Hjemmeværende mor?

[A9ta]

Jeg har nå begynt mitt 3. år som hjemmeværende.

Har fødselspermisjon, venter mitt tredje barn. Har en gutt på 2 fra før og ei på 11.

Har søkt 2 år permisjon denne gangen, og siden jeg gikk rett fra utvidet permisjon over i ny fødselspermisjon, vil det si at jeg er hjemme 4 år.

Ergo, jeg har opparbeidet meg litt erfaring med det å være hjemmeværende nå, kontra begge i full jobb..

Negative sider:

* Økonomien blir merkbart dårligere. Dette er derimot ikke noe problem etter at en har lært seg å bruke det man har. Man lærer seg til å shoppe mindre, handle litt på tilbud, lage god mat av rester, billigere ferier og billigere fritidsaktiviteter. Min datter har gått dyre kurs tidligere (show kurs, magedans osv), nå har hun begynt på håndball som er mye billigere og som hun trives supert med.

* Man kan savne voksenkontakt. Dette kan løses med åpen barnehage, sjekke nærmiljøet for turgrupper osv. Kanskje en kjenner andre som er i permisjon, sykemeldt osv.

Positive sider:

* Man har OVERSKUDD!!!!!

* Man kan spise middag på normalt tidspunkt, dvs at hvis man har middag ferdig når mann kommer hjem kan man spise halv fem, i motsetning til før når en kanskje måtte handle på vei hjem fra jobb og var tidligst hjemme fem.. for så å lage middag, hjelpe til med lekser osv.

* Ungene behøver ikke gå på SFO, de kan komme rett hjem og gjøre lekser like etter skolen, med en opplagt mor/far som kan hjelpe dem og har TID til det. Deretter har de hele ettermiddagen til å leke på.

* Man har hele kveldene sammen til kjærestetid, treningstid, besøke venner tid osv. Så fremt en benytter dagene til husarbeid.

* Man behøver ikke bruke hele søndagen til å vaske huset, man kan ta litt hver dag, og dermed slippe følelsen av skippertak.

Vår familiesituasjon har endret seg betraktelig.. mindre knuffing, mindre trøtte og slitne tryner på kvelden, mer overskudd og lykkelige familiemedlemmer!

Min datter var sååå glad da hun oppdaget at jeg ikke skulle på jobb igjen nå når vi ble gravid igjen. Det sier jo sitt!

[skruf]

Hvis din kirurgmann jobber 70 timer i uka bryter han en hel bøtte med lover, og er direkte uforsvarlig i sin virksomhet.

←

Det er faktisk lovlig å jobbe sånn som mannen min gjør, de har dispansasjon fra arbeidsmiljøloven. Det han har gjort etter at vi fikk barn er å kutte ut all ekstra vakter, det får hans barnefrie kollegaer ta. Så jo, han har kuttet ut. Da vi møttes så var han jo ikke lege, og jeg kunne ikke vite hvordan det kom til å bli mange år frem i tid.

[Gjest Gjest]

Synes mange er saa nedlatende overfor hjemmevaerende her inne. Er det ikke fint at man kan velge, da? At det er valgfrihet? Har stor respekt baade for de som har full jobb og barn og de som velger aa trappe ned. Man gjoer saa godt man kan uansett, og forhaapentligvis lider ikke barna noen noed enten mor/far jobber mye eller lite.

←

[Gjest regine]

Synes mange er saa nedlatende overfor hjemmevaerende her inne. Er det ikke fint at man kan velge, da? At det er valgfrihet?

←

Det er ikke å være "nedlatende overfor hjemmeværende" å påpeke de faktiske konsekvenser det vil få å være det. Det er heller ikke valgfrihet så lenge diskusjonen stort sett dreier seg om at MOR skal være hjemme, fordi FAR jobber så mye. Da er det i praksis ikke et "valg" selv om man forsøker å kamuflere det som det. Det dagen BEGGE foreldrene kan velge å være hjemme, kan man snakke om reell balgfrihet.

Jeg skjønner også godt ønsket om mere tid. Jeg skjønner dog ikke at det er ensbetydende med at da må mor slutte i jobb.

Så lurer jeg litt på hvordan en del av dere tror vi som er ALENE med barn (både tidsmessig og forsørgermessig) klarer oss? Hvilke "valg" har vi?? Vi MÅ jobbe. Og heldigvis og takk for det, hadde jeg nær sagt, kan tenke meg få ting som er mindre ille enn at man har muligheten til å stå på egne ben. Men - vi lever med en dels mye "tyngre" tidsklemme enn mange par, nettopp fordi vi bare er en. Som skal hjelpe med lekser, gjøre en god jobb, handle, sørge for husarbeid etc etc etc - og som kanskje OGSÅ har lyst til/behov for "egen tid" som i å trene eller treffe venner. (og det er ikke meningen å vri tråden over på dette, men bare for å sette det litt i perspektiv).

Selv hadde jeg uansett ikke turt. Jobbet redusert, ok - men å være hjemme over mange år på heltid, hadde vært helt uaktuelt. En ting er at jobben faktisk gir meg noe, utover penger til tak over hode og smør på brødet. En annen ting er at jeg vet hvordan virkeligheten kan bli, når du har basert deg på "rosenrøde" drømmer om evig samliv. Ikke bare ut fra egen erfaring, men også ut fra det jeg har sett rundt meg.

enhver må selvsagt gjøre hva hun vil. Men da må hun også være villig til å ta konsekvensene av det valget.

[Gjest Gjest]

Men hvis kirurgmannen din jobber turnus så har han vel friperioder? Har selv en legemann, og når han var på kir.avd hadde han fri i opptil en uke i strekk, for så å jobbe intensivt igjen en periode. Er vel det som er turnus? 15 timer hver dag 5 dager i uka er da ikke turnus.....

[Gjest Gjest]

Det er ikke å være "nedlatende overfor hjemmeværende" å påpeke de faktiske konsekvenser det vil få å være det. Det er heller ikke valgfrihet så lenge diskusjonen stort sett dreier seg om at MOR skal være hjemme, fordi FAR jobber så mye. Da er det i praksis ikke et "valg" selv om man forsøker å kamuflere det som det. Det dagen BEGGE foreldrene kan velge å være hjemme, kan man snakke om reell balgfrihet.

Jeg skjønner også godt ønsket om mere tid. Jeg skjønner dog ikke at det er ensbetydende med at da må mor slutte i jobb.

Så lurer jeg litt på hvordan en del av dere tror vi som er ALENE  med barn (både tidsmessig og forsørgermessig) klarer oss? Hvilke "valg" har vi?? Vi MÅ jobbe. Og heldigvis og takk for det, hadde jeg nær sagt, kan tenke meg få ting som er mindre ille enn at man har muligheten til å stå på egne ben. Men - vi lever med en dels mye "tyngre" tidsklemme enn mange par, nettopp fordi vi bare er en. Som skal hjelpe med lekser, gjøre en god jobb, handle, sørge for husarbeid etc etc etc - og som kanskje OGSÅ har lyst til/behov for "egen tid" som i å trene eller treffe venner. (og det er ikke meningen å vri tråden over på dette, men bare for å sette det litt i perspektiv).

Selv hadde jeg uansett ikke turt. Jobbet redusert, ok - men å være hjemme over mange år på heltid, hadde vært helt uaktuelt. En ting er at jobben faktisk gir meg noe, utover penger til tak over hode og smør på brødet. En annen ting er at jeg vet hvordan virkeligheten kan bli, når du har basert deg på "rosenrøde" drømmer om evig samliv. Ikke bare ut fra egen erfaring, men også ut fra det jeg har sett rundt meg.

enhver må selvsagt gjøre hva hun vil. Men da må hun også være villig til å ta konsekvensene av det valget.

←

Misforstå meg rett, her. Jeg har STOR respekt for alle aleneforeldre. De fleste aleneforeldre jeg kjenner har dog en besøksforelder å forholde seg til, slik at man har 1-2 frihelger pr. mnd + også vanligvis en ukedag. Eller man har barna annenhver uke. Det gir faktisk en frihet som jeg ALDRI har kjent på som samboende.

Jeg syns imidlertid at man folk utmerket godt kan få ta dette valget selv. Jeg går utfra at dersom kvinnen velger å være hjemme, så er hun klar over at dette er et offer hun gjør for barna og, ja, mannen sin også. Det er noe hun velger som gjør at hele livsituasjonen blir bedre for ALLE SAMMEN, også henne selv.

Selv har jeg hatt en mann som reduserte arbeidstiden sin i halvannet år. Det var ikke måte på hvor fantastisk det var at han jobbet bare to-tre dager i uka og tok seg av barna. Nå som jeg har tenkt å være hjemme i et par år, møter jeg helt andre holdninger. Så ingen behøver å fortelle meg at det ikke er en stor dose DOBBELTMORAL i denne slags diskusjoner.

[Gjest Gjest]

Misforstå meg rett, her. Jeg har STOR respekt for alle aleneforeldre. De fleste aleneforeldre jeg kjenner har dog en besøksforelder å forholde seg til, slik at man har 1-2 frihelger pr. mnd + også vanligvis en ukedag. Eller man har barna annenhver uke. Det gir faktisk en frihet som jeg ALDRI har kjent på som samboende.

←

JEg er klar over at "de fleste" har det - men ikke alle. kjenner dessverre flere som har det sånn, som i praksis er fullstendig alene med alt ansvaret.

Selv har jeg hatt en mann som reduserte arbeidstiden sin i halvannet år. Det var ikke måte på hvor fantastisk det var at han jobbet bare to-tre dager i uka og tok seg av barna. Nå som jeg har tenkt å være hjemme i et par år, møter jeg helt andre holdninger. Så ingen behøver å fortelle meg at det ikke er en stor dose DOBBELTMORAL i denne slags diskusjoner.

←

Den erfaringen du/dere har gjort der, syns jeg er trist. Personlig mener jeg at det er jo måten å gjøre det på, at man tar "belastningen" med å legge til rette for familien sammen.

Det jeg stusser på i denne diskusjonen er dog at det virker som mange mener at de skal gå hjemme over mange år. Det er ikke snakk om redusert jobb, men det er snakk om ikke jobb. Og det er overhode ikke noe snakk om at dette skal være noe BEGGE foreldrene skal kunne gjøre, det er bare snakk om mor, og hennes valgfrihet.

[Gjest Gjest]

Forstår virkelig ikke hvorfor enkelte er så innmari redd for å miste posisjon og intigriteten ved å gjøre "litt" mer enn mannen sin hjemme. Greit at man har behov for et liv utenfor hjemme med bekreftelser, sosial pleie o.l, men hva med tanken på at barna faktisk syns at det er "best" med mamma de første årene? Det ene valget er ikke bedre enn det andre, det viktigste blir å komme fram til en løsning som passert best for alle innvolverte parter, barna også ja. Å gi slipp på alle ferieturer og andre "goder" i livet vil vel ikke være spesielt ønskelig for noen vil jeg tro. Og er de pensjonspoengene man går glipp av i småbarnstidene(hvis man velger hjemmetilværelse en tid) så innmari betydningsfulle i det lange løp da? Hva betyr mest...?barna eller hva?. Ole Brum filosofi...ja takk begge deler. Det er liksom det verste senariet (skilsmisse, bli alene, dårlig økonomi o.l) som alltid speiles når dette temaet blir brakt på bane. Jeg har god erfaring med å være mest hjemme med mine barn. Etter som de nå vokser til kan jeg/vi bruke mere tid på ting jeg/vi ikke hadde lyst, tid, anledning, ork etc. til da de var mindre, bla. å realisere meg selv i det jeg er utdannet som. Det kan jeg gjøre etter å ha INVISTERT mye tid i barna og formet de til fornuftige og oppegående individer med evne til å ta riktige og reflekterte valg. Ja, for det er en investering å bruke tid på barna når de er små, selv om det ikke gir mye penger i kassa, så kommer det mest sannsynlig hele samfunnet til gode det at våre barn har fått en god og trygg oppvekst.

[Gjest Turi]

Det er faktisk lovlig å jobbe sånn som mannen min gjør, de har dispansasjon fra arbeidsmiljøloven. Det han har gjort etter at vi fikk barn er å kutte ut all ekstra vakter, det får hans barnefrie kollegaer ta. Så jo, han har kuttet ut. Da vi møttes så var han jo ikke lege, og jeg kunne ikke vite hvordan det kom til å bli mange år frem i tid.

←

Ok - da har han sikkert lov. *skriver seg bak øret å spørre en evt kirurg om arbeidstid før man evt. legger seg under kniven, for dette høres helt uansvarlig ut uansett dispensasjon*

Dersom dette er arbeidstidsvalg dere to har tatt sammen er det ikke noe problem for dere. Du fremstiller det som at han har tatt disse valgene uten at du har hatt påvirkning på dem (ref. "du kunne ikke vite") og lite i dine innlegg tyder på at du liker dem noe særlig.

Hans valg som han har tatt alene etter at dere møttes påvirker deg nå så direkte at du vurderer å bli hjemmeværende for å bygge oppunder hans karrieremuligheter på bekostning av dine egne.

Dersom du har det ok med dette, er det jo helt flott.

Siden jeg er en annen type enn deg, skjønner jeg ikke at du finner deg i det. Men det er bare meg da - og siden du la innlegget ut på åpent forum, får du mine meninger også

Dette har forøvrig ikke noe med respekt eller ikke for hjemmeværende å gjøre. Jeg respekterer alle som tar opplyste og bevisste valg, men tror mange kvinner skyver "det er fint å ha muligheten til å velge" foran seg når det de egentlig gjør er å instille sine liv etter mannens karrierevalg.

Jeg syns imidlertid at man folk utmerket godt kan få ta dette valget selv. Jeg går utfra at dersom kvinnen velger å være hjemme, så er hun klar over at dette er et offer hun gjør for barna og, ja, mannen sin også. Det er noe hun velger som gjør at hele livsituasjonen blir bedre for ALLE SAMMEN, også henne selv.

Selv har jeg hatt en mann som reduserte arbeidstiden sin i halvannet år. Det var ikke måte på hvor fantastisk det var at han jobbet bare to-tre dager i uka og tok seg av barna. Nå som jeg har tenkt å være hjemme i et par år, møter jeg helt andre holdninger. Så ingen behøver å fortelle meg at det ikke er en stor dose DOBBELTMORAL i denne slags diskusjoner.

←

Jeg er enig med deg i at det er litt dobbeltmoral i dette. Men det er dog ganske stor forskjell på å ta fri 2-3 dager i uka i halvannet år og dermed holde seg ajour med utviklingen i arbeidslivet, og det å være helt hjemmearbeidende i flere år, ute av arbeidsliv og uten å videreutvikle seg i jobben sin. Sikker på at du ikke ville møtt samme holdninger om DU trappet ned til 50% i jobben din istedet for å gå helt hjemme?

[A9ta]

Er helt enig i at å velge å bli hjemme noen år mens barna er små, er å invistere i barna.

Da min eldste datter var liten begynte jeg å jobbe da hun var 8 måneder. Jeg har jobbet fullt siden det, helt til jeg fikk lillebror for 2 år siden.

Storesøster har gått hos dagamma, barnehage SFO osv osv.. og selvfølgelig trivdes med det.

Poenget er at når hun nå fra hun var 9 år gammel fikk oppleve en hjemmeværende mor som faktisk hadde tid til å diske opp med pannekaker når hun kom hjem fra skolen klokken halv ett, ikke kunne tenke seg at jeg begynte å jobbe igjen.

Vi har mye bedre tid til å prate rolig sammen, kose oss. Samt at resultatene hennes på skolen er blitt betydelig bedre etter at jeg gikk ut i permisjon.

Jeg ønsker ikke å gjøre samme "tabben" (misforstå meg rett) som sist, at jeg ikke får nyte barna mens de er små... de er som det gamle sitatet sier; bare små en gang.

Hvis jeg kunne valgt, ville jeg vært hjemme til de begynte på skolen, for så å gå over i 50 % stilling.

Det blir nok ikke sånn, kommer nok til å begynne på jobb igjen om 2 år.

Men ingen kan få meg til å føle meg mindreverdig fordi om jeg ofrer karriere, respekt hos "dere" som ser ned på mine valg og pensjonspoeng.

Jeg prioriterer familien.

Nå er et slik at mannen min tjener mer enn meg, og da er det da det mest fornufitge at jeg går hjemme og ikke han. Vi hadde ikke hatt råd å leve på kun min lønn, vi har snart 3 barn.

Å la være å gå hjemme pga faren for å bli alene og alle ulempene som det fører med seg, er sorry, ikke noe jeg orker å bruke tid og energi på.

Ja, man skal være realistisk, og ja jeg kan risikere at forholdet vårt ryker.

Men jeg er nok litt gammeldags som gifter meg med tanke på at dette er for livet... jeg orker ikke bruke tida mi på negativ energi på tanker som "hvis, om atte" osv...

men ja.. jeg er nok gammeldags... er 32 år og trives hjemme med pannekaker, bollebaking, leksehjelp, lekeplasser, kosestunder med eventyr klokken 11 på formiddagen, ferdig middag, spill og kos på kvelden med mannen fordi vi har tid til det. *smiler pent*

[skruf]

Men hvis kirurgmannen din jobber turnus så har han vel friperioder? Har selv en legemann, og når han var på kir.avd hadde han fri i opptil en uke i strekk, for så å jobbe intensivt igjen en periode. Er vel det som er turnus? 15 timer hver dag 5 dager i uka er da ikke turnus.....

←

Han har fri 2 fredager hver femte og sjette uke, samt to helger i løpet av fem uker, men det er sikkert forskjellig fra sykehus til sykehus. Hvis en ser bort fra ferietid, så har han aldri hatt ei uke fri i strekk.

[skruf]

Ok - da har han sikkert lov. *skriver seg bak øret å spørre en evt kirurg om arbeidstid før man evt. legger seg under kniven, for dette høres helt uansvarlig ut uansett dispensasjon*

Dersom dette er arbeidstidsvalg dere to har tatt sammen er det ikke noe problem for dere. Du fremstiller det som at han har tatt disse valgene uten at du har hatt påvirkning på dem (ref. "du kunne ikke vite") og lite i dine innlegg tyder på at du liker dem noe særlig.

Hans valg som han har tatt alene etter at dere møttes påvirker deg nå så direkte at du vurderer å bli hjemmeværende for å bygge oppunder hans karrieremuligheter på bekostning av dine egne.

Dersom du har det ok med dette, er det jo helt flott.

Siden jeg er en annen type enn deg, skjønner jeg ikke at du finner deg i det. Men det er bare meg da - og siden du la innlegget ut på åpent forum, får du mine meninger også

Dette har forøvrig ikke noe med respekt eller ikke for hjemmeværende å gjøre. Jeg respekterer alle som tar opplyste og bevisste valg, men tror mange kvinner skyver "det er fint å ha muligheten til å velge" foran seg når det de egentlig gjør er å instille sine liv etter mannens karrierevalg.

Jeg er enig med deg i at det er litt dobbeltmoral i dette. Men det er dog ganske stor forskjell på å ta fri 2-3 dager i uka i halvannet år og dermed holde seg ajour med utviklingen i arbeidslivet, og det å være helt hjemmearbeidende i flere år, ute av arbeidsliv og uten å videreutvikle seg i jobben sin. Sikker på at du ikke ville møtt samme holdninger om DU trappet ned til 50% i jobben din istedet for å gå helt hjemme?

←

Det er ikke for å bygge oppunder karrieren hans at jeg vurderer å være hjemme ei stund, men pga barna! Har vi ikke hatt barn har selvfølgelig jeg jobbet som vanlig også Og jeg er ikke misfornøyd med hans valg av yrke, han studerte jo medisin da vi møttes. Jeg er også utdannet innen helse, og jeg vet at jeg vil få jobb uansett når og hvor. Det er snakk om et tidsperspektiv her; ikke å slutte å jobbe for alltid, men ta det roligere nå når vi er inne i småbarnsperioden i livet. Jobbe kan jeg gjøre til jeg blir pensjonist, men småbarnstiden får vi aldri tilbake...

[Gjest Turi]

Men ingen kan få meg til å føle meg mindreverdig fordi om jeg ofrer karriere, respekt hos "dere" som ser ned på mine valg og pensjonspoeng.

Jeg prioriterer familien.

←

Jeg tror ikke så mange ser på deg som mindreverdig eller ser ned på dine valg.

Ideelt skulle jeg gjerne vært hjemme selv en periode nå. Jeg er skilsmissebarn og vokst opp med mor som hadde vært hjemmeværende og "prioritert familien", som du kaller det. Jeg har følt på de langsiktige konsekvensene av dette "idealistiske" valget. Jeg bestemte meg tidlig for at mine barn aldri skulle komme i den situasjonen. Men ideelt skulle jeg gjerne brukt all min tid på veslejenta mi nå. jeg er bare ikke villig til å betale en evt. pris for valget, derfor blir jeg ikke hjemmeværende selv om vi isolert sett har økonomi til det.

Nå er et slik at mannen min tjener mer enn meg, og da er det da det mest fornufitge at jeg går hjemme og ikke han. Vi hadde ikke hatt råd å leve på kun min lønn, vi har snart 3 barn.

←

...og nettopp dette gjør at dette ikke er et valg man kan kalle et gode for likestillingen. Når vi er der at dette er et likesidig valg som begge parter i et forhold kan ta om vedkommende vil, er dette et gode i et likestillingsperspektiv. I dag er det ikke det, det er et gode for de som har menn som tjener nok penger.

Å la være å gå hjemme pga faren for å bli alene og alle ulempene som det fører med seg, er sorry, ikke noe jeg orker å bruke tid og energi på.

Ja, man skal være realistisk, og ja jeg kan risikere at forholdet vårt ryker.

Men jeg er nok litt gammeldags som gifter meg med tanke på at dette er for livet... jeg orker ikke bruke tida mi på negativ energi på tanker som "hvis, om atte" osv...

←

De fleste som gifter seg tenker på at dette er for livet. Allikvel ender nærmere 50% opp i skilsmisse. Å ikke orke å bruke tiden din på det du kaller negativ energi - dvs. å sikre sin egen fremtid dersom noe uventet skulle oppstå - er i beste fall naivt. Det vil ikke bare gå ut over deg selv, men også barna dine dersom det verste skulle skje og du ble sittende igjen alene. Da kan du snakke om at du prioriterte familien til du blir grønn, du vil uansett være den som ikke planla for fremtiden. Sorry - reality check.

men ja.. jeg er nok gammeldags... er 32 år og trives hjemme med pannekaker, bollebaking, leksehjelp, lekeplasser, kosestunder med eventyr klokken 11 på formiddagen, ferdig middag, spill og kos på kvelden med mannen fordi vi har tid til det. *smiler pent*

←

Jeg er 34. Jeg trives med pannekaker, bollebaking, leksehjelpm lekeplasser, kosestunder med eventyr på ettermiddagen, middag hver dag og kos på kvelden med mannen. Og siden du smiler så pent, kan jeg jo legge til at jeg trives med å kunne være intellektuell medspiller og diskusjonspartner med mannen min faglig og samfunnsmessig, jeg trives med å prestere på jobb og hente hjem min halvdel av husholdningens inntekter og jeg trives med å føle at jeg mestrer livet på begge arenaer - både hjemme og på jobb. Og jeg trives med perspektivet at om ekteskapet vårt skranter, kan jeg faktisk velge å avslutte det uten å bekymre meg ett eneste sekund for personlig økonomi etterpå. *smiler sukkersøtt tilbake*

[Gjest LilSweetie]

Har ikke tid til aa skrive et langt innlegg, men:

Man vil selvfolgelig aldri planlegge skilsmisse, men det kan skje. Og da maa man vite at man kan klare seg okonomisk uansett. Permisjon ett aar er sikkert greit, men aa ikke jobbe i flere aar kan skape store problemer hvis man blir skilt. For det forste kan det vaere vanskeligere aa komme tilbake i jobb etter mange aar utenfor arbeidslivet (kommer vel litt an paa hva slags jobb du har, men uanset....), og for det andre vil du faa mye mindre i pensjon. Man kan opptjene noen "omsorgspoeng", men det er mye mindre enn det man vil faa hvis man jobber. Med den nye pensjonsordningen faar man ogsaa (hvis jeg har oppfattet det rett) bedre uttelling for deltidsjobber eller lavt betalte jobber, men det er enda viktigere enn for aa jobbe alle aarene, siden besteaarsregelen blir fjernet.

[Gjest regine]

I dag er det ikke det, det er et gode for de som har menn som tjener nok penger.

De fleste som gifter seg tenker på at dette er for livet. Allikvel ender nærmere 50% opp i skilsmisse. Å ikke orke å bruke tiden din på det du kaller negativ energi - dvs. å sikre sin egen fremtid dersom noe uventet skulle oppstå - er i beste fall naivt. Det vil ikke bare gå ut over deg selv, men også barna dine dersom det verste skulle skje og du ble sittende igjen alene. Da kan du snakke om at du prioriterte familien til du blir grønn, du vil uansett være den som ikke planla for fremtiden. Sorry - reality check.

Jeg er 34. Jeg trives med pannekaker, bollebaking, leksehjelpm lekeplasser, kosestunder med eventyr på ettermiddagen, middag hver dag og kos på kvelden med mannen. Og siden du smiler så pent, kan jeg jo legge til at jeg trives med å kunne være intellektuell medspiller og diskusjonspartner med mannen min faglig og samfunnsmessig, jeg trives med å prestere på jobb og hente hjem min halvdel av husholdningens inntekter og jeg trives med å føle at jeg mestrer livet på begge arenaer - både hjemme og på jobb. Og jeg trives med perspektivet at om ekteskapet vårt skranter, kan jeg faktisk velge å avslutte det uten å bekymre meg ett eneste sekund for personlig økonomi etterpå. *smiler sukkersøtt tilbake*

←

Må bare si at dette var veldig godt sagt - og jeg er helt enig (selv om jeg er noe eldre, og ikke har småbarn lenger ).

[Gjest Gjest]

hei,

jeg vil også si noe i denne diskusjonen her! vi har to barn, hun, hus og heim, og jeg har en mann som jobber "vanlig tid", men som oftes er han ikke hjemme før 17-17:30 tiden. jeg har jobbet deltid etter at vi fikk barn og det tenker jeg ikke å endre på i lang lang fremtid. vi har kanskje ikke så god råd, og vi må se på prisene når vi handler. vi ønsker oss ny bil, men det har vi rett og slett ikke råd til. Men;

*ungene (4 og5) går 4 timer i park i nærmiljøet hver dag

*de har rolige morgener og ettermiddager

*de har overskudd til å ha fritidsaktiviteter etter middag (som vi spiser ganske tidlig)

*de kan ha med seg unger hjem flere ganger i uken/være med venner hjem

*min mann og jeg får rolige kvelder sammen

*jeg kan ta med ungene på turer og besøke venner og familie andre steder i landet midt i uken (har fri en uke i slengen jeg da)

*hunden vår og jeg får lang deilig tur på formiddagen hver dag

det er sikkert flere positive sider også, som jeg ikke kommer på nå. vi stortrives med ordningen - selv om jeg er "hjemmearbeidende" store deler av tiden.

siden jeg jobber natta så er det faktisk flere av naboene som trodde at jeg ikke jobbet før jeg fortalte dem det haha.).

og sist men ikke minst; jeg føler ikke at jeg har gitt avkall på min karriere til fordel for min mann som jobber såpass mye, for jeg stortrives med dette livet!

[Gjest Gjest]

til sissan;

du høres ut til å mestre det meste. jeg syntes du er flink og heldig, men det hektiske livet er ikke noe for meg... jeg tror rett og slett ikke jeg hadde hengt sammen etter mange ukene. dette er ikke ironisk ment, om du skulle tro det. jeg ser jo at noen klarer dette med ute +inne arbeid perfekt, men jeg klarer meg altså veldig bra med mine 55% ute.... og intellektuelt? jeg er da absolutt på høyde der. ærlig talt.....

[Gjest Turi]

Det er ikke for å bygge oppunder karrieren hans at jeg vurderer å være hjemme ei stund, men pga barna! Har vi ikke hatt barn har selvfølgelig jeg jobbet som vanlig også   Og jeg er ikke misfornøyd med hans valg av yrke, han studerte jo medisin da vi møttes. Jeg er også utdannet innen helse, og jeg vet at jeg vil få jobb uansett når og hvor. Det er snakk om et tidsperspektiv her; ikke å slutte å jobbe for alltid, men ta det roligere nå når vi er inne i småbarnsperioden i livet. Jobbe kan jeg gjøre til jeg blir pensjonist, men småbarnstiden får vi aldri tilbake...

←

Som sagt før - så lenge det er bevisste valg , og du har tenkt på mulige fremtidsscenarier, dere har råd til å gjøre det slik etc. så syns jeg det å være hjemmearbeidende noen år er et helt kurant og respektabelt valg. Har hjemmearbeidende venninner og kan man en gang misunne dem.

Slik du sier det nå ser det jo litt annerledes ut enn det jeg har lest tidligere. Men jeg mener fremdeles at du fritar ham fra en god del ansvar både nå og som hjemmeværende. Faktum er at han ikke trenger ta ansvar for hjem og barn, for det gjør du. Dermed er du med å bygge oppunder at han kan jobbe som han gjør og dermed ha sin karriere. Men det er jo ikke i seg selv noe feil i å bygge oppunder mannens karriere. Igjen - så lenge man er bevisst på hva man gjør.

[skruf]

Som sagt før - så lenge det er bevisste valg , og du har tenkt på mulige fremtidsscenarier, dere har råd til å gjøre det slik etc. så syns jeg det å være hjemmearbeidende noen år er et helt kurant og respektabelt valg. Har hjemmearbeidende venninner og kan man en gang misunne dem.

Slik du sier det nå ser det jo litt annerledes ut enn det jeg har lest tidligere. Men jeg mener fremdeles at du fritar ham fra en god del ansvar både nå og som hjemmeværende. Faktum er at han ikke trenger ta ansvar for hjem og barn, for det gjør du. Dermed er du med å bygge oppunder at han kan jobbe som han gjør og dermed ha sin karriere. Men det er jo ikke i seg selv noe feil i å bygge oppunder mannens karriere. Igjen - så lenge man er bevisst på hva man gjør.

←

Det er jo ikke sånn at han ligger på sofaen og ikke tar ansvar når han er hjemme, tvert i mot så bidrar han både med barn og hus! De helgene han har fri har jeg ofte arbeidshelg og da er det jo han som er hjemme. Og hvis jeg kommer hjem halv fire en dag og han kommer hjem kl sju så er det jo ganske teit at jeg da ikke har laget middag og satt i gang eldstemann med lekser, fordi at han skal gjøre det for at han skal bidra...

[Gjest Turi]

til sissan;

du høres ut til å mestre det meste. jeg syntes du er flink og heldig, men det hektiske livet er ikke noe for meg... jeg tror rett og slett ikke jeg hadde hengt sammen etter mange ukene. dette er ikke ironisk ment, om du skulle tro det. jeg ser jo at noen klarer dette med ute +inne arbeid perfekt, men jeg klarer meg altså veldig bra med mine 55% ute.... og intellektuelt? jeg er da absolutt på høyde der. ærlig talt.....

←

Hehe sorry - det med intellektet var et sleivspark til A9ta som indirekte skrev at jeg ikke prioriterer familien siden jeg ikke er hjemme og leser eventyr kl. 11 på formiddagen. Jeg er fullstendig klar over at valget mellom ute- og hjemmearbeidende ikke har med intellekt å gjøre.

Når det er sagt, må jeg si at jeg følte jeg var en dårligere medspiller for mannen min på det området det lille året jeg var hjemme med smått etter fødsel. Jeg mistet fort kontakten med arbeidslivet når jeg var ute av det. Men det har jo med hvor bevisst man er på det, og det er sikkert ulikt når man er hjemme på sikt med større barn enn når man blir kastet ut i ammetåka for første gang

Jeg føler at jeg mestrer det meste, og ja - jeg er heldig. Så har jeg bare ett barn, en mann som prioriterer familien som meg (dvs. vi har begge trappet ned til 40timers uke), vaskehjelp en gang i uka og ikke de høyeste kravene til mat laget fra bunnen hver dag. Kjøttkakene våre kommer i røde bokser merket nettopp Kjøttkaker, grønnsakene er mye ferdigkuttet salatposer (jeg elsker dem) og middagen er sjelden på bordet før 17. Venner ser jeg ikke så ofte som jeg skulle og trening blir så som så med - kommer jeg opp i 2 ganger i uka er jeg heldig. Baking gjør jeg mye, fordi jeg liker det. Jobben min er fleksibel og det jeg ikke rekker før henting i barnehagen kan jeg ta igjen på kvelden etc etc. Men dette er ikke tilfeldigheter - det er bevisste valg alt sammen. Jeg føler meg heldig, men jeg er min egen lykkes smed, om du skjønner hva jeg mener.

Og jeg ser IKKE ned på de som velger annerledes. Jeg forundres bare over de som tar valg basert på at de lukker øynene for realiteter, og som tror at det å være hjemme faktisk fremmer likestilling i samfunnet