I gamle dager...

[Gjest Caya]

Jammen poenget er da ikke at de jobbet, poenget er at de hadde friheten til å velge som de ønsket!

Min mor, begge mine bestemødre, flere grandtanter, og en av mine oldemødre var alle yrkesaktive (heltid og deltid) fordi de ønsket det.

Alle i min familie er vant til å ta sin del av hjemmearbeidet, menn og kvinner.

Men, i motsetning til de fleste yngre kvinner av i dag, er det ingen av dem som kritiserer de som velger å være hjemmeværende husmødre, så lenge det er et valg kvinnen har tatt selv.

De hadde jo ikke frihet til å velge.

Men det beskriver var jo ikke en valgfrihet, det du forteller om var jo faktisk et krav til konen. For det er jo nettopp det de sier: "For en dårlig kone som ikke laget matpakke en gang". Ergo var jo matapakke, middagslaging, klesvask etc. en tvangstrøye på kvinnene. Og var den noe lettere å bære enn likestillingen du ser på som tvangstrøye?

Enig!

Nå er vi jo inne på et diskusjonsforum. Og når man diskuterer kjønnsroller på et diskusjonsforum vil noen være uenig med deg. Dette er ikke det samme som innskrenket frihet.

[Gjest Tigress]

Vi er heilt samde i at vi ønsker oss fridom til å leve det livet vi sjølv vil leve.

Så spør du om likestillinga går på bekostning av dei små ting. Det kjem vel heilt an på kva for små ting det er, og ikkje minst: er det så farleg om dei små tinga blir borte - det er jo nett snakk om små ting! Dessutan er det vel ikkje mindre verdifullt om ein erstattar nokre små ting med andre små ting? Det må då vere ein halv million små ting ein kan gjere for kvarandre i eit forhold og som kan hende er heilt nytt sidan 1960-talet. Eg etterlyser litt romsligheit, litt velvilje, og ein viss vilje til å sjå folk som menneske og ikkje berre som kjøn, anten dei er supermacho eller kva. Menn mistar ikkje ballane om dei vasker opp, kvinner mistar ikkje livmora om dei hogger ved.

[angelou]

Bra for deg! Men- du må være enig i at mye har endret seg på få år innenfor husets 4 vegger. Min mor var veldig glad for at mannen hennes overlot barneoppdragelsen og fargevalgene til henne. Poenget mitt er at kvinnene selv har endret seg. Min mor og andre fra forrige generasjon levde ikke under ei trang tvangstrøye- de var selv fornøyde med forholdene slik de var. Derfor er de interessant å diskutere hvordan 2 generasjoner kvinner (begge med frihet til å velge) kan ha totalt forskjellige syn? Hvorfor synes 60-åringene (og jeg) at mange av dagens menn "er overfeminine" - mens flertallet av dagens kvinner synes datidens menn var "ufølsomme og late"?

Jeg er helt enig i at tidene har forandret seg, og jeg synes ikke menn fra "gamledager" er ufølsomme og late, men jeg synes det er veldig bra at det kreves mer deltakelse fra mannfolka, særlig når det kommer til unger. Og når begge to er i 100 % jobb så synes jeg det er rett ig rimelig at man deler litt på det som har med hus og heim å gjøre, men vi har selv en tradisjonell fordeling.

Sjefs-Snipa

Vi har det sånn her i huset at min mann som regel gjør alt som er av arbeid ute, og vi har en diger hage, et stort hus som skal vedlikeholdes, bil som av og til skal gjøres noe med, ved som skal kløyves og inn i uthuset.

Jeg står for maten og renholdet av et lettstelt hus.

Skal det vaskes vinduer, tak og vegger gjør han som regel det. Lager mat gjør han også av og til.

Det må være rom for valgfrihet uten at du skal bli betraktet som et utskudd.

Og slik har vi det også faktisk, og jeg føler ikke at jeg blir behandlet som noe utskudd for det. Jeg synes det er veldig godt å ha det sånn, fordi det funker for oss, men så får jo andre gjøre det som funker for dem. jeg føler likevel at vi har større valgfrihet i dag enn generasjonen med kvinner før oss, for jeg tror det er enklere for den enkelte å finne sin egen vei, det er ikke slike at kvinner og menn har så stereotypiske kjønnsroller som før, og DET synes jeg er positivt.

[Sjefs-snipa]

Vi er heilt samde i at vi ønsker oss fridom til å leve det livet vi sjølv vil leve.

Så spør du om likestillinga går på bekostning av dei små ting. Det kjem vel heilt an på kva for små ting det er, og ikkje minst: er det så farleg om dei små tinga blir borte - det er jo nett snakk om små ting! Dessutan er det vel ikkje mindre verdifullt om ein erstattar nokre små ting med andre små ting? Det må då vere ein halv million små ting ein kan gjere for kvarandre i eit forhold og som kan hende er heilt nytt sidan 1960-talet. Eg etterlyser litt romsligheit, litt velvilje, og ein viss vilje til å sjå folk som menneske og ikkje berre som kjøn, anten dei er supermacho eller kva. Menn mistar ikkje ballane om dei vasker opp, kvinner mistar ikkje livmora om dei hogger ved.

Dette synes jeg var veldig merkelig. Hva det gjør om vi mister de små ting? Jeg føler det stikk motsatt. Jeg lever for de små ting. Det er de små ting som er lykke for meg. Som når mannen min står opp grytidlig på den første vinterdagen og har skiftet dekk og måkt oppkjørselen før jeg skal ut. Som når han har drenert området i hagen jeg bare har rukket å irritert meg over en gang tidligere. Og omvendt. Den hegivende smilet jeg får når jeg har arrangert et vellyket middagsselskap for ham og "gutta med fruer" (der jeg ene og alene valgte ut hvilket servise vi skulle bruke, hvilken farge på serviettene, menyen osv osv). Og kysset jeg får når ham kommer hjem fra et møte, sliten og sulten, og jeg har middagen klar uten å ha blitt bedt om det. Det er de små ting- og livet hadde ikke vært det samme uten..

[Nabodama]

Vi er heilt samde i at vi ønsker oss fridom til å leve det livet vi sjølv vil leve.

Så spør du om likestillinga går på bekostning av dei små ting. Det kjem vel heilt an på kva for små ting det er, og ikkje minst: er det så farleg om dei små tinga blir borte - det er jo nett snakk om små ting! Dessutan er det vel ikkje mindre verdifullt om ein erstattar nokre små ting med andre små ting? Det må då vere ein halv million små ting ein kan gjere for kvarandre i eit forhold og som kan hende er heilt nytt sidan 1960-talet. Eg etterlyser litt romsligheit, litt velvilje, og ein viss vilje til å sjå folk som menneske og ikkje berre som kjøn, anten dei er supermacho eller kva. Menn mistar ikkje ballane om dei vasker opp, kvinner mistar ikkje livmora om dei hogger ved.

Veldig enig med deg:)

Her i huset er vi ikke likestilte på liv og død, men vi deler på det meste fordi det faller oss naturlig. Både utearbeid og innearbeid. Mannen min er forresten såpass trygg på sin maskulinitet at han gjerne baker brød og tar oppvask.

For min del er det forresten slett ikke naturlig at jeg smører matpakke til noen, hverken mann eller barn, for når jeg står opp og skal på jobb selv, har jeg det rimelig travelt.

Men om ettermiddagen henter jeg gjerne kaffe til mannen eller gjør andre småting. Og han gjør det gjerne for meg også.

[Sjefs-snipa]

De hadde jo ikke frihet til å velge.

Både våre mødre og våre bestemødre hadde full frihet til å velge om de ville arbeide eller ikke. Vi snakker om 80- 70 og 60- tallet: ikke middelalderen!

[Sjefs-snipa]

Mannen min er forresten såpass trygg på sin maskulinitet at han gjerne baker brød og tar oppvask.

Dette argumentet brukes i tide og utide som vår tids mest usaklige, motstridende og malplasserte klisje. Det at når en mann gjør noe feminint- ja da er det toppen av maskulinitet (!) ??

Det er jo en eneste stor selvmotsigelse. En mann blir da ikke mer maskulin av å gjøre femninie handlinger? Er han da feminin dersom han ikke baker brød? Og er toppen av maskulinitet da å bli motedesigner og brodere på fritiden? Og femininitet da? Er toppen av femininitet å klyve ved, mekke biler og støpe grunnmur?

Din mann må gjerne bake brød for min del- men du kan ikke kalle det toppen av maskulinitet- eller bruke det som et såkalt bevis på at han er "trgg på maskuliniteten" sin.

[Gjest Gjest]

De hadde jo ikke frihet til å velge.

Du sier din mor og mormor jobbet og var stolte av jobben sin.

De hadde friheten til å velge å jobbe å være hjemme.

Det samme hadde mine "formødre".

Likevel sier du at de ikke hadde friheten til å velge?

Det henger ikke på greip.

Men uansett,kvinner av i dag har heller ikke friheten til å velge hva de selv ønsker, så vi har visst ikke kommet et skritt lenger enn vi hadde for 50 år siden...

[Gjest Caya]

Du sier din mor og mormor jobbet og var stolte av jobben sin.

De hadde friheten til å velge å jobbe å være hjemme.

Det samme hadde mine "formødre".

Likevel sier du at de ikke hadde friheten til å velge?

Det henger ikke på greip.

Men uansett,kvinner av i dag har heller ikke friheten til å velge hva de selv ønsker, så vi har visst ikke kommet et skritt lenger enn vi hadde for 50 år siden...

Min mormor måtte allikevel ta hovedansvaret for all vask og matlaging i hjemmet (og gjør det fortsatt). Selv om hun jobbet fulltid. Og slik er det nok med de fleste kvinner på hennes alder.

Endret 10. august 2008 av Caya

[Nabodama]

Dette argumentet brukes i tide og utide som vår tids mest usaklige, motstridende og malplasserte klisje. Det at når en mann gjør noe feminint- ja da er det toppen av maskulinitet (!) ??

Det er jo en eneste stor selvmotsigelse. En mann blir da ikke mer maskulin av å gjøre femninie handlinger? Er han da feminin dersom han ikke baker brød? Og er toppen av maskulinitet da å bli motedesigner og brodere på fritiden? Og femininitet da? Er toppen av femininitet å klyve ved, mekke biler og støpe grunnmur?

Din mann må gjerne bake brød for min del- men du kan ikke kalle det toppen av maskulinitet- eller bruke det som et såkalt bevis på at han er "trgg på maskuliniteten" sin.

Sorry, men nå misforstår du.

Noen menn vil jo ikke gjøre slike ting, fordi de mener det er "kvinnfolkarbeid", og da er vi tilbake til det du skriver om, nemlig kjønnsrollebaserte samlivsformer. At menn og kvinner har sin stolthet og setter sin femininitet og maskulinitet i sammenheng med hvilke oppgaver de gjør. Dette med at kvinner er gode koner hvis de smører matpakke, og menn er gode menn hvis de måker oppkjørselen.

Mannen min er ikke opphengt i kjønnsroller, selv om han på andre områder er veldig maskulin i mht valg av interesser og måte å være på og tenkesett.

Og det trives vi begge godt med.

Det vi opplever å få litt kræsj på er f.eks hva vi skal se på tv. Han elsker alt som har med motorer, biler, sport og tekniske ting, mens jeg liker bedre mellommenneskelige ting.

[Gjest Tigress]

Dette synes jeg var veldig merkelig. Hva det gjør om vi mister de små ting? Jeg føler det stikk motsatt. Jeg lever for de små ting. Det er de små ting som er lykke for meg. Som når mannen min står opp grytidlig på den første vinterdagen og har skiftet dekk og måkt oppkjørselen før jeg skal ut. Som når han har drenert området i hagen jeg bare har rukket å irritert meg over en gang tidligere. Og omvendt. Den hegivende smilet jeg får når jeg har arrangert et vellyket middagsselskap for ham og "gutta med fruer" (der jeg ene og alene valgte ut hvilket servise vi skulle bruke, hvilken farge på serviettene, menyen osv osv). Og kysset jeg får når ham kommer hjem fra et møte, sliten og sulten, og jeg har middagen klar uten å ha blitt bedt om det. Det er de små ting- og livet hadde ikke vært det samme uten..

Ok, då lev eg for heilt andre ting, det er sikkert, desse tinga her er hyggeleg, men ikkje det som får meg til å tilte. Nå kan ein sjølvsagt seie at i våre bittesmå liv er alt smått, men for meg er lykken å køyre ski eller å hengje i ein foss, og i det siste tilfellet reknar eg det ikkje for ein liten ting at han held tauet for meg...

Forøvrig verkar det som om du ikkje heilt skjønar kva ein meiner når ein seier at ein er trygg på eiga kjøn når ein kan tre ut av den tradisjonelle mannsrolla. Det er ikkje nett brødbakinga som gjer ein meir maskulin (sjølv om eg personleg couldn't care less), det er det at ein ikkje må klamre seg til tradisjonelle mannsting berre for å ikkje bli sett på som mindre mann. Tryggleik har litt med å kunne gjere som ein vil, eller det som er mest praktisk, utan at ein skal bli satt i ein bås. Det kan vel samanliknast med at ei kvinne ikkje kan hamre inn ein spikar utan at ho skal bli sett på som halvt mann. Det er mogleg du meiner ein blir mindre mann av å bake brød, men då får vi berre vere usamde, og det er heilt greit.

[Nabodama]

Ok, då lev eg for heilt andre ting, det er sikkert, desse tinga her er hyggeleg, men ikkje det som får meg til å tilte. Nå kan ein sjølvsagt seie at i våre bittesmå liv er alt smått, men for meg er lykken å køyre ski eller å hengje i ein foss, og i det siste tilfellet reknar eg det ikkje for ein liten ting at han held tauet for meg...

Forøvrig verkar det som om du ikkje heilt skjønar kva ein meiner når ein seier at ein er trygg på eiga kjøn når ein kan tre ut av den tradisjonelle mannsrolla. Det er ikkje nett brødbakinga som gjer ein meir maskulin (sjølv om eg personleg couldn't care less), det er det at ein ikkje må klamre seg til tradisjonelle mannsting berre for å ikkje bli sett på som mindre mann. Tryggleik har litt med å kunne gjere som ein vil, eller det som er mest praktisk, utan at ein skal bli satt i ein bås. Det kan vel samanliknast med at ei kvinne ikkje kan hamre inn ein spikar utan at ho skal bli sett på som halvt mann. Det er mogleg du meiner ein blir mindre mann av å bake brød, men då får vi berre vere usamde, og det er heilt greit.

Tror du fikk fram dette bedre enn meg!

[Gjest Tigress]

Bra, då er det i alle fall ei som skjønar kva eg skulle seie!

[Gjest imli]

Jeg tror mye var enklere før jeg. Folk var lykkeligere også, viser visst forskning

I dag er det utrolig mange krav til mennesker - spesielt kvinner. Vi skal være slanke, vakre, gode mødre, trene 4 ganger i uka og pusse opp en gang halvåret. Så dere som mener vi har mer frihet i dag, skjønner jeg i grunnen ikke...

[Gjest Lily1]

De hadde jo ikke frihet til å velge.

De hadde friheten til å velge jobbe eller ikke... uansett om alt husarbeidet falt på dem.

Men sånn sett har ikke kvinner i dag heller full frihet til å velge som de selv ønsker.

En ting er økonomien, samfunnet er lagt opp til to yrkesaktive i kjernefamilien, men også fordi de som har muligheten til å velge være hjemmeværende og/eller å ta alt husarbeidet selv får stadig gjentakende kritikk fra sine "medsøstre".

De blir betegnet som underkuet, dårlige eksempler for sine barn, de "bidrar til å skade likestillingen", de er late (hjemmeværende) mm...

[thumbalina]

Sjefs-Snipa

Dette innlegget bare måtte jeg svare på fordi det er så utrolig godt skrevet. Jeg vet ikke alderen din, men du virker reflektert og voksen.

Selv er jeg noe under den aldersklassen du kommer inn på. Jeg fylte akkurat 45 år.

Jeg tror det er sånn i dag at om man våger og være kvinne og mann, blir man sett ned på. I vår iver etter å være likestilte glemmer vi å leve. Vi glemmer å være der for hverandre.

Å begynne å snakke om middelalderen og den gang kvinner ikke fikk velge ektemann selv, stemme o.l. blir rett og slett for dumt.

Vi har det sånn her i huset at min mann som regel gjør alt som er av arbeid ute, og vi har en diger hage, et stort hus som skal vedlikeholdes, bil som av og til skal gjøres noe med, ved som skal kløyves og inn i uthuset.

Jeg står for maten og renholdet av et lettstelt hus.

Skal det vaskes vinduer, tak og vegger gjør han som regel det. Lager mat gjør han også av og til.

Alikevel får jeg stadig høre at jeg syr puter under armene på min kjære og at jeg er undertrykt

Jeg kan godt smøre matpakka hans. Hente kaffe til han. Sånne typiske kvinnegreier som liksom er så fordømt undertrykkende.

Han kan godt gjøre det samme som meg, men da låter det fra de samme folka at jeg er bortskjemt

Vi har valgt å ha det sånn. Mulig at vi er gammeldagse. Men vi har tid til hverandre, vi pusler om hverandre og har det fantastiks godt.

Jeg tror fullt og fast at folk hadde bedre tid til hverandre før, tok bedre vare på hverandre.

Det må være rom for valgfrihet uten at du skal bli betraktet som et utskudd.

Veldig enig med denne. Før da jeg var yngre (er 27 nå) var jeg mer på likestilling uansett, og jeg skulle i alle fall ikke være hjemmehjelp for min mann etc.. men nå som jeg er i et fast og godt forhold, hvor vi har gjensidig respekt og viser vår hengivenhet ved å gjøre ting for hverandre så syns jeg det er litt koslig at det faktisk ER en forskjell på oss som mann og kvinne.

Men dette er ikke på samme måte som de hadde det på 60tallet. Jeg kan feks ofte sette meg til med "mannfolks"arbeid, mens han vasker tøy... vi ler ofte av hverandre fordi jeg sitter å skrur IKEA hylle og han legger sammen tøy.. går plutselig opp for oss hvor pussig det er når de "faste" samfunnsrollene/normene blir så snudd rundt på...

men samtidig så smører jeg matpakke til familien, pakker sekken når vi skal på tur, sørger for at det er rent tøy klart til jul, 17 mai etc, og jeg legger litt stolthet i dette. Vil vise at jeg KAN holde et fint og organsiert hus, samtidig som jeg jobber 100% og har en ansvarsfull jobb. Og han lever og ånder for sin sønn, og tar fullt ansvar for han 100% av tiden - forventer aldri at jeg skal ta ansvaret der.

Vi er superheldige som lever i et samfunn hvor vi kan velge selv, og det viser bare hvor langt likestillingen har kommet på 20-30-40 år. Likestillingen i dag vil jo si at vi har like muligheter til å velge det vi ønsker selv, og der har vi kommet langt på vei.

Noen av oss velger å være litt husmor og legger litt stolthet i å få dette til, jeg er feks ikke oppdratt til å være noens pliktoppfyllende hustru og elskerinne.. men oppdratt til å tenke selv og være selvstendig og alltid være i stand til å ta vare på meg selv.. men alikevel så syns jeg det er litt stas å kunne glede sambo med et glass iskaldt vann i varmen, eller nyvasket sengetøy.

Moren min var jobbet kveld for å kunne være hjemme med oss da vi var små, men på kveldene var vi hjemme med pappa. På den måten lærte vi at både mamma og pappa jobber, og mamma og papper rydder og vasker hjemme. Dette er helt naturlig for meg... men ser samtidig at samfunnet nå forventer at kvinner skal ta hovedansvaret hjemme samt være yrkesaktive og "perfekte".

Jeg har til tross for likestillingssynet jeg er oppdratt med, et lite bilde bakerst i bakhodet av en flink og puslete kone som det perfekte forbilde på et godt hjem.. kan ha noe med at da jeg var liten var jeg litt misunnelig på andre barn som hadde mødrene sine hjemme hele tiden, som ikke trengte å jobbe og som hadde hjemmebakt brød og kaker, og mødre som alltid var der..

Underbevisst så har nok det synet blitt prentet inn i meg av samfunnet ellers, og motvekten har vært mitt eget hjem. Så hjemme hos oss velger jeg å ta mye ansvaret hjemme, og ønsker å ha dette ansvaret.. så gjør sambo sitt slik at vi gjør hvert vårt for å få husholdningen til å fungere.

Men er enig med TS - rart hvordan det har forandret seg på så kort tid. og det har forandret seg mye bare de siste 20 årene..Men tror nok flere kanskje er litt redde for at de skal bli bedømt som "kjerringer" dersom de gjør ting som å styre og stelle litt for mannen.... og mannfolka blir ledd litt av kameratene dersom de steller litt for kona... men jeg tror mange av oss faktisk syns det er litt koslig.. at det er et samarbeid, og at vi styrer og steller litt for hverandre.. og har valgfriheten til å gjøre det.

Endret 10. august 2008 av thumbalina

[Gjest Cynthia]

Dette fikk meg til å tenke.... I dag skal menn trille barnevogn, gjøre 50% av husarbeidet, ta ut pappapermisjon og krangle med kona om hvilke fargekoder som skl brukes i oppussingen.. Uff- jeg synes det høres ut som alt var så mye bedre før. Hvor har romantikken blitt av? Hvor har stoltheten over å være kone blitt av? Heldigvis lever jeg selv i et forhold som minner mye mer om deltakerne i 60-årsdagen sine ekteskap- enn de nymoderne. Likevel- dette var en tankevekker over hvor dramatisk "akseptert oppførsel" har endret seg på bare få år. Er all endring til det beste? Skeptisk.....

For meg hadde det ikke vært naturlig å la mannen gå hjemme og gjøre husarbeid, men det er fordi jeg kommer fra en svært konservativ familie.

Jeg lager mer enn gjerne romantiske middager til mannen min, og jeg føder mer enn gjerne barna hans med glede, - men det skal være fordi jeg ønsker det. Det er det Kvinnekampen handler om, at det er opp til hvert enkelt par å velge hvilken løsning som passer for dem. Jeg er helt imot å tvinge kvinnen tilbake til kjøkkenbenken med en gang hun har giftet seg, så fremt hun ikke ønsker det.

[Sjefs-snipa]

Sorry, men nå misforstår du.

Noen menn vil jo ikke gjøre slike ting, fordi de mener det er "kvinnfolkarbeid", og da er vi tilbake til det du skriver om, nemlig kjønnsrollebaserte samlivsformer. At menn og kvinner har sin stolthet og setter sin femininitet og maskulinitet i sammenheng med hvilke oppgaver de gjør. Dette med at kvinner er gode koner hvis de smører matpakke, og menn er gode menn hvis de måker oppkjørselen.

Mannen min er ikke opphengt i kjønnsroller, selv om han på andre områder er veldig maskulin i mht valg av interesser og måte å være på og tenkesett.

Mannen min baker ikke brød- nettopp fordi han ikke liker det. Han er på sett og vis "100% ekte mann". Han gjør svært få av de oppgavene som vil betegnes som "kvinnfolkarbeid"-ikke fordi han setter sin stolthet i å ikke gjøre feminine oppgaver: men fordi han er mann nok til å ikke like dem.

[Gjest Cynthia]

Det virker som om vi har observert det samme: for mange kvinner handler frigjøring mer om å ilegge kvinner en ny og moderne "tvangstrøye", snarere enn å forkaste den gamle til fordel for totalt frihet.

Bra for deg! Men- du må være enig i at mye har endret seg på få år innenfor husets 4 vegger. Min mor var veldig glad for at mannen hennes overlot barneoppdragelsen og fargevalgene til henne. Poenget mitt er at kvinnene selv har endret seg. Min mor og andre fra forrige generasjon levde ikke under ei trang tvangstrøye- de var selv fornøyde med forholdene slik de var. Derfor er de interessant å diskutere hvordan 2 generasjoner kvinner (begge med frihet til å velge) kan ha totalt forskjellige syn? Hvorfor synes 60-åringene (og jeg) at mange av dagens menn "er overfeminine" - mens flertallet av dagens kvinner synes datidens menn var "ufølsomme og late"?

Nettopp! Det virker ikke som å "bare" være husmor er godtatt lenger. Da blir en med en gang stemplet som lat etc...

Jeg er for valgfrihet, men da mener jeg også at jeg skal ha full rett til å ta meg av mann og barn ved å gå hjemme, dersom jeg ønsker det. Valgfriheten skal ikke, som du påpeker, være en tvangstrøye, verken den ene eller den andre veien.

[Sjefs-snipa]

Ok, då lev eg for heilt andre ting, det er sikkert, desse tinga her er hyggeleg, men ikkje det som får meg til å tilte. Nå kan ein sjølvsagt seie at i våre bittesmå liv er alt smått, men for meg er lykken å køyre ski eller å hengje i ein foss, og i det siste tilfellet reknar eg det ikkje for ein liten ting at han held tauet for meg...

Forøvrig verkar det som om du ikkje heilt skjønar kva ein meiner når ein seier at ein er trygg på eiga kjøn når ein kan tre ut av den tradisjonelle mannsrolla. Det er ikkje nett brødbakinga som gjer ein meir maskulin (sjølv om eg personleg couldn't care less), det er det at ein ikkje må klamre seg til tradisjonelle mannsting berre for å ikkje bli sett på som mindre mann. Tryggleik har litt med å kunne gjere som ein vil, eller det som er mest praktisk, utan at ein skal bli satt i ein bås. Det kan vel samanliknast med at ei kvinne ikkje kan hamre inn ein spikar utan at ho skal bli sett på som halvt mann. Det er mogleg du meiner ein blir mindre mann av å bake brød, men då får vi berre vere usamde, og det er heilt greit.

Man kan da være 100% trygg på seg selv som mann- uten å ha lyst til å gjøre alle disse "kvinnetingene". Det virker som om mange mener at man ikke blir ordentlig mann før man "tør" å gjøre masse "kvinneoppgaver" (??)

Selvsagt er "store opplevelser" også en del av lykken- men disse gjør man jo ikke hver dag. Jeg tror fullt og fast på at man må kunne føle lykke daglig (ved hjelp av "de små ting" ) for å kunne leve et fullstendig lykkelig liv. Visst ikke blir det jo litt tomt og trist mellom skiturene og klatringa (!) ?