Forslag til ny barnelov

[Gjest Rister på hodet]

Hva slags miljøer vanker jeg i..herregud for argumentasjon. Jeg vanker ikke i et spesielt miljø overhodet, det er jo nettopp det jeg mener - at det IKKE er normalt at visse mennesker er så ustabile. Men det FINNES. Og det oftere enn mange kanskje har opplevd selv.

Sier det noe om at JEG er sånn? nei, og det trodde jeg da virkelig var enkelt å skjønne.

Hvis de er så vanvittig ustabile så vil de kanskje ikke få ha samvær med barna uansett. Og da er det ikke noe problem med flytting.

Problemer er det derimot når det bare er bostedsforelder som synes at samværsforelder er slem og ustabil. Bare fordi hun er deppa og sint og sjalu fordi han har funnet ny dame! Det finnes noen av den sorten og vet du.

Som påstår at det er far som er vanskelig når det egentlig er dem selv... Lettere å få sympati da vet du.

Synes du det er riktig at disse mødrene som saboterer samværet barnet skal ha (hvor de skylder på at far er vanskelig) også skal få lov til å flytte av gårde med barna?

[Gjest Gjest]

Jeg limer inn et innlegg fra et annet forum og støtter dette:

"Strandbakken mener som jurist at det ikke er snakk om et flytteforbud, fordi han anser at begge foreldre står fritt til å flytte, men det er barnet som ikke automatisk skal følge dem. Derfor skal det altså ikke kalles flytteforbud.

I praksis vet man jo at det knapt finnes mødre som vil flytte fra barna sine, så i realiteten er det et flytteforbud. Det er om trent det samma som å si at kvinnen har full rett til skilsmisse i islam, og unnlate å forholde seg til å si at barna automatisk blir hos fars familie.....og dermed blir kvinnene selvsagt.

Det er jo det samme hva man kaller en ting, det er i bunn og grunn de praktiske konsekvensene som betyr noe. Strandbakken hevder jo at det heller ikke er et absolutt forbud, man kan jo få samtykke ved å gå til retten. Men hvordan mener han dette skal omsettes praktisk - feks hvis man får et jobbtilbud....også så skal man hele veien via retten etc....ja, da er jo den jobben gått for lengst.

I praksis betyr dette bare at man må være klar over at det å få en barn kan bety at man blir stedbunden resten av livet hvis man ikke ønsker å forlate barnet og samtidig gi fri rett til den som gir blanke i barnet til å komme og gå som de vil. Og så får man jo se hvilke konsekvenser det får på sikt. Kanskje går skilsmissetallet ned og en rekke barn blir boende i skadelige foreldreforhold fordi den ene parten ikke vil ha noen reell muligheten til å klare seg bomessig eller økonomisk alene? Kanskje er det enda færre studenter som får barn fordi det vil kunne ha så vidtrekkende konsekvenser? Og kanskje tallet på skaer inn i retten eksploderer, og hvem har best mulighet til å stå i retten økonomisk?

Jeg har ingen problemer med å se at det kan være probøematisk med fri flytterett, men det er jammen for dumt å sitte å si at dette ikke egentlig er snakk om et flytteforbud bare fordi man pakker det inn i fine juridiske floskler."

Les resten av tråden her:

http://www.aleneforeldreforeningen.no/phpB...hlight=barnelov

[Gjest Gjest]

Hvis de er så vanvittig ustabile så vil de kanskje ikke få ha samvær med barna uansett. Og da er det ikke noe problem med flytting.

Problemer er det derimot når det bare er bostedsforelder som synes at samværsforelder er slem og ustabil. Bare fordi hun er deppa og sint og sjalu fordi han har funnet ny dame! Det finnes noen av den sorten og vet du.

Som påstår at det er far som er vanskelig når det egentlig er dem selv... Lettere å få sympati da vet du.

Synes du det er riktig at disse mødrene som saboterer samværet barnet skal ha (hvor de skylder på at far er vanskelig) også skal få lov til å flytte av gårde med barna?

Jeg mener oppriktelig talt at INGEN i Norge skal oppleve et "flytteforbud" i løpet av livet sitt. At det skal være opp til foreldrene til syvende og sist å ornde opp i dette.

Om det er det at det er hensyn til at barna ikke skal måtte flytte i det hele tatt, foreslår jeg at INGEN barnefamilier skal ha lov til å flytte i Norge feks pga jobb.

Uten at dette skal gå utover en enslig far eller mor som har fått forsørgeransvaret 100% og beskjed om at andre skal bestemme hvor de skal jobbe og bo.

Det er et innhogg og et overformynderi å ta sånne avgjørelser over hodet på et voksent menneske.

[Gjest Gjest_Skeptisk_*]

Jeg lurer også på det noen i den tråden det ble linket til spør seg selv:

Hva med når samværeforeldre ikke samtykker i barnet flytter med den andre, men likevel ikke ønsker ta over hovedomsorgen?

I praksis innebærer det at hovedforsørger verken kan flytte med barnet eller uten barnet.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Ja, selvføgelig er det knyttet opp mot den som har barnet. Men sett et tilfelle at et par flytter til en gitt by, forholdet ryker og samværsforeldren flytter "hjem" eller et annet sted. Så skal da DEN personen si; nei, DU får ikke flytte. Du kan ikke flytte "hjem" pga jobb, studier, bedre mulighet til å forsørge barnet, øvrig familie og støtte, større sosialt nettverk etc. Du skal sitte igjen der, fordi det kan jeg bestemme.

Er det helt oppriktelig rettferdig?? NEI!

Så da faller heeelt argumentene til flere av dere bort, med hensyn til barna. For det er med en sånn lov, INGENTING som sikrer at samværforeldren blir igjen selv.

Moralen er: ikke finn på å flytt til grisgrente strøk i Norge hvor du ikke har lyst til å bo som alenemor eller far!

[Gjest Gjest]

Moralen er: ikke finn på å flytt til grisgrente strøk i Norge hvor du ikke har lyst til å bo som alenemor eller far!

Nettopp..i praksis så er det faktisk det som er saken.

[Gjest Gjest]

Tror du må begynne å se litt mer på hva du skriver for du fremstår nok ikke helt sånn som du selv tror.

Veldig agresiv og veldig på det at det er så mange ustabile og slemme der ute som bare vil ødelegge for bostedsforeldre - dete mitt inntrykk av deg.

Syns det er dumt at du syns det, men jeg er ikke aggresiv. Men jeg er kjempe engasjert i dette og mye av argumentasjonen provoserer meg.

Noe som jeg syns er helt ok med tanke på at det snakkes om en så viktig sak.

Det er ikke sånn at ALLE er "slemme", det er det ingen som har sagt.

Men det er et faktum at det er mye bitterhet og uenighet i kjølevannet av et samlivsbrudd. Og ikke alltid er en eller begge partene til å snakke med- og dermed ødegger for eksen.

Og ja, man er farget av å ha sett dette selv - kanskje det ikke er så lett for dere som ikke har det?

Det er enorm forsvaring av samværforeldren her syns jeg. Hele tråden er vinklet inn på hensynet til SF, mer enn barnet egentlig. Beklager, men det er mitt inntrykk.

Sier som en annen i en tråd:

Det er viktig å huske at det er MINST like mange samværsforeldre som driter i barnets behov for kontakt med begge foreldre som det er bostedforeldre som gjør det.

Dersom det er BARNET som skal stå i fokus, da må faktisk BEGGE ilegges flytteforbud. Ellers er det - som allerede sagt - ikke BARNETS beste som er den reelle begrunnelsen for flytteforbudet.

[Far til 2]

Ja, selvføgelig er det knyttet opp mot den som har barnet. Men sett et tilfelle at et par flytter til en gitt by, forholdet ryker og samværsforeldren flytter "hjem" eller et annet sted. Så skal da DEN personen si; nei, DU får ikke flytte. Du kan ikke flytte "hjem" pga jobb, studier, bedre mulighet til å forsørge barnet, øvrig familie og støtte, større sosialt nettverk etc. Du skal sitte igjen der, fordi det kan jeg bestemme.

Er det helt oppriktelig rettferdig?? NEI!

Så da faller heeelt argumentene til flere av dere bort, med hensyn til barna. For det er med en sånn lov, INGENTING som sikrer at samværforeldren blir igjen selv.

Jeg foreslår at du leser innlegget til Blondie65 hvor hun referer til lovutkastet.

Der står det bl.a.:

Ved felles foreldreansvar må derfor begge foreldre samtykke dersom flytting med barnet skal kunne skje. Forutsetningen er imidlertid at flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter. Flytting over kortere avstander vil derfor som regel ikke kreve samtykke. Flertallet legger til grunn at praksis knyttet til bestemmelsen i barneloven § 46 her kan være relevant. Det forutsettes dessuten at det er tale om vanskeliggjøring av et samvær som allerede er etablert når spørsmålet om flytting blir aktualisert. Det må imidlertid kunne tas hensyn til planlagte, men ikke igangsatte samvær. Dersom samvær ikke er etablert, må den forelder som vil motsette seg flytting kunne sannsynliggjøre at samvær vil bli igangsatt i nær fremtid dersom flytting ikke skjer.

Det må altså være opprettet samvær mellom barn og samværsforelder, eller det må sansynliggjøres at slikt samvær vil bli gjennomført.

Tenk det er annen situasjon. Barnet har ikke hatt jevnlig samvær med samværsforelder på f.eks. 2 år (men sporadisk samvær). Samværsforelder flytter "endelig" hjem slik barnet ser det. Endelig skal barnet få mer tid med samværsforelder og samværsforelder gleder seg like mye som barnet.

DA tar altså bostedsforelder barnet under armen og flytter så langt at samvær ikke kan gjennomføres. Er det dette du mener er barnets beste ?

Edit: skriveleif

Endret 16. september 2008 av Far til 2

[Far til 2]

Jeg limer inn et innlegg fra et annet forum og støtter dette:

"Strandbakken mener som jurist at det ikke er snakk om et flytteforbud, fordi han anser at begge foreldre står fritt til å flytte, men det er barnet som ikke automatisk skal følge dem. Derfor skal det altså ikke kalles flytteforbud.

I praksis vet man jo at det knapt finnes mødre som vil flytte fra barna sine, så i realiteten er det et flytteforbud. Det er om trent det samma som å si at kvinnen har full rett til skilsmisse i islam, og unnlate å forholde seg til å si at barna automatisk blir hos fars familie.....og dermed blir kvinnene selvsagt.

Det er jo det samme hva man kaller en ting, det er i bunn og grunn de praktiske konsekvensene som betyr noe. Strandbakken hevder jo at det heller ikke er et absolutt forbud, man kan jo få samtykke ved å gå til retten. Men hvordan mener han dette skal omsettes praktisk - feks hvis man får et jobbtilbud....også så skal man hele veien via retten etc....ja, da er jo den jobben gått for lengst.

I praksis betyr dette bare at man må være klar over at det å få en barn kan bety at man blir stedbunden resten av livet hvis man ikke ønsker å forlate barnet og samtidig gi fri rett til den som gir blanke i barnet til å komme og gå som de vil. Og så får man jo se hvilke konsekvenser det får på sikt. Kanskje går skilsmissetallet ned og en rekke barn blir boende i skadelige foreldreforhold fordi den ene parten ikke vil ha noen reell muligheten til å klare seg bomessig eller økonomisk alene? Kanskje er det enda færre studenter som får barn fordi det vil kunne ha så vidtrekkende konsekvenser? Og kanskje tallet på skaer inn i retten eksploderer, og hvem har best mulighet til å stå i retten økonomisk?

Jeg har ingen problemer med å se at det kan være probøematisk med fri flytterett, men det er jammen for dumt å sitte å si at dette ikke egentlig er snakk om et flytteforbud bare fordi man pakker det inn i fine juridiske floskler."

Les resten av tråden her:

http://www.aleneforeldreforeningen.no/phpB...hlight=barnelov

Jeg håper du er klar over at det forumet du referer til er et av de mest subjektive som finnes mht barn og bostedsforeldre. Ledelsen har selv sagt til meg i en debatt at de ikke har fokus på å tilfredstille barnet, men bostedsforelder. Om de klarer begge deler er det en bonus.

Du snakker forøvrig som om det er en selvfølge at mor skal ha omsorgen. Kansje du bør fokusere litt mer på barnet om du ønsker å fremstille de meninger som LITT objektive.

Men OM det er riktig at kun mødre skal ha omsorgen etter samlivsbrudd, så gjør ikke dette lovforslaget at mor blir tvunget til å bli boende. Hun kan fortsatt flytte, men ikke MED barnet uten at barnets beste blir ivaretatt. Hvis barnets beste er å bli boende i et etablert nærmiljø må dette prioriteres foran mors ønske om å ta med seg barnet. Mor kan imidlertid fortsatt flytte uten barnet om overføring av omsorgen er barnets beste.

Det er med andre ord full frihet til alle mulige valg, - såfremt barnets beste blir prioritert fremfor noen annen person.

[Far til 2]

Moralen er: ikke finn på å flytt til grisgrente strøk i Norge hvor du ikke har lyst til å bo som alenemor eller far!

Nettopp..i praksis så er det faktisk det som er saken.

YESS !!!!!!!!!!

Det er så enkelt at det er det som er moralen.

[Gjest Gjest]

Jeg håper du er klar over at det forumet du referer til er et av de mest subjektive som finnes mht barn og bostedsforeldre. Ledelsen har selv sagt til meg i en debatt at de ikke har fokus på å tilfredstille barnet, men bostedsforelder. Om de klarer begge deler er det en bonus.

Du snakker forøvrig som om det er en selvfølge at mor skal ha omsorgen. Kansje du bør fokusere litt mer på barnet om du ønsker å fremstille de meninger som LITT objektive.

Men OM det er riktig at kun mødre skal ha omsorgen etter samlivsbrudd, så gjør ikke dette lovforslaget at mor blir tvunget til å bli boende. Hun kan fortsatt flytte, men ikke MED barnet uten at barnets beste blir ivaretatt. Hvis barnets beste er å bli boende i et etablert nærmiljø må dette prioriteres foran mors ønske om å ta med seg barnet. Mor kan imidlertid fortsatt flytte uten barnet om overføring av omsorgen er barnets beste.

Det er med andre ord full frihet til alle mulige valg, - såfremt barnets beste blir prioritert fremfor noen annen person.

Av alle ting mener jeg IKKE at det er en selvfølge at mor skal ha hovedansvaret. Tvert i mot, forstå meg rett, det skal være like naturlig at far skal ta det ansvaret om situasjonen tilsier at det er best.

Og det er også tilfellet i eks jeg kjenner til fra min nærhet.

Men du må heller ikke alltid anta at alle fedre sitter klare til å være mye med barna og at det er mor som alltid har skyld i at de ikke får være fedre? For det har jeg i hvert fall aldri opplevd. Fordi om det OGSÅ selvsagt skjer.

[Far til 2]

Av alle ting mener jeg IKKE at det er en selvfølge at mor skal ha hovedansvaret. Tvert i mot, forstå meg rett, det skal være like naturlig at far skal ta det ansvaret om situasjonen tilsier at det er best.

Og det er også tilfellet i eks jeg kjenner til fra min nærhet.

Men du må heller ikke alltid anta at alle fedre sitter klare til å være mye med barna og at det er mor som alltid har skyld i at de ikke får være fedre? For det har jeg i hvert fall aldri opplevd. Fordi om det OGSÅ selvsagt skjer.

Problemet er 3-delt.

a) Begge foreldrene blir boende i nærmiljøet for å ivareta barnet

b) Samværsforelder flytter langt og driter i barnets behov for samvær (er en slik samværsforelder egnet til omsorg ?)

c) Bostedsforelder flytter langt og driter i barnets behov for samvær med samværsforelder (men ivaretar egne behov), driter i barnets ønske om å beholde, skole, venner og miljø forøvrig (er dette en god omsorsperson)

Nå kan du klasifiser

a) Hva er værst for barnet

b) Hva er værst for bostedsforelder

c) Hva er værst for samværsforelder.

Deretter kan du velge den ulempen som er minst for barnet og ivaretar barnets beste på en best mulig måte.

[Gjest Gjest]

Her tar du litt feil.

På skjema fra NAV må du oppgi om du er villig til å flytte eller ei. Hvis du ikke er villig (eller kan) flytte så må du oppgi årsak til det. Det ER årsaker som blir godkjent av NAV for at man ikke kan flytte for å jobbe. Bl.a. hensyn til barn!!

Jeg fikk selv tilbud om jobb som var 15 mil unna - jeg fikk heldigvis medhold i å slippe å ta denne jobben pga av min 3 mindreårige barn. I tillegg. Når NAV tilbyr der en jobb så må du som regel på intervju til den potensielle arbeidsgiveren. Og du trenger ikke akkurat gjøre det så godt på det intervjuet da.... Hvis du ikke vil ha jobben.

Litt feil.. Svarer du på det skjemaet at du ikke er villig til å flytte, har du faktisk ikke krav på ledighetstrygd.. Uansett årsak. Tro meg, jeg har prøvd. Så hvis da eksen min da finner ut at han ikke vil jeg skal flytte pga samvær, hva da?

[Gjest Gjest]

Problemet er 3-delt.

a) Begge foreldrene blir boende i nærmiljøet for å ivareta barnet

b) Samværsforelder flytter langt og driter i barnets behov for samvær (er en slik samværsforelder egnet til omsorg ?)

c) Bostedsforelder flytter langt og driter i barnets behov for samvær med samværsforelder (men ivaretar egne behov), driter i barnets ønske om å beholde, skole, venner og miljø forøvrig (er dette en god omsorsperson)

Nå kan du klasifiser

a) Hva er værst for barnet

b) Hva er værst for bostedsforelder

c) Hva er værst for samværsforelder.

Deretter kan du velge den ulempen som er minst for barnet og ivaretar barnets beste på en best mulig måte.

Og hvorfor skal jeg klassifisere min mening i dine tre alternativer? så lenge jeg ikke kan stå for måten du begrunner det evnt alternativet.

OM man kan bo i samme nærmiljø, at alle parter trives, kan samarbeide, begge foreldre har mulighet for livsnødvendig jobb! og kan forsørge barnet som best -så er ingenting bedre enn det. Og det tror jeg du skal lete lenge etter noen som syns motsatt om.

Vedr punkt b) g c), du forutsetter at den ene eller den andre faktisk "driter i

barnets behov". Dette er sjeldent tilfelle tror jeg!! og er i hvert fall IKKE sånn jeg tenker eller handler.

Man kan ha MANGE behov for å flytte med den troen om at det også kan være positivt for barnet. At å krampeaktig være igjen et sted når man kan skape bedr rammer for barnet, er feil.

Videre: "driter i barnets ønske om å beholde, skole, venner og miljø forøvrig"

Igjen, du skal gå i bresjen for at det ikke skal være lov for NOEN småbarnsforeldre å flytte i Norge da eller? likhet for loven, eller skulle jeg til å si argumentene?

Kjenner til mange familier som har flyttet ganske mye pga studier, jobb og andre grunner. Ser ikke at noen støtter et lovforslag om at det skal bli "ulovlig".

[Gjest Gjest_Petter_*]

Det handler om barns rett!

Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! :o)

[Lizzee]

Nei men herregud.

Ser dere ikke det som klart ligger foran dere??

For det første;

"og hennes eksmann sa da at han ikke ønsket å miste den daglige kontakten med barna sine bare for at hun skulle få tilfredstille underlivet sitt.... "

JA! det var en jævlig unødvendig kommentar å komme med!! å anta at voksne kvinner utelukkende flytter eller er med en ny partner fordi de skal tilfredsstille underlivet sitt.

Det ER faktisk andre grunner til at normale oppegående foreldre ønsker seg en ny partner, som feks av kjærlighet, vennskap, gi barne enda bedre forutsetninger etc.

Og ikke minst; miste den daglige omsorgen?? VI SNAKKER JO OM TILFELLER HVOR DET IKKE ER DAGLIG SAMVÆR MED BEGGE FORELDRENE!! Da snakker du om 50/50 og da er det faktisk ikke mulig for NOEN av foreldrene å flytte uten tillatelse fra den andre.

Herregud sier jeg bare, hvor i alle dager er logikken i at den personen som er trusted med ansvaret for barna, over den andre! skal være underlagt bestemmelsene til den som IKKE har barnet - men den personen kan selv velge som den vil ang bosted.

Likhet for loven? tror ikke det.

For det andre;

"Men det er vel ikke slik at samværsforeldren setter seg på bakbeina og sier nei til at barna skal flytte ene og alene for å være slem og egoistisk!? H*n sier vel nei fordi h*n ønsker å kunne opprettholde samværet"

NEI! tror ikke du har møtt mange mennesker i ditt liv da. Har selv et tilfelle i min nærhet hvor eksen KUN ønsker å lage trøbbel. At det er ren egoisme som styrer hver avgjørelse og er nettopp SLEM og ustabil.

??

Den kommentaren til min venninnes eksmann var veldig under beltestedet (og det sa jeg også i mitt innlegg). Historien var for å illustrere hvor galt det kan gå og hvor fortvilet man kan bli. Og da kan man jo lire av seg mye rart og galt.

Når det gjelder det andre: årsaken til at samværsforeldre setter seg på bakbeina når det gjelder flytting. Selvfølgelig er det NOEN som bare nekter fordi det er egoister. De har kanskje økonomisk interesse av at barnet blir - mer samvær betyr mindre bidrag å betale. Ja, det finnes mange årsaker til at man ikke vil at barnet skal flytte. Og ikke alle årsaker har ingenting med barnets beste å gjøre. Men jeg tror allikevel at DE FLESTE ønsker at barnet skal bli fordi det øker muligheten til å kunne få være sammen med barnet sitt!

Hvis du tror at jeg ikke har møtt mange mennesker i mitt liv så deg om det.

Årsaken til at jeg skriver det jeg gjør og også prøver å fremheve de positive mulighetene er at jeg har sett begge deler. Både de som får det til og de som stanger hodet i veggen. (har stanget hodet i veggen selv....). I tillegg har jeg holdt på med dette å dele omsorg for barn i en del år og vet noe om hvilke feller man kan gå i.

Men det er et faktum at det er mye bitterhet og uenighet i kjølevannet av et samlivsbrudd. Og ikke alltid er en eller begge partene til å snakke med- og dermed ødegger for eksen.

Og ja, man er farget av å ha sett dette selv - kanskje det ikke er så lett for dere som ikke har det?

Det er enorm forsvaring av samværforeldren her syns jeg. Hele tråden er vinklet inn på hensynet til SF, mer enn barnet egentlig. Beklager, men det er mitt inntrykk.

Sier som en annen i en tråd:

Det er viktig å huske at det er MINST like mange samværsforeldre som driter i barnets behov for kontakt med begge foreldre som det er bostedforeldre som gjør det.

Dersom det er BARNET som skal stå i fokus, da må faktisk BEGGE ilegges flytteforbud. Ellers er det - som allerede sagt - ikke BARNETS beste som er den reelle begrunnelsen for flytteforbudet.

Jeg har vært der. Både som den som har hovedomsorg (og faren så knapt nok barna det første året etter at vi ble skilt - hadde ikke tid pga jobb....), delt omsorg og også bare samvær annenhver helg. Og min eks har ikke alltid vært "grei" - det har sikkert ikke jeg heller. Men jeg er rimelig stolt over å ha fått til en løsning som fungerer for barna våre!

Du har helt rett - det er veldig ofte mye bitterhet og uenighet i kjølevannet av et brudd. Og i en slik situasjon da man er som mest negativ til et annet menneske - da skal man bestemme hvordan man skal forholde seg til å dele omsorg for barna? Det går ofte galt. Ofte fordi man mener at en person er uskikket til å være far bare fordi man ikke lenger vil ha ham som mann..... (det er ikke alltid sånn - men jeg har sett det skje), og så vil man ha omsorgen alene og flytte hvor man vil uten at faren skal få mene noe om det.... (ha sett det også).

Det er barna som skal stå i fokus. Jeg og min eks har inngått avtale om at ingen av oss flytter før ungene er ferdig på videregående. Begge er vi komfortable med det. Så da har vi ihvertfall barnas best i fokus da!

[Gjest Gjest]

YESS !!!!!!!!!!

Det er så enkelt at det er det som er moralen.

Man kan jo gjerne flytte til bygda, man da bør man være jurist. Som denne Strandbakken. Det kan faktisk bli særdeles morsomt og givende, og man kan vinne mange saker - som jurist. Hehe...

[Gjest Gjest]

Det handler om barns rett!

Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! :o)

Hvorfor var det da ingen som kom og hjalp meg da jeg var syk og greide å stå på beina, mens min eks lå og dro seg i senga....hvem tok hånd om mine "menneskerettigheter"? Bygdefolket?

[Gjest Gjest_Petter_*]

Hvorfor var det da ingen som kom og hjalp meg da jeg var syk og greide å stå på beina, mens min eks lå og dro seg i senga....hvem tok hånd om mine "menneskerettigheter"? Bygdefolket?

Ser ikke helt sammenhengen her, men jeg skal forsøke å svare likevel:

Debatten handler ikke om hvordan din eller min eks oppførte seg da vi var sammen.

Den handler om barns rett til begge sine foreldre.

Din debatt er sikkert interessant nok, den. Men den anbefaler jeg at du tar den i et eller annet debattforum om 'dårlige eks'er fra tiden vi bodde sammen' eller noe sånt, og ikke her.. :o)

[Gjest Gjest]

Ser ikke helt sammenhengen her, men jeg skal forsøke å svare likevel:

Debatten handler ikke om hvordan din eller min eks oppførte seg da vi var sammen.

Den handler om barns rett til begge sine foreldre.

Din debatt er sikkert interessant nok, den. Men den anbefaler jeg at du tar den i et eller annet debattforum om 'dårlige eks'er fra tiden vi bodde sammen' eller noe sånt, og ikke her.. :o)

Man må da kunne se på hvilke eksempler som kan dukke opp.

Jeg bodde helt alene i min eks sin hjembygd. Jeg ble meldt til barnevernet av barnehagen/ppt og min eks. Av førstnevnte fordi jeg stilte spørsmål til de, og fordi jeg ikke kom på ett møte. Men min eks som da ikke hadde foreldreansvaret (og derav heller ikke hadde noe han skulle ha sagt vedr. vårt barn. Slik var loven, lik det eller ikke)hadde godtatt alt de hadde sagt og det godtok de. De mente jeg krenket de personlig og faglig ved å stille de spørsmål!

Min eks meldte meg for å nettopp hindre meg i å flytte. Jeg ble sett på som cen jævlen, selv om jeg bodde i hans hjembygd uten nettverk eller jobb og måtte klare alt alene. Han fikk hjelp til alt. Slik er bygdenorge..og jeg sier stakkars de som bli tvunget til å bo der.