsatt sjel med et vakkert men forskrudd sinn. Så har jeg en dagdrøm om å havne opp i en ulykke, hvor jeg redder mange og blir en helt.. :-)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er utro mot mannen min... Det gjør konstant vondt i samvittigheten min(blir fysisk dårlig), men jeg klarer ikke å kontrollere meg med "den andre". Jeg har kjent ham i 7-8 år, vi har vært ganske gode venner lenge, men plutselig smalt det noe sykt for oss begge. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg har en sønn med mannen min, og vi har egentlig et godt ekteskap - så vidt alle andre(inkludert mannen min) kan se. Bare ikke for meg...

Vil ikke utdype mer, det blir for langt og sikkert usammenhengende, men jeg har ikke vært lykkelig på lenge. Nå kan jeg ikke være lykkelig heller, for det jeg føler for "den andre" er egoistisk, og stygt, og ondt gjort av meg.

Er glad i mannen min, han fortjener ikke dette på noen som helst måte. Men jeg kan ikke styre hva jeg føler... Og er sjokkert over hvor lite kontroll jeg har over meg selv, slike ord som å respektere mannen min så mye at jeg ikke gjør det falt helt over bord. Jeg nærmer meg å hate meg selv.

[Gjest rrr]

-jeg vurderer ofte selvmord..

-hater føtter

-føler vennene mine har alt for lite tid til meg

- avogtil syntes jeg jeg er verdens peneste, avogtil verdens styggeste

-har alltid trodd jeg var udadvent men tror jeg tok feil?

[Gjest Gjest_Janne_*]

Jeg pleide jevnlig å rundjule søskene mine da vi var små. Når de ropte på foreldrene våre, skyldte jeg på dem og de fikk skjenn.

Broren min har adhd, så de trodde selvsagt heller på meg.

Den dag i dag blir jeg kvalm av å tenke på det.

[tøydokka]

jeg har nettopp spist 8 tortillalefser med smør og sukker, pluss en fyrstekake på 400 gram. nå går jeg på badet for å spy alt opp igjen.

[Gjest Gjest]

Har mange hemligheter, men kan nevne noen av dem:

- Jeg later som jeg har flere venner enn jeg har. Før lagde jeg falske venner som jeg adda på facebook, med bilder av folk fra tilfeldige utenlandske nettsider. I tillegg later jeg som jeg har gjort noe konstruktivt om ettermiddagene, selv om jeg egentlig sitter på internett og skriver med folk.

- Jeg har pult en barndomskamerat av meg, vi var bestevenner på det tidspunktet. Dette ødela vennskapet. Ingen vet om det, untatt jeg og ham.

- Jeg er egentlig deprimert, men folk tror jeg bare er sur og negativ.

- Jeg drikker hver helg.

- Jeg har søvnproblemer. Da jeg gikk på ungdomsskolen brukte jeg å stjele av pappas whisky for å få sove. Ett glass (2dl), og jeg fikk sove.

- Jeg har blitt mobbet gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Har derfor veldig lav selvtillit. Få som vet dette.

- Jeg liker å baksnakke andre, fordi da føler jeg meg litt bedre enn dem, til tross for at jeg får dårlig samvittighet.

- Jeg trøstespiser eller kjedespiser nesten hele tida.

- Jeg legger ut nakenbilder av meg selv på ulike nettsider for å få positive kommentarer fra gutter. Er egentlig oppmerksomhetssyk. Kun 1 venninne som vet at jeg er med på disse sidene, men hun vet ikke at jeg har nakenbilder.

- Og sist men ikke minst, jeg er avhengig av mange nettspill.

[Gjest Skolelat jente]

Har en ganske stor hemmelighet for familien, og delvis for venner. Later som om jeg bruker veldig mye tid på skolen, men egentlig sitter jeg bare og surfer på internett. På skolen sitter jeg og spiller facebook-spill ca hele tiden. Hjemme leser jeg noen få sider før en prøve eller innlevering, også ser jeg noe på tv eller spiller et spill på pc-en.

Jeg er så utrolig latnår det kommer til skolearbeid! Heldigvis er jeg så smart at jeg har 4 eller 5 i de fleste fagene fra videregående, utenom realfag, som krever at man gidder å jobbe med det (f.eks. matte).

Har en hemmelighet til, og det er at jeg egentlig strøyk i matte på videregående, men klarte å smiske meg til en 3-er hos min mannlige lærer. Gjorde ingenting ulovlig eller veldig vulgært, vel og merke.

[Gjest rosapåball]

-Jeg hater å være singel, men det vises ikke utenpå. Jeg er direkte flau over meg selv som ikke har greidd å finne en brukbar mann i alle disse årene etter skilsmissen.

Og når venninner kommer og forteller at de har fått kjærester, kjenner jeg det som en knyttneve i magen omtrent. Har lyst å si grusomme ting og hyle, selv om jeg er en godt voksen og sindig dame.

Jeg er ikke stygg eller tjukk, synes sjøl at jeg er faktisk veldig pen og mye penere og slankere enn mange av mine venninner. Og det ergrer meg også.

At de liksom skal være mer populær enn meg. Som et eksempel har jeg langt og velpleid hår, mens ei venninne av meg har gammaldags permanent og går i kjerringklær. Gjett hvem som fant seg kjæreste ved første forsøk på nettet? Ikke jeg, hvertfall. Samtidig er jeg glad at jeg er litt mer kresen. Jeg respekterer meg sjøl altfor høyt til å ta den første og beste alkisen.

Jeg har jo prøvd meg på nettet, men tar det som en personlig fornærmelse når jeg får svar fra dustemikler, som jeg kaller mesteparten. Og det er ikke fordi jeg er kravstor.

Hva er forresten kravstor? At de har jobb og førerkort? -Ville du vært sammen med ustelte og merkelige skruer med nervøse rykninger, alkistendenser og svære ølmager?

Menn som heller ikke er istand til å formulere seg hverken muntlig eller skriftlig er en gedigen nedtur for meg, men det kan jeg ikke godt si, for da høres det ut som en jobbsøknad.

Fatter og begriper ikke at det ikke finnes en eneste "normal" mann der ute som jeg kan ha det trivelig sammen med. Men sannheten er nok at de beste er allerede opptatt. Iallefall i min alder.

Drømmer ofte om hvordan jeg skulle diske opp hvis jeg hadde kjæreste; deilig middag med god vin, spennende frukt til dessert, god kaffe og konjakk. Og det skulle så visst ikke vært det eneste han hadde fått. Han skulle fått full pakke med sexy undertøy og mere til.

Men det kan jeg heller ikke skrive på en nettprofil, for da får jeg bare svar fra menn som tror at jeg er et billig ligg. Jeg vil ha et ordentlig, langvarig, likesinna forhold med respekt og humor som de viktigste ingrediensene.

Dette er tanker som jeg aldri i livet ville sagt til noen, så det får bli min hemmelighet. De fleste vet heller ikke at jeg er på nettdater av og til. Sannheten er at jeg sier til folk at jeg har det SÅ fint som singel og savner ikke en mann. Er det det som kalles livsløgn?

[Gjest pliske]

- jeg forteller ikke noen at jeg ofte leser, og avogtil skriver her inne:=)

- jeg, som tydligvis mange andre føler nok noen komplekser ifht vennskap.

den venninnegjengen jeg før var i har på sett og vis blitt "oppløst" - og plutselig har jeg egentlig ingen veldig nære venninner......de som jeg anser som veninner anser nok ikke meg som den næreste venninnen.

- jeg gruer meg litt til mitt evt bryllup - for jeg tror kanksje at den jeg velge rsom forlover lurer på om hun virkelig er min næreste venn(og at det blir så tydelig at jeg og min egentlige næreste venninne ikke er det lengre) - og at han vil ha langt flere nære venner der enn meg.

- noe av grunnen til at jeg ikke knytter meg veldig nære bekjentskaper nå om dagen er nok todelt: fordi jeg har hatt kjæreste hele tiden og de regner med at jeg vil bruke tid på ham, og fordi jeg har slitt med angst i en periode.

- angsten har gjort at jeg har unngått veldig mye: reiser, treff ute(for da er jeg på usikker grunn), jobbmøter, besøk hjemme hos meg(for var det kjempesosialt i vårt hjem, aldri nå lengre). dette forteller jeg noen, men det er bare fordi jeg nå ikke akn la være siden det jo på sett og vis merkes.

- har ikke turt å fortelle i hvor liten grad jeg og samboeren min har hatt det virkelig sosialt sammen - han bruker pc som avslapning

- alle rundt oss tror vi er det "perfekte par" (bortsett fra at de legger merke til at han jobber hele tiden) - så det er nok også noe av grunnen til at jeg ikke tør fortelle om våre "mangler".

[Gjest NS]

Jeg er ikke stygg eller tjukk, synes sjøl at jeg er faktisk veldig pen og mye penere og slankere enn mange av mine venninner. Og det ergrer meg også.

At de liksom skal være mer populær enn meg. Som et eksempel har jeg langt og velpleid hår, mens ei venninne av meg har gammaldags permanent og går i kjerringklær. Gjett hvem som fant seg kjæreste ved første forsøk på nettet? Ikke jeg, hvertfall. Samtidig er jeg glad at jeg er litt mer kresen. Jeg respekterer meg sjøl altfor høyt til å ta den første og beste alkisen.

Jeg har jo prøvd meg på nettet, men tar det som en personlig fornærmelse når jeg får svar fra dustemikler, som jeg kaller mesteparten. Og det er ikke fordi jeg er kravstor.

Hva er forresten kravstor? At de har jobb og førerkort? -Ville du vært sammen med ustelte og merkelige skruer med nervøse rykninger, alkistendenser og svære ølmager?

Menn som heller ikke er istand til å formulere seg hverken muntlig eller skriftlig er en gedigen nedtur for meg, men det kan jeg ikke godt si, for da høres det ut som en jobbsøknad.

Fatter og begriper ikke at det ikke finnes en eneste "normal" mann der ute som jeg kan ha det trivelig sammen med. Men sannheten er nok at de beste er allerede opptatt.

Amen to that! Forstår deg veldig godt!

Min hemmelighet:

- Alle tror jeg har levd det mest glamorøse livet i Frankrike de siste 4 årene. Sannheten er at jeg levde på kreditt og dårlig betalte jobber for å opprettholde fasaden. Nå er jeg tilbake og ingen kan skjønne hvorfor...jeg som levde så godt på den franske rivieraen...

- Jeg forblir singel og slipper ingen for tett innpå meg fordi jeg er redd for at folk ser ned på meg om de finner ut av hvor tomt og innholdsløst livet mitt har vært og fremdeles er...

[Gjest nn]

Det er en ting jeg ikke greier å åpne meg for, til og med når det gjelder for mine nærmeste. Og det er den følelsen av ensomhet som med jevne mellomrom sniker seg innpå meg.

Utad har jeg et ganske ok liv, såkalt"pen og slank", går på et prestisjestudie, grei økonomi, ok familieforhold, godt likt av venner....

Men jeg savner så utrolig en kjæreste, og kan ikke hjelpe for at jeg enkelte ganger føler meg mislykket som ikke har det. Samtidig er jeg nok kresen, for vil ikke ha kjæreste bare for å ha det heller. Det føles virkelig ut som om det er det jeg mangler i livet mitt.

Jeg har helt klart venner, men det er flere ganger alle er opptatt, og jeg sitter alene hjemme hos meg selv, og det er noe av det verste jeg vet. Og jeg orker ikke si det til noen, føler at å være ensom er så tabulagt og "taper"aktig...alt annet går ann på en måte, men ensom, nei....sukk...

[Gjest Gjest_Lillemy_*]

Jeg har hatt sex med altfor mange, og skammer meg litt over det. Har hatt sex med ca. 35-40 menn, og alt dette før jeg fylte 25 år.

Jeg drømmer fremdeles om en jeg møtte ofte, vi var venner med sex i tillegg. Han gjorde meg så våt og var velutstyrt. Dessverre ville han ikke binde seg, så jeg måtte til slutt trekke meg bort fordi jeg fikk følelser for han. Tar meg i å savne han av og til.

Jeg har aldri tent seksuelt på han jeg er gift med.. Han var jomfru da jeg traff han, så skjevheten ble stor helt fra begynnelsen av. Jeg var vant til å ha ofte sex med erfarne menn, så sex med en nybegynner ble litt turn off. Jeg klarer heller ikke å snu tankegangen min, men har hele tiden en forventning om at han ikke klarer å tenne meg. Dette har jeg grått mye for.

Jeg er ekstremt overvektig, men er kommet så langt at jeg fornekter det. Jeg klarer ikke å ta tak i det selv om jeg er redd for egen helse. I tillegg er jeg gravid og ønsker å kunne være en normal mamma for barnet som kommer.

Min mor og min søster har kommet med så mange stygge kommentarer og baksnakket med så mye pga. overvekten at jeg fullstendig har mistet respekten for de begge. Spesielt mamma, siden hun har vært den mest direkte av de to. Jeg tar meg selv i å nesten se ned på min egen mor, fordi jeg ser hennes svakheter så tydelig mens hun selv tror hun er så mye bedre enn alle andre. Det gjør meg kvalm og jeg får mest lyst til å skrike!! I min familie holder man imidlertid kjeft om alle følelser og er heller lei seg på egen hånd.

Jeg sliter med dårlig samvittighet for alt mulig.. Først i de senere årene har jeg sluttet å kjøpe julegaver for søsknene mine. Gjorde det tidligere, fordi jeg fikk så vondt av mamma eller pappa som ikke fikk julegave av alle. Helt håpløst, og heldigvis noe jeg er blitt bedre på.

Jeg lukter på trusene mine, og selv om det lukter så vondt klarer jeg ikke å la være.

Jeg onanerer mye alene, og drømmer da ofte om jenter.

Jeg angrer på at jeg aldri fikk prøvd jentesex før jeg giftet meg.