Menn ER på banen!

[Gjest Gjesta]

Feil.

Barnevernet ønsket ikke vurdere bevisene eller mors egnethet. Saken ble aldri anmeldt til Politiet.

←

Vel, hvis du mener at mor begår lovbrudd, så må du jo melde fra til Politiet. Men nå er vi langt off topic. Du er selvsagt klar over at du plikter å beskytte dine egne barn, dersom det er slik at de trenger å beskyttes mot sin mor. Men ber du meg velge hvem jeg skal tro på, når Barnevern, Politi, sosionomer og helsepersonell støtter mors side, ja da er jeg villig til å høre på dem og ikke deg. Sorry.

[Gjest Turi]

SSB sier at 25% av barn 0-17 bor med en av foreldrene, så er den avklart. Ikke at det spiller stor rolle i denne sammenhengen.

Jeg er HELT enig med Far til 2 ( ) i at sykedager bør være fordelt på omsorgs og samværsforelder i utgangspunktet. I dag er det omvendt, men det KAN overføres til samværsforelder tror jeg. Da må man være enig.

Jeg tror ikke samværsforeldre ikke tar de fordi de ikke TØR, men fordi de ikke VIl, men det har jeg ikke noe grunnlag for annet enn personlige erfaringer. Så jeg sier TROR.

Jepp - menn er på banen mer enn før. Men de er fremdeles ikke mer på banen enn mor. Min frykt er at det skal bli en konkurranse i banegang for å sikre rettigheter ved evt. brudd. Det er jo viktig at familier har en sunn og fornuftig dynamikk, slik at man kanskje kan UNNGÅ brudd. Så må kvinner kanskje slippe litt mer tak og slippe far litt mer til i husarbeid og barneomsorg mens man ER sammen. Så kanskje vi redder noen forhold også?

Jeg syns ikke utviklingen har kommet så langt at det er naturlig at alle dommere er nøytrale, fremdeles er det slik at det er naturlig å hvile på tradisjoner også - selv om jeg vet du er uenig Far til 2, og jeg skjønner at du er det ut fra ditt utgangspunkt.

For meg ser det fortsatt ut som om det er færre fedre som føler det som døden å være mye uten barnet sitt etter et brudd enn det er mødre. Dessverre og heldigvis, for ingen av delene er helt sunne tror jeg.

Og du - jeg er enig i at du bør kutte i detaljene om exen din. Selv om mange bruker egne familier som eksempler, bruker du exen din til å stemple alt vondt i verden ved, selv om du kanskje ikke mener akkurat det. Når det er så mye og så sterkt og så ute av sammenheng her inne, kan det gi følelsen av at du lever slik IRL også, og er det noe jeg ikke har respekt for så er det foreldre som ikke klarer å legge følelsene for ex på hylla i forhold til barna. Og det gjelder SPESIELT bostedsforeldre....

[Gjest vsn]

Jeg er HELT enig med Far til 2 ( ) i at sykedager bør være fordelt på omsorgs og samværsforelder i utgangspunktet.

←

[Gjest =tentacle=]

Jeg er HELT enig med Far til 2 ( ) i at sykedager bør være fordelt på omsorgs og samværsforelder i utgangspunktet. I dag er det omvendt, men det KAN overføres til samværsforelder tror jeg. Da må man være enig.

←

Hvis man har "vanlig samvær" vil bostedsforelder ha barnet de aller fleste hverdager, og trenger da mesteparten av disse dagene.

[Far til 2]

Hvis man har "vanlig samvær" vil bostedsforelder ha barnet de aller fleste hverdager, og trenger da mesteparten av disse dagene.

←

Det er riktig.

Og sannsynligvis sterkt medvirkende til at mor oftere er hjemme med syke barn.

[Far til 2]

SSB sier at 25% av barn 0-17 bor med en av foreldrene, så er den avklart. Ikke at det spiller stor rolle i denne sammenhengen.

Jeg er HELT enig med Far til 2 ( ) i at sykedager bør være fordelt på omsorgs og samværsforelder i utgangspunktet. I dag er det omvendt, men det KAN overføres til samværsforelder tror jeg. Da må man være enig.

Jeg tror ikke samværsforeldre ikke tar de fordi de ikke TØR, men fordi de ikke VIl, men det har jeg ikke noe grunnlag for annet enn personlige erfaringer. Så jeg sier TROR.

Jepp - menn er på banen mer enn før. Men de er fremdeles ikke mer på banen enn mor. Min frykt er at det skal bli en konkurranse i banegang for å sikre rettigheter ved evt. brudd. Det er jo viktig at familier har en sunn og fornuftig dynamikk, slik at man kanskje kan UNNGÅ brudd. Så må kvinner kanskje slippe litt mer tak og slippe far litt mer til i husarbeid og barneomsorg mens man ER sammen. Så kanskje vi redder noen forhold også?

Jeg syns ikke utviklingen har kommet så langt at det er naturlig at alle dommere er nøytrale, fremdeles er det slik at det er naturlig å hvile på tradisjoner også - selv om jeg vet du er uenig Far til 2, og jeg skjønner at du er det ut fra ditt utgangspunkt.

For meg ser det fortsatt ut som om det er færre fedre som føler det som døden å være mye uten barnet sitt etter et brudd enn det er mødre. Dessverre og heldigvis, for ingen av delene er helt sunne tror jeg.

...

←

Det blir en del antagelser når vi leser div statistikker. Men ettersom du kjenner SSB så godt kan du sikkert si noe om dette.

Ihht tidsforbrukindersøkelsen 200/2001 brukte kvinner som vae samboer/gift 2 timer og 32 minutter hver dag til omsorgsarbeid. For menn i tilsvarende situasjon var tidsforbruket 1 time og 32 minutter.

OM VI ANTAR ! at barnas alder var jevnt fordelt med like mange i hver aldersgruppe, og vi samtidig antar at kvinner brukte 9 månder hjemme mens far brukte 1 måned hjemme, så blir ikke tidsforskjellen så veldig stor.

For at fedre skal komme enda mer på banen før et samlivsbrudd sett mht tidsforbruk på omsorg vil det være helt nødvendig at far tar større del av permisjonstiden.

Dessuten må det dokumenteres/integreres data mhp deltaidsarbeid. Svært få leser flere typer statistikk samtidig for å få frem riktige data.

Hvis ikke må statistikk matrialet til SSB bli enda mer nøyaktig. Å benytte dette matrialet for å si at far ikke tar sin del av ansvaret mht omsorg før et samlivsbrudd blir helt feil.

Å argumentere med at færre fedre føler det som døden med å være mye uten barnet etter et samlivsbrud blir helt feil om vi skal ha fokus på barnet og ikke foreldrene. Det er klart at vi også skal ivareta foreldrene, men ikke fokusere på deres muligheter.

Derimot skal vi fokusere på barnet og barnets ønske om samvær/omsorg. Så lenge vi ikke kjenner hvert enkelt barn (og forelder) kan vi umulig si at barn på generellt grunnlag (historie) har best av å bygge relasjoner kun til en forelder. Enda mindre kan vi si at barnet bør ha mor som eneste bostedsforelder ettersom dette ikke nødvendigvis ivaretar hvert enkelt individ (les barn), men isteden ivaretar politikerene og deres rådgiveres forenkling med sjablon metoden som bygger på synsing om at mor altid bør være bostedsforelder.

Når vi samtidig ser at altfor mange foreldre velger å flytte langt og på denne måten frata barn et forhold til den ene forelderen, synes det som om myndighetene har mistet enhver respekt for barnet og barnets ønsker. Dette går igjen i store deler av lovverket som i utgangspunktet skulle ivareta barnet.

At mange politikere lukker øynene for den uretten de velger å gjøre mot barn viser langt på vei at fedres deltagelse i omsorgsarbeidet ikke er verdsatt og heller ikke vil bli verdsatt, delvis fordi SSB og andre velger å legge frem statistikk matrialet slik de gjør idag.

[Gjest Turi]

Hvis man har "vanlig samvær" vil bostedsforelder ha barnet de aller fleste hverdager, og trenger da mesteparten av disse dagene.

←

Jepp. Jeg sa heller ikke "deles likt". Men jeg mener det burde være slik at den som har ansvar for barnet den dagen det er sykt,også må kunne ta ut sykedagen. Vi hadde det ikke slik med min stesønn, og det blir litt dust å ringe mor og si han var syk, få henne hjem fra jobb og kjøre ham dit i stedet for bare å holde ham hjemme hos oss.

[Gjest Turi]

Å argumentere med at færre fedre føler det som døden med å være mye uten barnet etter et samlivsbrud blir helt feil om vi skal ha fokus på barnet og ikke foreldrene. Det er klart at vi også skal ivareta foreldrene, men ikke fokusere på deres muligheter.

Derimot skal vi fokusere på barnet og barnets ønske om samvær/omsorg. Så lenge vi ikke kjenner hvert enkelt barn (og forelder) kan vi umulig si at barn på generellt grunnlag (historie) har best av å bygge relasjoner kun til en forelder. Enda mindre kan vi si at barnet bør ha mor som eneste bostedsforelder ettersom dette ikke nødvendigvis ivaretar hvert enkelt individ (les barn), men isteden ivaretar politikerene og deres rådgiveres forenkling med sjablon metoden som bygger på synsing om at mor altid bør være bostedsforelder.

←

Jeg sa at skjevheten i rettssystemet kommer til å være der så lenge det er skjevheter i familiedynamikken. Jeg sa IKKE at alle barn har det best hos mor.

Jeg mener også at det er å ha fokus på barnet å tildele omsorg til den som har vært mest engasjert før bruddet. I noen tilfeller er dette far.

Jeg tror forskerne på at barn UNDER 2 år har best av å ha ETT fast hjem. Rett og slett fordi jeg nettopp har hatt en så liten unge og det stemmer med min generelle oppfatning.

[Far til 2]

Jeg sa at skjevheten i rettssystemet kommer til å være der så lenge det er skjevheter i familiedynamikken. Jeg sa IKKE at alle barn har det best hos mor.

Jeg mener også at det er å ha fokus på barnet å tildele omsorg til den som har vært mest engasjert før bruddet. I noen tilfeller er dette far.

Jeg tror forskerne på at barn UNDER 2 år har best av å ha ETT fast hjem. Rett og slett fordi jeg nettopp har hatt en så liten unge og det stemmer med min generelle oppfatning.

←

OK.

Kansje vi likevel ikke er så uenig i alle saker som det synes som

Mht barn under 2 år er jeg usikker. Hos oss var det slik at den første nektet å bli matet eller lagt for natten av andre enn meg. Den andre brydde seg ikke så mye og så ikke ut til å være berørt av hvem av oss som stilte opp. Dette tror jeg er sterkt påvirket av hva slags tilknytning foreldrene får iløpet av permisjonstiden, og indirekte påvirker foreldrene dette med tilknytning når de avgjør hvor mye tid hver enkelt skal bruke hjemme av permisjonstiden.

Jeg mener derfor at det fortsatt er individuelt fra barn til barn. Jeg er ikke så opptatt av om det blir den ene eller andre forelderen eller begge som stiller opp etter et samlivsbrudd. Derimot er jeg motstander av at foreldre (i realiteten myndighetene) skal frata barn en mulighet til å bli hørt i den grad barn kan høres i denne alderen. Som du sier vil barn ofte knytte seg til den ene eller andre forelderen på et tidlig stadie. Men hvem dette er er også avhengig av øynene som ser. De fleste foreldre ØNSKER at det er en selv som har best kontakt med barnet og argumenterer deretter.

HVIS ! det er slik at barnet er mest knyttet til den ene fremfor den andre ved samlivsbruddet, bør vi som foreldre naturligvis ta hensyn til dette ved valg av bostedsløsning. Men vi kan ikke på et generelt grunnlag si at barn altid skal bo hos mor, slik Raundalen påstod.

Enda værre blir det om vi skal akseptere at bostedsforeldre eller samværsforeldre fratar barn viktig samvær i en sårbar tid, og på den måten skape ytterligere usikkerhet i tiden etter et samlivsbrudd. For det er ingen tvil om at menn er tilstedeværende i langt større grad enn noen gang før. Dermed blir tilknytningen mellom barn og far også sterkere, slik du også sier i ditt innlegg.

Når Raundalen, eller andre "forståsegpåere" sier at barn bør bo hos mor de første årene, så er dette på et generelt grunnlag direkte feil, fordi det gir en signaleffekt som ikke er barnets beste ved enhver anledning.

[Gjest Turi]

At de ikke bryr seg om hvem som stiller opp når foreldre bor sammen betyr likevel ikke at de bør plasseres 50/50 ved et evt. brudd. Trygghet og hjemmet og forutsigbarhet er viktig i denne fasen.

Jeg er enig i at tilknytning i denne fasen avgjøres i stor grad av hvordan permisjonstiden deles. Når det fremdeles er slik at mødre i størst grad tar ut mest tid, er det også naturlig at morsknytningen er sterk i denne perioden (kan jo være flere grunner uten at jeg skal dra i den nå). Da er det også naturlig at mor er preferert bostedsforelder. Om fedre tar mer permisjon - ikke nødvendigvis halve, men mer - og viser mer interesse - flertallet fedre altså.... Så kanskje man også stiller sterkere som bostedsforelder ved brudd.

Jeg er, i motsetning til deg, sterkt i mot å "høre" barn fra 0-2 år. Rett og slett fordi de ikke er i stand til å forstå konsekvensene av sine utsagn eller handlinger. For barn 2-8/9, syns jeg også man skal være varsom, da de kan føle de må velge mellom to de er glad i, og svaret kan være hensyn til forelder mer enn barnets egen interesse.

Jeg er helt enig i at vi ikke kan si på generelt grunnlag at barn ALLTID skal bo hos mor. Men så lenge fedre er så lite på banen det første året som de fremdeles er (flertallet altså), mener jeg det er naturlig at hun OFTEST blir bostedsforelder de årene man ikke kan ha delt omsorg.

[T.S]

Jeg er helt enig i at vi ikke kan si på generelt grunnlag at barn ALLTID skal bo hos mor. Men så lenge fedre er så lite på banen det første året som de fremdeles er (flertallet altså), mener jeg det er naturlig at hun OFTEST blir bostedsforelder de årene man ikke kan ha delt omsorg.

←

Du mener at det første året er avgjørende uavhengig av hva som skjer senere?

[Gjest Turi]

Du mener at det første året er avgjørende uavhengig av hva som skjer senere?

←

Jeg snakker om barn fra 0-2 år, som ikke anbefales å ha delt bosted. Jeg snakker altså kun om skilsmisser som skjer når barnet er fra ett til fylte to år. Og da syns jeg at det første året er viktig ja. Siden barnet ikke har opplevd noe særlig annet...

[Far til 2]

Jeg snakker om barn fra 0-2 år, som ikke anbefales å ha delt bosted. Jeg snakker altså kun om skilsmisser som skjer når barnet er fra ett til fylte to år. Og da syns jeg at det første året er viktig ja. Siden barnet ikke har opplevd noe særlig annet...

←

Problemet er at med dagens praksis vil utgangspunktet ved samlivsbrudd være avgjørende for barnas relasjon til foreldrene også på et senere tidspunkt. Og om relasjonene blir byggd opp slik at foreldrene blir likeverdige, - eller til og med slik at barnet får sterker tilknytning til den andre forelderen, så er det idag likevel umulig (i praksis) å la barnet få praktisere felles omsorg/evt flytte om barnet ønsker det.

Med 2 likeverdige foreldre som stiller opp blir altså resultatet at barna altid blir boende hos mor (såfremt barnet er lite når samlivsbruddet skjer).

Denne praksisen vil tilsi at også eldre barn vil bli boende hos mor fordi fedrene ikke ser mulighet for å tilby barnet felles omsorg eller bosted hos far om mor motsetter seg dette.

På 70-tallet kjempet kvinnesakskvinner for at fedrene skulle komme hjem og ta sin del av ansvaret med barna. Gradvis har fedrene tatt større og større ansvar for barna, men slik det er nå kuttes dette tvers over den dagen det skjer et samlivsbrudd. Og etterhvert som samlivsbruddene har økt har mor krampaktig tatt tilbake ansvaret.

Resultatet er at fedrene ER på banen og tar ansvar for barna, men barn og fedre er likevel uten samvær i mange situasjoner.

Jeg tror derfor både kvinner og menn etterhvert vil innse at dagens praksis ikke er egnet om det er slik at vi vil sikre barn samvær med begge foreldrene. Enten må kvinner gi slipp på den eneretten de har opparbeidet seg. Ellers så vil fedrene igjen ta mindre del i ansvaret for barna hjemme.

Fedre har de siste årene kommet med en ustrakt hånd mht å ta mer ansvar hjemme. Vi forventer at kvinner gjør det samme og gir fedrene en reell sjans til å ta ansvar også etter et samlivsbrudd. Hvis ikke tror jeg myndighetene vil komme med lovreguleringer (kansje de vil komme med det uansett ettersom de siste 40 årene ikke har gtt noen forbedring, på samme måte som myndighetene har gått inn med kjønnskvotering i arbeidslivet).

Nå er opp til mødrene.

[Gjest Gjesta]

Fedre har de siste årene kommet med en ustrakt hånd mht å ta mer ansvar hjemme. Vi forventer at kvinner gjør det samme og gir fedrene en reell sjans til å ta ansvar også etter et samlivsbrudd. Nå er opp til mødrene.

←

Generaliseringen din er fryktelig slitsom. Du snakker som om det finnes grupperinger av mødre som står på barrikadene og nedsabler grupperinger av stakkarslige fedre.

Evner du ikke å se nyansene? Det er kanskje derfor argumentene dine ofte faller gjennom: Fordi du drar alle over en kam og setter fedre og mødre opp mot hverandre gjennom denne generaliseringen. Du lager en kunstig kamp. Det ER ingen organiserte kvinnegrupper som kjemper mot fedrene, tro det eller ei... De finnes bare i hodet ditt.

[Gjest Turi]

Jeg er ikke enig med deg i det (puhh - ble litt redd der ).

Dette er opp til fedrene. Det er de som opplever urett, det er de som ikke får oppfylt sine rettigheter, og det er de som må fortsette å ta tak. Det er ikke slik at mødres rettigheter skal svekkes. Tvert om er det slik at fedres rettigheter skal opp på tilsvarende nivå. Dette må fedre jobbe for- og det må være flere fedre enn det er i dag.

Jeg er enig i at det kan være vanskelig å endre samværsordninger etter det initielle fordelingen. Dersom man skal ta ansvaret for barnets beste på alvor, er det likevel fullt mulig for oppegående foreldre som vil sette barnet sitt foran evt. uenigheter. Man kan fint ha en intensjonsavtale alt fra meglingen som sier delt omsorg fra 2/3 år, men én hovedomsorgs/bostedsforelder i den mer sårbare tiden. Dersom voksne klarer å være voksne, mister ikke poden kontakt med samværsforelder i denne perioden, for det er i alles interesse at dette ikke skjer.

Dessverre er det slik at man ofte må lage regler for foreldre som ikke er voksne. At det skal gå ut over små barns tilknytnings- og trygghetssøking, mener jeg at ikke er riktig. Man blir forøvrig ikke mindreverdig som forelder av å være samværsforelder. OM man ikke legger opp til det selv da.

Og du? Snakket om kvinnesak og 70-tall og menn tar sin del av ansvaret. Du vet hvilken dag det er i dag ikke sant?

Ett spørsmål - hvis KVINNENE kjempet for at fedrene skulle ta ansvaret. Og de nå gjør det. Hvorfor må KVINNENE tilbake på barrikadene for at fedre skal få omsorg? Hvorfor er det så ensidig at "kvinnen må gi slipp på eneretten de har opparbeidet seg" og hvor er denne eneretten når et ungt par får sitt første barn? Hvem skaper den? Kvinnen alene? For om mannen bare er en bivåner allerede i denne fasen.... vel....?

Og å TRUE med at menn vil ta mindre ansvar for barna om ikke mor skjerper seg, understereker mitt poeng om at flere menn enn kvinner kan være mye borte fra barna uten å plages. Ellers ville ikke dette vært et aktuelt valg. For de fleste mødre vil det aldri være et aktuelt valg.

Og at fedre har kommet med "en utstrakt hånd" - nuvel..... Til barnet da eller? FOr jeg antar du ikke mener de kommer med en hjelpende hånd til mor, for å hjelpe henne med noe som i utgangspunktet er hennes ansvar? Eller?

Å si at 40 år ikke har gitt forbedring er jo også litt spesielt da......... Tror ikke du skal vente på kvotering av fedre som omsorgspersoner. HELDIGVIS!!

Å kjempe for fedres rettigheter - vel, det er fedres kamp.

[T.S]

Jeg snakker om barn fra 0-2 år, som ikke anbefales å ha delt bosted. Jeg snakker altså kun om skilsmisser som skjer når barnet er fra ett til fylte to år. Og da syns jeg at det første året er viktig ja. Siden barnet ikke har opplevd noe særlig annet...

←

Samtidig vet vi jo at de minste er de som er flinkest til å tilpasse seg nytt...

[Far til 2]

Generaliseringen din er fryktelig slitsom. Du snakker som om det finnes grupperinger av mødre som står på barrikadene og nedsabler grupperinger av stakkarslige fedre.

Evner du ikke å se nyansene? Det er kanskje derfor argumentene dine ofte faller gjennom: Fordi du drar alle over en kam og setter fedre og mødre opp mot hverandre gjennom denne generaliseringen. Du lager en kunstig kamp. Det ER ingen organiserte kvinnegrupper som kjemper mot fedrene, tro det eller ei... De finnes bare i hodet ditt.

←

Det er dessverre grupper av kvinner OG menn (selv om de ikke er ensartet og lett definerbare) som motarbeider ansvarsfordelig etter samlivsbrudd.

Jeg kan imidlerid beskrive en av gruppene, men skal unngå å gjøre det for "husfredens skyld"

[Far til 2]

Jeg er ikke enig med deg i det (puhh - ble litt redd der   ).

Dette er opp til fedrene. Det er de som opplever urett, det er de som ikke får oppfylt sine rettigheter, og det er de som må fortsette å ta tak. Det er ikke slik at mødres rettigheter skal svekkes. Tvert om er det slik at fedres rettigheter skal opp på tilsvarende nivå. Dette må fedre jobbe for-  og det må være flere fedre enn det er i dag.

←

Jeg er enig i at fedrenes rettigheter må opp på samme nivå som mødrenes rettigheter (bombe). Men jeg er også opptatt av barnas rettigheter.

HVIS barn blir fratatt en av foreldrene ved at bosted- eller samværsforelder flytter så langt at samvær blir vanskelig, fratar vi også den lille rettigheten barn har på papiret om rett til samvær med begge foreldrene. I realiteten fratar vi dem også retten til å bygge relasjoner til begge foreldrene.

Men med dagens praksis fratar vi også barn retten til å praktisere felles omsorg om de ønsker det, men hvor en av to oppegående foreldre motsetter seg det.

At vi altfor ofte også fratar dem nærmiljø/venner, skole og fritidsaktiviteter har jeg nevnt noen ganger før

Og dette skjer altså selv om barnet har fått bygd opp, eller er på vei til å bygge opp, relasjoner til begge foreldrene.

Jeg er enig i at det kan være vanskelig å endre samværsordninger etter det initielle fordelingen. Dersom man skal ta ansvaret for barnets beste på alvor, er det likevel fullt mulig for oppegående foreldre som vil sette barnet sitt foran evt. uenigheter. Man kan fint ha en intensjonsavtale alt fra meglingen som sier delt omsorg fra 2/3 år, men én hovedomsorgs/bostedsforelder i den mer sårbare tiden. Dersom voksne klarer å være voksne, mister ikke poden kontakt med samværsforelder i denne perioden, for det er i alles interesse at dette ikke skjer.

←

Som du selv har påpekt i en del debatter er det mange tusen barn som mister kontakten med den andre forelderen pga flytting. Og at dette påvirker gutter og jenter på en negativ måte iløpet av de første 20 årene er nå ettertrykkelig bevist gjennom flere forskningsrapporter. Så lenge foreldre på denne måten beviser at de ikke er "oppegående nok" gjør vi barn en stor urett ved å overse de problemer vi utsetter dem for. Uten en lovendring er det ikke mulig å bedre situasjonen for disse barna.

Et barn som har vært utsatt for dette over 10-12 år vil naturligvis aldri få det samme forholdet til simn samværsforelder, og det er utopi å tro at disse barna skal få mer samvær på et senere tidsunkt om en av foreldrene har flytet veldig langt. I det minste er det snakk om et mindretall.

Jeg kan gå med på et kompromiss for at barn har en bostesforelder i ammeperioden om det sikrer barn nær kontakt med oppegående samværsforelder i ettertid. Men det finnes foreldregruperinger som motarbeider en slik løsning så sterkt som mulig. Om disse foreldrene tenker "barnets beste" setter jeg et stort spørsmålstegn ved.

Dessverre er det slik at man ofte må lage regler for foreldre som ikke er voksne. At det skal gå ut over små barns tilknytnings- og trygghetssøking, mener jeg at ikke er riktig. Man blir forøvrig ikke mindreverdig som forelder av å være samværsforelder. OM man ikke legger opp til det selv da.

←

Det vil IKKE gå ut over barns behov for trygghet og omsorg om det lages et lovverk som sikrer barn samvær i vesentlig større grad enn idag. Derimot vil det gå utover barns behov for trygghet og omsorg om det IKKE lages et lovverk som tar mer hensyn til barnet.

Vi som er foreldre har i mange år vist at vi driter i ungene om vi bare får ivaretatt våre egne behov. Og dette har foregått i mange 10-år. Hvis vi skal fortsette med dette viser det at foreldrene fortsatt er viktigere enn barnet.

Vi bør innse at "frihet" ikke er det samme som før barn kom til verden. Vi bør innse at barn medfører et nytt ansvar som gjør at vi ikke kan leve på samme måte som før barnet ble født. Så lenge foreldre ikke ser dette, må de bli fortalt det. Og myndighetene bør ha tvangsmidler tilgjengelig for å påpeke problemet.

...

Ett spørsmål - hvis KVINNENE kjempet for at fedrene skulle ta ansvaret. Og de nå gjør det. Hvorfor må KVINNENE tilbake på barrikadene for at fedre skal få omsorg? Hvorfor er det så ensidig at "kvinnen må gi slipp på eneretten de har opparbeidet seg" og hvor er denne eneretten når et ungt par får sitt første barn? Hvem skaper den? Kvinnen alene? For om mannen bare er en bivåner allerede i denne fasen.... vel....?  

←

Fordi dette ikke bør være en kvinnekamp, men en kamp for likeverd. Likeverdet kunne vi oppnådd om flere kvinner hadde innsett at den kampen som har vært ført også ville medføre at menn og barn ble delaktige i de avgjørelser som relaterer seg til f.eks. samvær/omsorg. Om menn skulle kjempet for å tilegne seg fordeler fremfor kvinner tror jeg vi hadde vært i full krig. Om kvinner derimot ønsker å være likeverdige med menn må de også gi fra seg noe. Stadig flere kvinner har bevist at de kan gjøre karriere fordi de er like gode eller bedre enn menn. Mange er i tillegg kvotert inn i komunestyrer og/eller styreverv is større børsnoterte bedrifter. Om kvinner i tillegg skal beholde eneretten til å ha omsorg for barna samtidig med retten til å frata barn samvær med far fordi de ønsker å flytte, tror jeg de snart vil møte veggen.

Og å TRUE med at menn vil ta mindre ansvar for barna om ikke mor skjerper seg, understereker mitt poeng om at flere menn enn kvinner kan være mye borte fra barna uten å plages. Ellers ville ikke dette vært et aktuelt valg. For de fleste mødre vil det aldri være et aktuelt valg.

Og at fedre har kommet med "en utstrakt hånd" - nuvel..... Til barnet da eller? FOr jeg antar du ikke mener de kommer med en hjelpende hånd til mor, for å hjelpe henne med noe som i utgangspunktet er hennes ansvar? Eller?

Å si at 40 år ikke har gitt forbedring er jo også litt spesielt da......... Tror ikke du skal vente på kvotering av fedre som omsorgspersoner. HELDIGVIS!!

Å kjempe for fedres rettigheter - vel, det er fedres kamp.

←

Jeg tror vi snart er ved et veiskille mht likeverd. Norske kvinner er idag i en særstilling mht å få til en likestilling (sett i verdenssammenheng). kvinner tar mer utdannelse enn menn. Kvinner går stadig oftere inn i bedriftsledelsen. Kvinner kvoteres inn i diverse styreverv. Kvinner har 100% kontroll over hvor mye samvær barnet skal få med far.

Jeg tror det kan komme en motreaksjon hvis ikke barn og fedre blir likestilt med mødrene. På sikt vil det kunne medføre at fedre tar mindre del av ansvaret for barna og går tilbake til karriere jaget. For slik det er i dag vet de at de likevel ikke har noen mulighet til å ta del i barnas oppvekst.

[Gjest Turi]

Samtidig vet vi jo at de minste er de som er flinkest til å tilpasse seg nytt...

←

Ikke hver uke (som i delt omsorg).

Far til 2:

Jeg orker ikke flyttedebatten en gang til.

Jeg har ALDRI snakket om endret samværsordning for 10-12 åringer som du plutselig henviser til.

Ellers har du rett i at dette er en kamp for likeverd. Men i motsetning til mange andre kamper for likeverd, er dette også en mannekamp. Du kan derfor ikke si at det er kvinners tur til å gjøre noe.

Dersom fedres motreaksjoner på manglende endringer i lovverket er at de tar mindre ansvar for barna igjen, viser det i mine øyne bare at det var RIKTIG å ikke endre dette i utgangspunktet. (understreker at jeg IKKE tror på en slik motreaksjon...)

For slik det er i dag vet de at de likevel ikke har noen mulighet til å ta del i barnas oppvekst.

←

For en påstand Det vet ingen av fedrene jeg kjenner i alle fall......

[Far til 2]

...

Ellers har du rett i at dette er en kamp for likeverd. Men i motsetning til mange andre kamper for likeverd, er dette også en mannekamp. Du kan derfor ikke si at det er kvinners tur til å gjøre noe.

...

←

Greit nok. Sannsynligvis bør vi fjerne mennene fra 8.mai toget også ettersom det ikke er mennene som skal gjøre noe i kvinnekampen. Håper Stoltenberg og andre menn i regjeringen er enig med deg at vi bør skille kampen for likeverd slik at menn kjemper på sin side og kvinner på sin side (Stoltenberg bør kansje snarest mulig sparke Karita fra Likestillingsdepartementet slik at det ikke blir enda større skjevheter ?)

For en påstand Det vet ingen av fedrene jeg kjenner i alle fall......

←

Det var vel senest igår at det var et innlegg fra en mann i dette forumet som innså at han hadde tapt før saken var behandlet.

Heldigvis gir han seg ikke på mht det lange løpet han har lagt opp til. Men han har tydligvis gitt opp det første slaget. Jeg synes det er rart at du ikke har hørt om menn som har gitt opp tidligere en det eksempelet (f.eks. ved mekling)