Menn ER på banen!

[Gjest Gjesta]

Og jeg trenerer IKKE barnas forhold til moren.

←

Når et lite barn dagen det skal avgårde til mor ikke får meldinger av typen:

"I dag, lille venn, skal du til mamma! Blir ikke det gøy?" hvor man fokuserer på det positive med å komme til den andre personen,

men istedet får høre:

"Jeg vet du ikke vil dra, og jeg forstår at du heller vil være her med traktoren din, lille Pelle kanin og alt det koselige du har her hos far, men du MÅ til mor, skjønner du. Jeg håper hun er snille mot deg og ikke blir sint og slår deg, men hvis hun gjør det så må du ringe far. Hadde jeg fått det slik jeg ville vennen, så kunne du vært her hele tiden, men det kan du ikke skjønner du, for mamma har bestemt at du må være med henne også. Dessuten er det synd på mamm, for hun har det ikke bra. Og da må du være der for at hun skal bli litt glad og sånn."

SKjønner du tegninga?

[jomfrua]

Nå skal jeg ikke kommentere flere innlegg / motinnlegg......... for jeg innser, Far til 2..........

Det største barnet av dem alle er: Far til 2 og hans barn har daglig omsorg for far.

Og tar ikke barna dette ansvaret, så vil belastningen for mor og barn bli dessto større.

Dette er kanskje ett personangrep........... men ærlig, direkte og tankevekkende er det. Lykke til i din verden Far til 2 og jeg vandrer videre i den forvissning om at du ikke er respresentativ for menn på generelt grunnlag, men kun en mann med forvrengt virkelighetsoppfatning som er låst fast i bitterhet i livet. Lykke til!

:kaffe:

[Gjest Turi]

Så JEG skal nå få kritikk for at barna ikke ville til moren ???

←

Jeg gjorde ikke det. Jeg kritiserte din tolkning av deres signaler.

Du sier at de, som 2 og 4 år gamle, hadde "mistet relasjonen til moren sin" etter 2 ukers ferie. Du DRO dem ut av bilen med makt, og tolket det som at de ikke ville til mammaen sin.

Nå kjenner ikke jeg dine unger, men for mitt barn ville IKKE dette vært grunnen om hun skulle vært i en lignende situasjon. Og unger i denne alderen mister ikke relasjonen til en person dersom den er god før to ukers adskillelse.

Hvordan du har det nå og din bitterhet i forhold til familiesituasjon og uvilje mot banras mor har jeg ikke berørt, kun dette ene. Dersom dine barn mister en relasjon i så høy alder etter så kort tid, er det barnas situasjon i utgangspunktet det er noe galt med, for det er ikke normalt, og du skal IKKE bruke det til å generalisere andre barn.

Forøvrig bryr jeg meg lite om ditt familieliv og trenger ikke kritisere deg her inne.

Endret 6. mars 2007 av Sissan

[Sagitarius 78]

Oi her var det heftige diskusjoner.

Som pedagogstudent og samfunnsengasjert kaster jeg meg inn i den.

Jeg har noen synspunkter jeg vil fremme:

Mitt standpunkt her er at barn både må taes hensyn til, og bestemmes over.

Og det er en vanskelig balansegang. Det er vel egentlig hele det store dilemmaet ved å ha barn, men den blir nok ekstra hardt satt på prøve når foreldrene ikke er enige/i konflikt med hverandre.

Men det som er viktig synes jeg, er å ha en åpen dialog med barna. Sånn at man kan få vite hva barna føler og tenker.Da kan man også kunne ta hensyn til deres ønsker og behov.

Sånn at man kan få vite hvorfor de ikke vil tilbake til sin mor etter to uker. Kanskje har det ikke noe med moren å gjøre.

Jeg har rett og slett ingen tro, og det er vel så godt som vitenskapelig bevist, at ingen barn mister kontakt med sin mor etter å ha vært fra henne i 2 uker. (et spedbarn under 6 måneder kan bruke litt tid på gjenskape kontakten, men det tar ikke lang tid der heller før kontakten er tilbake igjen). Det som er forutsetningen er hvor god TILKNYTNING barnet og omsorgspersonen(i dette tilfelle her mor) har fra før. Er kontakten og tilknytningen god vil ikke barna ha noe problem med å ville komme tilbake til mor.

Men jeg spør meg litt da, far til to: hvorfor kom ikke moren ut og forsøkte og prate med barna? Er dere i en så stor konflikt at dere ikke kan se hverandre nesten? Du bare leverer barna innenfor døren og går igjen?

Dette merker isåfall barn.

Barn merker at foreldre er i konflikt. Barn vil ikke stå mellom, og å være en kasteball. Det er ofte sånn at barn forsøker å lappe det hele sammen. De kan ta på seg ansvar for hele konflikten og forsøke å megle mellom foreldrene. Hvis de føler at far blir utelatt kan de finne på ta hans parti. Eller omvendt. Barn senser så utrolig mye. De forsøker alltid å finne balanse og "velvære"; altså at ting er koselig. Det er det barna vil. Så har de forskjellige metoder for å uttrykke dette, og strategi for å få det til. Det er avhengig av alder også. Barnet er jo ikke bevisst sine handlinger alltid. Det handler mye på bakgrunn av følelser og intuisjon. Og hva de opplever som et godt middel mot målet. Noe vi voksne ikke får tak i, om vi ikke forsøker å utforske hva dette lille barnet tenker på. Barn og voksne har forskjellige måter å se konflikten på, og de kan ha ulike midler de tror fører til målet, og de kan ha ulike mål også. Hvordan skal man da forstå den andre??

Den eneste måten å kunne imøtekomme et barn på er å stille seg helt åpen og forsøke å forstå barnet sitt. Prøv å bli kjent med hva den føler og tenker. Spør, og se. Da kan man få noen svar som gjør at du kan forstå barnet ditt. Men spørsmålene må være åpne, og ikke ledende.

Jeg selv har opplevd å bli dratt mellom mine foreldre. Min far hadde over en periode voldelige utbrudd, som ble hyppigere og hyppigere. Til slutt krevde min søster og jeg at dette måtte bli slutt (vi var 13 og 15), og sa til mamma at vi måtte dra til krisesenteret. Hun var selv rådvill, men skjønte at det var eneste utvei. Vi snek oss ut så han ikke skulle bli gærn. Faren min oppdaget at vi var gått ut, og kom ut på trappen, da var jeg kommet et lite stykke ned i veien. Han ropte etter meg, litt sånn uskyldig, og jeg klarte nesten ikke å gå videre. Jeg syns så synd på han, og tenkte hvordan han skulle klare seg. Stakkars pappa. Jeg skulle ta vare på han jeg, tenkte jeg. Det var ikke første gangen jeg tenkte det, og jeg sleit med å stå mellom barken og veden(mellom mor og far). Det var kjempevanskelig. Selv han som var så slem mot oss, han kom med alvorlige trusler, enda var han min far, og jeg var på en måte "trofast mot han". Alt jeg ville var at vi skulle ha det bra. at mamma og pappa var venner og snille og gode. Jeg klarte å gå videre nedover i veien(moren min og søsteren min sto ogventet på meg lenger nede i veien), men det gjorde så vondt, for jeg hadde så sårlig samvittighet. Tenk det! Han hadde vært en dritt mot oss, også skulle vi ha dårlig samvittighet!!

Den opplevelsen jeg har hatt (jeg har slitt mye med dette, og det har satt ganske dype spor i meg) sier meg hvor LOJALT et barn er mot sine foreldre. De er det viktigste et barn har.

Barn er så sensitive, og snapper opp så mange følelser. Hvis foreldre ikke har det bra, så har ikke barna det heller. Det aller beste for barna er at man klarer samarbeide. Og noe av den åpne konflikten synes jeg barn bør bli spart for. Men man kan ikke skjule den skjulte konflikten heller. Barn merker følelsene likevel.

Så jeg vil oppfordre alle foreldre som er i konflikt til å forøske å ha en så god dialog som overhodet mulig. Gå til en megler. Forsøk å få til en konstruktiv avtale.

Når det gjelder forskjeller på kjønn så syns jeg det er kjempefint at fedre tar mer omsorgsrolle for barn nå enn før.

Men mann og kvinne har litt forskjellige måter å løse foreldrerollen på. Og det må vi respektere. Og jeg tenker at de utfyller hverandre.

Jeg føler at mødre skal være så innmari likestilte at vi glemmer vår viktigste oppgave. Vi har evnen til å føde barn. Hvorfor det? Hvorfor er vi kvinner mer opptatt av dialog og følelser?? Fordi vi er omsorgsfulle i den forstand at vi er satt til å føde barn. Kvinner har ofte den samlende evnen i familien, og de som er mer opptatt av karriere enn sine små barn har glemt sin viktigste oppgave. Det er kjempefint at kvinner har større muligheter til å realisere seg selv, og tjene penger og klare seg selv, men hvem skal ta hånd om barna hvis ikke vi gjør det.

Og nå får jeg nok mange på nakken her... Men la meg forklare

Det er ingen motsetningsforhold mellom det og la mannen "slippe til mer". Mange menn ønsker å ta mer oppgave i hjemmet med hus og barn. Kjempefint. Men jeg tror også mange menn gjør det i større grad fordi det er en in-ting.

Parforholdet og foreldreansvaret avhenger av et samarbeid, fordi en altid er to om å få barn(mor og far) og da er det viktig at man snakker om hva man vil. Mannen kan godt være hjemme hvis det er det han vil, men jeg syns ikke de menn som ikke ønsker det er noe dårligere av den grunn. Min mann ønsker ikke å gå hjemme med barn feks. Men han er kjempeomsorgsfull forde. Men han løser ting på andre måter enn meg. Og så lenge han er autoritær(detter gjerne et negativt ladet ord, men det er kun i sin ytterste konsekvens. Som forelder er man leder og den som bestemmer) og hensynsfull og kjærlig i en balansert blanding så er jeg fornøyd.

Mann og kvinne er forskjellige. Vi er kommet til jorda med litt forskjellige oppgaver. Barn krever mye av oss, det er et helt nytt menneske som trenger oppmerksomhet og kjærlighet, og voksne mennesker rundt seg som har det bra. Derfor må du pleie deg selv også samtidig. det er klart det er krevende.

Derfor er det avhengig av et godt samarbeid. Jeg er kvinne, og stolt av mine egenskaper. Jeg er stolt av at jeg kan føde barn og være en omsorgsfull mamma. Jeg er stolt av at jeg har mange andre sider ved meg også samtidig. Jeg velger å fokusere på min viktigste oppgave

; å oppfostre barna mine til å bli kjærlige, omsorgsfulle og sterke barn, til å bli hele mennesker med det spekteret livet innebærer. Når barna er små trenger de foreldrene sine mye. etterhvert som de blir eldre trenger de også andre mennesker rundt seg og som forelder kan du backe litt mer ut. Foreldredrollen går over i en litt annen form, men likevel er det vktig at man er der og følger med. Mannen bør også være stolt av seg selv. Men jeg forstår at det ikke er lett å være mann idagens samfunn. Jeg føler at vi blander rollene våre. Jeg forstår ikke de parene som har gode karrierer begge to(som krever mye tid), og likevel skal de ha 3 og 4 barn. (har jobbet i bhg og sett akkurat dette, og sett hvordan de barna blir) Det kan ikke være annet enn status disse barna representerer for de. Hvorfor få barn hvis man ikke har tid til følge de likevel?

Vi er likeverdige, men ikke like. Vi trenger begge kjønn, og vi bør fokusere på å utfylle hverandre.

Men barn krever av din energi og hengivenhet. Heldigvis og uheldigvis har vi "sterke og "svake" barn. Noen er løvetannbarn, mens andre har de beste forutsetninger for et godt liv, og likevel ikke klarer å skape seg det.

Men man kan hvertfall redusere faren for at barna får traumer og vanskelige oppvekstvilkår ved å gi av sin tid og energi, og ta det barna uttrykker og sier på alvor.

[Far til 2]

Når et lite barn dagen det skal avgårde til mor ikke får meldinger av typen:

"I dag, lille venn, skal du til mamma! Blir ikke det gøy?" hvor man fokuserer på det positive med å komme til den andre personen,

men istedet får høre:

"Jeg vet du ikke vil dra, og jeg forstår at du heller vil være her med traktoren din, lille Pelle kanin og alt det koselige du har her hos far, men du MÅ til mor, skjønner du. Jeg håper hun er snille mot deg og ikke blir sint og slår deg, men hvis hun gjør det så må du ringe far. Hadde jeg fått det slik jeg ville vennen, så kunne du vært her hele tiden, men det kan du ikke skjønner du, for mamma har bestemt at du må være med henne også. Dessuten er det synd på mamm, for hun har det ikke bra. Og da må du være der for at hun skal bli litt glad og sånn."

SKjønner du tegninga?

←

Men hvordan kan du påstå at jeg forsøker å fremstille et besøk hos mot på den måten ??????????????????????????????

Jeg har aldri sagt noe liknende og vil aldri gjøre det.

Du vil imidlertid vi menn skal være FAR PÅ MORS MÅTE. Vi skal tydligvis ikke ha egne meninger, og om vi har det må vi for guds skyld ikke gjøre det anderledes enn det mor har ønsker om.

Men argumentasjonen din tyder på at du TROR du vet hva jeg sier. Og motargumenterer deretter. Når jeg sier at det du TROR er feil nekter du å akseptere det og fortsetter å male om det samme, som om dine tanker er riktig.

derfor passer heller ikke argumentasjonen til realitetene.

[Gjest Gjesta]

Du vil imidlertid vi menn skal være FAR PÅ MORS MÅTE. Vi skal tydligvis ikke ha egne meninger, og om vi har det må vi for guds skyld ikke gjøre det anderledes enn det mor har ønsker om.

←

Hvor HAR du det fra? Nå må du ta deg sammen, du har jo helt mistet fotfestet. Jeg forstår ikke hvorfor du mener at alle som setter barnas behov først er mannehatere? Jeg forventer at alle, uansett kjønn, setter barna først. Men jeg har forstått at du ikke vil gjøre det, det får være ditt valg. Du skjønner det nok når barna blir store og spør hvorfor du ikke la til rette for at de kunne ha et godt forhold til sin mor. Jeg mener det er ditt ansvar å gjøre det, og det gjør meg neppe til noen mannehater... Det må være tillatt å forsøke å banke fornuft inn i deg

[Gjest allium]

Men argumentasjonen din tyder på at du TROR du vet hva jeg sier. Og motargumenterer deretter.

←

Nei, hør på gryta som kaller kjelen svart...

[Far til 2]

Det var et kjempelangt innlegg og jeg skal forsøke å svare kort. Noe klipper jeg bort så du får bare kopiere det inn igjen om det er noe du mener er sentralt for debatten.

Oi her var det heftige diskusjoner.

Som pedagogstudent og samfunnsengasjert kaster jeg meg inn i den.

Jeg har noen synspunkter jeg vil fremme:

...

...

Jeg har rett og slett ingen tro, og det er vel så godt som vitenskapelig bevist, at ingen barn mister kontakt med sin mor etter å ha vært fra henne i 2 uker. (et spedbarn under 6 måneder kan bruke litt tid på gjenskape kontakten, men det tar ikke lang tid der heller før kontakten er tilbake igjen). Det som er forutsetningen er hvor god TILKNYTNING barnet og omsorgspersonen(i dette tilfelle her mor) har fra før. Er kontakten og tilknytningen god vil ikke barna ha noe problem med å ville komme tilbake til mor.

←

Hvis tilknytningen/tryggheten til mor (eller far) ikke berøres ved å være borte i 14 dager har jeg følgende spørsmål.

Hvorfor mener Hjermann at småbarn bør ha hyppig kontakt med samværsforelder (gjerne hver dag). Du og Hjermann er tydligvis uenig på dette punktet og jeg skulle gjerne vist hva dere er uenig i.

Hvorfor mener Raundalen at barn bør ha begrenset kontakt med far de første 4-5 årene ? Han argumenterer med tryggheten til mor. Hvorfor kan ikke dette snues på hodet ? Han benytter kun "historisk perspektiv" som argumentasjon men sier klart og tydelig at barnet ikke bør overnatte hos far fordi det skaper uttrygghet (med lange fravær ?) for barnet (jeg antar at dette også gjelder ferier).

Men jeg spør meg litt da, far til to: hvorfor kom ikke moren ut og forsøkte og prate med barna? Er dere i en så stor konflikt at dere ikke kan se hverandre nesten? Du bare leverer barna innenfor døren og går igjen?

Dette merker isåfall barn.

←

Det regnet, og moren ønsket ikke å bli våt. Jeg vet dette høres ut som en vanvittig argumentasjon, men det er realitetene.

Barn merker at foreldre er i konflikt. Barn vil ikke stå mellom, og å være en kasteball. Det er ofte sånn at barn forsøker å lappe det hele sammen. De kan ta på seg ansvar for hele konflikten og forsøke å megle mellom foreldrene. Hvis de føler at far blir utelatt kan de finne på  ta hans parti. Eller omvendt. Barn senser så utrolig mye. De forsøker alltid å finne balanse og "velvære"; altså at ting er koselig. Det er det barna vil. Så har de forskjellige metoder for å uttrykke dette, og strategi for å få det til. Det er avhengig av alder også. Barnet er jo ikke bevisst sine handlinger alltid. Det handler mye på bakgrunn av følelser og intuisjon. Og hva de opplever som et godt middel mot målet. Noe vi voksne ikke får tak i, om vi ikke forsøker å utforske hva dette lille barnet tenker på. Barn og voksne har forskjellige måter å se konflikten på, og de kan ha ulike midler de tror fører til målet, og de kan ha ulike mål også. Hvordan skal man da forstå den andre??

←

Hvordan vi som foreldre skal forstå hverandre etter et samlivsbrudd er nok en utfordring av de helt store. Hvordan vi skal ta hensyn til det er enda vanskeligere (om ikke umulig i realiteten). Derfor er det så utrolig viktig at vi prioriterer barna og deres behov fremfor eget ønske om å såre tidligere partner. for det vil hovedsak såre barna. De fleste som har vært gjennom et samlivsbrudd har desverre opplevd noen kritiske kommentarer fra mor eller far om tidligere partner. Det er ikke å prioritere barna.

Forståelsen for den andre parten er naturligvis utrolig viktig også etter et samlivsbrudd. Men fokuset må hele tiden ligge på barnet likevel. Det kan medføre begrenset kommunikasjon en periode, men og barnet holdes utenfor vil ikke dette medføre noen avgjørende problemer.

Den eneste måten å kunne imøtekomme et barn på er å stille seg helt åpen og forsøke å forstå barnet sitt. Prøv å bli kjent med hva den føler og tenker. Spør, og se. Da kan man få noen svar som gjør at du kan forstå barnet ditt. Men spørsmålene må være åpne, og ikke ledende.

Jeg selv har opplevd å bli dratt mellom mine foreldre. Min far hadde over en periode voldelige utbrudd, som ble hyppigere og hyppigere. Til slutt krevde min søster og jeg at dette måtte bli slutt (vi var 13 og 15), og sa til mamma at vi måtte dra til krisesenteret. Hun var selv rådvill, men skjønte at det var eneste utvei. Vi snek oss ut så han ikke skulle bli gærn. Faren min oppdaget at vi var gått ut, og kom ut på trappen, da var jeg kommet et lite stykke ned i veien. Han ropte etter meg, litt sånn uskyldig, og jeg klarte nesten ikke å gå videre. Jeg syns så synd på han, og tenkte hvordan han skulle klare seg. Stakkars pappa. Jeg skulle ta vare på han jeg, tenkte jeg. Det var ikke første gangen jeg tenkte det, og jeg sleit med å stå mellom barken og veden(mellom mor og far). Det var kjempevanskelig. Selv han som var så slem mot oss, han kom med alvorlige trusler, enda var han min far, og jeg var på en måte "trofast mot han". Alt jeg ville var at vi skulle ha det bra. at mamma og pappa var venner og snille og gode. Jeg klarte å gå videre nedover i veien(moren min og søsteren min sto ogventet på meg lenger nede i veien), men det gjorde så vondt, for jeg hadde så sårlig samvittighet. Tenk  det! Han hadde vært en dritt mot oss, også skulle vi ha dårlig samvittighet!!

Den opplevelsen jeg har hatt (jeg har slitt mye med dette, og det har satt ganske dype spor i meg) sier meg hvor LOJALT et barn er mot  sine foreldre. De er det viktigste et barn har.

←

Jeg kjenner meg igjen i mine barns reaksjoner. Men selv om det ikke er politisk korrekt å si det, så er det faktisk slik at i vårt tilfelle er det mor som har brukt vold. Barna rømte ved flere anledninger over til meg på kveldstid. De gråt og nektet å dra tilbake. Jeg har også hatt kontakt med barnevernsvakten som ønsket å rykke ut, men ettersom de ønsket å rykke ut med politi fikk jeg stoppet det og fikk etterhvert snakket med moren som da hadde roet seg.

Kvinner som bruker vold er dessverre et tema som mange mener er ikke-eksisterende, eller som er et tema de ikke ønsker å diskutere fordi det gir feil fokus iforhold til hva som er politisk korrekt.

Dette er det langt flere barn som blir skadelidende av en det folk flest (inkl. politikerene) ønsker å innse. Det har vært en massiv fokusering på menn og vold. Dette har helt sikkert vært nødvendig i mange sammenhenger. Men det sier ingenting om at det er riktig å se bort fra den volden som kvinner bruker, ofte "alenemødre" som er slitne og frustrerte. At dette kan skape en "ørefik", slag eller spark er jeg ikke i tvil om. Men om det i tillegg mefører at mor går babanas, delevis hysterisk med rop og skrik, så tror jeg denne kombinasjonen er værre en mye annet. Kansje jeg er litt blind, men da må dere ha meg unskyldt fordi det er denne siden jeg har sett fra mor til mine barn.

Men mann og kvinne har litt forskjellige måter å løse foreldrerollen på.  Og det må vi respektere. Og jeg tenker at de utfyller hverandre.

Jeg føler at mødre skal være så innmari likestilte at vi glemmer vår viktigste oppgave. Vi har evnen til å føde barn. Hvorfor det? Hvorfor er vi kvinner mer opptatt av dialog og følelser?? Fordi vi er omsorgsfulle i den forstand at vi er satt til å føde barn. Kvinner har ofte den samlende evnen i familien, og de som er mer opptatt av karriere enn sine små barn har glemt sin viktigste oppgave. Det er kjempefint at kvinner har større muligheter til å realisere seg selv, og tjene penger og klare seg selv, men hvem skal ta hånd om barna hvis ikke vi gjør det.

Og nå får jeg nok mange på nakken her... Men la meg forklare

Det er ingen motsetningsforhold mellom det og la mannen "slippe til mer". Mange menn ønsker å ta mer oppgave i hjemmet med hus og barn. Kjempefint. Men jeg tror også mange menn gjør det i større grad fordi det er en in-ting.

←

Om du er av den mening at det er kvinner som skal ta hånd om barna mens "menn gjerne kan få delta" (så lenge foreldrene bor sammen) tror jeg vi er på ville veier. Etter mange år med slik praksis synes det i mine øyne som om dette er noe som har spillt falit.

Menns deltagelse slik den var ønsket i kvinnekampen på begynnelsen av 70 tallet har medført en bivirkning som kvinnesaks forkjemperene ikke forutså. Det var at menn dermed også vil ha større del av ansvaret om det skjer et samlivsbrudd.

Kampen for likestilling og likeverd i arbeidslivet og privatlivet har kommet så langt at den vil rulle videre. det medfører at det samme vil skje mht fedres ønske om å delta i omsorgen etter et samlivsbrudd. Og så lenge barna ønsker en slik deltagelse kan jeg ikke se at din antydning om at "mor må ha omsorgen" vil bli en realistisk vei å gå.

Parforholdet og foreldreansvaret avhenger av et samarbeid, fordi en altid er to om å få barn(mor og far) og da er det viktig at man snakker om hva man vil. Mannen kan godt være hjemme hvis det er det han vil, men jeg syns ikke de menn som ikke ønsker det er noe dårligere av den grunn. Min mann ønsker ikke å gå hjemme med barn feks. Men han er kjempeomsorgsfull forde. Men han løser ting på andre måter enn meg. Og så lenge han er autoritær(detter gjerne et negativt ladet ord, men det er kun i sin ytterste konsekvens. Som forelder er man leder og den som bestemmer) og hensynsfull og kjærlig i en balansert blanding så er jeg fornøyd.

←

Dette er jeg langt på vei enig i. Jeg er nok vesentlig strengere enn mor på de fleste områder, men så lenge jeg er klar (og beholder en bitte liten åpning for barna til å argumentere seg frem til en annen løsning ) synes det som om barna er kjempefornøyd.

Som du sa lenger opp er vi forskjellige. Og det er viktig at en mann ikke blir "far på mors måte" slik enkelte kvinner synes å være sterk tilhenger av.

[Far til 2]

      Hvor HAR du det fra?    Nå må du ta deg sammen, du har jo helt mistet fotfestet. Jeg forstår ikke hvorfor du mener at alle som setter barnas behov først er mannehatere? Jeg forventer at alle, uansett kjønn, setter barna først. Men jeg har forstått at du ikke vil gjøre det, det får være ditt valg. Du skjønner det nok når barna blir store og spør hvorfor du ikke la til rette for at de kunne ha et godt forhold til sin mor. Jeg mener det er ditt ansvar å gjøre det, og det gjør meg neppe til noen mannehater... Det må være tillatt å forsøke å banke fornuft inn i deg 

←

Mener du det er å prioritere barna om en av foreldrene "tar det under armen" og reiser sin vei ?

Er det å prioritere barna om de fratar dem en oppegående samværsforelder, nærmiljø med venner og fritidsaktiviteter ?

Mener du det er en NEDPRIORITERING av barna at fedrene deltar i omsorgen både før og etter et samlivsbrudd.

I så tilfelle er vi uenige og vil være det i fremtiden også.

[Gjest Gjesta]

i vårt tilfelle er det mor som har brukt vold. Barna rømte ved flere anledninger over til meg på kveldstid. De gråt og nektet å dra tilbake. Jeg har også hatt kontakt med barnevernsvakten som ønsket å rykke ut, men ettersom de ønsket å rykke ut med politi fikk jeg stoppet det og fikk etterhvert snakket med moren som da hadde roet seg.

den volden som kvinner bruker, ofte "alenemødre" som er slitne og frustrerte. At dette kan skape en "ørefik", slag eller spark er jeg ikke i tvil om.

←

I alle dager... Du hevder at dine barns mor mishandler dem ved flere anledninger, da bør du ta ansvar ved å få satt en stopper for dette. Ved at du godtar at det skjer er du med på mishandlingen av barna.

Jeg legger ellers merke til at du mener alenemødre øver vold mot sine barn. Jeg er spent på reaksjonene du får på akkurat det utsagnet...

[Gjest Turi]

Når jeg sier at det du TROR er feil nekter du å akseptere det og fortsetter å male om det samme, som om dine tanker er riktig.

derfor passer heller ikke argumentasjonen til realitetene.

←

Den med kjeler og gryter og sånn tenkte jeg også på når jeg leste dette.......

Du Fartil2 - du hadde også et kjempelangt innlegg. jeg bet meg fast i en ting, nemlig at mora til ungene dine er voldelig. Du TROR ikke det kan være grunnen til at de ikke ville ut av bilen da - at de ikke ville bli dengt? Du er SIKKER på at det var fordi de hadde "mistet tilknytningen"?

Litt dumt å bruke egne eksempler når det er vold i bildet kanskje?

[Gjest Gjesta]

Mener du det er å prioritere barna om en av foreldrene "tar det under armen" og reiser sin vei ?

Er det å prioritere barna om de fratar dem en oppegående samværsforelder, nærmiljø med venner og fritidsaktiviteter ?

Mener du det er en NEDPRIORITERING av barna at fedrene deltar i omsorgen både før og etter et samlivsbrudd.

I så tilfelle er vi uenige og vil være det i fremtiden også.

←

Nå gjør du det igjen: drar fram ting jeg overhodet ikke har nevnt eller flagget meninger om. Jeg sier at en forelder må sette barnas behov først, i dette tilfellet er det deg jeg snakker om: Om du tar barna under armen og reiser din vei, så høres det for meg ut som en dårlig måte å vise barna omsorg på.

Du skal ikke frata barna det du nå plutselig kaller en oppegående samværsforelder, du skal heller bidra til at barna får et bedre samvær med moren. Istedet for å gjøre deg og barna til offer i saken.

Og når du nå forteller at mora er voldelig overfor barna, så har du forsømt din plikt som foresatt om du ikke har tatt affære. Og kom ikke med våset om at "jeg har kontaktet Politiet, men de tror meg ikke". Da tror ikke jeg deg, heller...

[Far til 2]

Den med kjeler og gryter og sånn tenkte jeg også på når jeg leste dette.......

Du Fartil2 - du hadde også et kjempelangt innlegg. jeg bet meg fast i en ting, nemlig at mora til ungene dine er voldelig. Du TROR ikke det kan være grunnen til at de ikke ville ut av bilen da - at de ikke ville bli dengt? Du er SIKKER på at det var fordi de hadde "mistet tilknytningen"?  

Litt dumt å bruke egne eksempler når det er vold i bildet kanskje?

←

Jeg hadde ingen uttalelser fra ungene om at dette skjedde på den tiden, ettersom de var for små til å si ifra.

Jeg kunne gjette, men det ville også blitt feil.

[Far til 2]

Nå gjør du det igjen: drar fram ting jeg overhodet ikke har nevnt eller flagget meninger om. Jeg sier at en forelder må sette barnas behov først, i dette tilfellet er det deg jeg snakker om: Om du tar barna under armen og reiser din vei, så høres det for meg ut som en dårlig måte å vise barna omsorg på.

Du skal ikke frata barna det du nå plutselig kaller en oppegående samværsforelder, du skal heller bidra til at barna får et bedre samvær med moren. Istedet for å gjøre deg og barna til offer i saken.

Og når du nå forteller at mora er voldelig overfor barna, så har du forsømt din plikt som foresatt om du ikke har tatt affære. Og kom ikke med våset om at "jeg har kontaktet Politiet, men de tror meg ikke". Da tror ikke jeg deg, heller...

←

Så hva mener DU er "barnets beste" ?

Hvis BOSTEDSFORELDER (altså ikke kjønnsavhengig) flytter med barnet så langt at det fratar barnet relle muligheter til samvær, så er du altså enig med meg i at dette normalt sett ikke er barnets beste ???

Vold fra bostedsforelder trodde ikke barnevernet heller på selv om jeg viste video. Det er nemlig ikke politisk korrekt å vise til at andre enn menn utøver vold i hjemmet.

Endret 6. mars 2007 av Far til 2

[Far til 2]

Nå er vi imidlertid langt utenfor den opprinelige tråden.

TS sier at "menn ER på banen". Jeg er enig og mener derfor at det må bli slutt på å frata barn en far de har hatt mye kontakt med.

Hvis du eller andre mener noe annet synes jeg vi skal forsøke å holde oss til trådstarters innlegg i større grad .

[Gjest Gjesta]

Vold fra bostedsforelder trodde ikke barnevernet heller på selv om jeg viste video. Det er nemlig ikke politisk korrekt å vise til at andre enn menn utøver vold i hjemmet.

←

Sier du det... Så når en far legger fram videobevis av at barnet har fått juling, så blir han ikke trodd. Det er bare når en mor legger fram bevis at hun blir trodd...

Tror du virkelig verden er slik? Kanskje det er andre årsaker til at du ikke ble trodd?

[Gjest Gjesta]

det må bli slutt på å frata barn en far de har hatt mye kontakt med.

←

Men det er altså greit at barna fratas en mor? For du mener at ved et samlivsbrudd så blir barnet automatisk fratatt en forelder, og siden jeg ikke tror du tør å diskriminere ved å si at det bare er kvinner som holder den andre forelderen unna barnet, så vil det bety at når flere fedre nå får omsorgen, så vil flere mødre miste kontakten med barna sine.

Det er det du sier, og du sier også at det er greit. Det bekymrer meg...

[Far til 2]

...

Kanskje det er andre årsaker til at du ikke ble trodd?

←

Ja, jeg er jo mann ...

[Far til 2]

Men det er altså greit at barna fratas en mor? For du mener at ved et samlivsbrudd så blir barnet automatisk fratatt en forelder, og siden jeg ikke tror du tør å diskriminere ved å si at det bare er kvinner som holder den andre forelderen unna barnet, så vil det bety at når flere fedre nå får omsorgen, så vil flere mødre miste kontakten med barna sine.

Det er det du sier, og du sier også at det er greit. Det bekymrer meg...

←

Jeg mener at barn automatisk blir fratatt en forelder der en av foreldrene flytter (uavhengig av kjønn). Og ihht tallmatrialet jeg har sett er dette likelig fordelt mellom kjønnene. Det er aller værst om bostedsforelder (uansett kjønn) flytter langt fordi det fratar barn BÅDE samværsforelder OG venner/skole/fritidsaktiviteter.

Uansett hvem av foreldrene som fratar barn samvær, så gjøres uten omtanke for hva som er barnets beste. At myndighetene kan akseptere dette ved å bare stå å se på er for meg uforståelig.

Jeg vet ikke om jeg kan presisere min mening bedre, og hvis du fortsatt ønsker å misforstå får du bare gjøre det.

Men hva med trådstarters hovedinnlegg. Har du noen flere meninger om det ???

[Furstina]

Ska vi göra ett försök att återvända till temat och sluta diskutera person och "lägga ord i andras mun"?

Jag citerar in startinlägget.

/Furstina (moderator)

det har vært hevdet her på forumet mange ganger at menn prioriterer jobb foran barn, og vist til at det er mor som er hjemme når banet er sykt. Vel. Nå viser det seg at det ikke er så sikkert at det er en sannhet:

http://www.fvn.no/nyheter/article448269.ece

For meg er det dette en gledelig sak! Fedre er på banen og kjønnsrollene begynner å jevnes ut. Da er det snart ingen selvfølge at mor automatisk blir hovedomsorgspersonen for barna ved samlivsbrudd. Den praksisen viser jo at fedre bruker mindre tid på familien enn mor. Når det snur viser det at familie er noe begge bryr seg om. Det er bra for barna!

←