I gamle dager...

[Sjefs-snipa]

Hehe, hvor mange familier tror du virkelig baker brød til de får besøk? Og pinlig?! Neppe. Nå kan det selvfølgelig ha noe med omgangskretsen min å gjøre, tror aldri jeg har blitt servert hjemmebakt brød på besøk, dette har heller aldri sjokkert meg. Å kunne bake brød eller ikke har heller ikke vært et diskusjonstema, så jeg har aldri måttet komme med den "pinlige" innrømmelsen at jeg ikke kan dette (hvem diskuterer dette?). Når det er sagt, så kan jeg faktisk bake brød. Og boller. Og kaker. Jeg bare liker det ikke. De gangene jeg har gjort det, har det vært for å glede eller overraske noen, og ikke nødvendigvis min mann. Min mann kan også bake (men brød har aldri vært aktuelt - vi er svært konkrete her, er det nødvendigvis snakk om gjærbakst? ). Min mann kan på sin side ikke mekke bilmotor eller skifte dekk. Dette har heller aldri vært pinlig. Vi har forøvrig begge mange (og til dels forskjellige) kvaliteter som vi setter stor pris på hos hverandre.

Først: det er mye vi ikke liker. Men siden man ikke er 3 år, gjør man det likevel. Synes ikke moren din, bestemoren din eller svigermor at det er litt pinlig at ikke barnebarnet/dattera/svigerdattera disker litt opp når de kommer på besøk? Synes ikke de det er litt dumt at mannen din ikke kan hjelpe deg med dekkskiftet?

Scenario. Du og mannen din er ute og kjører på kveldstid. Dere har vært å besøkt venn A som bor avsides til, og det var såpass hyggelig at dere ikke dro før ved ett-tiden. Det er med andre ord mørkt ute- og lite trafikk. Midt ute i skogen punkterer dere. Noen har kastet ei tom cola-flaske ut i veibanen tidligere på dagen, og dekket er helt flatt... Hadde det ikke da vært litt kjekt om mannen din kunne skifte dekk? Er det ikke da litt pinlig (og unødvendig) å ringe til Viking eller Falken fordi dere ikke får det til selv? Føler mannen din seg da skikkelig mandig når Falken-mannen småhumrer over at dere virkelig var så hjelpesløse at dere måtte ringe ham får å få skiftet dekket?

[Gjest Helen Parr]

Er det ikke litt pinlig å si til gjester at brødet er kjøpt hos bakeren?

*hjertelig latter*

[Gjest Gjest]

Først: det er mye vi ikke liker. Men siden man ikke er 3 år, gjør man det likevel. Synes ikke moren din, bestemoren din eller svigermor at det er litt pinlig at ikke barnebarnet/dattera/svigerdattera disker litt opp når de kommer på besøk? Synes ikke de det er litt dumt at mannen din ikke kan hjelpe deg med dekkskiftet?

Scenario. Du og mannen din er ute og kjører på kveldstid. Dere har vært å besøkt venn A som bor avsides til, og det var såpass hyggelig at dere ikke dro før ved ett-tiden. Det er med andre ord mørkt ute- og lite trafikk. Midt ute i skogen punkterer dere. Noen har kastet ei tom cola-flaske ut i veibanen tidligere på dagen, og dekket er helt flatt... Hadde det ikke da vært litt kjekt om mannen din kunne skifte dekk? Er det ikke da litt pinlig (og unødvendig) å ringe til Viking eller Falken fordi dere ikke får det til selv? Føler mannen din seg da skikkelig mandig når Falken-mannen småhumrer over at dere virkelig var så hjelpesløse at dere måtte ringe ham får å få skiftet dekket?

:søvn:

[Sjefs-snipa]

Har du blitt blasert av å slippe å tenke på morgendagen økonomisk sett?

I den virkelige verden er det ikke så veldig mange familier som er så priviligerte som deg, at de kan velge om en av partene kan være hjemme.

Samfunnet er basert på at begge jobber, og på grunn av prisnivået må ofte begge jobbe fulltid (eller nær opptil) for å leve.

Når situasjonen er slik den er, at begge må jobbe utenfor hjemmet for å forsørge familien av nødvendighet, ikke av valg, er det vel rett og rimelig at begge også deler på de hjemlige forpliktelsene.

For øvrig må jeg si at argumentene dine ligner mer og mer på "konservativ mann" som hadde noen tråder her for en ukes tid siden... der kunne du funnet en "soulmate" om du ikke allerede hadde vært gift.

Vel, jeg skjønner at ikke alle har det like økonomisk romslig som oss. Men- jeg funderer litt på følgende...: vil en nødvendigvis tape så utrolig mye på at kvinnen blir hjemmeværende?

Dersom kvinnen blir hjemmeværende, vil en jo samtidig kunne spare utrolig mye. Lavere transportutgifter, kanskje en mindre bil, man slipper å betale barnehage, man sparer penger på å lage mat hjemme fra grunnen av etc etc. I tillegg får en kontantstøtte for å være hjemme.

På toppen av det hele kommer det som ikke kan måles i penger: siden man velger å få barn går jeg ut fra at det vil være en stor verdi for mødrene å få mer tid sammen med dem. Dersom en vinner dette- bør jo ikke nødvendigvis tapet med å gå litt ned i økonomisk handlefrihet være så stort (?)

ha ha- jeg skal tipse min single venninne om "konservativ mann"

[Sjefs-snipa]

:søvn:

Jeg visste at den ble for vanskelig å svare på

[Gjest Lily1]

Vel, jeg skjønner at ikke alle har det like økonomisk romslig som oss. Men- jeg funderer litt på følgende...: vil en nødvendigvis tape så utrolig mye på at kvinnen blir hjemmeværende?

Dersom kvinnen blir hjemmeværende, vil en jo samtidig kunne spare utrolig mye. Lavere transportutgifter, kanskje en mindre bil, man slipper å betale barnehage, man sparer penger på å lage mat hjemme fra grunnen av etc etc. I tillegg får en kontantstøtte for å være hjemme.

På toppen av det hele kommer det som ikke kan måles i penger: siden man velger å få barn går jeg ut fra at det vil være en stor verdi for mødrene å få mer tid sammen med dem. Dersom en vinner dette- bør jo ikke nødvendigvis tapet med å gå litt ned i økonomisk handlefrihet være så stort (?)

ha ha- jeg skal tipse min single venninne om "konservativ mann"

Et lite regnestykke kommer her:

Oppsettet er overslag for en familie på 4 (2 store+2 små), en bil, en middels standard enebolig.

14-16 000 kr mnd til husholdning (i følge SIFOs standardbudsjett)

Strøm: 1000 kr mnd

Forsikring: 750 kr mnd

Kommunale avg: 1000 kr mnd

Driftskostnader bil: 1000 kr mnd

Billån: 2000 kr mnd

huslån: 10-12 000 kr mnd

Samlete utgifter som ikke rommer noen uforutsette utgifter, ferie eller sparing: 23-27 000 mnd.

Det tilsvarer en bruttolønn på rundt 500 000 kr året.

Når man så tar i betraktning at en gjennomsnittlig årsinntekt i Norge i dag er rundt 350 000 sier det seg selv at det er vanskelig for en gjennomsnittlig familie å forsørge en familie på kun en inntekt.

Det er ikke snakk om "økonomisk handlefrihet", det er snakk om overlevelse!

Når så den andre parten må ut i arbeidslivet øker inntekten, men det samme gjør også utgiftene (som du var inne på). Derfor må også den andres stillingsprosent økes for å dekke opp for de økte utgiftene (barnehage/barnepass, transport, ekstra klær mm)

Endret 10. august 2008 av Lily1

[Rubina D]

Har man hjem og barn får man da vel jammen dele på alle arbeidsoppgavene også spør du meg.

Det blir nok ikke 50 50 deling her hjemme heller, men jeg forventer jammen meg at min mann gjør sin del av arbeidet.

Kvinner og menn er forskjellig, men for oss finnes det ikke mannfolk eller kvinnfolk arbeid. Men derimot så finnes det en manns og en kvinnes måte og gjøre ting på.

Spiller ingen rolle hvem eller hvordan ting blir gjort, man at det faktisk blir gjort.

[Gjest Cynthia]

Sjefssnippa:

I utgangspunktet er jeg enig i en del av argumentene dine, det som får meg (og antakeligvis andre) til å steile, er måten du formulerer deg på. Det er greit at du stiller spørsmål ved verdiene vi har utviklet i dagens samfunn, hvordan tidsklemma går utover familien, og hvorvidt mor/kone bør være hjemmeværende. Jeg er selv vokst opp i en konservativ familie, og er hjertens enig i at "forventningen" om at kvinner minst bør jobbe deltid, og at "diskrimineringen" av husmødre, har gått for langt.

Jeg hadde selv følt meg ukomfortabel med at min mann skulle utført huslige oppgaver som jeg faktisk liker å gjøre, og jeg vet at min nåværende kjæreste setter pris på at jeg "varter litt opp" ved ulike anledninger. Det som imidlertid blir feil i mine øyne, er når du fremmer dette som et krav, noe alle kvinner burde gjøre. Det er tydelig at du og din ektemann har en svært romslig økonomi ettersom dere kan benytte 90% av tiden sammen, (men si meg, skriver du ikke altfor mye her inne til å se ham 90% av tiden?), og det er fint for deg/dere.

Det som blir feil, er når du tar på deg rollen som dommer over hvordan andre bør leve livene sine. "Blir ikke folk flau når folk spør om de ikke baker brød?", spør du. Hovedmassen av innleggene her viser tydelig at nei, de fleste blir ikke det. Hvis en jobber mye ved siden av å ha ansvar for barn, (noe du heller ikke har, fordi du mener det blir for tidkrevende), har en ikke anledning til å prioritere slik dere gjør. Du "vanker" tydeligvis i et svært konservativt miljø, ettersom det på meg virker som at du har vanskelig for å forstå at majoriteten av de som bor i Norge ikke lever på denne måten. Du skryter selv av din utdannelse som økonom, at du har hatt toppjobb i USA, og at du plutselig hoppet av karrieren, etc. Godt mulig at du er utdannet økonom, men i så fall forundrer det meg at du belyser problemstillinger på en så unyansert måte som du gjør her inne. Kanskje gjør du det for å sette ting på spissen, kanskje for å provosere, hva vet jeg? Resultatet er i alle fall et (i mine øyne) naivt syn på verden.

Med utgangspunkt i det du skriver her, kan det virke som at du tror holdningene du skisserer, er inngangsbilletten til det perfekte liv for de fleste kvinner.

Men har du noen gang tenkt over at ikke alle deler dine verdier? For noen er det viktig å komme ut og ha en jobb de brenner for. Som flere tidligere har påpekt er det dessuten nødvendig for de fleste. Du skriver at tidsklemmen er et kjent begrep, ja, det er sant, det, men tror du ikke at kvinner som får barn, jobber fulltid (eller redusert stilling), samtidig som de har en delvis hjemmeværende mann ikke kan ha det bra? Du skriver selv at din mann har mye tid til overs, men hva gjør han når du vasker ovnen? Koser seg med avisa? Jeg forstår at det er greit for deg ettersom du ikke jobber, men hvis en jobber til sammen over 100% (om en tar med all tiden som går med til mann, barn og jobb), er det vanskelig å leve opp til de gamle kravene om at kvinnen skal gjøre alt husarbeid. Dersom en kvinne befinner seg i en slik situasjon, vil jeg dessuten finne det merkelig hvis ikke mannen føler at han bør løfte noe av børen som hviler på henne. Har du tenkt over at noen menn kanskje er glad for å gi konen sin denne hjelpen, nettopp fordi de skal få mer kvalitetstid sammen?

Personlig ser jeg ikke bort fra at jeg muligens kommer til å prioritere som deg en dag, - men det er fordi JEG ØNSKER det, ikke fordi samfunnet forventer det. (For øvrig tror jeg ikke at de fleste forventer dette i 2008), men at du tilhører en heller snever vennekrets. Jeg synes det er flott at du satser på egentid og å dyrke ekteskapet, men husk at ikke alle er i samme posisjon som deg! Hadde jeg vært utarbeidende, med mann, to barn og tusen oppgaver i huset, hadde jeg faktisk ansett postene dine som nedlatende. Du skriver at det er opp til kvinner om de ønsker å jobbe ved siden av familielivet. Muligens for noen, men ikke alle!

Som nevnt, jeg kjenner meg igjen i en del av grunnholdningene dine, men i motsetning til deg mener jeg ikke at det finnes et fasittsvar som skal trykkes nedover hodet på alle familier. Alle forhold er ulike, med forskjellige forutsetninger, både økonomiske, og personlige. Dersom de holdningene du fronter her, er drømmesituasjonen for alle familier, bør du revurdere den tankegangen en gang eller ti! Kvinnekampen gir kvinner rett til å velge, og hvisker gradvis ut gamle tradisjoner. Jeg er enig i at hjemmetilværelsen bør være et reelt valg, men det bør også muligheten for å jobbe deltid være. Uten at noen av valgene skal bli rakket ned på.

Skal en virkelig fordype seg i den konservative tankegangen, burde du egentlig ført slekta videre. Men du slipper kanskje unna fordi mannen har barn fra før?

Endret 10. august 2008 av Cynthia

[Sjefs-snipa]

Et lite regnestykke kommer her:

Oppsettet er overslag for en familie på 4 (2 store+2 små), en bil, en middels standard enebolig.

Samlete utgifter som ikke rommer noen uforutsette utgifter, ferie eller sparing: 23-27 000 mnd.

Det tilsvarer en bruttolønn på rundt 500 000 kr året.

Kanskje mannen kunne tjent litt bedre dersom kvinnen hadde støttet opp under hans karriere? Kanskje han kunne jobbet noen timer ekstra dersom han visste at kvinnen tok hånd om husholdningen? Skulle ikke være en umulighet at ett menneske alene klarte å tjene inn 500.000. Dessuten er det regnestykket ditt litt "ekstragavant". Alt kan vel ikke måles i penger? Så dersom "premien" ved å gå ned til 400.000 i året var å få være full tid sammen med de dypt ønskede barna- burde vel det være verdt det? Litt færre nye klær, enebolig litt mer unsentralt slik at den koster litt mindre etc er vel en greit pris å betale for verdien av samvær med de ønskede små?

[Gjest Cynthia]

Kanskje mannen kunne tjent litt bedre dersom kvinnen hadde støttet opp under hans karriere? Kanskje han kunne jobbet noen timer ekstra dersom han visste at kvinnen tok hånd om husholdningen? Skulle ikke være en umulighet at ett menneske alene klarte å tjene inn 500.000. Dessuten er det regnestykket ditt litt "ekstragavant". Alt kan vel ikke måles i penger? Så dersom "premien" ved å gå ned til 400.000 i året var å få være full tid sammen med de dypt ønskede barna- burde vel det være verdt det? Litt færre nye klær, enebolig litt mer unsentralt slik at den koster litt mindre etc er vel en greit pris å betale for verdien av samvær med de ønskede små?

Ikke alle menn har jobber som fører til at de får en årslønn på 400-500.000 kroner. Dersom mannen må jobbe overtid, vil det dessuten føre til at han og kvinnen får mindre tid sammen. Slik jeg tolker dine innlegg, er dette en av grunnene til at du og mannen din har valgt å legge opp livet slik dere har gjort?

Jeg er enig i at materalismen kommer i annen rekke. Det er for øvrig lett for deg å si, men folk som sliter med å betale regninger hver måned, har antakeligvis en annen tankegang. Har en to tenåringer som krever ditt og datt, blir det med ett noen tusen i måneden. Å være en familie på 3-4 koster, uansett hvor hardt en sparer.

[Sjefs-snipa]

Sjefssnippa:

Oj, langt innlegg! Jeg skal forsøke å svare på det meste- og i allefall essensen i budskapet ditt!

* Grunnen til at jeg formulerer meg litt skarpt (som du sier kan virke provoserende) er at jeg ikke forstår prioriteringene. Når jeg ikke forstår- spør jeg (!) Kretsen min er nok relativt konservativ- noe som også kan ha noe å gjøre med at kretsen min er relativt sett eldre enn gjennomsnittet på kvinneforum. Jeg forstår selvsagt at mange ikke har like stor økonomisk handlefrihet som oss, men mange har jo frivilllig satt seg i situasjonene de klager over. For eksempel: dersom man får barn- vil man vel være mest mulig sammen med dem. Bør man ikke da vente til man har råd til å være hjemme med dem? Det virker som om man heller vil ha "litt av alt" istedet for å gjøre noe 100%. Dersom en 100% stilling samt husarbeidet er så krevende at man lar mye av det falle på mannen (og forsaker goder som hjemmelaget mat etc)- burde man ikke da vurdert å kutte ned på noe? Gått ned i bostandard? Det høres bare så vanvittig stressende ut å leve slik.

* Da jeg jobbet i utlandet, var jeg stort sett single. Ikke hadde jeg familien min med meg dit heller- så det ble ikke så mange familieanledninger å stelle i stand. Da bakte jeg selvsagt ikke brød heller- men det var jo fordi det bare var meg hjemme.

* Ble medlem av forumet for 2 uker siden, og har vært rimelig engasjert nå i starten (!) Mannen min har faktisk klaget litt på at jeg stadig sitter med nesen i skjermen

* Mannen min bidrar i høyeste grad mye til hjemmet han også- men på det jeg kaller mannlige måter. Ta i dag som eksempel. Jeg strøk gardiner og skiftet dem. Mens jeg gjorde det- var han ute og polerte bilen.

[Nabodama]

Var et svar på disse som sier at "mannen deres er maskulin nok til å brodere"-kvinnene. Ville bare vise hvordan det "ikke er lov å si det rett ut etter tradisjonelle mønstre"- men tydeligvis ok å snu det hele på hodet.

Synes du vrir mye på dette nå. Poenget mitt var ihvertfall at mannen min, og mange andre menn, ikke bryr seg om kjønnsroller.

Jeg kjenner også menn som er så opphengt i sin rolle som mann, at de slett ikke kan gjøre noe som minner om det som tidligere var kvinnearbeid, og jeg er glad for at jeg ikke er sammen med en som er sånn.

[Nabodama]

Så du synes ikke det er en verdi at ihvertfall en i husholdningen kan lage brød? Er det ikke litt pinlig å si til gjester at brødet er kjøpt hos bakeren? Enda verre- er det ikke pinlig å innrømme at du ikke kan bake brød? Mannen min setter ihvertfall veldig stor pris på at jeg både kan bake brød- og gjør det ved jevne anledninger da det smaker bedre enn hos bakeren.

Hva i all verden er pinlig med det?

Ser verdien i at noen i huset kan å bake brød og annet, men det er da ikke pinlig om de ikke kan det!

Bakeren har utmerkede brød.

[Gjest Lily1]

Kanskje mannen kunne tjent litt bedre dersom kvinnen hadde støttet opp under hans karriere? Kanskje han kunne jobbet noen timer ekstra dersom han visste at kvinnen tok hånd om husholdningen? Skulle ikke være en umulighet at ett menneske alene klarte å tjene inn 500.000. Dessuten er det regnestykket ditt litt "ekstragavant". Alt kan vel ikke måles i penger? Så dersom "premien" ved å gå ned til 400.000 i året var å få være full tid sammen med de dypt ønskede barna- burde vel det være verdt det? Litt færre nye klær, enebolig litt mer unsentralt slik at den koster litt mindre etc er vel en greit pris å betale for verdien av samvær med de ønskede små?

Fy søren så arrogant du er!

Jeg er hjemmeværende, tar hånd om husholdningen, og er sågar veldig økonomisk.

Jeg VET at det jeg har skissert ikke er ”ekstravagant”, det er tvert i mot temmelig sparsommelig fordi det ikke er tatt høyde for noen utskeielser!

Det går å klare seg for mindre over et kortere tidsrom, men da er en helt låst hvis vaskemaskinen ryker, poden trenger regulering eller nye ski, det kommer en renteøkning eller lignende.

Du sier det går an å finne en rimeligere enebolig i et mer avsidesliggende strøk.

Huslånet jeg tok utgangspunkt i, var på 1,5 mill, nedbetalt over 20 år.

En billigere enebolig enn det er vanskelig å finne hvis det ikke er et oppussingsprosjekt, men det går selvsagt å forlenge nedbetalingstiden.

Når det gjelder klær vokser barn, og SIFO har tatt utgangspunkt i ca 750 kr mnd for alle 4… det tilsvarer klær for ca 2000 pr person pr år… virkelig ekstravagant, spesielt når man har barn som vokser...

Og jeg sier som Cyntia: hvis mannen må jobbe dobbelt for å kunne forsørge familien… du kan ikke tenke deg at mannen har lyst til å se sin kone og sine barn av og til…?

Og at kona og barna har lyst til å se mann/far?

Endret 10. august 2008 av Lily1

[Gjest Cynthia]

Oj, langt innlegg! Jeg skal forsøke å svare på det meste- og i allefall essensen i budskapet ditt!

* Grunnen til at jeg formulerer meg litt skarpt (som du sier kan virke provoserende) er at jeg ikke forstår prioriteringene. Når jeg ikke forstår- spør jeg (!) Kretsen min er nok relativt konservativ- noe som også kan ha noe å gjøre med at kretsen min er relativt sett eldre enn gjennomsnittet på kvinneforum. Jeg forstår selvsagt at mange ikke har like stor økonomisk handlefrihet som oss, men mange har jo frivilllig satt seg i situasjonene de klager over. For eksempel: dersom man får barn- vil man vel være mest mulig sammen med dem. Bør man ikke da vente til man har råd til å være hjemme med dem? Det virker som om man heller vil ha "litt av alt" istedet for å gjøre noe 100%. Dersom en 100% stilling samt husarbeidet er så krevende at man lar mye av det falle på mannen (og forsaker goder som hjemmelaget mat etc)- burde man ikke da vurdert å kutte ned på noe? Gått ned i bostandard? Det høres bare så vanvittig stressende ut å leve slik.

Du skriver selv at du diskuterer med utgangspunkt i dine personlige preferanser, og det er vel og bra det. Jeg har selv vokst opp med verdier som er mer konservative enn de fleste på min alder har, og har følgelig blitt preget av det. Det jeg imidlertid sliter med å forstå, er at du, til tross for gjentatte svar om hvorfor ulike debattanter velger å prioritere som de gjør, fortsetter å skråle om at valgene deres er feil, og at de burde prioritere på andre måter. Du skriver at folk bør vente med å få barn til de har råd til å være hjemme med dem. Jeg skal ikke si meg uenig i at jeg reagerer på at noen sender barna sine i barnehagen når de knapt har fylt ett år, men igjen, dette er deres valg. De kan være glimrende foreldre, til tross for at de må benytte seg av barnehagetilbudet. Som flere påpeker, er prisnivået generelt høyt i Norge. Mange er avhengig av to jobber for å overleve. Skulle alle ha ventet til en av partene, (da helst kvinnen, forstår jeg), hadde råd til å gå hjemme, er det ikke sikkert de hadde hatt mulighet til å få barn. Betyr det at de skal unnlate å få barn? I så fall snakker en om store prosenter av Norges befolkning, og befolkningsveksten har som kjent stagnert det siste århundre.

Du ønsker å gå inn for hjemmetilværelsen 100%, fint for deg. Men som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, har du tenkt på noen kvinner kanskje trives med å jobbe? Og hvis kvinnene trives med å jobbe, men tvinges til å gå hjemme, tror jeg ikke nødvendigvis det er positivt for familien. En familie har det best når alle medlemmene trives og blomstrer med oppgavene sine.

Svaret ditt om at folk bør kutte på utgifter, fremstår som veldig snevert, synes jeg. Det er ikke bare-bare å kutte i dagens samfunn. Barna har behov, de voksne har behov, i tillegg skal det gjerne være til overs for kos som underholdning og å spise ute også. Skal en skrenke inn på alt, betyr ikke det nødvendigvis at folk får det bedre. Du mener at folk flest bør få bedre tid til hverdagsidyllen, vel hvis en mann som i utgangspunktet tjener dårlig, skal jobbe dobbelt for å brødfø familien, blir resultatet at ektefellene aldri ser hverandre. Og det var ikke akkurat det du ville frem til, var det vel? Siden du stadig påpeker at kvinner tydeligvis "svikter" mannen ved å arbeide utenfor hjemmet, mener du da at menn som velger lavtlønnsyrker svikter sine kvinner? Eller hva erresonnementet her?

* Da jeg jobbet i utlandet, var jeg stort sett single. Ikke hadde jeg familien min med meg dit heller- så det ble ikke så mange familieanledninger å stelle i stand. Da bakte jeg selvsagt ikke brød heller- men det var jo fordi det bare var meg hjemme.

Du har selv sagt at du hadde en annen tankegang tidligere, i så fall synes jeg du bør være tilbøyelig for å forstå at andre prioriterer annerledes enn deg. Mulig at du har takhøyde for det, men det preger ikke diskusjonene dine i særlig grad.

* Ble medlem av forumet for 2 uker siden, og har vært rimelig engasjert nå i starten (!) Mannen min har faktisk klaget litt på at jeg stadig sitter med nesen i skjermen

Hehe.

* Mannen min bidrar i høyeste grad mye til hjemmet han også- men på det jeg kaller mannlige måter. Ta i dag som eksempel. Jeg strøk gardiner og skiftet dem. Mens jeg gjorde det- var han ute og polerte bilen.

"Mannlige oppgaver" kan da umulig ta like mye tid som "kvinnlige oppgaver" som utføres hver dag. Jeg ser ikke bort fra at han ikke gjør noe, men hadde ikke du reagert på at han satt i sofaen mens du laget mat, vasket opp, og satte på plass maten. Hadde dere delt på disse oppgavene, hadde dere hatt mer tid sammen, og slik jeg forstår deg, er det først og fremst dette du ønsker å oppfordre andre til å prioritere?

[Gjest Cynthia]

Hva i all verden er pinlig med det?

Ser verdien i at noen i huset kan å bake brød og annet, men det er da ikke pinlig om de ikke kan det!

Bakeren har utmerkede brød.

Ja, de er jo tross alt utdannet til å bake brød.

[Gjest Caya]

Mannen min baker ikke brød- nettopp fordi han ikke liker det. Han er på sett og vis "100% ekte mann". Han gjør svært få av de oppgavene som vil betegnes som "kvinnfolkarbeid"-ikke fordi han setter sin stolthet i å ikke gjøre feminine oppgaver: men fordi han er mann nok til å ikke like dem.

Av og til må man (etter 3årsdagen sin ihvertfall ) gjøre ting man ikke "kan fordra" også... Sånn- for at hjulene skal gå rundt

Det er jo bare kvinner som skal gjøre ting de ikke liker.

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest Gjest]

Jeg gir faen i hvordan du og mannen din har det hjemme så lenge dere legger fra dere fordommene deres hjemme.

Du syns det er ”usexy” med menn som triller? Javel. La nå nabomannen, som VIL gjøre det, være i fred allikevel.

Jeg syns det er usexy med bart, men jeg skriver ikke masse innlegg på forskjellige fora om det av den grunn.

[Gjest Gjest]

Kanskje mannen kunne tjent litt bedre dersom kvinnen hadde støttet opp under hans karriere? Kanskje han kunne jobbet noen timer ekstra dersom han visste at kvinnen tok hånd om husholdningen?

Slik gjorde vi det de 3 første årene vi hadde barn. Hadde jeg kunne valgt om igjen ville jeg aldri ha gjort det jeg gjorde igjen.

Resultatet av min egoisme er uopprettelig. For 3 år siden kollapset han pga for mye jobbing. Nå er han 100% hjemmeværende og arbeidsufør og kan aldri gå tilbake til yrket han elsker over alt på jord. Bare fordi jeg ønsket å gå hjemme med ungene.

Alle valg man foretar bør ivareta hele familien samlet, ikke bare en part.

Jeg lærte på den harde måten, og tro meg det er ingen god følelse og måtte leve resten av mitt liv å vite at jeg var med på å skape rammen som gjorde min mann til arbeidsufør før han var 30 år gammel.