Hjemmeværende mor?

[Gjest Turi]

Det er jo ikke sånn at han ligger på sofaen og ikke tar ansvar når han er hjemme, tvert i mot så bidrar han både med barn og hus! De helgene han har fri har jeg ofte arbeidshelg og da er det jo han som er hjemme. Og hvis jeg kommer hjem halv fire en dag og han kommer hjem kl sju så er det jo ganske teit at jeg da ikke har laget middag og satt i gang eldstemann med lekser, fordi at han skal gjøre det for at han skal bidra...

←

Helt enig - det ville være teit. Men du setter ikke hardt mot hardt som jeg gjorde og sier "vil du ha barn må du jobbe mindre". Du tillater ham å jobbe mye OG ha barn, og dermed er du med å bygge hans karriere. Sier ikke at det er feil, men ikke tro du ikke gjør det. Du skal ha æren for det også. Og om du blir hjemme, skal han tegne en pensjonsforsikring for deg som han betaler som gjør at du ikke taper noe pensjonsmessig heller

[Gjest Neffi]

Poenget er vel at da har an VALGT å ha en sånn jobb, da! Og hvis han skal gjøre det samtidig med at han skal etableres som "familie" med små barn og hele pakka - så har han også gjort et valg for familien: MOR tar ansvar hjemme, og hennes jobb kan settes på hold.

Samme gjelder trådstarters mann. Javel - så jobber kirurger så mye. Totalt uforsvarlig, spør du meg, håper virkelig jeg ikke trenger operasjon, hvis de MÅ jobbe så mye. 

Igjen - mannen har VALGT at hans jobb er så mye viktigere etc. enn familie.

jeg skjønner godt at man ønsker å ha mer tid til barn og sånt, men jeg skjønner ikke at kvinner fortsatt er villige til å gå i den klassiske "bli forsørget" fella. Joda -det virker sikkert lurt i dag, å kutte ut jobben og leve på mannen. Og jada, jada, mor bidrar også til fellesskapet ved at hun er hjemme. Men faktum er at hun ikke forsørger seg selv. Hva hvis de blir skilt? Hva hvis mannen dør? (siden det er så politisk ukorrekt i dette forum å påpeke den høye skilsmisse statistikken i dag....). Hva gjør hun da - som har tilbragt mange av årene utenfor arbeidslivet, evt. med en liten deltidsjobb "for å komme seg litt ut blant voksne". Da sitter MOR der da, uten særlig god mulighet til å forsørge seg og sine barn.

Dessuten: hvorfor klarer så få å se litt utradisjonelt på det hele? hvorfor er det  - virker det som - ingen som greier å vurdere å snu på det hele: Begge har faktisk et ansvar for familiens ve og vel, og da bør vel begge kunne redusere jobbinga nettopp for å prioritere familien. Eller mener dere at familiens ve og vel er KVINNENS (mors) ansvar, mens mannen kan fortsette som om ingenting har hendt, selv om man har fått to barn??

For meg så høres det ut som om det er svært mange (?) menn der ute som er superegoister: "jamen, jeg MÅ jo jobbe så og så mye". Hvis det stemmer - hvorfor valgte du da å etablere deg med familie? Hvorfor forble du ikke single - slik at du faktisk kan prioritere å jobbe 200%? I stedenfor å gå inn i et forhold, skaffe barn etc. men likevel forvente å kunne leve som før......

Og jeg vet at nå kommer en del og roper om "valgfrihet". Men det er jo nettopp det det IKKE er, når far velger å jobbe så mye som han gjør - så MÅ noen andre ta konsekvensen. Dessuten er det for meg en gåte at "valgfrihet" kan brukes i samme setning som "gjøre seg totalt avhengig av et annet menneske", noe man faktisk gjør når man "velger" å kutte ut å forsørge seg selv.

←

Så da man har valgt å utdanne seg som f.eks kirurg; så kan man ikke iflg deg skaffe seg familie?

Du - det er ikke DU som tar valgene til TS. Det klarer hun fint selv.

Jeg er fullstendig enig i at det er forbasket mye å jobbe 70 t uka. MEN. Har du tenkt på at familien har sin EGNE dialog om dette - mest sannsynlig kommer ikke dette som et sjokk på TS nå. Du må ikke glemme at andre også kan tenke selvstendige tanker på egenhånd - uten din velsignelse.

Mye mulig så er dette kun en periode for familien. Ingen har sagt her at mannen i familien önsker å leve slik resten av livet (mht jobbsituasjonen).

Når man lever i en familie - bestemmer man sammen. Du skulle blitt forundret over hva du selv ville satt pris på om DU var i samme sits som TS.

[skruf]

Helt enig - det ville være teit. Men du setter ikke hardt mot hardt som jeg gjorde og sier "vil du ha barn må du jobbe mindre". Du tillater ham å jobbe mye OG ha barn, og dermed er du med å bygge hans karriere. Sier ikke at det er feil, men ikke tro du ikke gjør det. Du skal ha æren for det også. Og om du blir hjemme, skal han tegne en pensjonsforsikring for deg som han betaler som gjør at du ikke taper noe pensjonsmessig heller

←

Det med pensjonsforsikring har vi snakket om, og blitt enig på. Faktisk han som foreslo det Så den er jo forsåvidt grei. Har også vurdert å melde meg inn i ett vikarbyrå for å jobbe selvstendig. Kan da ta dagvakter og unngå kveld og helg. Egentlig kunne det vært greit å få nr tre snart, for da får jeg jo ei stund hjem...

[Gjest Gjesta]

Det med pensjonsforsikring har vi snakket om, og blitt enig på. Faktisk han som foreslo det  

←

Kjempeflott!

[Malama]

Og om du blir hjemme, skal han tegne en pensjonsforsikring for deg som han betaler som gjør at du ikke taper noe pensjonsmessig heller

←

Om jeg noen gang blir så heldig at jeg får lov til å være hjemme i noen år, slik jeg ønsker (basert på gjennomtenkte valg, ja, jeg vet hva jeg gjør.) ville det ikke vært en mulighet i alle fall. Pensjonsofrsikring: Jepp, det skulle jeg gjerne hatt, men at han skulle betale den? Felles økonomi...

Men ettersom jeg kanskje aldri kommer i denne situasjonen, og i alle fall pr. i dag bringer hjem min halvdel av familiens inntekt, kan jeg vel delta i en samtale med min forlovede på et likeverdig nivå da, enn så lenge. (Ikke det at jobben min på noen særlig grad setter meg i stand til det da, men det er vel en annen sak)

[Gjest Gjest]

Så da man har valgt å utdanne seg som f.eks kirurg; så kan man ikke iflg deg skaffe seg familie?

←

Når man har medisinsk utdannelse, har man også mulighet til å søke forskjellige stillinger relatert til yrket. Jeg kjenner et legepar som gjennom hele barneflokkens oppvekst, begge har jobbet 100%. Begge to. Men den av dem som hadde den drøyeste arbeidstiden skiftet faktisk jobb da familielivet var på sitt villeste. For siden å komme tilbake, og etterhvert bli overlege.

Jeg synes det er hårreisende å velge den av alle stillinger innen legeyrket som har den aller verste arbeidstiden akkurat på det tidspunktet man vurderer å få et tredje barn.

Greit nok at dette ikke egentlig var poenget med diskusjonen, men siden hans arbeidssituasjon utgjør en vesentlig del av argumentasjonen når det gjelder om mor skal være hjemme eller ikke, så syntes jeg det burde påpekes at selv om man er lege har man OGSÅ valgfrihet! Gå og forsk noen år, mann, eller ta en annen og mer fleksibel stilling- ihvertfall til barna er ute av bleiene!

Deretter kan man sette av gårde mot karrieretoppene

[Gjest Neffi]

Når man har medisinsk utdannelse, har man også mulighet til å søke forskjellige stillinger relatert til yrket. Jeg kjenner et legepar som gjennom hele barneflokkens oppvekst, begge har jobbet 100%. Begge to. Men den av dem som hadde den drøyeste arbeidstiden skiftet faktisk jobb da familielivet var på sitt villeste. For siden å komme tilbake, og etterhvert bli overlege.

Jeg synes det er hårreisende å velge den av alle stillinger innen legeyrket som har den aller verste arbeidstiden akkurat på det tidspunktet man vurderer å få et tredje barn.

Greit nok at dette ikke egentlig var poenget med diskusjonen, men siden hans arbeidssituasjon utgjør en vesentlig del av argumentasjonen når det gjelder om mor skal være hjemme eller ikke, så syntes jeg det burde påpekes at selv om man er lege har man OGSÅ valgfrihet! Gå og forsk noen år, mann, eller ta en annen og mer fleksibel stilling- ihvertfall til barna er ute av bleiene!

Deretter kan man sette av gårde mot karrieretoppene

←

Men hva vet DU om deres planer?

Jeg synes det er fortreffelig arrogant av deg å late til at DU vet bedre enn dem som faktisk sitter i den aktuelle situasjonen.

[Gjest Gjest 13:20]

Men hva vet DU om deres planer?

Jeg synes det er fortreffelig arrogant av deg å late til at DU vet bedre enn dem som faktisk sitter i den aktuelle situasjonen.

←

"Fortreffelig arrogant", du liksom. Jeeez...

Jeg har da aldri sagt noe som helst om deres planer!

Jeg sa noe om valgfriheten til de som har valgt legeyrket. For den finnes faktisk, og det kan da umulig være arrogant å mene noe om det

[Gjest LilSweetie]

Om jeg noen gang blir så heldig at jeg får lov til å være hjemme i noen år, slik jeg ønsker (basert på gjennomtenkte valg, ja, jeg vet hva jeg gjør.) ville det ikke vært en mulighet i alle fall. Pensjonsofrsikring: Jepp, det skulle jeg gjerne hatt, men at han skulle betale den? Felles økonomi...

?? Poenget er vel at når bare han jobber, skal han også betale pensjonsforsikring for deg, så du ikke kommer opp i økonomisk uføre hvis dere blir skilt... Felles økonomi med bare en inntekt betyr faktisk at han forsørger deg.....

Jeg synes også det er veldig bra at trådstarter og mannen hennes evt skal ha dette!

[skruf]

Når man har medisinsk utdannelse, har man også mulighet til å søke forskjellige stillinger relatert til yrket. Jeg kjenner et legepar som gjennom hele barneflokkens oppvekst, begge har jobbet 100%. Begge to. Men den av dem som hadde den drøyeste arbeidstiden skiftet faktisk jobb da familielivet var på sitt villeste. For siden å komme tilbake, og etterhvert bli overlege.

Jeg synes det er hårreisende å velge den av alle stillinger innen legeyrket som har den aller verste arbeidstiden akkurat på det tidspunktet man vurderer å få et tredje barn.

Greit nok at dette ikke egentlig var poenget med diskusjonen, men siden hans arbeidssituasjon utgjør en vesentlig del av argumentasjonen når det gjelder om mor skal være hjemme eller ikke, så syntes jeg det burde påpekes at selv om man er lege har man OGSÅ valgfrihet! Gå og forsk noen år, mann, eller ta en annen og mer fleksibel stilling- ihvertfall til barna er ute av bleiene!

Deretter kan man sette av gårde mot karrieretoppene

←

Det er faktisk ikke så enkelt og bare "gå og forsk i noen år". Etter endt studie og når en har fått autorisasjon bruker en og jobbe litt forskjellig for å føle seg frem hvilken retning en føler en har intresse og evner til å spesialisere seg i, for deretter og starte ei videre utdanning som gjerne tar 5-6 år. Alle leger gjør dette, om det så er almennlege så må en spesialisere seg. Og det er ikke alle sykehus som har utdanningsstillinger heller, så en er ganske bundet i noen år. For mitt vedkommende så vil jeg være ferdig med alle barn innen fylte 35, og det er en felles drøm å ha tre barn.

[Gjest Turi]

Neffi: Nå spurte faktisk TS om råd her da, i forhold til et valg hun er litt usikker på.

Forøvrig er det mulig å være kirurg uten å jobbe 70-timers uker også. Og TS har selv sagt at hun ikke gikk inn i et forhold med så lang arbeidstid hos mannen og at det ikke er hun som har valgt dette.

Vet ikke helt hvem du går i forsvar for her - for TS klarer fint å snakke for seg selv, og hun virker også både reflektert og fornuftig. Du virker bare som om du er i angrepsposisjon til alle som stiller spørsmålstegn ved at en mann skal kunne prioritere jobb på denne måten i en familiesituasjon. For det er vel det vi alle er i først og fremst? Familiesituasjonen?

[Gjest Gjest]

er det ikke en mulighet for deg som for meg, nemlig å jobbe halvt? da får du endel inntekter mens du også får mer tid til andre ting?

[Gjest regine]

nå er dette faktisk et diskusjonsforum, Netti, og jeg oppfattet iallfall trådstarter dithen at hun gjerne ville ha innspill på det hun vurderer. Og da er det faktisk lov for meg (og andre!) å si hva jeg mener om saken, selv om det går på tvers av det du mener.

Tror verken jeg eller andre som påpeker mangelen på valgfrihet for mor (på et mer prinsipielt grunnlag) eller det forstemmende i at det fortsatt ses på som "natrulig" at mor tar familien mens far jobber, tror eller mener at vi skal bestemme hva trådstarter skal gjøre. Hvor du har det fra forstår jeg ikke.

Selvsagt kan enhver gjøre som de vil, men å si at det er "valgfrihet" for mor når far VELGER en jobb med sånne arbeidstider, det er nokså drøyt.

[skruf]

Har sporet litt av her nå føler jeg, for i utgangspunktet var det vel erfaringer på det å være hjemme, og om noen fortsatt er det i 2006, og det har heller kommet inn diskusjoner som går mere i retning likestilling. Men dere damer som mener mannen må redusere sin stilling; bidrar dere også med full likestilling i hjemmet?? Skifter dekk, tar oljeskift på bilen, beiser hus, hogger ved? Vi har båt, og jeg skal ærlig innrømme at jeg har til dags dato ikke tatt båten opp på en slip og tatt vårpussen på den enda...

[Gjest LilSweetie]

Har sporet litt av her nå føler jeg, for i utgangspunktet var det vel erfaringer på det å være hjemme, og om noen fortsatt er det i 2006, og det har heller kommet inn diskusjoner som går mere i retning likestilling. Men dere damer som mener mannen må redusere sin stilling; bidrar dere også med full likestilling i hjemmet?? Skifter dekk, tar oljeskift på bilen, beiser hus, hogger ved? Vi har båt, og jeg skal ærlig innrømme at jeg har til dags dato ikke tatt båten opp på en slip og tatt vårpussen på den enda...

←

Jepp og jepp (vi har ikke bil, det andre er da ikke aktuelt).

Men nei, jeg har ingen erfaringer med det, og var mest opptatt av å skrive et innlegg om at du måtte passe på pensjonen. Noe jeg ser du har gjort

[Gjest Gjest 13:20]

Det er faktisk ikke så enkelt og bare "gå og forsk i noen år". 

←

Selvsagt er det ikke det, og jeg mente da det heller ikke helt bokstavlig. Jeg vet heller ikke hvor din mann er i "legeløypa" du skisserer, eller hvordan forholdene er der dere bor.

Mitt poeng var bare å vise til at det ikke er en gudegitt premiss at man MÅ jobbe 70-timersuker fordi man er lege. Man har en viss (om ikke veldig stor) mulighet til å velge i forskjellige retninger, og det finnes som sagt de legene som prioriterer familien i noen år, selv om det såklart "koster litt" i den mening at man får et opphold i karriereutviklingen.

Selvsagt er det ikke enkelt, men jeg tror det er svært, svært sjelden at det er helt umulig.

[Gjest Gjest]

Det er såååå deilig å bli delvis forsørget av sin mann..... Jeg er et selvstendig individ med høy utdannelse og integriteten fult i behold uten problemer med å følge min mann i samf.debatter eller andre aktualiteter.... selv om jeg ikke "drar" inn halve familiebudsjettet hver mnd. Å argumentere med at man velge å ikke være hjemme med barna de første årene pga av at man ønsker å være forberedt økonomisk på en evt. skilsmisse blir for meg nesten som selvoppfyllende profetier. Har du bein i nesa til å takle en hektisk hverdag som småbarnsmor i tillegg til å realisere egne jobb,venne og fritidsbehov ja da har du gøds nok til å skape en trygg (økonomisk)tilværelse for deg og dine barn ved en eventuell skilsmisse også, selv om du velger hjemmetilværelsen noen år. Barn som vokser opp i dag sliter med angst og depresjoner pga hurtige skiftninger, mange valg, mye å forholde seg til og foreldre som er for sliten til å følge de opp både mentalt og fysisk. Det er såååå typisk i en slik debatt at det er de voksnes behov som settes i fokus. Alt for mange barn vokser opp i hjem med foreldre som er preget av en hektisk livssituasjon. Det fører alt for ofte til voldelige og ustabile levekår for barna, beklageligvis.

[Malama]

?? Poenget er vel at når bare han jobber, skal han også betale pensjonsforsikring for deg, så du ikke kommer opp i økonomisk uføre hvis dere blir skilt... Felles økonomi med bare en inntekt betyr faktisk at han forsørger deg.....

Jeg synes også det er veldig bra at trådstarter og mannen hennes evt skal ha dette!

←

Det var ordlyden jeg reagerte på da. Og det fortsetter du på. Det at det kun er kontanter inn i kassa som teller. Du er noe nedlatende der, i det du sier.

Felles inntekt betyr for oss at de pengene vi tjener er våre felles. Og de sparepengene vi har er våre felles.

Dersom vi hadde hatt separat økonomi hadde jeg hatt mine sparepenger, og således vært i stand til å bidra til å "forsørge meg" med disse. Ettersom dette nå er våre sparepenger, så er det evt altså våre felles midler det tæres på også.

Selvsagt ville jeg hatt en personsforsikring som sikret pensjonen min, enten vi er sammen når vi blir gamle eller ei.Men for oss som ikke regner "familiens innkomme" bare som utbetalt lønn, så vil jeg ikke si at den som arbeider helt og fullt forsørger den andre.

Se en situasjon der en familie har 3 barn, et par i småskolealder og en under skolealder. Dersom begge foreldrene arbeider er det en i barnehage og to i SFO. (Helt fritt tatt eksempel ut fra mitt hode, men ikke utenkelig vel?))

Dersom den ene forelderen her (jeg kjenner tidligere hjemmeværende fedre også jeg, så jeg går ikke direkte på kjønn her) er hjemmeværende, så sparer faktsik familien altså en barnehageplass og to SFO-plasser, som selv med søskenmoderasjon tross alt utgjør en del penger i løpet av en måned. Den som er hjemme bidrar kanskje ikke med kontanter, men det er noe nedverdigende i å si at denne da er forsørget av den andre. Det er ikke en "full månedslønn" i en god jobb selvsagt, men kombiner et par barnehageplasser, kontantstøtte (dersom man har mindre barn altså, og det er jo gjerne småbarnsforeldre dette er aktuelt for) og for en del som har lavtlønnede stillinger så er det ikke såååå mye å tjene (etter skatt og kostnader med å komme seg til jobb (går fort en liten tusenlapp i månedskort, eller om man er avhengig av to biler løper kronene fort) på å gå på jobb og komme sliten og sulten hjem klokka fem, i stedet for å være hjemme og ha maten klar når den som jobber ute kommer hjem.

Det å si at den hemmeværende er forsørget er nedverdigende, og viser at du ikke verdsetter verdien av det arbeidet en hjemmeværende forelder gjør.

[skruf]

Det er såååå deilig å bli delvis forsørget av sin mann..... Jeg er et selvstendig individ med høy utdannelse og integriteten fult i behold uten problemer med å følge min mann i samf.debatter eller andre aktualiteter.... selv om jeg ikke "drar" inn halve familiebudsjettet hver mnd. Å argumentere med at man velge å ikke være hjemme med barna de første årene pga av at man ønsker å være forberedt økonomisk på en evt. skilsmisse blir for meg nesten som selvoppfyllende profetier. Har du bein i nesa til å takle en hektisk hverdag som småbarnsmor i tillegg til å realisere egne jobb,venne og fritidsbehov ja da har du gøds nok til å skape en trygg (økonomisk)tilværelse for deg og dine barn ved en eventuell skilsmisse også, selv om du velger hjemmetilværelsen noen år. Barn som vokser opp i dag sliter med angst og depresjoner pga hurtige skiftninger, mange valg, mye å forholde seg til og foreldre som er for sliten til å følge de opp både mentalt og fysisk. Det er såååå typisk i en slik debatt at det er de voksnes behov som settes i fokus. Alt for mange barn vokser opp i hjem med foreldre som er preget av en hektisk livssituasjon. Det fører alt for ofte til voldelige og ustabile levekår for barna, beklageligvis.

←

Helt enig!!!

[Gjest regine]

Maya76: jeg er ALENE med barn.

Ergo har jeg ingen mann som kan skifte dekk eller beise hus. Ikke trenger jeg det heller, fordi jeg vet hva jeg skal gjøre for å få det gjort.

Og ja - dersom jeg skal dele bo med en mann igjen, så tar jeg det som en selvfølge at han tar like mye ANSVAR som meg for vårt felles hjem, både det som har med innvendig og utvendig arbeid å gjøre. Jeg ser derimot ikke noe problem i at han gjør de tingene som han liker mens jeg gjør det jeg liker..... Det ingen av oss liker får vi ta sammen/bytte på å få gjort. Poenget er at jeg i dag er både hushjelp/garnter/hjemmets organisator, og det har jeg tenkt å fortsette med også med en mann i hus - med den forskjellen at da er vi to som er/gjør dette!

Likestilling handler ikke om å vaske halve gulvet, eller skifte 2 av bilens dekk hver. Det handler om ansvar. Og så vidt jeg kan se av denne tråden er det laaangt igjen til vi kan snakke om likestilling, siden det er så mange som fortsatt syns det er helt greit å overlate alt økonomisk ansvar til mannen.