min manns barn

[Gjest Madam Felle]

Tullete sagt.

Så hvis man blir sammen med en mann som har 3 unger fra før, så bør man ikke få egne unger? Steforeldre som bor sammen med samværsforelder er den som har minst ansvar for ungene mener jeg.

←

Man bør ikke få egne barn med den mannen, om man ikke er forberedt på at man plutselig har ansvaret for stebarna også. Mye kan skje, barna blir større og kan da velge selv hvor de vil bo. Skal du nekte stebarna dine å flytte til dere, fordi dere har fellesbarn sammen?

Det er mye en bør tenke på før en går inn i et forhold der det er barn fra før av. Og det ene er faktisk om man er villig til å bli foreldre for de barna, om noe, GUD FORBY, skulle hende med mor/far.

Det blir også mer og mer vanlig å ha 50/50 deling, og da har begge steforeldre like mye ansvar for stebarna. Men dette klarer du vel å se?

[Gjest Madam Felle]

hyyyysssssjjjjj! dette er en maktkamp, ingen må gi seg eller bli enige

←

Skal jeg måtte bli enig med deg, bare fordi du mener at din måte å tenke på er best? Jeg er enig i at dere bestemmer selv i deres familie, hvordan dere best kan gi barna en trygg oppvekst. Men du får ikke meg til å bli enig i at det er greit at en person som er hjemmeværende med fellesbarn skal kunne nekte å ha stebarnet sitt der, bare fordi far må jobbe.

[Gjest Turi]

Jeg opplever d.g som ensidig med en fasit fordi hun fastslår at det finnes en norm, selv om mange ikke godkjenner den. Jeg har ikke sagt at du har en fasit, alle mine svar er ikke til deg.

Jeg opplever det som direkte ufint når hun sier at mange barn som har steforeldre som ikke tar fullt ansvar har det vondt. Ikke fordi det ikke kan være sant, men fordi det ikke er etablert noen sammenheng mellom disse to tingene, ungene kan like gjerne ha det vondt fordi foreldre ikke samarbeider, fordi de blir mobbet på skolen. Jeg tror ikke på at det finnes noe hold i at det er faktum at ansvarsfordelingen i hjemmet til disse barna er bakgrunnen, fordi den ikke er som hun ønsker den.

Jeg har ikke piggene lenger ut enn andre i denne tråden men min frustrasjon kom i svar til deg fordi jeg ikke orket å snakke til d.g. Jeg skal nå slutte å lese også tror jeg, kjenner ikke brukeren fra før, og har ikke tenkt å bli kjent heller.

Jeg føler meg støtt av at andre har fasiten og hevder at det er den eneste sanne vei til lykke for mitt stebarn. Ikke fordi jeg føler meg dømt, men fordi man med disse holdningene påvirker andre i en sårbar, kanskje nyetablert steforeldersituasjon til å tro at de tar gale valg fordi de føler annerledes.

Det eneste jeg ønsker meg er egentlig din åpenhet for at det finnes ulike måter å løse dette på og at alle kan fungere godt om alle parter i relasjonen er enige, klar over hvordan ting stiller seg og har vært med å bestemme at sånn har vi det. Også barna.

Forøvrig tror jeg alltid stemødre vil kunne bli støtt når bioforeldre går så fort ut. Det kan være mange grunner. Selv føler jeg meg underlegen biomor i relasjonen til min stesønn. Jeg vet at jeg aldri kan være det for ham som hun er. Jeg ønsker det ikke heller. Men om hun kritiserte meg for noe jeg gjorde med ham (noe hun ALDRI har gjort), hadde jeg tatt meg veldig nær av det, blitt fryktelig usikker på meg selv, selv om jeg i utgangspunktet var sikker på å ha gjort riktige valg. Det er en ubalanse. Pga biologien, pga ansvaret, pga kjærligheten etc. etc.

Ellers syns jeg gjerne diskusjoner om steforeldre kan ende i en bitterhet fra en fragått bioforelder (IKKE i denne diskusjonen altså!!), noe som heller ikke er særlig konstruktivt.

Jeg brenner virkelig for denne diskusjonen. For å lære, forstå, og forsøke å nyansere bildet litt for nye steforeldre. Vi har gjort feil, vi har lært, vi har funnet vår vei. Det tok tid, og jeg skulle gjerne hatt veiledning underveis. Derfor henger jeg fortsatt med her inne, selv om det er

[la Flaca]

Nå har diskusjonen tatt av litt her. Men jeg vil si at dersom aleneforeldre ønsker å ha et godt forhold til nye partnere kan det være en grei regel å spørre før man avtaler samvær som baserer seg på at steforelder har hele ansvaret. Om det så gjelder for en dag eller en ferie.

Jeg opplevde at det ble laget en samværsavtale over hodet på meg, som medførte at jeg måtte ta meg fri fra jobb hver måned for å ha mannens datter. Alternativt ha henne med meg på jobb en del av tiden, alt etter som. Mor krever fortsatt at datteren har samvær som går over en helg + to dager, og barnet har samvær hver 3.uke. Mange fridager som skal jobbes inn der mao. Jeg var føyelig i begynnelsen, men nå har jeg ikke tatt en dag fri (for å være barnepasser) på flere år, så nå er det besteforeldrene som har jobben.(de må også ta seg fri fra jobb). Man føler seg ganske grundig tråkka på når sånt bestemmes over hodet på en, og man "får beskjed" om at sånn er det, og ferdig med den saken.

Jeg kjenner hårene reiser seg på nakken når jeg hører snakket om hvordan vi steforeldre skal stille opp og vise ansvar, akkurat som vi gjør for egne barn. Men skal vi få være med i avgjørelser og beslutningsprosesser, som vi faktisk gjør for våre egne? Nei da!

Det kan være lurt å gå litt stille i dørene når det kommer til egne barn, for det er ikke sikkert en ny partner gidder å stille opp og bli tatt for gitt i det uendelige. En god start er å involvere steforelderen der det er forventet at steforelder skal stille opp.

[Gjest Don Giovanni]

Ja, der ser du. Samværssteforelder har selvfølgelig ikke et reellt ansvar for ungene. Hvorfor krangle når du er helt enig med meg?

←

Hvis du bruker ord du selv forstår kan jeg nok bli mer enig. Et reelt ansvar er akkurat det jeg mener stemor/far har, men ikke nødvendigvis et juridisk ansvar.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg opplever d.g som ensidig med en fasit fordi hun fastslår at det finnes en norm, selv om mange ikke godkjenner den. Jeg har ikke sagt at du har en fasit, alle mine svar er ikke til deg.

Jeg opplever det som direkte ufint når hun sier at mange barn som har steforeldre som ikke tar fullt ansvar har det vondt. Ikke fordi det ikke kan være sant, men fordi det ikke er etablert noen sammenheng mellom disse to tingene, ungene kan like gjerne ha det vondt fordi foreldre ikke samarbeider, fordi de blir mobbet på skolen. Jeg tror ikke på at det finnes noe hold i at det er faktum at ansvarsfordelingen i hjemmet til disse barna er bakgrunnen, fordi den ikke er som hun ønsker den.

Jeg har ikke piggene lenger ut enn andre i denne tråden men min frustrasjon kom i svar til deg fordi jeg ikke orket å snakke til d.g. Jeg skal nå slutte å lese også tror jeg, kjenner ikke brukeren fra før, og har ikke tenkt å bli kjent heller.

Jeg føler meg støtt av at andre har fasiten og hevder at det er den eneste sanne vei til lykke for mitt stebarn. Ikke fordi jeg føler meg dømt, men fordi man med disse holdningene påvirker andre i en sårbar, kanskje nyetablert steforeldersituasjon til å tro at de tar gale valg fordi de føler annerledes.

←

Jeg talte vel en to-tre direktemeldinger til meg inni der. Jeg har aldri sagt det jeg har fasiten på hvordan stebarn skal ha det best mulig. Det eneste bastante i mine innlegg er at man har et ansvar som en voksen person i en husholdning/hjem med barn. Dette vil ikke du være enig i, og derfor har vi diskusjonen. Du mener at man ikke kan ta et slikt ansvar for gitt, og jeg mener man kan. Hvorfor du klandrer meg for å ha fasiten når du selv er like bastant er jo noe jeg kunne undret meg over om jeg gadd. Men jeg er antagelig like lite interessert i å høre mer om dine meninger her som du er om mine, så jeg hopper av jeg også.

Og mhp barneskjebner så siktet jeg til de tilfellene (som jeg har vært inne på flere ganger før) hvor det , fra steforelders side, gjøres en forskjell på egne barn og dem man er stebarn for ift det å ta dette ansvaret. Hvis du ikke tror dette er et problem for de barna det gjelder så er du mildt sagt arrogant og ganske ignorant også. Jeg har IKKE sagt noe som helst om hva som bør være fasiten i hvordan man forholder seg til problemstillingen, men jeg HAR sagt at som voksen så har man et ansvar. Og jeg tror jeg har beskrevet dette ansvaret rimelig tydelig. Når du i tillegg begynner å dra frem skillsmissebarn for liksom å ta igjen, så blir det bare for dumt. Jeg har opplevd deg som annerledes og forventet et noe høyere nivå på det du skriver enn det der. My bad

[Gjest Don Giovanni]

Nå har diskusjonen tatt av litt her. Men jeg vil si at dersom aleneforeldre ønsker å ha et godt forhold til nye partnere kan det være en grei regel å spørre før man avtaler samvær som baserer seg på at steforelder har hele ansvaret. Om det så gjelder for en dag eller en ferie.

Jeg opplevde at det ble laget en samværsavtale over hodet på meg, som medførte at jeg måtte ta meg fri fra jobb hver måned for å ha mannens datter. Alternativt ha henne med meg på jobb en del av tiden, alt etter som. Mor krever fortsatt at datteren har samvær som går over en helg + to dager, og barnet har samvær hver 3.uke. Mange fridager som skal jobbes inn der mao. Jeg var føyelig i begynnelsen, men nå har jeg ikke tatt en dag fri (for å være barnepasser) på flere år, så nå er det besteforeldrene som har jobben.(de må også ta seg fri fra jobb). Man føler seg ganske grundig tråkka på når sånt bestemmes over hodet på en, og man "får beskjed" om at sånn er det, og ferdig med den saken.

Jeg kjenner hårene reiser seg på nakken når jeg hører snakket om hvordan vi steforeldre skal stille opp og vise ansvar, akkurat som vi gjør for egne barn. Men skal vi få være med i avgjørelser og beslutningsprosesser, som vi faktisk gjør for våre egne? Nei da!

Det kan være lurt å gå litt stille i dørene når det kommer til egne barn, for det er ikke sikkert en ny partner gidder å stille opp og bli tatt for gitt i det uendelige. En god start er å involvere steforelderen der det er forventet at steforelder skal stille opp.

←

Det er nesten utrolig å si det, men jeg er faktisk helt enig i det du skriver her, og det er vel første gangen tror jeg. Det er helt klart at har man ansvar så skal man også ha tilsvarende myndighet. Man skal involveres i beslutninger men noen beslutninger må man også få ta for gitt at ligger implisitt i det å være både forelder og steforelder. Man tar ikke de største selvfølgeligheter opp til diskusjon. I ditt tilfelle hvor en samværsavtale direkte resulterte i at du måtte ta fri fra jobben din er det jo rimelig lett å bli enige om var veldig galt gjort mot deg.

[Gjesten29]

Min mening.

Så lenge det er snakk om barn som man har født selv, eller er steforeldre til

så får man ta ansvar, sette seg selv til siden i perioder av livet og gjøre det beste

ut av situasjoner som oppstår i livet. Barn er nemlig en glede.

Skulle GLADELIG tatt meg fri i månedsvis for å finne på aktiviteter med dem

[Gjest =tentacle=]

Min mening.

Så lenge det er snakk om barn som man har født selv, eller er steforeldre til

så får man ta ansvar, sette seg selv til siden i perioder av livet og gjøre det beste

ut av situasjoner som oppstår i livet. Barn er nemlig en glede.

Skulle GLADELIG tatt meg fri i månedsvis for å finne på aktiviteter med dem

←

Glede er en følelse, en subjektiv følelse. Du kan ikke definere at noen skal finne glede i ditt barn, en kjærestes barn eller sitt eget for den del.

At du liker barn kan ikke brukes som argument for at stemor skal passe barnet på fars samværstid, uten engang å bli spurt.

[Gjesten29]

Glede er en følelse, en subjektiv følelse. Du kan ikke definere at noen skal finne glede i ditt barn, en kjærestes barn eller sitt eget for den del.

At du liker barn kan ikke brukes som argument for at stemor skal passe barnet på fars samværstid, uten engang å bli spurt.

←

Man har ansvar hvis man er stemor/stefar

[Gjest =tentacle=]

Det blir meningsløst hvis du oppfattet det til å være direkte rettet mot deg(noe som jeg forstår godt at gikk ann) men bytter du ut alle "du" med "man" eller "en" gir det mening.

Nei man lever ikke som om barnet var der, men man må være forberedt på at det kan bli slik. Av mange årsaker, som ikke alltid kan planlegges. Og da er det ikke et argument at man ikke har vært med på beslutningsprosessen. Den prosessen eksisterer ikke og ligger implisitt i de forventningene man har til en steforelder. Noe annet blir jo direkte ufyselig. Å flytte ut kan man jo velge over en oppvask-krangel. Det gjør det ikke til en akseptabelt løsning, og personen som flyltter ut av en slik årsak kaller ikke jeg en voksen og ansvarsbevisst person. Man har sagt ja til et ansvar når man blir stefar/mor, og da tar man med seg det som ansvaret innebærer. Det jeg hang meg oppi i innlegget ditt var dette med forventninger. Forventninger om hva som var, iforhold til det som blir. Slike forventinger kan man ikke ha når man går inn i et forhold med barn. Da må man tenke at dette barnet kan komme til å bo her 100%, og er man ikke interessert i det så må man si ifra på forhånd, ikke komme dinglende med slike patetiske ultimater etter 3 nye fellesbarn.

←

Hvorfor er det å bli steforelder synonymt med å gi partner en blankofullmakt til å legge beslag på ens tid og prioriteringer?

Å bli forelder er jo ikke det.

Hvorfor skal man forvente en myndighet til å overlate barnet til partner uten partners gitte samtykke, når man ikke kan kreve det samme overfor den andre forelderen?

Jeg vil gjerne ha forklart hvordan resonnementet som konkluderer med at "siden jeg er forelder kan jeg kommandere partneren min" forløper. For meg er alternativet mer naturlig: Siden jeg er forelder, har JEG et ansvar for barnet mitt som kan komme opp i 100%, og jeg må organisere meg slik at jeg kan ivareta dette ansvaret.

[Gjest =tentacle=]

Man har ansvar hvis man er stemor/stefar

←

Nei, det er far som har ansvar her, fordi han har gjort avtalen mer enn fordi det er hans barn.

[kokkofjolla]

Ja du har jo valgt en ferdig pakkeløsning så da er nok ikke dette så uvanlig.

At faren kunne brukt en annen fremgangsmåte og snakket med deg først er jeg enig i.

[Miranda]

Man kan umulig ha ansvar om man ikke har blitt spurt først.

[Gjest Cosette]

Dattera til mannen min er hos oss fra torsdag til mandag annenhver uke, faren jobber kveldsskift den den uken da hun kommer så det er jeg som tar meg av henne både torsdag og fredag. Far jobber til kl 24 begge dagene, det er også jeg som har henne på mandagsmorgenen og som kjører til skole da far begynner på jobb mellom kl 05 og 06.

Jeg føler ikke at jeg er barnevakt for henne, jeg ser på dette som en helt naturlig del av den familiesituasjonen vi har valgt.

Far behøver heller ikke spørre meg om det er greit at jeg har henne når han selv skal bort, det skulle bare mangle......

Vi har henne mye ekstra også og det faller stort sett på meg, men jeg har selv valgt å bli sammen med en som har barn fra før så da må jeg bare stille opp, det samme gjør han for mine barn også.

←

Jeg applauderer! Min mann tar seg av mitt særkullsbarn på samme måte når jeg av spesielle grunner ikke kan. Vi er ett team, - og tar derfor ansvaret sammen som en selvfølge..!

[Gjest Don Giovanni]

QUOTE(Don Giovanni @ 26.02.2007 (13:35) )

Og da er det ikke et argument at man ikke har vært med på beslutningsprosessen. Den prosessen eksisterer ikke og ligger implisitt i de forventningene man har til en steforelder.

Hvorfor er det å bli steforelder synonymt med å gi partner en blankofullmakt til å legge beslag på ens tid og prioriteringer?

Å bli forelder er jo ikke det.

Hvorfor skal man forvente en myndighet til å overlate barnet til partner uten partners gitte samtykke, når man ikke kan kreve det samme overfor den andre forelderen?

Jeg vil gjerne ha forklart hvordan resonnementet som konkluderer med at "siden jeg er forelder kan jeg kommandere partneren min" forløper. For meg er alternativet mer naturlig: Siden jeg er forelder, har JEG et ansvar for barnet mitt som kan komme opp i 100%, og jeg må organisere meg slik at jeg kan ivareta dette ansvaret.

←

Å forvente at en voksen person i huset har et ansvar, ET ansvar, er ikke det samme som å forvente at man har blankofullmakt til å gjøre som man vil med partnerens fritid. Ansvaret innebærer at barnet ER PÅ prioriteringslista til stemoren/faren. Det tas for gitt, så får rekkefølger og styrkegrad være opp til det enkelte forhold. Ordtaket om forskjellen mellom hakeskjæring og barbering er nærliggende analog til det du tolker utifra mitt innlegg her. Ingen prater om å kommandere heller. Hvis man ikke er totalt grønn på det å bo med noen så vet man at det ligger endel forventninger til partneren, og det ligger endel ting man tar for gitt, og endel man ikke kan ta for gitt. Dette avhenger oftere av selve forholdet enn av situasjonen. Noen har det slik, og noen har det slik. Ingenting er nødvendigvis feil, bortsett fra de som tror de ikke har noe ansvar i det hele tatt når de flytter inn med en med barn, og i alle sammenhenger forventer at det formuleres et spørsmål i forkant av hvert minste gjøremål som har med barnet å gjøre. Det kan etter min mening bli fryktelig feil. Men det er et like stort ansvar for biofar/mor å gjøre selve ste-situasjonen til en så god situasjon som mulig for den nyankomne ste-forelderen. Suksessen er ikke avhengig av steforelderen, men av bioforelderen i hovedsak, og deretter begge i felleskap.

Endret 3. mars 2007 av Don Giovanni

[Myrthel]

På meg så virker det som det er enslige mødre - som desperat forsvarer pappa`n her - stemmer det? Mødre som både håper og mener at stemødre SKAL ta ansvar.

Hadde jeg forelsket meg i - og flyttet sammen med en mann, var det pga mannen alene. Ikke pga barnet. Jeg hadde ikke flyttet sammen med han for å bli en gratis barnevakt - og en hjelp for han i hverdagen, slik at han kunne "hjelpe" mamma`n..

Selvsagt ville jeg godtatt barnet hans, og jeg måtte også ( ikke negativt ment), delt tiden jeg hadde med mannen - med dette barnet. Barnet har både krav og rett til å se sin far alene. Selvsagt skulle barnet også få være hos oss. Men det var pappa`n som skulle tatt ansvaret....

Hvis pappa`n spurte meg - og det var greit - kunne jeg passet barnet. Men det skulle ikke vært noen selvfølge. Jeg hadde ikke gått inn i et forhold som barnevakt, men som kjæreste for mannen. Å hjelpe han er greit, men det skulle gått på mine premisser. Det er greit at vi skal gi og ta i et forhold, men hva skulle han gi meg tilbake for at jeg passet barnet hele tiden. Der er ikke et ord nok.

Hadde situasjonen vært slik at både han og jeg hadde et barn fra før av, kunne jeg passet hans barn, mot at han passet mitt. Vi kunne gi og ta - uten at noen ville følt seg utnyttet.

Uansett ville jeg blitt SPURT. (og jeg ville spurt han) Det er ikke pen behandlig av partner og bestemme over dens tid...... Jeg skjønner godt TS følelser. Du blir trampet på og overkjørt. Det vil gjøre deg trassen, og kanskje du derfor sier nei til å hjelp en annen gang..(Barnslig? tja, vi mennesker reagerer nå engang ofte slik på urettferdighet...)

Vil bare få frem her at jeg elsker barn - og passer gjerne barn for andre, jeg... Men jeg må få lov til å bestemme over min egen tid selv....

......og så er jeg vel lei av å se at endel helge pappa`r som lasser ansvaret for barna sine over på andre - for å slippe unna selv..... kjenner til x antall eksempler på helgepappa`r som leverer barna hos besteforeldre og tanter for selv å gå på by`n...f.eks....

Endret 4. mars 2007 av Myrthel

[Myrthel]

Sitter også her med noen spørsmål om ansvar. Tror det er veldig forskjellige oppfattninger av hva vi mener med det her inne.

Når jeg skriver at jeg ikke har noe ansvar for dette barnet - så er vel ikke det helt riktig.

Som voksen har vi alle et ansvar for barn rundt oss. Går feks. pappa`n på do - og barnet krabbet bort mot vedovnen - har jeg selvsagt et ansvar om å ta det vekk. Ser jeg en annen farlig situasjon, har man alltid et ansvar for å reagere. Man lar ikke et barn man kan gripe tak i - løpe ut i trafikken . selvom man ikke kjenner det heller... Dette er en ansvar vi som voksne har for alle barn.

Men det ansvaret jeg mener pappa`n har her, er ansvar for å stå opp med barnet, gi det mat, kle på , passe osv, osv..... Er pappa`n akutt syk, da inntrer det ansvaret jeg beskrev øverst her... Hun har også et ansvar for at barnet skal føle seg velkomment. (krangler stemor og pappa`n hele tiden om ansvar - vil jo det stakkars barnet føle seg uønsket........ DET MÅ ABSOLUTT IKKE SKJE!!!)

Så ja, stemødre har jo et vist ansvar - men det kommer ann på hvordan du definerer begrepet ansvar.... Hun har det ansvaret alle voksene har for alle barn - kjente eller ukjente...

[Gjest Don Giovanni]

Sitter også her med noen spørsmål om ansvar. Tror det er veldig forskjellige oppfattninger av hva vi mener med det her inne.

Når jeg skriver at jeg ikke har noe ansvar for dette barnet - så er vel ikke det helt riktig.

Som voksen har vi alle et ansvar for barn rundt oss. Går feks. pappa`n på do - og barnet krabbet bort mot vedovnen - har jeg selvsagt et ansvar om å ta det vekk. Ser jeg en annen farlig situasjon, har man alltid et ansvar for å reagere. Man lar ikke et barn man kan gripe tak i - løpe ut i trafikken . selvom man ikke kjenner det heller... Dette er en ansvar vi som voksne har for alle barn.

Men det ansvaret jeg mener pappa`n har her, er ansvar for å stå opp med barnet, gi det mat, kle på , passe osv, osv..... Er pappa`n akutt syk, da inntrer det ansvaret jeg beskrev øverst her... Hun har også et ansvar for at barnet skal føle seg velkomment. (krangler stemor og pappa`n hele tiden om ansvar - vil jo det stakkars barnet føle seg uønsket........ DET MÅ ABSOLUTT IKKE SKJE!!!)

Så ja, stemødre har jo et vist ansvar - men det kommer ann på hvordan du definerer begrepet ansvar.... Hun har det ansvaret alle voksene har for alle barn - kjente eller ukjente...

←

Dette er jeg langt på vei enig i, men ikke siste setning. Det ligger et større ansvar på den personen (voksne) som bor i hjemmet enn hvermannsen. Det er direkte tåpelig å si du ikke har mer ansvar for stebarnet ditt enn naboen. Og når vi prater om det å "passe barn" så er jeg helt enig i at dette ikke er en selvfølge. Men som du selv beskriver, det finnes en mengde små saker i hverdagen hvor man har et ansvar for barnet, som ikke nødvendigvis tar mye tid, men dog er et ansvar. Ift hvermannsen har du jo eksempelvis et ansvar i forhold til oppdragelse. Du kan ikke differensiere fellesbarn og stebarn i forhold til oppdragelse, hvordan og hva man skal spise osv osv. Det er denne type ansvar jeg prater om. Jeg er veldig klar over at mange menn bruker nye kjærester som barnevakter. Jeg er ikke en slik far, og det finnes nok flere som meg. Det er mitt utg.pkt. Ansvaret ligger ikke minst i dette at stebarn føler seg like velkommen og inkludert i familien som fellesbarn. Det betyr at det også ligger et ansvar for å være med på aktiviteter sammen med biofar/mor og ste-barnet. Ikke på samme måte som bioforelder, men iallfall nok til at barnet føler seg som en del av familien. Det er dette ansvaret jeg prater om. Ikke barnepass. Jeg har min datter ca 40 % og da ønsker jeg å bruke så mye av den tiden som mulig på henne selv. Skulle det ikke passe for meg bytter jeg heller tidspunkt med mora isteden for å bruke barnevakt. Og slike ting som å stå opp med ungen; Jeg ville sett ned på den kvinnen som ikke gjorde den minste lille ting for mitt barn uten først å bli spurt. Kanskje jeg ikke kan forvente at hun står opp og lager frokost til henne hver gang, men hvis det ALDRI skjedde, hverken det eller andre ting som stemor tok på eget initiativ så ville nok ikke det forholdet var særlig lenge. Mulig man ikke kan kreve det men slik er det nå engang, man forventer litt av dem man er sammen med. Ingen menn som har vært i forhold med kvinner er ukjente med krav og forventninger. Det samme gjelder motsatt vei, og ikke minst i forhold til det barnet man har. Og man kan godt si at man ikke kan forvente at stemor står opp og lager frokost, men hvis hun gjør det for felles barn så ligger det implisitt at hun samtidig gjør det for stebarnet. Og at dette passes på like godt som felles barn. Jeg syns det er alt for mange som har ytret total ansvarsfraskrivelse her inne, og som forventer nærmest en søknad for å gjøre noe som helst og en slik kvinne ville etter min mening ikke vært noe å samlet på uansett barn eller ei. Det er min personlige mening, ingen fasit.

[Gjest *Tara*]

Sitter også her med noen spørsmål om ansvar. Tror det er veldig forskjellige oppfattninger av hva vi mener med det her inne.

Når jeg skriver at jeg ikke har noe ansvar for dette barnet - så er vel ikke det helt riktig.

Som voksen har vi alle et ansvar for barn rundt oss. Går feks. pappa`n på do - og barnet krabbet bort mot vedovnen - har jeg selvsagt et ansvar om å ta det vekk. Ser jeg en annen farlig situasjon, har man alltid et ansvar for å reagere. Man lar ikke et barn man kan gripe tak i - løpe ut i trafikken . selvom man ikke kjenner det heller... Dette er en ansvar vi som voksne har for alle barn.

Men det ansvaret jeg mener pappa`n har her, er ansvar for å stå opp med barnet, gi det mat, kle på , passe osv, osv..... Er pappa`n akutt syk, da inntrer det ansvaret jeg beskrev øverst her... Hun har også et ansvar for at barnet skal føle seg velkomment. (krangler stemor og pappa`n hele tiden om ansvar - vil jo det stakkars barnet føle seg uønsket........ DET MÅ ABSOLUTT IKKE SKJE!!!)

Så ja, stemødre har jo et vist ansvar - men det kommer ann på hvordan du definerer begrepet ansvar.... Hun har det ansvaret alle voksene har for alle barn - kjente eller ukjente...

←

Må bare spørre deg om det er en sånn stemor du skulle ønske at dine prinsesser måtte forholde seg til?

Mener du virkelig at du kunne flytte sammen med en enslig far - uten å ha noe som helst snev av følelser og ansvar ... mer enn naboen måtte ha?