Hva skjer?

[Gjest Gjest_Gunn_*]

Umiddelbart høres det ut som en ganske barnslig reaksjon fra fars side og det er ikke rart at TS reagerer på oppførselen.

Men barnefordelingssaker er ofte meget skitne greier og mitt inntrykk (fra div. barnefordelingssaker) er at den som spar opp mest skitt "vinner" saken. I sakene jeg har kjennskap til er det mor som kjører på for å "vinne" (og retten tenker: ingen røyk uten ild...)

Nå vet jeg ingenting om hva som har skjedd her- kanskje har mor oppført seg eksemplarisk i rettssaken. Hvis hun ikke har det så kan det være en av forklaringene på fars oppførsel (men selvsagt ingen unnskyldning).

[Gjest Ung '88]

At barn ikke har godt av like mye samvær med begge foreldrene er det enkelte "fagfolk" (totalt uten kompetanse) som står for. Disse "fagfolkene" snakker som oftest ikke engang med barna men har tatt en avgjørelse som de trer ned over hodene på ALLE barn.

I dette tilfellet legges det imidlertid frem informasjon om at ingen av foreldrene ønsket å fortsette med felles omsorg. Da må vi bare akseptere dette og se bort fra de håpløse "fagfolkene" som jeg referer til.

Men jeg synes det uansett er viktig å forsøke å få far til å akseptere felles omsorg som et alternativ ettersom barna garantert vil savne han. I dette tilfellet må det være mors jobb å overbevise far om at han bør akseptere felles omsorg som et alternativ on f.eks. 3-4 år.

Når det gjelder det siste avsnittet ditt: Mor i dette tilfellet har jo gang på gang fortalt at det er nettopp det som er målet hennes. Å gjenninnføre felles omsorg.

Når det gjelder det første avsnittet ditt.

Det at barn ikke trives med at foreldrene har felles omsorg er ikke det samme som å mene at barna ikke har godt av like mye samvær med begge foreldre. Det er jo ikke samværet med foreldrene som i de fleste tilfeller er problemet. Det er det at de må flytte på seg! De fleste barn vil jo at foreldrene skal bo sammen - slik at de kan være like mye sammen med begge foreldrene i felles hjem.

Mange foreldre har nok i en slik situasjon mye bedre samvittighet når de kan tilby barna felles omsorg. Som innebærer at barna bytter hjem annenhver uke. Og ja, barna får vært like mye med begge to. Men det betyr ikke at ordningen fungerer for dem! Noen barn føler seg i slike situasjoner rotløse og synes det er slitsomt å hele tiden bytte hjem. Mens for andre fungerer det perfekt (som igjen ikke nødvendigvis betyr at disse barna har mer godt av samvær med begge foreldre - de bare fungerer bedre i denne samværs/flytte-formen)

Jeg uttaler meg fordi jeg er et sånt barn som ville være like mye med begge foreldrene mine - men jeg orket ikke flytte frem og tilbake og ha to hjem! Jeg valgte å bo hos moren min. Det gjorde ikke moren min til en person som bevisst gikk ut for å frata min far samvær med meg. Det var min - barnets - beslutning.

Jeg var hos far annenhver helg og ellers når vi hadde anledning - fordi jeg ville det slik selv! Far syntes det var trist at jeg ikke ville bo annenhver uke hos ham lengre. Men ut av respekt for mitt ønsker og mitt beste så holdt han seg for god til å krangle og legge skylden for noe av dette på noen. Tenk om han skulle ha gått til sak mot moren min da? Hadde ikke det bare vært dumt? Hva hadde han vunnet på det?

Si at det hadde vært omvendt? At jeg hadde valgt å flytte og bo hos far og kun ha helgesamvær med moren min? Hadde folk sagt at faren min var en som bevisst gikk inn for å frata min mor samvær? Nei jeg tror ikke det.

For når fedre får omsorg så er de flotte fedre som tar ansvar. Når mødre får hovedomsorg så er de bitcher som bare motarbeider barnets far. Jeg synes det er ganske urettferdig å tenke sånn jeg. Javel, så har det historisk sett ofte hvert sånn at mødre har fått hovedomsorg og mange fedre (og ikke minst barn) har lidt under det! Men det betyr ikke at en mor i en situasjon skal få kjeft mens en far i akkurat samme situasjon skal ha ros. For det er slik det ofte er her på KG.

Snakker en mor om at hun har hovedomsorgen så er hun en som fratar barnet faren sin. Er det en far som slåss for hovedomsorgen så er han en helt!

Jeg er bare 20 år og vet ivhertfall at den dagen jeg får barn så skal jeg dele foreldrepermisjon og alt med min fremtidige ektefelle og vi skal dele på ansvaret for barnet (barna) i vårt hjem. Slik at vi står likt. Jeg håper jeg aldri blir skilt eller opplever samlivsbrudd. Men om det skulle skje så skal jeg være åpen for alle samværsløsninger. Og barn kan få veldig gode forhold til foreldrene sine selv om de ikke ser begge to like mye. Så lenge folk samarbeider og snakker sammen så går det godt. For min del så har jeg et like godt forhold til faren min som til moren min selv om jeg har bodd mest hos moren min. Jeg har hatt godt av samvær med begge to jeg!

[flickan]

Har ikke orket å lese hele tråden, men må si jeg stusser over en del bemerkninger. Mange påpeker at far burde være voksen nok til å innse at barna ikke har godt av 50/50-ordning. På meg virker det faktisk som om han gjør det, men at han da, på lik linje med mor, ønsker å ha barna hos seg. De virker som de fleste her ser det som naturlig at mor skal ha barna mest når 50/50-deling ikke er mulig. Jeg har ikke lest noe sted at far er mindre skikket enn mor til å ta vare på barna, og at det kun er delingen i seg selv som er problematisk, ikke noen av foreldrene.

Slik ser jeg saken:

*50/50 funker ikke

*mor og far innser begge dette

*mor og far har like mye lyst på daglig omsorg siden 50/50 ikke funker

*hverken mor eller far er uegnet som omsorgspersoner

*hverken mor eller far er vilig til å fire på dette

*statistisk sett har mor mer å vinne på å ta saken til retten, da 50/50 ikke idømmes, og mor oftere vinner

*mor vinner som forventet statistisk sett

Kan det tenkes at far er fortvilet over den utbredte holdningen som eksisterer om at mor er beste omsorgsperson, og derfor ofte vinner barnefordelingssaker. Kan han føle seg trygg på at han er vurdert ut i fra samme premisser som mor? Er det tilfeldigheter som avgjør hvem barna skal bo hos når foreldre ikke blir enige, men at de ellers stiller likt? Da burde i såfall far og mor vunnet slike saker omtrent like ofte. Det er vel ikke tilfelle. Skjønner godt at far er fortvilet, og kansje føler seg motarbeidet av både mor og systemet. Det krever nok mer fra en far å sette sin lit til rettsvesenet enn for en mor, da sjansen er stor for at han taper.

Gi far litt tid til å fordøye dette. Når det er sagt, så har han tapt saken , og bør ikke straffe barna sine på denne måten.

[Honey Bee]

Umiddelbart høres det ut som en ganske barnslig reaksjon fra fars side og det er ikke rart at TS reagerer på oppførselen.

Men barnefordelingssaker er ofte meget skitne greier og mitt inntrykk (fra div. barnefordelingssaker) er at den som spar opp mest skitt "vinner" saken. I sakene jeg har kjennskap til er det mor som kjører på for å "vinne" (og retten tenker: ingen røyk uten ild...)

Nå vet jeg ingenting om hva som har skjedd her- kanskje har mor oppført seg eksemplarisk i rettssaken. Hvis hun ikke har det så kan det være en av forklaringene på fars oppførsel (men selvsagt ingen unnskyldning).

Det er heldigvis ikke min erfaring.Hos oss "spadde" far opp dritt,det var bare det at den dritten virket mot sin hensikt.Jeg gikk inn i rettsalen med fokus på barna,det er de det handler om.Alle bagateller og irrelevante ting blir avfeid av dommeren,ingenting han sa handlet om barna.Han skrev også stevning og prossesskriv alene,noe som gjorde at han fikk en veldig dårlig sak,for det var som sagt kun fokus på meg.

Jeg er ganske sikker på at det norske rettsvesenet har kommet langt i forhold til drittslenging osv...de liker det ikke.Advokaten til far fikk flere ganger beskjed om å holde opp.Jeg trengte ikke si så mye om far,hans fremtreden viste jo tydelig at han er vanskelig å samarbeide med.

[Jalp]

Men hvordan få til en løsning som begge kan leve med, når samarbeidet er som det er? Skal mor gi seg på 50/50 ordningen, og heller la barna ta støyten? Far vil da være fornøyd, men vil barna være det? Det er akkurat slike ting som er vanskelige, siden mor vil noe helt annet enn det far vil. Og om den ene ikke vil rikke seg for å finne en løsning, er det veldig vanskelig å få til en løsning somb egge kan leve med. Det er vel derfor en del havner i retten, fordi de ikke får dette til.

Når to parter ikke vil gi seg, hvorfor er det da slik at alltid er kvinnen som når fram? I denne saken kunne man jo teoretisk sett like gjærne gitt far hovedomsorgsretten, mens mor måtte ta til takke med annenhver helg. Når 50/50 er en dårlig løsning, hvorfor taper alltid far? Det er jo åpenbart at så lenge praksis er slik som dette, så vil mødre i mindre grad gå med på 50/50.

Man glemmer ofte barna oppe i det hele, for det er faktisk de som er viktigst i det hele. Så i stedet for å finne en løsning somb egge foreldrene kan leve med, hva med å finne en løsning som barna kan leve med? Burde ikke vært så vanskelig, om begge foreldrene hadde barnas beste i tankene. Men helt sikkert vanskelig å få til.

For til syvende og sist er det barnas rett til samvær, og ikke mors/fars rett til samvær.

Det er dette jeg er fundamentalt uenig i, skjønner du. Her er det 4 mennesker innblandet og jeg kan prisippielt ikke se at noen av disse menneskene er mindre verdt enn de tre andres. Det er sikkert politisk ukorrekt å mene dette, men rekk opp handa den som mener at far er mindre verdt som menneske i denne eller andre sammenhenger.

Mitt inntrykk er at det er veldig lett å holde fanen "barnas beste" høyt hevet når praksis viser at man nesten alltid går seirende ut av disse konfliktene. Kvinner ønsker heller ikke å endre på et system og en praksis som til de grader favoriserer dem. Barnas beste betyr i de fleste tilfellene "mor-og-barns" beste.

[Gjest Gjest]

I denne saken kunne man jo teoretisk sett like gjærne gitt far hovedomsorgsretten, mens mor måtte ta til takke med annenhver helg.

Men i denne saken så gravde jo far sin egen grav ved å "spa opp dritt" da han stilt i retten. Kanskje dommeren forsto at faren kun var ute etter å vinne over mor og at dirty tricks var en del av strategien. Dommeren pleier ikke like sånt.

[Gjest Gjest_Freia_*]

Det er sikkert politisk ukorrekt å mene dette, men rekk opp handa den som mener at far er mindre verdt som menneske i denne eller andre sammenhenger.

Hvorfor trekker man automatisk den slutningen at far en mindre verdt bare fordi mor får hovedomsorgen?

Trekker man sammen slutningen om hovedomsorgen går i favør av far? Er mor da mindre verdt?

Eller er det sånn at man alltid skal se på menn som tapere, gi dem medlidenhet og kanskje også medhold? Fordi man synes så synd på de? Skal det hensynet går foran?

Les innlegget til Ung '88 litt over her. Her er det visst en ung person som har vært barnet i en samlivsbrudd. Jeg synes det innlegget var fint og det ga en vinkling fra den parten som er viktigst i en slik sak: nemlig barnet!

[Lizzee]

Det er sikkert politisk ukorrekt å mene dette, men rekk opp handa den som mener at far er mindre verdt som menneske i denne eller andre sammenhenger.

Mitt inntrykk er at det er veldig lett å holde fanen "barnas beste" høyt hevet når praksis viser at man nesten alltid går seirende ut av disse konfliktene. Kvinner ønsker heller ikke å endre på et system og en praksis som til de grader favoriserer dem. Barnas beste betyr i de fleste tilfellene "mor-og-barns" beste.

Hvorfor trekker man automatisk den slutningen at far en mindre verdt bare fordi mor får hovedomsorgen?

Trekker man sammen slutningen om hovedomsorgen går i favør av far? Er mor da mindre verdt?

Eller er det sånn at man alltid skal se på menn som tapere, gi dem medlidenhet og kanskje også medhold? Fordi man synes så synd på de? Skal det hensynet går foran?

Les innlegget til Ung '88 litt over her. Her er det visst en ung person som har vært barnet i en samlivsbrudd. Jeg synes det innlegget var fint og det ga en vinkling fra den parten som er viktigst i en slik sak: nemlig barnet!

Det Jalp nok mener er at det i de fleste saker blir mor som får hovedomsorgen. I noen tilfeller så er det selvsagt riktig - men absolutt ikke alltid og det oppleves som forferdelig urettferdig at det skal gå automatikk i at mor får hovedomsorgen "fordi det alltid har vært slik". Selvfølgelig får det far til å føle seg mindre verdt.

Samtidig, for å svare deg Freia, så er det ikke slik at man i det hele tatt trenger å føle seg som mindre verdt om man ikke har hovedomsorgen. Jeg er en mor som ikke har hovedomsorgen til mitt ene barn, det er det faren som har. Jeg har samvær annenhver helg. Og jeg føler meg så absolutt ikke mindreverdig! Men det går nok mye på hvordan denne løsningen vår ble til. Jeg har ikke på noen som helst tidspunkt blitt overkjørt eller fått denne løsningen påtvunget av hverken barnas far eller rettsapparat. Vi har bare blitt enige vi. Også har barnet det er snakk om i stor grad fått bestemme selv. (som jeg vel har fortalt her på KG et par ganger så hadde vi delt omsorg for ham før - han ville ikke lenger)

Endret 29. september 2008 av Lizzee

[Gjest Gjeste Blondie65]

Opp med hånden alle som mener at far har skutt seg selv i foten ved å ta saken til retten og ikke løse det utenfor retten.

Opp med hånden alle som mener at drittslenging av den annen part er et tilsvarende skudd i andre foten.

Det far har gjort nå er å få EN DOM på et BESTEMT samvær. Dette kan - hvis trådstarter er en slik jævel av en mor som enkelte ser henne og andre mødre som får hovedomsorgen som - bety kroken på døren for enhver fremtidig annen ordning. Far har i virkeligheten stilt seg i en posisjon der han er avhengig av at mor er en fornuftig person og ikke trenerer samvær med rettens velsignelse.

Men nå er heldigvis ikke mor en slik jævel, for hun har gang på gang vist at det er barnas beste hun er opptatt av. Så hun vil altså møte far med øket samvær etterhvert som barna blir gamle nok til det.

Jalp, og et par av dere andre: Fordi om flere - eller til og med mange - kvinner driver "sundmørsk svømming" og grabber til seg samvær og omsorg ved å trenere for far så betyr det ikke at ALLE kvinner gjør det. Jeg må si at jeg er ganske rystet over deres totale ensidighet i denne tråden. Det får meg faktisk til å tenke at dere er akkurat like blind for at verden kan være mer enn svart / hvitt som alle de som mener at kvinner er best egnet til omsorg. Jeg har sett og jeg ser selv utallige eksempler på mødre og fedre som burde vært fratatt ethvert ansvar for barn fordi de ikke egner å se annet enn hevn over eks'en. Men betyr det at alle menn eller alle kvinner er sånn? Nei. Jeg savner at man går inn som deltaker i en debatt og leser hva denne handler om istedenfor å gå inn med begge kanonene ladd og lese "ach enda en mor som ødelegger for far, nå skal vi ta'a".

[Jalp]

Jalp, og et par av dere andre: Fordi om flere - eller til og med mange - kvinner driver "sundmørsk svømming" og grabber til seg samvær og omsorg ved å trenere for far så betyr det ikke at ALLE kvinner gjør det. Jeg må si at jeg er ganske rystet over deres totale ensidighet i denne tråden. Det får meg faktisk til å tenke at dere er akkurat like blind for at verden kan være mer enn svart / hvitt som alle de som mener at kvinner er best egnet til omsorg. Jeg har sett og jeg ser selv utallige eksempler på mødre og fedre som burde vært fratatt ethvert ansvar for barn fordi de ikke egner å se annet enn hevn over eks'en. Men betyr det at alle menn eller alle kvinner er sånn? Nei. Jeg savner at man går inn som deltaker i en debatt og leser hva denne handler om istedenfor å gå inn med begge kanonene ladd og lese "ach enda en mor som ødelegger for far, nå skal vi ta'a".

Skjønner du ikke at vi kritiserer et system og en praksis?

Ved samlivsbrudd så stiller far mye svakere i forhold til omsorg. ALLTID!

Dette medfører at far alltid vet at han må "gå i krigen" for i det hele tatt å komme i forhandlingsposisjon. Dette er elementært i ALLE sammenhenger når to parter skal komme fram til gode løsninger sammen. Begge parter må føle seg likeverdige. Og slik er det ikke idag.

Denne praksisen er grovt diskriminerende og en skam. Ikke minst fordi mange kvinner (som du selv skriver) benytter seg kynisk av fars svake stilling i disse sammenhengene.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Skjønner du ikke at vi kritiserer et system og en praksis?

Ved samlivsbrudd så stiller far mye svakere i forhold til omsorg. ALLTID!

Dette medfører at far alltid vet at han må "gå i krigen" for i det hele tatt å komme i forhandlingsposisjon. Dette er elementært i ALLE sammenhenger når to parter skal komme fram til gode løsninger sammen. Begge parter må føle seg likeverdige. Og slik er det ikke idag.

Denne praksisen er grovt diskriminerende og en skam. Ikke minst fordi mange kvinner (som du selv skriver) benytter seg kynisk av fars svake stilling i disse sammenhengene.

Jeg er enig, men jeg skjønner ikke hvorfor dette har relevans i denne konkrete saken. For i denne konkrete saken har ikke far blitt behandlet dårlig da det er han som har valgt å gå til sak, valgt å prosedere saken med å slenge dritt om mor og siden har valgt den verst tenkelige løsning for sine barn.

Dette er en konkret sak - verken alle fedre eller alle mødre. Mitt poeng er at dersom man skal dra fars svakere sak inn i enhver sammenheng så blir det overvekt andre veien. Det er like ille at mor vinner (generelt sett altså - ikke i denne saken) ved å ty til tårer og "best skikket fordi hun er mor" som at far må vinne fordi i resten av samfunnet taper far oftest.

Jeg er helt enig altså i at far og mor i utgangspunktet er like gode omsorgspersoner og at de - hvis de er interessert i det beste for sine barn - greier å enes utenfor rettsalen. Også ut fra det enkle standpunkt at det er utenfor rettsalen pr dagens dato at det er lettest for far å vinne frem så lenge det er en mor som er interessert i at barna skal ha mest mulig samvær med far. Sagt på en annen måte: Gi litt i dag - utenfor rettsalen - og høst litt mer i morgen. Når man blir nødt å velge et bosted for barn fordi de ikke trives ved 50 / 50 ordning pr dagens dato så betyr det at en av foreldrene får bostedet. Ut fra de opplysninger som er kommet frem i saken her så virker det som det mest naturlige var å gi mor bosted, og det var det også retten kom frem til.

Eller mener du at man skal gi far bosted i enhver rettssak for å rette opp for tidligere skjevfordelinger?

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest Gjest_lillebille_*]

Jeg har ikke orket å lese alle svarene som har kommet, men må jo kommentere litt likevel:) Det jeg ikke skjønner er hvorfor i all verden far skal ha sympati, rettferdig fordeling av barna eller ikke? Han har fått tildelt en viss omsorg, og lar være å benytte seg av den, og dette er greit fordi han sikkert er lei seg? Tror ikke noen hadde synes det var forståelig om jeg som mor bare lot være å plukke opp barna mine etter endt samvær med sin far, bare fordi jeg var misfornøyd med fordelingen og synes konflikt-nivået var for høyt.....?

Han viser seg jo ganske enkelt gjennom denne handlingen å være uskikket som far - man kan ikke bare velge bort barna sine fordi man er trist/sur/sint eller hva han nå er! Dessverre er han nok ikke den første forelderen som reagerer som dette, og sikkert ikke den siste....

[Gjest Forundret]

Skjønner du ikke at vi kritiserer et system og en praksis?

Ååååå??? Jeg trodde vi diskuterte saken til HoneyBee jeg?

Hvis man ønsker å diskutere system og praksis generelt så kan man vel gjøre det i egen tråd og ikke la det at andre kvinner har fått omsorg på tradisjonelt/urettferdig grunnlag gå ut over HoneyBee?

[Gjest regine ii]

For å fortsette avsporingen:

Når en sak om barnefordeling først havner i retten

SÅ HAR FAR LIKE STOR SJANSE TIL Å FÅ OMSORGEN ("VINNE") SOM MOR.

Dette har blitt vitenskapelig undersøkt for noen få år siden - men selvsagt - dette er kunnskap som morshaterne ikke vil vite av, fordi det selvfølgelig ikke passer med deres verdensbilde over hvor "synd" det er på far.

I denne konkrete saken syns jeg faktisk at far til de grader viser hvorfor han ikke kan ha omsorgen for sine barn. Uansett om han "går i kjelleren" fordi han taper (en sak som han selv har startet...) eller om han nekter å ha samvær med barna fordi han ikke fikk viljen sin - så vitner det om en umoden far. En som ikke evner å sette sine behov til side for sine barns behov. Det ser virkelig ut som om retten har valgt det rette her, siden den mest oppegående forelder faktisk har fått omsorgen.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lest alle svar skikkelig igjennom, men velger å legge til mine tanker likevell. Slik jeg tenker det;

* mor og far har prøvd å ha 50/50 - dette fungerte ikke

* de ville begge ha daglig omsorg og den andre være samværsforelder

* mor vinner

* far taper

* barna taper uansett hvem de bor hos

* konfliktnivået er høyt

* far melder seg ut

* mor er fortvilet

Tenker videre:

* mor bør ligge lavt

* kamelsvelging er en fin ting

* ikke mas på far, la han få tid på seg

* tar det 3 mnd eller 3 år: det er hans tap (og barnas)

* om det tar lang tid: ikke sleng med leppa om faren

* om det tar lang tid: la far få komme på banen igjen

* muligens takler barna dette annerledes når de er 8-9 år?

* ikke si aldri og alltid

* oppmuntre eks svigermor til å ha kontakt med barna

* kanskje eks svigermor når bedre inn til sønnen enn du gjør

* la barna tegne noe, send det til faren

* ikke mas via sms/telefon etc

* vis forståelse for at far er bitter (du ville antagelig gått i kjelleren selv)

* ikke prøv å være hans beste venn, men ikke største kritikker heller

* kos deg med barna; vær den gode moren retten mener du er

Vil videre fortelle litt om min historie:

Jeg har et barn på 12 år. Far og jeg gikk fra hverandre da barnet var 2 år.

Far var bitter på meg og holdt ikke avtaler om samvær. Dette laget problemer for meg da jeg jobbet turnus. Ordnet meg slik at jeg fikk en venninne til å bli weekendavløser hver 3 helg. Ville far ha barnet sitt, var det bare å ringe. Han ble sinna og mente at dette hadde ikke jeg lov å gjøre. Han nektet i 4 mnd å se barnet ditt; for å straffe meg. Fra barnet var 2 år til det var 4 år, så barnet far svært få ganger. Farmor og tante på farssiden stilte opp ved flere anledninger.

Plutselig våknet far opp og stilte opp som om han aldri skulle vært borte. Jeg sa opp ordningen med weekendavløser og lot far komme på banen igjen. Til barnet snakket jeg ALDRI dritt om far. Dette er ikke fordi jeg er så stort menneske; men fordi jeg selv er skilsmissebarn og vet hvor vondt det er når mor snakker dritt om far. Så uansett hvilken drittsekk jeg mente min eks oppførte seg som; barnet viste ingenting. Og det samme motsatt vei; uansett hvor stor drittsekk far mente jeg var - sier han ikke noe til barnet.

Denne fantastiske mannen jeg en gang ble forelsket i, vi bestemte oss for å få barn sammen, men desverre taklet ikke vi rollen som foreldre. Men han er jo fortsatt en flink far for barnet vårt! Jeg er langt i fra enig om alt han foretar seg, slik jeg ikke var da vi bodde sammen heller. Slik jeg heller ikke er min med min mann nå.

Da barnet vårt ble 9 år, ville det bo mer med far enn før. Da satte vi oss ned og diskuterte muligheter. Barn/pappa/mamma. Ingen steforeldre (snakket med dem på forhånd)/familierådgivere/advokater el. Kom fram til en enighet om hvordan vi skulle løse dette. Nå bor barnet en uke hos far og en uke hos mor. Mor (jeg) savner barnet mitt den ene uken, men dette er mitt savn som jeg må leve med. Far slapper av annenhver uke, og er en flink far den uken han har barnet sitt. Barnet selv er fornøyd med ordningen.

Hvor lenge vi holder på denne ordningen, vet ingen av oss enda. Om vi har gjort alle rette valg kan jeg heller ikke svare på. Men moralen min er; snakk sammen når begge orker. La eksen få tid til å sørge. Hold barna utenom foreldrenes konflikter. Ikke si aldri/alltid. Vær beredt på å endre situasjonen om det er mulig. Og tilbake igjen om det ikke fungerer. Barna har to foreldre; la begge komme til orde.

Til TS; ønsker deg lykke til videre.

Håper far "bare" er en tur nede i kjelleren.

Ikke alle mennesker klarer å tenke rasjonelt til enhver tid, uten at de er dårligere mennesker av den grunn. Vær et stort menneske og vit at din samvittighet er ren. Det er min!

[Far til 2]

Når det gjelder det siste avsnittet ditt: Mor i dette tilfellet har jo gang på gang fortalt at det er nettopp det som er målet hennes. Å gjenninnføre felles omsorg.

.

OK. Beklager at jeg har oversett det. Jeg har som sagt ikke lest hele tråden, og i tidligere tyråder som omhandlet samme saken ble ikke dette nevnt om jeg husker rett.

Når det gjelder det første avsnittet ditt.

Det at barn ikke trives med at foreldrene har felles omsorg er ikke det samme som å mene at barna ikke har godt av like mye samvær med begge foreldre. Det er jo ikke samværet med foreldrene som i de fleste tilfeller er problemet. Det er det at de må flytte på seg! De fleste barn vil jo at foreldrene skal bo sammen - slik at de kan være like mye sammen med begge foreldrene i felles hjem.

Jeg må tilstå at jeg ikke vet hva som er problemet. Som du sier vil nesten alle barn ha mest mulig tid sammen med begge foreldrene. I dette tilfellet synes det som om begge foreldrene har sett at barna ikke trives med denne ordningen (jeg synes det er godt gjort å se dette når barnet er bare 2 1/2 år), men uansett har det medført begrenset samvær med far i dette tilfellet.

Mange foreldre har nok i en slik situasjon mye bedre samvittighet når de kan tilby barna felles omsorg. Som innebærer at barna bytter hjem annenhver uke. Og ja, barna får vært like mye med begge to. Men det betyr ikke at ordningen fungerer for dem! Noen barn føler seg i slike situasjoner rotløse og synes det er slitsomt å hele tiden bytte hjem. Mens for andre fungerer det perfekt (som igjen ikke nødvendigvis betyr at disse barna har mer godt av samvær med begge foreldre - de bare fungerer bedre i denne samværs/flytte-formen)

Jeg er langt på vei enig, men jeg forstår ikke hvordan foreldrene klarer å se at barn helt ned til 2 år ikke trives med å treffe begge foreldrene.

Jeg uttaler meg fordi jeg er et sånt barn som ville være like mye med begge foreldrene mine - men jeg orket ikke flytte frem og tilbake og ha to hjem! Jeg valgte å bo hos moren min. Det gjorde ikke moren min til en person som bevisst gikk ut for å frata min far samvær med meg. Det var min - barnets - beslutning.

Jeg var hos far annenhver helg og ellers når vi hadde anledning - fordi jeg ville det slik selv! Far syntes det var trist at jeg ikke ville bo annenhver uke hos ham lengre. Men ut av respekt for mitt ønsker og mitt beste så holdt han seg for god til å krangle og legge skylden for noe av dette på noen. Tenk om han skulle ha gått til sak mot moren min da? Hadde ikke det bare vært dumt? Hva hadde han vunnet på det?

Det er klart vi er forskjellige. Min søster og jeg praktiserte også felles omsorg og stortrivdes med det. Venner av oss sa da de var barn (som vi også var da) at de ønsket det samme omsorgsløsning (også deres foreldre var skilt), men fikk ikke muligheten.

Da mine barn var små (2 år) var jeg veldig oppmerksom på alle endringer. Jeg kunne imidlertid ikke se om de trivdes med den omsorgsløsningen de ble pålagt eller ikke. Nå var sikkert ikke jeg verdens beste til å analysere situasjonen for våre små barn, men da barna ble større kom det sterke reaksjoner MOT den omsorgsløsningen de ble pålagt da de var 2 år.

Barn bør ha mye og hyppig samvær med begge foreldrene mens de er små. Små barn glemmer fort og behovet for å bygge de samme relasjonene til begge foreldrene kan kun skje ved mange og hyppige samvær. Jeg tror derfor at barnas reaksjoner vil kunne bli større om de ikke treffer begge foreldrene ofte.

Mht denne tråden ser jeg ikke bort ifra at 1 uke hos hver av foreldrene var for lang tid. Kansje burde samværet vært delt opp i kortere tidsperioder. Men jeg tror ikke at like mye samvær med begge foreldrene normalt sett er et problem.

Si at det hadde vært omvendt? At jeg hadde valgt å flytte og bo hos far og kun ha helgesamvær med moren min? Hadde folk sagt at faren min var en som bevisst gikk inn for å frata min mor samvær? Nei jeg tror ikke det.

For når fedre får omsorg så er de flotte fedre som tar ansvar. Når mødre får hovedomsorg så er de bitcher som bare motarbeider barnets far. Jeg synes det er ganske urettferdig å tenke sånn jeg. Javel, så har det historisk sett ofte hvert sånn at mødre har fått hovedomsorg og mange fedre (og ikke minst barn) har lidt under det! Men det betyr ikke at en mor i en situasjon skal få kjeft mens en far i akkurat samme situasjon skal ha ros. For det er slik det ofte er her på KG.

Snakker en mor om at hun har hovedomsorgen så er hun en som fratar barnet faren sin. Er det en far som slåss for hovedomsorgen så er han en helt!

Jeg tror det er viktig å skille ditt eksempel med barn som er f.eks. 2-4 år. De har et veldig dårlig grunnlag for å gjøre seg forstått når det gjelder samværsløsning.

Jeg er bare 20 år og vet ivhertfall at den dagen jeg får barn så skal jeg dele foreldrepermisjon og alt med min fremtidige ektefelle og vi skal dele på ansvaret for barnet (barna) i vårt hjem. Slik at vi står likt. Jeg håper jeg aldri blir skilt eller opplever samlivsbrudd. Men om det skulle skje så skal jeg være åpen for alle samværsløsninger. Og barn kan få veldig gode forhold til foreldrene sine selv om de ikke ser begge to like mye. Så lenge folk samarbeider og snakker sammen så går det godt. For min del så har jeg et like godt forhold til faren min som til moren min selv om jeg har bodd mest hos moren min. Jeg har hatt godt av samvær med begge to jeg!

Flott. Jeg tror stadig flere jenter ser at menn faktisk gjør en fullverdig jobb som omsorgsforelder. Jentene ser også stadig oftere hvilken fordel barna får om det praktiseres så mye samvær med begge foreldrene som mulig. Stadig flere ser også at delt ansvar mht fødselspermisjon og omsorg etter samlivsbrudd, også er med på å gi jenter et bedre grunnlag for personlig fritid, økonomi (overtid/karriere), utdannelse, etc, etc. At det bare er fordeler er naturligvis sterkt medvirkende til at fler og fler velger felles omsorg. Det er bare snakk om tid før myndighetene må gi etter og akseptere at felles omsorg er den raskest voksende omsorgsformen vi har, og at det er vanvittig å forby felles omsorg selv om en av foreldrene vil ha omsorgen alene.

[Far til 2]

Hvorfor trekker man automatisk den slutningen at far en mindre verdt bare fordi mor får hovedomsorgen?

Trekker man sammen slutningen om hovedomsorgen går i favør av far? Er mor da mindre verdt?

Eller er det sånn at man alltid skal se på menn som tapere, gi dem medlidenhet og kanskje også medhold? Fordi man synes så synd på de? Skal det hensynet går foran?

Les innlegget til Ung '88 litt over her. Her er det visst en ung person som har vært barnet i en samlivsbrudd. Jeg synes det innlegget var fint og det ga en vinkling fra den parten som er viktigst i en slik sak: nemlig barnet!

Det er ikke snakk om medlidenhet, men om rettferdighet.

Det er godt mulig at det var rettferdighet i denne spesifike saken, men det er ingen grunn til å skjule at menn må være MYE bedre omsorgsforeldre enn mødre for å vinne frem som omsorgsforeldre. Og i en del tilfeller er faktisk menn mye bedre. Menn er imidlertid ikke så skråsikre på egen kompetanse som det kvinner er.

At menn både er mindre selvsikre, har tradisjon for å bli bortdømt og har "fagfolkene" mot seg, medfører at sansynligheten for at menn skal vinne frem er langt mindre enn om kvinner vinner frem.

Samtidig kan vi nå være enig om at loven slik den idag fremstår ikke ivaretar alle barn ettersom den ikke åpner for felles omsorg som et alternativ. Det er dermed ingen problemer med å innse at dagens lovverk og praksis ivaretar mindretallet av de involverte.

Når loven ivaretar et mindretall kan jeg ikke lese det på annen måte enn at barn og fedre er mindre verd enn mødre i de tilfellene der mors ønske blir prioritert fremfor flertallet (dvs de andre involverte).

Selv ble jeg bostedsforelder da barna kunne forklare situasjonen ovenfor andre voksne. Som far ble jeg fra første møte hos mekler børstet bort som om jeg var hår i suppa. Barnas mening ble naturligvis aldri hørt fordi de var for små, og mine bekymringer mht barnas ve og vel ble aldri undersøkt. Som far møtte jeg enorm motstand mot å bli vurdert seriøst som en likeverdig forelder, og NAV valgte å se bort fra min skriftlige dokumetasjon fra arbeidsgiver/likningskontor og isteden legge til grunn mors løse påstander.

Jeg tror faktiosk mange kvinner ikke ser hvilken urett barna og fedre har i et system som oftest ivaretar mors meninger. Det er en ekstrem skjevdeling av makten og menns vurderingsevne som omsorgspersoner blir veldig ofte sett på som uinteresant.

Jeg forstår faktisk (selv om dere ikke vil tro meg) at mange kvinner ikke ser hvor dårlig dagens lovverk og praksis er. Ikke fordi de er motstandere av at menn skal delta, men fordi de oftest får gjennomslag for sine ideer og ikke ser at det er fordi de er kvinner. "The winner takes it all", og det er som oftest mødrene. Ikke pga deres egenskaper i omsorgsammenheng, men pga deres kjønn.

[Gjest Ung '88]

Jeg må tilstå at jeg ikke vet hva som er problemet. Som du sier vil nesten alle barn ha mest mulig tid sammen med begge foreldrene. I dette tilfellet synes det som om begge foreldrene har sett at barna ikke trives med denne ordningen (jeg synes det er godt gjort å se dette når barnet er bare 2 1/2 år), men uansett har det medført begrenset samvær med far i dette tilfellet.

Jeg er langt på vei enig, men jeg forstår ikke hvordan foreldrene klarer å se at barn helt ned til 2 år ikke trives med å treffe begge foreldrene.

Men... det er ikke det å treffe foreldrene som er problemet for barna. Det er ikke det som utløser at barn ikke trives. Barna mistrives ikke med å ha samvær med begge foreldrene.

Hadde barna fått bo i samme hus hele tiden og foreldrene flyttet inn og ut annenhver uke så hadde kanskje barna hatt det kjempefint.

Det er det å måtte flytte frem og tilbake og bytte hjem som ofte er problemet for barn. IKKE det å få treffe begge foreldre!

Jeg ville svært gjerne vært like mye med begge foreldrene mine jeg. Og jeg trivdes like mye med begge to. Men jeg orket ikke å flytte frem og tilbake - og det måtte jeg jo om jeg skulle få vært like mye med begge to. Jeg ville ha et hjem! At jeg valgte å bo hos mor betydde ikke at jeg ikke trivdes med å se faren min. Så langt i fra. Jeg kunne like gjerne ha valgt å bo hos far jeg. Men jeg valgte som jeg gjorde.

Barn er ikke like. Noen er veldig lett tilpasningsdyktige. De bryr seg ikke om de byttet hjem annenhver uke. Noen vil ha et rom et sted og ha alle tingene der. Noen barn reagerer sterkere enn andre. Noen blir urolige. Og noen er trygge uansett.

Alle disse forskjellige barna har like stort behov for samvær med begge foreldre vil jeg tro. Men det er ikke ensbetydende med at delt omsorg er riktig for alle.

[Gjest Mor med delt omsorg]

Men... det er ikke det å treffe foreldrene som er problemet for barna. Det er ikke det som utløser at barn ikke trives. Barna mistrives ikke med å ha samvær med begge foreldrene.

Hadde barna fått bo i samme hus hele tiden og foreldrene flyttet inn og ut annenhver uke så hadde kanskje barna hatt det kjempefint.

Det er det å måtte flytte frem og tilbake og bytte hjem som ofte er problemet for barn. IKKE det å få treffe begge foreldre!

Jeg ville svært gjerne vært like mye med begge foreldrene mine jeg. Og jeg trivdes like mye med begge to. Men jeg orket ikke å flytte frem og tilbake - og det måtte jeg jo om jeg skulle få vært like mye med begge to. Jeg ville ha et hjem! At jeg valgte å bo hos mor betydde ikke at jeg ikke trivdes med å se faren min. Så langt i fra. Jeg kunne like gjerne ha valgt å bo hos far jeg. Men jeg valgte som jeg gjorde.

Barn er ikke like. Noen er veldig lett tilpasningsdyktige. De bryr seg ikke om de byttet hjem annenhver uke. Noen vil ha et rom et sted og ha alle tingene der. Noen barn reagerer sterkere enn andre. Noen blir urolige. Og noen er trygge uansett.

Alle disse forskjellige barna har like stort behov for samvær med begge foreldre vil jeg tro. Men det er ikke ensbetydende med at delt omsorg er riktig for alle.

Du er inne på noe veldig riktig her.

Og hvis barn velger å ikke ville bo like mye med begge foreldre så tror jeg de vil føle mye dårlig samvittighet hvis de får følelsen av at foreldrene mener at det er fordi de ikke trives med den ene eller andre av foreldren. (selv om noen nok kan velge pga det også).

Om mine barn en dag kommer og sier at de ikke vil bo annenhver uke hos meg og hos far slik de gjør i dag så vil jeg tror at det er fordi denne formen for å dele omsorgen ikke passer for de lenger. At de ikke trives med den flyttingen frem og tilbake som det faktisk innebærer for barn å måtte gå igjennom.

Men at de vil endre boform fordi de ikke trives med å ha samvær med begge foreldre. Nei det tror jeg ikke... Og det skal ikke vi foreldre gå rundt å tro da heller. Vi må heller respektere at noen barn ikke trives med konsekvensene av at man har en slik omsorgssform.