Hva skjer?

[Gjest Gjest]

Herregud... Her må jeg si du (og flere andre) fantaserer frem mange ting som du umulig kan vite om situasjonen.

Her er det jeg har lest i tråden:

- Barna er for små til å ha 50/50 deling

- Foreldrene forsøkte 50/50 deling i over et år men forsto at barna ikke var klar for det. TS sier at både hun og faren forsto at barna slet med å komme inn i rutiner. Barnehagen meldte også fra om at barna sleit. Sakkyndige som er for en 50/50 løsning anbefaler ikke det for disse barna ennå.

- Barna bor nå fast hos mor med samvær med far i langhelger (tosdag til mandag) annenhver uke.

- Far vil se barna mer og går til sak på tross av at han har sett at de sliter med 50/50.

- Retten bestemmer at ting skal være som det er

- Far møter deretter ikke opp og henter barna ved neste samværshelg.

- Han tar ikke telefonen når barnas mor ringer. Far sender frekke svar på sms.

TS vil at barna skal få være sammen med faren sin! Hun vil barnas beste! Barnas beste er i dette tilfellet ikke 50/50. Hadde det vært det så hadde vel TS fortsatt med den 50/50 løsningene de hadde og alle hadde vært fornøyd! Nå så vil far ha 50/50, for enhver pris virker det som om. Selv om han selv har vært med og erfart at barna ikke trives med det. Og får han ikke det så reagerer han nå med å droppe å være sammen med barna sine. Det er det som er ståa er det ikke?

Jada, det tar to for å lage en konflikt. Men det betyr ikke at begge to er like flinke til å bygge opp konflikten.

Jeg forstår ikke helt at TS skal bli stemplet som en egoist som ikke ser barnas beste når hun her starter denne tråden med å uttrykke fortvilelse fordi barna ikke får vært sammen med faren denne helgen fordi faren lar være å dukke opp. Hadde hun vært den egoisten som mange av dere stempler henne som så hadde hun vel vært glad for at faren ikke kommer???

Nå må du roe deg ned da.

Jeg skriver at jeg IKKE uttaler emg om hvor ofte faren bør ha samvær, MEN om det skadelige konfliktnivået.

[Gjest Gjest_Freia_*]

Uff, nå er du i gang igjen Blondie65, akkurat som før.

Det står f.eks. , det betyr ikke at noe er sånn det nevnes, men at det er lagd et eksempel for å belyse det som skrives.

Og det har ikke noe med å være voksen å gjøre hvis man f.eks. er deprimert og har gått helt i kjeleren. Det bør du faktisk forstå.

Det er ikke sikkert faren er deprimert og har gått i kjelleren?

Kan hende han har dratt på partytur med kompisene sine i helgen!

Skjønner at noen vil forsvare faren her. Men å beskrive ham som et deprimert offer når man ikke aner noe om at det er riktig for så å bruke den beskrivelse for å forsvare ham - det blir for mye fantasi. Og det vitner om at man fantaserer bare for å kunne ta TS.

Ingen aner noe om hva denne faren bedriver og hva han føler. Kan godt hende han bare er litt skuffet og forbannet og følte behov for å gå ut med kompisene å avreagere - istendenfor å hente barna sine denne helgen.

Hva vet vi? Det er urettferdig å påsto noe som helst om denne faren bare for å kritisere ts - er det ikke?

[Gjest Gjest]

Så du mener at ts skal "ofre" barna for å få faren opp fra kjelleren? Det kan da ikke være det beste for barna?

Dette er ikke ts sitt ansvar. Og det er ikke barnas ansvar. Hvis han har gått i kjelleren, og ikke orker å treffe barna sine, bør han oppsøke en psykolog. Slik at han kan bli istand til å ta seg av barna sine når de har samvær.

Jeg er i grunnen usikker på om han har gått i kjelleren. Det kan like godt være andre årsaker til at han uteblir fra samvær.

Jeg synes det virker som du gjør så godt du kan utfra situasjonen, Honey Bee.

Nei, jeg ahr ikke skrevet at ts skal "ofre" barna. jeg skriver at ts bør ha i tankene at far aknskje har gått på en kraftig psykisk smell og derfor handler som han gjør.

Det er merkelig hvordan enkelte skal vrenge og vri på alt. Hvis det er sånn oppførsel fedrene møter, forstår jeg deres frustrasjon utrolig godt.

[Gjest Gjest]

Det er ikke sikkert faren er deprimert og har gått i kjelleren?

Kan hende han har dratt på partytur med kompisene sine i helgen!

Skjønner at noen vil forsvare faren her. Men å beskrive ham som et deprimert offer når man ikke aner noe om at det er riktig for så å bruke den beskrivelse for å forsvare ham - det blir for mye fantasi. Og det vitner om at man fantaserer bare for å kunne ta TS.

Ingen aner noe om hva denne faren bedriver og hva han føler. Kan godt hende han bare er litt skuffet og forbannet og følte behov for å gå ut med kompisene å avreagere - istendenfor å hente barna sine denne helgen.

Hva vet vi? Det er urettferdig å påsto noe som helst om denne faren bare for å kritisere ts - er det ikke?

Og da er det vel urettferdig av ts å skrive noe som helst om ham også da, siden vi ikke vet om det hun skriver er sant - er det ikke?

Ingen har sagt at far er i kjelleren, men det er gjort forsøk på å forklare hvorfor han handler som han gjør.

[Gjest Gjest]

Jeg satt akkurat og leste Dagbladet på nett, og der var den en artikkel om en far som var så deprimert at han ikke orket å se døtrene sine.

Her er den:

http://www.kjendis.no/2008/09/27/548344.html

[Gjest Gjest]

Jeg satt akkurat og leste Dagbladet på nett, og der var den en artikkel om en far som var så deprimert at han ikke orket å se døtrene sine.

Her er den:

http://www.kjendis.no/2008/09/27/548344.html

Artikkelen du linket til handler om sykdom. Han var gift da dette skjedde.

"Han forteller blant annet hvordan han opplevde å bli deprimert da barna var små. Han følte seg mislykket og var lei seg for at han skuffet døtrene.

Han orket ikke se sine egne barn. Kontrasten mellom den lykke døtrene var for han og hans eget svarte sinn, ble for stor. Eikemo trodde hans eget nærvær skitnet dem til...[...] Under hele innleggelsen lå angsten der for hvordan det skulle gå, først og fremst med døtrene, selv om det var kona Helene som måtte ta støyten. - Det var Helene, som jeg var gift med da, som tok seg av barna da jeg var syk. Uten hennes innsats hadde jeg ikke blitt bra igjen så fort. Hun var jo 28 år yngre enn meg, og hadde masse å stri med."

Og det er klart hvis faren til barna til ts er syk, vil nok ts ha forståelse for at han ikke har samvær med barna. Men da bør han jo informere om det, synes jeg.

[Gjest Gjest_Freia_*]

Og da er det vel urettferdig av ts å skrive noe som helst om ham også da, siden vi ikke vet om det hun skriver er sant - er det ikke?

Ingen har sagt at far er i kjelleren, men det er gjort forsøk på å forklare hvorfor han handler som han gjør.

Vi må nesten gå ut ifra at det ts skriver er sant. Hun forteller sin historie. For meg blir det ihvertfall helt feil å bare kritisere henne og forsvare en far ut ifra at vi ilegger ham egenskaper som han muligens ikke har engang.

Til og med når ts sier at situasjonen IKKE er slik enkelte påstår så forsetter enkelt med sine påstander (fordi de tydeligvis mener å kjenner faren bedre?)

Det er helt legitimt å forsøke å forklare hvorfor far handler som han gjør. Men når det (for enkelte) virker som om man bare gjør det for å kunne legge skylden for situasjonen på ts så blir det feil.

[Gjest Gjest]

Artikkelen du linket til handler om sykdom. Han var gift da dette skjedde.

Og det er klart hvis faren til barna til ts er syk, vil nok ts ha forståelse for at han ikke har samvær med barna. Men da bør han jo informere om det, synes jeg.

Det handler om en far som ikke orket å se sine barn fordi han var deprimert. Den viser altså en grunn til at en far oppfører seg som faren til trådstarters barn. Jeg sier ikke at det er tilfelle i saken til ts, men at det faktisk kan være grunner til at han opptrer som han gjør nå.

Og igjen- DET er snakk om konfliktnivået ikke samværet. Konfliktnivået mellom foreldrene til trådstarters barn må ned, hvis du ikke skjønner det er det skremmende. Og konfliknivået kommer aldri ned hvis ikke ts tar andre grep om situasjonen enn hun har gjort til å.

[Gjest Gjest]

Det handler om en far som ikke orket å se sine barn fordi han var deprimert. Den viser altså en grunn til at en far oppfører seg som faren til trådstarters barn. Jeg sier ikke at det er tilfelle i saken til ts, men at det faktisk kan være grunner til at han opptrer som han gjør nå.

Og igjen- DET er snakk om konfliktnivået ikke samværet. Konfliktnivået mellom foreldrene til trådstarters barn må ned, hvis du ikke skjønner det er det skremmende. Og konfliknivået kommer aldri ned hvis ikke ts tar andre grep om situasjonen enn hun har gjort til å.

Hva mer mener du at ts skal gjøre da?

[Gjest Gjest]

Vi må nesten gå ut ifra at det ts skriver er sant. Hun forteller sin historie. For meg blir det ihvertfall helt feil å bare kritisere henne og forsvare en far ut ifra at vi ilegger ham egenskaper som han muligens ikke har engang.

Til og med når ts sier at situasjonen IKKE er slik enkelte påstår så forsetter enkelt med sine påstander (fordi de tydeligvis mener å kjenner faren bedre?)

Det er helt legitimt å forsøke å forklare hvorfor far handler som han gjør. Men når det (for enkelte) virker som om man bare gjør det for å kunne legge skylden for situasjonen på ts så blir det feil.

Dette blir bare tull freia. Først bringer du på banen at vi ikke kan uttale oss om situasjoner vi ikek kjenner, så mener du plutselig at vi selvfølgelig kan det likevel, for vi bare må gå ut fra at det ts skriver stemmer. Det var du som brakte akkurat den tullete vinklingen på banen, så det er kanskje greit at akkurat det forstummer?

Ingne her legger all skyld på faren, men det er en konflikt, og den konflikten er hun en del av. Hvis ts ikke hadde vært del av konflikten, så hadde ikke faren hatt en konflikt gående helt på egenhånd - det forstår du vel?

Hvis ts vil at barna skal ha kontakt med sin far, så må hun bidra. Hun skriver at hun har forsøkt, men hvem har rett til å si at de forsøkene har vært riktige? De funker tydeligvis ikke, så da kan det hende hun har gjort feil forsøk. Og derav igjen, kan det faktisk se ut som om hun trenger veiledning videre, og det bør hun kunne få hos rette instans i kommunen - og iallefall ikke her på KG.

[Gjest Gjest]

Hva mer mener du at ts skal gjøre da?

Eksakt hva hun bør gjøre kan jeg selvfølgelig ikke uttale meg om, siden jeg ikke kjenner situasjonen. Men hun bør sette seg ned og tenke seg litt nøyere om, og rett og slett innse at hennes opptreden er en del av konflikten.

Jeg har ikke lyst til å skrive mer om det enn at hun faktisk bør trekke inn ekstern ekspertise for hjelp og veiledning. Hunt takler dette på en dårlig måte. Dette er ikke den første tråden hun har startet om dette problemet, og jeg for min del har endret syn på situasjonen etter å ha lest innleggene hennes i andre tråder også. (Nei, jeg stalker henne ikke, men deltar i i flere tråder på dette forumet - akkurat på lik linje med mange andre).

Enkelte av dere kjører mennene så hardt etter samlivsbrudd at de rett og slett ikke orker å ha mer med dere og barna å gjøre. De er utslitt. Så treffer de en kvinne uten disse kravene og etablerer et forhold og etterhvert en ny familie med henne, og får et godt liv. Og ofrene er barna fra forrige forhold.

Hadde enda alle disse kvinnene som sitter og forsvarer hverandre og rakker ned på mennene, heller brukt energien på å diskutere hvordan de selv kan bidra til å løse konfliktene, hadde mange barn vært spart for mye vondt.

Ved samværsbrudd som involverer barn, må man se på det på en profesjonell måte, på lik linje som man gjør med forhold man f.eks. har emd folk i næringslivet. Følelsene må legges til side, det er ikke lett, men begge må være voksne nok til å jobe for det. hvis den ene er i en psykisk situasjon som gjør at h*n ikke makter det, må den andre bidra for å få det til. Hvis ikke, lider barna.

[Gjest ¤bella¤]

Det må da være et familievernkontor e.l. som kan hjelpe dere i denne saken. Jeg tror neppe du klarer det på egenhånd.

TS har prøvd, men eksen bare stormer ut, og vil ikke delta.

Har dere noen gang satt dere ned med barna å hørt hva de føler oppi alt dette, uten og dra de mellom mor og far?

Når barna tydelig mistrives med situasjonen, setter de tilbake utviklingsmessig, og til og med barnehagen er beskymret for de, tyder det på barn som trives med 50/50 ordning?

Her var det mye kritikk.

Et par fakta ut fra det jeg har lest i tråden her:

Barna er for små til at 50/50 samvær fungerer. Det er prøvd, med resultat usikre barn som ikke greier seg i hverdagen.

Det har vært en rettssak. Pr dagens dato blir det ikke dømt 50/50 samvær, dette er en risiko som alle som går til rettssak angående barnefordeling må være klar over. Det blir ikke rettssak dersom far og mor er enige, altså har de vært uenige om fordelingen der mor mener at barna ikke har godt av 50/50 deling og vil ha bostedet, noe som gjør far til samværsforelder.

Mor vant.

Far går i kjelleren og nekter å ha samvær med barna sine. Nå kan jeg forstå at han er skuffet og trenger litt tid, og jeg er vel også enig i at han godt kan få litt fred. Men det går da ikke an å oppføre seg slik hvis man er opptatt av barnas beste? Enten vinner jeg eller så kan det bare være? Er det en ansvarlig voksen oppførsel? Viser han ikke med denne oppførselen at han ikke er skikket til å ha hovedomsorgen?

Jeg synes jo også at formuleringene her har vært litt uheldige, men retten har jo sett den virkelige situasjonen og dømt ut fra det. Har ikke far tydelig vist at det ikke er barnas beste men å vinne over mor som er viktigst?

Mor kommer ikke i dialog med far, verken angående en løsning på bidrag eller samvær. Han tar ikke telefonen. Hun kan ikke gjøre mer enn å ønske og håpe på god bedring for far. I mellomtiden lider barna av at det ikke er samvær med far. Er det rart at hun er fortvilet?

Veldig enig i hva du skriver Blondie!

Lurer på hva barna hennes vil mene om henne, hvis de får kontakt med barnas far som voksne og han forteller dem at ts klarte å kjøre han helt ned i grøfta så han ikke orket å ha mer kontakt, og at det er hun som er årsaken til at barna eventuelt ikke har hatt kontakt med faren under barndommen deres.

Ts bør virkelig tenke seg om hva hun driver med her.

Hva de vil mene om henne? At hun gjør alt for å få til det beste for barna sine, mens far setter seg på bakbeina og fortsatt ønsker 50/50 deling når barna mistrives med det?

Det er ikke TS sitt ansvar at far ikke tar kontakt med barna sine. Det er Fars valg og ansvar, ene og alene.

Ts skriver i grunnen selv at hun ikke bidrar til å lette konfliktnivået. Joda, hun skriver at hun ringer og at han ikke tar telefonen, men er han i kjelleren og f.eks. vet at telefonene fra henne kan by på utskjelling og kjefting, så orker han rett og slett ikke det.

Hva vet du om hva som blir sagt i disse telefonsamtalene? (Nei det stemer, han tar jo ikke telefonen så det blir jo ikke sagt stort...)

Hun har prøvd å få han med på mekling, med på familiever kontoret, men FAR vil ikke. Har ikke hun prøvd noe da?

VET DU at telefonene fra henne inneholder kjefting?

Mener du at det er i orden at dersom man ikke får ting som man vil så er det greit å kutte ut samvær? Det finnes vel haugevis med nøytrale parter som kan gå i mellom - inkludert meklingskontor - for å få i gang en dialog. Men far vil ikke for han har tapt saken. Ser du ikke at dette er en mulighet?

Hva er det hun driver med mener du? Det har vært en rettsak og den har den ene part gått seirende ut av. Da må man forholde seg til den. Det er konsekvensen når en sak går til retten fordi man ikke greier å enes utenfor rettssalen.

Mor hindrer ikke kontakt med far. Far gjør fordi han er så sint/fortvilet/frustrert/ deprimert over rettsresultatet. Når skal far bli voksen? Har han så voldsomme problemer trenger han hjelp til å ta seg sammen eller så er han uskikket til å ha omsorg for små barn.

Igjen veldig enig i hva du skriver Blondie!

Jeg har ikke lyst til å skrive mer om det enn at hun faktisk bør trekke inn ekstern ekspertise for hjelp og veiledning.

OM du klarer å lese hva som faktisk blir skrevet her, så har faktisk TS kontaktet mekling, og familievern, men at FAR ikke klarer å oppføre seg og stormer ut uten at de har kommet til enighet.

Syns virkleig du bør stikke fingern i jorda og se at alt er ikke like svart/hvit som du hevder. Det er ikke alle mødre som ønsker å ødelegge mest mulig for barna, men som faktisk ønsker det beste for barna.

[Gjest Gjest]

Syns virkleig du bør stikke fingern i jorda og se at alt er ikke like svart/hvit som du hevder.

Og det er vel akkurat det at noe ikke er svart/hvitt det er forsøkt å få belyst her. Så hvem som bør stikke fingeren hvor kan vi kanskje diskutere.

Og som du ellers selv skriver, så har ts iflg seg selv prøvd en rekke tiltak som ikke funker, men da funker ikke det og blir derfor feil i denne situasjonen, og da må man forsøke noe annet. Det trodde jeg faktisk var opplegt for de aller fleste. Og det første man bør finne ut av er hvorfor far oppfører seg som han gjør. Iallefall hvis man ska få en løsning på dette.

[Gjest Gjest_Freia_*]

Dette blir bare tull freia. Først bringer du på banen at vi ikke kan uttale oss om situasjoner vi ikek kjenner, så mener du plutselig at vi selvfølgelig kan det likevel, for vi bare må gå ut fra at det ts skriver stemmer. Det var du som brakte akkurat den tullete vinklingen på banen, så det er kanskje greit at akkurat det forstummer?

Ingne her legger all skyld på faren, men det er en konflikt, og den konflikten er hun en del av. Hvis ts ikke hadde vært del av konflikten, så hadde ikke faren hatt en konflikt gående helt på egenhånd - det forstår du vel?

Hvis ts vil at barna skal ha kontakt med sin far, så må hun bidra. Hun skriver at hun har forsøkt, men hvem har rett til å si at de forsøkene har vært riktige? De funker tydeligvis ikke, så da kan det hende hun har gjort feil forsøk. Og derav igjen, kan det faktisk se ut som om hun trenger veiledning videre, og det bør hun kunne få hos rette instans i kommunen - og iallefall ikke her på KG.

Det er forskjell på å uttale seg om hva ts faktisk skriver og å uttale seg om hva man tror far holder på med!

Her har mange med hud og hår forsvart far fordi han er i kjelleren når ingen vet om det er tilfelle. Han kan likegodt være på hyttetur med kompisene og faktisk gi litt blaffen! Og om sistnevnte er tilfelle - hva da? Er det noe ts også må ta hensyn til og ta ansvar for - fordi det sikkert er hun som har drevet ham til det? På samme måte som det er hennes skyld at han ikke svarer på telefonen fordi hun sikkert bare kjefter. Hva hvis hun ikke kjefter da? (hun har ikke nevnt at hun ringer for å kjefte - bare for å etterlyse hvor han er når han skal ha barna).

Det jeg har brakt på bane er at mange her (og du føler deg visst truffet?) har forsvart far utifra noe som ingen vet om er sant eller ei. Det eneste vi vet at er sant er det som ts skriver. Jeg synes vi kan holde oss til den historien hun beskriver - noe annet er å lage unødvendige konflikter.

Og at TS er del av en konflikt: ja! Men utifra den hun skriver så har hun da jammen gjort mye for å forbedre situasjonen. Hun har tatt kontakt med familievernkontoret, hun har tatt inititativet til megling, hun forsøker å få tak i far for å få ham på banen vedr. barna.... Men alt hun får fra folk her er at hun må gjøre mer fordi hun er med på å skape en konflikt?

Det virker som om folk bare ignorerer det ts sier om hva hun faktisk har gjort! For så videre å be henne synes synd på og ta hensyn til en far som kanskje ikke er i kjelleren i det hele tatt!

[Gjest NY]

Og det er vel akkurat det at noe ikke er svart/hvitt det er forsøkt å få belyst her. Så hvem som bør stikke fingeren hvor kan vi kanskje diskutere.

Og som du ellers selv skriver, så har ts iflg seg selv prøvd en rekke tiltak som ikke funker, men da funker ikke det og blir derfor feil i denne situasjonen, og da må man forsøke noe annet. Det trodde jeg faktisk var opplegt for de aller fleste. Og det første man bør finne ut av er hvorfor far oppfører seg som han gjør. Iallefall hvis man ska få en løsning på dette.

Ja men da har ts ihvertfall forsøkt noe da! Hvis disse tingene ikke fører fram og faren bare stormer ut og nå forsømmer tiden han har med barna. Ehhhh... Skal ts ordne opp i det også? Skal liksom ikke faren ta initiativet til å ordne noe han da?

Man bør finne ut av hvorfor far oppfører seg som han gjør. TS har forsøkt å få tak i faren og få ham i tale. Men han vil ikke ta telefonen. Når hun sender sms svarer han med at "du kan takke deg selv".

Altså, ts er moren til disse barna, ikke til eksen sin! Hennes oppgave er å sørge for at barna har det bra. Barna har det selvfølgelig ikke bra når det er konflikt mellom mor og far. Og nå merker de selvsagt at noe er galt når far ikke er sammen med dem i helgen. Men hva mer kan mor gjøre da? Skal hun kjøre til faren og sette igjen ungene på trappa? Skal hunb ta affære og kontakte psykolog til far? (jeg tror ikke hun har status som hans nærmeste påførende lenger). Skal hun igjen innkalle til møte hos familievernkontoret? De har akkurat hatt en runde i rettsapparatet og jeg vil tro at mye er diskutert og mye er ganske vondt for begge etter den prosessen.

Mor har vunnet i retten ja. Men i en sak som omhandler barna tror jeg at begge to føler seg litt som tapere så lenge de ikke klarer å få til en god situasjon for barna sine hvor begge foreldre føler seg fullverdige.

[pøbelsara]

Det er faktisk ikke alltid slik at når en konflikt oppstår, så har de involverte automatisk halvparten av skylden hver. Hvis en er vanskelig/urimelig etc. - hva skal den andre gjøre da? Gi seg gang på gang, for å ikke nøre opp om konflikten? I denne saken virker det jo som om pappaen helt har mistet sine egne barns beste ut av siktet...

Hvis trådstarters eks velger å storme ut av meklingsmøter, så er det hans valg. Hvis han velger å ikke hente barna sine til samvær, så er det også hans valg, og hans ansvar. Rett og slett. Alle voksne mennesker har ansvar for sine egne handlinger - enkelt og greit.

Å si at ts må ta ansvar for å finne ut hvorfor far oppfører seg slik han gjør, synes jeg er helt bak mål. Han er en voksen mann, og jeg synes det er helt merkelig at noen kan forsvare og unnskylde at han svikter sine egne barn på den måten. For meg høres det ut som om han furter fordi rettsaken ikke gikk hans vei, også lar han barna sine svi for det? Helt uhørt.

[Gjest Piper]

Nå må du roe deg ned da.

Jeg skriver at jeg IKKE uttaler emg om hvor ofte faren bør ha samvær, MEN om det skadelige konfliktnivået.

Det er faktisk du som må roe deg, for det er du som sier at TS er den som opprettholder konfliknivået, og på hvilket grunnlag kan du si noe slik? Og siden du sier at TS er den som øker konfliktnivået, så kan jo du komme med noen gode tips da i stedet for å be andre roe seg ned.

Skal TS la far være i fred, og håpe at han tar til fornuft? Forhåpentligvis så tar han til fornuft, når han er ferdig med å surmule. Og ja jeg kaller det surmuling, når man lar slike ting gå ut over barna. Men er det så gale av TS å ringe far, for å høre om han skal komme og hente barna som venter på han? Skal TS gå på tå hev resten av livet, bare for å tekkes humøret hans?

Uansett hva de voksne går igjennom, er det ALDRI akseptabelt å la sine egne konflikter gå ut over små barn. Så her i dette tilfelle er faren en liten drittunge, som syns forferdelig synd på seg selv, og som IKKE tenker på barnas beste i det hele tatt.

Han burde hentet barna, så kunne han gått tilbake og surmult når helgen var over.

[Lizzee]

Uff og uff....

Jeg er i den situasjon at min eldste sønn etter flere år med 50/50 valgte å bo fast hos faren sin. Noe som medfører at jeg kun ser ham annenhver helg + litt innemellom.

I mitt tilfelle så gikk ikke jeg til advokat eller rettens vei for å stoppe denne endringen.

1) fordi gutten det er snakk om er tenåring

2) fordi det ikke handler om hvor mye tid JEG skal ha med ham, men hvordan han har det best i livet sitt.

Når det gjelder punkt 2). Min sønn orket ikke flytte frem og tilbake annenhver helg. Han orket ikke flyttelass Og han har mye stash som det ikke går an å ha to av. Han ville ha et soverom et sted med alle sine ting. Han hadde behov for den stabiliteten. Og etter at vi hadde gjort endringene og han fikk et fast hjem så vi bl.a. at dette virket veldig bra på skolearbeid og karakterer. Han ble også mer harmonisk og blid.

Jeg har et kjempegodt forhold til sønnen min. Til eksen min også. Og samtidig som jeg kan føle det litt sårt at han ikke bor hos meg så mye lenger så må jeg tenke på at dette var det beste for ham. Han er ikke stresset lenger. Han trengte den roen som det for ham medførte å ha et fast hjem.

Hvis jeg hadde nektet. Hvis jeg hadde gått i kjelleren pga at det ble sårt for meg å ikke ha 50% omsorg for ham. Skulle jeg ha latt det blitt en kjempekonflikt mellom meg og hans far? Jeg synes det blir feil jeg. Jeg har ansvar for meg og mine følelser. Jeg har også ansvar for at min gutt skal ha det godt. Til og med om det medfører at han ikke skal bo hos meg. I utgangspunktet er jeg veldig for 50/50. Og det ville jeg også helst ha hatt. Men man må ta hensyn til barns forskjellige behov. Kan hende dette endrer seg etterhvert for ts sine barn. Men det krever at ts og eksen hennes kan snakke med hverandre. Og det virker ikke som om det er så lett. Det er vanskelig fordi han ikke tar telefonen. Og det er nok en grunn til at han ikke tar telefonen. Kanskje fordi han er litt konfliktsky (det tyder på det ettersom han løper ut av terapitimer), kanskje fordi han ikke liker å snakke med henne (kanskje hun er litt sint?), kanskje fordi han har gått tom for argumenter, kanskje fordi han er deprimert..... Jeg bruker ordet kanskje fordi jeg vet ikke hva som er sant for disse menneskene. Men jeg vet at ofte så er det sånn at begge parter føler at de har like mye rett til å gjøre som de gjør. Og i de fleste tilfeller er det også slik at begge parter mener at de har barnas beste i fokus. Utfordringen her er å finne et felles fokus som de kan klare å samarbeide om - uten at det dermed blir helt likt for begge to når det gjelder tid med barna. Det er vondt og det er sårt, og ingen har det noe godt når slike ting står på.

Man må ikke la sinne og frustrasjon man føler for eksen få utløp i hevn som skader barna. Det er vanskelig å være ydmyk og forståelsesfull når den andre parten "raser". Det er også forferdelig vanskelig å være rolig når man føler at den andre parten kanskje har "skyld" i at man ikke får den tiden med barna sine som man føler at er riktig. Dette er så fryktelig vanskelig.... Og det finnes ingen fastisvar på hvordan man kan løse dette.

Men se på barna. Hva er det de har behov for?

Jeg prøver ofte å tenke på det man sier om at man kan gjøre alt for barna sine. Noen ganger så medfører det også at man har det vondt selv. Slik denne faren har det nå. La ham få litt tid. Ikke døm ham nedenom og hjem bare fordi han ikke klarte å stille opp denne helgen etter rettsaken.

[Gjest MARIANNA]

I sånne samværs-diskusjonssaker.

Blir det ikke litt feil å skulle bestemme det ene eller det andre ut ifra hva psyken til den ene eller andre foreldren tåler?

Handler det ikke om hva barna skal tåle da?

Her har flere instanser (familievernkontor, barnehage og retten) konkludert med at barna ikke er klare for 50/50. Da hjelper det ikke at far er veldig klar for det. Og moren skal da ikke settes til veggs og få ansvaret for å trøste far bare fordi hun nå følger det som visstnok er beviselig best for barna.

[Gjest Gjest]

Hos oss begynte vi med 50/50 da barnet var rett over ett år. vi har faste dager altså mandag-onsdag hos far. onsdag til fredag hos mor og annen hver helg hos hver. det fører til at det ikke er så lenge mellom hver gang barnet ser foreldrene sine og det blir to lange og to korte besøk hos hver på 2 uker. I vårt tilfelle har barnet fast bosted hos far, og den reelle fordelingen er 45 hos mor og 55 hos far men vi har likevel 50/50. Barn er forskjellige og veldig tilpassnings dyktige, får vår del har dette fungert veldig bra for barnet, i nå 4 år, men ikke alltid like bra for foreldrene, men det er en annen sak og barnets beste er viktigst!!!