Hva skjer?

[Honey Bee]

Vi startet med to dager hver og annenhver helg vi også.Etter en stund utvidet vi til annenhver uke siden barna ble veldig rastløse av hyppige flyttinger.I en stund før rettsaken i august hadde vi midtuke samvær med overnatting så ikke det gikk så lang tid mellom hver gang de så oss.Vi hadde også felles middager og utflukter.Det fungerte veldig bra med samarbeidet og vi var begge innstilt på å ha delt omsorg.Alt tydet derimot på at det ikke var optimalt for barna enda.

Et problem vi hadde som samboere var i hovedsak kommunikasjonen,det har også fulgt oss selv om det har blitt slutt.Så lenge vi ikke snakker om endring av samværsordning er alt harmoni.Vi klarer ikke holde fokus på barna og det blir mye gammel dritt som kommer opp.Til slutt ble vi enige om å ikke diskutere barna uten tredjeperson tilstede.Den gamle driten er det ikke jeg som er pådriveren til,vi får ikke gjort noe med ting som skjedde langt tilbake i tid.Jeg må få lov å si det uten at jeg skal bli stemplet som egoist,kranglete osv.Tlf jeg tar til han er ikke for å kjefte.Jeg går ikke inn for å holde konfliktnivået oppe,men jeg når ikke igjennom.Orker ikke bruke mer energi på å få han til å forstå hva jeg mener.Da vi var sammen var vi på prep.kurs på Modum bad,det har heller ikke nyttet.

Jeg opplever han som veldig rigid og nå ødelegger den rigiditeten samværet.Han ville ta dette til retten og det gjorde han,det gikk ikke bra og han anket.Så trekker han anken og vil ikke snakke med meg eller se barna mer.Jeg håper han ikke mener alvor.Jeg får ikke noen glede av dette,barna trenger faren sin...men jeg er ikke overrasket for akkurat det samme gjorde han med sin førstefødte.Det gikk mange år før det ble noe normalt samvær.Da også var jo selvfølgelig alt eksen sin skyld.Sitter ikke og godter meg over hans fortvilelse.Selv om jeg kan oppleves som krass og vanskelig i innlegg her,er det litt forskjell på å rase fra seg foran pc'en en kveld og min evne som mor og samarbeidspartner ellers.

[Rosalie]

All sympati, Honey Bee. Får håpe for barnas skyld at det er en kort fase far skal igiennom.

[Jalp]

Nå synes jeg du skal være forsiktig med å forsvare fedre som svikter barna sine. Du må stole på at mor har gode grunner for at faren ikke skal ha barna 50% av tiden. Det at han er villig til å avstå fra samvær annenhver torsdag til søndag straks han ikke får 50/50-fordeling, vitner klart og tydelig om at han ikke har tilstrekkelig motivasjon for å ta seg av barna sine.

Samtidig er det viktig at moren får det bidraget hun har krav på - om ikke annet så av hensyn til barnas velferd.

Dette innlegget reagerer jeg negativt på. Det oser av kvinnesjåvinisme og forutsetter at barn er noe kvinner eier. I tillegg kommer det lettvinte konklusjoner om hans motivasjon og grunner til å reagere som han gjør.

Til Honey Bee:

Hvordan dempe et konfliktnivå? Det er så enkelt som at begge parter føler at de er rettferdig behandlet. Der en mener å ha seiret, er det alltid en part som har tapt. I denne saken er det åpenbart at din seier har medført at han føler at han har tapt. Var det dette du ville? Er det så viktig å seire over ham at du nekter han en løsning også han kan oppfatte som rettferdig og rimelig?

Slik du ordlegger deg innledningsvis i denne tråden, virker det som om du mener det er din selvfølgelige rett å nekte 50/50 fordeling av omsorgen. I tillegg virker det som om du mener det er din selvfølgelige rett å ha hovedomsorgen for deres felles barn.

Jeg ser det slik at det i realiteten er du som har valgt for både barna og far ved å nekte å finne fram til en balansert løsning. Men du bebreider han for at han trekker seg unna. Du ønsker jo åpenbart å holde han på en avstand som passer deg. Ikke så nært som en 50/50 løsning vil tilsi, men ikke så fjernt at du ikke får nok avlastning?

Jeg er sikker på at han trekker seg unna fordi han mener du har nektet han en likeverdig rolle som omsorgsperson. I hans øyne er du roten til det meste som er ondt.

Er det noe vi vet om konflikter så er det dette: Det vil aldri bli fred og harmoni hvis en løsning mellom to parter har en slagside. All erfaring tilsier at det kommer en rekke "omkamper" og at konflikten mellom dere vil fortsette. Er det dette du ønsker? Jeg kan vanskelig se at dette er barnas beste uansett. Derfor er mitt råd at du bør imøtekomme han når han vil være like mye pappa som du er mamma. Det vil fjerne konflikten og det vil på sikt medføre at felles barn vil vokse opp UTEN høyt konfliktnivå. Prøv å forstå at hans følelser for egne barn er like sterke som dine følelser for egne barn.

[Gjest Gjest]

Det er faktisk du som må roe deg, for det er du som sier at TS er den som opprettholder konfliknivået, og på hvilket grunnlag kan du si noe slik? Og siden du sier at TS er den som øker konfliktnivået, så kan jo du komme med noen gode tips da i stedet for å be andre roe seg ned.

Skal TS la far være i fred, og håpe at han tar til fornuft? Forhåpentligvis så tar han til fornuft, når han er ferdig med å surmule. Og ja jeg kaller det surmuling, når man lar slike ting gå ut over barna. Men er det så gale av TS å ringe far, for å høre om han skal komme og hente barna som venter på han? Skal TS gå på tå hev resten av livet, bare for å tekkes humøret hans?

Uansett hva de voksne går igjennom, er det ALDRI akseptabelt å la sine egne konflikter gå ut over små barn. Så her i dette tilfelle er faren en liten drittunge, som syns forferdelig synd på seg selv, og som IKKE tenker på barnas beste i det hele tatt.

Han burde hentet barna, så kunne han gått tilbake og surmult når helgen var over.

Jeg påpeker hele tiden at det jeg nevner er eksempler og mulige årsaker, men det spiller selvfølgelig ingen rolle for deg.

Er nesten så jeg beklager at jeg nå sank så dypt at jeg gadd å kommentere noe av det du skrev, stort sett overser jeg bare.

[Gjest Gjest]

Godt svart Jalp. Jeg har som jeg har skrevet over her akkurat samme syn.

Det er forresten skremmende at mange kvinner i denne tråden ikke forstår at det for barnas skyld er viktig å dempe konfliktnivået. Ser ut som om det viktigste her er å hamre løs på en far de overhodet ikke kjenner. Nesten så man lurer på det er av ren hevnlyst over menn som ikke lenger orker å leve sammen med dem.

Jeg er sjeleglad for at jeg er kvinne, for da slipper jeg å bli gift med ei.

[Gjest Gjest]

Vi startet med to dager hver og annenhver helg vi også.Etter en stund utvidet vi til annenhver uke siden barna ble veldig rastløse av hyppige flyttinger.I en stund før rettsaken i august hadde vi midtuke samvær med overnatting så ikke det gikk så lang tid mellom hver gang de så oss.Vi hadde også felles middager og utflukter.Det fungerte veldig bra med samarbeidet og vi var begge innstilt på å ha delt omsorg.Alt tydet derimot på at det ikke var optimalt for barna enda.

Et problem vi hadde som samboere var i hovedsak kommunikasjonen,det har også fulgt oss selv om det har blitt slutt.Så lenge vi ikke snakker om endring av samværsordning er alt harmoni.Vi klarer ikke holde fokus på barna og det blir mye gammel dritt som kommer opp.Til slutt ble vi enige om å ikke diskutere barna uten tredjeperson tilstede.Den gamle driten er det ikke jeg som er pådriveren til,vi får ikke gjort noe med ting som skjedde langt tilbake i tid.Jeg må få lov å si det uten at jeg skal bli stemplet som egoist,kranglete osv.Tlf jeg tar til han er ikke for å kjefte.Jeg går ikke inn for å holde konfliktnivået oppe,men jeg når ikke igjennom.Orker ikke bruke mer energi på å få han til å forstå hva jeg mener.Da vi var sammen var vi på prep.kurs på Modum bad,det har heller ikke nyttet.

Jeg opplever han som veldig rigid og nå ødelegger den rigiditeten samværet.Han ville ta dette til retten og det gjorde han,det gikk ikke bra og han anket.Så trekker han anken og vil ikke snakke med meg eller se barna mer.Jeg håper han ikke mener alvor.Jeg får ikke noen glede av dette,barna trenger faren sin...men jeg er ikke overrasket for akkurat det samme gjorde han med sin førstefødte.Det gikk mange år før det ble noe normalt samvær.Da også var jo selvfølgelig alt eksen sin skyld.Sitter ikke og godter meg over hans fortvilelse.Selv om jeg kan oppleves som krass og vanskelig i innlegg her,er det litt forskjell på å rase fra seg foran pc'en en kveld og min evne som mor og samarbeidspartner ellers.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har likt alt du har skrevet, men det du skriver her borger iallefall at det kanskje kan bli en slutt på konflikten likevel.

DU må søke profesjonell hjelp i forhold til dette.

DU må legge frem for denne hjelpen hvordan du opplever og føler situasjonen.

DU må snakke ut din fortvilelse ovenfor denne hjelpen.

DU må snakke så mye at du kan få tømt ut de negative tankene så du kan få fylt på med løsningsorienterte tanker.

DU må gjøre dette for din egen og dine barns skyld, fordi barnas far ikke evner dette slik som situasjonen er nå.

DU må forstå at du er som en rød klut fior øynene på dine barns far.

DU må forstå at du derfor ikke når frem til ham med en løsning uansett hva du sier eller gjør.

DU må forstå at han ikke vil delta i samtale med en trdejeperson om saken nå.

Og vær så snill: tenk aldri på ham som en taper igjen - ever.

Få hjelp så du kan lære deg å forholde deg til ham som du ville forholdt deg til en forretningepartner du er nødt til å opprettholde en avtale med.

[Gjest ¤bella¤]

Barn er forskjellige og veldig tilpassnings dyktige, får vår del har dette fungert veldig bra for barnet, i nå 4 år, men ikke alltid like bra for foreldrene, men det er en annen sak og barnets beste er viktigst!!!

Barn er forskjellige ja, og langt fra alle er tilpassningsdyktige, og da er ikke dette det beste for barnet.

Slik du ordlegger deg innledningsvis i denne tråden, virker det som om du mener det er din selvfølgelige rett å nekte 50/50 fordeling av omsorgen. I tillegg virker det som om du mener det er din selvfølgelige rett å ha hovedomsorgen for deres felles barn.

Jeg ser det slik at det i realiteten er du som har valgt for både barna og far ved å nekte å finne fram til en balansert løsning. Men du bebreider han for at han trekker seg unna. Du ønsker jo åpenbart å holde han på en avstand som passer deg. Ikke så nært som en 50/50 løsning vil tilsi, men ikke så fjernt at du ikke får nok avlastning?

Jeg er sikker på at han trekker seg unna fordi han mener du har nektet han en likeverdig rolle som omsorgsperson. I hans øyne er du roten til det meste som er ondt.

Er det noe vi vet om konflikter så er det dette: Det vil aldri bli fred og harmoni hvis en løsning mellom to parter har en slagside. All erfaring tilsier at det kommer en rekke "omkamper" og at konflikten mellom dere vil fortsette. Er det dette du ønsker? Jeg kan vanskelig se at dette er barnas beste uansett. Derfor er mitt råd at du bør imøtekomme han når han vil være like mye pappa som du er mamma. Det vil fjerne konflikten og det vil på sikt medføre at felles barn vil vokse opp UTEN høyt konfliktnivå. Prøv å forstå at hans følelser for egne barn er like sterke som dine følelser for egne barn.

Selvfølgelig skal man nekte å utsette sine barn for 50/50 når det går utover barnets funksjonsnivå. Noe annet er jo mishandling, og absolutt ikke barnets beste.

Og jeg tviler ikke et sekund på at TS forstår at far vil være like mye omsorgsperson som mor, men i dette tilfellet er ikke det det beste for barna, som er utilpasse med hele 50/50 løsningen. Den funker asolutt ikke for alle barn.

Så hva er det du egentlig mener Jalp? At hun skal imøtekomme en 50/50 løsning, selv om barnehagen ble bekymret over utviklingen til barna, selv om hun ser at barna mistrives med situasjonen, slik at far blir fornøyd?

[Gjest Gjest]

Barn er forskjellige ja, og langt fra alle er tilpassningsdyktige, og da er ikke dette det beste for barnet.

Selvfølgelig skal man nekte å utsette sine barn for 50/50 når det går utover barnets funksjonsnivå. Noe annet er jo mishandling, og absolutt ikke barnets beste.

Og jeg tviler ikke et sekund på at TS forstår at far vil være like mye omsorgsperson som mor, men i dette tilfellet er ikke det det beste for barna, som er utilpasse med hele 50/50 løsningen. Den funker asolutt ikke for alle barn.

Så hva er det du egentlig mener Jalp? At hun skal imøtekomme en 50/50 løsning, selv om barnehagen ble bekymret over utviklingen til barna, selv om hun ser at barna mistrives med situasjonen, slik at far blir fornøyd?

Hvorfor driver du hele tiden og skriver om samværsordningen, når det faktisk er konfliktnivået mellom foreldrene som er problemet? Samværet har retten uttalt seg om allerede.

[Gjest ¤bella¤]

Hvorfor driver du hele tiden og skriver om samværsordningen, når det faktisk er konfliktnivået mellom foreldrene som er problemet? Samværet har retten uttalt seg om allerede.

Men det er jo samværet som er grunnen til konflikten her. Og hva skal TS gjøre, når hun har prøvd det meste, bort sett fra å la far ha barna hele tiden?

[Gjest Gjest]

Men det er jo samværet som er grunnen til konflikten her.

Nei, det er det ikke. Det er dårlig kommunikasjon som er årsaken til konflikten.

Og hva skal TS gjøre, når hun har prøvd det meste, bort sett fra å la far ha barna hele tiden?

Hva hun bør gjøre har hun nå fått masse tips om. Og saken blir iallefall ikke bedre av å drive å diskutere uenighet om samværet, som nå altså ikke er tema, så lenge retten har sagt sitt.

Kan du ikke heller lese alle innelggene i de trådene hvor du svarer?

[Gjest ¤bella¤]

Nei, det er det ikke. Det er dårlig kommunikasjon som er årsaken til konflikten.

Hva hun bør gjøre har hun nå fått masse tips om. Og saken blir iallefall ikke bedre av å drive å diskutere uenighet om samværet, som nå altså ikke er tema, så lenge retten har sagt sitt.

Kan du ikke heller lese alle innelggene i de trådene hvor du svarer?

Hun har jo ikke fått tips om noe hun ikke allerede har gjort.

Jeg har lest alle innleggene flere ganger.

[Gjest Gjest]

Hun har jo ikke fått tips om noe hun ikke allerede har gjort.

Å joda, det har hun det. Hun har fått mange tips, og jeg tror faktisk hun nå tenker skikkelig gjennom dette. Hennes siste innlegg kan tyde på at hun har vilje til å se på det hele med en litt annen vinkling nå.

Jeg har lest alle innleggene flere ganger.

Javel, da forstår jeg iallefall ikke hvorfor du fremdeles driver og diskuterer samværsordningen.

[Gjest Nils]

Men det er jo samværet som er grunnen til konflikten her. Og hva skal TS gjøre, når hun har prøvd det meste, bort sett fra å la far ha barna hele tiden?

Nei, det er det ikke. Det er dårlig kommunikasjon som er årsaken til konflikten.

Hva hun bør gjøre har hun nå fått masse tips om. Og saken blir iallefall ikke bedre av å drive å diskutere uenighet om samværet, som nå altså ikke er tema, så lenge retten har sagt sitt.

Kan du ikke heller lese alle innelggene i de trådene hvor du svarer?

Men kjære vene.....

Om de endrer samværsordningen til slik som far, vil tror du (gjest) da at kommunikasjonen blir bedre? Eller tror du at samværsordningen blir bedre om far lærer seg å kommunisere? ja jeg sier "far lære seg" for av ts sine innlegg forstår jeg at han har samme problem med en annen eks han også har barn med.

Jada, det er sikkert dårlig kommunikasjon som er årsak til konflikten. Ikke bare samværskonflikten men også den konflikten som gjorde at de opplevde et samlivsbrudd. Her er det et par som har hatt kommunikasjonsproblemer lenge.

Men noen ganger så betyr ikke det at begge to har problemer med å kommunisere. Noen ganger så er det slik at konflikten oppstår fordi den ene parten kommuniserer og savner at den andre gjør det. Her oppfatter jeg det slik at det er ts som kommuniserer mens hennes eks er en fyr som ikke liker å prate. Det førte til problemer og samlivsbrudd - og om de ikke hadde hatt barn så hadde hver av dem gått hvert til sitt uten å trenge å bry seg om dette mer. Hun hadde kanskje funnet en som pratet og han hadde funnet en som syntes det var greit at han tidde stille... eller noe sånt. Men, fordi de har barn sammen så er de "dømt" til å samarbeide, og vi kan vel alle forestille oss hvordan det kan være med noen du ikke kan kommunisere med....

Så ja, kommunikasjonsproblemene har ført til en konflikt. Konflikten førte til samlivsbrudd som igjen førte til konflikt med enighet om samvær med barna.

Hva gjør man med det da?

[Gjest Gjest_Que_*]

Javel, da forstår jeg iallefall ikke hvorfor du fremdeles driver og diskuterer samværsordningen.

Det er jo utfallet av ankesaken i retten, hvor faren ikke fikk medhold til økt samvær som gjør at han nå har gjort som han har gjort. Så selvfølgelig e det relevant å diskutere samværsordnigen.

Hadde faren får medhold og 50/50 så hadde det jo ikke vært noe tema her i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Nils: Som sagt er det konfliktnivået det er snakk om, og ikke samværsordningen.

Selv om diskusjonen rundt samværsordningen har utløst konflikten, så er det altså dårlig kommunikasjon som er årsaken til konflikten. Det kan umulig være vanskelig å forstå?

Der kommunikasjonen er god oppstår det ikke konflikter, for da kommuniserer man til man finner en løsning.

[Gjest Gjest]

Det er jo utfallet av ankesaken i retten, hvor faren ikke fikk medhold til økt samvær som gjør at han nå har gjort som han har gjort. Så selvfølgelig e det relevant å diskutere samværsordnigen.

Hadde faren får medhold og 50/50 så hadde det jo ikke vært noe tema her i det hele tatt.

Atter en gang: Tema her er konfliktnivået.

[Gjest Gjest]

Jada, det er sikkert dårlig kommunikasjon som er årsak til konflikten.

Nettopp. Måtte du virkelig skrive så mange linjer før og etter den setningen for å komme til den konklusjonen?

[Gjest Une]

Uff og uff....

Jeg er i den situasjon at min eldste sønn etter flere år med 50/50 valgte å bo fast hos faren sin. Noe som medfører at jeg kun ser ham annenhver helg + litt innemellom.

I mitt tilfelle så gikk ikke jeg til advokat eller rettens vei for å stoppe denne endringen.

1) fordi gutten det er snakk om er tenåring

2) fordi det ikke handler om hvor mye tid JEG skal ha med ham, men hvordan han har det best i livet sitt.

Når det gjelder punkt 2). Min sønn orket ikke flytte frem og tilbake annenhver helg. Han orket ikke flyttelass Og han har mye stash som det ikke går an å ha to av. Han ville ha et soverom et sted med alle sine ting. Han hadde behov for den stabiliteten. Og etter at vi hadde gjort endringene og han fikk et fast hjem så vi bl.a. at dette virket veldig bra på skolearbeid og karakterer. Han ble også mer harmonisk og blid.

Jeg har et kjempegodt forhold til sønnen min. Til eksen min også. Og samtidig som jeg kan føle det litt sårt at han ikke bor hos meg så mye lenger så må jeg tenke på at dette var det beste for ham. Han er ikke stresset lenger. Han trengte den roen som det for ham medførte å ha et fast hjem.

Hvis jeg hadde nektet. Hvis jeg hadde gått i kjelleren pga at det ble sårt for meg å ikke ha 50% omsorg for ham. Skulle jeg ha latt det blitt en kjempekonflikt mellom meg og hans far? Jeg synes det blir feil jeg. Jeg har ansvar for meg og mine følelser. Jeg har også ansvar for at min gutt skal ha det godt. Til og med om det medfører at han ikke skal bo hos meg. I utgangspunktet er jeg veldig for 50/50. Og det ville jeg også helst ha hatt. Men man må ta hensyn til barns forskjellige behov. Kan hende dette endrer seg etterhvert for ts sine barn. Men det krever at ts og eksen hennes kan snakke med hverandre. Og det virker ikke som om det er så lett. Det er vanskelig fordi han ikke tar telefonen. Og det er nok en grunn til at han ikke tar telefonen. Kanskje fordi han er litt konfliktsky (det tyder på det ettersom han løper ut av terapitimer), kanskje fordi han ikke liker å snakke med henne (kanskje hun er litt sint?), kanskje fordi han har gått tom for argumenter, kanskje fordi han er deprimert..... Jeg bruker ordet kanskje fordi jeg vet ikke hva som er sant for disse menneskene. Men jeg vet at ofte så er det sånn at begge parter føler at de har like mye rett til å gjøre som de gjør. Og i de fleste tilfeller er det også slik at begge parter mener at de har barnas beste i fokus. Utfordringen her er å finne et felles fokus som de kan klare å samarbeide om - uten at det dermed blir helt likt for begge to når det gjelder tid med barna. Det er vondt og det er sårt, og ingen har det noe godt når slike ting står på.

Man må ikke la sinne og frustrasjon man føler for eksen få utløp i hevn som skader barna. Det er vanskelig å være ydmyk og forståelsesfull når den andre parten "raser". Det er også forferdelig vanskelig å være rolig når man føler at den andre parten kanskje har "skyld" i at man ikke får den tiden med barna sine som man føler at er riktig. Dette er så fryktelig vanskelig.... Og det finnes ingen fastisvar på hvordan man kan løse dette.

Men se på barna. Hva er det de har behov for?

Jeg prøver ofte å tenke på det man sier om at man kan gjøre alt for barna sine. Noen ganger så medfører det også at man har det vondt selv. Slik denne faren har det nå. La ham få litt tid. Ikke døm ham nedenom og hjem bare fordi han ikke klarte å stille opp denne helgen etter rettsaken.

Innlegget over viser jo at om man klarer å snakke med den andre parten og når man har barnas beste i tankene så klarer man også å ha mindre samvær med barnet uten å angripe noen og boikotte det samværet man har.

At TS sin eksmann ikke klarer det samme handler vel om at han hadde andre forventninger og ikke vil at ekskona skal ha barna mest.

[Gjest Nils]

Nettopp. Måtte du virkelig skrive så mange linjer før og etter den setningen for å komme til den konklusjonen?

Oisann. (er det rart det er konflikter i verden...)

Saken her har en historie. Det er ikke så enkelt som å si at de "bare" har kommunikasjonsproblemer. Det er ting de må snakke om som utløser disse problemene. Det må det tas hensyn til.

[Gjest En annen gjest]

Atter en gang: Tema her er konfliktnivået.

Nettopp. Måtte du virkelig skrive så mange linjer før og etter den setningen for å komme til den konklusjonen?

Er dere to gjester samme gjest???

(når så mange gjester skriver så er det vanskelig å skille dere uten at dere bruker nick)