Hva skjer?

[Honey Bee]

Lykke til ts. Det er ikke meningen at du skal ødelegge deg selv for at far og barn skal kunne ha samvær, men så lenge du faktisk ønsker at det skal funke, så er det helt supert at du nå søker veiledning.

Takk...men jeg har hatt veiledning hele tiden,ikke søkt nå

[Saeria]

JA!!

Og jeg synes det er flott at ts velger en så konstruktiv løsning på fortvilelsen sin.

Lykke til ts. Det er ikke meningen at du skal ødelegge deg selv for at far og barn skal kunne ha samvær, men så lenge du faktisk ønsker at det skal funke, så er det helt supert at du nå søker veiledning. Sånn det er nå er ødeleggende for dere alle, spesielt deg.

Og Saeria: som du ser, så skriver ts at barnafar sliter generelt, og da er det nødvendigvis ikke mulig å tenke og handle så veldig rasjonelt da skjønner du (som jeg nå har skrevet gang på gang).

Flott!

Det er mange her også som har prøvd å vise forståelse for at far faktisk kan ha det vanskelig, men vi understreker at det er han selv som må gjøre noe med dette. Ts kan kun ta vare på seg selv og barna slik det er nå. Det har jo til og med familieterapeuten ytret, når hun rådet ts til å ligge lavt. Jeg har aldri oppfattet ts som en som ikke vil at samvær skal funke, heller motsatt.

Jaja...nå er jeg ferdig med denne diskusjonen, og øsnker ts lykke til videre!

[Gjest Gjest]

Glemte en ting:

Så fint du kan ha en kommunikasjon med din ekssvigermor, så kan kanskje barna ha kontakt medfarens familie den veien. For det er viktig for barna at de også har kontakt med den delen av familien.

Historie:

Jeg har en mannlig slektning som giftet seg og fikk to barn. Foreldrene skilte seg da barna var små. Mor fikk ny samboer og flyttet en ni timers biltur unna med barna. Hvordan de løste samværet vet jeg ikke, for jeg hadde ikke nær kontakt med dem på den tiden.

Far traff ny kvinne og giftet seg på nytt og fikk flere barn. Han hadde nå to barn med sin forhenværende kone, to med sin nye kone, i tillegg til at han også delte hverdagen med den nye konas fire barn fra et tidligere forhold. I tillegg opplevde han en presset jobbsituasjon, og en egen svært dominerende far som aldri har vært snill, og en mor som var for svak til å ta tak i noe som helst. Han følte seg dratt absolutt alle veier. Pengeproblemer oppstod også dessverre.

Da hans nye kone ba om seprasjon ble det så alldeles for mye for min slektning. For det første følelsesmessig ved å miste daglig kontakt med sine og sin nye kones barn fra et tidligere forhold. Så kom de øknomioske tankene inn: hvordan skulle han klare dette, nå måtte han betale bidrag for fire barn, men han hadde jo allerede store pengeproblemer. Det løste han ved å droppe å betale bidrag. De andre problemene forsøkte han å løse ved å ta livet av seg. Han fikk hjelp, og ble akuttinnlagt og ble liggene under behandling i flere måneder.

Han fungerer nå heldigvis i jobb og har etablert seg alene. I en overgangsperiode fikk han hjelp av sosialkontoret for å klare seg. Han har samvær med barna han har med sin siste kone hver fjortene dag og i ferier. Han har også noe kontakt med sin eldste datter. Hun valgte å gå til sak mot sin far fordi han ikke betalte bidrag, men det skal visstnok nå være ordnet opp i. Hun virker bitter på farens familie fordi de ikke har opprettholdt noen kontakt med henne (hun har nå passert 20). Forholdet mellom hennes mor og barnas farfar har alltid vært fiendtlig, og som nevnt over så er farmoren en svak person som skyr bråk, så hun valgte å holde seg unna.

Hva har alt dette ført til? Jo, svært ødeleggende bitterhet.

Så joda Saeria og enkelte andre, jeg vet så absolutt hva jeg skriver om i mine innlegg her, for jeg har på nært hold sett hvor ødeleggende det kan være for barna å ikke ha kontakt med far/fars familie.

Og til dere i samme situasjon som ts: Les innleggene til Jalp, de vil kunne gi verdifull innsikt.

[Gjest Piper]

Jeg vet jo ikke om dette er tilfellet i TS sak og det sier jeg heller ikke. Men når man ser hvor mange slike tilfeller som faktisk eksisterer, er det vel ikke veldig fordomsfullt å si at mange mødre virkelig benytter seg av denne taktikken.

Jeg har en jobb som gjør at jeg spesielt i helgene får en god del henvendelser fra fedre som får sabotert sin samværsrett med egne barn. I den samme jobben opplever jeg personlige tragedier som ofte har utspring i at fedre blir fratatt sitt farskap av en superegoistisk og herskesyk mor. I de mest ekstreme tilfellene ender det med drap eller selvdrap, og da bør jo flere enn meg begynne å forstå hvilken urett disse fedrene opplever at de blir utsatt for.

Når skal mødre begynne å forstå at hun IKKE kan si MINE barn. Og når skal mødre begynne å forstå at også far er et menneske som trenger en løsning som han kan leve med?

Nå er det heldigvis slik at de fleste mødre skjønner dette, men jaggu er det mange som overhode ikke har til hensikt å ta vare på andre enn egne egoistiske behov også. Og det verste er at det kan hun gjøre - i et samfunn som ikke har vilje til sanksjoner mot slike.

Far blir nesten uten unntak den som blir sittende igjen med svarteper i disse sakene.

Jeg er helt enig med deg, for enkelte mødre tror at barna bare er hennes.

Det som er problemet er når to stykker ikke klarer å bli enig, og der retten må gå inn for å avgjøre hva de skal og ikke skal gjøre. Noen barn takler ikke en 50/50 ordning, for det sliter utrolig mye på de.

Jeg har en venninne som har 50/50 ordning på eldste barnet, men hun som er yngst har det man kaller for vanlig samvær. Hun yngste slet utrolig med det å ha to faste bosteder, og følte seg ikke hjemme på noen av stedene til slutt. De måtte gjennom en rettsak, fordi far ikke ønsket å gi opp 50/50. Og siden mor forklarte retten at det fungerte helt supert for hun eldste, men ikke den yngste fikk hun medhold. For hvorfor skulle retten tro at huns kulle sabotere samværet med det ene barnet, men ikke det andre. I dag er de over 18 år, og takker mor for at hun sto på for dem begge to.

Derfor er det ikke alltid riktig å ha en 50/50 ordning, og når den ene ikke vil gi opp det så blir det vanskelig å komme til enighet. Selvfølgelig skal ikke mor ha eneretten på barna, for de to må lære seg til å samarbeide. Men det er utrolig vanskelig å samarbeide med en som ikke vil, så lenge den personen ikke får det som den vil ha.

Men hvordan få til en løsning som begge kan leve med, når samarbeidet er som det er? Skal mor gi seg på 50/50 ordningen, og heller la barna ta støyten? Far vil da være fornøyd, men vil barna være det? Det er akkurat slike ting som er vanskelige, siden mor vil noe helt annet enn det far vil. Og om den ene ikke vil rikke seg for å finne en løsning, er det veldig vanskelig å få til en løsning somb egge kan leve med. Det er vel derfor en del havner i retten, fordi de ikke får dette til.

Man glemmer ofte barna oppe i det hele, for det er faktisk de som er viktigst i det hele. Så i stedet for å finne en løsning somb egge foreldrene kan leve med, hva med å finne en løsning som barna kan leve med? Burde ikke vært så vanskelig, om begge foreldrene hadde barnas beste i tankene. Men helt sikkert vanskelig å få til.

For til syvende og sist er det barnas rett til samvær, og ikke mors/fars rett til samvær.

[Gjest Gjest_skuffet_*]

Jeg vet jo ikke om dette er tilfellet i TS sak og det sier jeg heller ikke. Men når man ser hvor mange slike tilfeller som faktisk eksisterer, er det vel ikke veldig fordomsfullt å si at mange mødre virkelig benytter seg av denne taktikken.

Jeg har en jobb som gjør at jeg spesielt i helgene får en god del henvendelser fra fedre som får sabotert sin samværsrett med egne barn. I den samme jobben opplever jeg personlige tragedier som ofte har utspring i at fedre blir fratatt sitt farskap av en superegoistisk og herskesyk mor. I de mest ekstreme tilfellene ender det med drap eller selvdrap, og da bør jo flere enn meg begynne å forstå hvilken urett disse fedrene opplever at de blir utsatt for.

Når skal mødre begynne å forstå at hun IKKE kan si MINE barn. Og når skal mødre begynne å forstå at også far er et menneske som trenger en løsning som han kan leve med?

Nå er det heldigvis slik at de fleste mødre skjønner dette, men jaggu er det mange som overhode ikke har til hensikt å ta vare på andre enn egne egoistiske behov også. Og det verste er at det kan hun gjøre - i et samfunn som ikke har vilje til sanksjoner mot slike.

Far blir nesten uten unntak den som blir sittende igjen med svarteper i disse sakene.

Når du selv sier at det heldigvis er slik at de fleste mødre skjønner at far er et menneske som trenger en løsning han kan leve med så forstår jeg ikke hvorfor du samtidig så veldig ofte skriver som om du mener at de fleste mødre nettopp ikke skjønner dette.

Det er fordomsfullt av deg å hele tiden plassere folk inn i den gruppen du selv mener er i mindretall - nemlig den gruppen med kvinner som motarbeider far. De fleste kvinner er jo ikke der. Hvorfor må man da i så veldig mange tråder gå ut ifra at mødrene i tråden er slike motarbeidende kvinner?

Det er greit at man er bitter på grunn av egne erfaringer og ofte ser og hører menn som har opplevd tilsvarende negative ting. Men det gir en ikke rett til å skjære alle over en kam. Spesielt ikke når man samtidig sier at man vet at de fleste ikke er sånn.

[Far til 2]

Her har det tydligvis vært en intens debatt i noen dager. Jeg har bare lest noen få sider, og har sikkert ikke en "endelig løsning" ettersom samvær/omsorgs situasjonen vil endre seg for veldig mange barn over tid. En ikke ubetydlig andel barn ønsker å endre på de løsningene foreldrene i sin tid valgte for dem.

Saken har 3 tapere og en vinner.

Far og de to barna (var det 2 barn i denne saken ?) er utvilsomt tapere. Dette fordi far har tapt retten til så mye samvær som han ønsket. Barna fordi de nå blir fratatt samvær med en far de ganske sikkert er glad i.

Mor er derimot vinner ettersom hun har fått sin vilje.

Hvordan kan så dette løses ?

Mitt forslag er at mor og far inngår en my avtale som innebærer at barna skal få mulighet til felles omsorg om 3-4 ? år. På denne måten føler ikke far at han taper "alt", samtidig som at barna sikres samvær de neste årene frem til felles omsorg kan prøves ut igjen.

Om far nå velger å flytte så langt at samvær blir vanskelig (fordi han ikke orker å se sine egne barn når han ikke har omsorg som tidligere) vil sansynligvis barna miste en viktig støtteperson for resten av livet.

I saker som omhandler samværskonflikter bør det være mindre fokus på hvem av partene som er årsaken til problemene, og isteden større fokusere på hvordan dette kan løses. Ovenfor har jeg antydet et alternativ.

I norsk rettsvesen er det idag dessverre slik at "The winner takes it all". Dette er tungt for de som taper alt, og det er i mine øyne en løsning som skaper enda fler konflikter. Kansje større likeverd hadde dempet konfliktene en del.

[Gjest ¤bella¤]

Saken har 3 tapere og en vinner.

Far og de to barna (var det 2 barn i denne saken ?) er utvilsomt tapere. Dette fordi far har tapt retten til så mye samvær som han ønsket. Barna fordi de nå blir fratatt samvær med en far de ganske sikkert er glad i.

Mor er derimot vinner ettersom hun har fått sin vilje.

Jeg vil nå si at barna også er vinnere her (om man i det hele tatt kan snakke om vinnere og tapere i denne situasjonen). De har "vunnet" tilbake en stabil hverdag, siden de (ikke mor) misstrivdes med 50/50 .

Selvfølgelig mister de mye samvær med far, og hvertfall nå da far ikke vil ha samvær i det hele tatt.

[Honey Bee]

Saken har 3 tapere og en vinner.

Far og de to barna (var det 2 barn i denne saken ?) er utvilsomt tapere. Dette fordi far har tapt retten til så mye samvær som han ønsket. Barna fordi de nå blir fratatt samvær med en far de ganske sikkert er glad i.

Mor er derimot vinner ettersom hun har fått sin vilje.

Hvordan kan så dette løses ?

Mitt forslag er at mor og far inngår en my avtale som innebærer at barna skal få mulighet til felles omsorg om 3-4 ? år. På denne måten føler ikke far at han taper "alt", samtidig som at barna sikres samvær de neste årene frem til felles omsorg kan prøves ut igjen.

Om far nå velger å flytte så langt at samvær blir vanskelig (fordi han ikke orker å se sine egne barn når han ikke har omsorg som tidligere) vil sansynligvis barna miste en viktig støtteperson for resten av livet.

I saker som omhandler samværskonflikter bør det være mindre fokus på hvem av partene som er årsaken til problemene, og isteden større fokusere på hvordan dette kan løses. Ovenfor har jeg antydet et alternativ.

Nå er det ikke foreldrenes ønsker som skal stå i fokus,det er barnas.

Ellers er selvfølgelig planen å ha delt omsorg fremover i tid,jeg har aldri tenkt noe annet.Vi startet jo med delt umiddelbart etter bruddet,men hadde ikke tatt høyde for at barna fikk den reaksjonen de gjorde.Det viktigste i et samarbeid er å kunne se at barna har forskjellige behov i forskjellig faser i livet.Når de er eldre kan det være at de har behov for å være mer hos far enn hos meg,spesielt guttungen.Jeg vil da aldri stå i veien for det.

Det siste jeg har uthevet beskriver nøyaktig hvordan vi har hatt det og fortsatt har det.

Jeg ser overhodet ikke på meg selv som en vinner.Bortsett fra mamma sin kreftsykdom er dette det vanskeligste jeg noen gang har opplevd.

Endret 29. september 2008 av Honey Bee

[Saeria]

Her har det tydligvis vært en intens debatt i noen dager. Jeg har bare lest noen få sider, og har sikkert ikke en "endelig løsning" ettersom samvær/omsorgs situasjonen vil endre seg for veldig mange barn over tid. En ikke ubetydlig andel barn ønsker å endre på de løsningene foreldrene i sin tid valgte for dem.

Saken har 3 tapere og en vinner.

Far og de to barna (var det 2 barn i denne saken ?) er utvilsomt tapere. Dette fordi far har tapt retten til så mye samvær som han ønsket. Barna fordi de nå blir fratatt samvær med en far de ganske sikkert er glad i.

Mor er derimot vinner ettersom hun har fått sin vilje.

Hvordan kan så dette løses ?

Mitt forslag er at mor og far inngår en my avtale som innebærer at barna skal få mulighet til felles omsorg om 3-4 ? år. På denne måten føler ikke far at han taper "alt", samtidig som at barna sikres samvær de neste årene frem til felles omsorg kan prøves ut igjen.

Om far nå velger å flytte så langt at samvær blir vanskelig (fordi han ikke orker å se sine egne barn når han ikke har omsorg som tidligere) vil sansynligvis barna miste en viktig støtteperson for resten av livet.

I saker som omhandler samværskonflikter bør det være mindre fokus på hvem av partene som er årsaken til problemene, og isteden større fokusere på hvordan dette kan løses. Ovenfor har jeg antydet et alternativ.

I norsk rettsvesen er det idag dessverre slik at "The winner takes it all". Dette er tungt for de som taper alt, og det er i mine øyne en løsning som skaper enda fler konflikter. Kansje større likeverd hadde dempet konfliktene en del.

Da vil jeg si at du gjorde en stor feil i å ikke lese alt som ts har sagt gjennom alle de sidene det har blitt diskutert, fordi her er det ikke noen vinnere. Det er ikke "mors vilje" som har gått gjennom. Det har vært prøvd med 50/50 deling. Begge foreldrene ønsket dette, men desverre fungerte ikke dette så bra for barna. At det ikke fungerte var faktisk både mor OG far enig i, og den omsorsfordeling som er i dag fulgte av dette. Alle barn er nemlig ikke like klare for 50/50 når de er i den alderen ts sine barn er.

Ts ønsker mer enn noe annet at barna skal få et godt forhold til far, og at omsorgen på sikt blir jevnere fordelt, hun er til og med åpen for at et, eller kanskje til og med begge barna, på et senere tidspunkt vil være mer hos far.

I tillegg har hun gjort alt som hun kan for å få far på banen. Nå som far nok har det vanskelig etter rettsaken han ønsket, har hun etter råd fra profesjonell valgt å ligge lavere i terrenget og ta vare på ungene sine. Hun har prøvd å få far på bane gjennom terapi, gjennom direkte kontakt på telefon og via sms. Når dette ikke nytter, har hun bedt om hjelp for å takle dette, og da fikk hun råd om å ligge lavt. Far vil altså få tid til å samle seg, komme seg etter rettsaken. Far har ikke tapt alt, i form av rett til samvær, men ordningen slik den er i dag, vil bestå.

Husk: Det finnes faktisk mødre der ute som setter hensynet til barna foran seg selv, og som ønsker at far skal være aktivt inne i livene deres. Ikke alle mødre er ute etter "å få viljen sin", og å la det gå ut over far.

Endret 29. september 2008 av Saeria

[Gjest Helt ny gjest]

Jeg har akkurat lest denne tråden for første gang og det første som slår meg er at det er så mange som bruker så mye energi på å være usaklige og ekle mot hverandre. Det er ikke snakk om å diskutere saken til ts på en saklig og konstruktiv måte. Neida. Her skal vi heller bruke masse energi på å kritisere med-debattanter. Og det virker som om det er de som har mest negative erfaringer som er ivrigst på å være frekke. Unskyld, men hva får dere ut av det?

Jeg er en sånn mor som alltid har jobbet for at faren skal ha et godt forhold til barna sine. Er det en sleivbemerkning? Drar jeg meg selv ned i søla?

Eller tåler ikke dere som har feilet i samarbeidet med faren å høre at andre har klart å lykkes?

Tror dere ikke at det kan være positivt for ts å høre at ting kan gå godt også? Og at mange av oss som har opplevd samlivsbrudd også har klart å få en negativ situasjon til å bli god til slutt?

Endret 29. september 2008 av Helen

[Far til 2]

Da vil jeg si at du gjorde en stor feil i å ikke lese alt som ts har sagt gjennom alle de sidene det har blitt diskutert, fordi her er det ikke noen vinnere. Det er ikke "mors vilje" som har gått gjennom. Det har vært prøvd med 50/50 deling. Begge foreldrene ønsket dette, men desverre fungerte ikke dette så bra for barna. At det ikke fungerte var faktisk både mor OG far enig i, og den omsorsfordeling som er i dag fulgte av dette. Alle barn er nemlig ikke like klare for 50/50 når de er i den alderen ts sine barn er.

At jeg ikke har innsett at både mor og far ønsket å gå bort fra dagens ordning med felles omsorg er naturligvis en glipp fra min side. Men jeg forstår da ikke at far reagerer på at det ikke skal være felles omsorg når han ikke ønsker en slik løsning. Det må i så tilfelle tilsi at far ønsket omsorgen alene, og det burde ingen foreldre ha såfremt barn og en forelder ønsker felles omsorg.

Barn i denne alderen er som kjent umulig å "høre". De forstår sansynligvis ikke hva som nå skal skje, men vil kansje forstå det om noen år. Noe som kan være en liten bekymring er at de i årene som kommer vil bygge relasjoner til sitt nærmiljø der de blir boende fast. Indirekte medfører dette at de ønsker mindre samvær med samværsforelder fordi de blir så bundet av det stedet de når bor (det er ikke uten grunn at myndighetene vurderer begrensninger mht flytting av barn). Barn får med andre ord mindre tid til å bygge vennskap med barn som bor i fars nærmiljø.

Ts ønsker mer enn noe annet at barna skal få et godt forhold til far, og at omsorgen på sikt blir jevnere fordelt, hun er til og med åpen for at et, eller kanskje til og med begge barna, på et senere tidspunkt vil være mer hos far.

Jeg leser dette, og jeg vil nødig dømme hverken barn, mor eller far. Men jeg forstår ikke hva som skjer. Hverken mor eller far ønsker felles omsorg, - og det går de til retten for å få stadfestet ??????????????????

I tillegg har hun gjort alt som hun kan for å få far på banen. Nå som far nok har det vanskelig etter rettsaken han ønsket, har hun etter råd fra profesjonell valgt å ligge lavere i terrenget og ta vare på ungene sine. Hun har prøvd å få far på bane gjennom terapi, gjennom direkte kontakt på telefon og via sms. Når dette ikke nytter, har hun bedt om hjelp for å takle dette, og da fikk hun råd om å ligge lavt. Far vil altså få tid til å samle seg, komme seg etter rettsaken. Far har ikke tapt alt, i form av rett til samvær, men ordningen slik den er i dag, vil bestå.

Hvis far ønsket å ha omsorgen alene slik du tyder, og tapte, så mener jeg han ikke fortjener annet enn taperstempelet. Den av foreldrene som ønsker å frata barna en oppegående forelder er utvilsomt en taper som bør få dette forklart, om nødvendig gjennom rettsystemet.

Ulempen er at far i dette tilfellet også har fratatt barna samvær etter rettsaken, selv når han ikke ønsket en omsorgsrolle. Jeg beklager at jeg misforstod dette.

Husk: Det finnes faktisk mødre der ute som setter hensynet til barna foran seg selv, og som ønsker at far skal være aktivt inne i livene deres. Ikke alle mødre er ute etter "å få viljen sin", og å la det gå ut over far.

Neida. Som jeg har sagt i gjenntatte debatter er det stadig flere mødre som går i front for å sikre barn mest mulig samvær. Dette skal de ha ros for. Det er først når mødre eller fedre ønsker å begrense samværet gjennom samværsordningen at jeg blir veldig skeptisk. Jeg beklager at jeg trodde det var mor som i ugangspunktet ønsket å begrense samværet i denne saken.

[Gjest Helt ny gjest]

Jeg leser dette, og jeg vil nødig dømme hverken barn, mor eller far. Men jeg forstår ikke hva som skjer. Hverken mor eller far ønsker felles omsorg, - og det går de til retten for å få stadfestet ??????????????????

Jeg har heller ikke skjønt detaljene ved akkurat det der.

Men tror at det er sånn de på sett og vis har funnet ut at barna ikke trives med 50/50. Barnehage har reagert på at barna har vært urolige og sakkyndig frarådet dem også å fortsette med delt omsorg (sakkyndig var i utgangspunktet en pådriver for felles omsorg). Det virker som om faren ikke var helt med på at de allikevel skulle endre på felles omsorg? Og at det var derfor han gikk til sa?

Det blir litt vanskelig å sette seg inn i dette her. Det har vært så mange ivrige debattanter her som har skrevet om hva de tror har skjedd uten at det er det som faktisk har skjedd. Også har diskusjonen gått videre som om dette virkelig var sannheter.

Her er det bare ts som kan gi oss svaret....

[Honey Bee]

Vi var begge enige om at 50/50 ikke var optimalt.Uenighetene begynte da vi skulle avgjøre hvor de skal bo mest.Far ville at de skulle være mest hos han,og jeg det motsatte.Og da var vi igang.Far gikk til sak for å få hovedomsorg for begge og samvær med meg etter rettens skjønn.

Retten konkluderte med det motsatte.

[Gjest Midge]

Hvis far ønsket å ha omsorgen alene slik du tyder, og tapte, så mener jeg han ikke fortjener annet enn taperstempelet. Den av foreldrene som ønsker å frata barna en oppegående forelder er utvilsomt en taper som bør få dette forklart, om nødvendig gjennom rettsystemet.

Jeg tror ikke far gikk til sak for å få omsorgen alene - men for å få delt omsorg slik de hadde før?

eller?

Kan ikke du rette opp i eventuelle misforståelser HoneyBee?

[Saeria]

Takk, gjest nr. 100.

Jeg tror også far til to og jeg er enige i en del ting, særlig nå som han kjenner til flere sider av saken. Jeg mente uansett ikke å være frekk med smileyen min, noe jeg tror Far til 2 vet, da vi har diskutert før. Vi er enige i en del, og uenige i en del.

Det er forståelig at foreldre ønsker å ha barna mest, når en 50/50 deling ikke går. Her konkluderte retten i "mors favør". Jeg sette det i hermetegn, for konflikter rundt samvær, sjelden til aldri har noen vinner. Heldigvis er mor åpen for endringer i fremtiden, slik at barna kan få mer tid med far om de ønsker det.

[Saeria]

Jeg tror ikke far gikk til sak for å få omsorgen alene - men for å få delt omsorg slik de hadde før?

eller?

Kan ikke du rette opp i eventuelle misforståelser HoneyBee?

Far gikk til sak fordi han ønsket at barna var mest hos han og hun ønsket å ha de mest hos seg.

[Gjest Midge]

Takk, gjest nr. 100.

Jeg tror også far til to og jeg er enige i en del ting, særlig nå som han kjenner til flere sider av saken. Jeg mente uansett ikke å være frekk med smileyen min, noe jeg tror Far til 2 vet, da vi har diskutert før. Vi er enige i en del, og uenige i en del.

Det er forståelig at foreldre ønsker å ha barna mest, når en 50/50 deling ikke går. Her konkluderte retten i "mors favør". Jeg sette det i hermetegn, for konflikter rundt samvær, sjelden til aldri har noen vinner. Heldigvis er mor åpen for endringer i fremtiden, slik at barna kan få mer tid med far om de ønsker det.

Og i en slik sak så kan jo barna bare bo mest hos en av partene.

Jeg synes det ofte i slike diskusjoner blir slik at om mor får hovedomsorgen så er hun med på å hindre barna i tilstrekkelig samvær med far. Men om hovedomsrogen går til far da? Er det ingen som da mener at far er med på å hindre tilstrekkelig samvær med mor?

Det må i utgangspunktet være forferdelig vanskelig å skulle bestemme hvor barna skal bo fast - når delt omsorg ikke fungerer for barna. Men et valg må man jo ta. Og når foreldrene selv ikke klarer å enes så må retten bestemme for dem. Når nå retten har bestemt at de skal bo fast hos mor og være hos far fra torsdag til mandag annenhver helg - ja da er det sånn. Men det gjør da ikke mor til noen person som motarbeider far av den grunn? Et sted måtte jo barna ha fast bosted.....

Far gikk til sak fordi han ønsket at barna var mest hos han og hun ønsket å ha de mest hos seg.

Takk. Jeg så at Honey Bee hadde svart først da jeg hadde postet mitt spørsmål.

[Far til 2]

Og i en slik sak så kan jo barna bare bo mest hos en av partene.

Jeg synes det ofte i slike diskusjoner blir slik at om mor får hovedomsorgen så er hun med på å hindre barna i tilstrekkelig samvær med far. Men om hovedomsorgen går til far da? Er det ingen som da mener at far er med på å hindre tilstrekkelig samvær med mor?

Jo jeg mener at det like ofte skjer samværstrenering denne veien. Det viser at det å se bort fra barnets behov er basert på hvilken rettighet en har (dvs hvilken funksjon en har).

Det må i utgangspunktet være forferdelig vanskelig å skulle bestemme hvor barna skal bo fast - når delt omsorg ikke fungerer for barna. Men et valg må man jo ta. Og når foreldrene selv ikke klarer å enes så må retten bestemme for dem. Når nå retten har bestemt at de skal bo fast hos mor og være hos far fra torsdag til mandag annenhver helg - ja da er det sånn. Men det gjør da ikke mor til noen person som motarbeider far av den grunn? Et sted måtte jo barna ha fast bosted.....

Takk. Jeg så at Honey Bee hadde svart først da jeg hadde postet mitt spørsmål.

Feil.

Barn kan ha fast bosted hos begge foreldrene om myndighetene hadde akseptert det, foreldrene hadde akseptert det og barna hadde ønsket det. Det med å nekte barn en slik mulighet er det enkelte uegnede fagfolk som har presset frem.

Problemet, slik jeg nå leser det, er at far gikk til retten for å frata barna en oppegående mor ved å begrense samværet mellom barn og mor. Dette er like ille som når mor ønsker omsorgen alene, men i dette tilfellet var det ikke mor som krevde omsorgen alene.

En forelder som ønsker å frata barn samvær har i utgangspunktet store mangler mht empati for andre innvolverte. Slike foreldre vil som oftest sette sine egne behov fremfor barna. Om det er det denne faren har gjort må han nødvendigvis stå til rette for sitt ønske om å frata barnet en oppegående omsorgsperson.

manglende empati for de andre involverte vil garantert skape langvarige konflikter.

[Villa2000]

Jeg tror barna tapte litt i denne saken ettersom faren nå har krøpet ned i kjeller (eller er på fylletur med kompisene som noen påpekte....), men det er vel litt drøyt å skylde dette på TS? I løpet av de 11 årene jeg har kranglet med eksen så har jeg vært i kjelleren mange ganger. Det har allikevel aldri falt meg inn å kutte ut samvær med min sønn! Grunnen til at jeg har kranglet er jo fordi jeg ikke fikk samvær, og da ville det jo vært et paradoks å ikke ha samvær fordi jeg ikke fikk mer!?

En annen ting er at det er nettopp min sønn som har fått meg opp av kjelleren! Bare å høre stemmen hans kan få meg fra å være nedfor og trist til å bli smilende og optimistisk. Jeg har alltid sagt at han har hjulpet meg mye mer enn jeg har hjulpet ham

Selv om faren her har kuttet samvær før i en lignende situasjon så tror jeg nok at han kommer når han innser hvorfor han kjempet så hardt, og hva som var grunnen til at han kom tilbake sist gang.

Endret 29. september 2008 av Villa2000

[Far til 2]

...

Det må i utgangspunktet være forferdelig vanskelig å skulle bestemme hvor barna skal bo fast - når delt omsorg ikke fungerer for barna. Men et valg må man jo ta. Og når foreldrene selv ikke klarer å enes så må retten bestemme for dem. Når nå retten har bestemt at de skal bo fast hos mor og være hos far fra torsdag til mandag annenhver helg - ja da er det sånn. Men det gjør da ikke mor til noen person som motarbeider far av den grunn? Et sted måtte jo barna ha fast bosted.....

Takk. Jeg så at Honey Bee hadde svart først da jeg hadde postet mitt spørsmål.

At barn ikke har godt av like mye samvær med begge foreldrene er det enkelte "fagfolk" (totalt uten kompetanse) som står for. Disse "fagfolkene" snakker som oftest ikke engang med barna men har tatt en avgjørelse som de trer ned over hodene på ALLE barn.

I dette tilfellet legges det imidlertid frem informasjon om at ingen av foreldrene ønsket å fortsette med felles omsorg. Da må vi bare akseptere dette og se bort fra de håpløse "fagfolkene" som jeg referer til.

Men jeg synes det uansett er viktig å forsøke å få far til å akseptere felles omsorg som et alternativ ettersom barna garantert vil savne han. I dette tilfellet må det være mors jobb å overbevise far om at han bør akseptere felles omsorg som et alternativ on f.eks. 3-4 år.