min manns barn

[Gjest Madam Felle]

Jeg er fortsatt uenig med deg i denne tolkningen, så jeg siterer meg selv (for jeg sier så mye klokt )

Hvordan tolker du det slik???? HER er det hun FAKTISK sa

Det er ikke det samme som å si at hun IKKE vil ha henne der når far er på jobb på generell basis.

Å si at barnet er lidende, og at stemor er tverr når hun er der har du heller ikke belegg for å si. Såvidt jeg kan se er det stemor som blir lidende, fordi hun ikke får ha ønsket kontroll over egen hverdag.

Hvordan hun oppfører seg overfor sin stedatter når hun er der, skal du ikke spekulere i. Dine konklusjoner om hvordan denne datteren liiiiider og hvor fæl stemoren er, er helt utrolig. Du må ha lest mye askepott som liten?

←

Har jeg sagt at stemor ER tverr? Nå må du begynne å lese det som står, i stedet for å legge ord i munnen på meg. Jeg skrev

fordi stemor blir kanskje mer og mer tverr ovenfor barnet siden hun føler at hun må ta seg av det barnet når hun IKKE vil.

og det er da virkelig stor forskjell på ER og blir kanskje.

Ikke rart du og jeg er uenige, siden vi leser tingene så forskjellig.

Endret 26. februar 2007 av Madam Felle

[Gjest Turi]

Helt enig - ikke rart vi er uenige når vi leser ting så forskjellig. Du har vært ute etter TS fra første innlegg, sjekket hennes bakgrunn, funnet ut at hun er hjemmeværende, gravid etc. når hun ikke mente at dette var en del av diskusjonen hun ville ha, trukket generelle betraktninger rett inn til at vi er slemme med jenta etc. Så vi tolker nok ulikt ja.

Sissan les dette en gang til, og da spesielt den setningen jeg har uthevet.

Hvordan klare å få det til at hun vil ha barnet der, når hun selv skriver at hun ikke syns det er greit så lenge han jobber? Snakker om hvem som tolker i vilden sky her inne, men den setningen der sier faktisk mye om TS og det er min ærlige mening.

←

Jeg leser setning 1 og setning 3 i sammenheng. Han skal jobbe, noe hun ikke liker. Og siden han mot hennes vilje er på jobb de dagene, vil hun ikke i tillegg ta seg av hans unge. Jeg leser all aggresjon og uvilje som rettet mot mannen, og klarer ikke ut fra innlegget å lese noe om hennes forhold til stedatteren eller hvordan hun opplever å HA en stedatter.

I motsetning til deg, som tolker det dithen at hun ikke ønsker å være sammen med stedatteren sin i det hele tatt.

Har du rett, får stedatteren snart prinsen og glassko og gresskar, så ender det lykkelig allikevel.

[Gjest Madam Felle]

Helt enig - ikke rart vi er uenige når vi leser ting så forskjellig. Du har vært ute etter TS fra første innlegg, sjekket hennes bakgrunn, funnet ut at hun er hjemmeværende, gravid etc. når hun ikke mente at dette var en del av diskusjonen hun ville ha, trukket generelle betraktninger rett inn til at vi er slemme med jenta etc. Så vi tolker nok ulikt ja.

Jeg leser setning 1 og setning 3 i sammenheng. Han skal jobbe, noe hun ikke liker. Og siden han mot hennes vilje er på jobb de dagene, vil hun ikke i tillegg ta seg av hans unge. Jeg leser all aggresjon og uvilje som rettet mot mannen, og klarer ikke ut fra innlegget å lese noe om hennes forhold til stedatteren eller hvordan hun opplever å HA en stedatter.

I motsetning til deg, som tolker det dithen at hun ikke ønsker å være sammen med stedatteren sin i det hele tatt.

Har du rett, får stedatteren snart prinsen og glassko og gresskar, så ender det lykkelig allikevel.

←

Jeg har ikke sjekket opp TS, men lest andre innlegg fra henne.

Hvor mange som jobber kan ta ferie i alle skolens ferier? For ut i fra det du sier, så burde far tatt seg ferie når skolen har ferie. Jeg trodde man bare hadde ferie i fem uker jeg, men får man flere uker, siden man har barn?

Eller gjelder det bare vinterferien? Hva da med påskeferien, sommerferien som er på hele 7 uker, og vi må ikke glemme høstferien og juleferien, skal far ta seg fri da også siden mor er sliten?

Ut i fra din tolkning, kanskje mor burde kommet seg i jobb i stedet for å være hjemme med barna. Det er faktisk ingen som kan tvinge noen til å være hjemmeværende i dag.

Helt seriøst, er det virkelig vanlig at de fleste kan ta seg fri i skoleferiene?

[Myrthel]

Helt enig - ikke rart vi er uenige når vi leser ting så forskjellig. Du har vært ute etter TS fra første innlegg, sjekket hennes bakgrunn, funnet ut at hun er hjemmeværende, gravid etc. når hun ikke mente at dette var en del av diskusjonen hun ville ha, trukket generelle betraktninger rett inn til at vi er slemme med jenta etc. Så vi tolker nok ulikt ja.

Jeg leser setning 1 og setning 3 i sammenheng. Han skal jobbe, noe hun ikke liker. Og siden han mot hennes vilje er på jobb de dagene, vil hun ikke i tillegg ta seg av hans unge. Jeg leser all aggresjon og uvilje som rettet mot mannen, og klarer ikke ut fra innlegget å lese noe om hennes forhold til stedatteren eller hvordan hun opplever å HA en stedatter.

I motsetning til deg, som tolker det dithen at hun ikke ønsker å være sammen med stedatteren sin i det hele tatt.

Har du rett, får stedatteren snart prinsen og glassko og gresskar, så ender det lykkelig allikevel.

←

Akkurat slik tolket jeg innlegget til TS også.

Det er farens ansvarsfrakrivelse dette handler om - ikke hennes forhold til

stedatteren.....

Men det er ikke lett å få det frem her - uansett blir man jo feiltolket...

[Myrthel]

Jeg har ikke sjekket opp TS, men lest andre innlegg fra henne.

Hvor mange som jobber kan ta ferie i alle skolens ferier? For ut i fra det du sier, så burde far tatt seg ferie når skolen har ferie. Jeg trodde man bare hadde ferie i fem uker jeg, men får man flere uker, siden man har barn?

Eller gjelder det bare vinterferien? Hva da med påskeferien, sommerferien som er på hele 7 uker, og vi må ikke glemme høstferien og juleferien, skal far ta seg fri da også siden mor er sliten?

Ut i fra din tolkning, kanskje mor burde kommet seg i jobb i stedet for å være hjemme med barna. Det er faktisk ingen som kan tvinge noen til å være hjemmeværende i dag.

Helt seriøst, er det virkelig vanlig at de fleste kan ta seg fri i skoleferiene?

←

HALLO Har man barn - MÅ man enten ta seg fri, ha jobbet inn eller skaffet barnevakt når barnet har fri. Når mamma`n i dette tilfellet spurte faren - må jo HAN forvisse seg om at andre kan passe på barnet hans - FØR han svarer ja... Eller så må han ta seg fri selv....

Det er han eller barnets mor som SKAL være der for barnet i feriene - og går ikke dette pga jobb (ingen problemer med å forstå det) må foreldrene finne andre barnepassere - eller la barnet være i barnehage eller på SFO.

Men jeg ser "stemors" problem - hun blir fratatt all "stemmerett" her..... "Barnet SKAL du passe - dermed basta - for det har jeg bestemt..."

Nå vet ikke jeg så mye om TS, men hvis hun har andre barn og itillegg er gravid - hvor slitsomt kan det da ikke føles og måtte passe på enda en til...???

Ufrivillig....

Bare for opplysningen : sommerferien er i 8 uker....

Regerer også veldig på utsagnet :"Eller gjelder det bare vinterferien? Hva da med påskeferien, sommerferien som er på hele 7 uker, og vi må ikke glemme høstferien og juleferien, skal far ta seg fri da også siden mor er sliten?"

Er det mamma`n det er synd på her - eller kanskje pappa`n for at han må ta seg av sitt eget barn????? Her føler jeg alt LASSES over på stemor... Hun skal bare nikke - ta imot og si ja..... FORDI AT MOR STAKKAR ER SLITEN - OG FAR STAKKARS - HAN MÅ JO JOBBE.......

"Stemor kan ikke si nei - for da er hun ond........, da hater hun barnet osv, for å sette dette litt på spissen....og få frem meningen min...."

Endret 26. februar 2007 av Myrthel

[Villemarie]

:dån:

[Gjest Madam Felle]

HALLO   Har man barn - MÅ man enten ta seg fri, ha jobbet inn eller skaffet barnevakt når barnet har fri. Når mamma`n i dette tilfellet spurte faren - må jo HAN forvisse seg om at andre kan passe på barnet hans - FØR han svarer ja... Eller så må han ta seg fri selv....

Det er han eller barnets mor som SKAL være der for barnet i feriene - og går ikke dette pga jobb (ingen problemer med å forstå det) må foreldrene finne andre barnepassere - eller la barnet være i barnehage eller på SFO.

Men jeg ser "stemors" problem - hun blir fratatt all "stemmerett" her..... "Barnet SKAL du passe - dermed basta - for det har jeg bestemt..."

Nå vet ikke jeg så mye om TS, men hvis hun har andre barn og itillegg er gravid - hvor slitsomt kan det da ikke føles og måtte passe på enda en til...???

Ufrivillig....

Bare for opplysningen : sommerferien er i 8 uker....

Regerer også veldig på utsagnet :"Eller gjelder det bare vinterferien? Hva da med påskeferien, sommerferien som er på hele 7 uker, og vi må ikke glemme høstferien og juleferien, skal far ta seg fri da også siden mor er sliten?"

Er det mamma`n det er synd på her - eller kanskje pappa`n for at han må ta seg av sitt eget barn?????  Her føler jeg alt LASSES over på stemor... Hun skal bare nikke - ta imot og si ja..... FORDI AT MOR STAKKAR ER SLITEN  - OG FAR STAKKARS - HAN MÅ JO JOBBE.......

"Stemor kan ikke si nei - for da er hun ond........, da hater hun barnet osv, for å sette dette litt på spissen....og få frem meningen min...."

←

Tror kanskje du må følge med litt mer, for Sissan tolket det slik at det var STEMOR som var sliten. Det er INGEN av oss her inne som vet hvorfor barnet skal være der noen ekstra dager, og for alt vi vet kan noe ha hendt som gjør at mor har spurt far om å ha jenten noen dager. Det kan faktisk være hva som helst

og føler man at stebarn blir LESSET på en, så burde man kanskje ikke vært i et forhold med barn. hva om, GUD FOORBY; noe skulle skje med mor. Skal stemor da få medbestemmelsesrett til om barnet skal få lov til å bo sammen med dem? Jeg vet det er satt helt på spissen, men det er faktisk noe man må vurdere før man går inn i et forhold der det allerede er barn fra før av. Er man villig til å ta på seg det ansvaret, eller er man ikke.

Og igjen vi snakker her om en 11 år gammel jente, som mest sannsynlig klarer seg fint selv. Og far har sagt hun skal få komme, så det kan faktisk være han mener hun vil klare seg selv i de timene han skal jobbe. Men likevel mener folk at stemor skal få lov til å si nei, fordi det er hennes rett. Hva da med barnets rett? Er det noen som ser barnet i dette, eller er stemor så viktig at barnet blir satt helt i skyggen?

Og er man så sliten at man ikke klarer å ta seg av barna som er i familien, vel da velger man IKKE å få et barn til. Man kan ikke bare velge vekk barn, selv om det "bare" er et stebarn.

Endret 26. februar 2007 av Madam Felle

[Gjest Don Giovanni]

Men jeg ser "stemors" problem - hun blir fratatt all "stemmerett" her..... "Barnet SKAL du passe - dermed basta - for det har jeg bestemt..."

Nå vet ikke jeg så mye om TS, men hvis hun har andre barn og itillegg er gravid - hvor slitsomt kan det da ikke føles og måtte passe på enda en til...???

Ufrivillig....

"Stemor kan ikke si nei - for da er hun ond........, da hater hun barnet osv, for å sette dette litt på spissen....og få frem meningen min...."

←

Her tror jeg mye av diskusjonen ender opp i misforståelser. Det handler ikke om en til , det handler om et barn som allerede var der når hun inngikk partnerskap med mannen. Et barn som har like mye rett til å være hjemme som hun selv er.

Og i et vanlig forhold ser jeg ikke at stemor har blitt fratatt noe som helst. Med mindre hun er en nikkedukke som lar seg bestemme over. Han har sagt ja til at datteren kan komme hjem, selvfølgelig. Har han funnet seg en samboer som ikke vil ha noe med datteren å gjøre så har han(og datteren) mye større problemer enn denne vinterferien. Denne jenta er endel av familien som Madam Felle sier. En del av den, ikke et tillegg. Det juridiske ansvaret for barnet er farens, men stemor er en av to voksne i hjemmet, og da må hun ta ansvar for dette barnet også. Det er litt sent å komme med noe annet i etterkant. At faren ikke tar nok ansvar for eget barn er og blir en helt annen diskusjon. Jeg klarer ikke tolke det slik, utifra at han har sagt velkommen hjem til datteren sin selv om han skal jobbe. Jeg vet heller ikke noe om hvordan kommunikasjonen de voksne i mellom har vært i forveien, hva som vanligvis diskuteres og hva som ikke tas opp. På meg virker det som om dette er noe TS har sett seg lei på, og vil ha meninger om hvordan andre ser på det. Og viss det er tilfelle mener iallefall jeg at man kan ikke se seg lei på et familiemedlem. Dette har man tatt med som endel av dealen, ferdig med det. At stemor i forkant kan frabe seg tid med barnet er en helt annen issue, men da må dette være eksplisitt. Hvis min samboer allikevel går hjemme, og så langt jeg kjenner, ikke har noen planer, så ville jeg gjort det samme som denne fyren, rett og slett fordi jeg ikke ville innledet et forhold til noen som ikke tar dette ansvaret. Men jeg ville følt på et minst like stort ansvar overfor stemor, med å få dette forholdet til å være så behagelig, harmonisk og sterkt som mulig også for henne. Hun ville også vært på prioriteringslista. Men man sier ikke nei til et familiemedlem som vil hjem. Det må være et grunnfast prinsipp.

[Gjest Turi]

Hvis det å lete etter andre innlegg her inne for å se på hennes totale livsstatus i stedet for å spare på spørsmålet som stilles ut fra forutsetningene hun legger til grunn er å sjekke opp, vet jeg ikke hva som er det. Men om du syns det er ok, så fortsett slik. Jeg syns det er dårlig diskusjonsetikette.

De færreste som jobber kan ta ferie i alle skolens ferier, noe jeg er ganske sikker på at du vet . Forøvrig er det ikke slik at man har 5 uker, det er kun noen steder. Lovfestet er 21 dager. Dersom du vet dette, er spørsmålet retorisk, og kunne vært morsomt slik sett om du hadde klart å slippe temaet etter selve spørsmålet istedet for å forklare meg alle skoleferiene som finnes. De fleste av oss i denne diskusjonen har gått på norsk skole og vet når feriene er.

Skolene har ferie tilsammen 10 (?) uker, og jeg kjenner flere foreldrepar som av den grunn tar sine 5 uker hver for seg for å dekke opp om barnas behov. Noen (som jeg) opparbeider oss avspasering for å kunne ta fridager i forbindelse med dette (og jeg har ikke en gang skolebarn, bare skoleSTEbarn....) .

For deg er dette tydeligvis en utenkelig løsning, men for mange fungerer det slik. De fleste forsøker i det minste å la barna få en følelse av ferie når det er skolefri, og de fleste jeg kjenner ønsker å være sammen med barna sine i disse periodene. Men det er sikkert ulikt fra familie til familie som det meste annet.

Du snakker om min "tolkning". OM du leser skriver jeg at det er et eksempel, og ikke en gang et sannsynlig et, men like sannsynlig som ditt om at stemor ikke vil passe jenta samme faen. Ut fra det eksempelet bør mor komme seg i jobb ja. Men for mange er det ikke så enkelt, dette har med økonomi og muligheter å gjøre. Å komme seg i jobb, 4 måneder på vei, med to småunger som må ha barnehageplass først, for deretter å jobbe i 4 måneder, og så gå ut i fødselspermisjon er jeg sikker på at selv du ser at er lite hensiktsmessig.

(Ser på klokka og oppdager at Askepott kan ha vognen sin i 11 timer til)

[Gjest Turi]

Her tror jeg mye av diskusjonen ender opp i misforståelser. Det handler ikke om en til , det handler om et barn som allerede var der når hun inngikk partnerskap med mannen. Et barn som har like mye rett til å være hjemme som hun selv er.

←

Da jeg ble sammen med mannen min, hadde han "normalt samvær", dvs en dag i uken og annenhver helg. Det var det jeg forventet å bo med. Nå har vi utvidet samvær (noe jeg er glad for og har oppmuntret til, men som jeg ikke har hatt en dritt med å gjøre beslutningsmessig), og det er fint. Jeg er klar over at vi kan få full omsorg om noe skjer med mor, men jeg lever ikke så fatalistisk at jeg tenker over det og lever som om det blir fakta.

Derfor forventer jeg at barnet bor hos oss annenhver uke. Alle avvik ønsker jeg beskjed om så snart det er klart, fordi det da skal hentes og leveres på trening, kjøpes ekstra mat og lørdagsgodt, vaskes ekstra klær og skiftes på senga før planlagt. Ikke fordi jeg ikke vil ha ham der. Og dersom jeg skal være alene med ham, vil jeg bli spurt om det passer, fordi jeg ellers godt kan finne på å ha planlagt langweekend med datteren min hos en venninne. Et sted en stor gutt slett ikke vil ha det bra, selv om han KAN være med.

[Gjest Don Giovanni]

Da jeg ble sammen med mannen min, hadde han "normalt samvær", dvs en dag i uken og annenhver helg. Det var det jeg forventet å bo med. Nå har vi utvidet samvær (noe jeg er glad for og har oppmuntret til, men som jeg ikke har hatt en dritt med å gjøre beslutningsmessig), og det er fint. Jeg er klar over at vi kan få full omsorg om noe skjer med mor, men jeg lever ikke så fatalistisk at jeg tenker over det og lever som om det blir fakta.

Derfor forventer jeg at barnet bor hos oss annenhver uke. Alle avvik ønsker jeg beskjed om så snart det er klart, fordi det da skal hentes og leveres på trening, kjøpes ekstra mat og lørdagsgodt, vaskes ekstra klær og skiftes på senga før planlagt. Ikke fordi jeg ikke vil ha ham der. Og dersom jeg skal være alene med ham, vil jeg bli spurt om det passer, fordi jeg ellers godt kan finne på å ha planlagt langweekend med datteren min hos en venninne. Et sted en stor gutt slett ikke vil ha det bra, selv om han KAN være med.

←

I min verden ville det også vært naturlig å spørre om det passet. Helt klart, men mhp på dine forventninger i forhold til samværsomfang syns jeg du er helt på jordet. Du er ekstremt lite fleskibel (og utrolig naiv) om du virkelig tror at det samværet som var når du inngikk forholdet er det som skal være fast frem til ungen er 18. Og denne såkaldte beslutningsprosessen har du jo gitt til samtykke til når du ble sammen med ham. Mener du virkelig at dersom din manns eks og din mann ble enige om en større andel samvær så er det en mulighet for at du hadde sagt nei? I utg.pkt. har dere et barn til, og det må du bare forholde deg til.

Edit: Ja jeg leste at du oppmuntret til det, og at du syns det var greit, så mhp på naivitet og fleksibilitet så må det leses og tolkes generelt. I forhold til diskusjonen.

Endret 26. februar 2007 av Don Giovanni

[Gjest Turi]

Ser at du leste det jeg skrev etterhvert og det er bra. Egentlig så blir da hele innlegget ditt litt meningsløst.

Poenget mitt var at når man går inn i et forhold der barnet ikke er i hjemmet hele tiden, lever man heller ikke som om barnet var der hele tiden. Spesielt ikke om man ikke har fellesbarn/andre barn i hjemmet når stebarnet er borte.

Derfor bør ting planlegges.

Dersom vi plutselig fikk 100%, ville det ikke være noe som jeg kunne nekte. Men jeg kunne valgt å flytte ut.

[Gjest Don Giovanni]

Ser at du leste det jeg skrev etterhvert og det er bra. Egentlig så blir da hele innlegget ditt litt meningsløst.

Poenget mitt var at når man går inn i et forhold der barnet ikke er i hjemmet hele tiden, lever man heller ikke som om barnet var der hele tiden. Spesielt ikke om man ikke har fellesbarn/andre barn i hjemmet når stebarnet er borte.

Derfor bør ting planlegges.

Dersom vi plutselig fikk 100%, ville det ikke være noe som jeg kunne nekte. Men jeg kunne valgt å flytte ut.

←

Det blir meningsløst hvis du oppfattet det til å være direkte rettet mot deg(noe som jeg forstår godt at gikk ann) men bytter du ut alle "du" med "man" eller "en" gir det mening.

Nei man lever ikke som om barnet var der, men man må være forberedt på at det kan bli slik. Av mange årsaker, som ikke alltid kan planlegges. Og da er det ikke et argument at man ikke har vært med på beslutningsprosessen. Den prosessen eksisterer ikke og ligger implisitt i de forventningene man har til en steforelder. Noe annet blir jo direkte ufyselig. Å flytte ut kan man jo velge over en oppvask-krangel. Det gjør det ikke til en akseptabelt løsning, og personen som flyltter ut av en slik årsak kaller ikke jeg en voksen og ansvarsbevisst person. Man har sagt ja til et ansvar når man blir stefar/mor, og da tar man med seg det som ansvaret innebærer. Det jeg hang meg oppi i innlegget ditt var dette med forventninger. Forventninger om hva som var, iforhold til det som blir. Slike forventinger kan man ikke ha når man går inn i et forhold med barn. Da må man tenke at dette barnet kan komme til å bo her 100%, og er man ikke interessert i det så må man si ifra på forhånd, ikke komme dinglende med slike patetiske ultimater etter 3 nye fellesbarn.

[Gjest vsn]

Og er man så sliten at man ikke klarer å ta seg av barna som er i familien, vel da velger man IKKE å få et barn til. Man kan ikke bare velge vekk barn, selv om det "bare" er et stebarn.

←

Tullete sagt.

Så hvis man blir sammen med en mann som har 3 unger fra før, så bør man ikke få egne unger? Steforeldre som bor sammen med samværsforelder er den som har minst ansvar for ungene mener jeg.

[Gjest Don Giovanni]

Nei, det er det ikke. Det er ikke gitt, man velger ikke medansvar og det er ikke opplagt at det skal være slik. At DU har det slik, er jo sikkert flott for deg, men det er faktisk ikke slik at dette er oppleste og vedtatte samfunnsnormer som alle følger eller mener er riktige. SIgnerer ellers :)Annas erfaringer, som stemor gjennom mange år.

←

Her er jo litt av kjernen egentlig. Selvfølgelig er det gitt. Det er ikke en hamster eller en hund du prater om. Det er et barn, og det er helt opplagt at du som en voksen ny person i hjemmet tar et medansvar for de i hjemmet som ikke er voksne, enten det er dine biologiske barn eller ikke. Og jeg vil til og med påstå at det er opplest og vedtatt som norm når man blir steforelder. Men du har rett i at ikke alle følger disse og mener de er riktige, det finnes mange triste barneskjebner som kan skrive under på akkurat det.

[Gjest Don Giovanni]

Tullete sagt.

Så hvis man blir sammen med en mann som har 3 unger fra før, så bør man ikke få egne unger? Steforeldre som bor sammen med samværsforelder er den som har minst ansvar for ungene mener jeg.

←

Hva er tullete med det? Vi prater ikke om samme ansvar som bioforeldre har, vi prater om at man er seg ansvaret bevisst. Man velger ikke bort noen unger til fordel for andre, da velger man heller bort forholdet til den aktuelle mannen.

[Gjest vsn]

Hva er tullete med det? Vi prater ikke om samme ansvar som bioforeldre har, vi prater om at man er seg ansvaret bevisst. Man velger ikke bort noen unger til fordel for andre, da velger man heller bort forholdet til den aktuelle mannen.

←

Men de steforeldrene har ikke noe ansvar for stebarna. Og da går det ikke an å tenke: nei jeg tror ikke vi skal ha noen unger sammen. Vi har mer enn nok med *** sine unger som er her hver 14 dag. Ikke hvis man har lyst på unger selv.

Hvis det er mannen med stor M så velges han ikke bort bare fordi han har unger. Da må man jo bare gjøre det beste ut av situasjonen. Det betyr ikke at man skal prøve å være en foreldrefigur når ungene er der. Det blir mannens ansvar.

[Gjest Don Giovanni]

Men de steforeldrene har ikke noe ansvar for stebarna. Og da går det ikke an å tenke: nei jeg tror ikke vi skal ha noen unger sammen. Vi har mer enn nok med *** sine unger som er her hver 14 dag. Ikke hvis man har lyst på unger selv.

Hvis det er mannen med stor M så velges han ikke bort bare fordi han har unger. Da må man jo bare gjøre det beste ut av situasjonen. Det betyr ikke at man skal prøve å være en foreldrefigur når ungene er der. Det blir mannens ansvar.

←

For noe tull. Du er en rolle- OG foreldrefigur all den tid du er voksen i samme hus som barna. Hvis du virkelig ikke takler noen unger som kommer hver 14.dag som du sier så vil jeg påstå at du bør velge bort denne mannen. Å si - jeg tar deg men ikke ungene dine - er ikke et legitimt alternativ. Det blir satt veldig på spissen, men poenget er at man velger ikke bort barn. Og det var dette du mente var tullete sagt. Det blir som å velge bort den dårlige økonomien til samme mann, eller andre ting man ikke kan gjøre noe med på kort sikt. Barna er en del av dealen, og du som voksen har et ansvar for dem, ikke samme som bioforelder, men dog et ansvar. Og du er så absolutt en rollefigur, bevare meg vel. I motsatt fall betyr det jo i sin ytterste konsekvens at du ikke trenger å ta hensyn til hans barn i måten du lever livet ditt på. Og det er iallefall ikke ansvarlig.

[Gjest vsn]

I motsatt fall betyr det jo i sin ytterste konsekvens at du ikke trenger å ta hensyn til hans barn i måten du lever livet ditt på. Og det er iallefall ikke ansvarlig.

←

Nå overdriver du veldig her. Man tar selvfølgelig hensyn, men et reelt ansvar har man jo ikke.

Det blir som da bestemora vår hadde bursdag. Broren min var alenefar med en gutt på (da) 3 år. Han hadde også kjæresten med seg.

Bestemora vår syntes ikke noe om det kvinnemennesket som sov lenge om morgenen mens han stakkar måtte stå tidlig opp med ungen Ja dæven hvor synd det var i han

Men du mener vel at i dette tilfellet burde hun være sitt ansvar bevisst? Og at hun var "lite ansvarlig"??

[Villemarie]

Steforeldre som bor sammen med samværsforelder er den som har minst ansvar for ungene mener jeg.

←

Dette er det mest rystende jeg har lest i denne tråden så langt.