Hva skjer?

[Gjest Gjest]

Oisann. (er det rart det er konflikter i verden...)

Saken her har en historie. Det er ikke så enkelt som å si at de "bare" har kommunikasjonsproblemer. Det er ting de må snakke om som utløser disse problemene. Det må det tas hensyn til.

*sukk*

Forstår du virkelig ikke at det er kommunikasjonsproblemene som har ført til konflikten?

Hvorfor har da ikke alle skilte foreldre konflikter, uavhengig av hvordan de kommuniserer?

Skjønner du ikke at parter uten kommunikasjonsproblemer unngår ødeleggende konflikter?

[Gjest Gjest_meg_*]

*sukk*

Forstår du virkelig ikke at det er kommunikasjonsproblemene som har ført til konflikten?

Hvorfor har da ikke alle skilte foreldre konflikter, uavhengig av hvordan de kommuniserer?

Skjønner du ikke at parter uten kommunikasjonsproblemer unngår ødeleggende konflikter?

Folk uten kommunikasjonsproblemer blir kanskje ikke skilt heller da?

[Jalp]

Så hva er det du egentlig mener Jalp? At hun skal imøtekomme en 50/50 løsning, selv om barnehagen ble bekymret over utviklingen til barna, selv om hun ser at barna mistrives med situasjonen, slik at far blir fornøyd?

Jeg mener at de SAMMEN skal komme fram til en løsning der alle parter føler seg ivaretatt. Jeg mener at mange kvinner skyver barna framfor seg i slike saker og kamuflerer sine interesser i "barnas beste". I denne saken er det 4 mennsker som skal ivaretas. To foreldre og to barn. Men det virker ofte som om fars ve og vel i disse sakene er svært lite verdt og at det ikke er så farlig hvordan det går med han.

Den ene parten som IKKE ønsker 50/50 deling (mor) argumenterer for at det er en dårlig løsning. Selvfølgelig gjør hun det, for da vinner hun. I denne saken har jeg ikke hørt hans argumenter, så derfor er jeg ikke klar til å stole blindt på mor. Jeg bare konstaterer hva hun sier, og samtidig vet jeg at veldig mange får 50/50 deling til å fungere i praksis. Det er først og fremst et spørmål om vilje.

I denne saken (og mange andre liknende saker) vil konflikten være evigvarende fordi "løsningen" produserer en taper. Og den taperen vil aldri få ro før han/ hun dør eller får gjennopprettet rettferdighet.

Denne "løsningen" (i denne saken) har på en måte konkludert med at far er mindreverdig som omsorgsperson. Han er ikke "far" nok til å kunne ha 50/50 ansvar for egne barn. Slik praktiserer gjeldende lovverk, og det er de fleste kvinner svært så komfortable med. Dermed får vi en del saker der konfliktene beklageligvis får tragisk utfall. Heldigvis for dere kvinner er det jo "bare" menn dette går utover. Du kan nå tenke deg selv å bli nektet omsorg for eget barn. Hvordan ville du ha reagert?

Den viktigste grunnen til 2. verdenskrig var at "freden" etter første verdenskrig ikke ivaretok den tapende parten. Slik vil det også bli i denne saken. Det vil enten fortsatt være et høyt konfliktsnivå, - ellers så vil far trekke seg unna der løsningen ble diktert av den andre parten. I begge tilfellene blir barna skadelidende. Sansynligvis mor også.

[Gjest SteinOve]

Den ene parten som IKKE ønsker 50/50 deling (mor) argumenterer for at det er en dårlig løsning. Selvfølgelig gjør hun det, for da vinner hun. I denne saken har jeg ikke hørt hans argumenter, så derfor er jeg ikke klar til å stole blindt på mor. Jeg bare konstaterer hva hun sier, og samtidig vet jeg at veldig mange får 50/50 deling til å fungere i praksis. Det er først og fremst et spørmål om vilje.

Fullt så enkelt er det ikke alltid.

Både mor og far kan ville det samme. Men om det allikevel ikke passer for barna så går det jo ikke.

TS har jo fortalt at de hadde 50/50 i over et år. Men de måtte slutte med det fordi barna mistrivdes. Det er moren som her har fått hovedomsorgen. Og det er muligens der skoen trykker....? Hvorvidt det er mer riktig at far skulle fått hovedomsorgen vet ikke jeg. Men slik jeg har lest ts så mener jo hun også at 50/50 vil være best og det er noe hun ønsker å introdusere igjen når barna er blitt litt større.

Det er snakk om at man ved slike konflikter skal bruke utenforstående til å gi råd. Her har de gjort de. Både meglere, familievernkontor og barnahage har sagt sitt. Det fungerer ikke for barna å ha 50/50. Er det av den grunn riktig å trekke konklusjonen at mor er ute etter å mele sin egen kake?

Slik det virker her så har svært mange funnet ut at disse barna ikke kan bo 50/50. Far har så gått til rettsak for å få igjennom en løsning som ikke fungerer for barna. Han har tapt den saken. Han anker og taper igjen. Kan det hende at det er en god grunn for det?

Jeg er far selv og er pådriver for fars rettigheter. Dvs. likestilling mellom mor og far. Men når barn trenger et fast hjem så må en av foreldrene velges. Noen ganger blir det mor og noen ganger blir det far. Men det er ikke slik alltid at når mor velges så er det fordi "hun som kvinne skyver barna foran seg og kamuflerer sine interesser i "barnas beste". " Like urettferdig vil det være å si at faren her ved å gå til rettsak skyver barna foran seg og kamuflerer sine interesser i "barnas beste". Det går an å tro på at begge foreldrene ønsker barnas beste. Det går også an å si at faren her tar feil uten at man av den grunn er på morens side. Jeg vil si at man da er å barnas side, fordi barna ikke er tjent med å ha den løsningen far ønsker.

[Gjest Gjest]

Folk uten kommunikasjonsproblemer blir kanskje ikke skilt heller da?

De unngår iallefall konflikter, og det er vel det vi snakker om her?

[Lizzee]

Jeg mener at de SAMMEN skal komme fram til en løsning der alle parter føler seg ivaretatt. Jeg mener at mange kvinner skyver barna framfor seg i slike saker og kamuflerer sine interesser i "barnas beste". I denne saken er det 4 mennsker som skal ivaretas. To foreldre og to barn. Men det virker ofte som om fars ve og vel i disse sakene er svært lite verdt og at det ikke er så farlig hvordan det går med han.

Den ene parten som IKKE ønsker 50/50 deling (mor) argumenterer for at det er en dårlig løsning. Selvfølgelig gjør hun det, for da vinner hun. I denne saken har jeg ikke hørt hans argumenter, så derfor er jeg ikke klar til å stole blindt på mor. Jeg bare konstaterer hva hun sier, og samtidig vet jeg at veldig mange får 50/50 deling til å fungere i praksis. Det er først og fremst et spørmål om vilje.

I denne saken (og mange andre liknende saker) vil konflikten være evigvarende fordi "løsningen" produserer en taper. Og den taperen vil aldri få ro før han/ hun dør eller får gjennopprettet rettferdighet.

Denne "løsningen" (i denne saken) har på en måte konkludert med at far er mindreverdig som omsorgsperson. Han er ikke "far" nok til å kunne ha 50/50 ansvar for egne barn. Slik praktiserer gjeldende lovverk, og det er de fleste kvinner svært så komfortable med. Dermed får vi en del saker der konfliktene beklageligvis får tragisk utfall. Heldigvis for dere kvinner er det jo "bare" menn dette går utover. Du kan nå tenke deg selv å bli nektet omsorg for eget barn. Hvordan ville du ha reagert?

Den viktigste grunnen til 2. verdenskrig var at "freden" etter første verdenskrig ikke ivaretok den tapende parten. Slik vil det også bli i denne saken. Det vil enten fortsatt være et høyt konfliktsnivå, - ellers så vil far trekke seg unna der løsningen ble diktert av den andre parten. I begge tilfellene blir barna skadelidende. Sansynligvis mor også.

Litt enig med deg og litt uenig.

Jeg har i flere år praktisert 50/50. Selvfølgelig fungerer det fordi jeg og barnas far er enige om løsningen. Men det hadde ikke hjulpet mye om det ikke hadde passet for barna også. Og det er ikke automatikk i at det passer for barna bare fordi foreldrene er enige og snakker godt sammen. Men det siste er jo selvfølgelig en fordel! ; )

I tillegg: For den ene sønnen har vi gått bort fra 50/50. Han bor nå hos sin far og er hos meg ca 2 helger i måneden. Fordi han vil ha et fast hjem. Det var ikke riktig med 50/50 for ham lenger. Jeg ville selvsagt sett at han fortsatte med 50/50. Og samarbeidet mellom meg og faren tilsa også at dette fungerte (og fungerer fortsatt godt for vårt andre barn). Men det hjelper ikke det når han det gjelder har behov for noe annet. Det må jeg som mor respektere. Hadde sønnen min valgt å bo hos meg så måtte far ha respektert det. Eller er det slik at pga tradisjonen med at far så ofte har blitt valgt bort så er det liksom ikke så store krav til at fedre finner seg i ting...?

Jeg synes ikke at noen skal finne seg i å få tredd andres løsninger basert på egoisme tredd ned over ørene. Men når det er barnas behov det er snakk om så synes jeg at både mor og far skal strekke seg langt. Til og med tørre å ha det litt vondt.

For meg med min erfaring så føles det litt rart å hele tiden høre at jeg og faren er så flinke fordi vi tar hensyn til barna våre. Hadde våre roller vært omvendte og tradisjonelle så hadde vi nok ikke fått samme positive tilbakemelding. Ihvertfall ikke jeg. Jeg får på en måte ros fordi jeg finner meg i å være i den situasjonen som vi nå krever at menn/fedre ikke skal være i!

[Gjest Gaia]

Jalp, jeg er enig i mye av det du skriver, men dette synes jeg er drøyt:

Den ene parten som IKKE ønsker 50/50 deling (mor) argumenterer for at det er en dårlig løsning. Selvfølgelig gjør hun det, for da vinner hun.

Veldig fordomsfullt og generaliserende etter min mening.

SteinOve har vel så langt kommet med mest fornuftig i denne tråden...

Jeg kjenner noen som praktiserer 50/50 med relativt små barn, og for å gjøre det hele mest mulig skånsomt for barna, har de en leilighet som mor og far bor i annenhver uke. Barna bor i barndomshjemmet, og mor og far flytter ut og inn.

Dette er foreldre som virkelig tenker på barnas beste, etter min mening. De valgte skilsmisse, og de tar det fulle og hele ansvar for å ungå at det går ut over de uskyldige oppi det hele - barna. Skulle bare ønske fler kunne tenke sånn.

TS, dette er jo en veldig aktuell løsning for dere, som har såpass små barn. Har dere vurdert en slik løsning?

Endret 28. september 2008 av Gaia

[Gjest Mikkel]

Fullt så enkelt er det ikke alltid.

Både mor og far kan ville det samme. Men om det allikevel ikke passer for barna så går det jo ikke.

TS har jo fortalt at de hadde 50/50 i over et år. Men de måtte slutte med det fordi barna mistrivdes. Det er moren som her har fått hovedomsorgen. Og det er muligens der skoen trykker....? Hvorvidt det er mer riktig at far skulle fått hovedomsorgen vet ikke jeg. Men slik jeg har lest ts så mener jo hun også at 50/50 vil være best og det er noe hun ønsker å introdusere igjen når barna er blitt litt større.

Det er snakk om at man ved slike konflikter skal bruke utenforstående til å gi råd. Her har de gjort de. Både meglere, familievernkontor og barnahage har sagt sitt. Det fungerer ikke for barna å ha 50/50. Er det av den grunn riktig å trekke konklusjonen at mor er ute etter å mele sin egen kake?

Slik det virker her så har svært mange funnet ut at disse barna ikke kan bo 50/50. Far har så gått til rettsak for å få igjennom en løsning som ikke fungerer for barna. Han har tapt den saken. Han anker og taper igjen. Kan det hende at det er en god grunn for det?

Jeg er far selv og er pådriver for fars rettigheter. Dvs. likestilling mellom mor og far. Men når barn trenger et fast hjem så må en av foreldrene velges. Noen ganger blir det mor og noen ganger blir det far. Men det er ikke slik alltid at når mor velges så er det fordi "hun som kvinne skyver barna foran seg og kamuflerer sine interesser i "barnas beste". " Like urettferdig vil det være å si at faren her ved å gå til rettsak skyver barna foran seg og kamuflerer sine interesser i "barnas beste". Det går an å tro på at begge foreldrene ønsker barnas beste. Det går også an å si at faren her tar feil uten at man av den grunn er på morens side. Jeg vil si at man da er å barnas side, fordi barna ikke er tjent med å ha den løsningen far ønsker.

Litt enig med deg og litt uenig.

Jeg har i flere år praktisert 50/50. Selvfølgelig fungerer det fordi jeg og barnas far er enige om løsningen. Men det hadde ikke hjulpet mye om det ikke hadde passet for barna også. Og det er ikke automatikk i at det passer for barna bare fordi foreldrene er enige og snakker godt sammen. Men det siste er jo selvfølgelig en fordel! ; )

Innleggene over synes jeg setter det hele i riktig perspektiv.

Begge foreldre kan ønske seg 50/50 men det går ikke når barna ikke er klar for det. I saken til TS så har hun innsett at de ikke kan ha den løsningen og tar konsekvensen av det. Faren klarer ikke å innse dette og konsekvensen hans er å gå til rettsak for å kreve noe som ikke passer for barna. Blir ikke det helt feil? Og blir det ikke også helt feil å si at denne moren argumenterer mot 50/50 for at hun selv skal vinne over far. Det handler ikke om det i det hele tatt! Det handler om at man må se hva som er best for barna. I denne saken så viser det seg at barnas behov ikke er de samme som farens behov. Hvordan kan man da forsvare faren krav? Fordi man kun tenker maktkamp mellom mor og far? Fordi man kun tenker på at man skal bort fra den tradisjonelle barnefordelingen hvor mor har vært en vinner? Man kan jo ikke gjøre det for enhver pris heller da.

For meg med min erfaring så føles det litt rart å hele tiden høre at jeg og faren er så flinke fordi vi tar hensyn til barna våre. Hadde våre roller vært omvendte og tradisjonelle så hadde vi nok ikke fått samme positive tilbakemelding. Ihvertfall ikke jeg. Jeg får på en måte ros fordi jeg finner meg i å være i den situasjonen som vi nå krever at menn/fedre ikke skal være i!

Så bra!! Hadde Lizzee vært en mann som hadde latt sønnen bo fast hos moren så hadde vi vel tenkt stakkars mann som mister mye av samværet med barnet sitt. Men fordi Lizzee er kvinne og mor så tenker vi at det endelig er noen som har forstått at far også er likeverdig som forelder.

Det virker som det er ufattelig mange her på KG som mener at 50/50 er den aller beste løsningen og at spesielt menn bør slåss for å få det. Jeg kan være enig i at 50/50 er veldig bra. Men vi må ikke glemme at det ikke passer for alle barn. Når disse barna skal ha et fast hjem så vil det mange tilfeller bli hos mor. Er det ensbetydende med at far blir et offer og at mor sitter der som en vinner som bare tenker på seg selv? Skal alle barn bo fast hos far da? Slik at vi slipper å tenke på menn som stakkars offer for fæle kvinnfolk? Det blir ikke mye likestilling av det heller.

I en sak hvor 50/50 ikke passer og hvor begge foreldrene vil ha barna så må en part tape! Hvorfor får fedre så mye mer sympati enn mødre som taper?

[Littlebird]

Selv om 50/50 ble prøvd ut et år kan det jo være andre ting som spiller inn på i hvilken grad barna trivdes med dette. Forholdet mellom dere to påvirker jo også barna, selv om dere var enige om samværene, så fanger de opp mye, og har sine egne følelser også i forhold til forandringer.

Jeg har ikke lest nøye nok innleggene til å oppfatte når du og faren til barna gikk fra hverandre (antar dere var sammen siden dere har 2 barn).

Dette kan jo ha vært en vanskelig overgang for dem, som også ville vært vanskelig ved kortere samvær. Det er jo ikke mulig å måle dette akkurat, siden dere valgte å prøve det ut slik, noe jeg syns var utrolig bra av dere å prøve å få til å fungere.

Noen her mener at barna er for unge til at dette skal fungere, og at barna er bedre tilpasningsdyktige når de kommer i skolealder. Jeg tror ikke det. Jeg tror barna er bedre til å tilpasse seg jo yngre de er, da dette er det normale for dem. Og de er jo allerede vant til 50/50, så kanskje dere burde gi barna litt mer tid til å venne seg til hverdagen? Stabilitet er jo viktig for barn, og kanskje er det mest stabile å fortsette på det dere har startet, i stedet for å "rykke opp" barna en gang til og la dem gjennomgå en ny forandring.

Du sier at dette ikke er aktuelt, men det er jo din mening, far er tydeligvis av en helt annen mening, og dere burde jo begge ha forutsetning for å vite best for barna, så da bør dere kanskje vurdere dette, eller en annen løsning for å finne hva som er best. Dette innebærer at du må vurdere om det ville vært bedre for barna å bo hos far i stedet for hos deg. Det er ikke sikkert dette er løsningen heller, men det må vurderes på lik linje. Eller kanskje dere må gjøre andre tiltak.

Det eneste som er sikkert er at barna lider slik dere oppfører dere nå. Jeg forstår det slik at du mener far må bidra til å løse konflikten, men det gjør jo ikke du heller, hvis du avfeier hva far mener er best.

Jeg kjenner ikke far, men jeg kan forstå om han opplever dette som å "miste" barna sine, selv om han fortsatt får se dem en del, så kan det å tape en rettsak oppleves svært vanskelig og gi en følelse av avmakt og liten evne til å påvirke situasjonen i forhold til egne barn, og gi en svært lav selvfølelse. (sett deg inn i hans situasjon, og tenk hvordan det vill oppleves for deg om retten bestemte at det vil være bedre om barna bodde hos far.) Kanskje trenger han derfor å komme seg litt før han er i stand til å være en "upåvirket" pappa igjen for barna, slik han bør være. Hvis han har kjempet for retten til samvær med barna er det usannsynlig at han gjør dette for å straffe noen, men mer sannsynlig fordi han for øyeblikket ikke føler seg i stand til å greie noe annet.

Da er det også litt ditt ansvar å bidra til at situasjonen blir såpass grei å forholde seg til at far klarer å være en god pappa for barna deres. Selv om du tror du gjør det rette for å beskytte barna dine er det ikke sikkert at det er det du gjør nå, siden situasjonen er slik den er nå..

Jeg ville bedt om videre ekstern hjelp til å komme frem til en løsning som er best for barna, utifra hvordan situasjonen er nå. Og det er ikke det samme som å bare be far forholde seg til det retten har sagt, men å finne ut hva som fungerer i forhold til barna.

Lykke til.

[Honey Bee]

Jalp, jeg er enig i mye av det du skriver, men dette synes jeg er drøyt:

Den ene parten som IKKE ønsker 50/50 deling (mor) argumenterer for at det er en dårlig løsning. Selvfølgelig gjør hun det, for da vinner hun.

Veldig fordomsfullt og generaliserende etter min mening.

SteinOve har vel så langt kommet med mest fornuftig i denne tråden...

Jeg kjenner noen som praktiserer 50/50 med relativt små barn, og for å gjøre det hele mest mulig skånsomt for barna, har de en leilighet som mor og far bor i annenhver uke. Barna bor i barndomshjemmet, og mor og far flytter ut og inn.

Dette er foreldre som virkelig tenker på barnas beste, etter min mening. De valgte skilsmisse, og de tar det fulle og hele ansvar for å ungå at det går ut over de uskyldige oppi det hele - barna. Skulle bare ønske fler kunne tenke sånn.

TS, dette er jo en veldig aktuell løsning for dere, som har såpass små barn. Har dere vurdert en slik løsning?

Vi har snakket om å flytte ut og inn så barna slipper.Det er veldig vanskelig å gjennomføre fordi jeg har to barn fra før på 12 og 14 som bor hos meg.Da må de flytte inn og ut også.Ellers er det en bra løsning for en periode.

Det er en av gjestene som er veldig opptatt av at jeg må gjøre mange tiltak.Jeg må søke hjelp,jeg må gjøre ditt og datt.Blir litt matt av at alt ansvar skal ligge på meg,samvittigheten min er ren i forhold til å få igang både dialoger og forsoning.Da pengespørsmål var ett hett tema foreslo jeg for far å fortsatt ha ett barn hver på papiret så ingen lider økonomisk,men å prøve en ordning hvor de bor mest hos meg.

Når far viser seg så rigid uansett ser jeg ikke at han er den som er best egnet som hovedomsorgsperson.Det er ikke jeg som har gjort han slik fordi jeg er vanskelig.

[Gjest Gjest]

Selv om 50/50 ble prøvd ut et år kan det jo være andre ting som spiller inn på i hvilken grad barna trivdes med dette. Forholdet mellom dere to påvirker jo også barna, selv om dere var enige om samværene, så fanger de opp mye, og har sine egne følelser også i forhold til forandringer.

Jeg har ikke lest nøye nok innleggene til å oppfatte når du og faren til barna gikk fra hverandre (antar dere var sammen siden dere har 2 barn).

Dette kan jo ha vært en vanskelig overgang for dem, som også ville vært vanskelig ved kortere samvær. Det er jo ikke mulig å måle dette akkurat, siden dere valgte å prøve det ut slik, noe jeg syns var utrolig bra av dere å prøve å få til å fungere.

Noen her mener at barna er for unge til at dette skal fungere, og at barna er bedre tilpasningsdyktige når de kommer i skolealder. Jeg tror ikke det. Jeg tror barna er bedre til å tilpasse seg jo yngre de er, da dette er det normale for dem. Og de er jo allerede vant til 50/50, så kanskje dere burde gi barna litt mer tid til å venne seg til hverdagen? Stabilitet er jo viktig for barn, og kanskje er det mest stabile å fortsette på det dere har startet, i stedet for å "rykke opp" barna en gang til og la dem gjennomgå en ny forandring.

Du sier at dette ikke er aktuelt, men det er jo din mening, far er tydeligvis av en helt annen mening, og dere burde jo begge ha forutsetning for å vite best for barna, så da bør dere kanskje vurdere dette, eller en annen løsning for å finne hva som er best. Dette innebærer at du må vurdere om det ville vært bedre for barna å bo hos far i stedet for hos deg. Det er ikke sikkert dette er løsningen heller, men det må vurderes på lik linje. Eller kanskje dere må gjøre andre tiltak.

Det eneste som er sikkert er at barna lider slik dere oppfører dere nå. Jeg forstår det slik at du mener far må bidra til å løse konflikten, men det gjør jo ikke du heller, hvis du avfeier hva far mener er best.

Jeg kjenner ikke far, men jeg kan forstå om han opplever dette som å "miste" barna sine, selv om han fortsatt får se dem en del, så kan det å tape en rettsak oppleves svært vanskelig og gi en følelse av avmakt og liten evne til å påvirke situasjonen i forhold til egne barn, og gi en svært lav selvfølelse. (sett deg inn i hans situasjon, og tenk hvordan det vill oppleves for deg om retten bestemte at det vil være bedre om barna bodde hos far.) Kanskje trenger han derfor å komme seg litt før han er i stand til å være en "upåvirket" pappa igjen for barna, slik han bør være. Hvis han har kjempet for retten til samvær med barna er det usannsynlig at han gjør dette for å straffe noen, men mer sannsynlig fordi han for øyeblikket ikke føler seg i stand til å greie noe annet.

Da er det også litt ditt ansvar å bidra til at situasjonen blir såpass grei å forholde seg til at far klarer å være en god pappa for barna deres. Selv om du tror du gjør det rette for å beskytte barna dine er det ikke sikkert at det er det du gjør nå, siden situasjonen er slik den er nå..

Jeg ville bedt om videre ekstern hjelp til å komme frem til en løsning som er best for barna, utifra hvordan situasjonen er nå. Og det er ikke det samme som å bare be far forholde seg til det retten har sagt, men å finne ut hva som fungerer i forhold til barna.

Lykke til.

HoneyBee har fortalt følgende:

Vi hadde delt omsorg i over ett år,men vi begynte for tidlig med det.Barna var da 1 1/2 og 2 1/2.

Det betyr vel at de virkelig forsøkte dette og har måttet ta konsekvensen av at det ikke fungerte.

De har også fått ekstern hjelp. Familievernkontor, megler og sakkyndige som i utgangspunktet ville at de skulle ha 50/50 men som konkluderte med at det ikke passet for barna.

[Gjest Piper]

De unngår iallefall konflikter, og det er vel det vi snakker om her?

Skal man unngå alle konflikter, så vil man ikke få et godt liv. Man er nødt til å ordne opp i problemene man ahr, for unngår man det, så vil de på et eller annet tidspunkt bli enda større enda større enn de var i begynnelsen. Så det å unngå enhver konflikt, er ikke sunt i det hele tatt.

Det er faktisk godt å få løst problemene sine, og klarer man ikke det det er da man får konflikter. Eller mener du at alle skal gå rundt og unngå konflikter, og heller prøve å gjøre alle andre til lags for at det ikke skla oppstå konflikter? Da tror jeg du har mye og lære, og lever du etter den regelen så vil det eksplodere for deg en vakker dag. For vi mennesker må ordne opp i våre problemer, og det er da vi ordner opp i våre konflikter også.

[Gjest Gjest_Claire_*]

Skal man unngå alle konflikter, så vil man ikke få et godt liv. Man er nødt til å ordne opp i problemene man ahr, for unngår man det, så vil de på et eller annet tidspunkt bli enda større enda større enn de var i begynnelsen. Så det å unngå enhver konflikt, er ikke sunt i det hele tatt.

Det er faktisk godt å få løst problemene sine, og klarer man ikke det det er da man får konflikter. Eller mener du at alle skal gå rundt og unngå konflikter, og heller prøve å gjøre alle andre til lags for at det ikke skla oppstå konflikter? Da tror jeg du har mye og lære, og lever du etter den regelen så vil det eksplodere for deg en vakker dag. For vi mennesker må ordne opp i våre problemer, og det er da vi ordner opp i våre konflikter også.

Klokt sagt.

Også må vi huske at noen konflikter ikke lar seg løse. Det er noen ganger umulig å bli enige. Det er altså ikke sikkert at man kan løse en konflikt, bli enige, bli venner. Da må man bare innse at man er forskjellige. Det er vanskelig når det gjelder den felles oppgaven man har med å oppdra og ta vare på barn.

Har man havnet i en sånn situasjon som ts så synes jeg absolutt ikke at det er hennes oppgave å ta vare på eksen sin og tilrettelegge for ham. Hun kan samarbeide med ham i det som nå er hverdagen og den samværsordningen som de har (her må de bidra begge to). Men å skulle være "støttekontakten" hans det får det være noen andre som får ta på seg.

[Gjest Brad]

Hvis jeg var eksen til Trådstarter så hadde ikke jeg vært så veldig klar for at det skulle være henne som liksom skulle hjelpe meg etter at jeg hadde tapt i retten.

Det er mange av dere som har foreslått det. At hun skal være en støtte for eksen sin. Hun skal være mor til ungene! Tror denne mannen ville ta det som en fornærmelse om hun kom å skulle være hyggelig etter det som har skjedd.

La ham få tid så kommer han nok og er der for ungene sine igjen. Men det er ikke mora/TS som skal være ansvarlig for ham.

[Gjest Gjest]

Skal man unngå alle konflikter, så vil man ikke få et godt liv. Man er nødt til å ordne opp i problemene man ahr, for unngår man det, så vil de på et eller annet tidspunkt bli enda større enda større enn de var i begynnelsen. Så det å unngå enhver konflikt, er ikke sunt i det hele tatt.

Det er faktisk godt å få løst problemene sine, og klarer man ikke det det er da man får konflikter. Eller mener du at alle skal gå rundt og unngå konflikter, og heller prøve å gjøre alle andre til lags for at det ikke skla oppstå konflikter? Da tror jeg du har mye og lære, og lever du etter den regelen så vil det eksplodere for deg en vakker dag. For vi mennesker må ordne opp i våre problemer, og det er da vi ordner opp i våre konflikter også.

Og for å få løst problemer, MÅ man kunne kommunisere, og det er jo det de IKKE klarer.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg var eksen til Trådstarter så hadde ikke jeg vært så veldig klar for at det skulle være henne som liksom skulle hjelpe meg etter at jeg hadde tapt i retten.

Det er mange av dere som har foreslått det. At hun skal være en støtte for eksen sin. Hun skal være mor til ungene! Tror denne mannen ville ta det som en fornærmelse om hun kom å skulle være hyggelig etter det som har skjedd.

La ham få tid så kommer han nok og er der for ungene sine igjen. Men det er ikke mora/TS som skal være ansvarlig for ham.

Tror kanskje du misforstår. Ingen mener at ts skal være en støtte for eksen sin, og ingen har heller skrevet det. Det er snakk om at hun ikke må bidra ytterligere til at konfliktnivået opprettholdes. Det ser ikke ut som om han er istand til det nå, og derfor må hun bidra for barnas skyld.

[Gjest ¤bella¤]

Og for å få løst problemer, MÅ man kunne kommunisere, og det er jo det de IKKE klarer.

Det han ikke klarer. Hun prøver jo.

[Gjest Piper]

Og for å få løst problemer, MÅ man kunne kommunisere, og det er jo det de IKKE klarer.

Og for å kunne klare å kommunisere, må man være TO stykker. Når den ene melder seg ut, er det fint lite den andre kan gjøre. Da må man ta det litt med ro, for ingen er tjent med at den ene skal gå på bekostning av seg selv for at den andre skal ha det bra.

[Gjest Piper]

Tror kanskje du misforstår. Ingen mener at ts skal være en støtte for eksen sin, og ingen har heller skrevet det. Det er snakk om at hun ikke må bidra ytterligere til at konfliktnivået opprettholdes. Det ser ikke ut som om han er istand til det nå, og derfor må hun bidra for barnas skyld.

Du snakker så forbanna mye om at hun ikke må bidra til å opprettholde konfliktnivået, men det uten at du sier noe om hvordan hun faktisk gjør dette. Det eneste du vet er det hun skriver her inne, og mener du at hun bidrar til å opprettholde konfliktnivået, fordi hun mener at barna ikke er tjent med en 50/50 ordning? For det er jo der problemet ligger. Han vil ha dette, for ellers gidder ikke han å diskutere noe med henne, eller ha barna sine. Hun prøver å få til en samtale med han, men han nekter å snakke med henne.

Hva skal hun gjøre, siden du snakker så mye om at hun opprettholder konfliktnivået? Og kom ikke med noe forbanna vrøvl om at hun er med på å opprettholde konfliknivået, for det har du svart i omtrent hvert innlegg siden du startet. Kom med et konkret råd. Og da nytter det heller ikke å si at de må kommunisere mer, for HAN er tydeligvis ikke interessert i det.

[Saeria]

Piper!