Hjemmeværende mor?

[Gjest Gjest]

Er det lov å jobbe så mye da :klø:

Finnes vel noen regler for hvor mye en kan jobbe uten at det går ut over en eller annen tidsbestemmelse??

[Gjest Gjest]

http://www.arbeidstilsynet.no/c269767fakta....html?tid=28151

[Jane How]

Det jeg tenkte på først, var at når mannen må jobbe ca 15 timer hver dag, har vel barna lagt seg når han kommer hjem hver dag? Siden mannen jobber dobbel stilling har dere vel råd til at du går hjemme, men vil ikke han ha muligheten til å se dem vokse opp mer enn i helgene? Hva med at han ser etter ny jobb samtidig som at du trapper ned noen prosent?

[Gjest Gjest]

Jeg valgte å gå hjemme mens barna var små. I ettertid føler jeg meg priviligert som hadde anledning til det. Plutselig var alt stresset borte. Jeg hadde god tid til ungene, og det ble av den grunn mindre krangel. Husarbeid ble gjort fortløpende og ikke minst var det luksus å kunne ha tid til seg selv og ting JEG hadde lyst til å gjøre.

Nå har mine begge begynt på skolen, men jeg jobber likevel ikke mer enn 50%. Så lenge jeg/vi har anledning til det, orker jeg ikke gå i full jobb. Har fortsatt mer enn nok å henge fingrene i, med ungenes fritidsaktiviteter, husarbeid osv.

Greit, så tapte jeg kanskje noen pensjonspoeng de årene jeg gikk hjemme, men jeg føler at jeg invisterte i ungene mine, og det er enda viktigere. Ikke var det noe problem å finne seg ny jobb da jeg ville ut i arbeidslivet igjen heller.

Jeg synes at dersom du har anledning til det, så skal du prøve å se om det er noe du kan trives med. Ingen grunn til å slite seg fullstendig ut, hvis det ikke er absolutt nødvendig.

[Gjest Gjest]

Jeg jobber hjemmefra, og mindre enn 100% i praksis. Trives godt med det, samtidig som jeg ser behovet for å være sosial og få de tilbakemeldingene man får i en "utejobb". Vi har ikke barn foreløpig, men jeg ser på det å jobbe hjemmefra som et godt utgangspunkt, i hvert fall. Har ikke lyst til at begge skal jobbe 100% hvis vi har små barn, og vi lever slik at vi hadde kunnet prioritere å være mer hjemme - begge to. Ikke fordi vi har mye penger (det har vi IKKE), men lave utgifter og ikke så store materielle behov.

Men når det er sagt tror jeg jeg ville kvidd meg for å få barn med en som jobber 200%, samme hvor bra fyr han er. Når skal HAN få sett barna sine..?

[Gjest Gjest]

Forresten ER det deilig å ha overskudd til å lage skikkelige middager og ikke la husarbeidet forfalle HELT, selv om jeg ikke ser på meg selv som noen "husmor". Jeg ville ellers vurdert å gå ned i stilling heller enn å være 100% hjemme, sånn for å få litt stimuli utenfra.

[Holly Hobbie]

Er enig i at det hoeres ut som mannen din har veldig lange dager. Men det er ikke alle jobber hvor man kan forandre antall arbeidstimer. Min jobb krever 50 timer i uken, og saann er det for baade de med og uten barn, sekretaerer som sjefer. Saa derfor kommer jeg sannsynligvis til aa si opp min jobb etter permisjonen for aa bli hjemmevaerende noen aar. Hvor lenge aner jeg ikke, men jeg ser for meg at jeg vil ut i jobb igjen naar barnet/barna er 3-4 aar, kanskje. Men da vil jeg soeke meg til en mer familievennlig arbeidsplass. Mannen min kommer til aa fortsette i sin jobb, som ogsaa er ti timer per dag. Ikke ideelt, men han tjener godt saa det er det verdt tror vi. Naar vi engang flytter til Norge blir det nok mindre jobbing paa ham ogsaa. Egentlig er vi heldige som kan velge at en av oss kan vaere hjemme med barn en periode, og jeg gleder meg.

Det er ingen skam aa vaere hjemmearbeidende noen aar, tvert i mot synes jeg det er et privilegium! Men hadde jeg jobbet i Norge saa hadde jeg nok heller forsoekt aa jobbe kanskje 60-70% istedenfor aa si opp jobben.

[Gjest Gjest]

Kjenner jeg blir skikkelig provosert av denne tråden. Hvorfor skal mor i huset ha hele ansvaret for å finne en måte å få hverdagen til å gå opp på? Dere har vaalgt å få barn sammen, dere ønsker dere et barn til, og så skal faren bare bidra litt innimellom, fordi "sorry, jeg er så viktig et annet sted"?? Dere må jo selvfølgelig sette dere ned sammen og se på hvilke løsninger som kan være aktuelle for dere, f.eks.

-kutte ned på fritidsaktiviteter

-få au pair/praktikant

-la være å få det barnet dere egentlig ønsker, fordi dere ser at det ikke er mulig

-jobbe redusert begge to (det er tull at det ikke går an, 130% stillinger finnes ikke)

-bytte jobb til et eller annet hvor man har fleksitid, sommertid osv.

At du skal bli hjemmeværende for å 'redde' familien, synes jeg er helt hårreisende. Mannen din kan faktisk ikke få alt, han heller. Klart han elsker jobben sin, statusen, pengene, følelsen av å være uunnværlig. Men det kan hende at han må bytte jobb likevel, fordi han elsker familien sin og faktisk er uunnværlig hjemme.

[Gjest jåla]

Heihei! Tiden med små barn går så innmari fort at det er viktig å tenke på at man skal kose seg også når barna er små. Ikke bare stresse rundt for å få tid til alt man skal/burde ha gjort. Min oppfattelse er at mye av tidspresset vi småbarnsforeldre opplever er på sett og vis selvoppfylt. Vi legger lista så alt for høyt for oss selv og lar oss presse inn i et mønster vi overhode ikke trives i eller som i verste fall går på helsa løs både for barn og voksne. Jeg er selv mor til to på 6 og 8 år og har valgt å kombinere laaaang utdannelse med en hjemmeværende tilværelse. Jeg har også en mann som jobber mye og som har både budsjett, sjefer, (kone :sexy:/familie/barn) og kunder som krever sitt men som også er en drømmemann :kys_2: på hjemmebane når det gjelder å bidra der . Jeg/vi får aldri tilbake småbarnstiden (takk og lov også på mange måter ) så jeg har bestemt med for å gjøre disse årene til en rolig, behagelig og tilrettelagt tid for både barn og foreldre slik at vi ikke sitter igjen når ungene er store og angrer på det vi ikke gjorde, som vi så godt så at vi burde ha gjort . Vel så rager vi ikke høyest på inntekstlistene, venner ønsker å se oss oftere (vi dem også...noen ganger ), fritidsaktivitetene står ikke på vent for å bli unnagjort hver dag, svigermor og mor skulle gjerne ønsket å bli bedt på middag oftere osv osv osv..... :storfot:. Men uansett ulike behov så er det barna og familielivet som er viktigst for meg nå, så realisering av både det ene og det andre blir det forhåpentligvis mulighet til senere i livet....hvis helsa holder som svigermor sier

[Malama]

Kanskje mulig å se det, gjest, at noen kvinner ØNSKER å gjøre dette? Blir du provosert hver gang noen ønsker noe som er utenktelig for deg, så må du akseptere å være provosert ofte...

Endret 6. november 2006 av Malama

[Gjest Gjest]

Kanskje mulig å se det, gjest, at noen kvinner ØNSKER å gjøre dette? Blir du provosert hver gang noen ønsker noe som er utenktelig for deg, så må du akseptere å være provosert ofte...

←

Leser du hovedinnlegget, ser du at dette ikke handler om at hun ØNSKER (hvorfor bruker du CapsLock?) å være hjemmeværende, men at hverdagen ikke henger i hop sånn de har det nå, fordi mannen jobber så mye. All grunn til å bli provosert over det.

[Sun Mei]

Jeg tror at flere og flere vil ønske å være hjemmearbeidende eller ha en redusert stilling for en kortere eller lengre periode mens de er småbarnsforeldre.

Jeg tror det tvinger seg frem. Man klarer ikke å gi 110% på jobb, være perfekte foreldre, ha ett perfekt hus osv osv.

Heldigvis, vil jeg si, tror jeg flere vil bli hjemmearbeidende - fordi barna trenger å bli satset på. De trenger sine foreldre.

Stresser man rundt og skal klare alt, er det kun en gruppe det går utover og det er barna - de som ikke har bedt om å komme til verden.

Vi trenger foreldre som satser på/prioriterer barna sine. At noen da blir hjemmearbeidende en periode (der alt selvfølgelig ligger tilrette) synes jeg er beundringsverdig. De har sagt STOPP. De har valgt å gi barna en rolig hverdag uten stress for en periode.

Jeg har også veldig lyst til å bli hjemmearbeidende eller jobbe i redusert stilling når den dag kommer og håper virkelig vi klarer å prioritere riktig slik at dette blir mulig.

[skruf]

Dummeste jeg har hørt at mannen din ikke kan jobbe mindre. Han vil ikke jobbe mindre, kan vi vel si.

Jobber selv innen det private næringsliv, og ser jo at det blåser på toppene til tider. Men det er ingen her som har normaluke på 60 timer, med mindre de vil det selv.

←

Mannen min er kirug, og han er faktisk den som jobber minst av sine kollegaer...., tro det eller ei, men det er fakta!!

[Gjest Gjest]

Blir kanskje litt vanskelig å komme med konstruktive svar og meninger på dette temaet hvis man ikke har barn og er i en familiesituasjon selv.....hva? Synes som en og annen lengere opp i innleggsrekka over her har vanskelig for å ta perspektivet til en hektisk småbarnsmor. Greit å hive seg inn i debatten med synspunkt og ulike meninger, men man skal vokte seg for å benevne andre som det ene eller det andre før man har vært i situasjonen selv.

[Gjest Gjest]

Dummeste jeg har hørt at mannen din ikke kan jobbe mindre. Han vil ikke jobbe mindre, kan vi vel si.

←

Mannen min driver egen bedrift, og har i perioder ikke mulighet til å jobbe mindre enn 60-70 timer pr uke. Og da vet jeg at han ikke alltid vil jobbe, men rett og slett må!

[Gjest regine]

Mannen min driver egen bedrift, og har i perioder ikke mulighet til å jobbe mindre enn 60-70 timer pr uke. Og da vet jeg at han ikke alltid vil jobbe, men rett og slett må!

←

Poenget er vel at da har an VALGT å ha en sånn jobb, da! Og hvis han skal gjøre det samtidig med at han skal etableres som "familie" med små barn og hele pakka - så har han også gjort et valg for familien: MOR tar ansvar hjemme, og hennes jobb kan settes på hold.

Samme gjelder trådstarters mann. Javel - så jobber kirurger så mye. Totalt uforsvarlig, spør du meg, håper virkelig jeg ikke trenger operasjon, hvis de MÅ jobbe så mye.

Igjen - mannen har VALGT at hans jobb er så mye viktigere etc. enn familie.

jeg skjønner godt at man ønsker å ha mer tid til barn og sånt, men jeg skjønner ikke at kvinner fortsatt er villige til å gå i den klassiske "bli forsørget" fella. Joda -det virker sikkert lurt i dag, å kutte ut jobben og leve på mannen. Og jada, jada, mor bidrar også til fellesskapet ved at hun er hjemme. Men faktum er at hun ikke forsørger seg selv. Hva hvis de blir skilt? Hva hvis mannen dør? (siden det er så politisk ukorrekt i dette forum å påpeke den høye skilsmisse statistikken i dag....). Hva gjør hun da - som har tilbragt mange av årene utenfor arbeidslivet, evt. med en liten deltidsjobb "for å komme seg litt ut blant voksne". Da sitter MOR der da, uten særlig god mulighet til å forsørge seg og sine barn.

Dessuten: hvorfor klarer så få å se litt utradisjonelt på det hele? hvorfor er det - virker det som - ingen som greier å vurdere å snu på det hele: Begge har faktisk et ansvar for familiens ve og vel, og da bør vel begge kunne redusere jobbinga nettopp for å prioritere familien. Eller mener dere at familiens ve og vel er KVINNENS (mors) ansvar, mens mannen kan fortsette som om ingenting har hendt, selv om man har fått to barn??

For meg så høres det ut som om det er svært mange (?) menn der ute som er superegoister: "jamen, jeg MÅ jo jobbe så og så mye". Hvis det stemmer - hvorfor valgte du da å etablere deg med familie? Hvorfor forble du ikke single - slik at du faktisk kan prioritere å jobbe 200%? I stedenfor å gå inn i et forhold, skaffe barn etc. men likevel forvente å kunne leve som før......

Og jeg vet at nå kommer en del og roper om "valgfrihet". Men det er jo nettopp det det IKKE er, når far velger å jobbe så mye som han gjør - så MÅ noen andre ta konsekvensen. Dessuten er det for meg en gåte at "valgfrihet" kan brukes i samme setning som "gjøre seg totalt avhengig av et annet menneske", noe man faktisk gjør når man "velger" å kutte ut å forsørge seg selv.

[Gjest Gjest]

Kjenner jeg blir skikkelig provosert av denne tråden. Hvorfor skal mor i huset ha hele ansvaret for å finne en måte å få hverdagen til å gå opp på? Dere har vaalgt å få barn sammen, dere ønsker dere et barn til, og så skal faren bare bidra litt innimellom, fordi "sorry, jeg er så viktig et annet sted"?? Dere må jo selvfølgelig sette dere ned sammen og se på hvilke løsninger som kan være aktuelle for dere, f.eks.

-kutte ned på fritidsaktiviteter

-få au pair/praktikant

-la være å få det barnet dere egentlig ønsker, fordi dere ser at det ikke er mulig

-jobbe redusert begge to (det er tull at det ikke går an, 130% stillinger finnes ikke)

-bytte jobb til et eller annet hvor man har fleksitid, sommertid osv.

At du skal bli hjemmeværende for å 'redde' familien, synes jeg er helt hårreisende. Mannen din kan faktisk ikke få alt, han heller. Klart han elsker jobben sin, statusen, pengene, følelsen av å være uunnværlig. Men det kan hende at han må bytte jobb likevel, fordi han elsker familien sin og faktisk er uunnværlig hjemme.

←

Dette skrev jeg, og det står jeg for.

Blir kanskje litt vanskelig å komme med konstruktive svar og meninger på dette temaet hvis man ikke har barn og er i en familiesituasjon selv.....hva? Synes som en og annen lengere opp i innleggsrekka over her har vanskelig for å ta perspektivet til en hektisk småbarnsmor.  Greit å hive seg inn i debatten med synspunkt og ulike meninger, men man skal vokte seg for å benevne andre som det ene eller det andre før man har vært i situasjonen selv.

←

Jeg er småbarnsmor, og mannen min og jeg er enige om at materielle ting ikke er det viktigste for oss akkurat nå. Derfor velger vi bort bil, hytte og dyre utenlandsferier, og har råd til fleksibilitet og mindre stress (han stipendiat, jeg frilanser). Man er faktisk nødt til å velge, det er ikke mulig å både yte 110% i en høystatusjobb i det private næringslivet og yte tilsvarende i parforhold, foreldreskap og familieliv forøvrig.

[Gjest Turi]

Mannen min er kirug, og han er faktisk den som jobber minst av sine kollegaer...., tro det eller ei, men det er fakta!!

←

Hvis din kirurgmann jobber 70 timer i uka bryter han en hel bøtte med lover, og er direkte uforsvarlig i sin virksomhet.

[Gjest Turi]

Er det noen der ute som har erfaring med det?? Vi er en familie på 2 voksne og 2 barn under 9 år, mannen min jobber ca 70 timer turnus i uka og jeg jobber vanlig uke. Ungene  har full barnehage og full sfo. Føler det går over stokk og stein av og til, rekker nesten ikke å trekke pusten   Og innimellom jobb og barn så må en jo bevare forholdet, pleie sosial kontakt med venner, trene, husarbeid, ungene på fritidsaktiviteter......,sukk;døgnet skulle hatt flere timer   Siden mannen min jobber mye faller det meste på meg, og vi har ingen familie her vi bor. Den siste mnd har jeg faktisk vurdert å bli hjemmeværende husmor   Noen som har noen erfaringer?? Er det noen i det hele tatt som er det i 2006? Vi er forresten begge under 32 år, så vi er vel relativt unge også.

←

Hvis du vil være hjemmeværende, så kan du det. Mannen din tjener godt nok til å forsørge dere begge, og jeg antar du forutsetter at dere skal leve sammen lenge/alltid.

Risikoene kjenner du - ute av arbeidslivet ved en evt. skilsmisse, ikke opptjening av pensjonspoeng, ikke rett til arbeidsledighetstrygd, arbeidskompetanse blir utdatert, du sakker etter. Mens han bygger seg opp og blir mer verdt.

Jeg har det som du på mange måter - skulle gjerne hatt flere timer i døgnet. SKulle gjerne hatt tid til mer pleie av forhold, pleie av venner, trening og husarbeid. Vaskehjelpen hjelper noe selvsagt, men mye får man bare ikke gjort. Jeg ville aldri aldri ofret jobben min. Den er friheten min, selvstendigheten min, min kilde til et selvstendig voksenliv der jeg vet at jeg klarer meg om mannen min går. Ikke at jeg ikke tror vi skal leve sammen lenge/alltid, men jeg ser jo hva som skjer rundt om, og jeg er ikke villig til å gamble.

Jeg har dessuten en mann som har trappet vesentlig ned på arbeidstimene etter at han fikk barn, slik at vi begge kan være i jobb uten å slite oss ut eller miste kontakten med barna. Det var fra min side et krav. nå er han ikke lege, men han hadde nok 50-60 timers uker tidligere.

Ja, det er noen som er hjemmeværende i 2006. Ikke så mange som i 1976, men en god del der jeg bor ihvertfall. Det er et valg som er mulig å ta. Hvis noen syns du er dum som velger det, er det deres problem og ikke noe du skal bry deg om. Men det er du som må ta ansvaret for deg selv, for at du kan overleve uten mannen din og for at du har en god hverdag.

[Holly Hobbie]

Synes mange er saa nedlatende overfor hjemmevaerende her inne. Er det ikke fint at man kan velge, da? At det er valgfrihet? Har stor respekt baade for de som har full jobb og barn og de som velger aa trappe ned. Man gjoer saa godt man kan uansett, og forhaapentligvis lider ikke barna noen noed enten mor/far jobber mye eller lite.