hans ex kone vil møte meg

[Gjest gjest1]

Du bør finne ut om du liker barna hans ja.

Moren og de andre behøver du ikke å like, men som voksen bør du kunne oppføre deg sivilisert.

Og som en annen sa lenger oppe her, hun syntes det var veldig sårt at stemor ikke likte moren hennes... eller noe i den retningen. Dette må handle om ungene, ikke deg og henne.

Og fremdeles undrer jeg meg over at du kan snakke med henne på telefonen hver uke året igjennom og allikevel er det helt umulig for deg å treffe henne ansikt til ansikt. Det er ingen logikk i det.

[Gjest mzluze i.i]

den er lett å svare på den mysan

Den telefonsamtalen er om og for barna.

Møtet har intet med barna å gjøre.

[Gjest Pet]

Møtet har intet med barna å gjøre.

←

Jo, i høyeste grad! Eller tror du det er en annen grunn til at hun vil møte deg enn at du bor sammen med sønnen hennes?

[Gjest Gjest]

Du vil av prinsipp ikke møte henne uansett tydeligvis. Hvilke signaler tror du det gir til sønnen og datteren hennes? Du bryr deg kanskje ikke om hvordan det er for dem?

[aline]

... Så jeg ringer, hver ende fredag i skoleåret, og forteller hvordan han har gjort det i uken som gikk, hvordan han har oppført seg ellers hjemme og hva som skjer av store ting på skolen uken etter, type tentamen osv. Samtidig forteller jeg hva som blir forventet av ham når han er hos henne i helger, om det er noe skolearb han må gjøre osv, og hun forteller hva hun vil at vi skal passe på at søsteren gjør av lese-trening når hun er hos oss. Dette fungerer utmerket for alle parter, unntatt for ungene når de prøver å lure oss, hehe.

----

men hvorfor er det slik at man på død og liv skal være den lykkelige utvidete stor-familien da ? med ex'er, stebarn, halvsøsken, helsøsken, katten til naboen og svigermor til fanden? Hvorfor skal man på død og liv feire jul sammen og leke lykkelige når vi alle vet at man gikk fra hverandre av en grunn?

Mannen min og ex'en (altså mor) går rimelig greit sammen. I den grad de har kontakt ihvertfall. Han er den som henter og leverer unger og det er stort sett det de ser til hverandre.

-----

Jeg kan forstå de som mener at velger man en mann med barn så velger man barna og...joda...jeg er med på den. Men ikke i pokker om jeg valgte moren til barna da. Hun er ikke MIN familie. Hun er barnas familie, ja, men ikke min. Jeg vet hun alltid vil være der, og det er greit, men hun skal da være der for sine barn? ikke for meg.

←

avsnitt en: enda større forståelse for at moren til stesønnen din ønsker å møte deg, dere har kontakt i ganske stor grad allerede, hun skjønner kanskje like lite som mange av oss her inne, hvorfor du har noe i mot å møte henne i det minste, siden du allerede prater med henne minst en gang i uka hver uke alle skoleuker året igjennom allerede.

og jeg tror ingen her, og vet vel ikke nødvendigvis om barnets mor heller mener at det er snakk om å møtes for å bli bestiser og den store utvidede familien med ekser og alt som lever lykkelige sammen, hun ønsker å møte deg, ikke gifte seg med deg eller noe annet.

for å få ett inntrykk av dette menneske som er en så stor del av hennes sønns liv og som er den som prater med henne om sønnen hennes og planlegger når og hvordan hun skal ha ham og ikke. du har en ganske stor del av hennes forhold til sin sønn hos deg allerede, at hun ønsker å vite litt om deg er kanskje ikke så rart. det er sønnen hennes du har boende under ditt tak, det er sønnen hennes du sitter på telefonen og prater om en gang i uka, minst.

og nei, du valgte ikke og trenger ikke å velge moren til din manns sønn, men du har jo valgt å forholde deg til henne i relativt stor grad allerede, større en kanskje er naturlig for mange og spesiellt større grad en mange når du ikke engang er villig til å la henne møte deg og vite litt om deg.

jeg er skilsmissebarn selv, helt annet forhold mellom partene riktignok, og ser heller ikke nødvendigheten i at juler og bursdager skal feires sammen. pappa var aldri hos mamma i jula, vi var annenhver stort sett eller hos besteforeldre. bursdager tror jeg aldri faren min har tatt del i ever. så eneste greier som de begge har sett på som ett must å feire sammen, er slikt som konfirmasjoner, brylluper, dåper etc etc.

og jeg synes ikke det har vært nødvendig med mer heller, hadde han bodd nærmere hadde det nok heller blitt to feiringer av bursdager fremfor en felles.

så jeg er enig i at ikke man trenger å bli en stor familie, men jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare kan møte henne og prate noen ord med henne siden det er viktig for henne og siden du allerede har påtatt deg rollen å prate med henne om hennes sønns hverdag. det er en ganske stor rolle.

[Atmi]

Det var da svært så personlig vi ble her, da...

Dette er trådstarter sijn tråd, og jeg vil helst ikke kuppe den på noen måte.

Men siden du spør (så sjarmerende) så må jeg gjenta det for 30. gang i denne tråden, at det er ikke nødvendigvis et prinsipp- jeg bare ser ikke poenget i mange situasjoner! Som sagt, vil begge møtes, så er det bra for dem!

Men som barn av skilte foreldre, som stemor og som mor til et barn med en "egen far", og som stesøster til en yngre jente også med skilte foreldre, så vil jeg bare påpeke at det ikke er noe "naturgitt" i det å ville møtes. Så lenge barna har det bra, så er jeg ikke interessert verken i at min mor og stemor skal leke venner, at jeg skal drikke kaffe med min manns eks, eller at min stesøsters mor skal dukke opp på en bursdag der hun strengt tatt ikke er ønsket. Også av min stesøster, som synes det er fryktelig ubehagelig å måtte vingle mellom to familier på den dagen. Hvis mitt barns far skulle få seg en kone, så har jeg ikke noe behov for å møte henne- men jeg ville med glede gjort det hvis barnet ønsket det. For min egen del kunne jeg være den kaffekoppen foruten.

Dette er ikke noe prinsipp, bare en protest mot det framsatte prinsippet at "det er høflig å ta en kopp kaffe med eks-partneren"- som faktisk ikke passer i alle tilfeller. OK?

←

Personlig? det tror jeg må være det mest tulleste argumentet jeg vet om i diskusjoner - henger ikke på greip. Du må tåle å få motstand uten å ta det personlig ser du - og selv om du er personlig så ikke regn med at andre er det. Det er tross alt et forum dette her, ikke hjemme i stua.

Det var da du som sa jeg var så fæl som mente hun burde treffe x'n, ikke jeg. Og om du syns det er greit å gjøre det av prinsipp, da er det helt naturlig at jeg spør om det da gjelder på andre områder i livet også. Eller? Er kjærlighetslivet det eneste stedet du mener det er greit å oppføre seg slik? Er det derfor du føler det er personlig å prate om annet? Og nei - vi trenger ikke kuppe tråden, det er bare for deg å ikke ta det så personlig det.

[Gjest Gjest]

Jeg blir helt sjokkert av å lese hva trådstarter skriver her. Hvor gammel er du? Nekte å møte et menneske som er mora til stesønnen og som du snakker med i telefonen hver uke? Er du redd for at hun skal fly i strupen på deg?

[Gjest Gjest]

Jeg må si at det er da opp til TS om hun vil ha mor til stesønn tilstede i sitt hus.

At mor ønsker det - forståelig. Men hun bør likevell respektere stemors ønske.

At stemor ikke ønsker det - også forståelig.

Hvorfor kan en lettere forstå en mor enn en stemor?

Om en finner seg en mann med barn fra før, velger man barna, pappan og ikke mamman deres. Får da være grenser til hva en skal "tvinges på".

Her virker TS ryddig og gir mor opplysninger om skolearbeid og uken til gutten, uten å møte henne. Hva er problemet?

Må legge til at samboer og jeg har vært sammen i over 5 år.

Vi møttes 6 mnd etter han og ekskonen gikk fra hverandre (hun gikk).

Hun har nå sin 3 samboer siden skilsmissen, så her er det ikke fordi hun er sjalu eller noe.

Han har tre barn i alderen 9 - 12 år, hvor eldste bor hos oss.

Etter 2 runder i rettsapparatet og mye dritt, har vi samme oppfatning; hun liker ikke eksen/meg, og samboer/jeg liker ikke henne.

Vi har snakket sammen og sett bilder av hverandre.

Mor til barna og jeg har ikke møtt hverandre. (Vi bor 6 timer fra hverandre, men det er bare deilig... )

Jeg ønsket å treffe moren på et tidlig stadie i vårt forhold, men mor var ikke interessert. Greit nok.

Nå er verken mor eller jeg interessert i å treffes.

Barna vet dette, men hører ikke meg snakke dritt om moren.

Jeg mener at både mamman og pappan er glade i dem og barna i foreldrene. Og det er det ingenting som kan rokke ved. La barna være glade i begge også...

Kan godt møte henne dersom hun hadde tatt initiativ, men ikke på tale om jeg vil ha henne her i huset i et familiebesøk med bl.a. min familie fordi hun insisterer...

Mayamor ikke innlogget

[Gjest Gjest]

Frasen "vil ikke ha henne i mitt hus" gir meg assosiasjoner til skadedyr, rotter eller kakkerlakker eller noe sånt. Ikke en person som mannen deres har elsket, hatt sex med, delt alt med og fått barn med. Tror det er VELDIG mye sjalusi som ligger bak her.

[MAcy]

Helt enig med dere som sier at det er forståelig at stemor ikke vil ha mor i huset men det er jo likevel fult mulig å treffes på et nøytralt sted!!! Ta en tur på kafeen med henne eller hils på henne når hun kommer for å hente/levere barnet. MÅ jo være mulig å kunne treffe henne. Skjønner mor godt som vil treffe deg, og skjønner at du ikke vil ha henne i ditt hus. DEr har du din fulle rett. EM møt henne ei gang så er det overstått!!!!

[Gjest Gjest]

Skjønner mor godt som vil treffe deg, og skjønner at du ikke vil ha henne i ditt hus. DEr har du din fulle rett. EM møt henne ei gang så er det overstått!!!!

←

Det er da ikke bare HENNES hus! Ungen hennes bor der, det er hans hus også!

[Gjest Gjest]

Tenk så kjedelig det hadde vært om vi mennesker var like alle sammen..

Men når vi leser denne tråden her er det lett å forstå hvorfor det blir krig i verden...

Vi lager "big deal" utav noe som med litt velvilje fra alle parter ikke hadde trengt å være en stor sak.

Jeg synes at trådstarter på en side gjør en utrolig god jobb som stemor til sine barn, med hensyn til ukentlige telefoner med mor. Det er faktisk ganske utrolig og spesielt og mer enn hva noen kunne forvente. Det må jeg si at det står respekt av. Dette er jo noe som helt klart gjør hverdagen bedre for alle parter.

På den annen side så er det utrolig barnslig å ikke ville møte moren. Det er greit nok at det kanskje ikke er en nødvendighet. Men her ligger det stor egoisme i å være den som holder tilbake. Helt greit at mor ikke trenger å komme inn i ditt hus. Det trenger hun overhode ikke forvente å få gjøre. Og om det er som hun selv sier ikke noe med bursdagen å gjøre så ta møte en annen dag... Eller ta bursdagen som en fin anledning til å møtes. Ute av huset. Ta en tur på McDonalds eller noe. Spør guttungen om han kan tenke seg en lunch før selskapet. Enten bare dere tre eller med far og. Forstår virkelig ikke at dette skal være så vanskelig. Her lages det "big deal" av både mor og stemor. Hvorfor ikke bare møte og få det unnagjort. Ingen som sier dere trenger å være bestevenninner etterpå. Men jeg synes det viser utrolig lite respekt fra din kant som nekter å treffe barnas mor når hun ønsker å treffe deg. Trenger som sagt ikke være på hennes premisser. Foreslå et møte der du velger dag og sted. Ta en halvtime av ditt liv til å vise barna at du er en voksen person som kan treffe deres mor. Du kan være sikker på at barna får med seg hva konflikten handler om. Få det ut av verden. Bli ferdig med det og lev fredelig resten av livet.

[Bronce]

Jeg undrer, hvorfor tror du damen vil møte deg? Tror du hun har en agenda du ikke ville like?

[c",)]

Det kan være at barnas mor har fått såpass stor tillitt til stemoren siden nesten alle avtaler og kontakt går gjennom de to.

Hva da om mor har noe som hun da vil diskutere med stemor før hun snakker med barna og deres far?

Ser ikke at det kan skade å møte barnas mor for å se hva hun vil. Er du redd for at hun er ute etter bråk så er det en fordel at ikke barna er tilstede.

Endret 23. juli 2006 av 9kita

[LilleBille]

Jeg har forståelse for at mor til barna - ønsker å møte stemor, og ville også hatt større forståelse for at mor ikke ville møtt stemor - om det var stemor som som var grunn til bruddet.

Men at stemor ikke ønsker å møte mor - som hun snakker med jevnlig synes jeg er snodig. Det er da ingen grunn til at dere skal bli "venninner" og møtes jevnlig - men jeg synes ikke det er rart at hun ønsker å treffe deg - som faktisk har masse omsorg for barnet hennes.

Derimot skjønner jeg ikke hvorfor dette må skje på en bursdag - når feiringer tidligere har vært delt. Det at man skal "leke" en stor lykkelig familie på en 15 årings bursdag virker påtvunget. (Noe annet er konfirmasjoner og andre mer høytidelige hendelser .. da er det naturlig at alle møtes)

Jeg kan ikke se problemet med at bursdag feires hos den som barnet er hos aktuell dag - og at den andre forelderen sørger for en markering når han er der.

Hos oss er det ikke noen stemor inne i bildet - men det er likevel ikke naturlig at faren kommer til oss om burdsagen er her - eller jeg drar dit. Vi lager begge selskap med "vår" del av familien når det passer - og så blir det selskap med kameratene hos den junior er hos den helgen det passer best.

[Gjest gjest1]

Kanskje hun nå prøver å bruke bursdagen som et påskudd siden ikke noe annet har ført frem?

[Atmi]

Frasen "vil ikke ha henne i mitt hus" gir meg assosiasjoner til skadedyr, rotter eller kakkerlakker eller noe sånt. Ikke en person som mannen deres har elsket, hatt sex med, delt alt med og fått barn med. Tror det er VELDIG mye sjalusi som ligger bak her.

←

Utvilsomt. Og jeg må bare legge til at jeg syns det er temmelig barnslig. Som sagt, hadde de møttes tidligere og det hadde vært veldig ille kunne jeg vel forstått det. Men at en voksen person nekter å møte en annen person, enten det er i hjemmet sitt eller ikke høres bare merkelig ut. Og jeg kan ikk finne noen som hels unnskyldning som rettferdiggjør å oppføre seg slik.

Og hadde de enda hatt selvinnsikt nok til å innrømme at de bare ikke orker tanken på å møte x*n fordi de er sjalu og ikke vil se henne, da hadde det i det minste gått ann å få litt sympati med den det gjelder. Men som nå syns jeg bare det blir verre og verre for hver gang jeg ser denne tråden.

[Atmi]

TS, hva sier gutten om denne aktuelle situasjonen? Har han noe ønske om å "samle familien" til 15-årsdagen?

Etter beskrivelsen du ga av situasjonen i forrige innlegg skjønner jeg fremdeles ikke hvorfor det er så innmari viktig å møte deg, tvert imot. Men hvis hun har satt seg det i hodet, er kanskje det letteste å gi etter. Det fordrer likevel at mor er ærlig nok til å si at det er deg hun vil møte, og ikke bruke guttens bursdag som et påskudd.

Hvis gutten skulle synes det er viktig å møtes denne dagen, så blir det en annen diskusjon. Men det er jo rart at han isåfall ikke har gitt uttrykk for det.

←

Hva om mor bare har lyst å være tilstede i guttens fødselsdag da?

[Gjest Gjest]

Frasen "vil ikke ha henne i mitt hus" gir meg assosiasjoner til skadedyr, rotter eller kakkerlakker eller noe sånt. Ikke en person som mannen deres har elsket, hatt sex med, delt alt med og fått barn med. Tror det er VELDIG mye sjalusi som ligger bak her.

←

Kanskje et menneske kan være som et "skadedyr", men blir glorifisert fordi hun er mor?

En stemor kan jo også være mor i tillegg...

Personlig ville ikke jeg ønske å ha min manns eks her med vår/hans/min familie.

Gjør det meg til et fælt menneske eller bare menneskelig...?

[Gjest Gjest]

Hva om mor bare har lyst å være tilstede i guttens fødselsdag da?

←

Ja da hadde hun tilbud om helgebytte.